Skrivebua topp 10 =D

Heisann. Post-påskehilsener fra meg og det nyeste jeg har fargelagt (der jeg fant ut at det ER mulig for meg å bruke fargeblyanter i tillegg til tusjer om jeg ikke spisser dem helt og bruker dem forsiktig). Det er onsdag og neste blogginnlegg kommer onsdag om en uke. Fredag morgen drar jeg nemlig til London (hurra!) og så er vi der frem til tirsdag, noe som på den ene siden betyr mindre tilgang til internett og sånt, men på den annen side betyr The Lion King på teater, shopping i vilden sky og generell hygge sammen med mamma, onkel A og Mr. D =D Jeg gleder meg skikkeligskikkeligskikkelig <3

Ellers så irriterer det meg at Skrivebua snart vil være historie helt (hvis ikke ting blir tilgjengelig på Wayback Machine, noe jeg håper litt på) siden det er veldig inspirerende bare å titte på gamle tekster av andre og meg der. Dessuten har jeg egentlig ikke plass eller mulighet til å lagre noe særlig. Derfor tenkte jeg her å tilby lesestoff mens jeg er på ferie med å poste de ti tekstene mine på Skrivebua som jeg er mest fornøyd med og har mest lyst til å bevare for ettertiden så god fornøyelse 🙂 
 

Karoline Skrivebua Topp 10 i tilfeldig rekkefølge

1) En leseløves notater (07.04.04)

Jeg ble ikke født med ski på beina. 
Jeg misliker å stå på ski, og har vanlige sko på beina. 
Derimot tror jeg kanskje jeg ble født med en bok mellom hendene. 
Ja, det er faktisk ganske stor sjanse for at det var det som skjedde. 
Jeg var jo en stor baby, ikke at jeg husker det, men det er det jeg har blitt fortalt. 
Kanskje den boka jeg hadde i hendene ga ekstra vekt. 
Jeg er liten for alderen nå da. 
Ikke at det spiller noen rolle. Man må jo ikke være i en spesiell høyde, for å lese. 
Jeg hører noen ganger at jeg leser for mye, sånn som nå. 
Nå sitter jeg foran peisen, hos tante Trude, og blar gjennom bøkene hennes om barnepsykologi. 
Tante Trude er lærer på barneskolen, og leser psykologibøker for å, i hennes egne ord, 
“forstå elevene sine bedre.” 
Jeg leser psykologibøkene hennes fordi det ikke er noe annet å lese her. 
Men det er ganske interresant. 
Jeg bestemmer meg for at jeg skal analysere søsknene mine, når jeg kommer hjem. 
Mamma ser irritert bort på meg. Jeg vet hva hun vil. 
Med øynene sine sier hun, “kom hit, delta i samtalen, vær litt sosial.” 
Så jeg kommer. Setter meg i sofaen ved siden av mamma, og er “sosial.” 
Mamma og tante Trude prater om det tragiske tapet av onkel Tom. 
Jeg kjente ham ikke engang, fordi mamma mener at han var en idiot, 
men det sier hun selvfølgelig ikke nå. 
Tante Trude var jo kona til Tom, og hun savner ham. 
“Det var så hyggelig med han i huset,” sier hun. 
Hun sier dette med fremskutt vestkantsdialekt. 
Mamma og Trude prater videre, og glemmer helt at jeg sitter der. 
Jeg har lyst til å gå tilbake til boka, men får ikke kommet meg vekk fra der jeg sitter. 
Så, etter noe som føles som et århundre, sier mamma at vi må dra. 
Endelig tenker jeg, og vi drar av gårde. 
Og når jeg kommer hjem venter bøkenes verden på meg igjen. 
Jeg gleder meg! 

(I ettertid ser jeg en del svakheter her hva angår formatering og slikt, men på mange måter var dette den kanskje viktigste teksten jeg hadde på Skrivebua. Dette var den andre teksten jeg postet der og da jeg ble medlem visste jeg ikke at jeg ville bli værende i to år eller hvor viktig Skrivebua ville bli for meg, men så vant jeg. Denne teksten var den eneste gangen jeg vant, og en liten del av meg syns jeg hadde fortjent å vinne minst en gang til om jeg skal være helt ærlig, og det var på det tidspunktet den første bekreftelsen jeg fikk utenom familie på at ja, skrive, kanskje det er noe jeg faktisk kan få til godt. Og siden denne teksten førte til suksess så gjorde den at jeg ble værende, noe jeg aldri angret på.)

2) The kingdom of Doom (a sad story) (25.02.05)

There once was a king in the kingdom of Doom. 
There once was a queen in the kingdom of Doom. 
They all went along in the kingdom of Doom. 
And nothing went wrong in the kingdoom of Doom. 
But the kingdom of Doom was the kingdom of the doomed. 
They all would get a reason to cry. 
Today there isn’t a kingdom of Doom, 
because the kingdom of Doom had to die. 
And today as a gesture for the kingdom of Doom, 
I’ve written this story in sorrow. 
For the kingdom of Doom (I keep telling the name) 
will never have any tomorrow. 
 

(Jeg vet at ordet Doom gjentas litt for mange ganger her, samtidig som det var hele poenget også siden det skapte en rytme som jeg likte skikkelig godt. Og jeg syns egentlig dette er et ganske fint og litt tragisk dikt.)

3) Når (09.06.05)

Når du maler et bilde med ord,unngår du å få malingsflekker på klærne.

(Etter min mening er dette et ganske supert ordtak og jeg er ganske sikker på at jeg hadde dette sitatet med på russekortet mitt.)

4) Betroelser fra ASK (en OFAH) (28.07.05)

De var tre svært forskjellige kvinner i vektkategorien ikke-egentlig-tykk- 
men-i-samme-nabolag. 
De delte mangt, men var likevel svært forskjellige. 
De var Betty, Sam og Else 
Betty: en leder, en 50%amerikaner, en OGS(Oh God,Shoes) typen kvinne. 
Sam: en EHE(Elsker kjæresten,Hater kjæresten,Elsker kjæresten) type, 
en stabukk (dette er hun helt uenig i) og en som er glad i de små ting 
(sitat: Oi, en Porsche)! 
Else: en romantiker, veldig morsom (for seg selv altså) og 
en Radix Lecti (det betyr sofapotet)! 
Vi følger Betty, Sam og Else og deres forening ASK (Anonyme Sjokoladebolle Knaskere) 
gjennom deres spennende situasjoner i kjærlighet, shopping og sjokoladeboller. 
Her kommer et utdrag fra serien: 
I et stort flott hus sitter en kvinne. 
Det er Betty og hun skriver i en svært jentete notatbok mens hun spiser en 
sjokoladebolle. En svært god sjokoladebolle! 

10 juli 2005 kl 20:47 

Kjære loggbok. 
Vi hadde et “Breakthrough” i ASK (Anonyme Sjokoladebolle Knaskere) i dag. 
Det kom fram at Sam hatet kjæresten sin. Hun gråt i en time, 
med små avbrudd for å spise sjokoladebolle. 
Vi trøstet henne så godt vi kunne men hun var utrøstelig. 
Plutselig ringte min “Phone” og det var Sams kjæreste. 
Sam tok telefonen med et sukk og en trist mine. 
Hun er veldig tapper. Men etter to- tre minutter i telefonen 
ble hun lykkeligere og lykkeligere. Da hun endelig la på utbrøt hun 
at hun elsket kjæresten sin. Else smilte, “jeg visste at dere 
ville bli venner igjen.” Vi smilte alle tre. 
Så spiste vi sjokoladeboller! 
Etterpå fortsatte vi å planlegge en ny diett der vi skulle leve 
på vann, sjokoladeboller og salat. Problemet ville bare bli å finne 
en restaurant der de serverte sjokoladeboller! 

Fortsettelse følger… 
*** 
OFAH betyr Oppdiktet Forutsigbar Amerikanisert Historie.

(Av en eller annen grunn fikk jeg det en dag for meg å skrive en roman basert på chick-lit bøker og amerikanske tv-serier og slikt og så ble det bare en side. Heldigvis så ble det en temmelig underholdende side og mens det er mye å kommentere på så er det jo litt artig.)

5) Crescendo (02.01.06)

Hun begynner å synge 

Det starter som et hvisk, 
et lite dugg på vinduet om du vil 
Det fortsetter som en bølge, 
sakte oppover mot høydepunktet 

Stille før stormen 

Det når toppen 
av kransekaka, 
av Mount Everest 

Hun synger med full kraft 

“Når Nøtteliten kom til verden” 

Sånn går det når man er overtrøtt

(Jeg husker fortsatt hvor mye jeg godtet meg da jeg skrev dette diktet, et dikt jeg personlig syns er litt genialt om man kan få lov til å være litt ubeskjeden. Og dette diktet markerte en veldig god start på året 2006 som var mitt antakelig mest produktive år hva angikk skriverier og sånt.)

6) Parkert kommode (14.03.06)

Min kommode er parkert, 
veldressert og kamuflert. 
Kamuflert for råtne sanser 
til ved dommedag de stanser. 
Veldressert for salgsverdi, 
kledd for sjakk og poesi. 
Fylt til randen, så sentrert 
at den nå har blitt parkert. 

Min kommode var suksess, 
lett å skjønne, lett å se. 
Har kontraster, svinner ei 
til den nok en gang blir lei. 
Den ble lei og konkluderte 
at den evig abdiserte. 
Flyktet velment og fikk fred, 
følte dette var suksess. 

Min kommode kom og gikk 
til min klokkes faste “tikk.” 
Var suksessfull, var parkert, 
men slapp fra å bli krepert. 
Den forsvant, ble kun et minne 
fra en tid som er å finne 
i et urs fortapte tikk, 
der min kommode kom og gikk. 

(Jeg elsker rim og rytme og syns dette er et av mine bedre rimende og rytmiske dikt. Jeg bare liker dette diktet veldig godt.)

7) Tidens florlette spindelvev (23.03.06)

Det spinnes et vev i de florlette timer. 
Blant “tikk” og blant “takk” er de vevede stimer, 
de flotte, de vakre, de utbroderte. 
Alt edderkoppen produserte. 

I det florlette vev, i de usagte ord, 
i en vevd labyrint med ukjente spor 
er jeg en og alene, unik for meg selv. 
Urørt og stille i tidens apell. 

Den søker, den undrer, som meg er den stille, 
dens spørsmål er sterke, forvridde og ville. 
“Hva er min vei, må jeg vandre mot øst?” 
Slike spørsmål har tiden, jeg hvisker en trøst. 

“Du skal vite det tid, at jeg skjønner deg godt. 
Alt er rart, alt er underlig. Det er forstått.” 
I en edderkopps spinnville vev er det klare 
at tiden og jeg bare venter på svaret. 

Det spinnes et vev, jeg kan se at det spinnes, 
at tankene tapes, at drømmene vinnes. 
I florlette timer blant tidløse sanger, 
i sannhetens navn er vi alle som fanger. 

Ensomme, usikre, ventende sjeler, 
minners magi og alle dens deler. 
Tiden som slett ikke kjenner til alle. 
Det veves en drøm og i den skal vi falle.

(Flytende, poetisk, drømmende og ettertenksomt, dessuten fikk jeg så fine kommentarer på dette diktet og det er så koselig å tenke på.)

8) Sammenligningenes mester (After Eight) (08.04.06)

Klaus hadde alltid en sammenligning på lur. Han tenkte ikke noe særlig over det selv, men hadde du spurt fru Hansen som bodde i tredje etasje eller Mads Jacobsen i første ville de sagt klart “ja” til det. Fru Hansen ville snøftet på en måte som virket svært utypisk for en dame i seksti-årene. Men så var heller ikke fru Hansen særlig typisk, snarere tvert i mot. Men hun måtte ærlig innrømme å ha opplevd sammenligning. For å være helt presis ble hun sammenlignet med et eple, noe som umulig kunne ha noe å gjøre med utseende hennes som ikke akkurat kunne kalles eplete. Klaus hevdet selv at denne sammenligningen hadde med fru Hansens personlighet å gjøre, fru hansen hadde, og her gjentar jeg Klaus ordrett, “et eples sofistikerte sjarm.” Hun hadde i tillegg eplets tiltrekningskraft og uskyld. Man skulle tro at sammenligningen ville gjort fru Hansen smigret, til og med lykkelig, men fru Hansen bare snøftet av det. Hun tok de i alle fall ikke seriøst. Mads Jacobsen i første var derimot fornøyd med sammenligningen sin. Han ble sammenlignet med et kinderegg og siden Mads var syv år og kinderegg-fan likte han sammenligningen. Men det var ikke bare Mads og fru Hansen som hadde opplevd Klaus sammenligninger. Ida Berg på tretten hadde blitt sammenlignet med en marsipangris, noe som hadde såret henne dypt, selv om Klaus gang på gang hadde unnskyldt seg og forklart at det bare hadde med Idas personlighet å gjøre. Dette hadde fått Ida til å gråte enda verre. Sammenligningene hadde ikke hatt noen ende. De hadde bare fortsatt å komme. 
“”” 
Klaus hadde imidlertidig hatt helt rett i sammenligningen når det gjaldt herr Borg. Herr Borg var en mann i førti-åra som elsket flosshatter og stokker. Han hadde overhodet ikke bruk for noen stokk, men brukte det likevel av den enkle grunnen at han likte det. Han syntes rett og slett at det så flott ut. Klaus hadde invitert herr Borg hjem til seg på en deilig dag i april. Herr Berg sa høflig “ja” og ankom som avtalt ved åtte-tida om kvelden. Klaus tok ham imot og skjønte straks at herr Borg nok kunne sammenlignes med en “after-eight” sjokolade. Og dette fortalte han straks til herr Borg som lo hjertelig over sammenligningen. “Så sant, så sant,” vedgikk han smilende. De satte seg så for å spise. Herr Borg syntes maten smakte litt merkelig, men sa ikke noe om det. Han ønsket jo ikke å virke uhøflig. Etter hvert som tiden gikk ble herr Borg trøtt. Maten var absolutt mettende og selvom Klaus var hyggelig, ble han litt kjedelig i lengden. Han pratet jo bare om mat, teater og sammenligninger, interessante emner, men ikke i tre timer i strekk. Så det var trettheten som gjorde at herr Borg sa ja da han ble tilbudt å sove over. Han sovnet på et par minutter, liggende på Klaus sin sofa. 
“”” 
Klaus selv hadde vært fornøyd med kvelden. Herr Borg virket grei og Klaus kunne ikke klage. Og dessuten var det jo tid for dessert. Klaus hadde lyst på “after-eight” og så fram til å spise det. Det var jo faktisk etter klokka åtte og dermed til og med bokstavelig talt passende. Klaus så bort på gjesten sin, det var hyggelig med besøk og bedre enn å være alene hjemme. Mye bedre faktisk. Men han hadde ikke tid til å drømme seg bort, ikke nå når han var så sulten. Så han begynte måltidet. 
“”” 
Han hadde hatt rett i sammenligningen, både personlighetsmessig og smaksmessig. Herr Borg var en virkelig “after-eight” absolutt. En god en også. Det ble ikke noe særlig med smuler heller utenom to, tre fingre og en tå. Men tær hadde aldri fristet ham, altfor ekle negler. Klaus smilte. Han måtte invitere fru Hansen en dag. Han hadde virkelig lyst på et eple. 

(Det er en rar del av meg som liker det litt makabre til tider og jeg hadde det veldig gøy med å skrive denne novellen selv om jeg husker at jeg fikk kritikk for den av en i klassen min. På det tidspunktet gikk jeg nemlig på folkehøgskole og på starten av skoleåret hadde jeg nevnt noe om at jeg var ukomfortabel med tekster om selvmord og slikt (fordi jeg var det på det tidspunktet) og det hadde noen i klassen min tolket som at de ikke skulle skrive om død i det hele tatt. Og så var det noen som ble sure da vi hadde en skriveoppgave der jeg skrev denne teksten fordi de hadde latt være å skrive om død for min del når det bare gjaldt selvmord spesifikt og så måtte jeg forklare at de hadde misforstått. Det gikk bra da, jeg bare husker at en i forfatterklassen var særlig sur, men han var veldig streng av seg og så negativ til Dan Brown at man var nær redd bare å si navnet og slikt så det var nok litt ham å bli litt ekstra sur av sånt. Uansett liker jeg ideen bak teksten og hvordan det ga After Eight en ny kontekst.)

9) The whole wide world (10.05.06)

The whole wide world is sitting outside 
on rectangleshaped blankets 
and smelling sunshineparticles 
while listening to music 
and feeling alive 

They are consumed by this feeling 
and fail to notice the beauty 
of a blank page 
on a computerscreen 
getting filled 

And the whole wide world 
is watching the same show on tuesdays 
while drinking a cup of tea 
and telling spoilers 
that they’ve found on the internet 
on a rainy afternoon 

They are consumed by this feeling 
and fail to notice the dandylions 
which are blooming 
in the greenest grass I’ve ever seen 
on a schoolday 

It’s the whole wide world 
except a few milliards 
which is doing other things 
like writing 
or picking dandylions 
while thinking that the other people 
in the whole wide world 
is doing something different

(Dette diktet var et av mine forsøk på å skrive dikt på engelsk uten rim og rytme og ble skrevet da det var få dager igjen på Danvik Folkehøgskole og så mange satt ute i solskinnet mens jeg var mer inne fordi jeg generelt sett er mest inne og ikke er så flink på sosialisering. Og jeg syns det beskriver godt følelsen av at alle andre gjør noe du selv ikke gjør, samtidig som man vet at man ikke er så alene som man selv tror. På en måte er det jo også et godt bilde på hvordan sosiale medier kan gi deg litt følelsen av at alle andre er så vellykkede og at man ikke når opp om man sammenlikner seg selv med dem, men så vet man at det bare er dumt å sammenlikne seg selv med andre fordi alle er forskjellige og alle har noe som de sliter med. Det er litt likt med atmosfæren i denne teksten.)

10) Stjerner har sitt eget språk (til alle drømmere) (26.05.06)

“Stjerner har et eget språk” sa du 
og lot det være med det. 
Du var klok før du visste hva klok var, 
men da fikk klokheten være i fred. 

“Stjerner er boplass for feer” sa du, 
litt eldre, men fortsatt i glød. 
Men alle ga voksne svar 
og din lidenskap døde ut. 

“Stjerner er helt ordinære” sa du, 
men din stemme var bitter og lei. 
Du prøvde å være en annen, 
for ingen gikk din vanlige vei. 

“Stjerner er bare partikler” sa du, 
men ønsket det ikke var sant. 
Du ville helst tro på mirakler 
som i tiden før drømmene svant. 

“Stjerner har sitt eget språk” 
Du hvisker det stille hver kveld. 
Og håper du hardt nok så stemmer det, 
andre har bare ikke skjønt det selv. 

(Den siste teksten jeg tenkte å ha med her er et dikt som fikk de fineste kommentarene i hele verden. Jeg elsker historien dette diktet forteller og jeg føler at jeg skrev dette diktet litt til meg selv og fordi jeg og er en drømmer. Og det er ikke like lett å skrive gode rimedikt nå lenger som i 2006 og det er teit, men av og til går det og da er den dagen reddet.)

*

Da er dette innlegget klart og så kommer altså neste innlegg etter London-turen så vi sees neste onsdag =D Og hvis Skrivebua finnes også etter London-turen så kan det hende det kommer en oppfølger til dette innlegget. Hvis ikke så er dette uansett en fin måte for meg å samle noen høydepunkter fra mine to år der. Det er ellers bare å stjele ideen til dette innlegget hvis andre Skrivebua-medlemmer titter innom 😉
 

Vi bables!

2 kommentarer
    1. Dette var skikkelig fint å lese! Det er faktisk kjempetrist at Skrivebua forsvinner helt, for akkurat som deg liker jeg fortsatt å kikke innom der selv om det ikke lenger går an å legge ut noe. Jeg har alle tekstene mine lagra på dataen min, men jeg syns det er synd med alle kommentarene som kommer til å bli borte. Jeg har tatt screenshots av noen av dem, men med alle tekstene jeg har lagt ut der i løpet av åra, blir det for mye å screenshotte alle.
      Veit du, «Tidens florlette spindelvev» er faktisk fortsatt en av mine absolutt favoritt-tekster av deg. Det er skikkelig André Bjerke-esque i all sin drømmende underfundighet, og rytmen og rima sitter som skudd. I det hele tatt er du usedvanlig god med rim og rytme, altså, og jeg har skikkelig trua på du kan få en del av dem utgitt en vakker dag. På ditt aller beste er du helt der oppe med Inger Hagerup og, som nevnt, André Bjerke.

    2. Så fint at dette var fint å lese og ja, Skrivebua har jo vært perfekt bare for å titte innom og inspireres og vil være et savn. Og oi, takk, jo da, jeg ble veldig fornøyd med “Tidens florlette spindelvev” selv og jeg elsker rim og rytme (selv om jeg syns det er litt vanskeligere å skrive gode rimedikt nå enn tidligere, alle år skulle vært som 2006 da jeg syns skriving var mye lettere). Så kult at jeg på mitt beste kan være som André Bjerke og Inger Hagerup, de er jo stor inspirasjon og fornøyelse 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg