En Luna-historie og ymse annet :)

Heisann og gratulerer med 17 mai! Selv har jeg ikke gjort så mye spennende, men jeg har drukket brus og spist popcorn og kake og man trenger jo egentlig ikke så veldig mye mer enn det for å ha det fint 😉 Ellers har jeg sett igjen Mean Girls og det var ganske fint selv om jeg fortsatt ikke skjønner greia med Mean Girls helt. Det var likevel en kjekk film å se igjen fordi musikalcden kommer ut digitalt i morgen og alle popkulturelle referanser i sangene nå vil gi mer mening. Utover det musikalcd-messig sett har jeg i det siste fått mer og mer sans for Spongebob Squarepants-musikalen og det er i det hele tatt mye musikalmusikk som jeg lytter en del til for tiden og det er kos. Og så spiller jeg spill på nettbrettet mitt og jeg fargelegger og jeg konstaterer at jeg ikke skjønner hvordan noen kan høre Laurel i stedet for Yanni 😉

Og nå er det torsdag, snart er det helg igjen og denne helgen skal jeg på biblioteket og låne bøker og for meg er det noe som gjør meg veldig glad. Og så har jeg skrevet en kort historie på t-banen i stad og den har jeg nå skrevet inn på data sånn at den kan deles her. Det er ikke noe mesterverk, men bare en søt liten historie om verdens fineste katt sin aller første 17. mai og sånt (det er for øvrig også verdens søteste nevøs første 17. mai og det er kult og). Nå tenkte jeg væffal å dele denne fiktive Luna-historien (som føles temmelig sann) og så kommer neste innlegg på søndag. I mellomtiden håper jeg alle koser seg og god fornøyelse!

Luna og dingsen de kalte 17. mai

Det var direkte uforskammet hvor varmt det hadde vært i det siste konstaterte Luna. Ingen hadde spurt henne hva hun syntes og hun ønsket seg noe annet, noe hun ikke ble sprø av for sprø ble hun og varmen hadde garantert skylden. Såpass sprø ble hun faktisk at hun tidvis bare måtte løpe i full fart gjennom leiligheten selv om hun egentlig hadde sluttet med slike løpeturer (raptuser i følge menneskedyret hun bodde hos som brukte rare betegnelser på ting) noen måneder tidligere. Nå var løpebehovet likevel tidvis akutt tilbake og når det gikk over måtte hun legge seg under den store stolen på balkongen. Der kunne varmen merkes mer i fragmenterte drag, være snev i ny og ne og ikke overdøve all fornuft.

Hun lå under stolen nå og. Der hadde hun øynene igjen mesteparten av tiden, men når hun først så opp kunne hun så vidt skimte et flagg som vaiet i vinden. Grunnen var noe menneskedyrene kalte 17. mai. Selv skjønte ikke Luna hva som var så spesielt med 17. mai, men at det var viktig var tydelig. Luna vurderte et øyeblikk å prøve å på en eller annen måte sette seg inn i 17. mai-saken, men besluttet snart at det ikke var verdt det. Det å ha vurdert det gjorde likevel at å vurdere ting straks ga mersmak og Luna fortsatte prosessen med å vurdere andre ting. Blant annet å spise og der besluttet hun at det var på sin plass.

Noen ganger så Luna menneskedyrene sine spise mat som så langt bedre ut enn kattemat, et inntrykk som bare ble bekreftet av at de aldri lot henne få. Og man kunne håpet at 17. mai var annerledes, men den gang ei. Som alle andre katter visste Luna at hun hørte til dyrearten som egentlig var ment til å regjere kloden. Katter hadde en gang blitt ansett som guder og med det i tankene hadde hun definitivt fortjent noe bedre enn kattemat. Men verden var som den var og når den altså ikke bød på noe bedre enn kattemat gjorde Luna det beste ut av situasjonen. Hun var i det hele tatt ganske flink til å gjøre det beste ut av situasjoner generelt sett. Det var et av hennes fremste talenter; det og å nesten fange rødt lys når det lekte langs gulvet og veggene. For mennesker var det lyset fra en laser, men for Luna var det et magisk rødt lys som hun visste med seg selv at hun en dag ville klare å fange helt og da ville hun kunne passe på det og ta det frem som pynt hver gang verden var litt lei og grå.

Luna tenkte på alt dette der hun lå under stolen på balkongen; tenkte på varmt vær og kattemat og røde lys i fremtidig Lunaisk fangenskap og følte seg tross alt tilfreds. Tilfreds nok faktisk til å legge seg på fanget til menneskedyret som het Nina for en stund. Der fant hun seg fort til rette og her ville hun stanse Ninadyret fra å gjøre absurde ting som å reise seg for å hente noe på kjøkkenet eller å gå på do. I stedet skulle hun bare sitte der hun satt og så skulle Luna ligge der og kose seg med det.

For var man katt og det var ens aller første 17. mai var et godt fang i grunnen den ultimate måten å feire dagen. Det visste Luna og hun hadde alltid rett.

=D 

4 kommentarer
    1. Jeg, på min side, forstår ikke at det er mulig å høre noe annet enn Laurel. Det er jo HELT ÅPENBART Laurel :Þ
      Historien din minner meg, uten sammenligning forøvrig, om en historie jeg skreiv fra min døde kanins perspektiv en gang da jeg var… tolv – tretten, kanskje? Mener å huske at jeg posta et utdrag fra den på bloggen min for noen år siden. Nå er din Luna-historie veldig mye bedre skrevet enn englekanin-historien min, altså, men likevel. Og hun er utrolig søt, hun ser både veldig nysgjerrig og hengiven ut 😀

    2. Du og moren min (som også hører Laurel) er rare 😉
      Husker historien du nevnte fra bloggen din, artig at historien min minnet om den. Og fint at historien min falt i smak, dessuten ja, Luna er utrolig skjønn og jeg elsker blikket hennes <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg