“Seeing my name on that list…” eller grunner til at jeg er happy :O)

Soundtrack: Legally Blonde- The Musical (So much better)

Jeg hadde aldri trodd at den dag ville komme da jeg ville prise MTV. Det er en grei kanal, men det er, ironisk nok, alt for lite fokus på musikk der og mye mer fokus på teite tv-serier som interesserer meg midt i ryggen. Nå har de dog skutt gullegget, noe jeg fant ut ganske tilfeldig mens jeg søkte etter alle slags versjoner av sangen "I'm not that girl" fra musikalen Wicked. Det er forresten "gå til buss eller liknende"-sangen min, dvs. sangen jeg oftest nynner for meg selv på vei til steder når jeg er overbevist om at ingen hører meg. Uansett så fant jeg altså en hel masse interessant, der i blant en tolkning som førte meg til denne siden på Youtube: http://youtube.com/profile_videos?user=AvidActress007, med en sanger som var usedvanlig habil og hadde gode tolkninger av mange sanger som jeg liker. Hun hadde også en tolkning av en sang kalt "So much better". Jeg lyttet til denne tolkningen og søkte på sangen på Youtube og fant ut at den var del av "Legally Blonde: The musical" og, for å gjøre en litt lang historie kortere, fant denne siden: http://www.dailymotion.com/videos/l3g4llybl0nd3/1 og det er den siden som gjør at jeg priser MTV. De har tatt denne musikalen og filmet den fra scenen med tekst til sangene og sendt det på tv, deretter har en seer lagt det ut på "Dailymotion". Dvs. jeg kan se og har sett en hel musikal på nettet gratis uten at det er ulovlig en gang. Jeg kan bare si i fra med en gang at hvis MTV finner på å gjøre det samme med musikalen "Wicked" så kommer jeg til å elske dem dypt og inderlig inderlig :O)

Anyway, lesere har kanskje hørt om filmen "Legally Blonde". Den kom ut i 1999 og hadde Reese Witherspoon (og jeg pleier ofte å legge til en ekstra h mentalt sånn at det blir "Reese With her spoon" siden det passer med min type humor) i hovedrollen. Handlingen er i korte trekk at Elle blir dumpet av kjæresten sin, Warren, fordi hun er for dum og blond for ham og hun bestemmer seg for å komme inn på Harvard for å bevise for ham at hun har en hjerne. Når hun kommer dit går ikke ting helt etter planen, men Elle finner ut at hun har en lidenskap for "law" og får nye venner, venner som kanskje er mer enn venner og oppdager mye om seg selv på veien. Det skjer mer og, men jeg har ikke lyst til å røpe alt. Det jeg derimot kan røpe er at musikalen har akkurat den samme handlingen med sang- og dansenumre og de to sistnevnte er grunn til at jeg faktisk liker musikalen hakket bedre.

Nå har jeg altså sett denne musikalen på nettet, fått hekta og har sangen "So much better" på hjernen (den kan høres her: http://youtube.com/watch?v=Q9xQAp_NWIw og der står teksten på siden). Det er merkelig hvordan sanger har så utrolig lett til å sette seg på hjernen min, det er nesten noenlunde magisk. Dessuten er den ene karakteren i denne musikalen, Emmett, helt fantastisk og så søt at man sitter og ser på med et lite håp om at skuespilleren bare skal slå opp med kona si, flytte til Norge og tilfeldigvis flytte inn fem minutter unna deg. Merkfundig nok (not, det er ganske forståelig) har jeg tenkt akkurat det samme mens jeg har sett på "SYTYCD-USA". Første sesongen var det Craig DeRosa, andre sesong var det Benji Schwimmer og tredje sesong var det Pasha Kovalev som fikk meg til å håpe at de ville flytte til Norge og tilfeldigvis forelske seg i meg. Men jeg regner med at de fleste med øyne tenker dette om noen de ser enten på film, tv eller andre steder uansett, det er absolutt ganske normalt tror jeg nok. Anyway, så har jeg funnet et bilde av skuespilleren som spiller Emmett på denne linken (bildet er litt for stort til at jeg limer det inn.: http://www.timeout.com/newyork/export_images/601/601.x580.ft.super.borle.jpg)

Utenom å få dilla på en musikal har jeg for tida jobb i en barnehage av alle ting og det var ikke noe jeg egentlig hadde sett for meg meg selv i, men det har så langt funket overraskende bra. Det er veldig fint å plutselig finne ut at man er ufattelig bedre med barn enn forventet. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg er mer på barns mentale nivå enn voksnes siden det bare tar noen dager før jeg er populær blant en gjeng med fireåringer, mens jeg enda ikke kan kalle meg populær blant folk på samme alder. Eller så kan det selvsagt være det at jeg rett og slett liker å leke, jeg vokste nemlig aldri helt fra å huske, sykle på sparkesykkel, leke gjemsel eller skli. Jeg nyter egentlig sjansen til å kunne være litt barnslig og her får jeg til og med betalt for det(!) Det blir selvsagt noen mer seriøse ting som å trøste barn, passe på, vaske bord etter at folk har spist og å ta i akkurat passe fart på huska (det må bli så fort at barna syns det går fort, men ikke så fort at de faller av og begynner å grine, det er et stort ansvar), men det går greit. Med det sagt så har jeg ingen planer om å bli førskolelærer sånn som moren min eller noe sånt. For det første så er det noe med å gå i sine foreldres fotspor som byr meg i mot. Det hadde vært greit om foreldrene mine var kunstnere eller artister eller noe sånt, men siden de har mer hverdagslige yrker vil jeg gjerne ta noe hverdagslig av et annet slag selv. Jeg har personlig mer lyst til å jobbe seriøst i et reklamebyrå eller som oversetter, bibliotekar eller bokhandler, noe sånt noe i hvert fall og helst med bokhyller i umiddelbar nærhet. For det andre så er jeg glad i barn, men jeg er ikke så glad i barn at jeg nødvendigvis trenger å være rundt dem hver dag. Men for en tre ukers tid, som dette er, så er det veldig koselig.

Jeg vil avslutte dette innlegget med å fortelle hele verden om mine fascinerende planer for morgendagen. Jeg skal shoppe i Oslo sentrum igjen og deretter skal jeg på kino og da skal jeg få sett "Batman: The Dark Knight". Nå vurderer jeg litt å bestille billettene i dag for det kan hende det er mange som skal se den på Colosseum klokka 17:20 i morgen, men på den annen side så er det jo ferie for de fleste så da kan det hende jeg er heldig. Uansett gleder jeg meg til å få sett den, siden den sikkert er kjempeinteressant. I tillegg er det like greit å få sett den siden alle kommer til å prate om den uansett, ser jeg den kan jeg delta i samtalene. Jeg gleder meg også til å gå i litt butikker, selv om  jeg strengt tatt har litt for lite rom til at jeg burde shoppe noe særlig. Kanskje jeg får tak i nytt nintendo spill eller cder, bøker eller enda flere dvder. Angående nintendo så har jeg nå sagt farvel til en del av mitt nintendo-spillende liv, nemlig Gamecuben min. Lokket på Gamecuben spratt opp hele tida og jeg spilte eller lite på maskinen og endte dermed opp (i et av mine mer spontane øyeblikk) med å ta med meg alle spillene opp på nærmeste "Game On" der jeg fikk levert dem inn noe jeg tjente 400 kroner på. Disse 400 kronene er grunnen til at jeg i morgen kan ta med meg 600 kroner til byen og fortsatt ha 2500 i spareboksen min her hjemme. Jeg har nemlig de siste årene klart å spare penger helt fra jul året før som jeg kan bruke til julegaver neste år. Da sparer jeg en tusenlapp et helt år som jeg bruker til julegaver, i tillegg til at jeg alltid lar det være litt penger ellers i spareboksen sånn at jeg har penger rett etter jul sånn at jeg kan gå på shoppingtur i Oslo sentrum selv hvis jeg ikke får penger til jul (noe jeg ofte får, særlig fordi penger som regel står øverst med stor skrift på ønskelistene mine siden jeg elsker å gå og velge ut ting selv). I morgen blir med andre ord en fin dag og neste gang jeg blogger kommer jeg sikkert inn på temaet Batman, hvis jeg ikke plutselig forandrer planer i morgen og ser "Mamma Mia". Ellers kommer jeg sikkert snart til å blogge om bøker siden denne sommeren har gitt meg flotte leseropplevelser. Men til da får dere alle ha en fortsatt fin dag og en flott helg!!!

Noenlunde opplagte og ikke så opplagte tanker om musikk.

Soundtrack: Jason Mraz (I'm Yours)

Kjære leser, du har kanskje ikke merket det, men det er noe rart med musikk som nettopp slo meg. Jeg har funnet ut at jeg i enkelte tilfeller, etter å hørt en cd massevis av ganger, blir lei av stemmen til sangeren, men ikke sangene. Det høres kanskje merkelig ut og det er ikke noe dypt alvorlig problem egentlig, men det fikk meg til å tenke litt, slik de mest merkelige ting gjerne setter tankene mine i gang mens ganske logiske ting gjerne lar tankene mine ligge å råtne i en krok for å si det på en litt (u?)kunstferdig måte. Det er interessant hvordan cder har en annen varighet enn bøker når det gjelder hvor mange ganger man lytter til dem. Hvis en cd er ordentlig gjennomarbeidet føles den ofte nesten som en novellesamling for meg siden alle tekstene danner en historie. Forskjellen er først og fremst at en sangtekst har mindre plass og tid til å kunne fortelle en historie, noe som kanskje medforklarer sangers tendens til å ha kjærlighet som tema i de aller fleste tendenser. Det handler muligens ikke bare om at kjærlighet er noe alle har et forhold til på en eller annen måte, men også om at man kan få fortalt en del om følelsen av å være forelska på tre minutter. Selv å synge "I'm in love, love, love" flere ganger etter hverandre kan få frem mye uten å overkomplisere noe som helst. Det er derimot vanskeligere å skrive noe meningsfylt om selvfølelse, pedagogikk eller eventuelt inspirasjon i en sangtekst siden man må gjøre det enkelt nok til at det blir en hel historie fortalt på anslagsvis tre minutter. Uansett er sanger som regel ganske lett tilgjengelige og en cd varer vanligvis ikke lenger enn 50 minutters tid og da kan man lett "lese" cden ut på en time. Det er bare interessant etter min mening hvordan man likefullt kan lytte til en cd hundrevis av ganger, mens man som regel ikke leser en bok mer enn noen få ganger (med noen sentrale unntak selvsagt). Og filmer ser man kanskje en del ganger, men det blir begrenset i forhold til en cd det og. Det er da jeg tenker at musikk egentlig har en større makt enn både bøker og film, i at budskapet i en sangtekst (hvis det er en god en) kan nå de aller aller fleste og kan forandre tankebaner og mer. Bøker kan ha et enkelt budskap, men det er gjerne pakket inn i 150 sider eller mer og filmers budskap er pakket inn i 120 minutter (filmer er visst nesten alltid minst to timer i disse dager). Budskapet i en sang er pakket inn i bare tre minutter, men det kan være uendelig effektive minutter. Det er kanskje der magien ligger…
***
(Forfatteren oppgir at dette er skrevet som en slags oppdagelse, jeg bare skrev mens jeg tenkte også ble det som det ble. Det er merkelig når man skriver sånn nærmest instinktivt, men ganske fascinerende på samme tid. Jeg presiserer at jeg elsker både film og litteratur, ting som har hatt en helhetsmessig større betydning for meg i livet enn musikk, men jeg begynner å få øynene mer og mer opp for det unike som musikk kan tilby og dette blir vel en slags hyllest. Jeg sender en hilsen til alle låtskrivere som jeg liker for all inspirasjon de har gitt uten å vite det og erklærer dette innlegg som ferdigskrevet. Jeg skal snart blogge igjen, dog muligens i mindre høyverdige toner, men vi får se.) :O)

Oppdatering og ymse annet på plakaten før den faller ned…

Soundtrack: Sara Bareiles (CITY)

Jeg føler meg nesten som en sviker, en blogg-sviker av verste sort, men jeg har en unnskyldning for at jeg ikke har oppdatert på en stund og det er FERIE!!! Nå har jeg vært på hytter og i bryllup i Tyskland og sluppet unna virkeligheten for en stund. Dog kan det ikke vare, jeg har jobbing på plakaten de neste tre ukene og så er det tilbake på jobbkurset der jeg skal se etter noe mer seriøst jobb-messig sett. Men men, mindre og mindre ferie er vel del av det å vokse opp tenker jeg. Jeg begynner å miste troen litt på å finne et eget personlig Narnia som jeg kan rømme til for å unngå ansvar og bekymringer. Men jeg har tenkt å holde håpet om å finne feer i kjøleskapet oppe en stund til.

Det er nå fem filmer jeg vil se på kino som jeg vet om og det er Mamma Mia!, Prince Caspian, Once og Batman: The Dark Knight og Wall-E når de kommer. Særlig Wall-E er jeg nysgjerrig på og det er ikke bare fordi Wall-E er kjempesøt, men også fordi jeg har en stor tiltro til Pixar etter deres flotte filmer som The Incredibles og Ratatouille. Dessuten syns jeg de har en interessant utvikling i at filmene deres blir mer og mer modne, uten å miste underholdningsmomentet. Det er så lett å få filmene til å enten bli veldig barnevennlige, men kjedelige for de eldre eller bli passende for alle aldre, men ha mye humor som barn ikke forstår. I Pixars filmer føler jeg at alle aldre blir tatt hensyn til og da blir det bedre sånn jeg ser det. Ellers har jeg nå lest ferdig Ringenes Herre og jeg liker det at jeg kan svare ærlig "JA" hvis noen spør meg om jeg har lest den. Det er en virkelig storslått historie og jeg identifiserer meg mest med Sam som jeg synes er den største helten i historien etter min mening. Dessuten får man mer følelse med hobbitene siden de er mer menneskelige, mens Legolas og Aragorn blir litt for perfekte og Gandalf nesten blir noe forbi perfeksjon, mer en slags gud eller noe sånt. Jeg syns med andre ord at det var verdt å lese og gleder meg ellers over de seks andre bøkene jeg har tenkt å få lest i nærmeste fremtid, jeg har nemlig en verden av litteratur for mine føtter.

Ellers er det masse jeg egentlig kunne pratet om nå, men jeg skal blogge om noen få dager og da kan jeg lette hjertet mitt mer dypt og innstendig liksom. Men jeg legger inn et bilde av Wall-E som folk kan se på mens de sier "åååå, så søøøt!"  enten inni seg eller utenpå og så skal jeg bable høl i huet på folk, dvs. mamma siden jeg ikke har sett henne på en stund. Bwa ha ha ha og ellers har jeg det bra :O)

Forfatterspirens oppvåkningsprosess mens Peter Pan flyr ut av vinduet

Av og til våkner man. Man tror man er våken, men egentlig så drømmer man bare med åpne øyne. Som med Kagge Forlags skrivekonkurranse der jeg trodde at jeg hadde en sterk sjanse til å klare meg bra siden jeg syntes historien min var ganske original. Jeg var ikke blant vinnerne og det er en av grunnene til at jeg våknet. Saken er at jeg har lett for å drømme stort. Jeg drømmer om å vinne i lotto, om å skrive en bok som gjør meg til den neste J.K. Rowling, om å skrive en musikal som blir oppført, jeg er stappfull av store og muligens noe urealistiske drømmer. Men så blir det bare drømmer, det er så sinnssykt lett å gi opp når man prøver å gjøre drømmer til virkelighet og jeg begynner å få en liten mistanke om at det ikke er meningen at drømmene mine skal oppfylles på 1, 2, 3, jeg mistenker at jeg i større grad vil bli nødt til å jobbe for det. Det innebærer videre at jeg har tenkt å tvinge meg selv til å skrive uten å være inspirert og det har blitt vanskeligere og vanskeligere. Før kunne jeg sette meg ned også bare fløt det, men nå er jeg mer selvkritisk. Dessuten gjør jeg det unødvendig vanskelig for meg selv med å ta opp store temaer som livet og døden, kjærligheten og inspirasjonen og jeg prøver å være litt beskrivende og la det jeg skriver bli fint og det irriterer meg. Særlig fordi jeg faktisk i ettertid blir mest fornøyd med de tekstene der jeg lar ordene flyte som en mild sommerbris over et sommerlig landskap. Og det diktet jeg har skrevet som jeg er mest fornøyd med noensinne er kanskje diktet mitt "Crescendo" som ble skrevet i en bølge av inspirasjon der jeg slettes ikke prøvde å skrive bra, ha god rytme eller noe sånt, men bare hadde en ide og fikk utløp for den. Jeg må rett og slett bare skrive og så får det bli som det blir.

Utenom å våkne så skjer det også av og til at man får gode råd som irriterer når man får dem, men som inspirerer når man tenker over dem. Som når en venn av meg sier at jeg lever i en boble. Det som er fakta egentlig er at hun har rett på et vis. Jeg har det egentlig ganske lett, er nokså bekymringsløs og har lite ansvar på mine skuldre og det er greit nok det, men jeg blir mer og mer bevisst på at virkeligheten lusker rett utenfor døra og den er noe annet som skremmer meg. Tanken på å flytte ut en gang, tjene egne penger, betale regninger og gjøre husarbeid er for meg skummel som bare rakkern og jeg har egentlig alltid holdt fast på den drømmen om å kunne være barn hele livet eller finne et Narnia-aktig sted i skapet mitt der jeg kan oppleve utrolige eventyr i stedet for en hverdag som høres ganske uinspirerende ut. Det er litt derfor jeg har lyst til å bli rik for da kan jeg på en måte føle meg trygg når det gjelder i hvert fall det økonomiske og da blir det færre ting å bekymre seg for. Med det sagt så er jeg jo i realiteten en optimist og det er noe i meg som forteller meg at alt vil ordne seg til slutt. Det er en fin tanke, for det er greit at man vil ha litt problemer med å venne seg til virkeligheten når man innerst inne vet at man vil komme inn i det når alt kommer til alt. Alt ordner seg som regel for meg og jeg tror at en positiv holdning vil hjelpe dette med å fortsette.

Litt for å avslutte dette innlegget (som må sies å være et av de mer personlige og nakne innleggene mine) så tenkte jeg å legge inn teksten jeg sendte inn til Kagge konkurransen her for nå kan jeg jo dele det med internett egentlig og så kan folk mene hva de vil. Jeg liker i hvert fall konseptet litt og må vel skrive litt mer om orddetektiveri. Her er historien (hvis skrifttyper forandrer seg eller noe sånt skyldes det at det er omtrent umulig å få lagt inn tekster her på grunn av tekstprogrammet i bloggen som er dustete deluxe):

     Oppdrag: 'Press' : Et ord, mange meninger  

Presang, presentasjon, prestere. Det er så mange ord ute og går og går og kommer aldri til klokka og mange av dem starter med 'pres?' En kunne vurdert dette, sammenliknet ord, funnet en helhet i det hele, men den jobben er alt gjort og det er der jeg kommer inn. Jeg er Karoline, ord-detektiven. Jeg startet mitt arbeid med dette spesielle ordet på P, et ord som ved første øyekast syntes fullstendig alminnelig, men som ved nøyere gransking har visst seg å være meget betydningsfullt. Ja, faktisk mer betydningsfullt enn mange andre ord kan skryte av å være. Ordet er 'press' og du spør kanskje hva det er ved dette ordet som skiller seg så ut fra alt annet. Det er tross alt mange ord som er viktigere, dypere og ikke minst: lengre. Jeg kan se deg for meg, kjære leser, jeg ser deg for mitt indre blikk mens du nå kanskje holder håndflaten din foran deg og begynner å telle de ordene som du tenker er mye mer betydningsfulle. Ord som 'melankoli', 'psykoterapi', 'onomatopoetikon', 'hypnotisk' og 'superopptilkjempefantafenomentalistisk'. Lange ord, kompliserte ord og ord som man aldri glemmer så fort man kan dem. Jeg vil kalle disse ordene og liknende ord for 'sykkel-ord'. Kan man først sykle så glemmer man det ikke og kan man først disse ordene, (alle kjennetegnet av et ubesværlig behov for å strekke seg bortover en setning med målet liggende i enden av korridoren), så glemmer man dem heller ikke. Men det betyr ikke at de er viktigere og mer innsiktsfulle enn ordet 'press', snarere tvert i mot vil nå jeg si. Felles for de fleste lange ord er at de bare dreier seg om få ting, de er rett og slett for lange til å ha spesielt mange meninger. Og ordet som startet med 'super?' og som jeg fortsatt ikke er sikker på om jeg staver riktig er hentet fra Mary Poppins og trenger ingen mening i det hele tatt siden det står i denne teksten kun fordi det er morsomt å si. Ordene 'melankoli' og 'psykoterapi' er betydningsfulle, ja, men blir som regel brukt bare til utvalgte emner og kan ikke, som 'press', beskyldes for å være masse rart på en gang. Ordet 'press' er et annet dyr derimot og det skal jeg bable om akkurat nå. Ja nå, innen to minutter til og med.

Som jeg nevnte ganske tidlig er jeg ord-detektiven og alt sammen startet for meg da ordet 'press' presset seg inn i en setning en tidlig tirsdagsmorgen. Det hele kom ganske brått, uventet vil nå jeg si og jeg forventet ikke hvordan dette ordet på null komma niks ville snu opp/ned på alle meninger jeg hadde på hjertet. 'Press' slo meg først som et ganske beskjedent ord, bare fem bokstaver langt og ikke spesielt bredt heller, det var rett og slett et av de ordene som var lite og spinkelt som 'nys' og 'midtpunkt'. Noen ord har nemlig denne trangheten helt naturlig for seg, de ønsker ikke å ta så stor plass mellom linjene, men liker å skjule seg selv litt, kanskje for å øve i hemmelighet før de til slutt slår til og tar over verden ved hjelp av sine ukjente ressurser. 'Press' virket som et av disse ordene i begynnelsen, men det slo meg snart at det også var noe ganske annet. Det ville nemlig ikke helt bestemme seg for om det skulle stå skrevet foran 'innenfra', 'utenfra', 'oppover' eller 'nedover'. Det ble da sakte, men sikkert klart for meg at 'press' var et av de ordene som kunne bety så mye rart at man nesten ble svimmel av å tenke på det. Dette var et ord som presset seg på en situasjon og tok fullstendig overhånd og jeg følte meg skremt et øyeblikk eller to for sånne ord vet hvilken makt de har og hvilke knapper de må trykke på for å få det som de vil. Og det var da jeg forsto at for å kunne overkomme dette ordets mystiske veier måtte jeg tappe inn i mine ubrukte arsenaler og la mine evner som spion komme frem i lyset. Det var da jeg, (fullstendig uten stemningsmusikk eller trommesoloer, men med målet klart i hodet), bestemte meg for å bli ord-detektiv. Jeg, Karoline, (den lesende, skrivende merkfundigheten av et spissformulert sammensurium), skulle betrakte ordene, granske dem fra alle vinklinger og overliste de som brått kunne bedra meg og ta over verden setning for setning, bokstav for bokstav. De ante ikke hvilken kraft de sto ovenfor, jeg hadde fantasien på min side og en evne til å sette ordene inn i setning på måter som selv ordene ikke ville vurdert på noen måter. Jeg var ord-detektiven og alt skyldtes en og en alene; ordet 'press'.

Jeg angrep saken med en strategisk tilnærming utviklet av for mange runder med spillet Risk og dannet av å bruke hjernebarken på diktskrivningen der alt hadde en sammenheng og rimene klang som bjellene i Notre Dame. Ordet 'press' hadde kommet så nære å overliste meg og det kunne det ikke få lov til. Ingen fikk overliste meg, for det ville være i mot de karolinske lover og det er lover som virkelig burde følges til enhver pris. Jeg har enda ikke nedskrevet disse lovene, men du skal bare vite at de står så klart nedskrevet i hodet mitt at det er som om de var det fysisk også. Uansett hadde ordet 'press' kommet nærmere enn noe annet ord og det vil jeg påstå at var fordi det handlet om mye i seg selv og hver utvalgt ting det handlet om handlet om mye mer. Hvis man setter ordet 'press' foran ordet 'utenfra' for eksempel så handler det om press utenfra, men det får også en videre handling i at man kan tenke videre på hva presset består i. Er presset fra venner, familie eller kjæreste, er det kjøpepress eller drikkepress eller press om å kjøpe drikke? Press utenfra kan være så mangt og av ulik art og det er bare et av alle områdene der ordet 'press' viser sin styrke. Kanskje ordet 'press' står foran 'innenfra' fordi det er deg selv som presser deg. Du presser deg selv til å gjøre ditt beste selv om du ikke vet helt hvor bra ditt beste er og om det er bra nok. Press kan komme fra så mange ulike vinklinger og kan forandre en historie så til de grader at det er best å være på vakt. Og jeg er på vakt. Jeg passer på. Ordet 'press' skal ikke få overtak på situasjonen uansett hva.

Det fikk ikke overtak heller. Det kom som sagt nære, men jeg fikk kontroll over det hele og fikk satt 'press' ordentlig på plass. Det var en hard kamp, men det gikk og nå er ordet 'press' redd for meg og følger min minste kommando. Som eksempelvis kommandoen jeg ga om at dette ordet skulle dukke opp på passende plasser i denne teksten. Det passer utmerket at den hører på meg for ellers hadde denne tekstens innhold blitt mye dårligere enn det er akkurat nå. Og tror du ikke på det så låner jeg deg ordet 'stropp', (som jeg har overvunnet i senere tider), og så er du velkommen til å bytte ut hvert 'press' med ordet 'stropp' og følgelig bytte ut 'presser' med 'stropper' og 'presset' med 'stroppet'. Du må da også tenke deg at det er ord på S som på sitt vis begynte denne teksten, men det slår sikkert min observante leser som åpenbart. Jeg lover deg at sammenhengen automatisk vil bli mer uklar da og det faktum gir meg en måte å avslutte denne teksten på. Jeg avslutter nemlig med å huske på at ordet 'press' altså har bevisst at det har sine gode sider også i og med at det er en så viktig ingrediens i denne teksten. Resten av oppskriften er derimot fullstendig hemmelig.