Kill the Farm Boy :)

Heisann! Det er skikkelig sent og jeg burde legge meg, men jeg hadde ganske lyst til å blogge så her er et raskt innlegg først. Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har sett De Utrolige 2 (anmeldelse kommer om noen dager), jeg har fargelagt og skrevet på en novelle-dings, jeg har fått bøkene jeg bestilte for nesten to uker siden og jeg har gledet meg over fine sanger fra Mikado som denne:

Det er “I’ve got a little list”, som er en sang der en bøddel synger om personer som er med på listen hans over personer som verden ikke ville savnet om de døde. Sånn sett er dette litt mørk humor, men det er så fornøyelig og en fin påminnelse om hvor mye jeg har lyst til å se omtrent hva som helst signert Gilbert og Sullivan in real life 😉

Og så har jeg lest denne boka:

Her er min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Kill the Farm Boy av Delilah S. Dawson og Kevin Hearne

Once upon a time, in a faraway kingdom, a hero, the Chosen One, was born . . . and so begins every fairy tale ever told.

This is not that fairy tale.

There is a Chosen One, but he is unlike any One who has ever been Chosened.

And there is a faraway kingdom, but you have never been to a magical world quite like the land of Pell.

There, a plucky farm boy will find more than he’s bargained for on his quest to awaken the sleeping princess in her cursed tower. First there’s the Dark Lord who wishes for the boy’s untimely death . . . and also very fine cheese. Then there’s a bard without a song in her heart but with a very adorable and fuzzy tail, an assassin who fears not the night but is terrified of chickens, and a mighty fighter more frightened of her sword than of her chain-mail bikini. This journey will lead to sinister umlauts, a trash-talking goat, the Dread Necromancer Steve, and a strange and wondrous journey to the most peculiar “happily ever after” that ever once-upon-a-timed.

*

Over er synopsiset til Goodreads angående denne boka; en bok som er veldig fornøyelig. I alle fall koste jeg meg en hel del med denne boka selv, godt hjulpet av at historier som vrir på eventyr og slikt generelt sett er noe jeg er ganske glad i. Med det sagt; mens jeg likte denne boka en hel del, var det også en bok som ikke fenget like mye hele veien, et aspekt jeg vil tro også har litt med sjangeren.

Det beste og verste med denne boka er at den først og fremst forsøker å være humoristisk. Dette fokuset gjenspeiles i alt fra blurben på forsiden «Once a pun a time» til kapittelnavnene og i det hele tatt det meste egentlig (kartet her er det morsomste kartet jeg har sett i en Fantasy-bok antakelig blant annet). Og personlig elsket jeg dette i begynnelsen da jeg følte for å sitere i vei (eksempelvis en dypt karolinsk setning tidlig i historien om hva en karakter ville gjort der og da om han var del av en musikal) og syns alle ordspillene var skikkelig brilliante. Grunnen til at humoren også var denne bokas største svakhet er dog at vitser er ment til å være korte, det er vanskelig å holde hva som helst like fornøyelig hele veien og Kill the Farm Boy er en bok som prøver å få en vits til å vare i over 300 sider og da er det kanskje ikke så rart at det ikke funker like godt hele veien.

Mye av tiden er likevel denne boka riktig underholdende og en fin ting er at den har noe ekstra. For dette kunne vært en bok som bare var tull, men det er svært velutviklede karakterer her og det er øyeblikk der handlingen fokuserer på annet enn humor. Som kjærlighet for eksempel, denne boka inneholder et romantisk forhold som utvikler seg utover i historien og som det er herlig å lese om. Dessuten er dette en veldig smart bok som også føles original i form av at vi på en av de første sidene introduseres for en karakter som liksom skal være «the chosen one» og så dør han i kapittel fire eller noe sånt, noe som ikke føles som spoiler siden det skjer såpass tidlig i historien. Og ellers er det andre karakterer som dør som man ikke forventer at skal dø, noe som bare videre beviser hvordan Kill the Farm Boy VET hva du forventer av en historie som denne og så gjør den noe helt annet.

Dessuten har jeg et lite problem som leser og det er at jeg elsker de overflødige delene av en historie, noe som jeg tror også er en av grunnene til at jeg er dårlig til å fullføre historier utenom under Nanowrimo (da å like overflødige elementer er en veldig praktisk måte å få mange ord). Jeg elsker illustrasjoner, kart, fotnoter og digresjoner og mens denne boka mangler illustrasjoner og fotnoter, så er dette likevel en bok der veldig mye er overflødig. Dette har litt med hvor mye ordspill og kreative krumspring det er her og det forklarer slitasjen på slutten en hel del, samtidig som det også er mye av grunnen til at jeg tross alt hadde det veldig gøy mye av tiden.

Samtidig så gjør dette at Kill the Farm Boy er en bok som ikke passer for alle og det er også en bok som er litt avhengig av humøret for at den skal appellere. Dette er ikke en bok alle vil komme til å elske.

Og denne anmeldelsen er lang og rotete, men konklusjonen min er at yay, denne boka er en skikkelig fornøyelse til tross for at den altså har noen klare svakheter som trekker ned litt. Det jeg i hovedsak sitter igjen med er følelsen av å ha lest noe som er fullt av sjarm og moro og eventyrlighet og i bunn og grunn er den følelsen kanskje tross alt det viktigste.

Terningkast 5!

2 kommentarer
    1. Syns faktisk dette var en av dine bedre anmeldelser! Jeg syns jo du stort sett alltid skriver godt om bøker som har gått inn på deg på en eller annen måte, men syns du her var spesielt flink til å snakke om hva du likte og ikke likte på en reflektert og nyansert måte, og kanskje enda mer enn det: å skrive hva boka faktisk -er- framfor å bare trekke fram hva som var bra og hva som var dårlig.
      Sjøl har jeg det ofte sånn med humor at enten så må det være så absurd og fullstendig tullete som mulig (typ Monty Python, Douglas Adams), eller så må det være like deler drama som med komedie, som Orange Is the New Black eller Girls. Jeg trur dette er grunnen til at det skal utrolig mye til før jeg liker en komiserie, fordi jeg syns de fleste komiserier faller mellom to stoler i det at de prøver iherdig å være morsomme, men vil også ha inn noen rørende elementer á lá en kjærlighetshistorie eller noe i tillegg, men fordi det skal være morsomt, så går de ikke dypt nok inn på kjærlighetshistorien heller. Veit ikke om dette gir mening, men humor syns jeg er noe av de absolutt vanskeligste å få til. Interessant nok har mange som har lest en del fra “Mjuke, svarte stjerner”-prosjektet mitt fortalt meg at det er morsomt, noe som på ingen måte har vært min intensjon. Kanskje nøkkelen til å skrive humor for min del er å ikke prøve?

    2. Så artig at en anmeldelse jeg skrev mens jeg var overtrøtt og vimsete klarte å bli en av mine bedre anmeldelser(!), kanskje cluet er at jeg må blogge så sent at jeg egentlig burde ligget og sover i stedet 😉 Fint at jeg fikk frem hva boka faktisk var fremfor kun hva med den som var bra og dårlig og at det ble formidlet på en nyansert måte.
      Interessant å høre om hvordan det er med deg og humor. Har for øyeblikket ingen klare tanker om hvordan det er med humor for meg, men det du skriver om Mjuke Svarte Stjerner og hvordan det folk syns er morsomt ikke har vært ment morsomt minner meg om hvordan det de få gangene jeg har fått kommentarer om at jeg har gjort eller sagt noe morsomt omtrent aldri har vært bevisst. Så nøkkelen min til å være morsom er kanskje litt det med å ikke prøve det og.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg