Oppsummering og en midlertidig avskjed

I morgen drar jeg på hytta og dermed får jeg ikke oppdatert denne bloggen på en stund. Derfor tenkte jeg å ha en slags oppsummering av bloggåret mitt så langt nå. Hele eventyret begynte i fjor høst, men det begynte seriøst i februar da jeg begynte å blogge veldig regelmessig, noe jeg aldri har angret på. Jeg liker å skrive og jeg liker å ha et sted på nettet der jeg kan bable i vei om ting jeg finner interessant av ulike grunner og dermed er denne bloggen en liten himmel på jord.
I begynnelsen var det mest babling i denne bloggen, prating om det som skjedde og ikke skjedde i livet mitt. Så, i januar og februar var temaene musikaler og nintendo høyst aktuelle og jeg begynte etter hvert å få en vane med å nevne Wicked og Super Mario Galaxy nesten litt for ofte. Så, med mars og ett stadig vårligere vær kom kåringer inn i livet mitt og jeg har funnet ut at å skrive kåringer er noe av det kuleste som finnes. Jeg har også hatt masse dikt og historier her og jeg liker å legge det inn her siden jeg aldri kan få nok av respons og kommentarer. Gjennom dette året har mye forandret seg. Jeg er den samme gamle, men jeg har fått nye fremtidsplaner og avsluttet eraer i livet mitt, i tillegg har jeg fokusert mye på jobb denne våren med det ene jobbkurset etter det andre, alt for å skaffe meg erfaringen arbeidslivet vil bringe med seg. I mai og juni har jeg blant annet pratet om Grand Prix, theme i filmer og bøker jeg anbefaler og de samme temaene og mye mer vil være aktuelt når jeg om noen uker er tilbake til full blogging og sånt. Jeg kommer i tillegg høyst sannsynlig til å ha mer illustrasjoner.
Til slutt vil jeg skryte av at jeg kommer til å være 23 år neste gang jeg skriver i denne bloggen, jeg kommer til å ha lest Ringenes Herre på engelsk og jeg kommer forhåpentligvis til å være rikere både bokstavelig og metaforisk og det er godt å vite når sommeren slår til og jeg vinker farvel for to, tre ukers tid :O)

I'll be back!!!

Dobbel topp 3, spill theme og film theme

Jeg kan rapportere om at ingenting skjedde på fredag den trettende, den var ikke ulykkesdag, men heller ingen lykkedag, den var bare en dag, men det var dog en helt grei dag. Ellers har dette vært det jeg vil kalle en "lazy sunday" og jeg har fått lite ut av dagen egentlig. Men jeg har lest et interessant innslag på Kristines blogg: http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ som handlet om main theme på filmer og sånt og tenkte å bruke litt tid nå på tilsvarende emne i min blogg, men med noen forskjeller. I stedet for fem filmer tar jeg tre filmer og tre spill som har fantastisk instrumental musikk, fantastisk theme med andre ord og det er ikke alltid nødvendigvis main theme jeg velger. Med de tingene sagt skal jeg sette i gang og jeg starter med filmene.

De tre filmene jeg syns har best theme

3 plass- Mulan http://youtube.com/watch?v=GcbwZ4_l7dk

Klippet jeg linker til viser bilder fra filmen og musikk spillt av fiolinisten Vanessa Mae. Mulan er ikke favoritten min av Disneys tegnefilmer, det er Skjønnheten og Udyret, men det er noe med musikken i Mulan som får meg til å se den igjen og igjen. Jeg liker det kinesiske særpreget i musikken, det er noe skjørt ved det, noe uskyldig og likevel skarpt. Man kan sammenlikne det med en rose, den er vakker og tiltrekkende, men den har torner, man kan kalle Mulans musikk for en rose. Jeg har pratet om Mulan på bloggen min før, men da har jeg konsentrert meg mer om sangene og nå er det den instrumentale musikken som er temaet, themet, bakgrunnsmusikken om du vil og det er noe av det viktigste ved en film for musikken skaper følelser. Den gir inntrykk og i Mulan passer den instrumentelle musikken perfekt for hvert øyeblikk, det sterke, kraftfulle i kampscener, det forsiktige, lavmælte når Mulan er usikker eller redd og det storslåtte når filmen når crescendo, når Sheng-Yu og Mulan møtes oppe på taket. Musikken i film handler for meg om alle nyansene og det er bevareholdt så til de grader i denne filmen.

2 plass- Harry Potter http://youtube.com/watch?v=ZsTIZStkOKw

Jeg har et litt ambivalent forhold til Harry Potter-filmene. Jeg må se dem når de kommer på kino og jeg synes de er underholdende, men jeg er på samme tid en skarp kritiker siden filmene mangler så mange viktige momenter fra bøkene og i tillegg har små irritasjonsmomenter som at hun som spiller Hermione har for lyst hår og sånt. Men en ting jeg virkelig liker ved Harry Potter filmene er musikken og særlig musikken på klippet jeg linker til. Musikken i Harry Potter-filmene har virkelig noe magisk ved seg og løfter filmene. Det er noe storslått der, men likevel er melodiene enkle og ganske rett frem og det kler historien i Harry Potter som er en blanding av en utrolig kamp mellom godt og ondt og en oppvekstfortelling fra et kostskolemiljø, det flotte og det nære, lette og sammen blir det en estetisk og elegant sammensetning.

1 plass- Les fabuleux destin d`Amelie Poulin http://youtube.com/watch?v=tVcfwUNlXNY&feature=related

Amelie er ikke min favorittfilm, men den er blant  favorittene siden den har noe magisk ved seg og skiller seg positivt ut. Jeg anbefaler folk å se Amelie hvis de ikke har sett den altså, hvis du er tålmodig og følger med så kommer du lett inn i filmen og blir regelrett fortryllet. Men nå skulle jeg snakke om theme og sånne greier og jeg føler at Amelie er dronningen av god film-musikk. Musikken er klart preget av det franske uttrykket, men har også noe mystisk ved seg, noe hemmelighetsfullt. Dessuten er den romantisk og finurlig, lett og sofistikert og den har det lille ekstra som gjør at man bare må lytte når man hører den.
***
Det er også noen spill som har utrolig flott musikk og de skal jeg prate om nå og noen av valgene mine er antagelig ganske opplagte, men det er kanskje noen overraskelser.

De tre spillene med best theme

3 plass- Kingdom Hearts http://youtube.com/watch?v=qXUY0SJnrgA

Egentlig er det Nintendo som er min greie tv-spill messig, men det er tre spill jeg liker som er på PlayStation. Det ene er Buzz Music-Quiz, det andre er SingStar og det tredje er Kingdom Hearts. Kingdom Hearts likte jeg med en gang jeg så reklamen for det siden det var Disney figurer med og det så kult ut og så fikk jeg tak i spillet, men nå er det en stund siden sist jeg spillte det. Men en ting som frister med Kingdom Hearts er musikken for den er helt fantastisk. Det er en fin blanding av Disney som jeg digger, Final Fantasy som jeg dessverre ikke har fått prøvd enda og noe annet ekstra som legger noe fortryllende over det hele. Og musikken i klippet viser det forsiktige, men mystiske som gjør themet i dette spillet til noe uvanlig vakkert.

2 plass- Legend of Zelda: Ocarina of time http://youtube.com/watch?v=S1vXYPtn03c&feature=related

Hvis sannheten skal frem så er det bare i det siste at jeg faktisk har turt å prøve meg mot bossene på Ocarina of time. Og det hele hadde ikke bare med det faktumet at jeg er ganske dårlig på å sloss med bosser og sånt, men det hadde med musikken å gjøre og hvordan den i mange år skremte meg når jeg spilte Zelda. For musikken i Zelda er et kapittel for seg selv. Mens jeg er en ganske avslappet zelda-fan så er det noe med musikken i disse spillene (spesielt Ocarina of time) som jeg alltid har elsket. Det er noe eventyrlig og flott med lydbilde og det hele gjør opplevelsen av spillene til noe helt spesielt. Det gir et flott inntrykk. Jeg valgte faktisk ringetonen jeg har nå fordi den minnet om en melodi fra Ocarina of time, den hadde det samme magiske idylliske ved seg. Ocarina of times er nok blant toppen når det gjelder spillmusikk.

1 plass- Super Mario Galaxy http://youtube.com/watch?v=FGyZwr8pIas&feature=related

Super Mario Galaxy er ikke bare et av mine favorittspill, men det er også det spillet som jeg synes er best på musikkfronten og den har flotte themes. Det er masse musikk som vekker nostalgi, kjent mariomusikk og sånt, men det er også masse ny musikk som er minst like fantastisk og i dette spillet er all musikken orkestrert og det gjør det hele enda mer overdådig og flott. Jeg har alltid elsket Mario-spill og musikken er mye av grunnen for det er veldig bra musikk som vekker gamle minner siden jeg har vokst opp med Super Mario og Nintendo. Og Super Mario Galaxy har i tillegg et variabelt lydbilde, et touch av noe kosmisk, humor og musikk som funker ypperlig rett og slett. Super Mario Galaxys theme har alt.
***
Det er masse annen filmmusikk og spillmusikk som har gitt inntrykk, men de jeg har valgt har noe ekstra på et eller annet vis som gir dem en ekstra edge. Og det å skrive dette innlegget har gitt meg en større opplevelse av hvor viktig musikken er for et spill eller en film, to ting som er ganske like egentlig og som begge er viktige elementer i livet mitt. Utenom å skrive dette innlegget og å kjempe en kamp mot den dumme strømmen som truet med å ta fra meg internett for i kvelden (noe som minner meg på hvor patetisk internett-avhengig jeg har blitt) så har jeg gjort veldig lite produktivt denne helgen. Jeg har dog sett masse Buffy og lest en del så det er da noe. Og neste uke skal jeg skrive mer på prosjekter og sånt, dermed basta bom. Jeg blogger videre om noen dager.

Teorier, kule konsepter, tankedryss og Arthur Wildeman

Her er jeg igjen, bloggende, skrivende, dagdrømmende, middagsspisende. Jeg lytter til Sara Bareilles cden min og jeg synes fortsatt at det er en fullstendig herlig cd. Det eneste problemet er vel at jeg kommer til å bli kjempelei av den etter hvert siden jeg lytter til den så mye for tida. Men det er så fine sanger at jeg "just can't help myself" for å si det sånn. Jeg søkte på Sara Bareilles på Last.fm i stad og fant ut at det er massevis av artister jeg ikke har hørt om før som har liknende musikk og finfine stemmer. Det hele var litt artig og fikk meg til å tenke over det med stemmer og hvordan de artistene jeg liker best egentlig ikke har så sterkt særpreg i stemmen (utenom hvis de er musikalartister jeg er fan av), men de har stemmer som kler det meste og fine sangtekster. Men så er jeg også veldig opptatt av tekster, noe jeg jo har brukt et helt innlegg på å prate om her tidligere.

Ellers låner jeg for tida sesong 4 og sesong 6 av Buffy av den ene onkelen min og det er kjempekult. Og det rare er at jeg ikke en gang likte Buffy for noen år tilbake. Jeg avfeide Buffy uten å se noen hel episode en gang fordi jeg tenkte at det var for voldelig og at jeg hadde jo Charmed og Charmed var kongen av alt i flere år tv-messig. Så besøkte jeg denne onkelen min (en onkel som noen kan ha sett i Magasinet til Dagbladet) og han overtalte meg til å ta sjansen på å se en episode for to år siden. Så tittet jeg på en episode til og en til og en til og endte til slutt opp med å låne med meg mange sesonger med hjem til Stovner. Og innen fire måneders tid hadde jeg sett alle episodene. Siden da har jeg lånt sesonger igjen og igjen og da er det først og fremst sesong fire og seks som jeg liker for sesong fire har episoden Hush der halve episoden er i total stillhet fordi alle mister stemmen og sesong seks har Once More With Feelings som er en selvsagt favoritt siden det er en musikalepisode og jeg elsker musikaler. Dessuten er det jo imponerende at alle sammen synger selv, særlig når en tar i betraktning at få av skuespillerne er trente sangere.

I en ideell verden hadde jeg hatt en nydelig sangstemme sånn at jeg kunne vært med i musikaler. Det ser veldig gøy ut å stå på scenen og ha full oppmerksomhet. Selvfølgelig er planen min å få full oppmerksomhet når jeg til slutt vil få utgitt en bok eller to, men med min lite produktive adferd så vil det jo ta år før det skjer. Men nå skriver jeg på noe som skal bli en slags novellesamling kalt "Lyktestolpenes Hemmelige Selskap". Konseptet er enkelt og greit at en haug med lyktestolper har sin årlige konferanse og forteller hver sin historie om lyktestolper og diverse og så kårer de en vinnerhistorie etterpå og den kommer i diktversjon. Så skriver jeg en diktversjon av hver historie og har dem bakerst sånn at leserne kan bestemme hvem de mener er best selv. Og hvis den novellesamlingen slår an så kan jeg skrive "Løvetennenes Hemmelige Selskap" og siden ta "Kannibalenes Hemmelige Selskap" også videre. Ja, jeg har en merkelig hjerne med rare ideer.

Jeg har dannet en teori som jeg ikke tror på, men likevel fascineres av. Ideen er at vi blir født uten hjerner og at sykesøstrene på sykehuset har et eget hjernerom på sykehuset som de tar oss med inn på natten etter at vi har blitt født og så finner de frem en hjerne, åpner skallene være og setter den inn. Så mister de enkelte hjerner på gulvet eller bøyer litt på den ene siden, noe som gjør at den ubøyde siden brukes mer og med det gjør at noen bruker høyre hjernehalvdel mest og andre bruker venstre hjernehalvdel mest. Sykesøstrene er ellers ganske uprofesjonelle med enkelte av hjernene, noe som gjør at enkelte får depresjoner og nevroser og de gjør enkelte hjerner litt bløte og det fører igjen til at fantasien flyter spesielt godt hos disse personene. Personlig tenker jeg at det er mulig at jeg kunne hatt rett i denne teorien, den kunne i hvert fall forklart litt av hvert og den appelerer til den delen av meg som er litt småmorbid og synes kannibaler, Roald Dahls grøssernoveller og Sweeney Todd er fascinerende.

Og nå er jeg egentlig ferdig med å skrive, jeg tenkte bare å avslutte med å poste et nytt utdrag fra historien min "Arthur Wildeman" her. Jeg har alt postet et annet utdrag fra denne historien her som man kan se her:
http://akimamontgomery.blogg.no/1203457520_siden_jeg_egentlig_ik.html
Men her kommer et nytt utdrag fra denne historien og her er matte og gym hatobjektene til hovedpersonene, noe som sikkert vil gjøre at det utdraget her kan appelere til mange. Her er det litterære tankedrysset i hvert fall, også blogger jeg igjen om noen dager (og tallet i tittelen og rett før utdraget er fordi jeg bruker det samme konseptet som jeg brukte i mine siste dager på skrivebua på en historie kalt "En Fotnote", så alt er på en måte fotnoter):

Noen ganger (2) kan glede måles i hvor mange blomster man har i hånda  


(2)
Ganger man tallet en med seg selv mange nok ganger så dannes det kanskje en mild irritasjon over at svaret aldri blir noe mer enn en. Men antagelig tyder nok en slik fritidsattraksjon på at man har alt for mye tid mellom hendene og da er kanskje irriterende gangestykker det minste problemet. Men at gangestykker var et problem var det ingen tvil om. Når man er ni år og tre ganger tre er et unødvendig onde så virker det ikke som ting kan bli særlig mye verre. Men når man er sytten og gangestykket har større sjanse for å være 1x ganger 2 i annen og alt er en sær blanding av algebra og man vet ikke hva lengter man plutselig tilbake til tre ganger tre typene mattestykker. I hvert fall gjorde Magnolia det. Selve ordet algebra skapte en kvalmefornemmelse i munnvikene og det skapte i det hele tatt bare mange tanker på andre ting Magnolia mislikte. Alge i seg selv minnet om tang og hvordan det klistret seg mot bare ben på sommerferier på stranda og ordet bra passet liksom ikke inn i ordet algebra. Det var noe som ikke stemte der. Magnolia pustet dypt inn og ut og mumlet for seg selv at dette ville gå bra. Hun var tross alt et intelligent menneske og det var da grenser for hvor ille et mattestykke kunne være. Mumlingen virket ikke.

 

Enkelte ting klarer alltid å fremstå som uhyre komplisert. Det trenger ikke nødvendigvis å være det, men det legger lett fra seg et sånt inntrykk og det gir en uviskbar impresjon på hjernen. Da har det blitt avgjort at det er vanskelig, uten at man har hatt noen mulighet for å diskutere og så opprettsholdes inntrykket uansett hva. Matte var en sånn ting for Magnolia. For andre var det helt andre ting. Arthur, for eksempel, fant det uhyre komplisert å ta i mot en ball i en gymtime.

'Kom igjen, Arthur Wildeman. Ta i mot. Det er ikke så vanskelig,' ropte gymlæreren og Arthur så oppgitt mot henne. Tross alt hadde hun gitt ham tre gode grunner til å være oppgitt. For det første så var han ikke født for fysiske aktiviteter, det hadde han skjønt allerede da de lekte sisten i første klasse. Arthur var høy, tynn og hengslete og for noen så kan det sikkert hjelpe dem å vise atletiske ferdigheter på høyt plan, men for Arthur så hjalp det ham bare å snuble mer enn hva en skulle tro var mulig. For det andre hadde hun brukt Arthurs fulle navn, (hvis man ikke regner 'den tolvte' som en del av et navn, for da brukte hun bare nitti prosent), og det så ikke Arthur noe behov for at hun skulle gjøre. Det var ikke en gang noen andre Arthur-er i klassen, så hun kunne ikke bruke noe sånt som forklaring heller. For det tredje var baller egentlig romvesen fra planeten 'Ballandia', noe Arthur hadde kommet frem til helt på egen hånd. Det var den beste forklaringen på hvordan de hadde en ekkel tendens til å treffe ham i magen uten at kasteren av ballen en gang gikk inn for det. De var sikkert som raketter, mens de for gjennom luften navigerte de stilsikkert for å finne et passende mål og Arthur Wildeman hadde vunnet førstepremien. Arthurs tanker ble brått skjært gjennom av en kniv. Det var vel oppriktig talt bare gymlærerinnens stemme, men den var skarp som bare det, så sammenligningen passet bra.

'Arthur Wildeman. Nå kastes denne ballen, så konsentrer deg. Du kan klare å ta den i mot. Det er jeg sikker på.' Straks etter kom ballen susende gjennom luften og Arthur gulpet. Han visste at han ikke ville klare å ta i mot og for ørtende gang fikk han rett i sine antagelser.

'Dumme ball,' mumlet han.

 

Denne episoden i gymtimen forklarte Arthurs dårlige humør da han gikk hjemover fra skolen. Det forklarte sparkingen av småstein, nistirringen mot bakken og det ellers misfornøyde helinntrykket som Arthur ga der han gikk. Værgudene ga blanke blaffen i Arthurs humør. Det skulle nok vært grått og deprimerende for å passe til Arthurs humør og i stedet viste været seg fra sin bedre side, med klar blå himmel og solstreif mellom tretopper. I slikt vær var det mye koseligere å være blid. Men Arthur brydde seg ikke om sola, han gikk heller i dystre tanker om gymtimer og hvordan de burde forbys. Disse tankene kunne ha utviklet seg videre mot utspekulerte planer som innebar verdensovertakelse og fritak fra all ufrivillig mosjon, om ikke noe hadde avbrutt tankestrømmen. Det var en stemme, en jentestemme, som sang spesielle melodier for seg selv. Arthur gikk rundt et hjørne og så klart stemmens eier. Han kjente henne igjen med det samme og ble stående og betrakte jenta mens hun sang, han begynte å betrakte Magnolia.

 

Det er sanger som alle kan, velkjente toner som strømmer gjennom konsertlokaler og i enkelte tilfeller skaper vakker eller ikke så vakker allsang. Men det finnes også sanger som for mange er noe komplett ukjent og Magnolias sang var av dette slaget. Magnolia hadde ingen åpenbare musikalske talenter, men hun likte å finne på nye tekster til allerede kjente melodier og så synge det hele for seg selv mens hun gikk hjemover fra skolen. Hun gikk da ut i fra at ingen hørte henne og når det var bare for sin egen skyld så var det jo greit. Nå hadde hun genierklært seg selv, for ?Lisa gikk til skolen? var nesten garantert en mye kulere sang når den var iført hennes tekst. For så vidt så var det en del av Magnolia som tenkte dette om alle sangene hun ga ny språkdrakt til, men dette var vel toppen av kransekaka. Og hun sang og følte seg så fri mens hun gjorde det, i hvert fall friere enn i den nylig overståtte gymtimen, og det var som om stemmen hennes fløt på vinger over verden og bredte seg som et teppe over alt sammen.

                    Solen virker stadig,
                    større enn seg selv
                    Som en åpenbaring
                   
før det går mot kveld 
                   
                    Hvisker stille toner,
                    skaper nye spor
                   
Lysstreif mellom trærne
                    blir min metafor 
 
                    Solen står og maler
                    minner på mitt kinn
                    Verden er en stue,
                    jeg får slippe inn 

Magnolia var nesten ferdig med tredje verset da hun plutselig oppdaget Arthur og stanset brått. Hun rødmet og fikk en følelse av at kinnene hennes nå var i samme valør som ferske, solmodne tomater og denne fornemmelsen fikk henne til å bøye hodet og stirre sjenert ned i bakken.

'Jeg trodde ikke det var noen her,' sa hun og stemmen skalv litt, som om det å prate straks hadde blitt en mye mer komplisert bedrift.

'Det var ikke meningen å forstyrre,' sa Arthur og kjente den dårlige samvittigheten bore seg frem i hjernen hans. Magnolia svarte ikke, men fortsatte å stirre ned i bakken og i noen få minutter, som føltes som en evighet, var stillheten til å ta og føle på. Til slutt kjente Arthur at han bare måtte bryte stillheten på et vis, det kjentes nærmest lammende hvordan alt plutselig hadde stanset på den måten.

'Det var en fin sang,' utbrøt han og han kunne merke at Magnolia smilte selv om ansiktet hennes var for bøyd til at man riktig kunne sjekke ordentlig etter. Det gikk et snaut minutt til før noen sa noe på nytt. Magnolia var taleren denne gang.

'Takk'

***

Mange ville ikke tenkt noe videre over en slik episode, men for Arthur og Magnolia var denne begynnelsen på et verdifullt vennskap. Men som seg hør og bør gikk det sakte i svingene, noe som passet både Arthur og Magnolia godt siden ingen av dem følte behov for å stresse. Det begynte lett med å si 'hei' til hverandre av og til, fortsatte med å prate sammen i friminutter og neste fasen i vennskapet var at de tok følge på vei til og fra skolen. Det var under en slik tur fra skolen at Magnolia for første gang nevnte musene.

'Tror du det er muser', sa hun.

'Muser? Mener du mus, men sier det grammatisk ukorrekt eller…,' begynte Arthur, men Magnolia avbrøt ham.

'Nei, muser. Sånne som inspirerer folk,' presiserte hun. Arthur måtte tenke seg om. Magnolia hadde ofte slike spørsmål og Arthur hadde ofte det samme problemet, nemlig at han ikke ante hva han skulle svare. Han hadde aldri tenkt noe videre over slikt, om han ble inspirert så regnet han med at det hele var en heldig tilfeldighet og ikke noe mer enn det. Det fine var at Magnolia aldri stresset ham. Han kunne tenke seg om så lenge han ville. Likevel prøvde han å ikke bruke alt for lang tid på tenkingen. Endeligvis svarte han.

'Egentlig ikke. Jeg vet ikke helt, men det er jo mulig.' Arthur kremtet en gang før han fortsatte.

'Jeg tenker meg at hvis det var muser så ville man vel ha sett dem. De ville stått bak deg mens du skrev og sukket høylytt hvis du skrev noe totalt idiotisk og sånt,' sa han. Magnolia, som hadde lyttet med oppriktig interesse, smilte.

'Jeg tror de fins. Jeg tror at de ser ut som alle andre og at det å inspirere andre bare er en vanlig jobb for dem, sånn som det å jobbe på et kontor er en vanlig jobb for faren min.'

'Å ja,' sa Arthur, fordi han ikke fant på noe bedre svar, også fortsatte de bortover veien med prat om andre temaer. Men Magnolia tenkte videre på musene og hvordan det var noe fullstendig fascinerende med dem, og hvordan hun ønsket å inspirere noen selv en dag. Hvordan hun ønsket å være av betydning?

 

“Little Voice”, en hemskt trevlig resa & bla bla bla fra min side

En gang i blant finner jeg en cd som jeg faller for som ikke er et soundtrack. Sist var i 2006 og var Marit Larsens "Under the surface" og i år er det Sara Bareilles "Little Voice". Frøken Bareilles har en sang som de spiller på radio massevis for tida og det er Lovesong som kan høres på denne musikkvideoen: http://youtube.com/watch?v=_9-7fSiqLVs. Jeg har fått fullstendig hekta på denne sangen og da var det selvsagt at jeg kjøpte Sara Bareilles cd "Little Voice" da jeg så den i en cd-butikk i går og nå skal jeg prate litt om denne cden her. Før jeg begynner så tenkte jeg å sette inn en link til Amazon.com sin side om denne cden der det er mulig å høre korte fragmenter av hver sang: http://www.amazon.com/Little-Voice-Sara-Bareilles/dp/B000R7I3LY/ref=pd_bbs_sr_1?ie=UTF8&s=music&qid=1213023639&sr=8-1 noe som er praktisk siden jeg kommer til å ta for meg hver sang en for en gjennom cden, mens den står på i bakgrunnen hjemme hos meg. Jeg anbefaler likevel folk å få tak i hele cden eller eventuelt laste den ned (selv om jeg personlig sverger til å kjøpe cder siden jeg liker cder best) for det er en herlig cd og Sara Bareilles har en innmari god stemme som kler det meste. Og nå kommer en form for anmeldelse der jeg tar for meg hver sang på cden og gir terningkast og sånt.

Formeninger om sangene på cden "Little Voice"

1) Lovesong
Første spor på cden er nettopp Lovesong og dette er en enormt fengende sang som setter seg på hjernen og ikke forsvinner derfra med det første. Det er den mest fengende sangen på cden, det er mange andre finfine sanger, men dette er den mest radiovennlige og fengslende. Det er en sjarmerende, livlig og melodisk sang som er en fin vri siden det på en måte er en anti-kjærlighetssang. Denne sangen liker jeg så godt at den får terningkast 6.
Beste strofe: I'm not gonna write you a lovesong 'cause you asked for it 'cause you need one, you see…
2) Vegas
Denne sangen handler om å la virkeligheten gå forbi deg fordi du leter etter den store drømmen. Den har sånn sett en fin moral om at det er greit å jage etter drømmer, men man må holde øynene oppe for gledene i øyeblikket og det er greit å ha et ben på jorda også, noe som er lett å glemme når fantasien fører deg opp i skyene. Den har en tøff edge, er kul og har noe jazzy over seg som får en til å tenke på røykfylte lokaler med kaffe og sigaretter, noe som egentlig er veldig stilig. Jeg syns likevel at denne sangen mangler det lille ekstra som ville gitt den en femmer. Den får med det terningkast 4.
Beste strofe: I'm gonna lose my mind and sail the ocean. 'Cause somebody told me there were cherry blue skies…
3) Bottle it up
Nok en fengende sang som har en herlig melodi som er meget nynnbar. Den er lett og romantisk og har en fin sommerlig sjarm som smaker av bringebær i solsteika. Det som trekker litt ned er at ordet "love" gjentas til det kjedsommelige og jeg er litt utålmodig med gjentakelser, noe som sikkert kom frem i innlegget mitt: http://akimamontgomery.blogg.no/1209909806_sangtekster_og_metafo.html og dessuten en av de sangene man hopper over når man har spillt gjennom cden et par ganger. Den er fin, men får bare terningkast 3.
Beste strofe: We can understand the sentiment you're saying to us oh, but sensible sells so could you kindly shut up and get started at keeping your part of the bargain aw please little darlin'…
4) One sweet love
Denne sangen er litt mystisk og poetisk med flott tekst og den er en av de fineste sangene på cden. Dette er en av de fire favorittene mine og jeg liker melodien utrolig godt, i tillegg til at refrenget er lett memorerbart og fint å nynne på. Også her er kjærligheten tema og denne sangen kler det temaet utmerket. Denne florlette melodien får terningkast 5.
Beste strofe: Your unexpected love provides my solitary suicide…
5)
Come round soon
Denne sangen har en melodi som virker som om den har noe farlig og utrygt ved seg og det gjør den flott og gir den en herlig nerve. Den har ellers en av de mest nynnbare og herlige refrengene og er sånn sang som man går rundt og synger på uten å tenke over det en gang. Den er mindre sprudlende enn mange av de andre sangene, men den er fyllt med håp og forteller en interessant historie om forhold og det å vente på at noen skal komme tilbake og sånt. Denne sangen får terningkast 5.
Beste strofe: The angels said I'd smile today. Well who needs angels anyway?…
6) Morningside
Denne sangen er også tøff og har røffe kanter. Den er blant de mer uoriginale sangene melodimessig, men har et godt refreng og er veldig interessant når alt kommer til alt. Jeg syns også at denne sangen er den mest rocka og den får meg til å tenke på motorsykler og skinnjakker og å kjøre ut i solnedgangen på en Harley med sola i nakken og håret flagrende bak deg. Dette er likevel en av de sangene som interesserer meg minst og den får derfor terningkast 3.
Beste strofe: I'm not scared of you now, or so I say. There's no reason to run, although I may…
7) Between the lines
Dette er en av de fineste sangene etter min mening. Det er en rolig melodisk sang med piano og melankoli og handler om når kjærligheten forsvinner, når man må åpne øynene og se tegnene man har prøvd å overse. Denne sangen har et nydelig refreng og er regelrett vakker, med sin skjøre eleganse. Dessuten heter den "Between the lines" og jeg liker den setningen. Jeg gir min andre sekser i dag til denne sangen, den får terningkast 6.
Beste strofe: Until now, he told me her name. It sounded familiar in a way, I could have sworn I've heard him say it ten thousand times. If only I'd been listening…
8) Love on the rocks
Dette er den eneste sangen som ikke er skrevet av Sara Bareilles alene, men den er fin likevel. Den har en sånn lett finurlig melodi og er full av sjarm. Den mangler litt på originaliteten, særlig når det gjelder refrenget, men er sympatisk og stilig og har en god flyt, i tillegg til at den er en av de mest poppa sangene på godt og ondt. Denne sangen får terningkast 4.
Beste strofe: You'll hear the beautiful sound of love coming down. Love on the rocks…
9) City
Dette er en av de mer jazzy og rolige sangene på cden og den har en innmari fin melodi og et nydelig refreng. Det er i tillegg en av de to sangene på cden der det er strykerakkompagnement og det gir et magisk og elegant preg som jeg liker. Også her fortelles det en historie som på mange måter handler om å gå seg vill, miste seg selv i lysene fra storbyen, bli borte. Denne sangen får terningkast 5.
Beste strofe: It's clear this conversation ain't doing a thing. 'Cause these boys only listen to me when I sing…
10) Many the miles
Dette er en gladlåt om å ta livet som det kommer og om å være villig til å gå mange mil for noen. Det er en fengende sang som igjen har det nynnbare preget og den er i det hele tatt oppmuntrende, man blir i godt humør av den. Her har vi også det herlige jazz-preget som kan være så stilig i en sang og her er et av de refrengene som setter seg best i øret, det setter seg nesten  for godt faktisk. Sangen taper litt på at man kan gå lei den litt raskt siden refrenget er veldig repeterende, men det er i hovedsak en god sang. Den får terningkast 4.
Beste strofe: There's too many things that I haven't done yet, too many sunsets I haven't seen…
11) Fairytale
Jeg liker eventyrtema i sanger og det er det til gangs her. Denne sangen er en av cdens vinnere tekstmessig sett, men den er et eksempel på en sang der jeg liker versene bedre enn refrenget og det gjør den litt spesiell. Jeg liker sjarmen og humoren i denne sangen og jeg synes den er en inspirerende sang som nesten gir meg lyst til å skrive eventyrlige sanger selv. I tillegg har den en lett og livlig melodi som spretter av gårde og trillende toner som en nærmest kan flyte på. Jeg gir derfor denne sangen terningkast 5.
Beste strofe: Snow White is doing dishes again 'cause what else can you do with seven itty bitty men. Sends them to bed and she calls up a friend, says will you meet me at midnight…
12) Gravity
Denne sangen har også strykerakkompagnement og er en rolig elegant sang som har et snev av magi og en herlig melodi. Den er tenksom og finurlig og har innmari fin tekst og er en annen av mine favoritter. Jeg liker refrenget her innmari godt, det er liksom drømmende og minner om svevende skyer som driver over en blåkledd himmel med en løvetannsol skrudd på. Det er rett og slett en behagelig sang. Jeg liker likevel "Between the lines" og "Lovesong" litt bedre, så "Gravity" får terningkast 5.
Beste strofe: Set me free, leave me be. I don't want to fall another moment into your gravity…

Som det kommer frem synes jeg de aller fleste sangene på denne cden er meget lyttbare, velsungne og velskrevne og er dermed meget fornøyd med at Åhlens hadde denne cden.
***
Jeg kjøpte inn cden i Sverige og har med andre ord vært i Sverige denne helgen. Pappa, bruttern og jeg var i Sverige sammen med en venn av pappa og hans to barn og en venninne av en av disse barna og vi hadde det kjempefint. Liseberg liker jeg siden de har koselige omgivelser og mange ting som jeg tør å ta. Jeg er nemlig litt pysete på tivolier og liker best rolige attraksjoner. Dette er også grunnen til at jeg pleier å kjede meg litt på Tusenfryd siden man enten bør tørre det meste eller være barn for å ha masse å gjøre der. Hvis man er i min alder og ikke tør noen berg- og dalbaner blir Tusenfryd litt lite spennende av den grunn. Det er fint, men Liseberg og Tivoli er mye bedre. Jeg var altså på Liseberg og kjørte masse rart, blant annet det jeg kaller "leseturen". Liseberg har nemlig en attraksjon som heter "Kaninresan" og som er for de aller minste. Man sitter i en båt som kjører en rolig runde mellom blomsterdekorasjoner og vinduer der man ser kaninfigurer bevege så vidt på seg. Det er kjedelig selv for meg som attraksjon, men som lesetur er det utmerket. Da blir det rolig vugging siden man er i en båt også litt rolig bakgrunnsmusikk siden det er en attraksjon også kan man sitte der å lese. Det er sinnsykt behagelig. Ellers kjørte jeg masse rart, jeg kunne nevnt i fleng og nå tar jeg til og med de skipene som går fram og tilbake opp og ned. Jeg så også på 3D-film om isbjørner, aper og korallrevets skapninger og den var fin og hadde en ganske tydelig moral om å passe på jordkloden og sånt. Det som gjorde den mest verdt å se var dog at isbjørnungene var så sinnsykt søte, kjempesøte var de.Ellers shoppet vi litt på Femman i går og jeg fikk tak i den nevnte cden, en bok, et bokmerke og engelske ungdomsblader. I Sverige er de nemlig smarte nok til å selge blader som Sugar, Bliss og Seventeen (blader jeg liker svært godt) og de bladene selges ikke i Norge. Dette kan selvsagt ha med at det er svært få som ville kjøpt dem, jeg tror i hvert fall at det var få andre enn meg som kjøpte Sugar da det ble solgt på Narvesen, men det hadde vært kult om man lett fikk tak i disse bladene også i Norge.

Utenom Sverige-tur så var jeg på kino og så Indiana Jones på fredag sammen med en venninne. Den har jeg anmeldt på profilen min på Facebook, men jeg kan nevne at den var kul og verdt å se, men kanskje ikke så fantastisk at man trenger å se den mange ganger. Men nå må jeg slutte å skrive før dette blir for langt siden jeg har andre ting på plakaten også, men jeg blogger snart igjen og til da håper jeg alle lesere har det utmerket.

På menyen: Innlegg, Ingredienser: tankekrydder og navnesalat. Vel bekomme!

I dag har jeg endelig vært så inspirert at jeg bare har skrevet noe i ti minutter i strekk uten å tenke og det var så herlig. Jeg har vært litt dårlig på det å bare kaste meg ut i en tekst uten setebelte og bare la det flyte, men nå nettopp funket det. Dessuten funker været, kablene er satt sammen riktig og solen skinner overstrålende og herlig der oppe og jeg nyter, bare nyter. Og nå er det endelig juni, min absolutte favorittmåned og det har ikke noe med at jeg har bursdag den tjueåttende. Juni er begynnelsen på sommeren og jeg elsker sommeren, elsker villblomster og bringebær og late dager på verandaen med en bok i hånda. Når sannheten skal frem er jeg likevel ikke spesielt mye ute. Selv når jeg er på hytta sitter jeg inne i sofaen og leser, mens jeg av og til kaster blikk opp mot tv-skjermen. Det handler vel om at jeg er et inne-menneske og i tillegg lat og bedagelig, dessuten synes jeg bading er best i badekar og at soling blir kjedelig etter noen få minutter. Også hater jeg veps og myggen liker meg igjen. Jeg har i mange år vært heldig når det gjelder mygg. De har latt meg være og heller angrepet broren min (noe som sikkert skyldes at han nok har søtere blod siden han liker søtere godteri) i flere år, men nå har de begynt å få sansen for meg og dessverre og derfor måtte jeg til og med bære vesken min på feil skulder forleden dag. Det var ondskap på høyt nivå. Men det er vel sånt som inspirerer dem og kanskje mitt blod har inspirert fru mygg til å lage kunstmalerier for lavere myggstand ved hjelp av å bruke snabelen sin som pensel og dyppe den i sølepytter og løvetann. Og nå er mine kjære lesere fullstendig velkomne til å kvele en time med å se for seg hvordan myggmaling ville sett ut. Hjernen blir vel ikke helt den samme etter en sånn visjon.

Nå har jeg ellers tenkt litt på navn og hvor mye jeg liker dem, særlig hvis de er fullstendig merkelige og jeg tenkte å lage en liste over topp syv guttenavn og jentenavn ut fra hva jeg liker best for øyeblikket. Jeg kan med andre ord gjerne oppgradere listen senere. Jeg advarer om at jeg kan ha veldig rar smak når det gjelder navn, i hvert fall i følge enkelte, men på den annen side så ville jeg heller tatt opp en bok om en som het Septimus Rain (forøvrig en über-kjekk forfatter som enda ikke har dukket opp i en historie jeg skriver på, han er oppdiktet av meg), enn en bok om en som het Ole Larsen (mang en unnskyldning til lesere med det navnet). Da begynner jeg og jeg skal også i hovedsak gi en kommentar til hvert navn.

Guttenavn (Villkårlig rekkefølge)

1) Millenium Kristoffer (dette er mitt favorittnavn av alle guttenavn til min bror og min bestevenninnes store forundring. Jeg synes Millenium er et høyst aktuelt og nesten kongelig kult navn og jeg har alltid likt navnet Kristoffer godt, det klinger rett og slett fint i mine ører.)
2) Aximili (Selv om jeg sluttet å lese Animorphs-serien for flere år siden digger jeg fortsatt navnet til romvesenet som var en av hovedpersonene. Han var i tillegg favoritt-synsvinkelen i den serien, siden han var en fremmed på en annen planet og hadde det mest spennende perspektivet sånn sett. Og det er jo et genialt navn, klinger fint i øret mitt og inneholder den noe undervurderte bokstaven X.)
3) Arthur (En av figurene mine heter Arthur og uansett synes jeg dette er et veldig fint navn, som er litt normalt, men likevel har noe klassisk over seg og skiller seg litt ut. Dessuten høres det veldig flott ut på erke-britisk, litt på samme måte som navn som Edmund og Peter. Og ja, det var en ren tilfeldighet at begge de navnene er fra Narnia-bøkene. Arthur er ellers et navn som bare er interessant liksom, det bare er det.)
4) Nikolai (Jeg har også alltid likt navnet Nikolai litt, selv om det er ganske så alminnelig. Men det er en fin ordsammensetning og det er enkelt og greit på en god måte. Dessuten synes jeg det er fint når navn begynner med "ni".)
5) Raphael (Uten å være det minste troende synes jeg at navn som slutter på -el er veldig vakre og der er favoritten min navnet Raphael. Det er noe estetisk med navnet Raphael og ikke bare på grunn av kunstneren fra Renessansen med det navnet eller det engleaktige ved det. Det bare høres elegant ut og grasiøst ut og har noe strålende ved seg som jeg liker.)
6) Elliott (Elliott er et navn jeg liker fordi jeg liker å si det og fordi det høres så uskyldig ut. Det gir meg med en gang assosiasjoner til en søt og litt keitete ung-gutt og jeg har ikke møtt noen Elliott-er en gang. Og el- er en god begynnelse på et navn også.)
7) Aenos (Navnet Aenos mistenker jeg at jeg har funnet på selv og det er inspirert av navnet Aeneas som er navnet på hovedpersonen i et Epos jeg har hørt om. Aenos synes jeg høres solfylt ut og varmt ut og det er befriende merkelig, noe som bare er positivt.)
Jeg liker ellers navnene Mikael, Jonas, Martinius, Leo, Theopolis, Jack, John og Philip blant annet når det gjelder guttenavn.

Jentenavn (også her i villkårlig rekkefølge)

1) Akima (Jeg hørte navnet Akima for første gang i tegnefilmen Titan AE og har siden den gang stjålet navnet og bruker det mye. Jeg syns det høres så fint ut og i tillegg er det kult og litt uvanlig. Det har en flott sjarm etter min mening og jeg digger det. Akima er mitt absolutte favorittnavn ever, det er sikkert.)
2) Emilie (Visstnok skulle broren min hete Emilie hvis han var jente, men det er ikke derfor jeg liker det. Det er heller det at jeg synes Emilie er et veldig søtt navn, uskyldig og lett på en måte. Dessuten synes jeg nesten alle måter å forkorte navnet Emilie er fine også; Emmy, Em, Milly ogs videre, det blir egentlig fint og sjarmerende uansett.)
3) Magnolia (I tillegg til å være en fin blomst er Magnolia et kjempefint navn som klinger flott i mine ører. Det har noe litt verdig ved seg og passer til alle aldre og er i tillegg naturlig på en måte, det er rett frem og har likevel flere stavelser. Dessuten er det inspirerende.)
4) Lea (Lea er kort og elegant og jeg synes det er et veldig fint navn som også er ungdommelig og tøft. Jeg må også informere om at min sans for dette navnet ikke har noe med Leah Isadora å gjøre, jeg likte navnet Lea lenge før hun ble født, thank you very much!)
5) Niamh (Navnet Niamh, som uttales som navnet Siv, men med N istedenfor S, er et navn som jeg liker å si, det er utmerket å si. Det har i tillegg noe utradisjonellt og ekte ved seg og virker direkte magisk eller overjordisk. Det er høyst sannsynlig derfor jeg liker dette navnet så godt, jeg liker det magiske.)
6) Amelia (Jeg liker dette navnet mest på grunn av Amelia Earhart som jeg finner inspirerende og filmen Amelie som er herlig, men selv uten slike inspirasjonskilder ville jeg likt dette navnet, et navn som jeg synes er særdeles sjarmerende og stilig. Det er jo rett og slett kult!)
7) Ophelia (Jeg har i det siste fått veldig sansen for navnet Ophelia og det har ikke noe med Pans Labyrint å gjøre, men mer fordi det er et navn jeg synes er veldig sofistikert. Dessuten elsker jeg Michael Endes historie om "Ophelias skyggeteater", en virkelig nydelig historie etter min mening. Ophelia synes jeg er pent og estetisk og det har noe litt mystisk ved seg som er appelerende.)
Jeg liker ellers navnene Minette, Rose, Iselin, Amile, Jemima, Mimosa, Marie, Aneirin, Kimiko og Mikaela blant annet når det gjelder jentenavn. (Jeg er egentlig ganske fornøyd med mitt eget navn også fordi det kler meg så godt, jeg syns jeg er karolinsk rett og slett.)
*** 
Ellers begynner jeg å få sansen for å la overskriftene til innleggene mine være oppskrift-inspirert og jeg innser at jeg kanskje dessverre bør legge meg siden jeg har tenkt å stå opp halv syv i morgen. Men jeg oppdaterer snart bloggen min og til da får dere ha det fint og nyte været :O)