Fluolinen =D

Heisann! Det er onsdag og snart, snart er det september (mitt neste blogginnlegg kommer i den første høstmåneden antakelig, det er litt interessant), en måned der jeg har masse planer. Ellers er livet fint på grunn av bøker, Nintendo og denne dansen på SYTYCD (det er den rutinen i år jeg har likt aller best, jeg syns denne dansen med Darius er helt nydelig og det er en så sterk historie og bare ååå <3):

Ellers har jeg skrevet en novelledings (jeg har aldri klart meg å lære sjangerkriteriene for hva som er novelle helt så jeg kaller det novelledings fordi det da er mer greit om det ikke passer helt inn) og den tenkte jeg å dele her. Jeg har ikke brukt så mye tid på å redigere, men jeg tror det skal være okei. Her handler det i alle fall om fluer og så forklarer denne historien til dels hvorfor man ikke har greid å kvitte seg helt med fluer enda. Og så er denne historien litt lang så jeg tenkte å la den være resten av dette innlegget. God fornøyelse og så kommer neste innlegg på lørdag 🙂

Fluolinen

«Eureka!»

Mannen som utbrøt det elegante ordet på E var Bernt Benedicti, en mann som deretter funderte på om han skulle ha sagt noe annet. «Milde matematiker» for eksempel ville vært mer originalt. I bunn og grunn spilte det likevel ingen rolle, det viktige var at det var verdt å komme med et utrop, i og med at han hadde klart noe enestående, episk og brilliant. Mer spesifikt; Bernt hadde laget en fluolin.

For alle andre liknet fluolinen en helt alminnelig fiolin. Riktignok en fiolin som var ganske mye mindre enn fioliner flest, men likevel. Den betydelige forskjellen var at lyden fra fioliner flest kan høres av alle uansett om det spilles av noen som virkelig kan spille eller virkelig ikke kan, men spiller like fullt. Om man spilte på fluolinen derimot hørte man ingenting utenom et veldig skjørt sus. Det vil si, sånn var det om man da ikke altså var en flue. Fluer hørte fluolinen veldig godt og tittet frem med en gang når fluolinen ble spilt før de satte seg (eventuelt stelte seg siden man ikke nødvendigvis vet om fluer en gang KAN sitte) på et bord for å lytte mens de gjorde den der bevegelsen som fikk fluer til å minne Bernt om superskurker.

Fluolinen var med andre ord et instrument som påkalte fluer og fikk dem til å holde seg på en plass mens man spilte sånn at det var uhyre lett å drepe dem. Og det var dette som var det geniale og selve grunnen til at Bernt hadde utbrutt «Eureka!» Det hadde seg nemlig slik at det Bernt elsket aller mest i hele verden var å finne opp ting. Og det han hatet aller mest i hele verden var fluer. Denne oppfinnelsen var en sånn sett ganske perfekt kulminasjon av å utføre det beste i verden for å kvitte seg med det verste og følelsen Bernt hadde akkurat da var derfor fullstendig tilfredsstillelse.

Det som var litt ironisk oppi alt sammen var det faktumet at det egentlig var noe distinkt flueaktig ved Bernt i seg selv. Ingen kunne helt finne ordene for å forklare hvorfor, men han pleide gjerne å minne folk litt om fluer. Bernt selv visste om dette faktumet og i sine mer psykoanalytiske øyeblikk tenkte han at hatet hans overfor fluer i stor grad skyldtes hvor mye han mislikte seg selv. Da tenkte han at i stedet for å la sitt hat gå utover den lange og buede nesa si eller det stritte brune håret som sto ut i alle kanter, eller for den saks skyld de blå øynene hans som hadde en slags stikkende intensitet ved seg, så kunne han bare hate fluer ekstra mye.

Med det sagt. Hovedgrunnen til at han hatet fluer var hvor uendelig irriterende de var, mye mer irriterende enn ham selv eller alle menneskene han fant irriterende, mye mer enerverende og masete og frustrerende enn alt annet faktisk. Og det fantes ingen fjern fortid der Bernt hadde satt pris på eller likt fluer, han hadde i grunnen mislikt dem dypt og inderlig bestandig og nå kunne han ta sin hevn over alle fluer som gjennom hans 31-årige liv hadde irritert ham og alle fluene som IKKE hadde irritert ham personlig, men bare frustrerte ham i form av at de eksisterte når verden hadde vært et mye bedre sted om de bare ikke gjorde det.

Det supre var at han hadde en plan. Denne planen var enkelt og greit å begynne med å dra fra hjem til hjem i nabolaget, banke på og deretter tilby fluemord mot en billig penge. Da skulle han spille sanger på fluolinen sin og med det påkalle alle fluene hjemmet eventuelt hadde og så, mens fluene satt og lyttet og koste seg, skulle han slå dem med en bok[1]. Det var en nærmest banalt enkel plan, men den var også genial og han visste at det var et marked for denne tjenesten. Bernt kunne på ingen måte være den eneste som sterkt mislikte fluer tross alt og han regnet med at tjenesten hans ville bli så godt likt at han etter hvert kunne starte et firma på landsbasis der han fikk ansatte over hele landet som alle hadde fluoliner og bøker (det trengte ikke å være «Fifty shades of Fly», det kunne være hva som helst så lenge det var hardt nok) eller annet å slå i hjel med. Og på sikt ville Norge bli et land helt uten fluer og da ville verden være et vakrere sted.

«Eureka!» Bernt sa det en gang til og smakte på ordet, kjente på hvor fint det var å si og enda mer, hvor fint det var å ha en riktig god grunn til å si det. Så spilte han ett eller annet på fluolinen sin og så en liten flue sette seg på bordet, lyttende i fascinasjon over musikken fra fluolinen. Det neste man hørte i Bernt Benedictis leilighet var smellet som førte til at flua kunne kastes død i søpla like etterpå.

*

Sum.

Minerva så opp fra tegningen sin og så fluen i taket. «Ja, ja,» mumlet hun og fortsatte å tegne.

Sum. Sum.

Igjen så hun opp og nå var det med en følelse av gryende frustrasjon. Det var rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg når fluen summet så mye som den gjorde. Minerva besluttet likevel at hun skulle prøve å forholde seg rolig og overse fluen i leiligheten hennes. Og de neste to minuttene var det rolig, alt var i balanse og det var som om alt som irriterte hadde gått over.

Sum. Sum. Sum.

«Ok, du skal dø!» utbrøt Minerva og spratt opp. Hun hadde ligget på senga si mens hun tegnet og når hun spratt opp gled skisseboka hennes ned på gulvet. Minerva plukket den forsiktig opp, la den på nattbordet og beklaget at den måtte overses de neste to, tre minuttene. Deretter fant hun frem et passende våpen i mangel på fluesmekker og dette våpenet endte opp med å være en skjærefjøl. Den slo hun med rundt i stua som flua nå befant seg i og hun hadde nettopp gjort et mislykket forsøk på å drepe fluen med å kaste skjærefjølen på taket da det banket på. Bevæpnet med en skjærefjøl og med det skulderlange brune håret til alle kanter åpnet Minerva døren for å se hva det var.

«Om forlatelse, skal jeg komme tilbake senere?» spurte mannen utenfor nervøst da han så skjærefjølen, så vel som hvordan både håret og blikket til Minerva bar preg av å ha jaktet på fluen.

Minerva la fra seg skjærefjølen på toppen av skohyllen sin og dro hånden gjennom håret for å få det til å ligge mer rolig.

«Nei da, det går bra. Jeg beklager, jeg bare prøvde å drepe en flue,» forklarte Minerva. Mannen lyste opp.

«Så bra! Da passer jo besøket mitt ypperlig,» sa han og da Minerva så noe forvirret ut utbroderte han, «jeg kan herved drepe alle fluene du har i leiligheten din for den nette sum av 100 kr.» Han pekte mot baggen som Minerva nå la merke til at sto på gulvet bak ham, liksom for å vise at han hadde alt han trengte for å myrde fluer der.

«Ok?» sa Minerva og det var et «ok» som egentlig betydde «Yeah right, dette er jeg dypt skeptisk til, men jeg kan ikke si at jeg er det for det hadde nok vært uhøflig, men at jeg er skeptisk er et faktum likevel». Det var som om mannen, som Minerva plutselig innså at hun hadde sett før noen ganger, han var en annen som bodde i blokka hennes, skjønte alt som lå usagt i ordet «ok» og han fant straks frem noe som liknet en fiolin og en bok.

«Bare la meg forsøke og så kan du betale meg om det går,» sa han og Minerva tenkte at hun hadde ikke noe å tape på det og slapp ham inn.

«Forbered dem på å bli forfjamset og forhekset samtidig,» sa mannen før han fant frem det som liknet en litt liten fiolin og begynte å spille. Minerva følte seg forundret over at det hun hørte fra den lille fiolinen ikke var lyden man forbandt med fioliner, men mer et svakt sus, litt som å høre vinden mellom grenene i skogen eller kjøleskapet eller datamaskinen når de ikke klarte å eksistere i full stillhet. Det som var enda mer interessant dog var det som hendte mens mannen spilte; nemlig at fluen i Minervas leilighet dukket opp. Den satte seg på bordet og Minerva trodde jo ikke at det var mulig for en flue å gi inntrykk av å lytte til noe med stor interesse, men det var det visst. Fluen satt i alle fall og lyttet og var et øyeblikk nesten litt sympatisk før mannen brått og brutalt slo flua. Vips var den død.

«Det er en fluolin, bare fluer hører musikken som for oss kun er et sus. For fluene er det musikk og da musikk som hypnotiserer dem slik at de ikke kan fly sin vei og så kan jeg drepe dem. Fremover skal jeg bruke fluolinen i hele nabolaget og så videre utover i Oslo, det blir fint,» fortalte mannen og Minerva ble fascinert. Ikke først og fremst av planen med fluolinen, selv om den var fascinerende nok i seg selv, og heller ikke først og fremst av blikket hans som sitret mens han fortalte og det på en måte som gjorde at hun var sikker på at man ville finne stjerner ikke bare på himmelen, men også i blikket hans hvis man var sammen med ham ute på stjerneklare vinternetter. Men av ordvalgene som føltes skrevet, som ikke føltes som ord man ville valgt i forbifarten, men ord som var nøye planlagt på forhånd. Minerva følte alltid at hun manglet ord og særlig når hun trengte dem som mest, men mannen med fluolinen snakket i poesi og eventyrstøv og Minerva innså at dette var en mann hun ville lære bedre å kjenne.

«Jeg er Minerva, kan jeg bli med?» spurte hun.

«Bernt her,» sa mannen, som altså het Bernt, og la til, «bli med? Hva skulle du mene?»

«Bli med på anti-flue-prosjektet ditt vel. Vi kan samarbeide,» foreslo Minerva og kjente plutselig at hun virkelig ville at han skulle si «ja».

«Ehm ?» mumlet Bernt og Minerva frydet seg litt over at hun hadde forfjamset ham nok til å ikke finne alle disse ordene som nylig hadde vært elegante og poetiske, men ikke naturlige. Nå var Bernt derimot tydelig usikker og mer keitete og ordløs og det gjorde ham mer menneskelig og dermed enda mer fristende å bli bedre kjent med. Dessuten ville hun selv gjerne utrydde fluer, det hørtes ut som veldig ypperlig tidsfordriv sånn hun så det.

«Jeg må ikke altså, men jeg har veldig lyst til å bli med,» sa Minerva håpefullt og etter et øyeblikks betenkningstid (som føltes som en liten evighet) nikket Bernt.

«Greit, du kan bli med,» sa han, «men først vil jeg gjerne ha betalt.»

Minerva betalte gladelig og så brukte hun fem minutter på å gjøre seg helt klar til å gå (for man er aldri helt klar med en gang, det er visst en regel eller noe sånt) før de dro.

*

De neste timene var det en hel del naboer som fikk fluene hos seg utryddet av Bernt og Midolin. Alt fra en gammel mann i boksershorts som av uante grunner klødde seg i skrittet hele tiden mens de holdt på til en gutt på fem som klappet i hendene etter at de hadde slått en flue med en bekymrende stor entusiasme før han utbrøt «mamma, kan jeg bli fluedøder når jeg blir stor?».

Alle de besøkte betalte gladelig og Minerva og Bernt frydet seg over de økende pengemengdene. Etter to timers tid sa Minerva imidlertid at hun gjerne fortsatte neste dag altså, men nå måtte hun hjem for å lage middag. Bernt syntes selv at det var like greit med en pause og deretter gikk de hver til sitt. Da Bernt hadde låst seg inn i leiligheten sin satte han seg i sofaen noen minutter der han ikke gjorde noe, men bare tok innover seg dagen. Å drepe fluer hos naboene hadde gått over all forventning og dette gjorde Bernt temmelig trygg på at noe flott hadde blitt satt i spill. Og riktignok hadde han ikke sett helt for seg den delen med at noen (Minerva) skulle være med, men på sikt hadde jo planen vært å involvere flere og det var i grunnen koselig å ha med noen på laget. Dessuten var Minerva hyggelig. Hun var ganske stille, men blikket hennes røpet en nysgjerrighet og et engasjement som viste at tankene spant konstant. Bernt likte dette. Ikke stillheten nødvendigvis (selv om stillhet generelt sett passet ham bedre enn skravling og støy), men ansikter hvis uttrykk røpet at maskineriet var i gang om man kunne si det sånn. Og man kunne kanskje ikke si det sånn, men å tenke på mennesker på samme måte som han tenkte på oppfinnelser og tekniske underverker var måten han følte at han forsto andre mennesker aller best og også måten han best skjønte hvor mye han ikke forsto og så et snev av fascinasjon i det og. For ham var Minerva et puslespill og så ville bitene falle på plass etter hvert og om noen biter manglet til slutt så var det ganske greit det og.

Uansett var sakens kjerne at han nå følte seg ganske trygg på at planen om å utrydde fluer, på noe som etter hvert utviklet seg til landsbasis og mere til, var en plan som ville funke fett. Bernt anså det i alle fall som lite sannsynlig at noen ville komme til å protestere. Da hadde han selvsagt enda ikke møtt Amandus.

*

«Nei, hold den tonen litt lenger. Og Frans, du kommer inn på andre strofe, ikke før eller senere,» sa Amandus[2] og svingte med dirigentstaven sin. Ved første øyekast kunne det se ut som om han av uante grunner snakket med seg selv, noe som kunne få folk til å lure på om han var sprø. Om noen så ned på stuebordet Amandus sto foran så endte grunnen til at folk ville lurt på om han var sprø med å bli en ganske annen dog. Der var det nemlig ikke bare én, men tretten fluer og de sto oppstilt som et kor. Og når de summet så kunne man ane snevet av en melodi der, litt som om det var meningen at de skulle fremføre en sang. Det var selvfølgelig også det de skulle.

Noen så en mann med runde og røde kinn og kornblondt bølget hår når de så Amandus og tenkte at her var det en mann som så litt distinkt engleaktig ut. Hvor engleaktig Amandus egentlig var kom dog veldig an på situasjonen. Med det sagt så var han nok engleaktig nok i massevis for fluer, de hadde all grunn til å elske ham siden han stadig viste at han satte veldig pris på dem.

Amandus hadde i grunnen alltid vært glad i fluer og da han var liten og tvillingsøsteren hans, Alvilde[3], hadde gått bananas når hun så fluer og gjort alt for å drepe dem, så hadde Amandus sneket dem opp på loftet og så tilfeldigvis tilbudt seg å gå opp hver gang noen trengte noe på loftet slik at han kunne ha det som kunne beskrives som en temmelig enfoldig dyrehage der som kun besto av fluer og massevis av dem.

Den andre store lidenskapen i Amandus sitt liv var klassisk musikk. I mange år hadde han spilt piano og blitt ganske god og utover det hadde han lyttet uendelig mye til flere storslagne komponister og da ofte mens tårene rant og han følte på magien ved å overveldes av høyverdige symfonier og liknende. Mer enn det så følte han seg så hjemme mens han lyttet til eller selv spilte klassisk musikk, det var som om alt falt på plass når han gjorde det, verden var i balanse, alt av bekymringer var borte vekk. Og det var sånn dirigentdrømmen hadde dukket opp, men med en viktig forskjell som gjorde den ulik de fleste andre dirigentdrømmer. Folk flest som ville dirigere så for seg å gjøre det for et kor eller orkester bestående av mennesker. Amandus derimot siktet i en retning som han selv anså som høyere, samtidig som den rent bokstavelig var lavere. Hans ambisjon var å dirigere et kor med så mange fluer som mulig og å jobbe som fluedirigent, selv om han visste at det strengt talt ikke var en eksisterende tittel. Amandus hadde begynt prosjektet det var å anskaffe fluer rett etter at han som tyveåring flyttet hjemmefra og fått tak i en bitteliten leilighet som føltes mer enn stor nok siden Amandus var en mann som ikke trengte så mye utenom et keyboard sånn at han i ny og ne kunne spille musikk og en data for å lytte til klassisk musikk på Spotify. Utover det var det viktigste for Amandus fluer og etter seks år hadde han nå endelig fått anskaffet tretten medlemmer til fluekoret sitt. I løpet av denne perioden hadde Amandus også oppdaget at han hadde noen unike talenter når det gjaldt fluer og det var at han a) så forskjell på fluer, noe han ikke trodde så mange andre gjorde (godt hjulpet av at Amandus visste med seg selv at det at han forsøkte å se forskjell på fluer i det hele tatt var temmelig spesielt og sært) og derfor kunne gi dem navn og kjenne dem igjen når han møtte dem flere ganger. Og b) han kunne høre en flue summe og høre en mer definert melodi der enn andre. Disse talentene hjalp når man skulle danne og dirigere et fluekor og mens fluer ikke var helt til å stole på (det varierte veldig hvem eller hvor mange som kom til hver korøvelse), så kjente Amandus stadig på hvor glad han var i å dirigere fluer og høre en summende vakker versjon av alle de klassiske mesterstykkene han elsket.

Og likevel, Amandus skulle gjerne hatt flere fluer i koret sitt. Det var aldri fullt mange nok til å skape et virkelig episk nok resultat. I en ideell verden skulle han hatt en mulighet til å påkalle fluer og å samle opp mot hundre fluer i koret og så fylle hele leiligheten med summende versjoner av klassiske underverker som ga ham følelsen av å være kongen av verden når han lyttet til det. Enn så lenge måtte han klare seg med en mengde fluer som varierte mellom fire og femten og det var fint det og, men ikke tilfredsstillende nok. Men kanskje alt ville bli bedre etter hvert, det var jo lov å håpe.

*

Det var en ny dag, nye muligheter og Minerva satt i sofaen sin og lyttet til regnet mens hun spiste frokost. Hun hadde på den fine og gjennomført lyseblå nattkjolen sin mens hun smilte over regnet og vinden hun hørte utenfra; begge deler ting Minerva likte ganske godt siden det var noe med det som fikk henne til å føle seg som en karakter i en roman. Og da en roman som enten var skikkelig gotisk eller mer melankolsk og ettertenksom avhengig av hvordan regnet falt, uansett ga det en fin følelse av å være del av en historie. Det var noe med å være del av en fortelling som tiltalte Minerva veldig, kanskje fordi det å sette alt inn i en kontekst ga henne følelsen av at alt hang sammen og den følelsen føltes som en trøst. Den gjorde at når verden var vanskelig så kunne hun huske at verden også, ganske ofte faktisk, var magisk fin og for henne virket det aldri andre veien, så når verden virkelig føltes brilliant så husket hun ikke at den også kunne være håpløs.

Og nå var hun del av en historie om fluolinen; en historie hun antok at ville ende opp med berømmelse og sikkert nok penger til at hun kunne veksle det inn i kronestykker og lage en pengebinge. Sistnevnte var noe hun hadde ønsket seg siden hun var liten og Onkel Skrue var en av hennes idoler, dessuten innså hun logikkmessig sett at det i det ekte liv antakelig ikke var det spor behagelig å bade i store mengder kronestykker, men hun kunne ikke vite sikkert at det var ubehagelig, for alt hun visste så kunne det være skikkelig komfortabelt for det var nok strengt talt ganske få som i det virkelige liv hadde hatt muligheten til å gi det et forsøk. Og Minerva var dessuten en del av en historie om henne og Bernt; sistnevnte en mann som i løpet av kun et par timer dagen før hadde klart å klatre helt opp til toppen av hennes uskrevne liste over «personer som fascinerte henne og som hun derfor trengte å tilbringe mer tid sammen med”. Hadde noen spurt henne hva hun fant så fascinerende ved ham hadde hun hatt problemer med å sette ord på det, samtidig som hun ikke følte at det gjorde noe. Dessuten var det i seg selv noe inspirerende ved å tilbringe en mann som hadde funnet opp en fluolin. Med andre ord gledet Minerva seg til neste mulighet til å tilbringe tid sammen med Bernt ville komme.

Og muligheten kom alt noen få timer senere da hun traff ham for å besøke et knippe flere leiligheter for å drepe fluer; noe som gikk enda bedre nå enn dagen før. De fant fort et system der Minerva, som var mer rett frem enn Bernt, tok seg av det meste av pratingen mens Bernt tok ansvar for å spille fluolin, så vel som å drepe fluer og ta betalt etterpå. Dette skapte en fin flyt under besøkene og gjorde at de neste to timene fløy av sted. Etter disse to timene hadde de egentlig tenkt å gå hvert til sitt da de gjorde en skjebnesvanger beslutning om å besøke én leilighet til.

*

Bernt var smått fristet av å gni seg i hendene da han og Minerva entret dagens siste leilighet for det kretset fire fluer hvert fall rundt taklampen. Her var det med andre ord helt sikkert behov for fluolinen og han smilte mot Minerva, som smilte tilbake etter selv å ha lagt merke til fluene i taket.

«Hei, vi er her og tilbyr en tjeneste som kan hjelpe deg å bli kvitt fluer. For en snau hundrelapp, men tips tas gladelig imot, kan vi få drept fluer for deg og det ser det jo ut som at kan komme til nytte,» forklarte Minerva entusiastisk.

«Drepe fluer?» stotret mannen de besøkte. Bernt merket seg en viss nervøsitet hos mannen som bodde der, men tenkte at det sikkert bare handlet om sunn skepsis á den han sikkert ville følt selv om noen ringte på hos ham og sa de kunne kverke fluer for ham.

«Ja, vi ser at du har noen av dem og vi har en mirakelkur,» sa Minerva og la til, «vi kan gjerne demonstrere.»

«Nei, nei!» utbrøt mannen med et forbausende engasjement. Mannen roet seg fort ned dog og la til med mer rolig stemme, «nei, jeg er glad i fluer nemlig, jeg vil ikke at de skal dø.»

«Glad i fluer?» utbrøt Minerva i ren forfjamselse.

«Ja, det er kanskje rart, men ja,» sa mannen.

Bernt tok raskt innover seg denne informasjonen og mens han personlig ikke helt kunne se appellen måtte det være lov at andre så den. Om noe så ga det ham en god ide.

«Vil du kanskje ha flere fluer i stedet, vi kan anskaffe det til deg,» sa han. Mannen så forvirret på ham et øyeblikk, men så nikket han, et nikk Bernt tok som en invitasjon til å gå bort til døren ut mot balkongen og åpne den på vidt gap. Så begynte han å spille på fluolinen og både fluer i taket og fire, fem fluer utenfra fløy inn i stua til leiligheten de var i og satte seg på bordet mens de lyttet ivrig. Omsider sluttet Bernt å spille og tittet ned mot fluene der nede på bordet som satt der og virket ganske så forventningsfulle.

«Hva heter du?» sa han plutselig.

«Amandus,» sa mannen, som altså var Amandus fra et par avsnitt noen sider unna.

«Amandus,» sa Bernt, «dette er en fluolin og når jeg spiller den påkaller den fluer og setter dem nærmest i en transe. På den måten kan vi få dem til å sitte stille når vi slår dem med en bok og sånn har vi drevet med flueutryddelse i blokken her. Jeg beklager om dette sårer deg siden du liker fluer og ikke vil ha dem døde og vi skal selvsagt la fluene dine få leve.»

«Tusen takk,» sa Amandus og la til, «kan jeg få prøve fluolinen? Jeg er ganske glad i musikk og liker å spille instrumenter.»

«Ok, men vær forsiktig,» sa Bernt og Amandus tok omsorgsfullt i mot fluolinen og spilte. Og det viste seg at noe i ham var innstilt på samme frekvens som fluer for ikke bare hørte han en definert melodi når fluer summet, men han hørte også den summende vakre melodien som han kunne spille frem på fluolinen og som for mennesker flest altså var mer som et sus å regne.

Mens Amandus spilte og så flere fluer komme til som også satte seg for å lytte kunne Bernt og Minerva se tårene begynne å renne nedover Amandus kinn, som om han akkurat nå drev med det som gjorde ham mer lykkelig enn noe annet og var uendelig takknemlig. Omsider sluttet Amandus å spille og ga Bernt tilbake fluolinen.

«Tusen takk,» sa Amandus rørt. Bernt mumlet noe om at det ikke var noe å takke for, noenlunde overrasket over at han bare ved å låne bort fluolinen et øyeblikk hadde gjort en forskjell.

«Men da får vi gå videre,» begynte han og snudde seg mot Minerva som han da så at hadde tårer i øynene selv.

«Bernt, vi kan ikke ta fra ham dette,» sa hun.

«Hva da?» spurte Bernt og Minerva ba Amandus vente et lite øyeblikk mens de gikk ut på gangen. Dit dro hun Bernt og kastet seg ut i det.

«Så du ikke hvor glad han ble over fluene. Vi må la ham få fluolinen,» konstaterte hun.

«Jammen planene våre, vi trenger den,» argumenterte Bernt.

«Kan vi ikke lage flere?» spurte hun.

«For så vidt,» sa Bernt før han revurderte tanken. Han kunne bygge flere fluoliner, men når han nå hadde sett hvor mye noen satte pris på fluer føltes det plutselig mye mer feil å drepe dem.

Med et sukk istemte han at hun hadde rett og la til, «og vi får finne noe annet enn fluolinen vi kan selge, nå har jeg ikke lenger det samme behovet for å bli slå i hjel fluer uansett.»

Minerva nikket. De gikk inn.

«Vi har pratet sammen og besluttet at du kan få fluolinen om du vil. Og hvis ønskelig kan vi lage noen ekstra du kan ha i reserve sånn i tilfelle rottefelle. Du fortjener levende fluer i livet ditt, det ser vi nå,» sa Bernt.

Amandus betraktet dem usikkert, som om han ikke var sikker på om de mente det de sa, men da han skjønte at det var alvor lyste han opp.

«Tusen takk, nå skal jeg få samlet flere fluer og så skal jeg dirigere dem til å bli et riktig fint fluekor. Det blir helt magisk,» sa han og virket strålende fornøyd. Han demonstrerte dirigentvirksomhet med fluene som var i leiligheten hans da og mens Bernt og Minerva bare hørte irriterende fluesumming så forsto de at for Amandus var dette musikk. Musikk og skjønnhet.

Ikke så lenge etter dro de og da de hadde kommet til Bernts leilighet inviterte ham Minerva inn på en kopp te. Snart nok satt de i Bernts sofa med hver sin tekopp.

«Mente du virkelig vi forresten, vil du fortsatt samarbeide med meg?» spurte Minerva.

«Klart det,» sa Bernt, som om det var helt opplagt.

«Så koselig,» sa Minerva tilfreds.

«Utfordringen blir jo å finne ut hva som skal bli vårt nye prosjekt. Vi kan jo ikke drepe fluer lenger, de vil vi heller at Amandus skal kunne passe på,» sa Bernt ettertenksomt. Så hørte han, så vel som Minerva, et bittelite pang mot vinduet. Det kunne ikke en gang helt betegnes som et pang en gang, men et treff var det uansett og han så raskt at det skyldtes en veps som hadde tenkt at det kunne fly gjennom glass og funnet ut at det ikke var tilfelle.

«Hm, tenker du hva jeg tenker?» spurte han og smilte mot Minerva.

«Jeg tror nok kanskje at jeg gjør akkurat det,» sa Minerva. De gned seg i hendene på samme måte som fluer og superskurker. En ny plan kunne ta fatt.

*

Tre måneder senere.

En av de to programlederne på God Morgen Norge smilte mot kamera mens hun sa, «da skal vi ha reklamepause, men etter pausen skal vi prate med Bernt Benedicti og Minerva Leufwenstad. De har funnet opp en vepsolin og påstår å ha løsningen for å utrydde veps en gang for alle. Det er det jo verdt å høre mer om.»

Hjemme i en hel masse stuer var det folk som så God Morgen Norge og frydet seg over nyheten mens de tenkte «hm, jeg kan kanskje ta en litt senere t-bane eller buss til jobb, dette vil jeg gjerne høre om for veps er pyton.

I en stue derimot var saken annerledes og Isolde Elfenben sukket tungt. Så smilte hun mot de fire, fem vepsene som satt på stuebordet hennes.

«Ta det med ro, dere skal ikke dø. Og om alt er opp til meg så vil vepsolinen på sikt bli min og så skal alle vepsene i byen være mine venner. Så skal dere buzze og jeg si alfabetet baklengs så mye vi vil. Lenge leve veps!»

Vepsene buzzet frem svar som hørtes mistenkelig mye ut som applaus.

Isolde følte på hvor glad hun var i veps og tenkte at det at hun var så glad i dem var ekstra viktig siden mange andre mislikte dem. Hun besluttet at hun bare skulle elske dem litt ekstra i stedet.

*

Og utenfor var kanskje noen fluer på vei hjem til Amandus, et sted tittet solen frem etter en heller grå høstdag og et sted var det kanskje noen som snart ville si «Eureka!» og med det sette i spill en helt ny historie.

 

[1] Boka het «Fifty shades of Fly» og var en engelskspråklig parodi på Fifty shades of Gray der alle karakterene var fluer. Denne boka hadde Bernt skrevet selv under Nanowrimo året før. Da hadde han nemlig vært godt i gang med planleggingen av fluolinen og gjort så mye Research av både fluer og fioliner i forbindelse med det at han hadde hatt fluer på hjernen i stor nok grad til å gjøre rare ting som å skrive om dem. Og om man først skulle skrive om fluer så kunne det like godt være i form av en humoristisk vri på Fifty shades of Gray med setninger som «Min indre fluegudinne kjente verden vibrere under vekten av hans fluefigur i møte med min». Bernt hadde funnet en nettside der man kunne få historier man hadde skrevet bundet som ekte bøker og sånn sett kunne han sitte med et lite utvalg kopier av «Fifty shades of Fly» som han kunne bla i mens han frydet seg over hvor teit det var, før han frydet seg videre, men da over hvor artig det ville være å bruke akkurat denne boka til å slå i hjel fluer.

 

[2] Amandus fulle navn var Amandus Billy Benjamin Abeltoft, men han brukte bare fornavnet og etternavnet til hverdags og lot B-ene være en godt bevoktet hemmelighet grunnet en manglende toleranse overfor svensk popmusikk. Amandus regnet med, ikke ubegrunnet, at om noen hadde hørt at forbokstavene i navnet hans dannet A.B.B.A så ville «Mamma Mia» spille oppe i hodene deres når de traff ham og så ville de forbinde ham med bekymrende fengende musikk mange radiokanaler aldri fikk nok av og det ville han ikke. Noen ganger vurderte han dog å lyve og si at B-ene sto for henholdsvis Bach og Beethoven og håpe at å nevne hele to(!) klassiske komponister ville nøytralisere popmusikk-forbindelsen og bidra til at de forbandt ham med klassisk musikk i stedet, sånn om de forbandt ham med noe i det hele tatt. Om noen tenkte på for eksempel Beethovens «Skjebnesymfonien» når de traff ham så hadde det vært helt topp.

[3] Det er helt unødvendig å nevne Alvildes fulle navn siden hun ikke er med i denne historien i det hele tatt sånn egentlig, men vi nevner det likevel fordi det understreker forskjellene mellom Amandus og søsteren hans veldig godt. Hun het nemlig Alvilde Birgitta Belinda Abeltoft og startet alltid introduksjoner med å si fulle navnet før hun la til at ja, forbokstavene dannet A.B.B.A og derfor fortjente hun egentlig en birolle om det ble laget en tredje Mamma Mia-film en dag. Hvis Amandus var i nærheten ville hun passet på å komme med en ekstra kommentar om hvor mye bedre popmusikk var enn klassisk musikk bare for å irritere ham fordi det var så alt for lett å irritere ham på den måten, dessuten var det nesten ingen vits å ha søsken en gang om man ikke kunne irritere dem.

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg