Call me by your name og ymse annet :)

Heisann! Det er lørdag, i går så jeg Call me by your name (anmeldelse kommer senere i dette innlegget) og i dag blir awesome fordi biblioteket fulgt av Grease på Chateauf Neuf. Med andre ord skikkelig karolinske ting og jeg er bittelitt super-entusiastisk over at i dag vil inneholde årets første “se musikal på teater og være i himmelen”-øyeblikk. Ellers gruer jeg meg skikkelig til mandag fordi jeg da har den årlige tannlege-undersøkelsen, men jeg satser på at det går like bra som det har pleid å gå de siste årene og tenk så fint livet vil være når den er ferdig 😉 

Av andre fascinerende hendelser i livet mitt har jeg en favorittplass på datarommet på jobbkurset som i det siste har blitt tatt av en og samme person ganske ofte så jeg har brukt de siste dagene til å skrive kvasi-nødrimspreget overdrevent dramatisk rimende engelsk poesi om det, noe som resulterte i dette diktet på torsdag:

Dreadful doom and frightful gloom and another in my seat

Thus dreadful doom were had
Her life was but a story 
Of woes and feeling sad 
A horrid territory

There was a frightful gloom 
To what in fact took place
Her seat where glory loom
Was now another’s space

How could this ever be
She simply couldn’t say
Her world so great and free
Her very milkyway

And yet no more, no more
Because she with a sigh 
Could not in truth ignore
Could not in fact deny

There was another there
A man of tales untold
He took her space and here
Is where this tale takes hold

Quite often really he
Would sit and sit and sit
Upon what should rightly be
Her throne in bit by bit

So now she’s but a girl
With worries in her wake
Let doom and gloom uncurl
And then eat chocolate cake

(Jeg syns dette diktet var veldig morsomt å skrive og det er litt av grunnen til at jeg ønsker å en dag skrive om en skikkelig pompøs og dramatisk skurk fordi å være litt pompøs og dramatisk av og til faller meg ganske naturlig.)

*

Ellers har jeg sett denne filmen:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av Call me by your name (hvis største irritasjon var at en av trailerne før filmen var Fifty Shades Freed og jeg vil egentlig ikke tenke på at de filmene eller bøkene finnes en gang siden jeg syns Fifty Shades er så teit) og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg skrive om Grease. Yay!

Call me by your name

En ung gutt som bor sammen med familien sin i Nord-Italia, opplever at sterke følelser vekkes til live når en kjekk student fra USA leier et rom hos dem. I løpet av en varm, døsig sommer i 1983 full av musikk, mat og romantikk, nærmer de seg hverandre og deler opplevelser som vil forandre dem for alltid. “Call Me by Your Name” har gått sin seiersgang på festivaler verden over, og er en film det er umulig å ikke bli berørt av.

*

Over er Filmwebs beskrivelse av denne filmen og dette synopsiset funker godt for meg så jeg bruker det. Ellers var dette en film jeg hadde hørt veldig mye fint om og derfor måtte se og ja, jeg likte denne filmen veldig godt selv.

Først og fremst er dette en veldig sanselig og atmosfærisk film. Det er rett og slett ofte veldig behagelig å se på, godt hjulpet av nydelige omgivelser som dessuten fotograferes med selsom eleganse. Og musikken her er mye av sjarmen og underbygger følelser, så vel som stemninger med briljans.

Her skapes dessuten flotte karakterer og særlig Timothée Chalamet er fantastisk som Elio og det er ikke det spor rart at han har blitt nominert til en rekke priser etter denne filmen, han skaper nemlig en karakter som virkelig fascinerer. Arnie Hammer er også svært god som den eldre Oliver og utover det har Michael Stuhlbarg som Elios særlig en scene på slutten av filmen der han er veldig super.

Og det er i det hele tatt mye å like her og en ting som jeg personlig likte veldig godt er hvordan dette handler om homofili uten at det handler om det på en måte. For ja, Elio blir fascinert av en eldre mann, men der noen historier som forteller om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre har fokuset der så er dette bare en kjærlighetshistorie og mer enn det er dette egentlig en historie om å være 17 år og å finne ut hvem man er. Jeg leser på en bok for øyeblikket som også handler om to av samme kjønn som blir betatt av hverandre og der er det at de er gutter begge to et viktig element og det funker også godt, men det er fint å se en annen historie.

Uansett er i alle fall Call me by your name en nær og fin historie, men for meg ble det ikke helt perfeksjon likevel. Litt av grunnen er at etter å ha stått opp tidlig og brukt mye av dagen foran dataskjermer på jobbkurset og deretter hjemme så ble jeg litt trøtt under filmen, ikke fordi den var kjedelig, men fordi det er en sånn langsom og rolig film som flyter av gårde. Det var derfor en kort stund jeg mistet litt av engasjementet, men så var de siste ti minuttene eller noe der omkring såpass såre og skjønne at de gjorde meg veldig interessert igjen. For min del føler jeg også at jeg aldri helt kjente Oliver, men igjen så handler det nok og litt om at vi ser ham gjennom blikket til Elio og det preger også hvordan han formidles. For min del var denne filmen også litt lenger enn strengt talt nødvendig, men så har jeg litt liten tålmodighet med filmer og da så det handler mer om personlige preferanser.

Sakens kjerne er likevel at i hovedsak er denne filmen nydelig. Terningkast 5 definitivt og en meget sterk femmer i tillegg siden svakhetene handler så mye, mye mer om meg enn om filmen i seg selv. Yay!

3 kommentarer
    1. Så fint at du fikk sett den! De tinga du trekker fram er vel igrunn de samme tinga jeg likte aller best ved den – fotografiet, musikken, stemninga, og kanskje aller mest den helt fantastiske skuespillerprestasjonen til Timothée Chalamet. Og det mest imponerende er at jeg egentlig syns han spiller aller best når han ikke sier noe. Altså, ansiktsuttrykka hans! Herregud! Sjeldent syns jeg noen klarer så godt å formidle så mye med så tilsynelatende begrensa virkemidler som nettopp mimikk. Syns sånn sett innsatsen hans minner en del om den til hun som spiller Adele i Blå er den varmeste fargen – og så er de begge så veldig unge! Shit, nå fikk jeg skikkelig lyst til å se Call me by your Name igjen 🙂

    2. Hun som spiller Adele i Blå er den varmeste fargen er en god sammenlikning, husker jeg elsket uttrykksfullheten i ansiktet hennes da jeg så den filmen og. Ja, Timothée Chalamet er et funn og et virkelig stort talent og ja, det var en finfin film, kult at vi likte mange av de samme tingene med den, Kristine 🙂
      Og fint at jeg vekket nysgjerrigheten din, Skriva Läsa Leva, håper du får sett denne filmen selv =D

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg