Om en som minner om Gepetto, Night in the Woods og ymse annet :)

Heisann! Det er onsdag og plutselig har jeg visst et jobbintervju på klesbutikk i Bærum etterpå. Og jeg har ikke de største forventningene, dessuten er det litt langt å dra dit, men alle intervjuer er fine erfaringer som man lærer av og to t-baneturer og en busstur er synonymt med masse tid til å lese og spille Nintendo 3DS så det blir fint uansett. Og så kan jeg dra på kafé etterpå og kose meg med det. Ellers så viser det seg at jeg kanskje har mer skriveprosjekter enn jeg trodde for det er folk på jobbkurset som har tro på meg og mener at jeg burde sende ting til forlag så nå er jeg jo bare nødt til å få redigert litt mer på Gatelykt-prosjektet snart, dessuten så jeg musikalen Oslo: En Kjærlighetshistorie (som var veldig fin) for ikke så lenge siden og selskapet som produserte den er Lampelys Produksjoner og de har altså denne siden inne på nettstedet sitt der det står “Are you a composer/playwright seeking a safe home for developing your material” blant annet så nå har jeg meldt meg på mailinglisten deres sånn at jeg får vite det med en gang når det kanskje dukker opp muligheter til å jobbe med dem for jeg har faktisk et musikalprosjekt i t-banemusikalen jeg skrev i 2010. Jeg trenger å endre på en del ting selvsagt (jeg syns mange av sangene ikke funker helt og jeg ser for meg en ny tittel i form av Linje 5 der det blir et tydeligere Oslo-fokus, dessuten trenger det en klarere rød tråd føler jeg og sånt), men selv etter alle disse årene elsker jeg hovedideen om en t-banetur som metafor for livet og jeg vet at dette kan bli til noe hvis jeg bare skriver mer. 

I tillegg har jeg kommet i gang med påskekrim for i år og nå tenkte jeg å dele et kort utdrag (hele historien vil deles her rett før påske) før jeg babler om noen andre ting:

Utdrag fra påskekrimprosjekt

Han så ut som om han het Gepetto og var hentet fra eventyret Pinnochio. Dette var ikke tilfelle, men om det var det man tenkte så var det kanskje ikke så rart siden Walther jo blant annet laget klassiske leker i tre (deriblant dukker som en lett kunne tenke seg som venner av Pinnochio) og dessuten utstrålte en utsøkt sympatiskhet. Han virket rett og slett gjennomført snill og det i en grad som det egentlig ikke gikk an å fake om man ikke var en eksepsjonelt dyktig skuespiller, noe Walther på ingen måte var. Walther var om noe heller for ærlig, i alle fall manglet han totalt evnen til å lyve selv når det på mange måter ville vært et lurere alternativ. Uansett drev Walther en lekebutikk og i tillegg til å lage klassiske leker i tre heklet han kosedyr formet som dyr. Disse solgte han ofte sammen med bitte små trefigurer formet som henholdsvis bøker eller notestativ eller fiolin eller palett og så kalte han det ?gi kosedyret ditt en hobby? og gikk blaffen i at det ikke var det mest fengende slagordet. Det trengte det jo heller ikke å være for det virket jo og rundt omkring i nabolaget fant man flere kosedyr med hobbyer som folk hadde kjøpt av Walther og gjerne uten en gang å ha det minste snev av en plan. De hadde bare gått forbi og så kjent en eim av nostalgi, det var som om butikken hans var hentet fra en lettere og tryggere barndom og så hadde de gått inn og så ikke klart å dra uten å kjøpe et kosedyr og en hobby til kosedyret. Dette var grunnen til at Elvia Fabel på konditoriet hadde en kosesjiraff med palett og staffeli i tre som minnet henne på at hun en dag skulle bli kunstner. Ikke enda, men en dag. Og i banken jobbet Konrad Konstantinopel, men i hjertet hans fantes det en musikalartist og denne drømmen var representert av en kosetiger med mikrofon i tre som sto på en liten scene som også var av tre på Konrads kontor og fortalte ham om en verden som kunne vært hans.

Og alt dette er litt omstendelig, men poenget var uansett at alle likte Walther, så vel som lekebutikken hans og de likte også å betrakte den ene kosefiguren som Walther nektet å selge. Denne figuren var en elefant i ymse nyanser av lyseblått og med en grønn sløyfe i halsen og den smilte liksom beskjedent med et smil som hadde mye mer personlighet enn man forventet av en heklet elefant. Man kunne liksom ikke unngå å dikte en historie til denne elefanten når man så den. Det var en elefant som hadde funnet sin store kjærlighet, det var en elefant som danset tango om kvelden når ingen så det, det var en elefant som kunne si alfabetet baklengs og en gang hadde havnet på en annen planet der denne evnen hadde reddet vår planet og alt han hadde fått som takk var en t-skjorte der det sto ?I saved the planet and all I got was this lousy t-shirt?. Ingenting av dette var fakta, men alt og mer til var ting man så for seg når man så Walthers elefantfigur nettopp fordi den hadde så mye personlighet. Så alle likte elefanten og for Walther var dette den viktigste tingen han noen gang hadde laget av grunner ingen helt visste. Og derfor var telefonen Agent 160 fikk den vinterdagen så trist, det var nemlig en telefon som fortalte at elefanten hadde blitt stjålet.

*

Ellers fant jeg teit nok ut at tre utbetalinger fra Nav i januar gjorde at jeg ikke fikk bostøtte for den måneden så på mandag var jeg forberedt på å få rundt 3000 kr inn på konto og så ble det ikke noe av. Jeg klarer meg jo greit nok så det er ikke et veldig stort problem, men å plutselig ha mindre penger enn forventet er likevel litt upraktisk og teit selvsagt. Så på mandag trøste-nedlastet jeg Night in the Woods til Nintendo Switch (det er derfor jeg aldri kommer til å bli rik, jeg trøsteshopper når noe ikke går som jeg vil), men det viste seg å være ganske smart for dette spillet er veldig stemningsfullt.

I Night in the Woods spiller man Mae som har droppet ut av college av ukjente grunner og flyttet hjem til småbyen hun kommer fra. Og så er Mae og alle de andre karakterene her tilfeldigvis dyr, men det er ikke et element i spillet, det bare er sånn liksom. Og så er det et plattformspill der Mae drar rundt og det er egentlig ikke så mye som skjer, men det er noe med stemningen, musikken og animasjonen som gjør det litt hypnotisk og suggerende og veldig fascinerende likevel. Dette spillet finnes også til PS4, Xbox One og PC og er veldig verdt å sjekke ut for det er noe litt ubeskrivelig magisk bare monotonien i dette spillet, et spill som også inneholder interessante samtaler, små minispill i ny og ne og en karakter i Mae som det er lett å relatere seg til fordi hun prøver å dra tilbake til det som en gang var hjemme for henne med en tanke om at ting kan bli som det var, men så finner hun ut at de hun kjente har fått jobber og fortsatt livene sine og at det egentlig ikke kan bli helt det samme igjen. Det er litt den samme følelsen man tidvis kan få av å se igjen filmer eller lese igjen bøker man elsket da man var yngre og ser dem med et annet blikk fordi man har forandret seg. Selv uten å merke det endrer man seg hele tiden litt…

*

Og ellers er det ikke så mye spennende å nevne, men en kul ting er at jeg fikk to firmabilletter til kino av moren min OG jeg har funnet ut at jeg har nok kinoplusspoeng til bonusbillett så nå brukte jeg den ene firmabilletten til å skaffe billett til å se Shape of Water på fredag kl. 18:00 og så kommer det altså ikke til å koste meg noe de neste to gangene jeg drar på kino i år heller. Det er jo helt greit det 😉 

Neste innlegg kommer lørdag så da bables vi!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg