Om Grinchen og julekalenderprosjekt og slike ting :)

Hei! Siden sist har jeg kommet i gang med julekalender (noe jeg vil komme tilbake til) og jeg har også funnet ut det magiske trikset som gjør at man klarer å skrive 1000 ord væffal hver dag. Om man bare beslutter at man ikke får lov til å spille Nintendo før etter at man har skrevet ca 1000 ord så går det så mye bedre å skrive siden jeg har så lyst til å spille Pokémon-spillet jeg kjøpte til Nintendo Switch for en uke siden og jeg vet ikke om det er den beste motivasjonen man kan ha for å skrive, men den virker jo godt så da er den nok lur nok 😉

Ellers har jeg et fint utvalg planer for neste uke og langt færre planer for denne helgen, men jeg skal i alle fall lese og fargelegge og antakelig dra ned til sentrum i morgen for å titte litt på julemarkedet i Spikersuppa og sånt. Og ååå, jeg fikk så julestemning av verden i dag for på Stovner var alt gress, alle trær og alle hustak dekket av frost og det så virkelig eventyrlig og glitrende ut. Med sol og rim var verden veldig fin i stad rett og slett <3

For øvrig liker jeg denne traileren veldig godt:

Trenger vi en “live action”-versjon av Løvenes Konge? På ingen måte. Elsker jeg hvor flott denne traileren ser ut og gleder jeg meg til å se denne filmen likevel? Ja!!! Dessuten minner baby-Simba meg om katten Luna og alt som minner om verdens fineste katt er pluss i boka spør du meg 😉

Her er for øvrig trailer for en ny Grinchen-animasjonsfilm jeg nylig så på kino:

Og her er min anmeldelse før jeg tenkte å bable bittelitt om julekalender-greier:

Grinchen

En ting som fascinerer meg med at den nye Grinchen-animasjonsfilmen er laget av Illumination Studios er at konseptet «person er negativ og litt slem og prøver å gjøre noe fælt, men så møter han et barn som får hjertet hans til å vokse og så blir han snill og så var han innerst inne egentlig det hele tiden» som Grinchen-historien har, basically er samme konsept som «Despicable me». Med andre ord forteller Illumination her en historie de strengt talt har fortalt før og det er ikke nødvendigvis noe galt med det, det er bare litt interessant.

Uansett, jeg likte denne filmen. Jeg så den på kino klokka 15:00 på en hverdag i en kinosal som utenom meg besto av to andre og koste meg selv om det på ingen måte er noen spesielt nyskapende historie. For de som ikke kjenner Grinchen-historien fra før så er det en av Dr. Seuss sine historier om en gretten grønn figur som avskyr julen og bestemmer seg for å stjele den, men så møter han et barn som tiner hjertet hans og leverer julen tilbake. Sånn sett er det litt som med «En julefortelling» av Charles Dickens, bare at her er et barn nok, noe som på sett og vis gjør Ebenezer Scrooge langt mer grinchete enn Grinchen selv siden Scrooge trenger hele tre ånder for å forandre seg. Men nå driver jeg med digresjoner. Poenget er i alle fall at en del av meg elsker julehistorier og hva angår jul så liker jeg klisjeene og blir rørt av enkle historier der alt løser seg til slutt.

Den delen av meg likte Grinchen-animasjonsfilmen veldig godt; en film som ellers er lett å like siden den er flott og fargerikt animert med en masse artige detaljer og fordi den er herlig rett frem og enkelt fortalt. Mange animasjonsfilmer er litt for overlessede og Illumination har tidligere vært litt syndebukker der, mye hjulpet av Minions-figurene deres som jeg liker godt selv, men som jeg skjønner at kan bli ganske slitsomme for andre igjen. Men Grinchen er mye mer enkel og grei og med en lengde på litt under halvannen time så føles det aldri for mye av det gode, i hvert fall ikke etter min mening.

Jeg liker dessuten Grinchen som karakter, jeg liker hvordan det er en fortellerstemme i ny og ne som forteller på rim, men helt uten at det er for mye der heller og jeg liker at det er julete og koselig og til å bli glad av.

Selv liker jeg dessuten denne filmen bedre enn Jim Carrey-versjonen selv om hans Grinchen-figur nok hadde en mer tydelig personlighet enn Illumination sin tolkning, bare fordi dette generelt sett er en mye mindre slitsom film.

Om man skal kommentere på noe så er det jo på ingen måte en film man virkelig trenger og det er heller ikke veldig minneverdig eller episk. I ettertid føler jeg også at soundtracket nok kunne vært bedre. Men jeg koste meg. Og jeg tror Grinchen her snakker veldig til alle som er ukomfortable i usosiale settinger og er mer innadvendte av seg, Grinchen her kan man i så fall kjenne seg veldig igjen i.

Fint animert og koselig nok med en fin julehistorie som er fornøyelig nok velger jeg å være litt ekstra snill og lander derfor på en svak femmer. Yay!

*

Men julekalender altså. Jeg prøver hvert år å skrive det, men det er bare et år jeg faktisk har fullført en julekalender-historie. Og likevel har jeg så lyst til å få det til så derfor. I år var min første ide en veldig sær ide om skapninger fra en annen planet som gikk undercover som gatelykter på vår planet og så var det en ond hersker og så var det voksne som ble forvandlet til levende pepperkakefigurer som kunne få motgift mot en milliard og så føltes alt det veldig overveldende og unødvendig komplisert, ikke minst fordi jeg mister piffen veldig fort når en ide er veldig sær. 

Så jeg fikk en ny ide og der har jeg nå skrevet to kapitler. Historien min nå, som jeg muligens deler på en Facebook-gruppe i desember selv om få har tålmodigheten til å lese tre, fire sider historie hver dag, bare fordi jeg liker å dele ting jeg skriver med andre, handler om en gammel heksedame som vil kurere sin egen ensomhet med en magisk lekebutikk der en person hver dag fra 1-24 desember vil finne den leken de trenger aller mest i verden. Og så handler det om personene hun gleder, om den gamle damen selv og kanskje om hvordan hun selv trenger å bli gledet og slikt. Så det er jo for så vidt ingen veldig original ide, men jeg koser meg så mye med å skrive om det og det føles så naturlig å skrive om disse menneskene som finner akkurat det de trenger aller mest. Og siden jeg ble ganske fornøyd med det jeg skrev i morges tenkte jeg nå å dele et lite utdrag som handler om da Doris Dormenfeldt finner leken hun trenger aller mest og avslutte dette innlegget med det utdraget. Så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse og så håper jeg utdraget (og resten av dette innlegget for så vidt) faller i smak 🙂

Utdrag fra julekalenderprosjekt 2018

Doris Dormenfeldt heter hun og hun hater navnet sitt. Hun hater generelt sett det meste, men navnet ville tronet veldig høyt på listen over hatede ting. Doris har en lang og spiss nese og kort krøllete brunt hår som svært få vet at faktisk er krøllete siden det vanligvis og også i dag er gjemt under en grå alpelue. Det som ellers kjennetegner Doris er nettopp det at hun alltid ser sur ut og der noen ser sure ut selv når de egentlig er i ganske godt humør, så er Doris sur og. Hun er sur på nyhetene fordi de aldri oppmuntrer henne, hun er sur på folk fordi folk går for sakte og spør for dumt og generelt sett er såpass håpløse at det skulle ikke vært lov en gang og hun er sur på livet fordi hun en gang var Doris på syv år som så en ballerina på tv og tenkte at det skulle være henne og så ble det aldri henne. Doris fikk ikke lov til å begynne med noen aktiviteter og i alle fall ikke noe kunstnerisk eller kreativt, dessuten var å få en karriere som danser for vanskelig så det var nok bedre å drive med noe tryggere og mer forstandig. Det er kanskje derfor Doris er korrekturleser i Sagaposten. Hun leser gjennom alt, retter skrivefeil med bravur og mens hun aldri tenker at det er særlig spennende, er det en del av henne som setter pris på å skape orden og gjøre at alt er grammatisk korrekt. Og det føles som en riktig jobb for henne, i den grad noe som helst er riktig for det er det jo lite som er. Og likevel. Doris ville vært den første til å si at hun ga totalt og fullstendig blaffen i alt kunstnerisk og kreativt og få ville betvilt henne om hun sa det, men en gang i blant har hun likevel på tv-en i den lille stua si og så er det noen som danser ballett og så stopper tiden. I den korte tiden dansen varer er det som om ingenting annet finnes og Doris øyne blir fylt av tårer. For det er det vakreste i verden, det er poesi i bevegelse, det er alt Doris ønsket å være og aldri var, det er så mye og så er det over. Dansen slutter, Doris ser seg forvirret omkring før hun ser at jo, hun er jo hjemme i stua si, alt er som før, veggene er like grå. Så tørker hun bort det våte hun kjenner i øyekroken som sikkert skyldes en eller annen form for allergi eller noe i samme nabolag og fortsetter å se på tv mens hun tenker at alt i verden er feil.

Og nå er Doris Dormenfeldt på vei hjem. Biblioteket i Saga har blitt meråpent sånn at man faktisk kan sitte der på søndager og Doris har, om ikke kost seg, så i alle fall fått timene til å gå med å sitte der og lese gjennom bøker med en notatbok ved siden av seg der hun har skrevet ned alle skrivefeil eller andre steder der hun ville brukt andre og bedre ord for å få frem budskapet. Nå skal hun hjem og lage seg tomatsuppe og finne en bok hun avskyr som hun kan lese i bare for å ha noe å klage over og det er da hun ser butikken. «Helgas vesle verden» som straks byr Doris oppriktig imot bare fordi den er ny og det er helt feil at noe som helst nytt dukker opp. Doris betrakter ikke utstillingen i vinduet, hun bare river opp døra og tråkker inn før hun sier med skarp og sterk stemme, «unnskyld, er det noen her, jeg har en klage.»

Ingen svarer. Doris sukker dypt og leter rundt i lokalet etter den eller de som jobber her da hun plutselig hører en liten lyd fra et bord like ved. Der står en eske som hun åpner før hun skjønner at det er en spilledåse. Det er plass til å ha ting i esken, det er speil og alt Doris ser er likevel noe annet; ballerinaen. Til musikken danser hun rundt og rundt og noe i Doris revner for ballerinaen likner henne. Det er en ballettdanser med kort krøllete brunt hår og hun danser og danser og Doris sitt hjerte føles som om det danser det og mens hun lytter til melodien og ser dansen, ser livet sitt slik hun mer enn noe annet skulle ønske at det var.

«Uhu.» Lyden fra en ugle vekker Doris fra drømmeverdenen hun var i og nå ser hun at det plutselig står en gyngestol i rommet der en gammel dame med en ugle på skulderen sitter og smiler mot henne.

«Oi, unnskyld, jeg må dra,» sier Doris og river seg løs. Hun begynner å gå mot utgangen, oppgitt over seg selv, da den gamle damen sier «stopp» og Doris av grunner hun ikke selv kan forklare stopper.

«Vær så snill, ta den,» sier den gamle damen.

«Hva da, spilledåsen?» spør Doris og rister på hodet, «jeg kan ikke det, dessuten er jeg alt for gammel for leker.»

«Jeg insisterer,» sier den gamle damen og Doris går bort til spilledåsen, åpner lokket og ser på danseren hun drømte om å være før hun tar på lokket igjen og løfter spilledåsesken.

«Tusen takk,» sier Doris.

«Bare koselig,» sier den gamle damen og legger til, «og det er kanskje for sent å få en karriere som danser, men det er aldri for sent å danse.» Doris rister på hodet, men ordene fester seg likevel.

Den kvelden bruker Doris den gamle pc-en som hun har bare fordi man trenger det av og til, og går inn på internett der hun søker på ballettklasser for voksne. Hun finner ut at de har ballettklasser der ingen forkunnskap behøves på Saga Kulturhus og ender spontant opp med å melde seg på et kurs på nyåret mens hun tenker at det sikkert kan avbestilles når nyåret nærmer seg. Der og da kan hun likevel dagdrømme om det og hun velger for første gang å lete opp en dansefilm på nettet. Den betrakter Doris mens tårene renner og hun får en følelse av å være som Grinchen som har et hjerte som er tre ganger for lite før det skjer julemirakler som får hjertet hans til å triple i størrelse. Det er jo bare en historie og Doris syns fortsatt at verden er teit og at det er nok av grunner til å være sur, men det føles litt som om hjertet hennes denne dagen har triplet i størrelse og når man går til sengs med den følelsen vil kanskje alt neste dag føles lettere.

*

3 kommentarer
    1. Hvem vet? En dag gir du kanskje ut en julekalender? Jeg ser i alle fall at det etterlyses flere slike i skolene 🙂 Elsker disse prosjektene, i alle fall.

    2. Djungelboken är en av Disneyfavoriterna. Men vad märkligt att se trailerna med de “riktiga” djuren. Bra idé att belöna dig efter att du skrivit så att du kommer framåt med Nanon. 🙂

    3. Kult at du elsker disse prosjektene, Susanne og ja, det er en drøm en dag å gi ut selvskrevet julekalender 🙂 Og nå er jeg jo ferdig med Nanowrimo, men det er en fin ide å belønne seg selv etter at man har skrevet også når man holder på med andre prosjekter, ja 🙂 Takk for kommentarene!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg