Wonder :)

Heisann! Det er fredag morgen, livet er fint og det er påske og påske er avslappende. Ellers er det ikke så mye interessant å nevne, men jeg har nok å finne på og jeg har ting jeg gleder meg veeeldig til om bare en uke så ja. Yay!

Dette er for øvrig veldig fint:

Jeg kom over dette klippet fra Talang (som er basically Norske Talenter bare at det er i Sverige så det er svenske talenter i stedet) med Paula Jiven som her er 13 år og synger og spiller sin helt egne versjon av Billie Jean og det er veldig fint. Det er ikke sååå perfekt som dommerne vil ha det til etter min mening, men det er klokkeklart og har sterkt særpreg og hun viser jo et enormt potensiale, tenk så fantastisk hun kan bli hvis hun fortsetter å synge og spille 🙂

Ellers dro jeg på kino i går og så Wonder:

Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Wonder

For noen år siden leste jeg boka «Wonder» og jeg likte den. Det var ingen favorittbok, men den var søt og rørende og den viste hadde flere perspektiver på en måte som viste at alle har sin historie, noe som er viktig. Samtidig er det en liten del av meg som aldri klarte å gi meg helt hen til den og det er det samme med filmversjonen.

Både i boka og i filmen handler det om August (Auggie) Pullman som er ti år gammel og starter på vanlig skole for første gang etter å ha hatt hjemmeskole tidligere fordi han har en ansiktsdeformasjon som gjør at han ser annerledes ut enn de fleste. Og så handler det om å skille seg ut og å ha det vanskelig på grunn av det, men etter hvert få venner og finne ut at man kan passe inn likevel. Og så følger man Auggie, men også andre i livet hans i en historie som er både rørende og skjønn, men og det er et men her.

Boka er velskrevet og smart og svært rørende og filmen er det samme, men samtidig går hverken boka eller filmen så veldig i dybden. Mer enn det så handler men-et om at man aldri vet om man virkelig ER rørt når man er det om det gir mening. For det er en veldig sympatisk historie og at det ender godt er så opplagt at det nesten ikke føles som en spoiler å nevne det, men hvor mye av det jeg føler når jeg så filmen var oppriktige følelser og hvor mye var fordi alt er gjort riktig. De har den rørende musikken på de rette scenene, det er flinke og uttrykksfulle skuespillere, det er kloke sitater og igjen, dette er en av de mest sympatiske filmene jeg har sett og boka var det samme, sympatisk og enormt lett å like. Men det er for velskrevet og for riktig om man kan si det sånn uten å høres kynisk ut.

Og samtidig vet jeg ikke om jeg kan se noen annen måte å løse det for boka er ment for barn mellom 9-12 år og filmen er en familiefilm og uavhengig av målgruppen så er dette en historie som jeg likte veldig godt sånn det var løst også. Jeg vet ikke om jeg vil lese en bok eller se en film med samme konsept som «Wonder» som går mer i dybden og som er mer realistisk heller, det kunne sikkert gitt sterkere inntrykk, men det føles så tilfredsstillende samtidig at dette ER en historie som er full av håp og som forteller at selv om du er annerledes så kan du gjøre en forskjell og være viktig. Så jeg vet ikke helt hva jeg vil, men jeg håper dilemmaet mitt gir litt mening.

Uansett så var dette like fullt en veldig fin film. Ikke en film man nødvendigvis trenger å se, men en film som var både rørende og smart. Og det er også en film som ga en skikkelig fin kino-opplevelse for her var det en sal med voksne og barn som alle lo på de samme stedene, snufset på de samme stedene og det var et skikkelig fellesskap i kinosalen på en måte jeg sist opplevde med «The perks of being a wallflower» og som jeg tror har med Stephen Chbosky å gjøre (han var manusforfatter av «perks of being a wallflower» som var basert på hans egen bok og han var regissør og med-manusforfatter av «Wonder») så jeg tror han bare har skikkelig god teft for hva som fenger folk.

Og det er jo heller ikke noe galt med en historie som gir deg tro på menneskeheten, om noe er det akkurat slike historier vi trenger. Så når jeg har vist en viss ambivalens her så handler det ikke om at jeg ikke likte denne filmen for det gjorde jeg. Det handler kanskje mer om å ikke vite hvor mye som er de rette ingrediensene på rett sted og hvor mye som er hva man oppriktig føler av historien.

Et helt annet aspekt igjen er ellers det at Auggie har treacher collins syndrome, men at han i filmen egentlig ikke ser sååå annerledes ut, mens sannheten med folk som virkelig har sykdommen er en annen og at man kanskje skulle ønske filmskaperne hadde turt å la Auggie se mer annerledes ut fordi budskapet om at man kan være annerledes og fortsatt få venner og finne sin plass i verden hadde gitt sterkere inntrykk da. Og filmen portretterer også Auggies familie som ressurssterk med god økonomi og går heller ikke inn på hvor dyrt det virkelig må være å ha et barn som, i likhet med Auggie, har gjennomgått over 30 operasjoner.

Men dette føles som pirk, det er bare ting å tenke over som også er med på å undergrave snevet av ambivalens rundt denne filmen. Når jeg likevel ender opp med å gi terningkast 5, for det gjør jeg handler det om at jeg tross alt hadde det såpass fint da jeg så denne filmen at jeg føler at det meste kan tilgis. Dette er ikke en perfekt film, men den er laget med hjerte og varme og det føles fint å se en historie som er ment så godt.

Terningkast 5!

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg