Love Simon :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og i forigårs var det Tony Awards og jeg har riktignok ikke funnet særlig med klipp og videoer og sånt fra det, men jeg har fått lest meg opp og funnet ut at The Band’s Visit vant det meste. Det har vært en sånn irriterende tendens de siste årene til at prisene ikke fordeles på flere musikaler, men i stedet er det én musikal som vinner omtrent alt og mens det i The Band’s Visits tilfelle for så vidt var fortjent fordi det var en dypere, mer ettertenksom og mer tankevekkende musikal enn de andre nominerte, så syns jeg litt synd på Mean Girls som var nominert til 12 priser og vant 0, den hadde i alle fall fortjent prisen for beste bok. Ellers var det ironisk nok den mest ukommersjonelle musikalen som var den store vinneren blant musikalene mens Harry Potter-teaterstykket var den store vinneren på teatersiden og den jo er det desidert mest kommersjonelle teaterstykket på Broadway for tiden. Det pleier oftere å være omvendt når det gjelder teaterstykker og musikaler, men ja ja. 

Og ååå, dramastudentene fra Parkland som er skolen i USA der det var skoleskyting 14. februar opptrådte på Tony Awards med Seasons of Love fra Rent og det er så sårt og vakkert:

Ellers er det ikke så mye spennende å nevne, men jeg har sett Love Simon endeligvis og tenkte nå å dele traileren og min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Love Simon

For noen år siden leste jeg boka «Simon vs. the Homo Sapiens Agenda» av Becky Albertalli og likte den ganske godt. Jeg elsket den ikke, men den var søt og velskrevet og den har et sitat som jeg elsker:

White shouldn’t be the default any more than straight should be the default. There shouldn’t even be a default.

Dette! Jeg er ikke uskyldig selv for det er lett å tenke at en karakter antakelig er heterofil med lys hudfarge om ikke noe annet er informert om og det er litt dumt at det er den naturlige konklusjonen, at det er, i mangel på et bedre norsk ord, «default».

Og siden jeg likte boka var det klart for meg at jeg trengte å se filmen og ååå, denne filmen er veldig sympatisk og ikke på en irriterende måte som da jeg så «Wonder», men oppriktig sympatisk på den beste måten.

Her handler det om Simon som er 17 år og har en fin familie og gode venner og som syns livet er ganske tilfredsstillende. Samtidig er Simon homofil, noe han ikke har fortalt noen og ikke er klar til å dele med verden selv om han vet foreldrene og vennene hans nok ville akseptert det ganske bra. Og så begynner han å sende mailer med Blue, som han vet går på skolen hans, men ellers ikke vet hvem er og så kommer noen over disse mailene og Simon står i fare for å få hemmeligheten sin (og som en forlengelse av det, Blues hemmelighet siden Blue heller ikke er ute av skapet) delt med verden.

Og det er et ganske dårlig synopsis, men det er litt vanskelig å oppsummere denne filmen for det er ikke handlingen i seg selv som er så unikt, den er heller temmelig klassisk. Magien ved denne filmen er at det er en småfluffy og herlig ungdomsfilm som tilfeldigvis har en skeiv hovedperson, noe som er flott fordi representasjon er viktig. Det finnes absolutt filmer om homofili, men en klassisk high school-film/romantisk komedie for ungdom med en homofil hovedperson føles nytt og forfriskende og denne filmen er en så positiv historie i tillegg. Det er fluffy og lett og ting ordner seg til slutt og det er viktig å se for unge som er usikker på legningen sin og trenger en påminnelse om at de fortjener en flott kjærlighetshistorie de og.

Ellers likte jeg denne filmen fordi den er godt fortalt, det er godt skuespill og sympatiske karakterer og det er fin musikk, fint filmet og rett og slett generelt sett finhet på den beste måten.

Om jeg likevel skal kommentere på noe føltes slutten litt brå. Det er også en del av meg som finner det smått ironisk at en film, hvis hovedperson ønsker å komme ut av skapet på egne premisser, har en markedsføring som fokuserer veldig på at det er en skeiv kjærlighetshistorie fordi det føles som det på sett og vis ikke er på filmens premisser, men markedsføringens premisser hvis det gir mening. Det er en del av meg som skulle ønske man ikke trengte å nevne i markedsføring i det hele tatt at noe handler om homofili, men at det bare dukket opp i filmer og bøker og ikke føltes spesielt, men var like naturlig som heterofili.

Denne filmen er likevel uansett et skritt i riktig retning og ellers en film som rett og slett er veldig lett å like, dessuten burde boka leses og.

Terningkast 5!

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg