Wall-E (en anmeldelse av en film som anbefales på det aller sterkeste)

Da jeg leste at Pixars neste animasjonsfilm skulle handle om en robot som var igjen på jorden 700 år etter at menneskene hadde forlatt den var jeg i første omgang litt skeptisk. Så begynte jeg å se bilder av Wall-E som viste meg at han var toppen av søthet og trailerne fikk meg videre enormt nysgjerrig og resultatet av alt dette er at jeg har gledet meg som et lite barn til Wall-E denne måneden og Wall-E var verdt det for dette er en umiddelbar klassiker. Og nå skal den anmeldes i vei!

Wall-E – Kjærleik, eventyr og ekte filmmagi

"There's a lot of world out there." Tonene fra musikalen "Hello Dolly" høres mens vi blir introdusert til jorden om mange, mange år og etter hvert også blir kjent med de to levende vesnene som er igjen der; en kakkerlakk og roboten Wall-E. Wall-E er en robot som har ryddet opp etter menneskene i over 700 år og han begynner følgelig å bli veldig ensom. Så kommer roboten Eve til jorden for å se om det er noe liv der og da blir hun snart nok kjent med Wall-E som forelsker seg i Eve ved første blikk. Etter hvert drar Wall-E og Eve fra jorden og opplever et storslått eventyr…

Jeg vil ikke røpe noe særlig mer av plottet og jeg vil helst unngå å spoile filmen for de som ikke har sett den, men det jeg kan røpe er at dette er et science fiction eventyr, men i enda større grad er det en romanse av det sjeldent magiske slaget. Wall-E er en veldig menneskelig karakter som er nysgjerrig, omsorgsfull og blant de søteste animerte figurene ever og Eve er en mer moderlig robotjente som også er sjarmerende med sin søte fnising over Wall-Es handlinger og sitt pågangsmot. Og det er disse to robotene som historien handler seg om; i en historie som underholder barna med genuint sjarmerende humor, som gir glede til science fiction fans med sine klare referanser til "2001: A Space Odyssey" (eller hva den nå heter) og som blir rørende som bare det for den som har ventet på en ordentlig søt romanse. Utenom kjærleiken føles det nødvendig å nevne at Wall-E er en film som også har andre uforglemmelige karakterer og en scene som får deg til å tenke på Titanic og som er et av filmens mange høydepunkt. Men det er likevel forholdet mellom Wall-E og Eve som virkelig er det som gjør filmen.

Pixar tar ellers animasjon til nye høyder med Wall-E og gir liv til robotene på en måte som gjør at de føles helt levende for seeren. Dessuten er omgivelsene nydelig animert med masse flotte bilder fra verdensrommet og fra jorden. Menneskene skiller seg ut fra resten med en mer tegneserieaktig look og noen har irritert seg over dette, men jeg føler at det har en hensikt og er et godt valg av Pixar. Jeg føler at dette er med på å vise hvordan robotene på mange måter er mer menneskelige enn menneskene selv som følge av hva fremtiden har ført frem mot og føler at dette videre viser hvor gjennomtenkt Pixar har vært med denne filmen. Pixar har også valgt å ha med noe live action i filmen og også stedene som dette skjer er gjennomtenkte og bidrar til å gjøre filmen spesiell.

Jeg må også nevne musikken for her er den virkelig magisk. Dette klippet fra youtube: http://www.youtube.com/watch?v=gfZXyum-p40 viser ypperlig hvor godt sammensatt musikk og bilde er. (Men jeg vil minne om at å gå inn på denne linken er ved eget ansvar siden den på noen måter kan spoile ting i filmen. Når filmen er sett derimot oppfordrer jeg alle til å følge denne linken flere ganger for den viser et av de absolutt mest magiske øyeblikkene i filmen.) Filmen benytter også litt musikk fra musikalen "Hello Dolly" (som er en musikal jeg ikke har sett selv) og dette fungerer utmerket og skaper virkelig stemning i filmen. Den originalkomponerte musikken signert Thomas Newman er også fantastisk og minner meg på sett og vis om musikken i spillet "Super Mario Galaxy" (noe som er et pluss) og det er ellers en finfin sang under rulleteksten med Peter Gabriel. Dette er en av de filmene der musikken løfter filmen og aldri er til bry, men alltid passer utmerket.

Det er på mange måter vanskelig å skrive om Wall-E for jeg vil ikke spoile noe særlig for de som ikke har sett den enda (og er du som leser en av dem så anbefaler jeg deg å løpe til kinosalen i full fart) og uansett er det en film om blir forbi ord. Det er en av de få filmene der jeg fikk tårer i øynene på slutten (og jeg får sjelden tårer i øynene av film) og en film der man er så inni handlingen at man aldri prøver å sjekke klokka si for å se hvor lenge som er igjen. Det er en film der man har en minidepresjon etterpå fordi man aldri kan se filmen for første gang igjen og en film der man øver på å høres ut som Wall-E og Eve mens man går til t-banen fordi de har så søtt robotspråk som på sitt vis forteller mer enn alle våres lange og dypsindige setninger. Det er rett og slett en film som viser magiske øyeblikk på en måte som man alt for sjelden ser i moderne filmer, en film der man sitter igjen med den samme følelsen som man fikk da man var liten og så "Et amerikansk eventyr" og "Løvenes Konge" for første gang og en film der man umiddelbart får lyst til å bestille en ny billett og se hele filmen på ny.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, men det er i hvert fall Pixars beste film (dvs. bedre enn både Ratatouille og De Utrolige) og en film som jeg har tenkt å gi terningkast 6 :O)
***
Utenom å ha sett Wall-E skal jeg spennende nok på biblioteket i dag og bytte ut musikalsoundtrack og muligens kjøpe noe hvis noe roper på meg fra butikkhyllene. Jeg blogger igjen om ikke en alt for lang stund :O)

Cinema Blues, oppfølgerfenomenet og filmgleder

Paraply

Da jeg kom til menneskenes verden, nærmere bestemt til Oslo, regnet det altså og jeg skjønte fort at jeg elsket regn for alt ved mitt første møte så var dråpespillet forfriskende og det spennende virrvarret av paraplyer fascinerende. Paraplyene var i alle regnbuens farger, men jeg dannet meg en mental liste over topp fem paraplyer den ettermiddagen og denne listen vil jeg gjengi her i detalj.

Paraplyer i Oslo den 11. Juni, topp 5

1.      En paraply som var gul, rød, grønn og blå og som ble snurret rundt flere ganger av bæreren, en ung jente i rødt som ga inntrykk av at paraplybæring var noe nytt og spennende for henne som man gjerne kunne leke med. På grunn av snurring ble paraplyen også noenlunde surrealistisk og svimlende for plutselig sto du overfor det røde før grønt, gult eller blått tok over.

2.      En hvit paraply med masse blå paraplyer på som ble båret av en gutt som gikk med en bok foran seg som han av og til siterte fra. Boka handlet tydeligvis om nettopp paraplyer for sitatene var stadig noe av typen 'en paraply, en paraply, hva ville vel verden vært uten en paraply?' Da gutten omsider lukket boken fikk jeg også et glimt av tittelen og så at den var 'Sitater om paraplyer samlet sammen av paraplyfanatikeren Parania Plyge'
Jeg syntes forfatternavnet var meget passende.

3.      En helt sort paraply som også var meget stor og som ble båret av en mann som holdt den over en dame og to barn, men ikke over seg selv. Han var søkkvåt over hele seg og så tydelig misfornøyd ut, men damen hadde nesa i sky og så ikke ut til å merke dette. De to barna, en gutt og en jente, hadde en høylytt diskusjon om hva som var best av Barbie og Transformers og man fikk følelsen av at barna, mannen og kvinnen var helt adskilt fra hverandre mentalt.

4.      En midnattblå paraply med mange stjerner på i gult som ble båret av en jente som holdt den over seg mens hun satt på en benk med en notatbok i fanget og en blyant klar bak øret. Jenta så veldig tankefull ut og det virket som om det aldri hadde slått henne at benken hun satt på nok var våt selv om det måtte merkes. Jeg håpet i mitt stille sinn at ingen ville gi henne noen rare blikk når hun forlot benken for hun fortjente ikke det og hun så virkelig ut som en person med store planer om å forandre verden ved hjelp av selvskrevet litteratur.

5.      En rosa paraply med gule ender på som ikke var spesielt pen, men som virket svært elsket av eieren, en liten pike i femårsalderen som dro den etter seg og som stadig satte seg på huk og snurret paraplyen som om den var en snurrebass. Hun ble flere ganger ropt på av en voksen mann som antagelig var faren hennes og som stadig sa i fra at de måtte skynde seg siden jenta skulle i barnehagen. Etter en stund virket det som om han ga det hele opp og han gikk bort til jenta og satte seg på huk ved siden av henne og så på mens hun snurret paraplyen noen ganger. Da de kort etter gikk videre bar jenta paraplyen over hodet sitt og både hun og mannen virket mye mer fornøyde.

Bare det å betrakte de mange forskjellige paraplyene ga meg en følelse av å ta del i livet til disse forskjellige menneskene, ga meg en følelse av at selv valget av paraply var et valg av substans, på samme måte som valget og ikke ha paraply var meningsfullt. Dette var selvsagt interessant, det viste meg i hvert fall hvor lite som skal til for å kunne uttrykke en del av seg selv. Og dette ga meg håp av alle ting, håp om å kunne uttrykke meg selv for noen, for han eller henne, mitt menneske.
***
Utdraget ovenfor er hentet fra en historie jeg skriver på ved navn "Cinema Blues". Denne historien opptar tankene mine i stor grad for tida og handler i svært liten grad om paraplyer, men det har regnet litt av og på de siste dagene så paraplyer ble et selvfølgelig innslag i historien. Jeg poster kanskje noen andre utdrag etter hvert, har i hvert fall tenkt å poste litterære merkfundigheter i bloggen min litt oftere sånn for moro skyld.

Ellers har jeg tenkt å bruke en del av dette innlegget på en liste over de beste oppfølgerne til animasjonsfilmer. Noen hater nemlig oppfølgere, noen elsker det og noen mener at det finnes noen gode oppfølgere, men at den første filmen som regel er best. Jeg kommer i den siste kategorien og er altså åpen for at noen animasjonsfilmer har gode oppfølgere. Her skal jeg presentere en topp 3 liste over oppfølgere som er gode (og jeg konsentrerer meg om animasjonsfilmer for å gjøre det lettere for meg selv).

Topp 3 oppfølgere til animasjonsfilmer (både data- og tegnefilm er med)

1) Toy Story 2

Toy Story 2 er et eksempel på en av de få gangene da en oppfølger er like god, kanskje bedre enn filmen den følger. Det er en godt animert film med en karakterer som vi allerede kjenner og elsker og nye karakterer som er minst like interessante. Historien er i korte trekk fortellingen om da Woody havner hos en fyr som samler på figurer fra en gammel tv-serie og står i fare for å bli sendt av gårde til museum i Japan. Men historien går dypere enn dette og tar for seg temaet "å vokse fra leker" fra lekenes synspunkt og er med det en film man slett ikke bør se hvis man har planer om å rydde rommet sitt for da kommer man ikke til å klare å bli kvitt noe som helst. Grunner til at denne filmen fungerer så bra er at den er gjennomarbeidet og har en interessant moral i bunn. Og ellers så er det jo Pixar som står bak og de gjør jo sjelden noe galt. Hovedtrekkplasteret med denne filmen er likevel noe annet enn alt dette, nemlig sangen til karakteren Jessie. Scenen med denne sangen kan man se her: http://www.youtube.com/watch?v=Is_hpHzEMiE og den står igjen som en av de mest uforglemmelige scenene jeg har sett i en animasjonsfilm. Den er virkelig oppriktig rørende deluxe altså.

2) Shrek 2

Jeg innrømmer det, hovedgrunnen til at jeg liker Shrek 2 er øyeblikket da Puss ser opp på Shrek og Donkey med store søte katteøyne. Utenom dette synes jeg Shrek 2 er en god film fordi den har en solid historie og føles som en naturlig videreføring av Shrek. Jeg syns på samme tid at Dreamworks skulle stoppet etter toeren for treeren var ganske så unødvendig etter min mening og jeg har lest at de skal lage en firer og jeg aner ikke hva den skulle handle om siden Shrek og Fiona nå er gift og har barn og hele pakka. Toeren synes jeg derimot var verdt å lage, også på grunn av Idol-spillet blant ekstra materiale. Utenom dette liker jeg Shrek 2 på grunn av at den har mye sjarm og humor og jeg liker hvordan konseptet i bunn og grunn handler om Shreks usikkerhet for det kan man kjenne seg igjen i siden alle føler usikkerhet i blant. Shrek 2 har også den herlige eventyrmagien til Shrek 1 og genuint sjarmerende øyeblikk som sangen i begynnelsen av filmen der vi får se Shrek og Fionas bryllupsreise. Dette kan man se her: http://www.youtube.com/watch?v=qxlXmKgbfX0 og dette viser nettopp hvorfor jeg elsket disse karakterene allerede i film 1, de er så befriende naturlige og det er der magien ligger. Shrek 2 er med andre ord en svært god oppfølger.

3) Lion King 2: Simba's Pride

Løvenes Konge 2 er en av mine favorittoppfølgere fordi jeg synes den har en fin historie og interessante karakterer. Den er selvsagt ikke i nærheten av å være like god som eneren for Løvenes Konge er en moderne klassiker og blant de beste tegnefilmene som finnes. Men man får ikke følelsen av at Disney har hatt noe mål om å slå seg selv, her handler det mer om å fortsette en historie og her fungerer dette fint. Løvenes Konge 2 forteller en ganske lik historie som Løvenes Konge, men har tatt utgangspunkt i en annen av Shakespeares klassikere. Løvenes Konge var inspirert av Hamlet og Løvenes Konge 2 er inspirert av Romeo og Julie. De to filmene likner altså svært mye. Likevel tar ikke dette noe fra Løvenes Konge 2; en film som klarer å fenge og klarer å interessere seeren, mye fordi den også har svært gode sanger. Blant disse er sangen We are one som man kan se her i norsk utgave: http://www.youtube.com/watch?v=8epi5SCKwro, en sang som har en veldig fin melodi og som jeg også liker siden jeg synes Kiara har så fin stemme der. Løvenes Konge 2 er altså en av Disneys bedre oppfølgere.
***
Nå vil jeg legge til at det er mange andre animasjonsfilmer som har gode oppfølgere, men jeg valgte bare tre fordi jeg for øyeblikket rett og slett er litt for lat til å skrive om flere oppfølgere siden jeg ikke greier å formulere meg kort i bloggen min. Oppfølgere som ligger like nedenfor disse tre er Aladdin 2: Jafar's return (som jeg personlig hadde veldig sansen for da den kom ut) og Lady og Landstrykeren 2 (som jeg synes er veldig søt). Jeg skal også innrømme at jeg som regel liker oppfølgere til animasjonsfilmer. De er ikke like bra som filmen de følger opp, men de klarer som regel å underholde meg og det er det viktigste.
***
Utenom å tenke over oppfølgere og å skrive på historieprosjekter så driver jeg nedtelling for tida, det er nemlig bare tre dager til Wall-E kommer på kino og jeg gleder meg fryktelig til å få sett den. Jeg har også sett en del nye filmer nå. Jeg så Mamma Mia i helgen og det er en svært underholdende film, selv om den har den tynneste historien jeg har sett i en film på lenge. Om ikke annet så bør man se denne filmen på grunn av Meryl Streep som gjør hele filmen og som igjen viser at hun er en fenomenalt god skuespiller. Jeg har også sett Garden State og Scoop og begge disse filmene er er genuint sjarmerende og særlig Scoop falt jeg for, mye fordi Woody Allen er veldig søt på "søt gammel mann"-måten (ikke noen annen måte altså). Jeg må få se flere av filmene hans egentlig for han er en god filmskaper. Filmen Scoop er dessuten svært morsom og har en begynnelse som kapret interessen min med en gang. Med andre ord; en film verdt å se det og! Men jeg har egentlig ikke noe mer på plakaten nå, men jeg skal snart blogge igjen :O)

So you think you want to buy a magazine?

Jeg liker å tenke at jeg har litt peiling på hva som er interessant og hva som ikke er det og her tenkte jeg å teste ut denne teorien i form av en guide til ungdomsblader for jenter fra 10 til 30. Det blir mest jenteblader rett og slett fordi det er mest av det på markedet og dette blir sikkert ikke den mest grundige guiden, men jeg håper den kan være av interesse likevel. Jeg tar ellers bare med norske blader i denne omgang. Med det så setter jeg i gang og oppsettet for guiden vil dere komme inn i (forhåpentligvis) av å lese videre nå. Det blir ikke bilder, men jeg regner med at lesere skjønner hvilke blader jeg mener. (Tittelen på dette blogginnlegget er forresten sterkt inspirert av et visst program på Tv Norge, men jeg går ut i fra at dette går bra.)

Ungdomsbladsguide til bladinteresserte i alderen 10-30 (Jeg tar denne aldersgruppen fordi den slår meg som mest aktuell og jeg tar ikke med blader jeg ikke har lest på listen)

Topp
 
Topp er bladet som tar for seg musikk, trender, film og masse annet og er en av de ungdomsbladene som kan interessere gutter til en viss grad også. Derimot har Topp et noe manglende filter på hva som er god kvalitet og hva som ikke er det og dette innebærer følgelig at High School Musical gjerne er et aktuelt tema, mens musikkstoffet i hovedsak handler om musikken som er på Vg-lista. Topp er ikke et dårlig blad, men det er for overfladisk, noe som spesielt er tydelig i de artiklene som tar for seg noe seriøst. Dessuten er det et ganske uoversiktlig blad som viser enkelte klare tabloid-tendenser. Men Topp for pluss for gode intensjoner og er en god stayer som har greid å holde seg på markedet i en årrekke.
Terningkast 3
Passer best for: Musikkinteresserte trettenåringer som teller ned dagene mot den neste High School Musical-filmen.

Julia

Julia er et blad med samme musikk- og filmsmak som Topp, men de har mindre om temaet musikk og er mer et jenteblad med litt sjarm og mye bilder. Julia fremstår som et ganske koselig og trygt blad og har for så vidt enkelte artikler som er genuint trivelige. Det er dessuten mindre tabloide tendenser her og man har med andre ord mer oversikt. En annen fin ting med Julia er at det er billigere enn andre ungdomsblader. Det som da er dumt er at det også er tynnere i tillegg. Julia er dessuten et blad som rett og slett blir for uinteressant i lengden og som er litt for barnslig når man kommer opp i tenårene. Det blir for søtt og har for lite tyngde.
Terningkast 3
Passer best for: Uskyldige jenter i tiårsalderen som gjerne vil ha et koselig blad å lese på.

Girls

Girls er en av de store stayerne på bladmarkedet og har også et snev av originalitet på grunn av tegneserien som følger med. Det er på samme tid et blad som dessverre har utviklet seg i feil retning. Da jeg var åtte år var jeg veldig glad i Girls fordi de hadde noveller og liknende, men nå har de etter hvert tatt den vanlige ungdomsbladruten med artikler om Miley Cyrus og Jonas Brothers (og her kan jeg nevne at jeg har hørt noen få sanger av sistnevnte og synes de synger elendig) og dessuten ofte postere. Girls blir dermed på mange måter en blanding av Topp og Julia og fungerer godt for svært ung ungdom, men dårlig for eldre. Men Girls får pluss for å ha litt mer tyngde når de tar for seg mer alvorlige temaer.
Terningkast 3/4
Passer best for: Ungdommer som i fjortenårsalderen som har vokst fra Julia og som liker at det følger med tegneserie.

Inside

Inside har vært på markedet en stund, men har skifta image i stor grad siden 1998. Da Inside kom ut først var det nærmest en klone til Mag som kom ut på omtrent samme tid, men det hadde litt mer tyngde og var hakket mer voksent. Med de siste årene har Inside derimot gjennomgått en stor metamorfose og blitt mer og mer vinklet mot mote. Dette er dessverre en utvikling som jeg personlig ikke er så fornøyd med siden Inside har blitt mer bilder og mindre tekst som følge av denne utviklingen. På samme tid har Inside fortsatt et par ordentlige artikler og disse er gjerne meget gode og har også god tyngde. Inside er i tillegg et blad som kan være veldig inspirerende siden det fremstår som litt mer kunstnerisk enn andre ungdomsblader.
Terningkast 4
Passer best for: Moteinteresserte ungdommer fra femten og opp som ser på artikler som en ekstra bonus.

Mag

Mag er min favoritt på markedet nå for tida og er et blad som pleide å likne veldig på Inside, men som nå for meg i større grad fremstår som et blad som i stor grad har litt om alt. Det er de vanlige ungdomsbladsgreiene, men også artikler om for eksempel ukjente lidelser, et tema som mange andre blader ikke ville skrevet om. Mag viser også god tyngde i reportasjene sine og er også et blad som har sjel nettopp fordi man blir bedre kjent med redaksjonen enn man blir for eksempel i Girls. En annen fin ting med Mag og Inside er at kjendisstoffet får mindre plass, på samme tid som den fortsatt er der sånn at de som liker det blir tilfredsstilt. Den største fordelen med Mag er likevel at det er litt billigere enn for eksempel Det Nye og dessuten følger det ikke med tulleting som man bare kaster likevel, noe som bare er positivt etter min mening. Bakdelen med Mag er at det i enkelte numre er ganske lite som interesserer og at det i enkelte blader er litt for mye fokus på forhold og sånt.
Terningkast 5
Passer best for: Ungdommer som liker at det er masse forskjellig å lese om i et blad og som synes det er bare positivt når man blir litt kjent med redaksjonen bak det man leser i samme slengen.

Cosmopolitan

Cosmopolitan er et ganske nytt blad på markedet og minner litt om Inside i det at det er et stort fokus på motestoffet. Men der Inside har ganske god tyngde i sine artikler om annet enn mote synes jeg Cosmopolitan blir litt for tynt på dette området og det er også et blad som man dessverre bare leser en gang, før det går i søpla. Til Cosmopolitans forsvar så er det nytt og har mye tid til å utvikle seg videre og det er i tillegg et estetisk ganske så tiltrekkende blad og tingene som følger med er også gjerne ganske fine. Det er i tillegg et av de bladene som fremstår som mer eksklusivt enn det er, muligens fordi det tør å virke litt internasjonalt og ikke bryr seg om janteloven. Likevel så blir det ikke helt verdt prisen og det trekker også svært ned at man ikke kan få bladd noe i det før man kjøper det for da vet man mindre om hva man går til.
Terningkast 3
Passer best for: Moteinteresserte ungdommer som fra før av har sansen for engelske blader av liknende slag.

Woman

Woman minner en del om Cosmopolitan fra utsiden, men har en del mer å gi fordi det er mange flere artikler. Det likner en del på Mag siden det er stoff om det meste, på samme tid som det også har en god del stoff om mote, noe som gjør at det appelerer til lesere av Cosmopolitan. Woman har også denne sjarmen med at man blir litt kjent med redaksjonen når man leser og passer med det også for lesere som liker denne siden ved Mag. Woman taper litt på at det går ganske fort å lese gjennom og artiklene greier ikke å gjøre inntrykk i samme grad som artikler i for eksempel Det Nye eller Mag, men den tjener veldig på at småstoffet gjerne er veldig morsomt og oppmuntrende. Woman blir på mange måter som en godtepose, det varer ikke lenge, men man nyter det hundre prosent så lenge det varer.
Terningkast 4/5
Passer best for: Unge som liker Mag, men som vil ha mer mote og humor.

Det Nye

Det Nye har ikke alltid interessert meg. Det var lenge for få artikler av interesse og jeg føler også at det ikke har hatt noen klar målgruppe. I år har Det Nye derimot gjennomgått en fin forandring som har gjort det til en av mine favoritter. Det Nye klarer nemlig å appelere til et større aldersspenn enn flere av de andre ungdomsbladene, mye fordi det ser ganske voksent ut i butikken, men på samme tid har artikler om ungdom som gjør at det appelerer til dem også. Det er ellers et blad som har artikler om mye forskjellig og disse artiklene er også godt skrevet. Det Nyes svakhet er på samme tid at det går litt for fort å lese det ut, i tillegg til at det (som så mange andre blader) er litt for dyrt. Tingene som følger med er dessuten sjeldent spesielt interessante. Det Nye har likevel en god miks av stoff og er også blad som fremstår som veldig idealistisk og dette gjør det verdt å kjøpe.
Terningkast 5
Passer best for: Ungdom fra 15 til 30+ som har litt lyst til å redde verden og som i tillegg vil lese et blad som appelerer til mange og som har gode reportasjer.
***
Det er høyst sannsynlig mange blader som jeg har glemt, men hele poenget var å nevne en del blader som finnes i hyllene og gi en høyst subjektiv guide til lesere i shoppinghumør. Jeg kjøper selv Mag og Det Nye i hovedsak, Woman en gang i blant og Inside en mer sjelden gang i blant og har ellers vært ganske snill med terningkastene, noe jeg håper er greit. Jeg vil presisere at jeg ikke har noe i mot High School Musical-filmene eller VG-lista, men jeg liker at blader er åpne for andre ting også og Topp for eksempel føler jeg ikke at har utvidet horisonten nok.
Jeg tar ellers i mot ideer fra lesere som vil lese flere bladguider, men tror nok tegneserier vil stå på plakaten etter hvert. Ellers skal jeg snart blogge igjen, "Mamma Mia!" er en kul film og jeg synes verden er et ganske så koselig sted for tida :O)

min favoritt blant 2, hjernevirr og en bok som virkelig bør leses

Soundtrack: Sara Bareiles (Vegas)

Det som er så fint for tida er at det bare er to uker til Wall-E kommer ut og den SKAL jeg se og den vet jeg at jeg vil elske. Og det er nesten litt merkelig det der, men med noen ting vet man at man vil like noe før man har sett eller opplevd det, det er litt magisk egentlig. Noe annet som er merkelig er hvordan jeg ved en ren tilfeldighet greide å låne to musicalsoundtrack på hovedfilialen for litt over en uke siden som var strake motsetninger. Jepp, "Dr Jekyll & Mr. Hyde" og "Spamalot" er rake motsetninger og grunnen til dette er at der "Spamalot" er tull og tøys fra ende til annen, med karakterer man bryr seg om og sanger der det meget vellykket spilles på klisjeer tar "Dr jekyll & Mr. Hyde" seg selv alt for seriøst. I sistnevnte er skuespillerne ekstremt dyktige sangere teknisk og det er psykologisk sett en meget fascinerende musikal, men hva hjelper det når musikalen er så dramatisk og humorløs at det er totalt uinspirerende å lytte til. Ingen av disse musikalene er dårlige, men "Spamalot" falt mye bedre i smak hos meg og viste at god humor funker, det funker virkelig. Ellers sitter jeg for øyeblikket på en data som nylig klikket og jeg er nå i ferd med å gjenskrive en anmeldelse som jeg brukte over en time på å skrive før dataen ble så treg at jeg måtte skru den av og på uten å få lagra anmeldelsen. Akk, det er sååå synd på meg, men jeg husker hvorledes den gikk og vil dog nok greie å frembringe mitt tidligere resultat til glede for lesere som kanskje skulle være interesserte i hva jeg syns om boka "This is all: The Pillow Book of Cordelia Kenn".

This is all: The Pillow Book of Cordelia Kenn av Aidan Chambers

Når du ser "This is all: The Pillow Book of Cordelia Kenn" stående blant engelske ungdomsbøker i bokhandelen blir du først litt forundret. Du har ikke regnet med å finne en bok på 800 sider stående blant bøker som mye oftere er mye tynnere og når du så kjøper boka og gjør litt research på nettet om den etterpå for å forberede deg på det som venter deg kan informasjon som at forfatteren Aidan Chambers er en mann i syttiårene gjøre deg enda litt mer nervøs. For det virker nesten utrolig at en eldre mann skal kunne greie å skape en realistisk gravid kvinnelig (for menn har vist seg gravide i Se og Hør) hovedperson. Når du så begynner å lese blir du dermed ekstra fornøyd for da finner du ut at alle bekymringer var unødvendige og at dette virkelig er en bok du vil huske for alltid.

Dette er virkelig en av de bøkene som man umulig kan være nøytral overfor når man har lest den. Det er mulig å elske den, det er mulig å mislike den, men du vil ha en formening om den garantert. Og det er også en sånn bok som vil gi en ny opplevelse hvis man leser den på nytt, for ting blir betydningsfulle på en annen måte da.

Denne boka kom ut i Storbritannia i 2005 og har så vidt jeg vet ikke blitt oversatt til norsk. Den slår meg også som en bok som kan bli vanskelig å oversette siden den er en bok som blir magisk nettopp på grunn av språket. Boka er skrevet i en flytende stil og utstråler visdom og en tidløshet som er bortimot uimotståelig. Jeg mener at dette er en veldig moden bok med masse mellom linjene, men det er også en bok som sprudler av fortellerglede. Aidan Chambers har virkelig skapt en ekte og fascinerende karakter i bokas hovedperson Cordelia, en karakter som er både klok og naiv og som man lett kan kjenne seg igjen i. Man vil ikke nødvendigvis være enig med Cordelia i alle valgene hun tar, men man vil forstå henne og man vil ha masse sympati med henne når ting ikke går som forventet. Også de andre karakterene i boka er gjennomarbeidede, men dette er først og fremst Cordelias bok og hennes fortelling.

Når boka begynner er Cordelia 19, nesten 20 og gravid. Hun begynner å skrive det hun kaller "putebøker" til sin ufødte datter og det er disse vi får lese, noe som kan gi noe av den samme pirrende gleden som man kan få av å smuglese dagbøker. Og siden Cordelia blir så ekte for leseren føles det virkelig som om vi får lov til å innvis i noe som egentlig er privat for oss. Det er seks deler som følger Cordelia fra hun er femten år og oppover, seks "putebøker" og hver av dem er unik, noe som gir boka en spesiell originalitet. Ikke alle delene fungerer like godt og det er særlig en av delene som er skrevet på en unødvendig tung måte, men alle delene føles nødvendige og alle er med på å gjøre boka til en fascinerende og utradisjonell roman, og her er utradisjonell virkelig ment som et kompliment. I tillegg tør Aidan Chambers å la boka ta retninger man ikke forventer og dette er med på å opprettholde spenningen. Boka tar ellers for seg mange temaer, men de mest sentrale elementene blir likevel vennskap, oppvekst, familie og ikke minst kjærlighet. Særlig det siste elementet blir en stor del av historien, noe som virker naturlig både fordi det er et aktuelt tema i ungdomstiden og fordi boka tross alt leder opp mot Cordelias graviditet, noe som følgelig blir et resultat av kjærlighet. Og jeg advarer her lesere om at sex kommer opp i boka, men det burde ikke skremme noen fra å lese for dette temaet behandles stilfullt og med respekt og blir aldri upassende. Likevel gjør dette elementet at boka nok vil passe bedre for lesere som har lært om blomstene og biene og jeg tror også at bokas modenhet vil gjøre at folk over femten år vil få mer utbytte av den enn yngre lesere. Med det sagt så finnes det svært modne tolvåringer og boka handler uansett først og fremst om temaer som appelerer til alle. Hovedtemaet i boka føler jeg nemlig at er livet, selve livet og det er noe alle som lever er del av.

Dette er ingen lettlest bok, men det er en bok som gjør sterkt inntrykk og en av grunnene til dette er også at denne boka er veldig poetisk. Ikke bare er skrivestilen poetisk siden den har en flytende, tankefull sjarm, men bokas hovedperson Cordelia Kenn er en virkelig poet selv. En veldig sentral ting i boka er nemlig Cordelias lidenskap for poesi, både og lese det og å skrive det selv. Og denne kjærligheten til det skrevne ord er en rød tråd i hele fortellingen og gir også boka et ekstra element for lesere som liker det skrevne ord selv. I Cordelia har Aidan Chambers skapt en karakter som virkelig viser hvorfor det å skrive og det å lese er så magisk. Det er med på å gjøre boka til å gjøre boka til noe mer enn en ungdomsbok, men mer en hyllest til fortellerglede og ungdom.

Dette er med andre ord en bok jeg virkelig er glad i. Det er ingen perfekt bok og man må la den ligge en stund før man leser den på ny, men det er en viktig bok som virkelig er en av de mest omfattende karakterportrettene jeg har lest. Og det er først og fremst derfor du burde lese den du og, kjære leser :O)

månespill over helgeidyll og musikalkarakterer

Soundtrack: Popular (Wicked)

Det var visst måneformørkelse i natt og det var veldig kult og beviste at det ikke var hold i kreative teorier om at det bor en ku på månen som spiser ost og dermed månen siden hun trodde den var en ost. Det var litt sånn mystisk på en finfin måte og minst like interessant som da månen var helt full på fredag. Jeg har personlig veldig sans for fullmåne siden jeg liker å tenke meg at varulver uler mot månen støtt og stadig i fullmånebefengte netter, noe som er litt kult egentlig. Andre ting som er kult var Amanda-festivalen på Tv2 som jeg syntes var bedre i går enn den har vært  på lenge. Jeg likte de musikalske og dansende innslagene og må nesten vie resten av denne setningen til å gratulere "Mannen som elsket Yngve" med alle prisene den fikk. Ellers var jeg på biblioteket på fredag og fant meg en mengde bøker, deriblant tre grafiske romaner, og to filmer som jeg kunne låne. Det var dog vanskelig å bestemme seg når det gjaldt filmene for det er så mange filmer jeg føler behov for å få sett, men jeg endte opp med to som jeg antagelig vil kommentere nærmere her når jeg har fått sett dem. Jeg har også vært på hytta på Stavern denne helgen og der var det finfint, men det skal dog innrømmes at jeg var mest innendørs. Dessverre var OL skrudd på store deler av tiden, men det gikk bra. Her kan det for så vidt nevnes at jeg gir blaffen i OL og har sett veldig lite på det i år ellers, noe som jeg er storfornøyd med. Men nå skal jeg legge denne bablinga på hylla og ta for meg en annen type babling, jeg skal nemlig prate om en ny musikalkarakter og nå er karakteren Glinda.

Glinda/Galinda fra Wicked

Wicked er en av de musikalene jeg har forelsket meg dypest i og her fortelles historien om den grønne heksa i Trollmannen fra Oz, en heks som heter Elphaba i Wicked og som er heller misforstått og ikke nødvendigvis er så ondsinnet som ryktene tilsier. Wicked er en utrolig fin musikal (som jeg dessverre ikke har sett, men jeg elsker soundtracket) og litt av grunnen er at det viktigste i historien på mange måter er forholdet mellom den grønne heksa Elphaba og hennes bestevenninne Glinda og det er Glinda jeg skal ta for meg nå. Glinda er i begynnelsen av historien en ganske overfladisk blond jente, men har en enorm utvikling gjennom musikalen, mye på grunn av vennskapet hennes med Elphaba. Dette vennskapet får blant annet Glinda til å se forbi utseende og heller verdsette mennesker av andre grunner og det lærer henne mye om godhet og ondskap og hvordan det ligger mer mellom linjene enn man først ser. På samme tid blir Glinda (som i begynnelsen av musikalen heter Galinda, men som tar vekk den første a-en etter hvert) aldri en dypt alvorlig karakter. Hun holder på sin letthet og sitt behov for å fokusere på det positive så godt hun kan, en egenskap som både er en positiv og en negativ del av personligheten hennes. Glinda vokser som menneske, men er seg selv hele veien og har en masse sjarm, naivitet og humor som gjør henne sympatisk.

Glinda har blitt spilt av flere musikalskuespillerinner, men den originale og beste Glinda er Kristin Chenoweth, en skuespiller, sanger og musikalartist som virkelig har særpreg i massevis. Kristin er i følge IMDB knapt 1'50 cm høy, har en stemme som ikke likner på noen annens og har vært i massevis av filmer, tv-serier og musikaler. Det jeg først og fremst synonymiserer henne med er likevel Glinda som hun personifiserer så til de grader, med masse sjarm og en tilstedeværelse som nesten er for mye av det gode. Hun klarer å gjøre Glinda til en fascinerende karakter, men har også flott samspill med Idina Menzel som er den originale Elphaba, noe som kommer godt frem av klippene fra Wicked som jeg har funnet på Youtube. Den sangen som er mest glindaisk er Glindas sang "Popular", som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=nTUXJHvVQM0&feature=related
Denne sangen viser Glindas tidlige overfladiskhet, men også hennes sjarmerende naivitet og spesielle oppfatning av hva en tjeneste er og viser også Kristin Chenoweths særpregede og flotte stemme, som jeg etter hvert begynner å bli litt fan av. En annen video som viser en helt annen side av Kristin Chenoweth er denne:  http://www.youtube.com/watch?v=zXS0nEOx_20 der det synges om Taylor som lager Kaffe Latte på Starbucks av alle ting. Denne sangen er bare fryktelig søt og vel verdt å lytte til.

Men tilbake til karakteren Glinda, en karakter som også minner om enkelte andre karakterer, deriblant Elle Woods fra filmen (og musikalen) Legally Blonde som også er en karakter som utvikler seg enormt i løpet av en historie og som også har blondt hår. Det er også mange andre karakterer som minner om Glinda, men ikke så mange som en skulle tro, muligens fordi Glinda er en ganske unik karakter på mange måter, noe som bare er positivt. Dette er altså en utmerket musikalkarakter som er blant mine favoritter :O)

Jeg skal ellers blogge igjen snart, men til da håper jeg alle lesere har det utmerket og at sola forblir skinnende!

Marit Larsen, herlig inspirerende spontanitet og en skyldig glede

Soundtrack: Marit Larsen (If a song could get me you)

Det er masse jeg liker, blant annet at sola skinner, blant annet at bloggen min på en måte har et soundtrack nå,
delvis fordi jeg i det siste har vært ekstra glad i musikk og liker å reflektere det på karolinsk vis. En annen ting jeg liker er at Marit Larsen gir ut ny cd om bare to måneder. Marit Larsen er en av mine favorittartister og en jeg kan si at jeg har fulgt hele veien siden jeg også var storfan av M2M og til og med hadde "Marit og Marion synger barnesanger"-kassett. Men Marit Larsen solo er noe helt annet enn M2M og Marit og Marion, det er en annen tilnærming til det hele føler jeg og en moden lekenhet som skiller seg ut fra de fleste andre "singer-songwritere" jeg har hørt. Og nå har jeg fått Marit Larsens nye singel "If a song could get me you" på hjernen. Man kan se en musikkvideo med denne sangen her: http://www.youtube.com/watch?v=UcjzRuFkJP4 og den videoen har jeg nå sett flere ganger i løpet av noen få dager. Det er en lett-tilgjengelig sang, men med alvor under all sjarmen og det er kanskje derfor jeg liker den og de andre sangene til Marit Larsen. Jeg liker når det triste eller seriøse blir pakket inn i lette rytmer for det er da det blir magisk, da får det flere lag på en måte som fascinerer og inspirerer og Marit Larsen har virkelig skjønt dette. Og i tillegg så er det dette med at noe musikk snakker til deg på et dypere plan, for jeg har gjerne veldig klare ideer om hvilke følelser jeg vil at det jeg skriver skal skape, jeg vil at det skal føles litt magisk og av og til finner du sanger som formidler følelsene du vil skape på en utmerket måte og da blir sangene noe mer enn bare sanger. Da blir sangene en del av deg. Og Marit Larsen lager de sangene for meg (if that makes sense)…

Jeg var spontan i stad, herlig spontan på en måte som jeg opplever alt for sjelden. Det var solskinn og jeg fikk den plutselig innskytelse å finne ut hvordan jeg kom meg til Munch museet fra Tøyen t-bane stasjon og i tillegg da finne Naturhistorisk museum. Jeg fant begge deler etter en deilig spasertur der det føltes som om jeg hadde hele verden for meg selv siden det var så stille rundt meg og nå har jeg planlagt å ta inspirasjonsutflukter til disse museene for å tegne, observere og nyte. Dette er blant de planene jeg har lagt i det siste som jeg er veldig fornøyd med og da håper jeg bare at været holder seg fint og at den lille stemmen inni meg som sier at jeg egentlig burde skrive jobbsøknader holder kjeft.

Ellers har jeg tenkt litt på uttrykket "guilty pleasures" som jeg har møtt på en del steder. Jeg har aldri likt det uttrykket spesielt godt for det gir meg inntrykk av at man skal føle seg skyldig over å like noe og det føles feil. Hvorfor skal jeg føle meg skyldig eller patetisk fordi jeg ser på "Top Model" (til tross for min ellers svært manglende interesse for mote) og synes tegnefilmer er utmerket? Det har virket direkte ulogisk å føle noe skyld over sånt. Etter hvert har det samtidig blitt mer klart for meg at dette uttrykket ofte brukes om ting man liker som man kanskje skulle ha vokst fra og det er en av disse tingene som resten av dette innlegget skal brukes på. Jeg har nemlig en innrømmelse å komme med, det er et blad jeg er fan av fortsatt og det skal jeg nå prate om. Og bladet er (*trommehvirvel*) "W.I.T.C.H." :O)

Jeg møtte på Witch første gang en varm junidag i 2001. Det var en ny tegneserie og jeg ble raskt nysgjerrig og snart ble Witch et fast kjøp. Men i 2005 var det slutt og jeg lot være å kjøpe det fram til januar i år. Da fikk ting som Witch tegneskole-blad og et motebilag som var interessant av den enkle grunn at jeg vil lære å tegne klær bedre meg til å begynne med å kjøpe Witch igjen og så langt har jeg ikke gått lei. Det er mye som forteller meg at det er litt irrasjonelt å kjøpe Witch. En grunn er at jeg er forbi målgruppen med en del år, men en annen er det at jeg tross alt ikke leser Witch-bladene så mange ganger. Men så liker jeg konseptet, jeg liker at det er fem hovedpersoner for da kan nesten hvem som helst finne noen å kjenne seg igjen i. Dessuten synes jeg karakterene er veldig sympatiske og de er faktisk heller ikke for stereotypiske. Det er noen klisjeer selvsagt, men alle karakterene er helt individuelle og har både gode og negative kvaliteter som er realistiske. Vi har den litt tilbakeholdne Will, som på mange måter kommer i fokus i serien. Hun er den som kanskje er lettest å leve seg inn i, delvis fordi hun er den mest følsomme og naturlige. Vi har Irma som jeg kjenner meg en del igjen i. Irma er den usporty, humoristiske jenta, hun som sier ting uten å tenke, men som mener det godt og som deler min forkjærlighet for å tilbringe timesvis i badekaret. Vi har Taranee som er den tenksomme danseren og fotografen som likevel har temperament i massevis gjemt under overflaten. Taranee er på mange måter den av karakterene jeg liker minst siden hun er litt mer uengasjerende enn de andre og i tillegg føler jeg at hele den storien med at Taranee var så god til å danse kom litt brått på. Man fikk litt følelsen av at skaperne av Witch bare fikk et plutselig behov for å blande dans inn i historien og da tenkte de at de kunne la det være Taranees greie siden det passet seg best. Det er greit altså, men det virker litt tilfeldig. Vi har Cornelia som er den perfeksjonistiske, atletiske kunstløperen, men som likevel blir sympatisk på grunn av vannskrekken sin og hennes sterke følelser (noe man ser svært tydelig med Caleb i de første bladene). Dessuten merker man liksom usikkerheten som hun har og den er med på å gjøre henne menneskelig. Jeg var personlig veldig lite glad i Cornelia som karakter i begynnelsen, mest fordi hun var og er den i Witch som jeg har minst til felles med, men jeg tolerer henne mer og mer. Vi har til sist Hay Lin som er den kreative og alieninteresserte typen. Med sitt livfulle vesen og sin vimsethet er Hay Lin lett å like, men på samme tid er hun litt uoriginal. Asiatiske kunstnerspirer er nærmest en egen form for klisje, på samme måte som bebrillede nerder og blonde cheerleadere. Og klisjeer kan være ufattelig irriterende. Likevel er hun en helt grei karakter ellers. Det jeg liker med Witch er karakterene, men i større grad så er det balansegangen mellom fantasi og realisme som tiltrekker meg. Det er magi og redding av verden og sånt, men det er også skolegang og hverdagsproblemer og i tillegg så er det kjærlighet selvfølgelig. I tillegg liker jeg tegnestilen, liker hvordan det er en blanding mellom vestlig tegnestil og manga, liker hvordan klærne og ansiktene er tegnet. Og ellers så liker jeg hvordan det er introduksjoner av Witch-jentenes familier, hvordan man får se rommene deres og alt det der, man får liksom følelsen av at skaperne av Witch har tenkt på alt når det gjelder karakterene sine, fra hvordan de ville reagert på å flytte til hvordan de ligger når de sover. Jeg liker dette og de andre tingene jeg nevnte og det er kanskje derfor jeg fortsatt kjøper Witch til tross for at jeg kanskje er litt for gammel. Jeg vil til slutt presisere at det er tegneserien jeg liker, ikke tegnefilmserien, noe som mine lesere gjerne kan være klar over. Uansett så ser jeg ikke på Witch som noe veldig intellektuelt, men det er et hyggelig opphold fra virkeligheten, det er en interessant serie som er verdt å lese til tross for alle svakheter.

Men nå må jeg slutte å skrive av henhold til det karolinske reglementent som sier meg at jeg må se på tv, noe jeg for så vidt vil også. Det er SYTYCD nå!!!

nye tanker, gamle tanker, beslutninger og tankebanker

Soundtrack: Spamalot (The song that goes like this -reprise)

Er det ikke merkelig når det plutselig går opp for deg at du er i ferd med å forandre deg, åpne deg kanskje, som om du er en bok som har blitt lest, men ikke grundig og ikke med alle sanser slik de beste bøker blir lest? De beste bøkene vil du lese på hele tiden samtidig som du helst vil at de skal vare bestandig siden du bare leser en bok for første gang en gang. De beste bøkene får deg til å leve deg inn i historien så til de grader og oppleves med alle sanser fordi du også bruker smaksansen og luktesansen når du leser siden beskrivelsene av slikt blir så levende for ditt indre blikk. Også finnes det andre bøker der du synes historien er interessant, men du får likevel lyst til å gjøre andre ting enn å lese på den samtidig som du har lyst til å bli ferdig med den sånn at du kan lese noe annet. Jeg leser på en bok av det siste slaget nå og det er absolutt ingen dårlig bok, men den engasjerer meg bare ikke for øyeblikket. Det som derimot interesserer meg veldig for tida, eller som hvert fall fascinerer meg er at jeg lærer så mye nytt om meg selv nå. Dette året er et sånt år der jeg tenker over planene mine for fremtiden og revurderer litt. Jeg trodde i årevis at det var bibliotekar jeg ville bli, men jeg begynner å vurdere andre ting nå som å jobbe på SFO eller ungdomsklubb, bokhandel kanskje, forlag og andre ting og jeg begynner å skjønne at det er mer å tenke på enn jeg tidligere trodde. Ikke at det er en dum ting, det er faktisk ganske interessant, men det er uansett et faktum som får meg til å tenke frem og tilbake og frem igjen.

Og når man snakker om forandringer så har jeg tatt noen spennende beslutninger om å åpne sansene for nye inntrykk, oppleve nye ting filmmessig, bokmessig og musikkmessig. Jeg har blant annet funnet ut at jeg skal dra mindre på kino siden det koster så mye for kinobilletter (jeg synes i hvert fall det er alt for dyrt). På samme tid skal jeg leie film oftere og da skal jeg fra nå av leie filmer jeg ikke har sett før i ni av ti tilfeller. Jeg føler nemlig at jeg trenger å se nye ting, for hvis man bare ser de samme filmene igjen og igjen så går noe av poenget ved å leie film bort føler jeg. Dessuten så pleier jeg jo å kjøpe filmer hvis det er noen filmer jeg virkelig faller for og i tillegg har jeg en onkel med en hel haug med dvder så det er alltids mulig å få sett noe igjen. Jeg har fortsatt tenkt å gå på kino en gang i blant dog for noen filmer må man nesten se på en stor skjerm for å få den rette stemningen. Eksempler på dette er "The Dark Knight" som jeg så for to uker siden og virkelig falt for (seriøst, den var kjempespennende!) og "Wall-E" som jeg skal få sett premierehelgen koste hva den koste vil. "Wall-E" er for så vidt den filmen i år som jeg har gledet meg mest til grunnet at jeg er storfan av Pixar. Og i følge det jeg har hørt om den filmen ser det ut som om det blir en storfilm som på samme tid vil skille seg veldig ut fra andre storfilmer i at den blir mer kunstnerisk og vil ha mer dybde enn hva en gjerne ser i nyere vestlige animasjonsfilmer. (Og legg merke til at jeg sa 'vestlige' for japanske animasjonsfilmer er noe helt annet og har en helt egen magi som jeg virkelig fikk øynene opp for i april da jeg så "Min nabo Totoro" som er noe virkelig spesielt og min favoritt blant Hayao Miyazakis filmer.) (Legg også merke til at jeg sa 'nyere' siden jeg personlig føler at det er masse dybde i Disneys 2D-animasjonsfilmer fra 90-tallet, men så ble jeg også betatt av "Skjønnheten og Udyret" og da var det gjort, Disney vant meg med den). Noen filmer trenger man dog å se på kino, men mange filmer kan spares til de kommer på dvd, men må da leies og siden eventuelt kjøpes (eller kjøpes med en gang sånn jeg har tenkt å gjøre med filmen "Once" som går på kino nå og som jeg bare vet jeg vil elske selv om jeg ikke har sett den). Utenom dette skal jeg dra til hovedfilialen til Deichman oftere for å låne cder. Der er det nemlig massevis av musikalsoundtrack og nå er planen min for denne høsten å låne to nye soundtrack annenhver uke der, fordi jeg skal bli kjent med så mange ulike musikaler som mulig. Jeg har nemlig funnet ut at min kjærlighet til musikaler har vokst seg, om mulig, enda større i det siste. Jeg har elsket musikaler siden jeg første gang så Annie på film som femåring og nå har musikaler som Wicked og Legally Blonde (og nå senest Spamalot som var musikalsoundtracket jeg lånte på biblioteket i går) fått meg til å bestemme meg for å få hørt så mange forskjellige musikalsoundtrack som mulig, en oppgave som jeg kommer til å sette ut på med liv og lyst og kyllingbryst (eller ikke kyllingbryst siden vi skal ha ørret til middag i dag, ikke kyllingbryst, men det rimte). Den siste beslutningen min er å få lest så mange jeg kan av de grafiske romanene som nevnes i boka "500 Essential Graphic Novels", en bok som jeg anbefalte i mitt forrige innlegg og som jeg fortsatt anbefaler til alle som liker enten bøker eller tegneserier eller begge deler eller ingen av delene. Og jeg digger beslutningene mine, særlig fordi de kommer til å være en fryd å følge opp.

Og det er merkelig hvordan noe jeg kunne sagt på noen få setninger sies i flere siden jeg prater meg bort minst like mye i bloggen min som i virkeligheten. Jeg er virkelig ganske så overbevist om at mine kjære lesere vil kjenne meg ganske godt fra å lese bloggen min for jeg er veldig meg selv her, på samme måte som jeg alltid er veldig meg selv, ja til de grader at det kanskje nesten kan bli for mye. Men bare nesten håper jeg. Men nå har jeg faktisk skrevet i vei lenge og jeg tror jeg skal la det bli med det her, men jeg blogger igjen ganske så snart tenker jeg for jeg har massevis på hjertet :O)

Tankespinn, Emmettofili og en bok som jeg virkelig anbefaler

Soundtrack: Legally Blonde- The musical (Take it like a man)

Av og til lurer jeg på om det finnes en annen verden som man ser så smått hvis man betrakter en sølepytt eller en regndråpe, at den er inni dem et sted og ville glidd klart frem for det indre og ytre blikk om man satte sammen alle dråpene som om de var biter i et puslespill. Regn er nesten litt magisk og underlig på en befriende måte, like som stjernestøv og de rosa elefantene i Dumbo. Og det er så mange rare tanker jeg tenker, sikkert en hel del millioner hver dag, mens jeg drømmer meg bort hvis jeg ikke tilfeldigvis føler for å være tilstede i øyeblikket.

Jeg har for så vidt tenkt å bruke en hel del av dette innlegget på en ny musikalkarakter, som også er en jeg crusher mer og mer på for tida. Dagens karakter heter Emmett Forrest og er fra Legally Blonde: The Musical og han er noe for seg selv.

Emmett Forrest fra Legally Blonde

http://www.broadway.com/gen/general.aspx?ci=552095

Linken viser Christian Borle som prater om karakteren sin Emmett og bildet viser Emmett Forrest, en sinnsykt kul karakter. Emmett er ingen kjempekjekk fyr, men man ender likevel opp med å synes han er verdens søteste etter å ha sett ham i musikalen Legally Blonde (som jeg har sett på internett til min store glede). Emmett Forrest er den litt nerdete fyren som hjelper Elle Woods på skolen og etter hvert blir en meget god venn for henne og mer. Han er en person som ønsker å vise hva han er god for siden han kommer fra fattige strøk og gir alt for drømmene sine. Bortsett fra å være ambisiøs og nerdete er han også en svært ærlig person, men han er samtidig godhjertet av seg og lojal til det siste. 

Mye av grunnen til min fascinasjon overfor Emmett skyldes Christian Borle som spiller Emmett. Hans tolkning av den småsøte nerden er til å forelske seg i, han fanger den nervøse sjarmen i en karakter der man raskt ser helt bort fra utseende helt og heller fokuserer på den tiltalende personligheten. Man kan få et meget godt inntrykk av Emmett ut i fra dette klippet: http://www.dailymotion.com/relevance/search/legally%2Bblond/video/x5txj2_legally-blonde-the-musical-part-12_people Ca fire minutter inn i klippet ser man sangen "Take it like a man" og Emmett er gutten som synger der og som får ny skjorte og dette er også et interessant klipp for det bringer karakterene Emmett og Elle enda nærmere hverandre.

Det finnes selvsagt mange karakterer som minner om Emmett på ulike måter. Emmett er jo den søte nerden som også er vennen som blir mer enn bare enn venn og man kan se flere eksempler på dette. Et eksempel er Michael Moscowitz i filmen "Prinsesse på prøve" (som er en guilty pleasure for meg i at det er en til de grader forutsigbar film som jeg likevel alltid må se når den sendes på Tv 3). Der er hovedpersonen forelsket i den blonde "pretty boy"-en Josh, men hun finner i siste øyeblikk ut at det er Michael som er hennes hjerte nærmest. Man kan også se eksempler på nerden som vinner prinsessa i utallige ungdomsbøker, så Emmett er sånn sett ingen superoriginal karakter. Likevel skiller han seg ut fra mengden med en oppriktighet og en omsorgsfullhet som er helt enorm, rent i tillegg til at han har noen kjempeartige kommentarer og en god sans for hva Elle liker (han gir henne shampo og i conditioner i ett som julegave). Også synes jeg at nerder gjerne er de søteste siden de ikke nødvendigvis fremstår som kjempekjekke hele tida. Da blir det med en gang ekstra betydningsfullt når de smiler på en spesielt tiltrekkende måte. Emmett Forrest er med andre ord en musikalkarakter som er totalt elsk. 
***
Utenom å tenke de mest merkfundige ting eller bli mer og mer Emmettoman så har jeg i dag hatt muligheten til å gjøre det jeg drømte om da jeg begynte min treukers jobbperiode i barnehage, nemlig å tegne tegninger til barn. Det jeg husker best fra SFO og sånt er nemlig når noen av de voksne tegnet tegninger til oss barna og nå fikk jeg muligheten til å gjøre sånn omtrentlig det samme siden det var massevis av ark med figurer på som man kunne fargelegge. Jeg fargela noen av dem og barna syntes til min store fornøyelse at jeg var kjempeflink og var følgelig meget fornøyde da jeg fargela figurer for flere av dem. Dessuten ga det meg muligheten til å bruke store deler av jobbende timer til fargelegging, noe som var flotters siden jeg liker å fargelegge minst like mye nå som da jeg var liten. Litt for å skryte litt har jeg etter hvert blitt veldig god til å tegne ansikter etter min mening og jeg må virkelig få lagt inn bilder på data av mine viktigste oppdiktede figurer og sånt. 

Jeg har tenkt å avslutte dette innlegget med å anbefale en bok jeg kjøpte på Ark bokhandel for en snau uke siden. 

Boka heter "500 essential graphic novels" og er en oversiktsbok over grafiske romaner som vil komme til nytte ved mange anledninger. Jeg har nemlig begynt å få veldig sansen for grafiske romaner, dvs. tegneserieromaner. De er lettere å lese enn vanlige bøker siden de er i tegneserieform, men de har på samme tid et ekstra aspekt på grunn av tegningene og de kan få frem budskapet minst like bra som vanlige bøker. "500 essential graphic novels" er i hvert fall et godt sted å begynne hvis man vil lese gode grafiske romaner for her nevnes massvis. Alt fra "Nemi" til "Peanuts", alt fra "Sandman" til "Bone" også videre. Boka er delt opp i ulike kategorier, deriblant superhelter, humor. generelt og fantasy og nevner garantert titler du har hørt om samtidig som en del ukjentheter nevnes. Det er godt klassifisert med hvilken alder de ulike verkene passer for og det er skrevet både et kort synopsis (som heldigvis ikke røper for mye) og en kort anmeldelse av hvert av verkene som har blitt valgt ut, i tillegg til at det står tips til liknende verker. Disse tipsene er en svært god ide siden man umulig kan få tatt med alle grafiske romaner som finnes i en bok siden det finnes langt flere grafiske romaner enn man skulle tro. Boka har tatt med få vanlige tegneserier siden den i hovedsak omhandler tegneserieromaner, men "Tommy og Tigern" er omtalt til min store fornøyelse (det er en av mine tegneseriefavoritter). Det boka mangler er noe særlig om manga og det syntes jeg var litt rart selv om jeg ikke leser så mye Manga selv. Den tar for seg noe likevel og viser med det at de fleste tegneseriesjangre er representert. Gene Kannenberg Jr. er forfatter av boka og har skapt et oppslagsverk som på mange måter er enda mer interessant enn liknende verker som "1000 bøker du må lese før du dør" siden det tar for seg en sjanger som på mange måter er veldig lett å nærme seg. Man trenger ikke være spesielt interessert i å lese for å bla i et eksemplar av Nemi eller lese en stripe om Snoopy og grafiske romaner fører bare tegneseriene et steg lenger. Med andre ord er dette en bok som virkelig er fin å ha hvis man ser etter noe å lese på og den gir deg mange ideer til lesestoff på en lettforståelig og velinformerende måte. Og at boka er på engelsk tror jeg heller ikke vil føre til noen store frustrasjoner. 

Jeg kommer antagelig til å blogge videre ganske snart siden jeg er i en usedvalig bablete modus for tida, men til da håper jeg alle lesere har en fortsatt fin dag på alle måter :O)
  

teknologi (argh!), musikalkarakteren og annet snadder

Soundtrack: Les Miserables (Javert's Suicide)

Jeg har sakte, men sikkert begynt å skjønne hvorfor moren min får fnatt av alle tekniske duppeditter. Nå har dataen min fått en tendens til å summe for mye, skru seg av når man tar ut laderen eller prøver å se klipp fra youtube eller liknende og i det hele tatt være ganske obsternasig og da var løsningen min ganske enkelt å låne moren min sin data. Dette har fungert fint flere dager, men så bestemte den seg for at den ikke ville skru seg på lenger i går natt og da er jeg tilbake på min erkeidiot-data. (Det hører til historien at min mors data virker igjen nå.) Ellers så er cd-spilleren min motarbeidende. På enkelte cder bare nekter den å starte, mens på andre cder stopper den midt i en sang og så må man starte hele spilleren på nytt. Og mobilen min, den fungerer fint, men man merker at den er gammel likevel og den har dekning på færre og færre steder. Med andre ord trenger jeg ny data, ny mobil og ny cd-spiller, men det er jo dyre ting og jeg har penger, men ikke så store summer og jeg blir gal. Av og til tar jeg meg i å nesten lengte til en fjern fortid da tekniske ting ikke betydde så mye for meg. En tid da internett var uinteressant og man hørte på kassetter i stedet for cd-spillere. Kassettspillerne jeg hadde da jeg var yngre gikk nemlig aldri i stykker, ikke som jeg kan huske i hvert fall. Men den tid er forbi og internett er blitt litt som vann, noe man må ha og cder digger jeg og nå har jeg til og med Wicked-cd også… Det er et frustrerende liv med andre ord!

Ellers har jeg kommet frem til enkelte ting som at jeg etter hvert har tenkt å begynne med tester på bloggen min. Da mener jeg ikke personlighetstester, men sånne tester da jeg tar for meg for eksempel fem blader og kårer en vinner blant dem. Jeg har også funnet ut at jeg vil prate mer om musikaler her rett og slett fordi det er noe jeg brenner for. Jeg elsker å se på dem, lytte til dem og lære om dem og da blir de med en gang et aktuelt tema. Og siden jeg også synes karakterer er noe av det viktigste som finnes uansett om det er film eller bok eller musikal så er planen min og ta for meg en musikalkarakter og skrive om den karakteren, i tillegg til å komme med andre fascinerende opplysninger som hvilken skuespiller som er best som den karakteren og annet av samme art. Dessuten skal jeg begynne alt nå med en karakter og det er ikke hvilken som helst, men nettopp Javert!

Javert fra Les Miserables

Any one who did not know Javert, and who had chanced to see him at the moment when he penetrated the antechamber of the infirmary, could have divined nothing of what had taken place, and would have thought his air the most ordinary in the world. He was cool, calm, grave, his gray hair was perfectly smooth upon his temples, and he had just mounted the stairs with his habitual deliberation. Any one who was thoroughly acquainted with him, and who had examined him attentively at the moment, would have shuddered. The buckle of his leather stock was under his left ear instead of at the nape of his neck. This betrayed unwonted agitation.
(utdrag fra boka Les Miserables i engelsk versjon)

Bilde og utkastet er hentet fra Wikipedia og viser visuelt og tekstuelt mannen Javert, en karakter som er både fascinerende og mystisk. Inspektør Javert er en lovens mann og har egentlig gode hensikter selv om han samtidig på mange måter er Les Miserables "bad guy". Problemet blir vel mest at Javert har et veldig svart-hvitt syn på verden. Hvis noen har gjort en forbrytelse, uansett om de hadde gode grunner til det, så er de dømt av Javert, men Jean Valjean setter denne tankemåten på prøve. For hvordan kan noen være moralsk gode og likevel ha brutt loven? Javert er vanskelig å forklare på samme tid som han er en ganske rett frem karakter. Han er ufleksibel, kald og en mann av logikk, men man får sympati med ham rett og slett fordi man vet at han mener det godt. Javert vil bare følge loven, men hva om loven er urettferdig.

Min fascinasjon overfor Javert har mest med Philip Quast å gjøre og Quasts tolkning av sangen Javert's suicide som synges i musikalen Les Miserables når Javert tar selvmord fordi han ikke orker å ta stilling til om hva som er riktig av lov og moral siden de viser seg å være to forskjellige ting. Quast tolker denne sangen med høyverdig bravur og en intensitet som gjør at man blir sugd inn i opplevelsen. Det er faktisk majestetisk og nydelig sunget for Quast har en skarphet i stemmen som kler karakteren og som fører til at man blir enda mer fascinert av den mentale kampen han går gjennom med seg selv. Man kan se dette klippet her og det er virkelig flott (dessuten har det en tendens til å gi meg gåsehud): http://www.youtube.com/watch?v=IFr6nk4ry4Y

Det finnes også andre karakterer som minner om Javert på forskjellige måter. En av dem er Frollo fra Ringeren i Notre Dame selv om Frollo er betraktelig mye mer ondsinnet. Det de deler er at de begge har fullstendig tro på noe og nekter å forandre mening selv når de ser tegn på at de tar feil. Da jeg kåret de beste disney-skurkene nevnte Kristine fra http://nattfallsidioti.blogspot.com/ at Frollo delte egenskaper med Light fra Death Note og etter å ha sett noen episoder fra Death Note kan jeg se hva hun mener. Men jeg ser også at Light også har en del til felles med Javert siden de begge er personer som i utgangspunktet bare vil hjelpe det lovmessige i verden. Forskjellen ligger vel der i at Light tar loven i egne regler med gode hensikter om å få vekk skurkene i samfunnet, mens Javert er loven i form av at han er inspektør og ikke klarer å se svakhetene med reglene han følger til det mest intense. Men både Frollo, Javert og Light tror på lov og regler i utgangspunktet (sånn jeg har forstått det) og problemene deres blir mer tydelige når de grå nyansene kommer frem i lyset. Og de har hensikter som på mange måter er edle, men hensikt og resultat er to forskjellige ting. En annen karakter som har litt til felles med Javert er faktisk Chandler fra "Buffy, the Vampire Slayer". Chandler er til forskjell fra de andre helt og holdent en "good guy", men han har et svart-hvitt blikk på verden akkurat som Javert, noe som stopper ham fra å anerkjenne Angel og senere Spike selv om de mange ganger er til god hjelp. Chandler er en snill karakter, men han er på samme tid en pessimist (selv om han har sarkastiske kommentarer og humor) og det er kanskje litt derfor han ikke på samme måte som Buffy greier å anerkjenne at det finnes gode vampyrer på samme måte som det finnes onde mennesker. Likevel tipper ikke Chandler over, men han greier å holde seg på rett side av grensen. Og Javert faller litt over grensen og det er kanskje det som gjør ham så interessant. Han er den lovlydige, ja, men moralen er det mindre fint å si om. Det er fascinerende!
Og hvor går grensen mellom gode hensikter og onde, den er på mange måter like tynn som grensen mellom geni og galskap…

Uansett er det mange fascinerende karakterer fra musikaler og jeg skal etter hvert ta for meg mange andre :O)
Også blogger jeg videre snart!!!