Lion King og Hamilton =D

Her har vi en sang fra Løvenes Konge-musikalen som er elsk 🙂

Og her er en sang fra Hamilton som er elsk:

Og nå har jeg skrevet verdens lengste anmeldelse av The Lion King og Hamilton som jeg så i London så den skal jeg poste nå. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til uka =D

The Lion King og Hamilton

Dette skal være en slags dobbeltanmeldelse i forbindelse med at jeg faktisk så to musikaler da jeg var i London på besteste turen i verden. Disse musikalene var The Lion King og Hamilton og begge var fantastiske. Og mens jeg likte Hamilton hakket bedre, godt hjulpet av at det er en musikal jeg har hatt dilla på i tre år snart, så var det samtidig noen ting The Lion King gjorde bedre. Uansett er begge disse musikalene veldig verdt å se om muligheten byr seg og nå skal jeg skrive en anmeldelse av hver av dem og prøve å være bittelitt konsis og ikke for skravlete, men vi får se hvordan det går (spoiler: konsis og meg går ikke helt overens, dette blir nok bablete og nøye).

The Lion King

Fun fact: jeg har lest at da Disney laget filmen The Lion King så skulle den være litt som en slags mellomstasjon mens Pocahontas var filmen de virkelig satset på og forventet at skulle bli en gigantsuksess. Nå vet vi jo at resultatet var omvendt og sånn sett er det heller ingen overraskelse at den filmen som faktisk ble musikal i tillegg var nettopp The Lion King. Hva angår teatermusikaler basert på animerte Disney-filmer så var ellers Beauty and the Beast den første og The Lion King den andre og siden har det kommet flere til, deriblant Frozen denne våren. The Lion King skiller seg imidlertid ut på mange måter for der de fleste av Disneys teatralske produksjoner er basically filmen med litt ekstra så er det to produksjoner som har vært litt annerledes og det er henholdsvis Hunchback of Notre Dame (som nå kommer til å ta over Hamiltons plass som «musikal jeg ikke har sett som jeg trenger å oppleve in real life fordi det hadde vært magisk») som i teatermusikalform hentet en del fra boka og er langt mørkere og modnere enn filmen (som allerede er blant Disneys mest modne animasjonsfilmer) og altså The Lion King der regissør Julie Traymor åpenbart forsto at det lureste når man adapterer en animasjonsfilm som er nærmest universelt elsket ikke er å lage en versjon som er ganske lik originalen, men skape noe eget.

Og det er her jeg kommer til selve anmeldelsesdelen av denne anmeldelsen siden dette «noe eget» er noe av det jeg elsket mest med denne musikalen, en musikal som hadde en absolutt god første akt, men en temmelig perfekt andre akt. The Lion King ER en flott musikal uansett hvordan man vrir og vender på det, men i første akt føles alt mer tro mot filmen på en måte som gjør at å sammenlikne føles naturlig om man, som meg, har sett filmen utallige ganger. I andre akt er det flere nye elementer som gjør at jo da, det er fortsatt lett å kjenne igjen filmen det er basert på, men det føles som noe helt eget. Og det er mye som funker helt fantastisk her. Selve atmosfæren for eksempel, hvordan man hører lyder i salen før forestillingen begynner som bare underbygger følelsen av å være i Afrika, men også kostymene og scenografien som er helt fantastisk. Og det er elementer som skyggespill og afrikansk sang og så mye som gjør at man oppriktig talt virkelig ER i en annen verden mens man ser på.

Videre er skuespillet og musikk og koreografi brilliant og særlig Rafiki (som her er en kvinnelig karakter fordi Julie Traymor følte at The Lion King som film hadde for få sterke kvinneroller) elsket jeg. Hun synger helt fantastisk, hun er en enda bedre karakter enn Rafiki i filmen og hun har noen helt magiske scener som er elsk. Nala er også mer utviklet som karakter i musikalen og har en helt fantastisk sang kalt Shadowland som virkelig er verdt å lytte til. Jeg liker ellers at han som spilte Scar hadde en så shakespeariansk adferd, han spilte Scar som om han var hentet fra Hamlet som The Lion King jo er løst basert på, mens de andre var mer animerte og musikalaktige om det gir mening. Og Mufasa var sååå verdig og flott og gnu-scenen var litt kortere enn i filmen, men fortsatt fæl og jeg elsket Zazu i musikalen.

Om man skal kommentere på noe så var det noen scener som fortsatt funker bedre i filmen enn på teater (deriblant gnu-scenen, men også Be Prepared og I just can?t wait to be king blant annet). I tillegg ble jeg ikke helt overbevist av han som spilte Simba som voksen. Jeg har sett bedre barneskuespillere enn han som var Simba som barn, men med barn så er det meste mer tilgivelig for de har ikke så mye erfaring. Simba som voksen derimot var jo flink, han kunne synge og var sjarmerende og gjorde alt han skulle greit, men jeg merket ikke lidenskapen helt på den måten jeg ønsker. Med de aller beste skuespillerne så merker man liksom at de elsker hvert minutt de er på scenen og at de virkelig brenner for det de gjør og den følelsen følte jeg ikke med han som spilte voksen-Simba, noe som ikke er et veldig stort problem, men likevel verdt å nevne.

Utover det er det likevel lite å kommentere på og den tingen The Lion King faktisk var bedre på enn Hamilton var å la historien puste. Hamilton ER fantastisk, men det er også noe som skjer hele tiden og i The Lion King er det scener der det tilsynelatende ikke er så mye progresjon i historien, men så er de bare behagelige og man kan se skuespillerne og se hvor mye de koser seg og føle et samspill med dem. Dette er noe av magien, dette og hvor mye The Lion King på teater ikke prøver å være bare en blåkopi av filmen, men en helt egen tolkning som er vel så magisk, men på en annen måte.

*

Hamilton

De fleste har kanskje fått med seg hvordan Hamilton har vært en dille for meg i tre år nå. På tre måneder i 2015 etter at cd-en kom ut lyttet jeg til den over 350 ganger på Spotify har jeg funnet ut, jeg har lest så mye om musikalen, jeg er skikkelig fan av Lin-Manuel Miranda og ja, denne musikalen er en av dem jeg har drømt mest om å oppleve. Og likevel trodde jeg det aldri ville skje. Det føltes som en hellig gral litt på samme måte som Nintendo Wii U var det, liksom uoppnåelig, men magisk. Hva angår Wii U så endte det jo opp med å være helt greit at jeg ikke fikk tak i den fordi jeg fikk tak i Switch som er bedre på alle mulige måter. Og med Hamilton er resultatet at jeg har verdens snilleste mor som skaffet meg en billett sånn at sist mandag satt jeg i salen og så Hamilton mens det hele føltes litt som en drøm.

Og ååå, Hamilton er fantastisk! En av de beste musikalene jeg har sett definitivt, mye hjulpet av stemningen i salen fordi det er noe litt magisk med å sitte i en stappfull teatersal der alle jubler og klapper like mye etter hver sang og man merker at nitti prosent av publikum er som deg og har lyttet til musikalcden i det uendelige.

Storyen er jo altså at dette er livshistorien til Alexander Hamilton som var med på å grunnlegge USA og sånt og det er en veldig interessant historie der Lin-Manuel Miranda har kondensert Ron Chernovs 800 sider lange biografi om til en musikal på 2 timer og 45 minutter som i hovedsak er veldig tro mot virkeligheten. Bare ideen bak Hamilton som musikal er imponerende, original og besnærende nok i seg selv og som musikal er det mye som virkelig funker altså.

For eksempel elsker jeg karakterene, jeg elsker musikken og jeg elsker koreografien og hvordan det er lite dans her som faktisk er klassisk dans man er vant med i musikaler, men heller handler om skarpe bevegelser som organisk er med på å fortelle historien. Mens jeg liker å se dans veldig godt så syns jeg ofte det fungerer bedre sånn det er løst her da det ikke føles som dans, men mer som en organisk del av alt sammen der musikk og sang flyter sammen i en større helhet der alt hører sammen.

Og aller best her etter min mening er henholdsvis Eliza, Angelica og Prince Georg og særlig sistnevnte ga en sånn følelse av at han elsket hvert sekund han var på scenen og han elsket sangen han sang og ååå, han var fantastisk. Og Eliza føles på scenen enda mer som hjertet i historien enn på musikalcden og hun sang helt nydelig. Burr og Hamilton er også fantastiske, men jeg brydde meg litt mer om Eliza, Angelica og Prince Georg merket jeg, kanskje fordi de hadde de sangene jeg er aller mest glad i.

Om man skal kommentere på noe som helst med en musikal som føles bortimot perfekt og som en drøm å se in real life, så er det kanskje at man virkelig bør kjenne musikalen Hamilton godt fra før. Og de fleste i publikum gjorde jo åpenbart det, men moren min ville vært helt lost fordi ting skjer fort og det er null dødpunkter og med f.eks. The Lion King så hang hun helt med selv om det er kanskje tjue år siden sist hun så filmen fordi hun ikke har helt det samme forholdet til animasjonsfilmer som meg. Utover det så er nok The Lion King en mer behagelig musikal fordi den har flere scener der man får tid til å puste, men igjen så er jo det bare pirk og uansett var jeg personlig helt i himmelen.

*

Konkusjonen er altså at man burde se begge disse musikalene hvis man får muligheten, men utover det handler det om preferanser og hva man har et forhold til fra før. The Lion King er nok den mest tilgjengelige musikalen for utenforstående, men hvis man har obsesset over Hamilton og får muligheten til å se den sier man selvsagt ja, gjerne.

Selv er jeg veldig tilfreds med å ha opplevd begge!

2 kommentarer
    1. Jag tycker om att se musikaler vars musik jag känner till. Hamilton har jag aldrig hört talas om, och jag hade alltså valt Lejonkungen. När jag såg The Phantom of the Opera förra året i Stockholm var det för femte gången (har bl.a. sett den i London) men det var den sämsta uppsättningen trots att den ju alltid är sig exakt likt. Det var som om skådespelarna var trötta, för ingen känsla förmedlades. (Eller så var jag trött?) Fina bilder också från inlägget innan. Riktigt längtar tillbaka. 🙂

    2. Skjønner poenget med at det er best med musikaler hvis musikk man kjenner til, selv har jeg jo lyttet masse til Hamilton, men jeg tror nok Løvenes Konge er den historien flest har et forhold til. Synd ellers å høre at Phantom of the Opera i Stockholm ikke levde opp til forventningene. Jeg har jo bare sett filmversjon og musikalen filmet live-versjon av Phantom of the Opera, men den skal settes opp i Oslo til høsten og om jeg, forhåpentligvis, får tak i billetter, håper jeg den er skikkelig bra 🙂 Fint ellers at bildene i forrige innlegg falt i smak og ja, jeg lengter tilbake til London allerede selv, elsker den byen <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg