Smakebit på søndag og The Big Sick :)

Heisann. Det er søndag, sola skinner endeligvis og jeg skal gå tur til Liastua OG dra på familiesammenkomst med fårikål på menyen i Son i dag. I tillegg fryder jeg meg over neste uke da jeg har skikkelig supre planer både onsdag og torsdag =D 

Av andre finheter var dette en flott opptreden på Stjernekamp i går:

Ida Maria var en av de jeg heiet minst på i begynnelsen av sesongen om jeg skal være helt ærlig fordi jeg hadde noen fordommer basert på at stemmen hennes i utgangspunktet ikke er helt min smak og at jeg ikke er så into musikken hun ga ut da hun var på sitt største. Men under Stjernekamp så har stemmen hennes vokst på meg for nei, den har ikke det største spennet og er ikke fantastisk på samme måte som med musikalskuespillerne jeg elsker som Idina Menzel og Lea Salonga og sånt, men så handler musikk mer enn stemme om å formidle noe og Ida Maria og Adam er de to under denne sesongen av Stjernekamp som ikke klarer å bare opptre, men virkelig føler det uansett hva de synger. Og dette særlig av Ida Maria er fantastisk sårt, ærlig og rett frem på den beste måten <3

*

Ellers tenkte jeg å anmelde en film, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag og boka jeg skal i gang med nå (og som jeg er temmelig sikker på at jeg vil lese ut på få dager siden det er en bok på under 200 sider MED illustrasjoner) er:

Dette er boka “The Refrigerator Monologues” av Catherynne M. Valente (som jeg har lest mye fint av tidligere) og handler om seks kvinner som alle holder til i byen Deadtown og som alle er døde fordi de var del av livet til en superhelt eller superskurk og nå deler historiene sine med hverandre på en klubb der. Og så peker tittelen hen mot uttrykket “refrigeratored” som handler om hvordan kvinner i superhelthistorier ofte møter ublide skjebner for å skyve historien til de mannlige heltene eller skurkene videre og sånn sett er dette en slags feministisk kommentar til kvinnebehandlingen i superhelthistorier. Og selv har jeg jo sett noen superheltfilmer, men er på ingen måte noen ekspert på tematikken eller noen som har tenkt mye over problemstillingen, men det er et viktig og interessant perspektiv og jeg regner med at det sikkert også vil være underholdende lesning siden Catherynne M. Valente skriver veldig bra.

Her er en smakebit:

Flere smakebiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten 🙂

*

Ellers har jeg altså sett denne filmen:

Nå kommer min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

The Big Sick

Frisk og moderne romantisk komedie. Den pakistanfødte standup-komikeren Kumail (Nanjiani) møter en kveld Emily (Zoe Kazan). Det de trodde bare var et one-night stand utvikler seg til en forelskelse og et forhold. Et forhold som kompliseres av at Kumails foreldre forventer at han gifter seg med en pakistansk muslimsk jente. 
 

Da Emily plutselig blir alvorlig syk tvinges Kumail til å ta et valg. Skal han satse på forholdet med henne og navigere denne medisinske krisen sammen med Emilys foreldre, Beth og Terry (Holly Hunter og Ray Romano), eller skal han følge sine egne foreldres ønske.

*

Over har vi et kort synopsis av denne filmen, en film jeg så fordi jeg hadde hørt mye bra om den og hadde skikkelig lyst til å dra på kino igjen siden det er en stund siden sist. Og dette er faktisk en oppriktig fin film selv om folk som drar for å se en overfladisk lett romantisk komedie antakelig vil bli skuffet. Dette føler jeg er nesten like mye drama som komedie etter min mening og det er alt annet enn overfladisk, men samtidig er det også denne filmens styrke, det at denne filmen er for smart og tankevekkende til å bli klisjéfylt, men likevel passer bedre under sjangerbetegnelsen romantisk komedie enn noen annen sjanger. Kanskje man kan si at dette er en romantisk drama-komedie for mennesker som er skeptisk til sjangeren som samtidig trykker på de rette tastene til å funke for fans av denne sjangeren og ?

Uansett er dette en film om kjærlighet som kompliseres av sykdom og kulturforskjeller og det som er så fint er at denne filmen er så diplomatisk. Man forstår hovedpersonens frustrasjon over foreldrene som forventer at han skal inngå arrangert ekteskap, men man forstår også familien hans. Og det er elementer her som alvorlig sykdom og forholdet Kumail får til Emily (jenta han altså forelsker seg i) sine foreldre som veldig lett kunne gått i melodramatikk-fellen, men så er filmen for bevisst til at det gjør det samtidig som man likevel skjønner alvoret. Og så skapes det interessante og gode karakterer som både har gode og dårlige sider ved seg, det er humor man kanskje ikke ler høyt av, men man humrer i alle fall for seg selv og det holder godt på interessen gjennom snaut to timer (noe som er litt langt for denne sjangeren).

Med andre ord er dette en film som jeg er glad for at jeg så. Den er ikke perfekt og mens det er en styrke at denne filmen er for smart til å gå i klisjéfella så er det likevel en del av meg som vil at romantiske dramakomedier skal være bittelitt mer rørende og adorable enn denne filmen lar seg være. For min egen del var det også irriterende at jeg ble innmari tissetrengt mens det gjensto førti minutter, men det kan strengt talt ikke filmen noe for og handler bare om at jeg drakk Cola-en min litt for fort fordi Cola av og til er sååå himla godt.

Hovedinntrykket som jeg sitter igjen med er likevel at denne filmen er noe av det mest sympatiske jeg har sett i år og der det kan være en svakhet noen ganger så er det en styrke her. Man liker disse karakterene, man heier på dette forholdet og man har rett og slett en riktig finfin filmopplevelse så hurra for det.

Terningkast 5!

7 kommentarer
    1. Takk for smakebiten! 🙂
      Har hørt mye fint om denne filmen sjøl, og håper på å få sett den etter hvert. Det føles riktignok ikke som noe must å se den på kino (men bevares, om anledninga byr seg tar jeg den gjerne). Jeg er generelt lite begeistra for sjangeren romantisk komedie, men jeg likte jo for eksmpel (500) Days of Summer godt, og nå trur jeg for så vidt ikke de filmene er så veldig like, men jeg trur likevel de kan sammenlignes i måten de nærmer seg en forholdsvis utslitt sjanger på.

    2. Vær så god angående smakebiten og jeg tror The Big Sick kan appellere til fans av 500 days of Summer ja for det er en ganske liknende tilnærming til materiale i at det lar seg selv være smartere enn man gjerne først forventer av sjangeren.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg