Smakebit på søndag, en skriveøvelse og en sang som jeg liker nå :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og så langt har 2018 vært et ganske fint år etter min mening. Dessuten vil fremtiden inneholde jobbintervjuer og utover det så handler livet om Nintendo, bøker og musikalmusikk blant annet. 

Og så har jeg en kreativ skrivings-journal som jeg anskaffet for ikke så lenge siden som er helt magisk. Den har bilder av en rekke kunstnere og til hvert bilde er det en skriveøvelse inspirert av det bildet. Eksempelvis har vi dette bildet:

Med teksten: “This town has a magical glow every day at 5 o’clock. Describe the aura and the way that it hits the windows of the town.”

Her er teksten jeg skrev som svar på denne utfordringen:

Gråbein er en veldig liten by som heter det den heter fordi den er nettopp grå, litt som om den har blitt malt frem av en molefonken og gretten gammel mann som mumler banneord der han går og forbanner skjebnen. Det er som om alt er lagt i skygge og tåkespill, som om alt falmer og ingenting riktig glitrer, som om sollyset ikke når frem. Det vil si ikke utenom klokka fem på ettermiddagen for da blir alt magisk. Det varer i ti minutter og det skjer hver dag og det er hele grunnen til at folk i Gråbein holder ut. Hver dag er det minst en person I Gråbein som tenker at neste dag skal de flytte, de orker ikke tomheten lenger, hvor endeløst grått alt er og så kommer lyset som hører med klokka fem på ettermiddagen, et magisk lys som får dem til å glemme alt som er kjipt og alt av ideer om å flytte, i alle fall for resten av den dagen. Det er som om alt i verden plutselig gir mening i de ti minuttene og alt på grunn av lyset.

Ingen husker når eller hvordan det begynte, men så lenge folk kan huske så har skyene glidd til side klokka fem på ettermiddagen nøyaktig og sollyset har tittet frem, men det er ikke bare sola. Det er som om hele regnbuen finnes i det lyset som treffer Gråbein akkurat da, regnbuen og glitter og tryllestøv. Alt blir som i eventyrene, magisk og uendelig vakkert og det er som om ingenting vondt og fælt finnes, i stedet er alt fullt av håp. Og det er som om lyset har en lukt, alle i Gråbein vet at de innbiller seg det, men de kjenner likevel den lukten de liker aller, aller best i de ti minuttene om det så er nybakte boller, vanilje, klementiner, røkelse eller uendelig gamle trær i uendelig gamle skoger fulle av troll og tusser. Dessuten er det et sus der, en melodi, alle hører en og annen tone i de minuttene som er det tristeste, men også det vakreste og mest skjøre og underfundige de har hørt. 

Og det går ikke an å fange dette øyeblikket selv om flere har prøvd. Forsøkt å fange lyset når det treffer vinduet, gi seg hen til det evig inspirerende ved alt sammen. Ta et bilde, finne det rette Instagram-filteret og likevel få et resultat som likevel ikke er godt nok for lyset i Gråbein de minuttene er noe annet, noe forbi virkeligheten, noe som gjør at alle plutselig tror fullt og helt på Julenissen og feer og alt som de egentlig ikke tror på lenger, men tror på likevel så lenge lyset treffer akkurat slik, skaper akkurat den følelsen, er akkurat slik man alltid innerst inne vil at lys skal være. 

Og så er det over. Skyene kommer igjen i veien som om noen trekker for gardinene, Gråbein bader igjen i skygge og ingentingvær og alt føles vemodig og kjipt og deprimerende på en og samme tid. Så kjipt at ingen som kommer på besøk velger å bli mer enn noen minutter, minutter som har det med ikke å være klokka fem på ettermiddagen da de kunne fått se og føle og lukte og høre beviset på at Gråbein kan være og ER magisk og det hver eneste dag. I ti minutter mens virkeligheten forsvinner og alt er så mye nærere enn ellers. Ti minutter da ingenting lenger er feil.

*

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå er denne:

Det er boka “The land of Neverendings” som jeg anskaffet mest fordi jeg likte coveret ganske godt. Og her handler det altså om en jente på rundt 11-12 år eller noe der omkring som nylig har mistet søsteren sin. Og så begynner det å skje masse rare ting og det viser seg at lekene til døde barn er fulle av liv i en annen verden og sånt og alt tyder på at dette vil være en litt trist, men mest sjarmerende bok for barn og unge. Personlig har jeg ikke blitt helt overbevist av denne boka så langt. Den er på ingen måte en dårlig bok, den er bare ikke så veldig engasjerende, men i følge de få anmeldelsene jeg har lest så vil den være morsom og fantasifull så jeg satser på at den blir mer interessant etter hvert. Her er en smakebit:

Jeg liker at det er artige detaljer her som at pingvinen har en avis og at lekene har falske barter på, det er sånne aspekter som jeg tror ville gjort meg veldig nysgjerrig hvis jeg var i målgruppen denne boka er skrevet for. 

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese

*

Og ellers besluttet jeg å teste ut Spongebob the Musical-cden for noen dager siden til tross for en viss skepsis siden jeg aldri kom inn i tv-serien og mens jeg ikke utviklet noen stor interesse for musikalen heller og ikke ser for meg at jeg kommer til å lytte noe særlig til musikalcden så inneholdt den en sang som jeg likte skikkelig godt. Det er sangen “I’m not a loser” og jeg tenkte at jeg kunne avslutte dette innlegget med å poste den ene videoen med denne sangen som finnes på Youtube der noen speedtegner en figur i photoshop eller noe sånt. Selv vet jeg ikke noe om karakteren som tegnes, for min del er fokuset her på sangen for denne sangen er ganske underholdende. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager. 

13 kommentarer

Siste innlegg