Flashdance og slikt :)

Heisann! Siden sist har livet inneholdt teater, tortillachips og te og i morgen skal jeg på Funny Girl som er musikal på kino på Gimle og det tror jeg kan bli innmari gøy 🙂 Og ellers søker jeg jobber og forbereder meg på et møte med Nav om teite økonomiske ting som ikke frister på torsdag, jeg driver planlegging av Nanowrimo, jeg prøver å komme meg gjennom boka jeg holder på med til tross for at den er veldig frustrerende skrevet og jeg koser meg med Nintendo og nettbrettspill og å tenke at jeg burde gjøre noe fornuftig før jeg ser den ene videoen etter den andre om musikaler og tv-spill og slikt på Youtube i stedet.

Ellers endte jeg opp med å sende en lang melding på Facebook til yndlingsbiblioteket mitt fordi jeg har fått en, i egne øyne genial, ide om at de kunne hatt “hjelpe folk å komme videre på spill”-arrangement. Selv hadde jeg virkelig elsket et arrangement der jeg kunne hjelpe folk å komme videre på Nintendo-spill de slet med og så kunne de hjelpe meg med ting jeg ikke får til. Det må jo være et marked for et slikt arrangement et eller annet sted siden det er litt teit å måtte gi opp spill fordi noe rett og slett er for vanskelig når det sikkert finnes mange som får det lett til, dessuten kunne man i samme slengen møte andre tv-spillfans og så kunne man sosialisert med tv-spill som tema og slikt. Hvis noen har noen ideer til hvem andre enn yndlingsbiblioteket man kan kontakte i håp om å få i stand et slikt arrangement så er det bare å si fra.

Og hva angår tv-spill ellers liker jeg at jeg nå har en grunn til å spille Super Mario Odyssey igjen fordi det er nye kostymer, men mer interessant; nye filtre =D

En av tingene jeg liker best med Super Mario Odyssey er at man kan ta bilder i spillet og at spillet inneholder ymse filtre man kan bruke. Og som man ser på videoen finnes det nå både kaleidoskop-filter, manga-filter og tile-filter og det betyr mange spennende nye bildemuligheter. Yay!

Her er forresten musikkvideoen til sangen “What a feeling” fra filmen Flashdance:

Denne er aktuell fordi det finnes en musikal basert på Flashdance som jeg endte opp med å se på teater forrige søndag (fordi hele livet mitt handler om å lete frem unnskyldninger for å bruke penger på teaterbilletter) og den musikalen tenkte jeg nå å anmelde. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager og da vil det nok handle om Funny Girl på kino. 

Flashdance musikalen

Jeg vet at jeg har sett Flashdance-filmen en gang, men jeg husker ikke når og det er temmelig lenge siden. Med det sagt så tar jeg meg gjerne i å synge med hvis jeg hører «What a feeling» og jeg er veldig glad i den typen historie som Flashdance er. Og det var litt derfor, og fordi skikkelig positive anmeldelser, at jeg fant ut at jeg rett og slett trengte å se Flashdance-musikalen på Chateauf Neuf, et valg jeg nå er veldig takknemlig for.

Storyen er ganske klassisk. Året er 1983 og Alex på 18 år jobber som sveiser på dagtid og som danser på nattklubb om kvelden mens hun drømmer om å danse. Så dukker det opp en mulighet til å gå på audition for en danseskole og hun funderer på om hun skal ta sjansen. Og så handler det ellers om vennskap og kjærlighet og liknende i en historie som greit nok er temmelig forutsigbar.

Og likevel. Noen historier har man kanskje hørt før, men så er det noe med dem som funker uansett. Og jeg elsker historier om personer som drømmer om scenen, som elsker tanken på å synge, spille eller danse; jeg har alltid elsket slike historier og Flashdance som musikal er intet unntak.

Og mye av sjarmen ligger i musikken. Med en blanding av nye sanger til musikalversjonen og kjente slagere fra 80-tallet så er Flashdance en musikal som virkelig fenger. Man kan innvende at sangtekstene i de sangene som er oversatt til norsk (noe som faktisk unikt nok ikke er tilfelle med alt her) ikke er så sterke og at materialet her generelt sett ikke kan måle seg med de beste sangtekstene og melodiene fra musikalhistorien, men for meg spilte ikke det noen rolle. For det funker så godt og det var en sånn følelse av å virkelig bli borte i hver sang på den måten som jeg elsker.

Videre er skuespillet fantastisk. Særlig Heidi Ruud Ellingsen, som i hovedrollen må takle sang, dans og skuespill like godt, overbeviser og jeg visste jo fra mange musikaler at Heidi Ruud Ellingsen har noe magisk ved seg som musikalartist, men hun er ekstremt god i Flashdance. Og Sindre Postholm, jeg elsker Sindre Postholm basically uansett fordi han synger så fint og danser så flott og virker så sympatisk i tillegg. Ellers er Lene Kokai Flage nydelig som Gloria og Jakob Schøyen Andersen er et flott bekjentskap i rollen som Jimmy. Og det er videre et ypperlig ensemble der alle overbeviser hele veien. Og det skapes så fine karakterer her og det er også innmari fint.

Om man skal kritisere Flashdance for noe så er den kanskje bittelitt lenger enn den hadde trengt å være og det er som nevnt på ingen måte en virkelig original og nyskapende historie. Samtidig så koste jeg meg så mye med denne musikalen. Jeg elsket 80-tallspreget, jeg likte musikken og ikke minst dansingen, jeg likte karakterene og jeg likte stemningen. Og for min del var de eneste egentlige svakhetene at popcorn-en de solgte i baren ikke hadde nok smak, at programbladet var hakket dyrere enn strengt talt nødvendig og at jeg ikke orket å stå i kø for å besøke toalettet i pausen og satt og var veldig tissetrengt hele andre akt. Og ikke noe av det er egentlig svakheter når man forlater et teater med et stort smil og et stort ønske om å synge og danse seg gjennom resten av kvelden mens man føler seg så inderlig glad for at fine musikaler som Flashdance (som anbefales for alle som liker enten musikaler, 80-tallet eller solskinnshistorier om å ha en drøm, satse alt og få det til) finnes.

Terningkast 6!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg