A Christmas Prince =D

Heisann! Det er mandag kveld, livet er ålreit og jeg koser meg med å lese, skrive og tegne en del og det er trivelig. Dessuten skal jeg på kino på fredag og i operaen på lørdag så nå har jeg fine planer for denne uka også og det er kult. 

Ellers er denne sangen fin:

Den er hentet fra musikalen A Christmas Story som skal ha en live-produksjon på kanalen Fox nå til helgen etter det jeg har lest så jeg håper det vil generere masse klipp på Youtube som jeg kan kose meg med i neste uke 😉

Ellers så jeg verdens teiteste og likevel mest fornøyelige film i går, nemlig denne:

Og nå tenkte jeg like greit å dele min anmeldelse av denne filmen og så kommer neste innlegg om noen dager. God fornøyelse 🙂

The Christmas Prince

En ung journalistspire ved navn Amber blir sendt til landet Aldovia for å følge en pressekonferanse angående prinsen der, Richard, som egentlig skal ta over tronen etter sin nylig avdøde far, men så går det rykter om at prinsen heller ønsker å abdisere. Og så kommer Amber til Aldovia der hun ender opp med å gå undercover som lærer for prinsens lillesøster som sitter i rullestol og etter hvert blir hun bedre kjent med prinsen. Vil det etter hvert oppstå kjærlighet? Vil det være andre som ønsker å ta over tronen? Vil prinsen etter hvert oppdage at Amber egentlig er journalist? Spørsmålene er mange og svarene får man bare ved å se «The Christmas Prince» ?

? Eller ved å ha sett minst en annen julefilm eller romantisk komedie i løpet av livet sitt siden dette er en eksepsjonelt, ja nærmest fascinerende, forutsigbar film. Det føles nesten som om Netflix, når de laget denne filmen som er en Netflix-original, satt med en liste over klisjéer og gikk direkte inn for å putte inn så mange av dem som mulig. Og man skulle tro dette betydde at jeg mislikte denne filmen, men jeg nøt hvert sekund. Dette er på ingen måte en god film, men den var himla fornøyelig på en sånn «ja, da, jeg vet dette er helt håpløst, men det er håpløst på en særdeles sjarmerende måte». Noen ganger er slike guilty pleasure-filmer akkurat det man trenger.

Uansett, jeg leste om denne filmen for noen dager siden og ble straks nysgjerrig fordi det var en Netflix-produsert blanding av romantisk komedie og julefilm som hadde fått mange «this is so bad it?s good»-typen anmeldelser. Så jeg visste på sett og vis hva jeg gikk til, men jeg var ikke forberedt på hvor stor mye jeg ville kose meg med denne filmen. For det er fine karakterer som skapes her, de finnes ikke originale, men de er fortsatt fine. Det er julestemning her (som en anmeldelse jeg leste påpekte så er det med et juletre i veldig mange scener sånn at man aldri helt kan glemme at dette er en julefilm i tillegg til en romantisk komedie) i massevis og det handler om kongelige på en måte som appellerer til den delen av meg som elsket «The Princess Diaries»-filmen da jeg var tenåring og den delen av meg som alltid har vært veldig fascinert av prinsesse Diana. Jeg tror de aller fleste på et eller annet tidspunkt har dagdrømt om å finne kjærligheten med en prins og mens jeg i bunn og grunn ikke tror all oppmerksomheten slikt fører med seg hadde vært noe for meg, så er det veldig gøy å se filmer om det.

Så ja, jeg koste meg med denne filmen, men mye av appellen her er alle måtene man fniser for seg selv over ting som skjer eller sukker fordi det er så teit. For eksempel er hovedpersonen Amber en journalist, men jeg vet ikke så mye om journalistikk, men man ser et bilde av notatene hennes en gang og det ser usedvanlig lite profesjonelt ut. Videre viser det seg å være en hemmelighet (dette er litt spoiler, sorry) som gjør at Aldovia (som er et oppdiktet land som ligger et eller annet sted i Europa der folk snakker engelsk med britisk aksent) på et tidspunkt i filmen står i fare for å få prins Richards fetter Simon som konge i stedet og da har den avdøde kongen skrevet en gåte som inneholder løsningen som kan ordne opp i ting som han har gjemt inne i en juledekorasjon og spørsmålet melder seg om hvorfor han valgte denne løsningen og ikke bare pratet med folk før han døde og slikt i stedet. Man kunne egentlig trukket frem så mange steder der denne filmen basically ikke gir mening i det hele tatt og er full av logiske brister og dette bare understreker videre at «denne filmen er sååå uendelig teit, milde melkespann» og jeg elsket den for det.

Konklusjonen er altså at jeg vil at alle skal se denne filmen samtidig som jeg anerkjenner og er fullt klar over at dette er en helt håpløs film som er såpass forutsigbar og teit at det nesten er litt imponerende. Sånn sett er den litt som den filmen jeg for noen år siden kom over på Youtube basert på sangen «The Christmas Shoes» som jeg syns er noe av det teiteste i verden og likevel ser omtrent hver desember og av og til ellers også fordi man av og til trenger å slippe helt å tenke. Så takk for kosen, «The Christmas Prince», jeg er glad for at du finnes.

Terningkast 4!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg