Påskekrim 2017 – Om elefantkosedyrmysterier =D

Heisann! Og god påske fordi påsken begynner nå (og det er jobbsøkingsmessig sett visse aspekter ved det som bekymrer meg, men akkurat nå er jeg i for godt humør til å tenke for mye på sånt), noe som blir kos. Selv skal jeg ha avslappende bypåske der jeg leser, skriver, fargelegger, går spaserturer og spiller brettspill og det blir fint 🙂 Dessuten ser det ut til at håndverkerne er ferdig i leiligheten min sånn at jeg kan bo hjemme i stedet for hos moren min og det er også godt. 

Men nå:

Nå tenkte jeg å poste årets påskekrim og så kommer neste innlegg til uka. God fornøyelse =D
 

Agent 160 og elefantkosedyrmysteriet

Hun presset seg vei gjennom snøen, et tykt lag snø som dekket alt og gjorde det vanskelig å gå. At det var vanskelig å komme seg frem var dog ikke noe stort problem, om noe så føltes det fint for når en vinter var så flink til å være vinter kunne det godt tenkes at den ville følges av en vår som var innmari flink til å være vår og en sommer som var vel så briljant når det kom til det å være sommer. Med andre ord, sett fra et optimistisk perspektiv lovet denne vinteren godt for resten av året. Og det føltes som et riktig fint år, i alle fall syntes Agent 160 det fortjente et klart terningkast 4 så langt og det var et ganske godt utgangspunkt der året også hadde noe å vokse på og det bugnet av potensiale. Riktignok hadde ikke Agent 160 hatt så mange oppdrag i det siste, hva angikk detektivvirksomheten hennes hadde det vært lite å gjøre, men samtidig føltes det også fint for man ønsket jo ikke at mord eller tyverier eller hva det nå skulle være av udåder skulle begås, selv ikke når et tyveri for hennes del kunne være noe hun fikk snaut 500 kr for å løse. Agent 160 nøt stillheten, nøt hvor lite det var å gjøre og skulle til å kjøpe seg en sjokolade for å feire denne mangelen på utfordringer og frustrasjoner da skjebnen lærte henne at nei, den hadde visst andre planer. Det ringte nemlig og snart nok visste Agent 160 at det ventet et nytt mysterium. Hun kjøpte sjokoladen likevel, den fristet nok til å føles som en god ide uansett.

*

Han så ut som om han het Gepetto og var hentet fra eventyret Pinnochio. Dette var ikke tilfelle, men om det var det man tenkte så var det kanskje ikke så rart siden Walther jo blant annet laget klassiske leker i tre (deriblant dukker som en lett kunne tenke seg som venner av Pinnochio) og dessuten utstrålte en utsøkt sympatiskhet. Han virket rett og slett gjennomført snill og det i en grad som det egentlig ikke gikk an å fake om man ikke var en eksepsjonelt dyktig skuespiller, noe Walther på ingen måte var. Walther var om noe heller for ærlig, i alle fall manglet han totalt evnen til å lyve selv når det på mange måter ville vært et lurere alternativ. Uansett drev Walther en lekebutikk og i tillegg til å lage klassiske leker i tre heklet han kosedyr formet som dyr. Disse solgte han ofte sammen med bitte små trefigurer formet som henholdsvis bøker eller notestativ eller fiolin eller palett og så kalte han det ?gi kosedyret ditt en hobby? og gikk blaffen i at det ikke var det mest fengende slagordet. Det trengte det jo heller ikke å være for det virket jo og rundt omkring i nabolaget fant man flere kosedyr med hobbyer som folk hadde kjøpt av Walther og gjerne uten en gang å ha det minste snev av en plan. De hadde bare gått forbi og så kjent en eim av nostalgi, det var som om butikken hans var hentet fra en lettere og tryggere barndom og så hadde de gått inn og så ikke klart å dra uten å kjøpe et kosedyr og en hobby til kosedyret. Dette var grunnen til at Elvia Fabel på konditoriet hadde en kosesjiraff med palett og staffeli i tre som minnet henne på at hun en dag skulle bli kunstner. Ikke enda, men en dag. Og i banken jobbet Konrad Konstantinopel, men i hjertet hans fantes det en skuespiller og denne drømmen var representert av en kosetiger som sto på en liten scene som var av tre på Konrads kontor og fortalte ham om en verden som kunne vært hans.

Og alt dette er litt omstendelig, men poenget var uansett at alle likte Walther, så vel som lekebutikken hans og de likte også å betrakte den ene kosefiguren som Walther nektet å selge. Denne figuren var en elefant i ymse nyanser av lyseblått og med en grønn sløyfe i halsen og den smilte liksom beskjedent med et smil som hadde mye mer personlighet enn man forventet av en heklet elefant. Man kunne liksom ikke unngå å dikte en historie til denne elefanten når man så den. Det var en elefant som hadde funnet sin store kjærlighet, det var en elefant som danset tango om kvelden når ingen så det, det var en elefant som kunne si alfabetet baklengs og en gang hadde havnet på en annen planet der denne evnen hadde reddet vår planet og alt han hadde fått som takk var en t-skjorte der det sto ?I saved the planet and all I got was this lousy t-shirt?. Ingenting av dette var fakta, men alt og mer til var ting man så for seg når man så Walthers elefantfigur nettopp fordi den hadde så mye personlighet. Så alle likte elefanten og for Walther var dette den viktigste tingen han noen gang hadde laget av grunner ingen helt visste. Og derfor var telefonen Agent 160 fikk den vinterdagen så trist, det var nemlig en telefon som fortalte at elefanten hadde blitt stjålet.

*

Walthers lekebutikk, så vel som banken der Konrad jobbet og Elvia Fabels konditori, lå i en gate som het Sjokoladebollegata. Agent 160 hadde aldri oppdaget at det fantes en gate i Oslo som het det, men når hun nå kom dit så hun at denne gaten var noe helt for seg selv. Det var en riktig eventyrlig gate med personlige butikker med bøttevis av sjarm og om noen hadde fortalt henne at denne gaten hørte hjemme i en barnebok om dyr som levde som mennesker, bare at de rent tilfeldigvis viste seg å være dyr i stedet, hadde hun på ingen måte blitt overrasket. Dette var ikke tilfelle, men menneskene her hadde noe distinkt barnebok og eventyraktig ved seg, det virket veldig trygt og gjennomkoselig her og det skapte også en enda større kontrast da hun kom inn på Walthers lekebutikk der alt det koselige og underfundige ble overdøvet av det veldig sørgmodige det var å se ham sitte på en stol med et uttrykk som ikke kunne beskrives som annet enn tomt. Det var noe nesten ekkelt ved hvor følelsesløst ansiktet til Walther var og særlig fordi Agent 160s research da hun først hørte om saken var å søke opp Walther Alm (Alm var Walthers etternavn) på nettet og dermed komme over bilder som viste henne en mann som man bare visste at gråt lett. Det er noen mennesker som har noe sårt over blikket sitt som gjør at selv når de smiler fra øre til øre så ser det ut som om de enten er på nippet til å gråte eller har grått for ikke så lenge siden. Og nå så Agent 160 Walther og hun så en mann som hun visste at virkelig hadde noe å gråte over for hun hadde lest at elefantkosedyret hans var veldig viktig for ham selv om hun ikke visste hvorfor, men han gråt ikke. Ikke nå. I stedet så hun denne tomheten, dette intet, som om dette var en ting som var for fælt for tårer, raseri, for alt og derfor var den eneste mulige reaksjonen et evig ingenting og øyne tomme for alt av glede og engasjement.

“Hei,” sa Agent 160. Selv om det på en måte føltes litt feil å forstyrre Walther så visste hun at det var noe hun måtte for å komme i gang med prosjektet det var å hjelpe ham, et prosjekt hun tok på det dypeste alvor, velvitende om at det så absolutt var viktig og essensielt.

“Å, hei,” sa Walther med en stemme som virket så monoton og tom at det føltes helt feil at den skulle komme fra en mann som virket så gjennomkoselig. Det ga Agent 160 oppriktig lyst til å slå til hvem enn det nå en gang var som hadde stjålet fra Walther Alm. Og hun følte at dette sinnet var god mat for det matet i alle fall engasjementet hennes og det til de grader. Hun skulle så sannelig redde situasjonen og finne ut hvem som sto bak tyveriet av Walthers elefantkosedyr. Men først ønsket hun seg litt mer informasjon om kosedyret og hun spurte Walther om han kunne fortelle litt, noe han gladelig gikk med på. Mens han fortalte betraktet Agent 160 ham og så hvordan tomheten ble erstattet av en varm farge i kinnene og et glimt i øyet som lyste av den samme fredfullheten som hun følte på hver gang hun drakk varm sjokolade på en stille og folketom kafé mens tiden ikke lenger fantes for en stakket stund.

“Når jeg forteller at det var moren min som var møbelsnekker og snekret trefigurer på fritiden og min far som heklet og jobbet som kostymedesigner på teateret pleier mange å bli overrasket som om de forventet at det skulle være omvendt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, for meg var det i alle fall helt naturlig og det var gleden jeg så i blikkene deres når de gjorde det som gjorde at jeg ville skape selv. Så jeg lærte meg å spikke og å hekle og når jeg ble så voksen at jeg kunne åpne egen lekebutikk med fokus på trefigurer og heklede kosedyr så gjorde jeg det. Og det første kosedyret jeg laget etter at butikken min ble åpnet var Jeremias. Det var det elefanten min ble hetende, Jeremias etter min far som dessverre døde kort tid før butikken min ble åpnet og aldri fikk se hva den ble. Siden har jeg mistet moren min og livet har gått opp og ned, men butikken min og å skape har alltid gitt meg glede og selv om Jeremias var et kosedyr var han også en representant for begynnelsen på eventyret det å ha en lekebutikk i Sjokoladebollegata for meg er. Og jeg vet ikke hvem jeg er uten ham, om jeg er noen i det hele tatt uten ham,” sa Walther og tørket en enslig tåre bort fra øyekroken.

“Du er fortsatt viktig uansett, men jeg skjønner at Jeremias er betydningsfull og jeg skal virkelig hjelpe deg å finne ham igjen og i samme slenge finne ut hvem som stjal ham,” sa Agent 160 besluttsomt.

“Så bra,” sa Walther og Agent 160 så et lite smil titte frem før ansiktet hans igjen ble preget av tomhet. Det var bare et øyeblikk, knapt det, men det fortalte henne at ting kunne ordne seg også nå og det var en fin tanke.

“Og nå, min gode mann,” sa hun og ordvalget var bevisst sofistikert fordi hun likte det bevisst sofistikerte, “når forsvant kosedyret, når var sist du så din kjære Jeremias?”

“Det var rett før jeg låste butikken på mandag. Jeremias pleier å bli igjen her om nettene sammen med alle de andre figurene og det har alltid føltes trygt for i denne gaten skjer det jo aldri noe galt. Men akkurat den natten var det innbrudd og det rare var at ingenting ble stjålet utenom Jeremias, det virker som om det var ham spesifikt tyven var ute etter og det føles så fælt. Jeg har ingen fiender som jeg vet om, jeg skjønner ikke hvorfor noen skulle ønske å stjele Jeremias,” forklarte Walther.

Agent 160 fikk deretter et utvalg ekstra fakta presentert og det var raskt åpenbart at tyven antakelig var noen som var kjent i området og visste hvor viktig Jeremias var for Walther. Dette virket ikke som et tilfeldig tyveri, men en nøye planlagt handling, en teori som bare var bekreftet av hvor få tegn det var på innbruddet i det hele tatt. Og det virket av ymse grunner mest sannsynlig at tyven var en som holdt til i Sjokoladebollegata, som utenom lekebutikken inneholdt en bank, et konditori, en bokhandel og en klesbutikk. På disse fire stedene igjen hadde Walther én han kjente som hadde et forhold til butikken hans og ofte var innom og det var Elvia Fabel fra konditoriet, Konrad Konstantinopel fra banken, Lizette Misteltein fra klesbutikken Misteltime (drevet av hennes mor) og Theopolis Elliot Leon fra bokhandelen (som var en litt liten og intim filial av Ark bokhandel). Mens Walther bedyret at han på ingen måte kunne skjønne hvorfor noen av disse fire skulle få det for seg at å stjele fra ham var en god ide, forekom det Agent 160 overveiende sannsynlig at en av disse fire sto bak tyveriet og Agent 160 hadde det med å ha rett så da var det nok sånn det var. Med andre ord hadde hun herved klart for seg sine neste fire destinasjoner og snart nok skulle hun innom henholdsvis konditoriet, bokhandelen, klesbutikken og banken. Og hvis hun plutselig fant en bok eller en kanelbolle eller til og med en kjole som ropte “kjøp meg” til henne når hun var innom butikkene så var det bare en bonus.

“Jeg skal løse dette mysteriet, basta bom” sa hun ut i lufta til ingen spesiell og følte den samme selvtilliten som blomstret frem hver gang hun sang “I have confidence in sunshine, I have confidence in rain, I have confidence that spring will come again, besides which you?ll see I have confidence in meeeeeee!” for seg selv.

*

Agent 160 vurderte litt frem og bak i mente hvor hun skulle begynne og konkluderte at det var lurt å ta bokhandelen før konditoriet fordi jo da, hun skulle innom begge stedene for å ha samtaler med mistenkte, men hun kjente seg selv også. Det forekom henne som overveiende usannsynlig at hun var et sånt menneske som kunne gå innom en bokhandel helt uten å kjøpe eller i det minste titte på bøker og litt på samme måte så ville duften av hvetebakst i luften antakelig friste henne meget mye når hun var innom der. Samtidig var klesbutikken et ganske trygt sted å besøke for klær fristet henne ikke på samme vis og banken var i hvert fall trygg. Å overtenke gjennom alle disse faktorene gjorde at hun besluttet å la samtalerekkefølgen være Konrad, Lizette, Theopolis og til slutt Elvia og som tenkt så gjort. Planen var klar.

*

Agent 160 visste jo at ordet bank og banken i Mary Poppins-filmen ikke var synonymt, men det var likevel noe nesten litt deprimerende med hvor lite denne banken kunne hørt hjemme i en fortryllende Disney-musikal. Ikke for det altså, Mary Poppins inneholdt heller ikke en særlig trivelig bank, men den hadde i alle fall en form for utrivelighet som hadde en slags personlighet mens denne banken bare var grå og tørr og kjedelig og ytterst uinspirerende. Med andre ord forsto hun godt det noe molefonkne uttrykket til mannen hun fant ut at var Konrad Konstantinopel og hun forsto også det litt mer tilfredse uttrykket da hun nevnte for ham at de måtte prate sammen og han innså at dette betydde rundt fem til ti minutter der han måtte la kontoroppgavene sine ligge fordi samtaler var en grei variasjon. Snart nok var de samlet på et litt stort møterom der de hadde hvert sitt glass vann og samtalen kunne gå i gang.

Før Agent 160 begynte utspørringen tok hun raskt innover seg de viktigste detaljene angående Konrad og la merke til at han hadde kort brunt hår og mørke øyne. Han hadde også noe ved hele sitt vesen som gjorde at han virket litt keitete og forsiktig, men noe sa henne at han antakelig ikke burde undervurderes av den grunn. Ikke at hun hadde for vane å undervurdere mennesker uansett, men noen hadde en sterkere intensitet i blikket sitt enn andre og Konrads blikk fortalte henne at dette var en mann som hadde drømmer og ambisjoner og i det hele tatt mer ved seg enn man først kan hende tenkte. Agent 160 tok alt dette innover seg og begynte deretter utspørringen.

“Heisann. Jeg har innkalt til denne samtalen fordi jeg har noen spørsmål. Saken er nemlig den at noen har stjålet elefanten til Walther borte på lekebutikken og i den sammenheng tenkte jeg å ha noen samtaler, deriblant denne med deg,” forklarte Agent 160.

“Har noen stjålet Jeremias? Så fælt!” utbrøt Konrad og virket oppriktig opprørt.

“Ja, det er ganske så synd og Walther er veldig lei seg. Ellers har jeg funnet ut at tyveriet foregikk natt til tirsdag og at tyven sannsynligvis jobber i denne gata og er noen som kjenner Walther veldig godt siden det virket ganske godt planlagt. Hvor var du natt til tirsdag?” spurte Agent 160.

“Du store aldeles meg bevares, jeg håper ikke du tror jeg sto bak for det ville jeg aldri gjort. Uansett så sov jeg da, som seg hør og bør og dette tyveriet kommer på alle måter som en overraskelse på meg,” sa Konrad.

“Jeg har ingen klar teori om hvem som står bak enda, jeg skal bare prate litt med folk i området,” sa Agent 160, men hun merket seg at Konrad hørtes såpass insisterende ut at det kunne virke litt mistenkelig. Samtidig kunne det være helt tilfeldig og.

“Vet du om noen hadde noe i mot Walther på noe slags vis?” spurte Agent 160 deretter.

“Så vidt meg bekjent ikke,” sa Konrad.

“Hva var ditt forhold til Walthers butikk?” spurte Agent 160.

“Jeg tittet da innom i ny og ne, det er der jeg kjøpte kosetigeren og den lille scenen dens, artikler som minner meg på skuespilleren jeg kunne ha blitt hvis skjebnen hadde valgt en annen bane,” forklarte Konrad og la til, “å så mye mer interessant livet hadde vært om jeg hadde endt opp på teateret fremfor her.”

Agent 160 så noe drømmende gli over Konrads ansikt og skjønte at det var her det lå det hun hadde sett om at han hadde mer ved seg enn man først kanskje trodde. Dette “noe mer” handlet om ambisjoner som ikke var blitt nådd og ting som hadde blitt med drømmen og et øyeblikk følte hun veldig med ham. Så var det noe som slo henne og dette resulterte i hennes neste spørsmål.

“Dette er litt rart, men hva tenker du angående at Walther jobber med det han drømte om mens du drømmer om noe annet enn dette?”

“Jeg må vel innrømme et visst snev av misunnelse der ja, men det betyr ikke dermed at jeg ville ha stjålet fra Walther. Og kanskje hadde jeg fortjent å nå drømmene mine jeg og, men slikt handler om tilfeldigheter,” sa Konrad forstandig, men noen ganger er det som om man kan merke at det bobler og bruser på innsiden av folk og det føltes som om Konrad hadde mye frustrasjon som han så godt han kunne la lokk på, men som man kunne merke snev av mens han pratet nå. Og Agent 160 kunne selvsagt forstå misunnelse for den som sier at han eller hun aldri har vært misunnelig et øyeblikk i sitt liv lyver. Slike følelser er ganske naturlige og faren ligger uansett ikke i å ha dem, men i å gi seg hen til dem.

“Ting er tilfeldig som du sier,” sa Agent 160. Like etter avsluttet hun samtalen for hun hadde ikke noe særlig mer å spørre Konrad om. Dessuten hadde hun tre andre å prate med. Hva angikk Konrad var ikke Agent 160 helt sikker på hva hun trodde for på den ene siden kunne misunnelse ha vært et motiv for ham, dessuten hadde han selv fortalt om skuespillerdrømmen og hun hadde selv skjønt fort at Konrad var mye mer enn man først kanskje tenkte. Samtidig så kunne det også godt tenkes at han var helt uskyldig og hun hadde uansett tre andre å prate med så det virket like greit å holde alle muligheter åpne. Det var i alle tilfeller for tidlig å trekke noen klar konklusjon fra eller til og Agent 160 satte i gang med å dra til sin neste destinasjon som var klesbutikken. Da hun sa ha det til Konrad sa han adjø på den mest dramatiske måten hun noen gang hadde hørt noen si det og hun konkluderte at teateret nok hadde vært et mer riktig sted for ham enn banken uansett. Og tiden ville vise at Konrad kanskje ikke var den eneste som nok egentlig var ment for et annet liv enn det han led.

*

Misteltime het butikken, et navn som i Agent 160s ører lød både elegant og sjarmerende. Det var et navn med personlighet følte hun og det passet ganske fint siden klærne her også absolutt var klær med personlighet. Det var mye farger her, mye mønstre og det føltes på sett og vis unorsk og friskt og Agent 160 tenkte at hun en dag måtte komme tilbake for å handle noen. Akkurat for øyeblikket var hun likevel ikke helt i ?å kjøpe klær?-modus, men hun var så desidert i modus til å beslutte å komme tilbake. Agent 160 tittet litt rundt og fant snart Lizette som var en ung kvinne med langt svart hår og trekk som gjorde at Agent 160 antok at hun var japansk eller kinesisk eller noe der omkring (Agent 160 visste det ikke, men japansk var tilfelle). Snart nok var de samlet på pauserommet, klare for en kort samtale.

“Hei, jeg er Agent 160 og jeg er her i forbindelse med et tyveri på Walthers lekebutikk,” sa Agent 160 som en begynnelse og Lizette fikk et sjokkert uttrykk.

“Hvorfor i all verden skulle noen stjele fra ham, han er så koselig,” sa Lizette og la til, “hva var det som ble stjålet, unnskyld, jeg er bare nysgjerrig?”

“Det går bra. Og tyveriet var av elefantkosedyret Jeremias, du kjenner kanskje til det?” spurte Agent 160.

“Alle her kjenner til Jeremias, så vel som Walther. Uff, dette var veldig synd å høre,” sa Lizette.

“Ja, men heldigvis så er jeg detektiv og tenkte å finne ut hvem som sto bak tyveriet og i den sammenheng tenkte jeg å prate litt med folk i området for å se om noen vet noe,” forklarte Agent 160.

“Det høres lurt ut,” istemte Lizette.

“Så bra,” sa Agent 160 og fortsatte, “hvor var du natt til tirsdag?”

“Etter en liten spasertur for å ta bilder så var jeg bare hjemme før det ble sent nok til at jeg gikk og la meg,” sa Lizette, som var veldig lett å prate med. Agent 160 tok seg i å smile og var på nippet til å glemme at Lizette jo var en mistenkt da hun kom på at dette ikke handlet om kos og trivsel, men en viktig sak der Lizette kunne være involvert, hvor enn mye hun virket uskyldig der hun satt.

“Liker du å ta bilder?” spurte Agent 160. Hennes erfaring var å stille spørsmål dem hun intervjuet kanskje ikke forventet var en god måte å sette dem ut av spill. Hvis Lizette ble satt ut viste hun det likevel ikke.

“Veldig godt. Hadde det ikke vært for at moren min forventer at jeg overtar butikken hadde jeg nok tatt fotograf-utdannelse,” sa Lizette og smilte mot et kråkekosedyr med et fotoapparat i tre som sto i vinduskarmen. Agent 160 tok figuren innover seg og fikk et snev av deja vu fordi det var noe veldig velkjent med figuren. Snart innså hun at det var velkjent nettopp fordi også Lizette åpenbart i likhet med Konrad hadde kjøpt en leke hos Walther som eksemplifiserte drømmen hennes. Dette aspektet føltes relevant å huske på under den videre etterforskningen.

“Vet du om Walther hadde noen fiender? Noen som kan ha hatt nok i mot ham til å stjele fra ham?” spurte Agent 160.

“Ikke som jeg vet om. Er du sikker på at noen faktisk har stjålet elefanten til Walther, det ville vært så feil at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ha gjort noe sånt? Vi er alle alt for glad i Walther til å stjele fra ham,” sa Lizette og Agent 160 sukket.

“Beklageligvis tyder alt på at elefantkosedyret er stjålet og jeg syns det er like rart og uforståelig som deg,” sa Agent 160 og la til, “uansett har du svart godt for deg og jeg har ingen flere spørsmål nå.”

“Håper alt ordner seg fort,” sa Lizette og Agent 160 nikket.

Da Agent 160 var vel utenfor klesbutikken tenkte hun i sitt stille sinn at Lizette virket uskyldig. Det kunne selvsagt hende at det å virke uskyldig var et alibi i seg selv for man kunne ikke slå noe helt fra seg, men det virket likevel som om det nok var en annen som sto bak. Med det sagt så hadde Agent 160 merket seg hvordan Lizette hadde virket uforstående til at noen kunne finne på å stjele elefanten. Agent 160 var tross alt detektiv og visste at noe som kunne fortone seg som at man var oppriktig forundret også kunne være en avledningsmanøver. Hun besluttet å tenke videre over saken, velvitende om at hun likevel regnet en hel del med at Lizette var uskyldig. Uansett hadde hun to til hun skulle konversere med og neste stopp var bokhandelen.

*

Theopolis het sjefen på nettopp denne Norli-butikken og Agent 160 smakte på navnet mens hun entret butikken. Det smakte te og vanilje av uante grunner og hun lurte på om Theopolis var like finurlig som navnet sitt. Så lot hun seg selv distrahere i fem minutter av hyllen med engelske bøker før hun kom på hvorfor hun faktisk var der. Kort tid senere var hun på pauserommet med et glass vann og Theopolis på andre siden av bordet. Han hadde grå øyne, man kunne ikke alltid se helt på folk nøyaktig hvilken øyenfarge de hadde, men Theopolis sine øyne var klart grå som tåke og det ga ham et litt tenksomt uttrykk. Theopolis hadde ellers mørkblondt bølgete hår og de hadde ikke en gang begynt samtalen ordentlig, men Agent 160 visste allerede at Theopolis likte nøyaktighet og balanse bare basert på hvordan han hadde plassert vannglasset sitt foran seg på bordet rett overfor hennes vannglass. Det gikk en rett linje mellom glassene og Agent 160 fikk et absurd behov for å dytte litt på sitt eget glass bare for å være plagsom, men dyttet tanken unna. I stedet la hun hodet i alvorlige folder og begynte utspørringen.

“Jeg er her i forbindelse med et tyveri på lekebutikken til Walther. Noen har stjålet elefantkosedyret hans, Jeremias, og jeg skal i den forbindelse prate litt med folk som holder til i området,” forklarte Agent 160.

“Jeg skjønner,” sa Theopolis. Agent 160 merket seg at han til forskjell fra de andre hun hadde pratet med ikke kom med noe utsagn á “så dumt” eller liknende. I stedet var reaksjonen mer bare “å ja, det har hendt, den er grei”, noe Agent 160 syntes var interessant. Med det sagt så trengte det ikke bety noe og da Agent 160 spurte om Theopolis syntes dette var dumt sa han “selvfølgelig” på en måte som fikk det til å høres ut som om og syns det var noe som helst annet enn dumt tydet på at man var gal. Så kanskje Theopolis bare var en ganske avbalansert person som ikke viste så sterk reaksjon på ting.

“Hvor var du natt til tirsdag?” spurte Agent 160 nysgjerrig.

“Hjemme og etter å ha løst litt matteoppgaver for meg selv gikk jeg og la meg,” sa Theopolis og dette fikk Agent 160 til å legge merke til at også her var det et kosedyr med tilbehør, litt i samme stil med de forestående besøksstedene. Dette kosedyret var en frosk og den hadde en kalkulator i tre.

“Så du liker matematikk?” spurte Agent 160.

“Veldig godt,” sa Theopolis og smilte for seg selv.

“Tenker du noen ganger at du skulle jobbet med matematikk fremfor i bokhandel?” spurte Agent 160 for hun hadde merket seg at drømmer om et annet liv i likhet med leker fra Walthers butikk var et slags fellestrekk hos de mistenkte.

“Egentlig ikke, men jeg skulle gjerne hatt mer tid til å skrive om matte. Det finnes en lærebok i matematikk som ikke finnes enda likevel fordi jeg enda ikke har skrevet den,” sa Theopolis og fortsatte, “tenk å finne tiden til drømmene sine. Walther klarer det jo med glans og det er beundringsverdig.”

“Jo da,” istemte Agent 160 og tenkte i sitt stille sinn at også her kunne det være misunnelse som motiv for tyveri.

“Vet du om Walther hadde noen fiender eller andre som ikke likte ham?” spurte Agent 160 deretter og Theopolis ristet på hodet.

“Walther er bare hyggelig, jeg kan ikke se noen grunn til at noen skulle stjele fra ham,” sa Theopolis og virket oppriktig.

“Nei, det er et mysterium,” sa Agent 160 som, om mulig, følte seg enda mer forvirret enn da hun hadde begynt utspørringen av de fire mistenkte. Men man måtte jo alltids prøve uansett og hun regnet med at løsningen ville åpenbare seg for henne etter hvert. Så pleide å være tilfelle.

Like etter kunne hun dra fra Theopolis og nå visste hun at neste stopp også var siste stopp i denne omgang. Det var tid for å dra på kafé. Og hun innså for seg selv at hun egentlig regnet en del med at Theopolis var uskyldig også tross alt, men samtidig var hun åpen for at hvem som helst av dem hun hadde pratet med sto bak. Hun var i det hele tatt åpen for mange muligheter, deriblant muligheten for å drikke varm sjokolade på kafé.

*

Agent 160 pleide å trives godt på kafeer nesten uansett, men atmosfæren hadde likevel litt å si. For noen kafeer var mer personlige og koselige enn andre, sånn var det bare. Heldigvis var kafeen i Sjokoladebollegata et fremragende eksempel på hvordan en kafé kunne være riktig magisk og fortryllende brilliant. Og alt startet med lukten av varm sjokolade i lufta og så bare fortsatte det med den guloransje fargen på veggene som strålte i møtet med sollyset gjennom et stort vindu. Det føltes som å være inne i en kokong av gull tenkte Agent 160 for seg selv, fullt klar over at dette var en metafor som nok bare ga mening i hennes eget hode. Men det var der metaforen bodde uansett og da var det også der det var viktigst at den ga mening. Uansett metaforer eller hva var det i alle tilfeller en varm og imøtekommende stemning på kafeen og den ble bare understreket av Elvia Fabel som viste seg å være litt som en sol hun og. Hun hadde lyst bølgete kort hår og varmt brune øyne, men det man la merke til først var likevel smilet og hvordan det hadde noe litt barnlig ved seg som gjorde at man nok trodde på det når man fikk vite at Elvia var 42 år, men likevel lurte litt på om hun løy og egentlig var et barn forkledd som en voksen fordi hun virket yngre på den beste måten. Agent 160 ble glad av hele Elvias vesen, men tillot seg selv likevel ikke å glemme at Elvia så visst var koselig, men hun var også en mistenkt.

Og det var vissheten om sistnevnte som førte til at de kort tid senere var samlet på et personalrom for de ansatte der Agent 160 gikk fort i gang.

“Jeg beklager forstyrrelsen, men jeg er her i forbindelse med at det har skjedd et tyveri av Walthers kosedyr-elefant Jeremias og da skal jeg prate litt med folk som jobber i nærmiljøet og sånt,” begynte Agent 160 og skulle til å legge til noe mer da hun stoppet fordi Elvia hadde begynt å gråte stille.

“Går det bra?” spurte Agent 160 bekymret, noe fortumlet over hvor fort Elvia hadde gått fra å være strålende blid til å gråte.

“Unnskyld, men stakkars, stakkars Walther. Jeg får så vondt av å tenke på hvor lei seg han må være over dette. Alle her kjenner vi ham og vet hvor viktig Jeremias er for ham og så er det noen som har vært tyv, hvordan kan noen være så fæle?” sa Elvia opprørt. Hun tørket tårene og sluttet å gråte, men hun virket fortsatt oppriktig lei seg på vegne av Walther. Og reaksjonen hennes understreket på sett og vis det barnlige ved henne fordi den virket så genuin og Agent 160 var jo yngre enn Elvia, men hun fikk lyst til å beskytte Elvia likevel bare fordi det noen ville tolket som naivitet var noe Agent 160 selv verdsatte innmari. Hun ville heller at flere enn færre skulle vise den samme oppriktige forundringen over at folk kunne velge å gjøre noe så galt som å stjele eller noe enda verre.

“Jo ja, det er veldig dumt,” istemte Agent 160. Så fortsatte hun, “i alle fall så prater jeg med folk og det betyr ikke at jeg tror de står bak nødvendigvis, det er bare for å sjekke ut alle muligheter. Og for din del, hvor var du natt til tirsdag da tyveriet hendte?”

“Jeg var hjemme og sov,” sa Elvia.

“Jeg skjønner,” sa Agent 160 og la til, “du nevnte at alle her kjenner Walther. Betyr det at du selv ofte er innom butikken hans?”

“Ja, jeg har for eksempel kjøpt dette hos ham,” sa Elvia og åpnet et skap på personalrommet, som i tillegg til sukker og ymse typer te inneholdt en kosedyr-sjiraff med et staffeli i tre. Dette var det fjerde tilfellet av leke fra Walthers butikk hos de mistenkte og det viste hvordan de alle hadde et forhold til Walther i utgangspunktet. Agent 160 merket seg også staffeliet akkurat dette kosedyret hadde og det inspirerte hennes neste spørsmål.

“Drømmer du om å bli kunstner siden sjiraffen har et staffeli?”

“Jeg drømte om det, men det blir nok ikke noe av,” sa Elvia og noe sårt gled raskt over ansiktet hennes før hun smilte igjen.

“Det trenger ikke være for sent,” sa Agent 160.

“Kanskje ikke,” sa Elvia håpefullt og la til, “jeg kan på ingen måte skjønne at noen kan velge å stjele fra Walther, men jeg har tidvis hatt lyst til å kunne låne Jeremias bare for å male ham. Det er et innmari fint elefantkosedyr.”

“Det høres skjønt ut,” sa Agent 160 som strengt talt ikke hadde sett kosedyret Jeremias annet enn på bilde og håpet at hun kunne se dette kosedyret i virkeligheten når dette mysteriet var løst fordi det hørtes ut som om det var magisk fint.

“Det er flott,” sa Elvia med et stort smil og Agent 160 merket seg at å synes at noe var skikkelig fint og å gi inntrykk av å ville ha det selv for egen bruk kunne være et motiv det og. Samtidig virket Elvia oppriktig og uskyldig og hun virket også som et følelsesmenneske i for stor grad til at hun kunne fare med løgn og fanteri, det virket som om man ville sett det på henne hvis hun løy.

“Vet du om Walther hadde noen fiender?” spurte Agent 160.

“Så vidt meg bekjent ikke,” sa Elvia og virket oppriktig forvirret over bare tanken på at noen kunne ha Walther som fiende.

“Da så,” sa Agent 160 og deretter var det bare snakk om minutter før samtalen ble avsluttet rett og slett fordi Agent 160 hadde fått svarene hun trengte på de spørsmålene hun hadde.

“Håper du finner fort ut av hvem som er tyven sånn at Walther får Jeremias tilbake så fort som mulig. Og kom gjerne innom kafeen min igjen, du er alltid velkommen,” sa Elvia blidt da Agent 160 var på vei ut døra.

“Takk som byr,” sa Agent 160 og følte seg enda mer forvirret enn før. Men på den positive siden hadde hun en varm og god kanelbolle i hånda og det hjalp.

*

Nå hadde hun pratet med alle de fire mistenkte og spørsmålet nå var hvem hun trodde sto bak. Og det føltes som et riktig mysterium for hun kunne finne motiver hos alle fire, men også bevis på uskyld. Agent 160 tenkte over møtene hun hadde hatt, personene hun hadde møtt, motivene hver enkelt kunne ha for tyveri og hvordan alle de fire hadde kosedyr fra Walthers butikk som beviste at de tross alt hadde handlet minst en gang der. Og det var å tenke over alt dette som fikk hjulene til å snurre oppe i hjernen til Agent 160 for plutselig var hun ganske sikker på hvem som sto bak og også at hun hadde rett i sine antakelser.

Og kanskje, kjære leser, har du selv teorier på plass, det hadde vært topp. Det er uansett fire muligheter, en løsning og et elefantkosedyr som i en ideell verden kommer snart tilbake til Walther sånn at alt igjen kan være fryd og gammen i Sjokoladebollegata. Lykke til!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg