Elvelangs Grorud-edition og Book of Mormon =D

Heisann. Livet er fint og mens det ikke var så fint i morges (fordi forkjølelsesgreier ga meg en vond hoste som gjorde at jeg sov under tre timer til sammen i natt) så er det desto bedre nå da jeg har fått slappet av (noe jeg generelt sett er litt dårlig til, jeg bare finner på massevis av ting hele tiden uansett form og satser på at det går bra), tatt vare på meg selv og drukket mye te. Dessuten vant jeg en konkurranse på Facebook i dag som gjør at jeg sannsynligvis skal se “En tjener for to herrer” (som jeg likte skikkelig godt) på Oslo Nye Teater igjen førstkommende lørdag sammen med moren min og det blir jo kos. Og jeg har anskaffet en kinobillett til å se My Little Pony-filmen i morgen på Ringen Kino og så vil jeg rekke hjem akkurat til Stjernekamp der det ENDELIG er musikal som tema og det blir fint. 

Ellers har denne uka inneholdt teater, noe jeg kommer videre tilbake til og den har også inneholdt Elvelangs Grorud-edition (som var veldig fint selv om kveldsturer i skogen i oktober kanskje ved senere ettertanke ikke er det lureste når man er forkjølet, men pytt sann). Nå tenkte jeg først å dele litt bilder fra Elvelangs-turen jeg tok fra Grorud t-banestasjon til Grorud togstasjon og så kommer teaterdelen av dette innlegget.

Elvelangs Alnaelva

Fin gatelykt som ikke var del av arrangementet, men så er jeg jo meg 🙂

Fossefint bilde

Enda et fossefint bilde.

“I’m blue (dabadee dabadie)” eller hva dette husliknende mesterverket kanskje synger inni seg.

Jeg hadde med tegnesaker og tegnemalte et fint løvblad (tegnemale betyr å tegne med akvarelltusjer som jeg ikke klarte å dy meg fra å anskaffe for en liten stund siden, og så bruke vann, eller i dette tilfellet julebrus fordi det var det jeg hadde med meg, for å skape et akvarellaktig bilde) som jeg ble ganske fornøyd med. Jeg blir ofte ganske fornøyd med ting jeg tegner eller fargelegger for tiden, det er en flott følelse å føle at man får til noe man virkelig ønsker å få til 😉

Og nå, la meg presentere: vakkerhet <3 <3 <3

Dette burde være et platecover eller forsiden av en bok eller et stillbilde fra en animasjonsfilm eller noe sånt, dette var en oase av vakkerhet av et såpass stort kaliber at det ikke gjorde noe at det som fulgte rett etterpå var å gå i kø gjennom en skog der det var glatt og gjørmete og jeg stadig kunne forestille meg selv falle nedover bakker i full fart og det føltes litt mirakuløst at alt gikk bra. Dette bildet var verdt alt <3

Og her! Også fint og dessuten vel så stemningsfullt i bildet under.

Samme sted, farget lys som hadde skiftet fra rosa spill til en blå fargepalett. Sååå atmosfærisk <3

*

Det var med andre ord en fin tur tross alt så yay for det.

Men nå til noe annet viktig, nemlig musikalen denne sangen er hentet fra:

Jeg fikk sett Book of Mormon på Det Norske Teatret og nå skal resten av dette innlegget være et forsøk på å anmelde den teateropplevelsen når jeg egentlig kunne latt hele anmeldelsen være JEG ELSKET DETTE, ÅÅÅ <3 omatt og omatt og omatt fordi det var makalaust og fantastisk og genialt samtidig. Ellers kommer neste anmeldelse om noen dager og innen den tid skal jeg få skrevet mer på gotisk roman-prosjekt, tegnet, spilt Nintendo, lest og planlagt litt mer hva angår Nanowrimo (som er under tre uker til, noe hjernen min aldri helt lar meg glemme). Vi bables!

The Book of Mormon ? Det Norske Teatret

Da jeg var i London i 2015 og så The Book of Mormon var det en eksepsjonelt herlig teateropplevelse som ga såpass mersmak at jeg selvfølgelig var nødt til å se det når det ble satt opp på Det Norske Teatret. Og ååå, dette var minst like bra som denne musikalen er på originalspråket, det var til og med bedre på flere områder (makalaust for eksempel er et mye bedre ord enn «incredible») og jeg elsket det. Og omtrent alltid når jeg ser musikaler på andre teatre henger jeg meg opp i ting ved oversettelsen av sangene, men det skjer aldri på Det Norske Teatret og jeg har en teori om at det skyldes at jeg egentlig ikke er spesielt god i nynorsk og dermed så føles det alltid som en gjendiktning av musikalsanger fremfor en ren oversettelse når jeg hører musikalsanger fremført på nynorsk om det gir mening. Det føles eget og unikt på en annen måte enn med bokmål og der ligger kanskje noe av magien. Uansett er poenget at jeg var i himmelen onsdag kveld.

Jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på storyen, men her handler det altså om to mormonere som må dra til Uganda for å misjonere folk og finner ut at dette blir en større utfordring enn forventet siden det er mange utfordringer i den fattige landsbyen der de ender opp som gjør at folket ikke er spesielt mottakelige for misjonerende budskap. Og så blir dette en historie om tro, men også så mye mer i en musikal som er satirisk som bare rakkern, men samtidig for smart til å være for parodisk. Skaperne bak musikalen Book of Mormon har kalt det et ateistisk kjærlighetsbrev til en religion og denne beskrivelsen føles så rett, for dette er åpenbart skapt av folk som også har stor respekt for religion og hvilken forskjell det kan gjøre i noens liv. Denne miksen gjør at dette er en musikal som kan passe like godt for religiøse som ateister og mer enn det føles dette også som en hyllest til musikalen som sjanger i seg selv, noe som var det som vekket interessen min først da jeg sjekket ut musikalcden i første omgang. Flere av sangene har melodier som kan minne sterkt om melodier i andre musikaler av og til og disse referansene er ting som ikke bare gleder musikalnerden i meg, men også er noe jeg ser på som veldig viktig fordi den viser at dette er en musikal skapt av folk som virkelig elsker musikaler. I det hele tatt er dette en musikal med et stort hjerte og massive doser humor og sjarm og den funker så fantastisk på Det Norske Teatret.

Vi kan starte med ting som scenografi (strålende), musikk (herlig) og koreografi (brilliant) og hvordan alle de tekniske tingene som må til for å få et teaterstykke til å funke fett er som i en magisk symbiose her, hvordan det er perfeksjon i alle ledd og man gir seg hen og virkelig nyter opplevelsen.

Og ååå, skuespillet. Alle er flinke, men om man må trekke frem noen spesielt har jeg noen eksempler. For det første Frank Kjosås, som jeg alltid liker, men likevel, FRANK KJOSÅS ASS, han er så himla god og overbeviser veldig i rolla si her, dessuten elsket jeg fremføringen hans av «Eg trur» (sangen som uansett språk er min definitive favorittsang i hele Book of Mormon, mye på grunn av likhetene den har med «I have confidence» fra Sound of Music). Og Anette Amelia Hoff Larsen er en virkelig super Nabulungi, hun synger flott, spiller flott og skaper en karakter man får mye sympati med. Og Preben Hodneland som Elder McKinley stjeler showet hver gang man ser ham på scenen så ti ganger hurra for ham. Og så har vi Kristoffer Olsen (som jeg trodde var ukjent for meg helt til jeg kom på hvor mye jeg digget ham under 70års-jubileumskonsertgreia til ære for Bårdar i 2012 eller noe sånt der han sang Sondheim og var fremragende) som Elder Cunningham og han var fullstendig perfeksjon uansett scene. Jeg likte ham så godt og jeg kjenner meg urovekkende mye igjen i Cunningham som karakter til tider, men det er kanskje noe av sjarmen.

Og sangene var fremført fantastisk alltid, alt var bra og dette blir en lite effektiv anmeldelse fordi jeg ikke klarer å finne en eneste liten ting å kommentere på. Jeg kan begynne å klage over at omtrent alle forestillinger fremover er utsolgt sånn at jeg ikke kan ta et spontant besøk inn på Det Norske Teatrets nettside og så være sånn «oi, kom jeg ved et uhell borti knappene for å bestille billett til en ny forestilling, oi, dette var da trist, jeg må virkelig beklage». Men sånn å bruke masse penger ved et uhell på grunn av musikalkjærleik er jo egentlig noe jeg prøver å unngå og da er det kanskje like greit med utsolgte forestillinger selv om ååå, jeg vil se dette igjen.

Jeg vil se dette ti ganger og så en gang til og elske det like mye hver gang fordi dette var AMAZING!!! Jeg smilte så mye, jeg frydet meg så mye, jeg tror kanskje smilet mitt nådde ørene og så gikk helt rundt nesten, det var så enormt tilfredsstillende og minnet meg på hvorfor jeg elsker å se musikaler på teatre, noe jeg strengt talt ikke hadde glemt, men gode påminnelser er kjekt uansett.

Terningkast 6

2 kommentarer
    1. Veldig fin lysinstallasjon! Skulle ønske jeg hadde sett den i virkeligheten, men bildene dine var jo likevel veldig stemningsfulle.
      Jeg skal se Book of Mormon om sånn cirka halvannen uke, og jeg gleder meg!! Og jeg trur ikke de gode gjendiktningene til Det Norske Teatret er på grunn av at du er dårlig i nynorsk, altså, for jeg fikk alltid bedre karakterer i nynorsk enn i bokmål og er helt enig med deg. Jeg trur rett og slett de har utrolig dyktige folk på det området. Men ja, etter å ha lest anmeldelsen din gleder jeg meg bare enda mer!

    2. Ja, det var fint og bra at bildene mine fanget stemningen godt. Ellers bra å høre at det antakelig skyldes mer at de er utrolig dyktige oversettere på Det Norske Teatret at oversettelsene der funker så bra og ikke at det skyldes mine manglende nynorsk-skills. Kult at du skal se Book of Mormon snart selv, det er virkelig noe å glede seg til for det var makalaust bra =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg