Once upon a bloody pie

I mitt forrige innlegg postet jeg utdrag fra ting jeg skriver på, men i dette innlegget skal jeg vandre nye veier og bable om andre ting. Som for eksempel at jeg var på kino på lørdag.

Sweeney Todd, grusomt genial film som jeg likte bedre enn jeg først trodde. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk siden det visstnok skulle være masse blod og i tillegg kjente jeg ingen av sangene fra før, men skepsisen var unødvendig for dette er virkelig en film som er verdt å se. Og i utgangspunktet er jo konseptet genialt, kannibalpaier høres jo ut som en ide stjålet fra en av Roald Dahls grøssernoveller blandet med dickenske omgivelser og musikk som er blidere enn alle de andre ingrediensene som skapte filmen. Jeg likte skuespillerne. Johnny Depp sto jo i spissen for det hele, men det var etter min mening Helena Bonham Carter som stjal showet, i hvert fall var hennes karakter (Miss Lowett) min absolutte favoritt av alle karakterene der. Hun hadde også de kuleste sangene og replikkene. Han som spilte Snape i Harry Potter og som jeg patetisk nok ikke husker navnet på for øyeblikket sang faktisk veldig bra og han hadde et glitrende samspill med Deppern i sangen "Pretty Women". Den kuleste sangen er dog "Worst pies in London" og sangen jeg har hatt på hjernen siden lørdag het "Johanna", muligens fordi hoveddelen av sangen er "I seeeeee you, Johaaaaaaanna" sunget tusenvis av ganger og med "see" og "Johanna" dratt ut til enorme lengder. Det er en sånn sang som "Where is love" fra musikalen Oliver, sanger som har noe flytende ved seg som gjør at de er behagelige å gå og nynne på til alle døgnets tider. Merkelig det der. Filmen handler kort sagt om hevn, rettere sagt Sweeney Todds blodige hevn som har med barberblader (som han synger serenader til, noe som etter hvert vil inspirere meg til å synge til bøkene mine på liknende måte antagelig) og den nevnte Miss Lowetts paier. Sweeney Todd (eller MR. T som jeg er fristet til å kalle ham, et kallenavn som virker mer logisk hvis man har sett filmen og har programmet Full House friskt i minne) het en gang Benjamin Barker og var en suksessfull barber med barn og kone. Så blir all idyllen tatt brått fra ham da han blir fengslet for en forbrytelse han ikke har gjort (noe som igjen henger sammen med Judge Turpin og hans forelskelse overfor den godeste Barkers kone). Barker kommer tilbake som Sweeney Todd og er klar for sin hevn og hevn kan på mange måter betegnes som filmens tema. Ellers er blind kjærlighet et tema, sannhet og løgn, liv og død. Jeg vil oppsummere filmen som "hevn, sang og blodige paier" for det er veldig dekkende egentlig. Filmen går litt for fort på slutten og er ikke fullstendig perfekt, men den er absolutt god og anbefales på det sterkeste uansett om man liker musikaler eller ikke.

Oi, jeg skulle liksom bare skrive et par setninger og her har vi massevis. Ja, ja! Ellers har jeg lest Sabriel av Garth Nix, en god bok som er start på en triologi der jeg må få lest resten også. En utmerket Fantasy-bok 🙂 Jeg har Wicked Soundtracket lånt fra hovedfilialen til Deichmanske Bibliotek og det er en dødskul cd. Jeg har fullstendig hekta, virkelig. Sangen "I'm not that girl" for eksempel synger jeg på hver dag på vei til skolen (jeg er veldig god på det der med å stoppe å synge når noen er i nærheten og så fortsette med en gang jeg er mer for meg selv). Og "Defying Gravity" er antagelig en av de kuleste musikalnumrene ever. "…But nobody in all of Oz, no wizard that there ever was is ever gonna bring meeee down!" Den kraftavslutninga på den sangen er helt unik og inviterer virkelig til å synge ut av full hals til tross for at man egentlig ikke kan synge noe særlig bra i det hele tatt. Men hvem sier at man må være flink til å synge for å like det? Jeg har ellers skrevet 10(!) sider (ok, det er ikke så mye, men det er da noe) på Arthur Wildeman-prosjektet mitt i løpet av den siste uka og nå mangler det bare sånn ca 70 sider antagelig før jeg er ferdig med del 1 og skal starte på del 2. Det skal bli tre deler til slutt og jeg skriver på den letteste og mest romantiske delen for øyeblikket og nå skal jeg slutte å prate om skriveprosjektene mine for jo mer jeg prater om dem, jo mindre blir sjansen for at de faktisk blir fullført. Det er visst en slags forbannelse over det å prate om noe man skriver på, selv når det er en av de få tingene man tenker på.

Jeg skal oppdatere igjen snart, forhåpentligvis innen en uke. Til da, ha en flott uke :O)

Siden jeg egentlig ikke har noe spennende å blogge om…

Jeg holder på med skriveprosjekter og for øyeblikket er det Arthur Wildeman som i størst grad opptar meg. Til helgen skal jeg se Sweeney Todd og i morgen skal jeg låne Wicked-soundtrack, men ellers er det ikke noe spennde som skjer og derfor skal jeg nå poste begynnelsen på Arthur Wildeman-prosjektet mitt, sånn den er til nå. Jeg gjør lesere forberedt på at dette innlegget kan forsvinne etter hvert siden dette er et utdrag fra noe som til slutt forhåpentligvis skal bli en roman, men til da er det bare å lese og kommenter i vei 🙂 Håper dette vil likes!

                                                                                             ***

Noen (1) ganger kan glede måles i hvor mange blomster man har i hånda  

(1)Noen mennesker studerer alltid bakken mens de går. Uten å tenke noe videre over det så sanser de detaljene, merker seg et skyggespill over småstein, betrakter roten av et tre som spinner seg bortover en skogsti. Andre ser rett frem, som om de ser forbi i dag og videre mot i morgen. De er alltid for tidlig ute. Bestandig, uten unntak. Kanskje nettopp fordi de har en iherdig optimisme, en optimisme som kunne vært hentet rett fra musikalen ?Annie? og som gir dem tro på at det er verdt å vende blikket mot fremtiden siden den antagelig er mye bedre enn i dag. Men hva om i dag er alt man har?

 

Magnolia hørte til den første kategorien og hun var til og med bevisst på det. Hun betraktet det hele, merket seg alle bitene i dette puslespillet, prøvde å finne ut av gåten. Bakken var gruset og grå der hun gikk. Den var dessuten befolket av sølepytter og fortsatt våte flekker som vitnet om at det nylig hadde regnet. Magnolia håpet at regnet kunne starte på ny. Regnet var så befriende, så ekte. Når det regnet så merket hun så tydelig at hun var. Hun elsket den følelsen. Det var bemerkelsesverdig hvordan en dose regnvær kunne skape en slik magi, en sånn følelse av at alt var så lett. Regnet minnet henne på at det fantes tyngdekraft siden dråpene ofte falt så loddrett ned og traff kinnet hennes når de var der. Det minnet Magnolia på at det var en balanse, at verden hadde et system og det var kanskje denne vitenen hun trengte for å unngå å gå fra hengslene. Sikksakkende var regnet, dryppende, trommende, en minnemelodi, men nå regnet det ikke. Det var egentlig ikke noe ordentlig vær i det hele tatt, bare grettent og kjedelig. Innmari kjedelig. Magnolia sukket. Skulle det absolutt ikke regne, så kunne det i hvert fall vært solskinn. Glitrende solstrålepartikler kunne trenge seg mellom løvet i trærne og kysse panner og tegne smil i ansikter. Ekte solskinnsglede, slik som bare sola kan skape. Nå var hele været et evig ingenting og ingenting rommer mindre enn det. Magnolia sukket igjen. Det var noe med bare det å sukke som hun likte og hun mistenkte at det var det at man egentlig ikke gjorde det noe særlig. Det var bare noe folk gjorde i bøker og hvis man gjorde det i virkeligheten var det mest for å få oppmerksomhet. Det virket også i den sammenheng, for når man sukker et par ganger og kremter litt hvis man ser noen ha en samtale, da oppdager de at du er der og så spør de om du vil ta del i denne konversasjonen. Magnolia hadde brukt dette trikset flere ganger da hun var yngre, men så hadde behovet for å delta i andres samtaler visnet, ganske samtidig med at behovet for å snakke med andre i det hele tatt hadde minsket betraktelig. Nå, i det kjedelige været som fortsatt var helt fullstendig ingenting, var et ønske om oppmerksomhet ikke noe grunnlag for Magnolias sukk. Hun sukket i denne sammenheng bare for moro skyld. Da skjedde det i hvert fall noe.

 

Hun fortsatte bortover veien, uten egentlig å vite hvor hun skulle. Det var fint å gå sånn, helt uten mål og mening, bare spasere. Bare være til. Når Magnolia vandret på denne måten tenkte hun. På alt, på ingenting og på kjærligheten og hvordan den enda ikke hadde dukket opp. Ikke ante hun hvordan hun skulle kjenne den igjen heller. Men hun ville nok forstå det når den tid kom. Til da ville hun bare fundere på det hele, tenke over hva det egentlig innebar. Tanken på hva det hele innebar var nesten skremmende. Når man ble sammen med noen måtte man sikkert kysse dem og liknende ting og dette var ting som Magnolia var fullt og helt overbevist om at hun ville være elendig på. Men kanskje, bare kanskje, ville alt gå bra og hvis hun var heldig ville hun en dag få kysse noen i regnet. Mens dråpespillets minnemelodi ble spilt på ny.

***

Inne i et hus like til høyre for et epletre var det et rom i en dus blå farge som duftet av melankoli. Her var det minst tre bokhyller og et skrivebord i tre som ble støvete på to minutter, kanskje mindre. Arthur hadde ikke tatt tiden enda. Arthur satt foran en skrivemaskin som hadde gått i generasjon etter generasjon og nå var hans. Han følte sterkt at han burde være gladere for dette redskapet enn det han var, men en del av ham klarte ikke å riste vekk redselen for at denne skrivemaskinen bare var foreldrenes måte å unnskylde at de aldri var hjemme. Jobb var forklaringen. Jobb, jobb og atter jobb. Arthur ville valgt foreldre fremfor skrivemaskiner uansett hva. Det var en usedvanlig stille ettermiddag, en skulle nesten tro at tiden hadde stoppet, men tikkingen fra armbåndsuret fortalte Arthur at det ikke var hold i denne mistanken. Arthur skrev. Hva han skrev hadde ingen betydning, ingen utenom at det sikkert var noe veldig viktig og bemerkelsesverdig. Han kunne i hvert fall håpe på at det hadde noen betydning i det hele tatt.

 

Arthur skrev ofte. Noen mennesker gjør det. De ser på verden og ser noe i det hele som gir mening eller som gjør dagen en smule mer interessant. Kanskje det er solstrålene mellom trærne som visker vekk skygger og lyser opp tilværelsen bokstavelig talt. Kanskje det er et blikk som forteller mer enn ord og som røper usagte hemmeligheter eller smil som sier alt det som blikket enda ikke har fortalt. Eller kanskje det er alt dette og mer som inspirerer noen til å skrive ord etter ord, setning etter setning og med det skape en magi ulik alt annen. Uansett hva det var så hadde Arthur et behov for å skrive en gang i blant. Som nå, foran skrivemaskinen, på rommet sitt. Men hva han ønsket å skrive ante han ikke. Det var plutselig åpenbart at alt han hadde skrevet så langt ikke hang på greip i det hele tatt, hva var logikken bak alt sammen? Og det var slik Arthur skjønte at han trengte inspirasjon.

*

Inspirasjon er en av de mange tingene som stadig er i forandring og som ofte er noe helt annet for noen enn det er for andre. Det er også en av de tingene som kan være noe så spesifikt som et annet menneske, inspirasjon trenger ikke nødvendigvis være kun et begrep, men det kan være en spesiell person. En liten hund som bjeffer hver gang han hører Elvis for eksempel eller en gammel mann som fortsatt husker sangen som ble spilt da han danset i bryllupet sitt, førtitre år tidligere. Inspirasjon kan også være barn som leker, et ektepar der kjærligheten ikke lenger er ekte eller en ung jente som hopper i sølepytter selv om hun egentlig er for gammel. Hun bryr seg ikke, vil ikke bry seg og hopper og spretter i en ør glede som plutselig har rammet henne. Det trengtes ikke en gang en forelskelse for å forandre sukk til smil, kjedsomhet til glede. Magnolia var lykkelig.

***

Enkelte ting forventes aldri. Det dukker plutselig opp, uten at noen har regnet med det og så snur det verden opp-ned. Kjærlighet er en av de tingene. En regner egentlig ikke med det og en venter i hvert fall ikke at det faktisk er akkurat sånn som i de klisjéfylte romantiske filmene. Blikk som plutselig møter blikk, smil som dukker opp bare av tanken på en annens navn, alle disse klissete ideene som ender opp med å være så alt for sanne. Men så hadde jo alt også vært mye mer kjedelig hvis det var forventet?

Noen filmer jeg digget, digger eller vil digge

Det er en mengde filmer jeg har digget i tidligere tider, i tillegg til at jeg har en rekke filmer jeg digger for tida og filmer jeg er overbevist om at jeg vil digge når jeg først får sett dem og det skal jeg skrive om her. Jeg starter da mine skriverier med filmene jeg har digget i tidligere tider.

Filmer jeg digget før:

Jakten på Nyresteinen http://www.imdb.com/title/tt0116681/ 

Jeg elsket denne filmen da jeg var 11 år og det er nok den eneste filmen jeg har sett fem(!) ganger på kino. Jeg leste boka, kunne historien ut og inn og syntes hele plottet var forholdsvis genialt. Kort fortalt handlet det om en gutt som ble krympet av teddybjørnen sin ved hjelp av et kjemisett sånn at han kunne dra inn i sin syke bestefars kropp og hjelpe ham. Filmen hadde sjarmerende unge skuespillere og ikke minst hadde den en fantastisk karakter i Fru Galle (ypperlig spilt av Kjersti Holmen), scenen der Fru Galle ber på sine knær inn i buret med tunga rullende ut gjør hele filmen. I ettertid synes jeg filmen er litt barnslig og sånt, men den var helt konge da jeg var elleve år og er vel verdt å se tross alt.

Hook http://www.imdb.com/title/tt0102057/

Hook var en Peter Pan inspirert film der Peter Pan var blitt voksen og gift med barn og alt og blitt for opptatt av jobben sin og sånt. Han må så redde barna sine fra Kaptein Krok og får hjelp av Tingeling (som har en veldig åpenbar forelskelse overfor ham) til å lære seg og fly og resten av Peter Pan-pakningen sånn at han kan redde barna sine igjen. Dog min dårlige forklaring og dårlige terningkast er dette faktisk en ganske så severdig film som jeg likte veldig godt da jeg var yngre og fortsatt underholdes av når jeg en sjelden gang får sett den nå. Dessuten har en av mine favorittskuespillere Robin Williams hovedrollen og det trekker også opp.

Super Mario Brothers http://www.imdb.com/title/tt0108255/

Noen filmer føler man nærmest at man ikke bør like og dette er en av dem. Den har lite til felles med spillet Super Mario Bros når alt kommer til alt og den er ikke utmerket på noen måte. Likevel likte jeg denne filmen kjempegodt da jeg var yngre. Historien fenget meg, Yoshi var en søt dinosaur og Mario så faktisk veldig ut som Mario skal se ut. Dessuten var den ganske kul egentlig, med humor, stilig konsept og passelige doser sopp. Kanskje ingen ultimat klassiker, men absolutt severdig likevel.

Filmer jeg digger nå:

Hairspray http://www.imdb.com/title/tt0427327/

Jeg liker altså musikaler og denne musikalen er en av de mest sprudlende og sjarmerende jeg har sett på lenge. Når den i tillegg har en fantastisk karakter i Tracy Turnblad og sanger som "Good Morning Baltimore" og "You can't stop the beat" så er det meste gjort. Historien er kort sagt at den litt overvektige Tracy ønsker å være med i et danseprogram i tillegg til at hun er forelsket i Link Larkin (som er kul først og fremst fordi han deler navn med en av Nintendos beste figurer ever) og redder fargede fra fordommer og sånt. Det er masse interessant her og Nikki Blonsky er fenomenal i hovedrollen. Dette er kort sagt en av de filmene jeg digger for tida.

Enchanted http://www.imdb.com/title/tt0461770/

Dette er den søt-søt-søte historien om Giselle som bor i en tegnefilmverden, men havner i vår verdens New York og opplever kjærligheten. Ok, så er det forutsigbart og sukkersøtt, men det funker ypperlig og Giselle er en karakter man umiddelbart liker. Dessuten er Idina Menzel med, noe som er kult for en Wicked-fan som meg og både James Marsden og Patrick Dempsey (begge personer som absolutt har utseendet med seg for å si det sånn). Jeg liker også sangene, men filmen passer også for de som ikke deler min forkjærlighet for musikaler, siden det bare er noen få sangnumre med. Kort sagt så gleder jeg meg skikkelig til denne filmen kommer på dvd for da skal den kjøpes med en gang garantert 🙂 (Artig nok er fortelleren JulieAndrews forresten, noe som også er stilig!)

Ratatouille http://www.imdb.com/title/tt0382932/

Selv om jeg foretrekker tegnede animasjonsfilmer anno Skjønnheten og Udyret, liker jeg også data-animerte filmer godt og dette er en av de beste. Pixar overbeviser meg mer og mer og Ratatouille er en sofistikert og interessant film om rotta og mesterkokken Remy. Konseptet alene kjøpte meg ikke, men jeg likte straks filmen og anbefaler den til alle. Den er faktisk ikke spesielt barnslig heller, snarere tvert i mot og den har et godt budskap som den er krydret med. Animasjonen er ellers ypperlig og kortfilmen som vistes før Ratatouille da den gikk på kino og som også finnes på dvd-en; Lifted alene er verdt å kjøpe Ratatouille dvd-en for. Veldig kule greier 🙂

Bridge to Terabithia http://www.imdb.com/title/tt0398808/

En nydelig film om vennskap, livet og fantasiens kraft, BTT er en flott film. Den har en undertone av magi, men er først og fremst en vakker og litt trist historie som absolutt er verdt å få med seg. Skuespillerne er kjempegode, boka filmen er basert på er finfin, dog bør den nok leses på engelsk og ikke norsk og alt sammen er fabelaktig. Bridge to Terabithia er rett og slett en av de fimene man ikke glemmer så lett og dermed en av mine favoritter for tida.

Filmer jeg vil digge:

Sweeney Todd http://www.imdb.com/title/tt0408236/

Jeg har sjelden vært så sikker på at jeg vil like en film som nå, for denne filmen tror jeg rett og slett blir genial. Johnny Depp er en kul skuespiller (jeg er absolutt ikke en av de som er helt Depp-frelst, men jeg kan jo se at han er kjekk og kul), konseptet er fascinerende og sist men ikke minst er det en musikal og musikaler digger jeg altså. Kort sagt så gleder jeg meg altså til jeg får sett denne filmen og håper den er like bra som jeg tror den er.
***
Ellers er Neverending Story den absolutt herligste filmen jeg har sett noen sinne, jeg er i utgangsunktet positiv til det meste som Disney gir ut av filmer og jeg har funnet ut at jeg må lese og se "Mannen som elsket Yngve" siden den er rundt meg på alle kanter for tida. Ja da, skjebne, jeg har skjønt hintet. Jeg blogger snart nok igjen og vil kanskje ta en liknende tekst om bøker eller musikk snart, vi får se hva som skjer. Ha en utmerket morgendag, kjære lesere 🙂

Press rewind, turn back time and sing along with the moon

Av og til tenker jeg litt på dette med tiden og at man ikke kan spole den tilbake. Man kan heller ikke spole frem eller sette den på pause, alt bare går i sin faste rytme og man har egentlig ikke noe å si i den saken. Jeg har tenkt litt på sånt i det siste, tiden, melankoli, rytme og hvordan jeg antagelig er helt ute av takt. Det er mye å fundere på og jeg funderer. I tillegg synes jeg kanskje denne bloggen trenger noen innslag av tankespinn, fordi hverdagen i seg selv ikke er spesielt interessant å lese om antagelig. Jeg har tenkt på månen også, det føles nærmest naturlig siden jeg er stjernetegnet kreps. Jeg har en sånn fantasi om å sitte i en luftballong som svever opp til månen og så ha en filosofisk samtale med månen der oppe før den og stjernene begynner å danse med meg som velvillig publikum. Det hadde vært en fantastisk opplevelse og månen hadde sikkert hatt mye å si, den hadde smilt lurt og vist klokhet og visdom på alle måter. Månen er nok litt sånn som de vise gamle skjeggete mennene i Fantasy-bøker uansett om den er gutt eller jente (det varierer fra dag til dag hvordan jeg ser akkurat det for meg) og er nok en slags veileder på en måte. Litt likt som feene som muligens gjemmer seg i folks kjøleskap og spiser opp epler sånn at det alltid er et eple mindre igjen enn man trodde eller som sånne ånder som hvisker hemmelighetene sine til vinden som forteller dem videre til bladene på trærne. Og blader og trær vet å holde på en hemmelighet. Av og til tenker jeg litt på hemmeligheter og.

Jeg var på kino forleden dag og ble fortryllet av "Om forlatelse", en film som viste seg å være mye mindre klisje enn forventet, den var faktisk ganske bra og skapte tanker i hodet. Det kan for så vidt hende at jeg likte den først og fremst fordi en av hovedrollene var en fantasifull jentunge som i begynnelsen av filmen er tretten år. Jeg har jo vært en fantasifull trettenåring selv og det er ikke så veldig ulikt fra å være en fantasifull tjuetoåring, bare så du vet det. Denne karakteren, Briony, gjorde hele filmen til en minneverdig opplevelse og det er så fint, det er alltid fint med karakterer som man ikke glemmer uansett hva.

Karakterer, personligheter og figurer. Jeg lever for dem. Personer som jeg finner på blir nesten mer levende for meg enn de jeg faktisk møter i virkeligheten, det blir nesten så jeg får et lite sjokk når jeg ser en dame på butikken som er prikklik Magnolia Winther eller Lea Holberg og det var utrolig kult da jeg møtte en person som gikk i paralellklassen min i fjor for første gang for hun lignet helt ekstremt på en annen figur jeg har funnet på som het Jane. Jeg tok meg i å nesten stirre på denne skolekameraten da, for den eneste ulikheten var at skolekameraten hadde blå øyne, mens min oppdiktede figur hadde brune. Det er merkelig og fascinerende når sånt skjer. Det blir som han mannen som alltid tok samme buss som meg da jeg gikk på videregående; en mann som var prikklik julenissen. Jeg tror kanskje ikke på julenissen, men jeg tror på mannen på bussen og det morer meg litt at han ikke vet hvor godt jeg husker ham i ettertid. Det er litt interessant.

Tid, fantasi, karakterer og melankoli. Det er fine ord og meninger og jeg tror jeg må fundere litt videre på sånt. Også blogger jeg igjen snart og spinner videre på tankefundamenter og liknende.
Jeg avslutter nå lett 🙂

Heisann

I'm back!!! Jeg digger deg blogg, du tilgir meg alltid for å være såpass lite oppdaterende som jeg er. Danke, danke, danke 🙂 Siden sist har skjebnen omformulert seg selv, ordene har løpt av tastaturet og inn på et tidligere blankt ark og jeg har funnet ut at bibliotekarstudier tydeligvis ikke er min greie. Men nok om det, jeg har klaget alt for mye de siste dagene, så nå skal jeg prøve litt andre ting.

Jeg anbefaler denne linken: http://bibin.hio.no/~s143465/ for her står det masse interessant. Dvs. jeg syns det er interessant siden det er jeg som har skrevet alt sammen. Unnskyld selvreklameringen, jeg må slutte med sånt. Men det er så gøy… (Denne siden vil ikke bli gjort ferdig så dere får dessverre ikke lest min mening om Cats-musikalen inne på musikalguide-delen, håper dette vil tilgis av interesserte lesere).

Ellers tror jeg at jeg har tenkt å skrive litt om lyktestolper akkurat nå fordi jeg er stor fan av lyktestolper også blogger jeg videre neste gang jeg har noe å si. Ha en fin dag alle sammen!
:O) :O] :O) :O] :O) lenge leve smilene