Der jeg deler tre utdrag fra Nanowrimo som igjen er utdrag fra hagenissen Millas skriveprosjekt =D

Heisann! Det er lørdag, livet er fint og etterpå skal jeg på spill expo som jeg greide å vinne billett til (yay!), dessuten skal jeg på konsert i morgen med musikalartister som synger Disney-sanger og det kan nok tenkes at det vil bli ganske så karolinsk det og 😉 Ellers så har jeg kommet til siste kamp med Bowser på Super Mario Odyssey (der det heldigvis vil være masse igjen å gjøre når jeg har beseiret ham så jeg har masse spillglede foran meg). Jeg har ellers mål om å skrive nok i dag til å komme fra de 33133 ordene jeg har i dette øyeblikk (palindrom-hurra!) til 35 000 ord og jeg vet ikke helt når jeg skal få tid til det siden jeg altså har flere andre helgeplaner i tillegg, men det er vel mulig. Uansett er jeg veldig fornøyd med hvor fint Nanowrimo går, jeg har snart skrevet 120 sider og det på elleve dagers tid, det er ganske godt gjennomført =D

Vi kan feire dette med dette bildet:

Dette er Bowser i Super Mario Odyssey ridende på en (akk så episk) drage og det er ganske kult =D

Ellers så har jeg egentlig ikke noe skikkelig fascinerende å blogge om, men jeg tenkte at det kunne være grei underholdning med tre korte utdrag fra Nanowrimo. I historien min har jeg nemlig en karakter, Milla, som basically er meg om jeg hadde vært en hagenisse med lysebrunt hår i musefletter, og hun skriver selv og så tenkte jeg å dele de tre utdragene fra historien hennes som jeg har delt i Nanowrimo-historien min. Milla skriver på en historie om en elefant som ønsker å danse og en ildflue som ønsker å bli superhelt og jeg håper de tre små delene fra historien hennes faller i smak. God fornøyelse 🙂

Et lite tilfeldig utdrag fra hagenissen Millas skriveprosjekt

En dag i småbyen Klapp var gjerne veldig lik den forrige. Det var som å sette den samme sangen på repeat om igjen og om igjen og Ellemino pleide ofte å kjede seg. Når han kjedet seg pleide moren hans, en elefant ved navn Elvira som likte lange halskjeder i gull selv om hun stadig slet med å få dem rundt halsen sin og måtte kjøpe dem på nettbutikker som spesialiserte seg på halskjeder for dyr med litt større halser enn gjennomsnittet, å si at han bare måtte tenke seg om en gang til fordi det alltid var noe å gjøre. Dette pleide å irritere Ellemino helt til han, som alltid, endte opp med å sette på litt musikk inne på rommet sitt og forsøkte å gjøre piruetter. Ellemino hadde av grunner han ikke helt kunne sette ord på alltid uendelig lyst til å gjøre piruetter og det at han aldri helt fikk det til og at det endte opp med at han falt om kull på gulvet og fikk høre foreldrene sine rope fra andre rom at han måtte bråke mindre gjorde ham ikke noe mindre interessert. I stedet ble han bare mer motivert til å få det til. Og kanskje ville det blitt med det, kanskje ville han bare blitt en elefant på ti år som bare likte å gjøre piruetter om de ikke hadde hatt dans i gymtimen. De hadde fått en ny gymlærer det året, en gasell som Ellemino likte fordi hun var annerledes enn tidligere gymlærere som bare ville at de skulle spille ballspill, noe Ellemino ikke fikk til noe bra i det hele tatt. Gasellen, som het Gabrielle, derimot ville at de skulle prøve noe nytt hver gymtime. En time kunne de ha ballspill ja, men en annen time igjen var det å gå tur, en time var yoga og en annen time igjen var det leker som sisten. Og så denne timen, den magiske gymtimen da de hadde hatt dans og Ellemino var i himmelen. Her gjorde de piruetter, her var det hopp og sprett og å, det var helt magisk og Ellemino fant der og da ut at en dag skulle han bli danser. At han etter rask research fant ut at elefanter sjelden ble dansere (de ble oftere vektere og regnskapsførere, førstnevnte fordi de gjerne hadde en viss fysisk styrke og massivhet som gjorde dem til effektive i vekterfaget, sistnevnte fordi de hadde usedvanlig god hukommelse og god hukommelse var særdeles praktisk i møte med regnskapsbransjen) hadde lite eller ingenting å si. Ellemino skulle vise dem, han skulle overbevise foreldrene hans om å la ham ta dansetimer og lære seg alt han kom over og han skulle ikke la en liten småting som at han var en elefant få stoppe ham. Og det var på mange måter der alt begynte, der vår kjære Ellemino begynte sitt oppdrag, Oppdrag: Dansesko som han kalte det, fortsatt uvitende om at han ikke var den eneste som virkelig lengtet etter å bryte forventningene. Akkurat det fantes det for eksempel ildfluer som inderlig ønsket seg og.

*

Og så utdrag 2: 

Et annet lite utdrag fra Millas skriveprosjekt

Det ildfluene levde for var nettene, de stille timene da det var mørkt og skyggefullt, men de likevel fant lyset om de lette litt og så oppfattet det som enda mer magisk enn om dagen. Nattens lys var lyset fra månen og stjernene og lyset fra gatelyktene som ledet vei og voktet og passet på så godt de kunne. Det få visste var at akkurat en av gatelyktene var uthullet. Den så ut som en helt alminnelig gatelykt for folk som gikk forbi, men inni var det seks etasjer med rom, et for hver bruk fordi det var såpass trangt, og der bodde ildfluen Ylva med familien sin. Det var ikke så mye plass til Ylva, foreldrene hennes og storebroren hennes der, men Ylva elsket det likevel og særlig om natta da hun kunne betrakte utsikten fra toppen av gatelykten og tenke at hun var en del av noe mer. Det var øyeblikk som hun satte veldig stor pris på.

Dessverre, slik Ylva så det, var ikke livet bare nettene. Hadde alt vært inspirerende og magiske nattespill hadde det vært helt topp, men det var dager også og de likte hun ikke noe særlig. Mye fordi hun alltid var den minste. Ikke bare i familien sin, men også på skolen sin siden hun gikk på en skole der hun var den eneste ildfluen og det i det hele tatt var ganske lite insekter. I stedet var det alt fra ekorn til elefanter og så Ylva da som følte seg som en unnselig forglemmegei, liten og skjør og lett å glemme om hun ikke lyste så sterkt at hun ble sliten av det. Og å som hun hatet å være liten, ta så alt for liten plass i en verden der hun inderlig ønsket å være viktig. Hun ville gjøre en forskjell, være essensiell og det var så mye vanskeligere å få til når hun var en ildflue (og til og med en ildflue som var mindre enn de fleste andre ildfluer om sant skal sies) som folk flest nesten ikke tenkte over at var der.

Heldigvis fantes tegneserier. Det fantes et forlag som spesialiserte seg på tegneserieblader som var så små at de var perfekt format for insekter kalt «Insekters Tegneseriedepartement» og de ga ut tegneserier om superhelter som med helt unike krefter og masse mot og ståpåvilje reddet folk som trengte det og stoppet superskurker. Her var det dessuten ofte insekter i kule kostymer som var superheltene og det var det som inspirerte Ylva mer enn noe annet. Hvis det gikk an for insekter i tegneseriene å være superhelter som gjorde en viktig forskjell så gikk det kanskje an for henne og. Det faktum at hun ikke levde i en tegneserie burde ikke være noe stort problem for hun hadde sikkert mer enn nok av både mot og ståpåvilje om hun bare lette litt og mer enn det, hun hadde dette ønsket om å hjelpe som alltid var der og som på mange måter gjorde det ekstra irriterende ofte å være en ildflue siden hun ikke klarte å hjelpe. På skolen var det av og til noen av dyrene som var noen riktige bøller og plaget andre og når hun forsøkte å hjelpe bare slo de henne bort og så virket det ikke. Hun klarte ikke å være en god hjelp og det var vanskelig når man var så liten og skjør som ildfluer er og da var det magisk med tegneseriene som fortalte henne at selv de aller minste og tilsynelatende mest uvesentlige skapninger kan utvikle superkrefter og med en gang bli mye mer viktige enn før. Kanskje var det mulig for henne å bli superhelt og, Ylva hadde i alle fall besluttet at hun skulle prøve.

Og en ny dag grydde i byen Klapp, sola tittet frem mellom skyene og det var klart for jobb og skole igjen. Og oppi alt dette fant man Ylva som snart nok fløy mot skolen sin mens hun dagdrømte om dagen hun ble en skikkelig superhelt slik som i tegneseriene selv. Det var en veldig fin dagdrøm.

Og på vei til skolen var også elefanten Ellemino som hadde hodet fullt av musikk og tanker om å kunne danse til den, noe han dog ikke tok sjansen på. I fantasien danset han likevel og gjorde piruetter mot skolen som nå nærmet seg og som var en ny verden av matte og ord og historie og dagdrømmer om å være danser eller (for Ylva) å være superhelt og vissheten om at å drømme om noe gjør livet lettere. Dessuten kunne det godt hende drømmer en dag ble oppfylt og om de ikke ble det så visste ikke Ylva og Ellemino det enda, men deres verdener ville krysses innmari snart og det kunne kanskje bli riktig interessant det og.

Så det var en ny dag i gang og det var en dag med mange muligheter og en dag da både Ellemino og Ylva ville gjøre en forskjell. Kanskje ikke en forskjell for så veldig mange, men hvert fall for hverandre, noe som for så vidt også er forskjeller som er verdt å feire. Alt ville snart virke hakket mer håpefullt og det var fint.

*

Sist, men ikke minst, her er utdrag 3 fra Millas skriveprosjekt:

Enda et lite utdrag fra Millas skriverisammensurium

Hva angikk skoledager hadde Ylva en gang laget en skala der 1 var dagene som var skikkelig håpløse mens 5 var fantastiske skoledager av arten man skriver om i historiebøkene. Så langt hadde Ylva til gode å oppleve en dag som var en femmer på skalaen, det var litt som om den femmeren var mest til pynt og fordi det virket mer riktig at en skal gikk til fem enn fire. Ener-dagene var det derimot mange av og denne dagen tenkte hun på som en av dem siden ingenting gikk helt som hun ville. Hun visste ikke da at hun i ettertid ville revurdere denne, jo temmelig strenge dommen siden det ville skje én ting som, om det ikke var en femmer på skalaen i det minste var en sterk firer, men det var senere og da lunsjpausen begynte var Ylva godt plassert i en tanke om at dette var riktig håpløst hva angikk dager, ordentlig tullete faktisk og på ingen måte verdt en god anmeldelse i ettertid. Det var i slike tanker, så vel som en nært beslektet tanke om at hun følte seg så alt for liten i møte med det veldige universet, at hun helt i egne tanker satte seg på et bord uten å legge merke til den som satt ved bordet allerede. I ettertid ville Ylva lure på hva i all verden som hadde vært galt med øynene hennes når hun ikke la merke til en elefant og elefanter generelt sett var ganske lette å legge merke til, men der og da var hun ikke oppmerksom på elefanten før den sa et vennlig «hei.»

«Ehm, hei,» sa ildfluen Ylva forfjamset da hun så opp og så at en elefant satt ved lunsjbordet hun hadde satt seg på.

«Oi, beklager, går det bra at jeg sitter her?» spurte hun siden hun nødig ville lete etter en ny plass.

«Klart det,» sa elefanten og la til, «jeg er Ellemino forresten, jeg tror ikke jeg har lagt merke til deg før.»

«Ingen gjør det,» sa Ylva litt surt.

«Å, jeg mente ikke noe med det, jeg tror det skyldes mest at det er ganske mange dyr her på skolen, man kan ikke legge merke til alle. Det er flodhester jeg ikke har lagt merke til og sikkert,» sa Ellemino og Ylva smilte.

«Da så,» sa hun og la til, «jeg er Ylva forresten, Ylva elleve ildfluesomre.»

«Ildfluesomre, det hørtes litt kult ut. Jeg er ti år selv, men noen ganger tror jeg hjernen min tror at jeg er alle andre aldre enn den jeg er,» sa Ellemino og Ylva forsto. Det var en følelse som virket ganske velkjent.

De var litt stille et øyeblikk mens Ylva ikke visste helt hva som var den rette prosedyren videre. Så la hun merke til arket Ellemino hadde foran seg der han hadde tegnet masse dansende elefanter.

«Fint tegnet,» sa hun.

«Å, nei, dette er bare noe tull,» sa Ellemino, men det var noe drømmende ved stemmen hans som skinte igjennom.

«Liker du å danse?» spurte Ylva.

«Elefanter danser ikke,» sa Ellemino som en konstatering, som om det var et ufravikelig faktum.

«Spiller det noen rolle da, liker du å danse?» sa Ylva til det.

«Jeg vet ikke om jeg en gang kan danse, men jeg liker kanskje litt å forsøke,» sa Ellemino etter å ha tenkt seg raskt om og tydeligvis konkludert med at han like godt kunne være ærlig.

«Kanskje du er ment til å danse,» sa Ylva tenksomt, for hun hadde hørt av Elleminos stemme at å danse var noe han virkelig inderlig gjerne ville og hun merket at hun heiet skikkelig på det.

«Nja, jeg vet nå ikke helt,» mumlet Ellemino og så fyltes øynene hans med en plutselig dose nysgjerrighet.

«Hva vil du bli da?» spurte han.

«Superhelt,» sa Ylva. Det kom kvikt, rett på sak, som om det var det mest opplagte å drømme om for en ildflue i det hele tatt.

«Så kult,» sa Ellemino og så fikk han en ide.

«Kanskje vi kan prøve å hjelpe hverandre. Vi kan bli venner for jeg trenger en venn veldig gjerne og så kan vi samarbeide for å få til det vi vil. For hvis det er mulig for en elefant å bli danser så er det også mulig for en ildflue å bli superhelt og så kan vi prøve å hjelpe hverandre. Alt kan bli desto lettere da,» forklarte Ellemino og Ylva tenkte seg om. Ellemino hadde jo et poeng, det ville bli lettere å få til det de ville om de hjalp hverandre. Dessuten hadde hun bruk for en venn, hun regnet generelt sett med at livet langt oftere var nærmere fem enn en på skalaen om man hadde noen å dele det med.

«Det er greit,» sa hun. Å bli venner fikk de likevel ikke tid til med en gang for da ringte skoleklokka og de gikk i ulike klasser og måtte gå hver til sitt. Det var likevel en viss magi, konkluderte Ylva, i at hun antakelig hadde fått en venn nesten uten å prøve på å få det en gang, det hadde bare hendt, som om det var skjebnen som var i gang eller noe sånt.

Og når Ylva fløy hjem til gatelykten som inneholdt hjemmet hennes følte hun seg slett ikke liten. Hun følte seg sett og når man føler seg sett er det som om man blir til en kjempe i stedet, man føler seg i alle fall plutselig viktig og Ylva koste seg med å kjenne på den følelsen mens hun fløy av sted og omsider kunne entre hjemmet sitt med et ekstra stort smil.

*

=D Yay og god helg til alle som vil ha!

2 kommentarer
    1. Hadde opprinnelig tenkt meg på SpillExpo sjøl i år, men av ulike grunner endte jeg opp med å ikke dra likevel. Håper du hadde det gøy! 🙂
      Og bra jobba med Nanowrimo! Gøy å lese flere utdrag. Jeg merker jeg er litt spent på hvor mye plass denne historien inni historien får i forhold til resten, og relevansen av den? Ellemino og Ylva virker uansett som et fint tospann 🙂

    2. SpillExpo var fint selv om det var litt for mye mennesker og litt for dyrt. Men interessant å sjekke ut uansett, dessuten fikk jeg spilt en del Nintendo der 🙂
      Og takk, Nanowrimo går veldig bra. Fint at utdragene falt i smak. Denne historien får for øvrig ikke så mye plass i forhold til resten av historien og den har heller ikke så mye relevans, det er mest fint med å kunne variere mellom historier av og til 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg