We are okay =D

Det som er fint er det at jeg bekymret meg veldig for et møte med Nav i stad, men det gikk mye bedre enn fryktet. Og jeg vet fortsatt ikke så mye om hva som skjer, men jeg har en ny saksbehandler som virker som om hun er på mitt lag og hun har en del ideer for prosessen videre (ble ferdig i praksis på mandag og er nå tilbake til å sitte på datarom og søke jobber). 

Andre fine ting er at jeg rundet De Blob 2 på søndag kveld til min store forbauselse, jeg leste nettopp ut en uendelig fin bok, noe jeg vil komme tilbake til, jeg skal gå Grorud-versjonen av Elvelangs i morgen kveld og jeg gleder meg til Shrek på teater på lørdag. Og det er øyeblikk for tiden der jeg tenker for mye og bekymrer meg for mye og føler meg overveldet av alt i livet som jeg ikke kan kontrollere, men så finner jeg gleden i Inktober og det elskbare og vidunderlige spillet jeg lastet ned til Switch i går:

Det er Wandersong der man spiller en trubadur som må redde verden via sang og det er så glade farger og så sjarmerende at jeg allerede har tegnet fanart og blitt virkelig fascinert av stemningen og de herlig absurde elementene (deriblant en krysning mellom katt og sommerfugl i en scene), dessuten liker jeg hovedpersonen veldig godt allerede og musikken er super <3

Dessuten er Evanna Lynch (som spilte Luna helt perfekt i Harry Potter-filmene) deltaker på Dancing with the stars i år og hun danset en helt nydelig dans til Harry Potter-musikk i den nyeste episoden og jeg syns det er sååå fint:

Ellers så har jeg lest denne boka:

Og resten av dette innlegget vil nå være en anmeldelse av denne boka, en bok jeg elsket og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

We are okay av Nina LaCour

You go through life thinking theres so much you need

Until you leave with only your phone, your wallet, and a picture of your mother.

Marin hasnt spoken to anyone from her old life since the day she left everything behind. No one knows the truth about those final weeks. Not even her best friend, Mabel. But even thousands of miles away from the California coast, at college in New York, Marin still feels the pull of the life and tragedy shes tried to outrun. Now, months later, alone in an emptied dorm for winter break, Marin waits. Mabel is coming to visit, and Marin will be forced to face everything thats been left unsaid and finally confront the loneliness that has made a home in her heart. 

*

Over er Goodreads synopsis for boka «We are okay» og noen ganger er det noe med en bok som treffer så veldig, veldig godt akkurat da. Som med «We are okay». Jeg hadde nettopp lest en novellesamling (Dreadful young ladies) som jeg forventet å elske, men så bare likte jeg den og jeg likte den riktignok ganske godt til tross for at den ikke engasjerte så veldig, men likevel. Og så er «We are okay» en bok jeg leste om for en god stund siden da jeg beundret coveret og tenkte at dette hørtes ut som en bok jeg ville lese, men jeg trodde det bare ville være en ordinær ungdomsbok. Og på en måte så er den jo det, men på en annen måte er denne boka noe av det fineste jeg har lest på lenge.

For å, du vet slike bøker der språket har en så uendelig god flyt at man vil bli værende i dem, men leser dem ut alt for fort likevel. Bøker som egentlig ikke har noen store overraskelser hva angår plott, men så er de så godt fortalt og så vakkert skrevet at det ikke spiller noen rolle. Bøker man tar inntil brystet når man er ferdig i takknemlighet over at de var der for deg når du trengte akkurat den boka.

«We are okay» var alt dette og også en av de mest såre og på sett og vis ganske triste bøkene jeg har lest på en stund. Og det er ikke den typen trist der man får tårer i øynene, mer den typen trist da man føler den samme tomheten som hovedpersonen mens man leser og så føles det likevel riktig. Og samtidig så er dette en håpefull bok for den forteller om å finne en ny familie og om venner som er mer enn bare venner og når den er på sitt mest såre så er det en form for melankoli som føles virkelig tilfredsstillende.

Det er så mange ting å si og det føles som om jeg ikke klarer å finne de rette ordene likevel, men det hele kommer tilbake til at jeg trengte å lese denne boka nå og jeg elsker den for at den var der for meg. Og det er ting å kommentere på, dette er ikke en perfekt bok slik ingen bøker er helt perfekte, men den føltes så riktig at jeg ikke gidder å lete frem noen småting å pirke på likevel.

Terningkast 6 og nå skal jeg sitere i vei litt:

She leans over our table and turns the sign in the window so that it says CLOSED on the outside. But on our side, perfectly positioned between Mabels place and mine, it says OPEN. If this were a short story, it would mean something.

*

We were nostalgic for a time that wasn’t yet over.

*

I wonder if there’s a secret current that connects people who have lost something. Not in the way that everyone loses something, but in the way that undoes your life, undoes your self, so that when you look at your face it isn’t yours anymore.

*

I could say the night felt magical, but that would be embellishment. 
That would be romanticization.
What it actually felt like was life.

*

You go through life thinking there’s so much you need. Your favorite jeans and sweater. The jacket with the faux-fur lining to keep you warm. Your phone and your music and your favorite books. Mascara. Irish breakfast tea and cappuccinos from Trouble Coffee. You need your yearbooks, every stiffly posed school-dance photo, the notes your friends slipped into your locker. You need the camera you got for your sixteenth birthday and the flowers you dried. You need your notebooks full of the things you learned and don’t want to forget. You need your bedspread, white with black diamonds. You need your pillow – it fits the way you sleep. You need magazines promising self-improvement. You need your running shoes and your sandals and your boots. Your grade report from the semester you got straight As. Your prom dress, your shiny earrings, your pendants on delicate chains. You need your underwear, your light-colored bras and your black ones. The dream catcher hanging above your bed. The dozens and dozens of shells in glass jars… You think you need all of it. Until you leave with only your phone, your wallet, and a picture of your mother.

*

2 kommentarer
    1. Åååå, den følelsen kjenner jeg igjen, det er en av de beste følelsene som fins! Så fint at denne boka fikk deg til å oppleve det. Dette med å være nostalgisk for noe som ikke er over ennå, kjente jeg helt utrolig mye på både da jeg gikk på folkehøgskole og i Bø. Dét aleine ga meg lyst til å lese denne boka 🙂 og uten at jeg da altså har lest den, minner den meg nå allerede om Life Is Strange, som har en veldig nostalgisk følelse, og så er hovedpersonen atten år og går på college, så det føles nesten som å gjenoppleve sin egen studietid.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg