Stjernekamp, Jenta som ville redde bøkene og en liten dose kreativitet =D

Heisann. Det er tirsdag, livet er fint og det er noe riktig magisk ved høsten for tiden og kanskje det er fordi Nanowrimo begynner snart, men jeg er enda mer kreativ og entusiastisk enn vanlig for tiden, jeg er som en brusflaske noen har ristet på og det er så mye jeg tenker på at det er vanskelig å få plass til noe fornuftig oppe i det overlessede kreativitetshodet mitt. Og det føles helt herlig =D 

Det er fint når man føler at alt flyter. Som med skrivingen, jeg skriver ikke masse, men jeg skriver litt og når jeg skriver for tiden syns jeg selv at det er bra. Eller med fargelegging der jeg ble ferdig med et bilde som jeg ville at skulle ha en småcreepy Halloween-vibe forleden dag og syns det funka temmelig greit:

Ellers skal jeg straks dele en anmeldelse, men først tenkte jeg å skrive litt kort om Stjernekamp. Det er finalen på lørdag nemlig så jeg tenkte nå å skrive litt kort om finalistene (for første gang er det to mannlige finalister). Da setter jeg i gang.

Stjernekamp – kommentar om hver av finalistene og deres beste opptreden

– Adam

Adam har vært favoritten min hele sesongen i gjennom i år, mye fordi han har en usedvanlig god sangstemme som kler nesten alt veldig godt. Dessuten liker jeg at han virker så beskjeden og sympatisk og at han er søt på den litt nerdete måten (som jo er den beste måten å være søt på) og jeg liker at alt han gjør virker så personlig og fra hjertet at det funker selv når det mot all formodning ikke helt funker for meg. På den negative siden skuffet Adam litt i disco og joik for meg, men til gjengjeld funka han fantastisk i musikal, country, EDM og basically alt annet og særlig likte jeg ham altså i Blues:

Her ser man Adam Douglas mens han synger noe han virkelig elsker og er sååå komfortabel med og det er fantastisk. Hva angår finalen så er Adams styrke at han er seg selv fullt og helt og at han føles litt som en underdog selv om han har vært favoritt hos mange fra første stund. På den annen side så kan beskjedenheten og det at han er mer musiker enn performer bli en svakhet så vi får se hvordan det går i finalen.

– Didrik 

Didrik var i utgangspunktet ikke blant dem jeg hadde mest tro på i år, men han har vokst skikkelig på meg gjennom konkurransen. Greia med Didrik er at man vet at det vil bli flott sunget, her har vi en allsidig sanger med klassisk skolering så at det blir fint å høre på er basically garantert, men samtidig føltes det litt for safe. Men Didrik har fra opera-kvelden og utover gjort det bare bedre og bedre og mye av appellen handler om entusiasmen hans. Han vil dette så mye, han gir alt og han har en skikkelig entertainer i seg, i tillegg til å være god på formidlingen. Og han er også den som kanskje har bydd på de største overraskelsene gjennom sesongen for man regnet nok med at han ville være god i opera og musikal, men han var også super i reggae og jeg likte ham særlig godt i akustisk altså:

Her syns jeg Didrik er særlig nær og følsom og mens noen av dommerne mente at dette var en litt for musikalaktig tilnærming til denne sangen til Bowie funket akkurat det veldig godt for meg, jeg syns dette ble temmelig vakkert i grunnen og flott formidlet. Hva angår finalen er Didriks styrke at det alltid er flott sunget og at han er en større entertainer enn Adam og har mer selvironi og er mer utadvendt. På den annen side så gjør det at Didrik har vært med i en del realitykonsepter før at han virker mer opplagt og nettopp safe enn Adam og det kan jobbe i mot ham. Vi får se. 

Uansett er det to verdige finalister (selv om jeg personlig heiet bittelitt mer på Ida Maria enn Didrik siden hun var så fryktelig god på følelser og formidling at jeg gjerne skulle sett henne i finalen og).

*

Ellers har jeg altså lest denne boka:

Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en kort anmeldelse av den (og om denne anmeldelsen ikke får alle til å ile til butikken for å kjøpe den så håper jeg folk i alle fall går innom en og annen bokhandel og bare blar litt i den mens de nyter de nydelige illustrasjonene) og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato

 

Da jeg først hørte om denne boka visste jeg med en gang at det var en bok jeg virkelig trengte. Litt fordi jeg har lest og likt mye av Klaus Hagerup opp i gjennom og enda litt til fordi jeg de siste årene har vært helt betatt av bildene til Lisa Aisato. Og nå har jeg lest denne boka og ååå, denne boka er en vakkerhet.

Dette er en barnebok som har en viss «Den lille prinsen»-appell ved seg. En bok der storyen er temmelig enkel (jente som vil redde bøkene som ikke blir lest på biblioteket og så blir det nærmest som en liten fabel om å elske fortellinger og å ikke være redd for fremtiden fordi den jo kan være full av muligheter) og det kanskje ikke er en sånn bok man kan sitere i vei fra i vilden sky, men så gjør det ingen verdens ting.

For det er så magisk med bøker som denne som man kan lese ut kjempefort, men så velger man å lese så sakte som mulig mens man drømmer seg inn i bildene, dikter videre om karakterene oppi hodet sitt og bare flyter. Det er naivt og klokt og fascinerende, det er perfekt for alle som elsker bøker og historier og det er fullt av interessante detaljer som gjør det enda finere igjen.

Så jeg likte denne boka veldig godt. Og greit nok så er ikke dette boka jeg vil huske best når året er omme, men det er en bok jeg kommer til å bla i hvis jeg vil bli inspirert eller bare for å finne nye ting å fascineres av. For alle barn, barnlige voksne eller andre som bare vil ha en historie som er som en litterær versjon av såpebobler og meget behagelige puter, er dette virkelig verdt en titt.

Terningkast 5!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg