Velg din egen Eurovision-historie :)

Heisann! Det er fredag, snart helg og neste uke blir spennende. Den blir awesome fordi det er Eurovision-uka og akkurat den uka er jo litt som jul og bursdag samtidig for meg, jeg elsker det, men den blir også uvant fordi jeg skal i praksis der jeg skal jobbe fra 8-16 (noe det er veeeldig lenge siden sist jeg gjorde) og i tillegg skal jobbe med skriving og sosiale medier og det er jeg jo flink til og glad i så det blir gøy, men tenk om jeg egentlig ikke er flink til det likevel og at alle på jobbkurset som er så imponert over historier de får av meg egentlig bare er skikkelig gode til å lyve. Og alt kommer til å gå bra, men jeg liker at jeg bekymrer meg litt og er nervøs likevel for det pleier å garantere at ting går bra litt ekstra siden bekymringer fra min side alltid er unødvendig.

Ellers er jeg lite overrasket og temmelig fornøyd med hvem og hva som er nominert til Tony Awards og jeg har ellers researchet britiske musikaler for å oppdage enda flere ting å lytte til og da fant jeg Eugenius! the Musical. Og den var ikke så veldig mye mer enn helt ålreit bakgrunnsmusikk mens man spiller nettspill (som er det jeg gjør mesteparten av tiden jeg lytter til musikalmusikk), men den hadde en sang jeg likte ganske godt ved navn “The Future is Bright”. Sistnevnte er likevel en sang som også fascinerer meg fordi melodien er veldig lik “Man in the Mirror”, jeg føler dette nesten er for likt fordi det er temmelig lik oppbygning i låta også:

Men det er fint å lytte til uansett og “Man in the mirror” er jo den sangen til Michael Jackson som jeg virkelig liker veldig godt, så det er ikke den verste sangen å likne på.

*
Uansett. Nå tenkte jeg å dele en historie. For ikke så lenge siden leste jeg og elsket jeg “Space Opera” av Catherynne M. Valente som basically var om Eurovision i verdensrommet. Og før jeg en gang leste eller eide denne boka og bare hadde hørt tittelen og konseptet var jeg inspirert og forsøkte å skrive en krim med Eurovision-tematikk, noe som funket veldig dårlig, jeg fikk det rett og slett ikke til. Da jeg så leste boka ble jeg mer inspirert og hadde fortsatt lyst til å skrive noe liknende så nå har jeg endelig skrevet ferdig en veldig sær novelledings i Choose-your-own-adventure-stil der man kan velge overskrift og så få alternativer som Fantasy-historie som også handler litt om Eurovision, barnebokaktig historie med snev av Eurovision-tematikk og “naturvitenskapelig kvasipoetisk og trendy tekst i dagens litterære marked” som er en kort historie som er inspirert av hvordan flere bøker de siste årene bruker naturvitenskapen til å fortelle en historie om noe som er større enn seg selv, men som i mitt tilfelle her er høytsvevende svada med et bevisst snev av det pompøse ment som like mye hyllest som parodi av en type litteratur jeg vet mange får til mye bedre enn meg. Uansett vet jeg ikke helt hvor godt “Velg din egen Eurovision-historie” funker i bloggform, men jeg syns mye her er godt skrevet, dessuten er det veldig kreativt og jeg har sluppet meg helt løs og vist null respekt overfor ting som logikk eller å holde fantasien under kontroll og da kan det jo hende at denne historien er litt fornøyelig uansett. Håper den faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager.

VELG DIN EGEN EUROVISION-HISTORIE =D

Overskrift 1 – Introduksjon

Du heter _____ og en vakker morgenstund får du en ide. Denne ideen er såpass fin at du kan banne på at den smaker bringebær og lukter som vanilje, men det er ikke helt sikkert. Men det som ER sikkert er at det er en sånn ide som du vet at du vil gjøre noe ut av, en sånn ide som ikke nødvendigvis trenger og kun forbli en ide. Den kan bli handling. Og det er sånn du setter i gang med å lese den sjarmerende og finurlige lille boka du fant på et loppemarked for en uke siden som inneholder «tre» (du føler bevisst at dette er et tilfelle der man må ta en sum med en klype salt siden dette virker som en bok som inneholder mer enn en skulle tro) kreative historier inspirert av verdens åttende underverk, dvs. Eurovision. Det er en verden av historier her og du kan gi deg hen til dem alle, men et sted må man begynne og det er et faktum forbundet med et snev av frustrasjoner for det er så himla mange valg. Deriblant hvilken sjanger du ønsker å lese i og med at hver av historiene er en ulik sjanger. Du bestemmer deg etter å ha tenkt grundig over saken for å ta et valg og utover det ta ting som du kommer, for alt er jo mulig, alt kan skje og om valget er feil er det bare å begynne på nytt.

Gå til

  • Overskrift 3 om du vil lese en barnebokaktig historie om ESC som er søt og sjarmerende og passelig nostalgisk.
  • Overskrift 4 om du vil lese en Fantasy-fortelling med magi og drager og slikt som også tilfeldigvis handler litt om ESC.
  • Overskrift 5 for en naturvitenskapelig kvasipoetisk og trendy tekst i dagens litterære marked som får deg til å føle deg litt smartere enn før, samtidig som den bare beviser at alt henger sammen og da også ESC og universet.
  • Gå derimot ikke til overskrift 2. Den er litt som elefantkirkegården i skygge i Løvenes Konge der Simba aldri må gå fordi det er forbi løverikets grenser, å reise dit fører aldri hell med seg og innebærer sannsynligvis minst syv års ulykke.

*

Overskrift 2 – Siden man ikke skal gå til og som leses kun av meget lite lovlydige individer som antakelig vil havne i fengsel og hva verre er på et eller annet tidspunkt fordi de gjør det som er veldig, veldig feil og veldig lite riktig.

Hei, her skal du ikke befinne deg. Fy!

Siden du likevel er her så kan jeg jo si alfabetet baklengs skikkelig høyt i Caps Lock før jeg skriver teksten til en kjent barnesang der jeg avslutter midt i en setning sånn helt plutselig som en grusom og brutal og nådeløs hevn =D

Å Ø Æ Z Y X W V U T S R Q P O N M L K J I H G F E D C B A

“Lisa gikk til skolen

Tripp, tripp, tripp det sa

I den nye?»

 Bwahahaha! Du får aldri vite hvordan barnesangen slutter. Kanskje tripper hun i den nye genseren, buksa, joggedressen, alle muligheter er åpne og du må leve i spenning for bestandig. Tjihi!

Denne hevnen smakte så godt at jeg nå fortjener en tekopp J

Overskrift 3 – Søt og barnebokaktig historie om ESC og sånt

I den bittelille hagen utenfor det bittelille huset som tilhørte fru Berntsen vokste det pepperkaker. Og alle som gikk forbi var litt forvirret først for pepperkaker ble laget av pepperkakedeig, det var på ingen måte en frukt eller en grønnsak eller en gang en plante, dette stred mot all forstand. Og likevel. Det var pepperkaker som tittet opp, blomstrende og fint under aprilsola. Pepperkaker som så ut til å nikke, litt på samme måte som det alltid gjør med hvitveis hvor mye man enn vet at nikking rent bokstavelig ikke er tilfelle, pepperkaker som duftet jul og nostalgi, som var to ting som når alt var perfekt og i balanse var synonymer. Etter hvert ble de fleste i nabolaget likevel litt vant til situasjonen for det ga fortsatt ikke mening, men fru Berntsen var temmelig spesiell uansett og godt mulig rett og slett en heks og da måtte man kanskje venne seg til pepperkakeblomstring og. Sånn var det bare.

Og en dag blomstret det opp en pepperkakemann i hagen til fru Berntsen som av uante grunner tydeligvis hadde bestemt seg for at han like gjerne kunne være levende. I tillegg kunne han like gjerne være naturlig musikalsk og fra første sekund fullstappet av ESC-sanger som han kunne gå rundt og synge på selv om det var helt totalt irrasjonelt at han i det hele tatt skulle kjenne til dem. Og likevel enda en gang. Dette var en hage og en pepperkakemann for mirakler, her gikk alt an.

Pepperkakemannen hadde ikke eksistert i mer enn en to minutters tid før det slo ham at han burde ha et navn og da helst et sofistikert navn som vitnet om et ubetinget intellekt. Nøyaktig hva slags navn som ville virke ubetinget intellektuelle var pepperkakemannen derimot temmelig usikker på, men etter et minutts betenkningstid bestemte han seg for Nathaniel. Det forekom ham som sannsynlig at de fleste skikkelig smarte individer overveiende sannsynlig ofte hadde litt lange navn slik at bare å si navnene på dem holdt liv i de små grå. Hvis man ikke var særlig smart så kunne man like godt hete Bob.

Noen lesere vil herved trekke en konklusjon om at pepperkakemannen Nathaniel ikke bare var en tenksom og musikalsk pepperkake; han var også litt dømmende. Men bær over med ham, alle har feil og er man en karakter i en historie, noe Nathaniel jo var, er det også godt mulig at man vil utvikle seg etter hvert. Kanskje ville Nathaniel treffe på en Bob som var minst like smart som Einstein, men antakelig enda smartere og så ville alle Nathaniels tanker om mangel på intellekt hos individer med korte navn måtte spises opp og det selv om de så smakte kjipt og begredelig. Vi har allerede etablert det som et faktum at jo da, her var det meste mulig og da også utvikling hos pepperkakemenn.

Uansett var dette en solfylt og fin aprildag og Nathaniel gledet seg over å lære den å kjenne. Han skulle også utforske verden, eller i det minste nabolaget siden det føltes lurt å starte lett. Men først besluttet han å hilse på fru Berntsen for det var tross alt hennes hage og han trippet opp mot døren og forsto fort at ringeklokka var litt for høyt oppe for en pepperkakemann; noe som ble bare enda mer klart etter tre fåfengte forsøk på å hoppe høyt nok til å nå den. Nathaniel sukket, hva gjorde han nå? Så slo det ham at han kunne synge. Så han satte i gang med å synge «Tomorrow» (Maltas bidrag til Eurovision i 2013) og da føltes det i grunnen helt riktig å la sangvalget gjenspeile dette eventyraktige ved hele hans eksistens. Tonene trillet gjennom hagen og gjorde at alle som var i ferd med å gå forbi måtte stoppe opp og se inn. Forbausende raskt hadde Nathaniel et stort publikum som egentlig var overraskende lite forundret over en syngende pepperkakemann. Denne mangelen på forundring skyldtes at de fleste allerede hadde innsett at alt som foregikk i hagen til fru Berntsen stred mot all forstand, det var umulig å forstå seg på om man prøvde så det var like greit å la være. Og det var kanskje enda mer rart at en av disse pepperkakene viste seg å være levende enn at det faktisk vokste pepperkaker, men igjen. Dette var hagen til fru Berntsen, den eksisterte i en boble på sett og vis. Nathaniel merket blikkene på seg der han sto og sang og etter å ha tenkt raskt over om dette var noe han mislikte eller likte besluttet han at ja, dette likte han. Han kunne fort venne seg til et publikum. Og han begynte å synge enda litt høyere og enda litt klarere og det med en stemme som var klar og sterk og perfekt om man ønsket å spille hovedrollen i store musikaler. Nathaniel visste enda ikke hva musikaler var, men han visste at musikken var hans kall og det virker som fru Berntsen var enig for da hun omsider åpnet døren og, etter å ha sett seg til høyre og til venstre før hun kom på å se ned, så Nathaniel lyste hun opp.

«Jeg visste det. Om jeg grodde pepperkaker lenge nok ville en av dem så visst bestemme seg for å bli levende og nå har det skjedd. Hurra. Velkommen skal du være,» sa hun blidt.

Nathaniel sluttet å synge og så opp på fru Berntsen som visste seg å være både veldig, veldig gammel og veldig, veldig rynkete. Men hun hadde et barnlig blikk og et smil som viste at hun inni seg slettes ikke følte seg særlig gammel. Snarere tvert om faktisk; hun følte seg ung og fri og som om hun hadde all tid i verden til alskens artige påfunn. Dessuten har du kanskje skjønt det allerede, naboene hadde rett når de mistenkte at fru Berntsen var en heks for det var hun. Og hun var en god heks for å skade eller plage noen ville aldri falt henne inn og hun gjorde gjerne en og annen rampestrek, men de var aldri ondsinnede. I stedet handlet de, så vel som blikket hennes om at fru Berntsen følte seg så nær barnet i seg, livet var som en morsom liten lek og nå føltes alt bare enda bedre enn før og det kun på grunn av Nathaniel, Nathaniel som akkurat da smilte opp mot henne.

«Jeg er Nathaniel,» sa han.

«Så koselig å treffe dem,» sa fru Berntsen og fortsatte, «og så supert at når en av pepperkakene i hagen min først skulle bli levende så var det en som deg, en med musikk i hjertet og sjel.»

«Takk,» sa Nathaniel og om han kunne ha rødmet så ville han gjort det. Så koselig var det med ordene til fru Berntsen.

«Jeg skal snart utforske verden,» sa Nathaniel entusiastisk.

«Vi kan utforske verden sammen,» foreslo fru Berntsen og la til, «la meg bare finne frem sopelimen min og tryllestaven sånn at vi kan bli usynlige og så kan vi fly av sted uten at noen ser oss, men så ser vi alt.»

Fru Berntsen likte å være spontan og liknende så dette plutselige innfallet var helt i hennes ånd. Nathaniel for sin del var ikke vond å be og sånn dro de.

Og kanskje, kanskje flyr de over en blokk eller et hus eller et telt og så er du, kjære leser inne i det, uvitende om at over deg et sted er det noen som flyr av gårde, over hav og åkre og viser pepperkakemannen Nathaniel at verden er så veldig, veldig stor, mye større enn han har latt seg selv tro. Og så blir det Eurovision på tv og da tar fru Berntsen og Nathaniel en pause fra å fly rundt og ser i stedet på et av verdens beste programmer mens de skråler med på de mest fengende sangene. Og dette er nok til at de fra mai det året og fremover regner hverandre som bestevenner; noe som er en svært viktig posisjon av slaget alle inspireres av. De er bestevenner og himmelen fortsetter å stråle og alt sammen begynte med en hage der en pepperkake våknet med sanger i hjertet og alt for mange drømmer om eventyr. Alt sammen begynte og så fortsatte det mens et bittelite hus med en bitteliten hage føltes så veldig mye større enn før.

  • Gå til overskrift 1 om du vil velge en annen overskrift
  • Gå til overskrift 6 om du vil kose deg med et uannonsert rimedikt om Eurovision som bonusmateriale

*

Overskrift 4 – Fantasy om Eurovision og drager samtidig

Det hørtes ut som en sang. Midolin. Midolin. Det var et lekende og elegant navn som bugnet av musikalitet og dette var riktig passende for et land som en gang var riktig vakkert. En gang, ikke nå. De frodige blomsterengene som en gang hadde vært et perfekt sted for å ligge og se opp på skyer som drev forbi og liknet alt annet enn skyer underveis, var nå tørre og det stikk motsatte av frodige. Havet som på solskinnsdager hadde vært strålende vakkert var nå skittent og skogene ? Skogene hadde vært det fineste av alt, de hadde hatt høye trær som lukket deg inne i en mørk, men magisk kokong mens du kunne lytte til suset som alltid var der og alle lydene som fikk deg til å tenke deg tusser og troll i nærheten. Med det sagt, lydene i skogen var der fremdeles, men ellers var Midolin nå noe langt mindre fortryllende enn før. Det var et grått og trist og skittent land og hele grunnen var en forbannelse. Og skylden for denne forbannelsen hadde trollmannen Magnolius.

Og det rare var at Magnolius egentlig ikke var så fæl og grusom som en skulle tro. Jo da, han elsket å le ondt, han hadde gjort ond latter til en kunstform nærmest. Og å drepe fluer eller andre insekter fylte ham med en fryd som i seg selv var temmelig bekymrende, men utover det var ikke Magnolius nødvendigvis så veldig flink til å være ond hvor enn mye han prøvde. Det falt ham liksom ikke naturlig å være slem mot andre og om noen spurte ham om han skulle stjele en ting eller betale for en ting skjønte han på ingen måte hvordan noen kunne velge alternativet tyveri. Magnolius likte nok heller bare ideen om å være ond, men han var det egentlig ikke. Derimot var han noe annet som også kunne være ganske farlig og det var en eksepsjonelt dårlig taper som i tillegg hadde store doser med magi. Dette viste seg å være en kombinasjon som gikk hardt utover Midolin og alt sammen hadde hendt på en tirsdag.

Denne tirsdagen da alt gikk så veldig galt hadde vært en strålende vakker og solfylt tirsdag da alle som hadde lyst på midolinsk brus (som var bedre enn all brus i verdenen leseren av denne historien hører hjemme i, beklager) og hadde tid og mulighet befant seg på kroer rundt omkring, deriblant kroen We are the Winners (en kro som ikke ante at de delte navn med Litauens bidrag i Eurovision 2006). På denne kroen hadde det kommet besøk fra Bobby Socks som var fra en annen verden, mer presist Norge i vår verden (som man fra Midolin kan komme til hvis man går gjennom den magiske døren som fører til tidens øy Santel og derifra velger den andre magiske døren som fører til Reykjavik i vår verden (Island er det landet i vår verden som er nærmest alle andre Fantasy-verdener) og så tar fly til Norge derifra). Bobby, hvis far var britisk, hadde av uante grunner kommet over døren til Santel for en del år siden og deretter utforsket ymse ulike verdener og nå var det Midolin sin tur. Denne tirsdagen da alt gikk så veldig galt hadde i begynnelsen vært en riktig finfin tirsdag for Bobbys del og en tirsdag der han på få timer hadde rukket å besøke store deler av Midolin. Og det hjalp riktignok at Midolin var heller beskjedent i størrelse, til tross for at det inneholdt både to, tre blomsterenger, et stort hav som grenset til Malexander i nord og Mybak i sør (dette var en verden som tilsynelatende likte M-er og som antakelig ville anerkjent Alexander Rybak som gud om de traff han bare fordi han helt vilkårlig og tilfeldigvis nesten delte navn med Midolins naboland), et knippe skoger og en helt ålreit mengde småbyer, men likevel; Bobby hadde fått mye ut av dagen. Og nå var det kveld og han befant seg på We are the Winners der han spurte om noen ville bli med å spille yatzy. Tilfeldighetene ville ha det til at Magnolius befant seg på We are the Winners han også og sakens kjerne var på mange måter den at Magnolius kunne si nei til mye, men ikke muligheten til å spille spill. Det var liksom alltid kongen av fristelser for hans del og så også i denne omgang og det til tross for at han aldri hadde spilt akkurat yatzy og syntes ordet lød som et Mybakisk banneord som man aldri burde si om man bodde hjemme hos foreldrene sine for da ble de sinte og skuffede og så fikk man husarrest i en ukes tid. Snart satt Magnolius, Bobby og en jente, som kan forbli navnløs kun fordi hun egentlig ikke har noen rolle i denne historien utover at hun var med å spille yatzy, og spilte og Magnolius forsto poenget raskt. Han forsto også at terningene ikke likte ham, det var den eneste forklaringen tenkelig, for han fikk aldri det han trengte og måtte stryke både det ene og det andre. Bobby ble mer og mer tilfreds, jenta ble enda mer tilfreds fordi hun fikk yatzy nesten med en gang og Magnolius hatet spillet og livet og verden og virkeligheten mer og mer hen mot slutten av spillet da han tapte så det sang. I panikk etterspurte han en runde til, noe det ble og da gikk alt om mulig enda dårligere med det resultat at Magnolius var pottesur etter tredje runde og det var da Bobby gjorde noe han virkelig ikke burde gjort. Han smilte kjekt og sa «sånt skjer, alt ordner seg og her i Midolin er det jo nydelig uansett om man taper eller ei». De ordene fikk Magnolius til å konkludere at alt dette var Midolin sin skyld og dermed sa han de magiske ordene som gjorde at det vakre Midolin sluttet å være vakkert, men ble grått og kjipt og forbannet i stedet.

Nå var denne tirsdagen snart et år siden og ingen hadde klart å gjøre noe med Magnolius sin forbannelse. Jo da, flere hadde prøvd, men Magnolius var ganske sta og bitter og lite villig til å drive med ting som tilgivelse og sånt. Heldigvis var ikke det at ingen hadde fått til å gjøre noe før noe hinder for dragen Irina; som var en sånn drage som aldri så utfordringer, bare muligheter.

Det fantes bare fem drager i Midolin og det var dragefamilien Mandoline som bodde på taket til familien Florent. Denne familien i seg selv har ingen rolle i denne historien utover altså å være litt som hvordan noen har fugler på taket og så var det fem drager på dette taket i stedet; men dragene kunne vært ganske så relevante om det ikke var for at de fleste drager var litt som katter og brydde seg veldig lite. Mangelen på brying var også grunnen til at ingen drager så langt hadde forsøkt å gjøre noe med den uheldige situasjonen Midolin befant seg i for tiden; det vil si ikke før nå for Irina brydde seg. Om noe brydde hun seg veldig mye om det aller meste og hun var fast bestemt på at hun skulle gjøre en forskjell. For det føltes litt teit bare å akseptere at det ikke var mulig slik som faren hennes foreslo stadig før han var sånn «bare slapp av du, Irina, vi har mat og vi kan sove og hva som skjer med Midolin er jo ikke vårt ansvar», noe Irina syntes hørtes ganske teit ut. Bare slappe av og ta det som det kom var ikke noe man kom særlig langt med og det var med dette i bakhodet at hun besluttet at hun skulle redde Midolin og det med å dra til Magnolius og på et eller annet vis overbevise ham om å oppheve forbannelsen.

Magnolius selv hadde brukt mesteparten av tiden siden han forbannet Midolin til å lese. Dette litt fordi han hadde mange uleste bøker i huset sitt, et hus som lå dypt inne i skogen og var malt i grønnbrune farger som gjorde at det var lett å gå forbi siden det ved første øyekast så ut som om det var en del av skogen selv, men mer fordi det ble så veldig dårlig stemning når han dro noen steder. Få turte å bue eller klage så han så eller hørte det, men han merket de sure blikkene som fortalte ham det forbausende faktumet at man tydeligvis ikke vant noen popularitetsmedaljer om man forbannet kongeriker. Ikke at Magnolius egentlig ønsket seg noen medaljer, men han hadde ikke helt forventet at folk skulle ta det så tungt at han hadde gjort at Midolin nå bare var grått og trist og uten fargespill og livsglede, men han skjønte mer og mer at folk var ganske misfornøyd med forbannelsen hans. Samtidig føltes det feil å bryte en forbannelse bare fordi folk var sure og nedstemte for det var jo faktisk mye mer synd på ham slik han så det. Han hadde tapt og det skikkelig, han hadde blitt ydmyket i yatzy, han hadde med andre ord vært i sin fulle rett til å være dårlig taper og så kunne Midolin bare lide i vei.

Og nå var det onsdag og et snaut år siden forbannelsen og Magnolius satt og leste for seg selv da det banket på. Magnolius første innskytelse var å være veldig stille, så stille at den som hadde banket på ga opp og gikk og konstaterte at ingen var hjemme. Denne måten å bli kvitt folk og fe hadde tidligere funket fett for Magnolius og det var derfor med et snev av sjokk at han hørte et nytt bank og så et til. Tilsynelatende var det bankende individet et individ som ikke tok et nei for et nei og omsider reiste Magnolius seg med et sukk av storslagent kaliber (det var et sånt sukk som var ganske tungt og som, om man hadde bundet det i den ene enden av en tråd og et piano i den andre enden og så hengt tråden over noe sånn at pianoet og sukket hang på hver sin side, ville hatt enden med dette sukket lavere nede enn pianoet fordi det var såpass tungt) og gikk for å åpne.

«Hei, jeg er Irina,» sa Irina blidt da Magnolius hadde åpnet opp.

«Ok?» sa Magnolius dumt, uvitende om nøyaktig hva en var ment til å si i møte med en drage som Irina. Drager flest var, om ikke sure, så i alle fall en smule likegyldige som regel, som om de var hevet over følelser eller forbeholdt dem til særdeles spesielle anledninger som ingen andre fikk være vitne til, men Irina var full av følelser og nå var den følelsen hun tilsynelatende var aller mest full av entusiasme. En boblende, kilende entusiasme som Magnolius nesten fikk litt vondt i hodet av å være vitne til.

«Jeg er her fordi du skal anti-forbanne, ja eller oppheve, det blir mer riktig, forbannelsen over Midolin tenkte jeg,» sa Irina. Magnolius visste det ikke, men Irina hadde tenkt nøye og vel over hva slags teknikk hun skulle bruke overfor Magnolius under flyturen til hjemmet hans før hun hadde besluttet at å være rett frem antakelig var det lureste. Og om det ikke var det lureste så var det uansett tilnærmingen som passet personligheten hennes best siden å være sleip og slu og å drive med lureri ikke falt henne naturlig uansett.

«Jeg har på ingen måte tenkt å oppheve noen forbannelser, om Midolin generelt sett ikke har det så bra for tiden er da ikke det mitt problem,» sa Magnolius hovmodig og la til, «kan du dra nå, jeg holdt på med å lese ?Velg din egen ESC historie? og skulle til å velge den overskriften som førte meg til naturvitenskapelig og kvasipoetisk litteratur.»

«Å, den boka er fin, jeg kan godt spoile hva som skjer i den naturvitenskapelige og kvasipoetiske historien, men det er egentlig ikke så mye som skjer der. Hele den delen handler mer om fine ord og tankespill enn handling,» sa Irina.

«Ikke spoile ting for meg, da kan du ende opp som frosk,» sa Magnolius og pekte mot en dam i nærheten som inneholdt mange frosker og som hadde et skilt ved siden av seg der det sto «spoilefroskedam, bruk støvler om du absolutt må tråkke oppi».

«Jammen det høres jo litt gøy ut å være frosk. Jeg har jo faktisk vært drage hele livet så det hadde vært spennende å prøve noe annet,» sa Irina.

«Vel, det er ikke så gøy når du må være frosk for alltid og det må du da. ALLTID!» sa Magnolius og det siste «alltid»-et ble sagt på en måte som gjorde at det hørtes ut som real life Caps Lock.

«Jo ja, det hadde kanskje vært litt lenge. Jeg er villig til å ta sjansen dog. Historien du skal i gang med starter med ordene ?jeg vet så alt for lite om stjerner ? ?» begynte Irina og Magnolius ropte «nei!» mens øynene hans brant av frustrasjon.

«Jeg lover å ikke spoile noe mer for deg noen gang om du opphever forbannelsen,» sa Irina og smilte lurt og bekreftet dermed at drager KAN smile lurt, noe eventuelle lesere kanskje ikke var klar over.

«Altså, jeg kan ikke oppheve forbannelsen bare for å unngå en spoiler, det hadde vært litt feil, dessuten ville det ikke gjort noe som helst med at jeg tapte yatzy i fjor og ble ydmyket på et vis som gjør at jeg fortjener sympati, noe ingen ga meg,» sa Magnolius og merket noe vått i øyekanten. Dette våte viste seg å være en tåre som hadde forvillet seg frem og tydelig var på villspor siden Magnolius strengt talt ikke drev med gråt, det passet liksom ikke imaget hans som ond eller i alle fall litt småfæl trollmann. Og likevel, tåren var der og hva verre var så hadde Irina åpenbart latt merke til den hun også og Magnolius kremtet, «det er allergisesong» mens han kjente et snev av bekymring overfor hva i all verden dragen ville finne på nå. Til hans overraskelse reagerte hun ikke som ventet, hun lo ikke eller gjorde narr eller noe annet som han ventet fra en hver som så ham vise tegn på sårbarhet. I stedet forsvant det lure smilet hennes, et smil som ble erstattet av et nytt smil, men dette var trøstende.

«Jeg er den minste dragen i familien min og den eneste som føler så mange følelser at det føles som alt for mye alt for ofte,» sa Irina og la til, «det er ikke helt det samme som å tape i spill, men det føles som et tap likevel.»

«De lo av meg og de viste ikke noe sympati, det var helt fælt,» sa Magnolius, som var fornærmet ganske lenge når han først var fornærmet.

«Jeg skjønner at det var kjipt, det høres veldig urettferdig. Men ingen kan omgjøre noe som hendte for et år siden, det er umulig. Imidlertid, om du opphever forbannelsen så vil du bli en helt for Midolin, da vil alle bli så takknemlig og så vil de kanskje invitere deg med på andre brettspill som du kanskje vil være mye bedre i enn i yatzy. Og dette kan jo ikke være særlig inspirerende omgivelser nå når alt er grått og trist og skittent her, du kan gjøre Midolin til noe helt magisk,» sa Irina entusiastisk og da med en entusiasme som man ikke kunne unngå å smittes av. Magnolius ble smittet selv, han så for seg et scenario der han dro til We are the Winners og fikk alles oppmerksomhet før han opphevet forbannelsen og alle jublet. Han merket at denne ideen om å være en helt og en redningsmann appellerte veldig til ham og kanskje det var derfor han nikket og sa «ok».

Irina hadde rett og slett appellert til ham fra et forståelsesfullt perspektiv som ingen andre helt hadde lagt for dagen og det var grunnen til at han satt på ryggen hennes mens de sammen fløy hen til We are the Winners for å oppheve forbannelsen. Som Irina hadde nevnt så var alle takknemlige og jublet og de inviterte ham til å spille en rekke brettspill for å feire natten i gjennom, deriblant Scrabble som det viste seg at Magnolius hadde et naturtalent for.

Få dager senere kom kongen av Midolin på besøk til Magnolius og ga ham tittelen Offisiell Trollmann før han spurte pent om Magnolius i fremtiden kunne si fra at «hei, nå er jeg så sint og frustrert at jeg har lyst til å forbanne enten Midolin eller noe annet» før han forbannet noen sånn at man kunne se etter løsninger med en gang. Og hvis behovet for å forbanne noen ble helt akutt var Magnolius alltids velkommen til å besøke fangekjelleren og forhekse en av de fem fangene der til et hvilket som helst dyr fordi de sikkert fortjente det siden de hadde havnet i fangenskap i utgangspunktet. Magnolius sa seg enig i at det var en fin avtale og slik startet en ny og finere fremtid der Magnolius var en akseptert og beundret del av Midolin og fikk vist at han slett ikke var ment for ondskap, men heller magi og hygge og brettspilling til sent på kveld. Og Irina ble Magnolius bestevenn og sammen dro de stadig på eventyr, deriblant et som førte dem gjennom døren til Santel og så gjennom døren til Reykjavik og så hen til en pub der det tok fem minutter for folk flest å akseptere at en drage hadde kommet på visitt siden de hadde sett så mye Game of Thrones at det var helt logisk egentlig. Der var det tilfeldigvis Eurovision på storskjerm fordi det er det egentlig magiske med denne historien.

Det handler egentlig ikke om Midolins vei fra forbannet til uforbannet igjen, det handler ikke en gang om å være dårlig taper i yatzy. I stedet er dette historien om hvordan det gikk til at Eurovision 2018 ble det første Eurovision-programmet i verdenshistorien som ble sett av både en drage og en trollmann samtidig og det er jo ikke verst det heller.

  • Gå til overskrift 1 for å velge en annen overskrift
  • Gå til overskrift 6 for å kose deg med uannonsert bonusmateriale i form av et rimedikt

*

Overskrift 5 – Naturvitenskapelig og kvasipoetisk sammensurium om at alt henger sammen og at også ESC har sin plass i det mangfoldige universet

Jeg vet så alt for lite om stjernene, men jeg vet at de finnes og jeg tror ikke alle stjernene man av og til ser, når klokka er litt over midnatt og man egentlig burde sove, men så gjør man det ikke, man bare sitter i en vinduskarm og ser ut og opp, har sluknet og bare er minner. Jeg tror de lever enda, slik vi lever og jeg tenker meg stjernene som barn som leker sammen. Som barnet du var, barnet jeg var, barnet vi inne i oss selv dypest inne fremdeles er. Stjernebarn mens universet fortsetter å spinne oss inn i dette vevet som vi lar oss spinne inn i fordi det egentlig er litt magisk å gi seg hen til alt sammen. Være stjernestøv og det på samme måte som vi om vinteren kan strekke ut en håndflate og la et snøfnugg lande der; et snøfnugg som smelter for fort til at vi kan lese det eller kontrollsjekke at det har alle seks sidene et snøfnugg skal ha og er virkelig helt unikt, et snøfnugg som vi lar smelte inn i oss mens vi tenker at det blir en del av oss. Slik er vi stjernestøv fordi alt henger sammen, slik er vi snøfnugg. Og om sommeren sender vi ønsker ut i verden med et vart og forsiktig lite pust på en løvetann og se, der flyr de; løvetannfrøene. Er løvetannpiloter på eventyr, forberedt på alskens farefulle såpebobler som kan komme i veien for dem. Og jeg vet så uendelig lite om atomer, men jo mer jeg lærer jo mer vet jeg at vi i like stor grad er som snøfnugg, stjernestøv, løvetannfrø, hybelkaniner og hveteboller, det er så mye vi deler som beviser at alt henger sammen. Og da er man kanskje også litt som en sang. Litt som en perfekt komposisjon av moll og dur og instrumenter som flyter sammen til en større helhet og så kan man argumentere for at man litt er som Nocturne selv om man selv ikke vant Eurovision i 1995. Og hvis akkurat jeg er litt som Nocturne så er jeg litt som en sang som minner om Irland og eventyr og som har en ettertenksom og sår fiolin som er litt som et skjørt barn som ikke vet at det er elsket. Og så kan man fortelle dette innbilte barnet at det er elsket med å fortelle det samme til seg selv fordi man er som fiolinen og som sangen og som alt fordi alt henger sammen, og når man selv klarer å tro at man er viktig så vet man at på et plan vet alt det andre at det er det og, uansett om det så er like imaginært som ens posisjon som samtidens viktigste stemme for barn og ungdom som elsker god litteratur. Slik blir Eurovision litt som stjerner og Månen og alle de søte planetene (til og med Pluto selv om hen ikke strengt talt er en planet lenger), det blir til et eventyr av kosmisk viktighet som man trenger vel så mye som frostpust på kaldekalde vinterdager og et sunt og friskt miljø i det hele tatt og muligheten til å kose med en katt minst en gang hver uke fordi hva er vel en verden uten katter, det er ikke en verden jeg vil kjenne. Jeg vil at verden skal inneholde bøker og musikaler og gatelykter og Nintendo og te og også altså katter som en dag, for alt er mulig, kan lære å synge og så kan de synge Nocturne samtidig som du selv synger og et tilfeldig alien på planeten Sfinxini synger og hele verden synger mens universet spinner og alt henger sammen og denne teksten eksisterer et sted utenom tyngdekraften der konklusjonen likevel er noe ganske enkelt. At jeg er alt og ingenting og litt som en sang samtidig.

  • Gå til overskrift 1 for å velge en annen overskrift
  • Gå til overskrift 6 for å lese et uannonsert rimedikt om Eurovision som bonusmateriale

Overskrift 6 – Et rimedikt om Eurovision

 

Kan man skrive dikt om ESC

Så klart man kan, nei, ingen tvil om det

Om MGP med sang og dans og spill,

en meget god grunn til å være til

 

Jul og bursdag er det, begge på et brett

Å kose seg med det er særlig lett

Om man bare gir seg hen og om jeg gjør

Jeg gir meg gjerne hen i år som før

 

Sakens kjerne er dessuten, hipp hurra

At selv en sang som suger gjør deg glad

Man trives uansett, det vil jeg mene

Mens andre stråler fra en storslått scene

 

En dag for både snacks og brus er dette

På slike dager er nok slikt det rette

Og kanskje, hipp hurra, et stemmeskjema

kan være et både hett og viktig tema

 

Her er det sikkert nødrim, det går greit

Å være alt for streng er ganske teit

I stedet kan man smile mens man tenker

At ESC kan bryte alle lenker

 

I dette er Europa faktisk et

Vi kan glemme slit og strev og ha det fett

Og tenke at musikk en stund er alt

Mens vi atter gir oss hen og det totalt

 

Og når alt er over så er trøsten vår

Samme maiglade prosedyre neste år!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg