Om Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey :)

Heisann. Det er lørdag, livet er kult og hver gang jeg skriver, tegner eller fargelegger for tiden føles det som om jeg får det så godt til og det føles så herlig. Ellers liker jeg at livet inneholder Stranger Things sesong 2 og enda mer enn det liker jeg at det bare er snakk om dager før det vil inneholde Nanowrimo (der jeg nå har planlagt hele historien jeg skal skrive, men samtidig ikke over-planlagt, planlagt akkurat passe). Og ååå, jeg elsker høsten sånn den er nå, verden er fin for tiden <3

Ellers så har jeg dette spillet:

Og det gjør meg lykkelig. I dag tenkte jeg i den forbindelse å dele en lang tekst jeg har skrevet om Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey som er såpass lang at den kan være basically hele dette innlegget og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse!

Nintendo, Switch og Super Mario Odyssey-tankespill

Nintendo og meg

Jeg husker ikke når vi fikk Nintendo Snes på hytta, men at vi hadde det der fra jeg var ganske liten vet jeg, på samme måte som jeg vet hvor godt jeg likte det. Jeg spilte Super Mario All Stars særlig mye, men vi hadde også et rart skytespill som jeg elsket og aldri har klart å finne ut hva het i ettertid, vi hadde et Thomas Toget-spill og et knippe andre spill og likevel. Super Mario var det jeg likte best. Ikke var jeg særlig flink til det, ikke var jeg utholdende nok til å runde ting, men jeg elsket musikken og atmosfæren og hvordan det føltes som om man alltid kunne komme hjem til det, hvordan det liksom alltid gjorde dagen litt bedre. Siden fikk vi Nintendo 64 og jeg var fortsatt håpløs (det er først de siste årene jeg ikke har vært helt håpløs og faktisk får til tv-spill godt), men jeg elsket det. Mario Party-spillene for eksempel var helt konge selv om jeg manglet venner og måtte spille dem alene og Zelda: Ocarina of Times var nydelig selv om det først er i forfjor på Nintendo 3DS at jeg faktisk rundet det, som barn var jeg for redd for bossemusikk og brukte all tid på å fiske på spillet i stedet og å utforske mens jeg lyttet til den nydelige spillmusikken (som i senere år har visst seg å bli bortimot optimal skrivemusikk til Nanowrimo). Favorittspillet var likevel Super Mario 64 og hvor mange timer har jeg ikke spilt dette spillet. Det inspirerte, fascinerte, engasjerte og var hovedgrunnen på mange måter til at jeg den dag i dag digger Super Mario. I senere tid har jeg hatt Gamecube en periode før konsollen gikk i stykker og jeg solgte spillene mine (et valg jeg angret inderlig på noen år senere da jeg fikk tak i Nintendo Wii og hadde intenst eksepsjonelt lyst til å spille igjen Wind Waker og Super Mario Sunshine, men manglet muligheten til det). Til dags dato drømmer jeg om å spille Wind Waker igjen og dagdrømmer om at det skal dukke opp på virtual console på Switch etter hvert eller noe sånt, vi får se hva som skjer. Og så kom Nintendo 3DS og Wii U. Nintendo 3DS kjøpte jeg etter julen 2013 da jeg skal innrømme at jeg var litt småskuffet over julegavene og å så mye jeg har spilt Nintendo 3DS de siste årene. Ikke så mye i det siste riktignok fordi styrespaken har gått litt i stykker og det gjør det ukomfortabelt å spille (og så gidder jeg ikke å bruke masse penger på ny 3DS eller å reparere den jeg har), men frem til våren i år så ble det en hel del spilling. Wii U derimot ble som den hellige gral, det ble den konsollen jeg ønsket meg så mye, men aldri fikk og i ettertid gjør det meg faktisk ikke så mye. For jo da, det er spill på Wii U som jeg har og hadde innmari lyst til å spille, men det er ikke så mange av dem og hvis de dukker opp på virtual console sånn at jeg etter hvert kan spille dem på Switch er det vel så tilfredsstillende. I ettertid tenker jeg at det kanskje ikke var meningen at Wii U skulle bli en del av livet mitt, det er en fair greie det. Men da er det så fint at Switch finnes.

Switch

Da jeg først hørte om Switch visste jeg at det var noe jeg trengte og det i enda større grad enn med Wii U. Switch kan spilles både på tv-en og som håndholdt konsoll som man kan ta med seg rundt omkring og siden håndholdte konsoller i senere år har vært min prefererte måte å spille appellerte akkurat det veldig. Siden jeg aldri hadde fått tak i Wii U besluttet jeg at jeg skulle prøve å spare opp penger selv til Switch, noe jeg trodde ville ta veldig lang tid. Likevel gikk sparingen over all forventning og i slutten av september kunne jeg omsider bestille Switch med spillet Mario & Rabbids: Kingdom Battle. Og jeg elsker denne konsollen. Jeg har enda ikke spilt Switch på tv-en, jeg har bare spilt den håndholdt mens jeg sitter i sofaen, men jeg liker det faktisk best sånn og det handler jo om preferanser. Jeg har heller ikke tatt med meg Switch ut av leiligheten særlig ofte fordi jeg ser for meg å glemme å gå av t-banen eller liknende om jeg drasser rundt på den, dessuten vil jeg jo at livet skal handle om mer enn bare Nintendo som å skrive, lese, tegne og fargelegge også. Like fullt. Switch er elsk! Designet, hvor god den er i hånda, hvor nydelig grafikken er etter min mening og hvor lett den er å lære seg å bruke. Alt dette og mer til gjør dette til en konsoll jeg har blitt kjempeglad i. Dessuten er Mario & Rabbids et fantastisk fornøyelig spill i en sjanger som jeg ikke har spilt så mye før, men som jeg elsker her. Det er sært, underholdende, morsomt og strategisk og skikkelig smart samtidig og det kombinerer rabbids-karakterene (som basically er minions-figurene om de var kaniner) med Super Mario-universet på en måte som jeg virkelig liker. Og det er noe magisk ved det å ha ønsket seg noe skikkelig og så ha spart til det selv, vite at det er din fortjeneste at du har en Switch i livet ditt. Det føles litt ekstra fortjent på den måten. Og nå inneholder livet mitt Odyssey.

Nintendos krise og Super Mario Odyssey

Nintendo har altså vært noe jeg alltid har elsket og likevel så har de hatt en krise de siste årene som minner meg litt om Disneys animasjonsfilmer helt på begynnelsen av dette århundret. Mens jeg alltid har elsket Disney så var det en lang periode der de ikke hadde så mye suksess med animasjonsfilmene sine og jeg var nær å gi dem opp litt. Det kom jo ålreite animasjonsfilmer fra Disney på denne tiden også og de klarte seg jo, men noe av magien manglet og det var sterk konkurranse fra Pixar (som for så vidt er eid av Disney, men som jeg alltid har tenkt på som en separat entitet) og andre animasjonsselskaper. De siste årene tyder alt på at Disney er i en ny gullalder, men det var ikke alltid slik. På samme måte har Nintendo slitt de siste årene, mye fordi Wii U på ingen måte kan betegnes som en stor suksess. Det var en konsoll mange ikke helt forsto konseptet til og en konsoll som ikke solgte på langt nær så mye som tidligere konsoller har gjort. I tillegg ble Nintendos spill mer like hverandre. Mens Super Mario Galaxy og dens oppfølger var store suksesser så var det likevel spill som manglet muligheten til virkelig å gå på oppdagelsesferd på den måten som man kan med Super Mario 64 og Super Mario Sunshine. Dette var også litt av grunnen til at jeg ganske raskt mistet interessen for Super Mario Galaxy. Og de neste Mario-spillene minnet mer om 2D-spillene i Super Mario-serien. Det var spill som hadde mye bra ved seg, men som likevel var mer rett-frem og mindre engasjerende etter min mening enn Super Mario 64 og Sunshine. Det føltes lenge som om det ikke ville komme noe virkelig fantastisk nytt Nintendo-spill som man kunne bli skikkelig engasjert av og det føltes som Nintendo som selskap var litt usikre selv på hvem de hadde som målgruppe. Var det de som bare ville spille noe lett i ti minutters tid eller var det de mer seriøse gamerne? Det var da denne krisen var på sitt verste at de første ryktene om Switch dukket opp og da Switch så ble annonsert ble det straks mye nysgjerrighet siden det virket så friskt og som en original ny vri. Og så kom Switch og den har allerede solgt kjempebra i løpet av sitt første halvår i butikkene. Switch som på den ene siden hadde Zelda: Breath of the Wild (som jeg ønsker meg til jul) som jo hørtes kult ut, men som meg straks virket enda mer episk da jeg hørte om Super Mario Odyssey.

Med Super Mario Odyssey vender Nintendo tilbake til sandkassespillopplevelsen til Super Mario 64 og Super Mario Sunshine. Her er det utforskning i sentrum og en mindre strømlinjeformet spillopplevelse som var det jeg hadde lengtet etter igjen å oppleve med Super Mario. Og så kom trailerne som gjorde meg mer og mer interessert og nå er det her og jeg er så glad. Nintendo er tilbake! I skrivende stund har jeg spilt kanskje snaut tre timer med Super Mario Odyssey og jeg elsker det. Riktignok har jeg ikke vendt meg helt til kontrollene eller kameraet enda og jeg har dødd mange, mange ganger, men jeg vet jeg vil komme mer og mer inn i det etter hvert og mye av dette handler også om at Super Mario Odyssey er et så tilgivende spill. Man blir aldri game over, i stedet mister man ti kroner og starter ved siste checkpoint og dette systemet elsker jeg. Det gjør det mer motiverende å prøve igjen, dessuten er det noe med at når man dør så handler det aldri om at spillet er for vanskelig, men mangel på erfaring og det går en faen i en slik at man gladelig prøver det samme igjen og igjen i evigheter frem til det går fordi man vet at det vil gå til slutt.

Og jeg elsker musikken, atmosfæren og mens jeg har lest at bossene er litt for enkle så har jeg likt det på de bossene jeg har slåss mot så langt fordi jeg kanskje generelt sett ikke er så into bosser. Det finnes selvsagt noen bosser jeg digger, men generelt sett så er det utforskningen jeg i større grad spiller spill for. Og ååå så mye det er å utforske i Super Mario Odyssey. Det er så mye å samle, så mye å finne og jeg vet med meg selv at her er det månedsvis med underholdning å finne. Dessuten kan man ta bilder i spillene på Switch og med Super Mario Odyssey fungerer dette sånn at man kan fryse bildet, zoome inn og ut og skifte filtere og slikt i vilden sky. Denne kamerafunksjonen har jeg allerede fått dilla på og jeg vet med meg selv at jeg kommer til å bruke masse, masse tid på å ta bilder i spillet fremover. Dessuten er det mange throwbacks til tidligere Mario-spill, det er mye nostalgi og det elsker jeg også.

Så ja, Super Mario Odyssey er topp, Nintendo stråler igjen og jeg elsker det. Og nå har jeg skrevet litt om det, litt om forholdet til Nintendo og slikt og jeg håper det falt i smak =D

 

*

Avslutter med bilde jeg har tatt i spillet som eksempel på at det finnes gatelykter i Super Mario Odyssey 😉

3 kommentarer
    1. Jeg har også vokst opp med NES og SNES, i og med at fetterne mine, som bodde på andre sida av veien for meg, hadde det da jeg var liten. Var mye borte hos dem og spilte Super Mario i ulike varianter, og jeg trur dette er hele grunnen til at fortsatte å være glad i TV-spill også da jeg blei eldre. Da jeg omsider fikk min egen konsoll i elleveårsalderen, var det riktignok Playstation 2, fordi det var til PS2 at Final Fantasy-spilla kom – og som du sikkert veit, blei Final Fantasy yndlingsspillserien min. Jeg har likevel fortsatt et fint og nostalgisk forhold til Nintendo, og jeg forstår godt kjærligheten og entusiasmen din.

    2. Kult at du har vokst opp med NES og SNES du også og ja, tror slike barndomsminner er veldig med på å skape en senere entusiasme overfor tv-spill 🙂 Fin kommentar fra deg ellers og fint å høre at du forstår kjærligheten og entusiasmen min og har et nostalgisk forhold til Nintendo du og <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg