Turtles all the way down :)

Heisann! Det er torsdag og hver gang det har hendt en skoleskyting så tenker jeg på denne sangen:

Og jeg skal ikke skrive om skoleskytingen i USA i dette innlegget, men jeg hater at jeg måtte skrive “hver gang” fordi det impliserer at jeg må tenke på denne sangen av feil grunn alt for ofte når jeg vil kunne tenke på denne sangen bare fordi det er en svært viktig og smart og fin sang som viser enda en god grunn til at jeg syns Jason Robert Brown er super. Og sånn om vi kunne hatt henholdsvis Lin-Manuel Miranda, Stephen Sondheim og Jason Robert Brown som delte på rollen som USAs president er jeg oppriktig sikker på at det hadde vært veldig bra for verden, jeg har så mye mer tiltro til musikalkomponister enn Trump.

*

Nok om det. Ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg leser og spiller Nintendo og skriver og fargelegger og kjeder meg egentlig ganske lite så det er jo fint. Dessuten er det spillkveld på lørdag og det blir trivelig 🙂 Jeg er ellers litt lei av kombinasjonen av masse snø og glatthet for det er veldig kronglete å komme seg frem for tiden og det er en del av meg som gleder meg til vår selv om verden er veldig pen. 

Uansett, dette innlegget skal egentlig handle om en bok, nærmere bestemt denne:

Denne boka kan sikkert være litt smak og behag for det er en sånn bok der det ikke skjer så mye og der ting handler mer om tanker enn handling, dessuten funker ikke kjærlighetsdelene i denne boka helt for meg, men ååå som jeg likte denne boka. Nå skal jeg avslutte dette innlegget med en litt rotete anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Turtles all the way down av John Green

 

Sixteen-year-old Aza never intended to pursue the mystery of fugitive billionaire Russell Pickett, but there?s a hundred-thousand-dollar reward at stake and her Best and Most Fearless Friend, Daisy, is eager to investigate. So together, they navigate the short distance and broad divides that separate them from Russell Pickett?s son, Davis.

Aza is trying. She is trying to be a good daughter, a good friend, a good student, and maybe even a good detective, while also living within the ever-tightening spiral of her own thoughts. 

In his long-awaited return, John Green, the acclaimed, award-winning author of Looking for Alaska and The Fault in Our Stars, shares Aza?s story with shattering, unflinching clarity in this brilliant novel of love, resilience, and the power of lifelong friendship.

*

Det er et uttrykk som sier noe sånt om at forskjellen på virkelighet og fiksjon er at fiksjon er nødt til å gi mening og jeg tenkte på det da jeg leste slutten på denne boka nettopp fordi slutten for meg var litt forvirrende og så føltes det så riktig fordi det bare understreket at denne boka ikke føltes oppdiktet. Dette er en bok som for meg føltes sann og nær og kanskje er det fordi det handler om OCD og er skrevet av en forfatter som har det selv, men mer handler det om at dette var en bok som i det hele tatt ikke presenterte noen enkle løsninger og som gjorde at man satt igjen med en masse tanker på slutten. Og noen ganger ønsker jeg meg en mer lukket slutt som føles som en full sirkel, men her var den åpne slutten som man finner her helt perfekt.

Og jeg starter i feil ende, men jeg pleier aldri å like avslutninger og her funket det så godt og sånt må nevnes. Dessuten virkelig likte jeg denne boka for den er ikke perfekt og John Green har hatt en sterkere historie i tidligere bøker, men det var så godt skrevet og så intenst selv om det egentlig ikke skjer så mye og det satte jeg veldig pris på.

John Green er en av de forfatterne der jeg alltid ender opp med å lese det til slutt når han gir ut nye bøker og mens jeg ikke faller like mye for alt så er det alltid givende og interessant. Og mens det finnes ting å kommentere på så liker jeg personlig hvor modne og kloke tenåringene han skriver om er. Noen vil påpeke at det ikke er helt realistisk, men samtidig er jo noe av magien med en bok at ikke alt trenger å være helt realistisk og mens John Green har øyeblikk der skrivingen hans nesten blir litt for velformulert på en måte der det nesten nærmer seg det pompøse, klarer han balansegangen sånn jeg ser det.

Og så handler denne boka egentlig aller mest om OCD og den viser hvordan det egentlig er for jeg har det ikke selv (heldigvis), men denne boka viser hvordan det ikke er å være super-renslig eller mye av det mange tenker når de hører navnet, men det handler om å ikke kunne kontrollere tankene sine. Aza som er hovedpersonen i denne boka har tankespiraler som spinner og spinner og som gjør henne livredd for bakterier og det er ikke noe quirky eller sjarmerende med det, i stedet er det skummelt og intenst fordi de fleste har noen tvangstanker, men de kan ta seg i det og tenke på noe annet, men for Aza er det altoppslukende og altomsluttende og jeg setter veldig pris på hvor direkte og ærlig denne boka er om hvordan det faktisk er å slite med psykiske problemer som OCD. Man skjønner at John Green virkelig har erfaring med OCD selv og han formidler hvordan det kan være på en måte som gjør at jeg føler at jeg kan forstå det (selv om man aldri helt kan forstå det når man ikke har det selv) og skremmes av hvor mye tanker kan gjøre med tilværelsen.

Og dette er en rotete anmeldelse for jeg vet ikke helt hva jeg vil si, jeg vet bare at dette var en bok jeg fikk mye ut av å lese og at det nok er en av de smarteste og mest velskrevne ungdomsbøkene jeg har lest i år. Det er fortsatt ikke så perfekt at det er en sekser, men en veldig sterk femmer er denne boka definitivt.

Nå skal jeg dele litt sitater fordi denne boka er veldig siterbar:

 

You’re both the fire and the water that extinguishes it. You’re the narrator, the protagonist, and the sidekick. You’re the storyteller and the story told. You are somebody’s something, but you are also your you.

*

The problem with happy endings is that they’re either not really happy, or not really endings, you know? In real life, some things get better and some things get worse. And then eventually you die.

*

I was so good at being a kid, and so terrible at being whatever I was now.

*

We always say we are beneath the stars. We aren’t, of course?there is no up or down, and anyway the stars surround us. But we say we are beneath them, which is nice. So often English glorifies the human?we are whos, other animals are that?but English puts us beneath the stars, at least.

*

Every loss is unprecedented. You can’t ever know someone else’s hurt, not really – just like touching someone else’s body isn’t the same as having someone else’s body

*

I thought about him asking me if I’d ever been in love. It’s a weird phrase in English, in love, like it’s a sea you drown in or a town you live in. You don’t get to be in anything else?in friendship or in anger or in hope. All you can be is in love. And I wanted to tell him that even though I’d never been in love, I knew what it was like to be in a feeling, to be not just surrounded by it but also be permeated by it, the way my grandmother talked about God being everywhere. When my thoughts spiraled, I was in the spiral, and of it. And I wanted to tell him that the idea of being in a feeling gave language to something i couldn’t describe before, created a form for it, but I couldn’t figure out how to say any of that out loud.

*

Something about looking up always makes me feel like I?m falling.

*

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg