The evil blogpost (part 1, perhaps others will come) Bwahahaha

Jeg ser på meg selv som en ganske god person, nesten litt for høflig i mange tilfeller og som regel blid og imøtekommende. Det som er er at jeg ikke hadde kunnet gjøre noe direkte ondskapsfullt i virkeligheten (utenom å stuvsøge opp stankelbein en gang i blant, men det ser jeg på som en menneskerett). På samme tid er det noe med at det høres ufattelig mye morsommere ut å være en superskurk enn en superhelt, sånn sett bortifra at de som regel taper. Superman og Spiderman og alle de der har denne samvittighetsgreia uansett hva de gjør og samvittighet er litt slitsomt en gang i blant. Magica fra Tryll (som for så vidt ikke er det beste eksempelet jeg kunne valgt, men hallo, hu er kul) kan bare ta sopelimen og gjøre forsøk etter forsøk på å stjele tiøringen uten å få dårlig samvittighet fordi hun stjeler fra Skrue. Dessuten ville "Den lille havfruen" og "The Dark Knight" vært ufattelig kjedelige uten henholdsvis Ursula og Joker. Inspirert av dette og den lille stemmen inni meg som tenker "hahahaha, lenge leve ondskap", men ikke ville turt eller hatt samvittighet til noe av det i virkeligheten skal jeg nå skrive en bloggpost fra the dark side, der det ondskapsfulle står i fokus.

Vi starter med en bokanbefalning

Bildet over viser en bok jeg (til min store glede) har. Den omhandler det meste du kan tenke deg egentlig om å være en superskurk som onde navn, ideer til mål du kan sette deg og tips til hva slags heltetyper du bør være på vakt for bare for å nevne noe. Et eksempel på et ondt navn kan være for eksempel "Countess Carnal Fury" (klinger bra, gjør det ikke) eller min favoritt "Baron Doom Blade" (jeg har alltid hatt sansen for ordet Doom). Videre står det ideer til hvor du kan ha leiren din (eksempler: fornøyelsespark, undergrunnsleir, middelalderslott eller helvete) og en del om hva slags kompanjonger du kan ha (eksempler: dementorer, mutanter, roboter, ninjaer og gærne klovner). Og det beste er at det jeg har skrevet i parentes bare er et lite utvalg av mulighetene som beskrives. Boka "How to be a villain" er i det hele tatt veldig gjennomgående og tar for deg det meste man kan lure på og en del man ikke har tenkt på. Jeg kjøpte denne boka på Ark Bokhandel ved Stortinget T-banestasjon og vil absolutt klassifisere det som en av de mest underholdende bøkene jeg har kjøpt. Dessuten tror jeg at de aller fleste på et eller annet tidspunkt tenker at det hadde vært gøy å herske over jorden eller være en skurk og her er guiden for det siste :O)

En nettside som tar for seg mye av det samme som den nevnte boka er: http://www.darksites.com/souls/horror/evilguide/index.html. Her finner du flere av de samme temaene og gjerne skrevet likt som det står i boka (noe som gir meg en mistanke om at boka og denne siden er relatert på et vis). Det er en del du bare finne i boka, men dette er en god nettside og gir en del innhold absolutt.

Fra denne nettsiden går jeg videre til denne nettsida: http://www.darksites.com/evilplan.php. Her kan man planlegge sin egen "Evil Plan" og jeg skal ved hjelp av denne siden lage et eksempel på en "Evil Plan" som viser hvordan det kan gjøres. Min "Evil Plan" er i tillegg ganske så kul og jeg har kopiert resultatet fra http://www.darksites.com/evilplan.php og til nedenunder:

Congratulations on being the creator of a new

Evil Plan ™!

Your objective is simple: World Domination.

Your motive is a little bit more complex: To show them all

Stage One

To begin your plan, you must first kidnap a chosen one. This will cause the world to bite their nails, amazed by your arrival. Who is this evil genius? Where did they come from? And why do they look so good in classic black?

Stage Two

Next, you must sabotoge the internet. This will all be done from a amusement park, a mysterious place of unrivaled dark glory. Upon seeing this, the world will leap from the nearest window, as countless hordes of winged monkeys hasten to do your every bidding.

Stage Three

Finally, you must unleash your doomsday device, bringing about nightmares for every man, woman and child. Your name shall become synonymous with the spice girls, and no man will ever again dare make you clean your room. Everyone will bow before your extraordinary charisma, and the world will have no choice but to make you their new god.
***
Jeg anbefaler folk å lage planer på denne siden, om ikke annet så er det veldig moro.                   

Ellers vil jeg for å avslutte utnevne kongen av ond latter og det er etter min mening

(Bildet er dessverre ikke tatt av meg, noe som er synd siden det hadde vært tøft å ha 175 stjerner. Bildet stammer heller fra denne siden: http://www.bowsershrine.com/bowserfanscreenshots.php, en side som jeg etter hvert skal ta en nærmere titt på.)

Men nå kan jeg nesten ikke prate mer siden SYTYCD starter, men jeg skal snart blogge igjen og hvis "evil blogposts" er ønsket flere ganger er det bare å si i fra og det er ellers bare å komme med ideer til "evil things" som jeg kan blogge om.

Ha en fin dag alle lesere og føl dere fri til å skrive liknende bloggposter og til å lage onde planer :O)

Musikalbabbel, dubbing og andre avsnitt fra et litt begivenhetsløst liv

Soundtrack: The Scarlet Pimpernel (Falcon in the dive)

Jeg tenkte å prate litt om musikaler igjen siden jeg har tatt en liten pause fra det fascinerende emnet i de siste innleggene mine. Rettere sagt er planen min å skrive en liste over topp 5 av de musikalene jeg har oppdaget i løpet av de siste to årene (noe som er en del siden jeg har tatt litt av musikalelskermessig i de siste to, tre årene), så skal jeg gå litt inn på mine tanker om dubbing. Jeg har snart tenkt å prate om favoritt musikalkarakterer igjen, men det blir ikke i dette innlegget.

Liste over favoritter blant musikaler jeg har oppdaget fra 2006 og frem til i dag

1 plass) Wicked http://www.youtube.com/watch?v=CjeNGLzHW9o

Klippet viser den fremragende Idina Menzel mens hun synger Wickeds tredje beste sang og viser utmerket grunnene til at jeg tenker på livet som før og etter Wicked. Jeg vet ikke hva det var, men jeg falt for denne musikalen med den fascinerende historien om Elphaba og hennes vennskap, kjærleik, prøvelser og magiske opplevelser i Oz ved første lytt til soundtracket. Jeg har dermed endt opp med å låne dette soundtracket fra hovedfilialen av Deichmanske Bibliotek ikke mindre enn syv (!) ganger før jeg fikk bestilt meg denne cden fra Amazon og nå kan glede meg over at den er min, min, min. Bwahahaha!!! Anyway, historien følger altså den grønne heksa fra "Trollmannen fra Oz" og viser at hun slett ikke er ond, men heller misforstått og med skikkelig uflaks siden de fleste forsøkene hennes på å hjelpe til slår feil. Den grønne heksa heter Elphaba (navnet er visstnok inspirert av navnet på forfatteren av boka "Trollmannen fra Oz", L. Frank Baums initialer) og selve musikalen er basert på boka "The life and times of the wicked witch of the west" som er skrevet av Gregory Maguire. Jeg har for så vidt lest boka, men jeg liker musikalen bedre siden musikalen har alle de geniale sangene og også har lagt større vekt på vennskapet mellom Elphaba og Glinda sånn jeg ser det. Uansett er dette en musikal som jeg alt har pratet mye om i bloggen min og som sannsynligvis vil forbli et hett tema her siden jeg elsker musikken, historien og hele pakka. 

2 plass) Legally Blonde: The Musical http://www.youtube.com/watch?v=vWihh5Ep0pI

Jeg oppdaget denne musikalen ganske tilfeldig i slutten av juli og falt for den med en gang. For det første har den en sympatisk heroinne i Elle Woods, for det andre er sangene dødskule og for det tredje har den karakteren Emmeth Forrest (som jeg fortsatt syns er megasøt). Musikalen er basert på filmen med samme navn, men er bedre enn filmen, mye fordi mange av karakterene er utdypet og den har underholdende musikk. Den følger Elle Woods som følger etter eksen til Harvard og som finner ut mye om seg selv når hun er der, blant annet at hun har en lidenskap for lov og at hun slett ikke er en dum blondine som eks-kjæresten Warner trodde. Den er en musikal som jeg har veldig sansen for grunnet sanger som "So much better" som jeg linker til og sangen "Legally Blonde" og andre sanger som også er finfine og har gode tekster. Men det er forholdet mellom Elle og Emmeth som gjør musikalen og som er det elementet som gjør at jeg må se klipp fra denne musikalen på Dailymotion igjen og igjen. Det er rett og slett søtt og dessuten er Christian Borle (som spiller Emmeth) såpass søt at jeg tar med i å ønske at han bare tilfeldigvis ville bestemme seg for å flytte til Norge og Oslo og oppsøke meg :O)

3 plass) Sweeney Todd http://www.youtube.com/watch?v=Y3NyT_K669o

Det fine med Sweeney Todd er at det er en av de musikalene som kan interessere også de som ikke vanligvis er så glad i musikaler (av en eller annen grunn) og filmen har også selgende elementer som Johnny Depp, Tim Burton og herlig dyster og gotisk aura som kan tiltrekke seere som mat kan tiltrekke fluer. Dessuten er det en herlig tragisk historie med død og morbiditet som får en til å tenke på Roald Dahls beste noveller og det var denne morbiditeten som i hovedsak gjorde meg interessert. Jeg har pratet om denne musikalen her før, men kan oppsummere historien med denne setningen: "Kjærlighet, blodige paier og hevn via barberhøvel, oh my!" for de som ikke skulle vite hva det hele går ut på. En annen fin ting med denne musikalen er at sangene kræsjer på utmerket vis med dysterheten som ellers er et gjennomgående element, man kan for eksempel ikke kalle sangen "The worst pies in London" for deprimerende for den har en munter melodi. Dette er noe jeg alltid har likt i musikk og det er noe som gjør den siste scenen i kjelleren så mye mer intens. Nå er jeg altså bare kjent med denne musikalen via filmen og soundtracket til filmen, men jeg håper å en dag få sett den i sceneversjon for jeg tror det kan være storslått. Jeg har ellers valgt å linke til sangen "Johanna (Reprise)" fordi det er en sang jeg syns er veldig fin, i tillegg til at Johnny Depp har en utrolig intensitet i sangen og en del av meg finner det litt komisk hvordan halsen blir en slags blodfontene, det blir liksom ikke skummelt eller ekkelt siden det ser så urealistisk ut.

4 plass) Aida http://www.youtube.com/watch?v=x2PAg6neH8E

Aida er en musikal som er basert på operaen ved samme navn og forteller historien om kjærligheten mellom slaven Aida og den kongelige sjefsministerens sønn Radames i et fortidens Egypt med faraoer og alt som følger med. Det blir ekstra spenning i historien siden Radames egentlig er forlovet med faraoens datter Amneris og Aida egentlig er datter av kongen av Nubia som etter hvert blir tatt til fange av Radames soldater. Med andre ord er dette en musikal med mye lidenskap og dramatikk og det kan nesten bli for mye av det gode. Det som gjør opp for det er at Tim Rice og Elton John står bak musikken og tekstene og alle som har sett "Løvenes Konge" vet at dette er to som sammen kan skape meget fengende musikk. Det er noe med soundtracket til Aida som gjør at man ikke trenger å kjenne til musikalen fra før når man hører det for første gang, i stedet blir man tatt av musikken og bare nyter sangene som i hovedsak er svært gode. En annen fin ting med Aida soundtracket er den intense innlevelsen til Adam Pascal (også kjent som Roger i filmversjonen av musikalen Rent) og Heather Headley som spiller henholdsvis Aida og Radames, på klippet ser man Heather Headley mens hun synger sangen "Easy as life" og dette viser hvor imponerende god hun er til å leve seg inn i sangen. 

5 plass) Spamalot http://www.youtube.com/watch?v=dew8bHj23ok

Klippet viser sangen "Brave Sir Robin" og han som synger er faktisk Christian Borle som spiller Emmeth i Legally Blonde. Denne sangen er en av de mest geniale sangene jeg har hørt i noen musikal og er noenlunde morbid på en kul måte. Musikalen Spamalot er basert på en av Monty Pythons filmer og dette forklarer så absolutt hvorfor denne musikalen er så underholdende og morsom som den er. Jeg kjenner personlig denne musikalen (som så mange andre musikaler) bare fra soundtracket, men det er nok til å vise at dette er en musikal med mye sjarm som riktignok ikke har noen sterk historie, men som har humor i massevis som gjør opp for mangelen på handling. Det som er av handling er vel at Arthur blir sammen med the Lady of the Lake og at Lancelot viser seg å være homofil (noe som blir et hett tema i den meget underholdende sangen "Lancelot"). En annen ting som gjør musikalen er karakteren Lady of the Lake som blir ypperlig spillt av Sara Ramirez på Spamalot soundtracket. Hun synger for eksempel en sang ved navn "Diva's Lament" som jeg anbefaler lesere å søke opp på youtube siden det er en virkelig flott sang. Med andre ord er denne musikalen genial. 

Ellers ligger musikalene "Mamma Mia" (som er en virkelig kul film selv om også denne musikalen har en syltynn historie), "Rent" og "The Lord of the Rings" like nedenfor på lista, men de når ikke opp til topp fem av musikaler jeg har oppdaget i løpet av de siste to årene. Jeg anbefaler likevel soundtrackene for disse musikalene på det sterkeste.
***
Mine tanker om dubbing

Fra musikaler beveger vi oss videre til temaet dubbing som er noe jeg har sterke meninger om. Jeg er i første omgang en person som ikke takler dubbing i filmer der det er levende mennesker. For det første ser det så falskt ut og stemmene er heller sjelden spesielt gode og i tillegg så ødelegger det for filmene. Jeg opplevde den glede (ironi) å se Harry Potter og de Vises Sten i dubbet versjon for noen år siden og det var forferdelig og ødela for en film som i utgangspunktet var helt grei (selv om boka var bedre). Når det gjelder animasjonsfilm er jeg mer åpen for dubbing, noe som har med at jeg vokste opp med den norske versjonen av filmer som Skjønnheten og Udyret, Den lille havfruen og Aladdin. Skjønnheten og Udyret for eksempel takler jeg nesten ikke i engelsk utgave siden jeg liker Belles stemme så utrolig mye bedre i den norske versjonen og filmen Istid var etter min mening mye bedre på norsk. Jeg føler også bevisst at det er noe med filmer som gjør at man som regel foretrekker dem i det språket man ser dem i første gangen man ser dem. Første gangen jeg så "Anastasia" for eksempel så jeg den på norsk og det gjør at jeg der foretrekker den norske versjonen. Med det sagt så går jeg nå alltid inn for å se filmene på originalspråket i første omgang og så eventuelt teste den norske versjonen når jeg får tak i filmen på dvd. Filmer er nemlig best på originalspråket i de fleste tilfeller siden det er det mest ekte og den originale versjonen.
***
Det har ellers ikke skjedd så mye av interesse den siste uka utenom at jeg har fått vondt i det høyre øret mitt (noe jeg fortjener full sympati for, siden det er ganske så ukomfortabelt) og at jeg har fått tak i flere nye blader, noe som er utmerket siden nytt lesestoff alltid er et pluss. Jeg har ellers så sykt mange forskjellige ideer til konsepter i hodet mitt at det nærmest er berusende og jeg har ellers en gjennomborende følelse av høst som er direkte magisk. Jeg skal snart blogge igjen og jeg håper til da at eventuelle lesere vil ha det herlig!

Bokfest i operaen og nyspissede tankeformuleringer

Jeg har ikke blogget på noen dager, tror jeg har hatt en slags bloggesperre, vært usikker på hva jeg skal prate om siden det er grenser for hvor mye som skjer. Moren min fylte 50 på fredag, jeg gratulerer, jeg gratulerer. Jeg har hatt jobbintervjuer i det siste, har skrevet dikt som jeg har vært innmari fornøyd med, har laget guide til å tegne ansikter på min måte som jeg vurderer å legge ut her. Det skjer ting og det skjer ingenting på samme tid, men nå har jeg noe å prate om. Det er klart for å skrive om bokfesten.

Bokfest i operaen (duften av kultur på alle kanter)

Operaen troner foran meg og jeg stryker over alt jeg kan ha tenkt om at operaen ser kjedelig ut og at vi heller burde gjort som i Sydney. Saken er at operaen er flott med en herlig miks av det klassiske og det originale og en så skrå vei opp mot taktoppen at man begynner å lure litt på om man snart vil falle bakover når man går. Jeg føler meg kulturell som bare rakkern når jeg spaserer inn og oppdager det suggerende mylderet av mennesker rundt meg på alle kanter. Snart kjenner jeg meg videre ganske så forvirret for det er så stort og så mye og jeg er bare en maur i en alt for stor tue. Ting blir likevel mer åpenbart etter hvert. Klokka blir fem på ett og jeg får det storslåtte dilemmaet; skal jeg velge poesi, ungdomsbokprat eller sirkus og kokkekunster. Jeg vurderer og revurderer og ender til slutt på Restaurant Argent der det er poesi for alle penga. Det er merkelig poesi som jeg ikke skjønner helt og jeg tar meg i å tenke at jeg ville ha likt ungdomsbokprat bedre. Så kommer Triztan Vindtorn og forandrer på alt. Han har ikke så mye mer fantastiske dikt enn de andre, men har gjennomført kunstnerlook og leser fra en diktsamling som han har kalt "Sirkus for usynlige elefanter". Bare tittelen på denne samlingen hans gjør at han blir svært interessant og jeg følger ekstra nøye med. Til sist er det beatpoesi som leses opp og det høres ufattelig stilig ut for det blir på en måte mer levende enn vanlig poesi og puster mer. Etter poesidelen er det en slags pause som jeg benytter til å kjøpe meg en Cola før jeg igjen er på plass på Restaurant Argent og er klar for høytlesning av diverse forfattere. Først ute er Herbjørg Wassmo som virker veldig hyggelig og som leser en ganske fascinerende tekst om liv og død og havet som viser at hun kan det å beskrive så lytteren følger med hele veien og vil at ting skal gå bra. Etter henne er det Jostein Gaarder som er en spennende fyr som sikkert kunne fått meg interessert om han så bare leste opp telefonkatalogen for han er så engasjert og gløder nærmest der han står med ordene og ideene. Han er småspøkende i begynnelsen og forteller godt og man kjenner at man vil få lest mer av ham når han leser, i dette tilfellet fra sin siste bok. Her vil jeg også nevne programleder (det er det hun kalles i programbladet) Cathrine Sandnes som gjør en god jobb med å introdusere hver oppleser og som er relevant å nevne fordi hennes introduksjon av den neste forfatteren var et eventyr i seg selv. Helt tilfeldig fant jeg en bok av Selma Lønning Aarø i en bokhandel i sommer og helt tilfeldigvis kjøpte jeg den også. Siden har jeg lest denne boka og fant med det ut at både boka "En rekke avbrutte forsøk" og Selma Lønning Aarø er geniale.

(Fra nå av vil jeg skifte fra presens til preteritum for fullt siden det passa seg sånn. Jeg håper denne plutselige metamorfosen er ok.)

Jeg har siden lest en annen bok av Lønning Aarø og jeg vet ikke om det var skjebnen eller rent tilfeldig, men det var denne andre boka som ble nevnt av Selma i forbifarten på bokgallaen i dag og det var "En rekke avbrutte forsøk" som hun leste fra. Jeg visste allerede at denne boka var genial, men det skjønte visst resten av publikum også for Selma fikk både stor latter og høy applaus da hun fortalte i vei fra sine "minner" fra barndommen. Det var i det hele tatt veldig underholdende. Sist ut var Dag Solstad som sikkert er genial, men av en eller annen grunn interesserte meg mindre enn de tre andre. Men all opplesningen var verdt å se og ble lagt på netthinna og hukommelsen med stor glede. Jeg møtte på Binka fra http://www.elefantzonen.com/ og det var hyggelig selv om det ikke var et sånt storslått møte som får tosiders oppslag på side 298 i verdenshistoria, bind 16. (Denne nevninga av bind er et lite hint om utdraget Dag Solstad leste forresten, som hadde mye med sånt å gjøre.) Jeg kan røpe at Binka virker veldig hyggelig og ser like herlig bohemisk ut som jeg forventet. (I mine øyne er skjørt og småbølget hår bohemiske trekk som tyder på kunstnersjeler og filosofiske tenkere.)

Jeg valgte etter hvert å få meg noe mat, dvs. en bolle og en tekopp. Det var alt for dyrt, men det er vel å forvente. Da jeg hadde satt meg ved et bord som tilfeldigvis var ledig (og som interessant nok var det samme bordet som de opplesende forfatterne hadde sittet ved tidligere, kanskje jeg har delt stol med Jostein Gaarder!) hadde jeg tenkt å hente meg sukker eller suketter til teen min, men så kom Ragnar Hovland. Da satte jeg meg heller ned igjen straks (og fikk for så vidt muligheten til å si "hei" til Ida fra http://idainoslo.blogspot.com/) og bestemte meg for å klare meg uten suketter eller liknende i teen, noe som forresten gikk helt fint. Jeg hadde ikke i utgangspunktet planlagt å høre på Hovland prate om musikk og musikkleksikonet han skal gi ut, men jeg angret ikke for det var underholdende og var en flott måte å bruke tjue minutter på. Etter dette var jeg innmari kunstnerisk og tok bilder av utsikt fra operaen og sånt. Jeg er ikke så veldig vant med å fotografere, men jeg var veldig opptatt av det med å ha en fin komposisjon og sånt og jeg syns jeg har et godt øye for hva som gjør seg på bilder. Jeg må bruke kameraer oftere, memo til meg. Etterpå var jeg igjen frøken forvirra og var ikke helt sikker på hva som jeg hadde tenkt til da. Jeg så Binka igjen og vurderte å gå litt sammen med henne selv om jeg egentlig ikke kjenner henne så godt, men så trodde jeg at hun og hun som hun gikk rundt sammen med skulle noe annet enn det jeg hadde tenkt til og revurderte forfølging. På dette tidspunktet møtte jeg Fredrik Skavlan som jeg fikk autografen til. Jeg fikk også benyttet anledningen til å gi ham komplimenter for det gjør jeg alltid når jeg hilser på kjendiser, jeg er bare så hyggelig altså. Så gikk jeg fascinerende nok på toalettet, noe jeg ikke skal gå dypere inn på, men bare nevner i forbifarten siden de hadde så kule vegger der. Det var innmari tøff flislegging!

Neste stopp var bokkafeen (som ikke var så veldig kafe-aktig siden de ikke serverte noe). Her intervjuet de folk og sånt og da begynte de med Nikolaj Frobenius (som har stilig etternavn) som har skrevet en bok om frykt og slikt der Edgar Allen Poe er av stor betydning. Boka hørtes egentlig interessant ut, men hele Frobenius ble kastet av skygge av nestemann som var John Arvunde Lindquist (som er så svensk som han høres ut). Lindquist har skrevet boka "La den rette komme inn" som jeg har lagt fra meg en gang, men som jeg skal få lest ordentlig, så snart jeg får tid (det er så mye annet jeg må få lest) og kommer i høst ut med en ny bok som hørtes veldig interessant ut. Lindquist virket som en kul fyr da han pratet og jeg forstår godt behovet hans for å ha noen overnaturlige elementer i historiene sine. Han skriver sammfunnsrealistiske bøker der vampyrer dukker naturlig opp og det er inspirerende, at man kan få det urealistiske til å bli like realistisk som alt annet, det ønsker jeg å få til selv. Etter Lindquist var det et poetisk innslag fra en som het Jon Havnevik eller noe sånt og som viste seg å være en poet jeg bare må få lest litt av. Han hadde sånne herlige rimedikt med humor som fikk alle i salen til å trekke på smilebåndet og som gjorde at konferansieren kalte ham stand-up poet. Det var seriøst diggbart og gjorde at jeg var i ekstra god sinnsstemning da Tore Renberg kom opp på scenen. Jeg har enda ikke lest Yngve-bøkene og jeg unnskylder dette med at de tilfeldigvis er utlånt hver gang jeg ser etter dem (dessuten vil jeg lese dem i en spesifikk rekkefølge der "Kompani Orheim" leses til slutt siden den høres minst interessant ut). Tore Renberg virket veldig avslappet til all applausen som møtte ham og det var imponerende for jeg hadde kanskje tatt litt av eller i hvert fall smilt så bredt at man ville sett det på bakerste benk (der jeg for så vidt satt). Han pratet om bøker og sin nye ide om å ha med Yngve i alt han skriver og det var også inspirerende og jeg håper jeg får en slik karakter selv. I verste fall er reserveløsningen min og la mitt alter ego Akima Montgomery (Akima Montgomery er både mitt forfatternavn forhåpentligvis og mitt alter ego) dukke opp i hver bok. Alternativ B er å ha en annen karakter i hver bok kalt Agent 160 (som for så vidt også er et slags alter ego, dog på en helt annerledes måte). Anyway, så var det interessant å lytte til ham og det var også interessant å høre på den neste personen, Åsa Linderborg. Hun var svensk hun også og hun hadde skrevet om faren sin, noe som visstnok skulle være både rørende og aktuelt. Hun var litt annerledes fra de andre tre, virket mer som den tenkende intuitive typen med litt sjenanse mellom linjene og det var fint, selv om de andre forfatterne også var fine mennesker, men på andre måter.

Etter dette var det et nytt møte med forvirringens korridorer siden jeg hadde et nytt slags dilemma. Man kunne se førpremiere gratis med filmversjonen av Lindquists bok "La den rette komme inn" og jeg hadde lyst til å se den, men endte opp med å dra hjemover i stedet. En del av meg syns det var et smart valg siden jeg ellers ville ha vært sent hjemme deluxe, men en annen del av meg angrer litt siden det ikke er hver dag man kan få sett film gratis. Jeg tror jeg har tenkt å se den når den kommer på kino i hvert fall og jeg skal gi boka et nytt forsøk der jeg ikke har noen andre leseplaner som venter på meg etterpå. Uansett har jeg hatt det hyggelig på operaen og vil minnes dette lenge og med glede. Dette var en fin søndag :O)
***
Ellers har jeg nå lest "Andungen og jeg (Høst)" og den anbefales selv om den er en tynn og raskt utlest bok. Men noen ganger trengs det ikke stor plass for å fortelle en historie og denne boka var herlig fordi det viktigste var det som ikke ble sagt rett ut, men som man skjønte, det som lå mellom linjene. Forfatteren av denne boka, Emilie Christensen, har jeg for så vidt møtt så vidt selv om hun nok ikke husker meg og hun imponerer meg siden hun bare er 21 år gammel og allerede har fått gitt ut en bok som sier mer på knapt 100 sider enn mange bøker sier på 600 sider, det er inspirerende og viser at det enkleste er ofte det beste.

Jeg skal snart blogge igjen og til da håper jeg alle lesere har det utmerket!!!

Skriverier, småprat og yndlingsord

Kjære dagbok (10 juni, kl. 21:14) (fra dagboken til den oppdiktede karakteren Chanel A. M. Ness)

Noen skumpet borti meg på kafeen i sted, nøyaktig fire timer før jeg fant feer i kjøleskapet. Jeg vet det var feer selv om de var overraskende like sånne feer man ser i eventyrbøker der prinsesser sitter i høye tårn og venter på 'mr. Right'. Ikke for det altså, jeg tror på 'mr. Right', jeg tror bare ikke at det er mulig å få ham, han er uoppnåelig på en måte. Det man kan få er 'mr. Almost Right', en sånn fyr som er ganske så fantastisk, men som peller nese når han tror at ingen ser det og som glemmer bursdagen din, men gjør det opp med å gi deg et knotete skrevet dikt som, med alle sine knitrete formuleringer, er mye mer meningsfullt enn alskens smykker. Men 'mr. Almost Right' får man altså bare hvis man er veldig heldig, som regel får man nok idioter.

Feene i kjøleskapet var slike søte miniatyrmennesker med skimrende vinger i ekte sommerfuglstil. De var med det ikke helt med på moten siden englevinger nok er mer inn. Englevinger har jeg jo til og med sett på høye tynne modeller i sånne ungdomsblader der man kan se bilder fra catwalken i Paris. Der ser englevingene ut som om de er mer gjennomarbeidet enn moten for moten ser ikke ut i måneskinn. Dette kan selvsagt ha med min manglende ekspertise på dette feltet å gjøre, men jeg synes virkelig ikke at moten ser spesielt stilig ut, snarere tvert i mot. Uansett var feene i kjøleskapet umoderne, men det gjorde egentlig ingenting for de var søte og uskyldige og spiste på en ost som gikk ut på dato for to uker siden. Jeg må innrømme at jeg tok meg i å snakke til feene, litt på den samme måten som mange snakker til små valper. Det var egentlig veldig utypisk meg for jeg har alltid vært overbevist om at hunder, uansett alder, er mye smartere enn oss og har derfor alltid følt at det er feil å prate til dem som om de var mindreverdige. Nå brøt jeg likevel mot det jeg har av logikk og pratet til feenes med ord som 'å så søte feene, å så søte', og jeg tror nok også at det hørtes så teit ut at det ble noenlunde ugrammatisk. Feene hørte meg, virket åpenbart fornærmet og fløy ut av kjøleskapet og ut av det nærmeste vinduet, det var tilfeldigvis åpent for øyeblikket. Jeg skjønner dem egentlig godt og jeg skammer meg over hvordan jeg formulerte meg, men det hadde vært moro om de ble siden jeg tenker meg at det nok slett ikke er spesielt mange som har feer i kjøleskapet sitt. Men nå har jeg ikke feer i kjøleskapet lenger.
 

Nøyaktig fire timer tidligere skumpet noen borti meg på en kafé. Jeg er overbevist om at skumpingen og kjøleskapsfe-situasjonen henger sammen. Sannsynligvis er det en konspirasjon mot meg, noe jeg har full forståelse for. Jeg har en sterk mistanke om at det er en forening for navnebesparelse kalt Navnebesparelsesordene (eller NBO) og at det er dem som konspirerer mot meg siden det i mitt tilfelle ikke har blitt spart på noe navnemessig. Jeg heter nemlig Chanel Agnete Marie Ness og jeg forstår at de som vil at navn skal spares blir frustrerte, mitt navn strekker seg jo langt av sted. Med andre ord støtter jeg NBO, jeg føler bare at det er litt urettferdig at de konspirerer mot meg når det er foreldrene mine som egentlig er synderne i saken. Magne og Marie, I'm looking at you! Og her kunne jeg fortsatt med en lang tirade mot foreldrene mines bestemmelser navnemessig, men det gidder jeg ikke av to grunner.

1.      Jeg er for lat til det for øyeblikket, akkurat nå er jeg i modus til å se på et eller hjernedødt program på tv der jeg ikke trenger å tenke.
2.      De mente det vel og jeg er i hvert fall den eneste Chanel-en på skolen min og nå går jeg til og med på videregående og blir dermed ikke kalt 'kanel' eller 'grøtfyll'. Jeg blir heller ikke pekt på av folk som synes navnet mitt likner på ordet kanal og som dermed syns det er helt toppers å late som om de har en fjernkontroll som de kan styre meg med. Enkelte barn er virkelig onde.

Uansett er selve poenget at det nok er en konspirasjon mot meg der skitne knep som skumping og kjøleskapsfeer alt har blitt tatt i bruk. Nå bare venter jeg på edderkoppangrepet.
***

Utdraget ovenfor er hentet fra en biltur, rettere sagt lørdagens biltur da jeg dro sammen med mamma og hennes kjæreste til Charlottenberg i Sverige. Og det er skikkelig typisk at man blir inspirert når man sitter der i en bil som kjøres av en fyr som kjører litt for fort og lar bilen bli humpete, dumpete så mamma blir nervevrak og jeg jobber for at det jeg skriver skal bli forståbart. Uansett så satt jeg i bilen og skrev seks sider etter hverandre i en sånn liten bok som jeg hørte om her: http://www.elefantzonen.com/2008/08/05/moleskines-billige-kusine/ fordi jeg plutselig var inspirert og det var så herlig det hele, det å føle skrivelyst i hele seg, det var direkte magisk. Nå har jeg altså funnet en ny måte å skrive konseptet mitt "Cinema Blues" og der blir det dagbokformen og en hovedperson som er litt mer interessant enn sjenerte og noenlunde gjennomsiktige Fae. Nå skriver jeg om Chanel og jeg kjenner at bare navnet er tiltalende og inspirerer til at jeg skal skrive videre. Utenom å kjenne inspirasjonen spre sine vinger var jeg altså i Sverige og vi kjøpte godteri og sjokoladeboller (som er en av mine usunne lidenskaper) og andre ting og jeg benyttet anledningen til å kjøpe meg "Ringeren i Notre Dame" (disney-filmen altså). Jeg liker egentlig den filmen veldig godt nemlig, den er en av de mest dramatiske Disney-filmene etter min mening og den har kjempefine sanger (selv om det selvsagt er åpenbart siden låtskriveren så vidt jeg vet er Stephen Schwartz som skapte den storslåtte musikken i musikalen Wicked). På dvden (for jeg kjøpte filmen selvfølgelig i dvd-versjon) kan man se filmen på svensk, finsk, islandsk og engelsk og nå har jeg sett den engelske versjonen og vurderer seriøst og se den på islandsk (det er ikke såå ulikt norsk og det hadde vært et interessant eksperiment).

Ellers så opplevde jeg det luksusproblem at jeg fant på et diktvers som jeg likte kjempegodt, men da såpass godt at ingen av versene etterpå nådde opp til standarden sånn jeg så det. Det minnet litt om i januar i år da jeg digget titlene til diktene jeg skrev, men var mer lunkne til selve diktene. Verset er rett her i hvert fall:

Direkte magisk er skogen forbi
når trærne sprer greiner som vinger
og duften av høst er som ren poesi
mens urgamle vindbjeller klinger

Nå vet jeg vet ikke om det egentlig er riktig at jeg nå bruker bloggen min til dikt og skriverier for det er ikke nødvendigvis gitt at det interesserer noen andre. Men det er bare fordi jeg liker å dele det jeg skriver med noen siden perioden min på skrivebua er over og jeg egentlig har gitt opp deviantart og dikt.no siden de har så mange medlemmer at ingen rekker å legge merke til det du skriver hvis du ikke er ekstremt aktiv (noe jeg ikke makter å være). Å legge ut ting i bloggen derimot, det blir noe annet og er i tillegg en ting man kan gjøre når man vil blogge, men egentlig ikke har noe spesielt å prate om.
***
Ellers har jeg nå tenkt å skrive et alfabet over yndlingsord og på hver bokstav tar jeg en til tre ord på den bokstaven som jeg liker spesielt godt og hvorfor. Det er sikkert mange andre ord jeg glemmer, men det får bare være. Jeg tar i hovedsak norske ord, men det er noen unntak (like fullt vil engelske ord ikke bli tatt for seg her).

A- Alfabet og Arabesque
Ordet alfabet liker jeg fordi jeg liker alfabetet; og da særlig når det er baklengs og ordet arabesque liker jeg fordi jeg syns det er et vakkert ord og fordi jeg egentlig syns dans er ganske fascinerende (muligens fordi jeg er dårlig på det selv). Dessuten digger jeg "So you think you can dance" (jeg er sucker for musikk og dansereality).
B- Bibliotek
Ordet bibliotek handler om min kjærlighet for biblioteker og at jeg rett og slett synes det er et ypperlig ord.
C- Crescendo
Jeg falt for dette ordet da jeg skrev et dikt med den tittelen for noen år siden (som tilfeldigvis var et av de diktene der jeg faktisk søkte rundt på Wikipedia i over en time fordi jeg ville skrive et dikt med en musikkbasert tittel før jeg faktisk skrev selve diktet). Ellers så syns jeg bare at ordet har en så flott betydning også klinger det så fint.
D- Dorm
Dorm er egentlig ikke et ordentlig ord, men det er et ord som bare dukket opp i hjernen min for noen år siden og som jeg deretter brukte som navn på utallige skumle mørke skoger og som etternavn til de onde skurkene jeg fant på. Og jeg har uansett gitt meg selv lov til å ta med oppdiktede ord, særlig siden jeg egentlig ikke syns D er den bokstaven med flest kule ord akkurat.
E- Eventyrlig og Elefantastisk
Eventyrlig liker jeg fordi jeg prøver å være det selv og i tillegg liker eventyr svært godt. Elefantastisk er et flott ord fordi jeg liker elefanter og ordet fantastisk og da blir det en selvsagt kombinasjon.
F- Fantasi
Fantasi pleide lenge å være yndlingsordet mitt og jeg syns fortsatt at det er et ganske magisk ord som bærer med seg mye som betyr noe for meg. Dessuten er jeg egentlig ganske fantasifull tror jeg.
G- Griks
Griks er et annet selvoppfunnet ord som ble skapt da jeg sa "griks" i stedet for "greit" ved et uhell en gang og da bare ble det sånn. Griks betyr altså greit og er et av de kuleste ordene jeg vet om.
H- Himlende oh Høst
Egentlig er det få ord på bokstaven H som jeg har veldig sansen for, men jeg liker ordet "himlende" siden det har en artig mening og klinger fint i mine ører. Dessuten liker jeg ordet "høst" siden det er et fint ord og siden høsten er den mest inspirerende årstiden.
I- Iste
Iste er et ord jeg synes høres fint ut og dessuten liker å si på engelsk mens jeg drar ut noen e-er sånn at det høres ut som "I see tee". Dessuten syns jeg iste er en kjempegod drikk.
J- Joker
Dette grunnes "The dark knight" og den morsomme narren i kortstokken.
K- Kokkelimonkematematiker, Karolinsk og Kjøleskap
Kokkelimonkematematiker er et ord som ble inspirert av spillet Kokkelimonke og som jeg brukte førstegang i et dikt jeg skrev i mars i fjor kalt "Kokkelimonkematematiker og Tankemonolog". Tydeligvis var jeg mer kreativt for et år siden. Ordet er også utmerket siden jeg liker å sette sammen ord. Karolinsk er et ord som kommer av at jeg egentlig heter Karoline og mener at jeg er veldig typisk meg selv, med andre ord er jeg svært så karolinsk. Kjøleskap liker jeg fordi det er et praktisk ord og fordi fysiske kjøleskap gjerne inneholder mye godt.
L- Lattersang, Lyktestolpe og Løvetann
Dette er et annet sammensatt ord som blander to fine ting; nemlig latter og sang". Dessuten synes jeg det er et veldig fint og blidt ord. Lyktestolpe er med på lista fordi jeg har en fascinasjon overfor lyktestolper og synes de er flotte ting. Løvetann er med fordi jeg synes det er et nydelig ord og fordi det er yndlingsblomsten min.
M- Melankoli, Metafor og Magisk
Melankoli er et nydelig ord syns jeg og jeg forbinder det ikke med noe trist, men heller det litt bittersøte. Det har en fin mening og det er et veldig melodisk ord som har en slags malerisk kvalitet ved seg. Metafor er et ord jeg liker fordi det er et fint ord og fordi jeg liker metaforer. Magisk er et ord jeg liker fordi jeg liker tanken på magi og ellers syns det er flott foran de fleste substantiv.
N- Natt
Jeg liker best ettermiddag hvis jeg skal velge noen favoritt-tid på døgnet, men jeg syns på samme tid at natt er et mye finere ord enn dag og det er mer inspirerende også og kan gjemme så mye mellom linjene.
O- Ord
Jeg liker dette ordet fordi jeg liker ord og syns det er kult at et så kort og enkelt ord kan inneholde så mye.
P- Paraply
Jeg er en person som ikke bruker paraplyer, men jeg liker ordet, det er et stilig ord og det høres fint ut både i engelsk og i norsk versjon.
Q- Quikstep
Dette ordet klinger fint og er i tillegg en av de få ordene jeg kom på som startet på Q. Dessuten er det et mye bedre ord enn Q-tips.
R- Ragnarok og Regn
Dette ordet er stilig, skarpt og hentet fra norrøn mytologi som er et felt som jeg syns er ganske interessant. Dessuten er tanken på verdens undergang veldig fascinerende selv om jeg egentlig ikke har lyst på det siden jeg liker verden ganske godt. Ordet regn liker jeg fordi jeg syns regn er ganske magisk, selv om jeg egentlig foretrekker solskinnsdager. Men det er bare mye mer inspirerende enn sol, på samme måte som høst er mer inspirerende enn sommer. Dessuten liker jeg regnbuer.
S- Sommerfugl
Det er noe inspirerende med sommerfugler og det er et fint ord og et av de ordene som jeg personlig syns er finere på norsk enn på engelsk.
T- Tankemonolog
Dette ordet er hentet fra diktet jeg nevnte på K og er ellers et stilig sammensatt ord som blander tanke og monolog, to ord som hver for seg er fine, men blir enda finere i sammenheng.
U- Ultrafiolett og Unullelig
Jeg syns dette ordet høres skikkelig fargerikt ut, på samme tid som det får meg til å tenke på både solskinn og science fiction. Det er et utmerket ord rett og slett. Unullelig er et ord jeg fant på selv for mange år siden og som en del av meg fortsatt tenker på som verdens høyeste tall.
V- Vinter
Jeg liker sommer bedre enn vinter, men vinter er et finere ord og skaper mer stemning. Ordet "sommer" sies så mye om sommeren at det nesten brukes opp nemlig, mens "vinter" blir et ord som blir mer eksklusivt og som er såpass effektivt at jeg nesten ikke kan tenke det uten å få lyst på kakao mens jeg titter ut av vinduet på snøkrystaller i dans.
W- Wok
Jeg er ikke mer enn normalt glad i "wok", men det er et artig ord selv om det likner en god del på enkelte stygge ord.
X- Xylofon
Dette er et ord jeg bruker en del når jeg spiller "Hangman" med noen siden X sjelden blir gjettet spesielt fort, dessuten syns jeg det er et stilig instrument og jeg liker selve ordet i seg selv på mange måter.
Y- Yr
Jeg liker dette ordet fordi det etter min mening er ganske vakkert og gir en slags yrende stemning, mens det bringer tankene på lett regn.
Z- Zapp
Zapp er vel egentlig ikke noe ordentlig ord og det er ikke noe jeg har funnet på heller, men det høres ut som et ord og er finere enn for eksempel Zoologi.
Æ- Ærfugl
Dette var ordet for Æ i alfabetboka jeg hadde som liten og det er uansett det fineste (og eneste) ordet jeg kommer på av ord på Æ for øyeblikket.
Ø- Øyeblikk
Jeg liker klangen i dette ordet og syns ellers at det er et veldig flott ord, dessuten er jeg veldig glad i øyeblikk og da spesielt de magiske.
Å- Ål
Jeg liker dette ordet fordi jeg syns åler er ålreite dyr med litt fascinerende liv.
***
Jeg skal snart blogge videre :O)

Et innlegg i tredje persons synsvinkel om litt av hvert og ikke så mye

Karoline begynner å skrive et innlegg i bloggen sin uten å ha noen spesifikk plan om hvilken retning teksten skal gå. Hun tenker at teksten kanskje burde handle om hvor spennende det er at hun stadig får jobbintervjuer for tida, hvor fascinerende det er at hun kanskje snart er i jobb og med det gjør noe annet enn å dra på jobbkurs før hun drar hjem og bedriver kveldene foran dataen mens hun er på internett, ser på dvd-filmer, leser og har dårlig samvittighet fordi hun har et skriveprosjekt som hun ikke skriver nok på. Karoline mener virkelig at hun burde skrive mer for hun vil jo bli forfatter og hun har har figurer og ideer og tanker i så stor forstand at det nærmest bobler over, men det er noe annet å skrive det enn å tenke det, det er for eksempel mye vanskligere. Det Karoline uansett gleder seg over er at ting skjer for tida. Det er de nevnte jobbintervjuene og ellers så er det alle de nye inntrykkene hun får fra dvder og musikalsoundtrack som hun ikke har hørt og sett før nå. For eksempel har Karoline sett filmen "Lonesome Jim"; en film som hadde en realistisk, men usympatisk hovedperson og et plott som var utrolig likt plottet til filmen "Garden State", men som ikke var i nærheten av like rørende og koselig, dessuten var skuespillerne mer uinteressante (men det skal sies at noen av de som hadde biroller gjorde en sterk rolleprestasjon). "Lonesome Jim" var ellers interessant filmet (det så ut som en hjemmevideo på grunn av kamerabruken), noe som gir den en viss kunstnerisk effekt og den var ingen direkte dårlig film, men jeg likte den ikke spesielt godt og gir den bare terningkast 3. Karoline har også sett "Boys don't cry" og "Lost in translation" nå og de var begge utrolig bra filmer, men dog på svært forskjellige måter. (Jeg vil herved be lesere om å ikke dømme meg for hardt for at jeg ikke har fått sett "Lost in translation" før nå, jeg vet jeg er sent ute, men bedre sent enn aldri.) Begge disse filmene fortjener i hvert fall terningkast 5 av meg og særlig "Lost in translation" slår det meg at jeg må få sett igjen, for den snakker til tenksomme delen av meg, øyeblikksamleren i meg, den delen av meg som inspireres av alt som ligger mellom linjene. Karoline har også funnet ut at hun er i ferd med å bli fan av en ny forfatter; nemlig Selma Lønning Aarø, fordi hun liker skrivestilen til den nevnte forfatteren meget godt og fordi boka "En rekke avbrutte forsøk" er helt genial.

forfatterspiren bak dette blogginnlegget lar det være litt linjeskift og avsnitt nå, for å ha en fin komposisjon eller hva hun nå bør kalle det. hun lar det ellers være plutselige setninger i kursiv uten stor bokstav siden hun synes det ser fint ut, enkelt og greit og fordi hun ikke syns stor bokstav er så viktig som hun syntes i en nær fortid.

Karoline sitter og spiser fårikål mens hun skriver opp og ned om alt og ingenting og godter seg over at det bare er en måned til hun skal på seriøs cd-shopping og kjøpe tre, fire nye cder. Denne shoppingen skal skje i midten av oktober for da kommer det uansett en cd hun må ha og da kan hun ta alt i samme slengen. Karoline lurer ellers veldig på hva hun skal gi i bursdagsgave når moren hennes om en ukes tid fyller 50 og hun planlegger mentalt neste blogginnlegg siden hun egentlig blogger inni hodet sitt hele tida og bare et lite utvalg av dette havner her. Det er ellers ganske så åpenbart at Karoline har lett for å finne magiske øyeblikk overalt for tida, hun synes til og med det å skrive i tredjeperson er ganske magisk for da ser man seg selv fra en ny vinkel mens man skriver og får nesten følelsen av at man skriver om en karakter fra et skriveprosjekt og ikke bare skriver om seg selv. Og på samme tid er det en noe irrasjonell tanke siden en bok om meg hadde vært ufattelig kjedelig siden jeg er et vanemenneske som gjør det samme hver dag og som blir kjempeoppspillt over det merkeligste (som en kul dans på SYTYCD eller et ny musikalsoundtrack å lytte til). Karoline oppdager at det å skrive mens man spiser egentlig er litt dumt siden man da risikerer å glemme spisingen og det er det som gjør at hun nå skal sette punktum for dette innlegget selv om hun sikkert kunnet blogget i timesvis.

forfatterspiren tenker dette og ser på punktumet hun har satt før hun skriver dette, denne setningen som ikke har  noe spesielt formål uten om å lirke inn en ny kommentar om hvor fabelaktig filmen "Wall-E" er og hvor merkelig det er at forfatterspiren har funnet en fanside for Frollo fra "Ringeren i Notre Dame her: http://www.geocities.com/ixringoffirexi/TheFieryPit/home.html. forfatterspiren synes det er merkelig hvordan noen faktisk kan være fan av denne karakteren (som i følge henne er en av de mest skremmende av alle Disneys skurker), men syns det er en underholdende side å titte på, særlig når man egentlig burde gjøre noe mer fornuftig (som å rydde på rom og sånne kjedelige ting). forfatterspiren lar ellers denne setningen avslutte dette innlegget og lover å blogge igjen ganske snart og da sannsynligvis i førsteperson :O)

elefanter, litterære anbefalninger og ringenes herre i musikalversjon (!?)

Soundtrack: The road goes on (The Lord of the Rings: The musical)

img1

Elefanten i gatene

Det går en elefant der midt i gatene,
på reise mellom hver og en kafe
Han lister seg så stille mellom gatene
men bråker like grenseløst for det

Han tror at han er liten, elefanten,
som den minste bukken bruse på sin sti
Med denne tanken vandrer elefanten
mens han tenker litt på selvskapt poesi

Elefanten vår han liker det å skrive
og har blyant og notatbok overalt
Han søker inspirasjon til noe å skrive
i tro på at det nok er livets salt

Vår elefantvenn deklamerer gjerne
til lyktestolper når det går mot kveld,
de lytter alltid stille mer enn gjerne
og gir elefanten mer tro på seg selv

Da føler elefanten at han lever
i dikterkunst og det å gå omkring
og merker ingen blikk fra de som lever
rundt om og ser ham tenke sine ting

Det går en elefant der midt i gatene
som ikke tenker over at han er
et ukjent syn for folk omkring i gatene,
han bare vet at han vil være der

I gatene, i bymusikkens rytmer,
i suset fra trafikkens melodi
Nå vandrer elefanten rundt i gatene
(det er nettopp da han virkelig er fri)
***

Jeg tenkte å starte dette innlegget med et elefantdikt siden jeg liker elefanter og skrev et elefantdikt i går uansett og så kom jeg frem til at diktet trengte en illustrasjon og siden vi nå har scanner hjemme hos meg havnet denne illustrasjonen her. Elefanttegningen er ikke tegnet i Paint MS, men tegnet for hånd på papir i min kjære skisseblokk med den blå delen av en sånn blyant som er rød på den ene siden og blå på den andre. Jeg pleier nemlig ofte å nevne at jeg liker å tegne og her er et bevis på det hvis noen skulle tvile på mitt ord. Det er ikke tatt hensyn til tullete ting som proporsjoner og sånt, men jeg håper ikke tegningen ble så ille likevel. (Og hvis det ikke er åpenbart så viser tegningen altså en elefant med blyant og notatbok ved siden av en lyktestolpe når det går mot kveld og er med det en personifisering av vers nummer fire i elefantdiktet mitt.) Og jeg skal etter hvert ha med tegninger i blogginnleggene mine oftere siden det jo er noe jeg er veldig glad i.

Nok om det. Dette innlegget skal nemlig ikke handle om elefanter, dikt eller tegningene mine, til tross for at det kanskje er det inntrykket som så langt har skint frem. I stedet skal jeg nå bable om noen bøker, dvs. så skal jeg anbefale noen bøker som står i bokhyllen i det nye rommet vårt (broren min har tømrerpraksis i Stavanger så rommet hans er i ferd med å gjennomgå en metamorfose fra overfylt trangt rom uten lys til lyst og imøtekommende bibliotek og gjesteværelse) i den hyllen der jeg har "elske på-bøkene". "Elske på" er det nye uttrykket mitt for ting jeg synes er genialt og bøkene jeg nå skal anbefale hører virkelig til den kategorien og jeg skal bable litt om tre av disse bøkene nå og resten babler jeg nok om på senere tidspunkt.

Finding Cassie Crazy av Jaclyn Moriarty

"Finding Cassie Crazy" er den andre boka til den australske forfatteren Jaclyn Moriarty (en kvinnelig forfatter, men jeg liker uttrykket forfatter bedre enn forfatterinne). Denne boka har også en annen tittel i enkelte land der den heter "The Year of Secret Assignements", men uansett tittel så er det en svært underholdende bok som jeg har lest over fem ganger. Den handler om venninnene Cassie, Emily og Lydia som går på en privatskole i Australia og som får en skoleoppgave der de må brevveksle med hver sin gutt fra en offentlig skole som ikke ligger så veldig langt unna, noe som byr på spenning, forviklinger og forelskelser blant annet. Boka "Finding Cassie Crazy" er en uvanlig roman på mange måter siden den ikke er fortalt på alminnelig romanmåte, men er satt sammen av brev, dagboknotater, lapper og liknende. Denne fortellermåten blir likevel aldri irriterende og man venner seg raskt til det, i tillegg blir karakterene Emily, Lydia og Cassie veldig levende for leseren og de blir karakterer man bryr seg om. Historien blir etter hvert litt urealistisk (med en spesiell rettssakscene som virker ganske så usannsynlig for eksempel), men man klarer likevel å kjøpe historien mye fordi Jaclyn Moriarty er en god forteller som skriver fengende og underholdende. Denne boken har så vidt jeg vet ikke blitt oversatt til norsk (alt for få gode bøker blir det), men man kan få tak i den på Amazon og i tillegg så har de den under tittelen "The Year of Secret Assignements" på hovedfilialen av Deichmanske Bibliotek i Oslo så man kan få lånt den. Jeg vil likevel anbefale å bestille den og de andre bøkene til Jaclyn Moriarty for de er svært sjarmerende bøker og man vil sannsynligvis få lyst til å lese dem flere ganger. Hvis jeg skal trekke ned på noe med "Finding Cassie Crazy" så er det kanskje det at den ikke var så spennende da jeg leste den for femte gang (selv om det kanskje er ganske naturlig) og i tillegg så er det noen ting som kan være litt forvirrende siden boka er australsk og ting som for eksempel det australske skolesystemet ikke er forklart for de leserne som ikke er australske. Men dette er flisespikkeri og helhetsmessig fortjener denne boka absolutt terningkast 4/5 av 6 (dvs. den får nesten femmer, men bare nesten siden de to andre bøkene jeg skal anbefale nå er enda bedre).

The Truth about Forever av Sarah Dessen

Denne boka bestilte jeg fra Amazon og det er en av mine smarteste valg siden dette er en bok som er helt elsk deluxe. Dette er boka om Macy Queen som sier "fine, just fine" hver gang noen spør henne hvordan hun har det, men som egentlig ikke har det så bra likevel. Macy har mistet faren sin for litt over ett år siden og har ikke taklet dette ordentlig, men gjemmer heller sorgen under en maske av perfeksjon. Så møter hun Wes og får en jobb på serveringsfirmaet "Wish Catering" og alt forandrer seg… Dette er en bok som jeg ikke ønsker å oppsummere, men heller vil at folk skal oppleve for dem selv, men det er en virkelig velskrevet bok av en forfatter som jeg gjerne vil lese mer av (har bare lest en annen bok av henne og det er "Just Listen", den er dog kjempebra den og). På mange måter er dessuten handlingen litt uvesentlig i denne boka siden dette i større grad er en skildring av karakterer enn en bok der vi går fra a til b og det er alt. Det er en bok om kjærlighet, følelser, liv og død og i størst grad en bok der Sarah Dessen virkelig skaper karakterer man virkelig bryr seg om. Dessuten forelsker man seg garantert i gutten Wes som er kjærlighetsobjektet til hovedpersonen og som skinner frem som en gutt som virkelig er interessant og elskbar. Historien er ellers ikke spesielt original, men den er svært godt fortalt og det er viktig det og. Hvis jeg skal kritisere noe så er det kanskje det at man må være litt tålmodig når man leser denne boka siden ting går litt rolig fremover. Jeg liker denne roen, denne stemningen i boka, men hvis man vil lese noe spennende og actionsfylt er denne boka så er denne boka helt feil. Jeg mener også at moren til hovedpersonen også er mindre gjennomarbeidet enn mange av de andre karakterene i boka og det er også litt synd siden hun på mange måter er ganske sentral i historien. Likevel er dette i hovedsak en svært velskrevet og ikke minst realistisk (på en god måte) bok som jeg gir terningkast 5.

Stargirl av Jerry Spinelli

Jeg har nevnt Stargirl her før, men jeg har tenkt å ta for meg denne boka nå likevel siden den har en ekstremt sentral plass på hylla med "elske på"-bøkene. Denne boka er altså skrevet av Jerry Spinelli og handler om en gutt som heter Leo Borlock som er ganske så alminnelig og som går på amerikansk videregående i Pennsylvania. Han har et ordinært liv, ordinære venner, ordinær skoletid og så kommer Stargirl inn i livet hans og ingenting blir noensinne det samme igjen. Det som er så fint med denne boka er at man så til de grader kjenner seg igjen i Leo og man forstår valgene hans og forvirringen og fascinasjonen han får overfår denne nye jenta som er så ulik alt annet. Stargirl heter egentlig Helen, men kaller seg stadig nye ting ut i fra humøret, hun synger bursdagssanger for folk i lunsjen mens hun spiller på ukulele, hun har alltid med seg rotta Cinnamon i sekken sin og hun putter en vase med blomst i på en duk på pulten sin. Med andre ord så skiller hun seg ut. Boka Stargirl fant jeg i engelsk utgave på en bokhandel i Stavanger og jeg anbefaler folk å få tak i denne boka for den er en bok som gir sterkt inntrykk. Stargirl har den befriende merkeligheten til Luna Lovegood og den livlige fantasien til Anne fra Bjørkely, men blir en enda mer fantastisk karakter siden hun ikke har et selv, hun finnes ikke selvopptatt på noen måte. Dette gjør henne til en karakter som man virkelig elsker gjennom hele boka; en bok som jeg har lest at skal gjøres til film (en film jeg håper, håper, håper blir bra, please la den bli bra). Ellers så elsker jeg skrivestilen til Jerry Spinelli og syns dette er en av de virkelig magiske bøkene som man kan lese igjen og igjen og igjen uten å bli lei. Denne boka får terningkast 6 for den er ikke en perfekt bok, men den er perfekt i sine mangler og har en god moral i at man må være åpen for det som er annerledes siden man uansett aldri helt kan definere hva som er "normalt".
***
Ellers har jeg nå funnet ut at det er blitt gjort musikal av "Lord of the Rings" og denne musikalversjonen fikk jeg lånt soundtracket til på hovedbiblioteket på torsdag til min store fornøyelse og jeg må få kjøpt denne cden etter hvert for musikalversjonen av Ringenes Herre er nesten like magisk som boka (selv om til nødvendigvis fortelles i litt kortere vendinger) og har utrolig fine sanger som er skikkelig elsk deluxe. Dessuten er den nesten ikke som en musikal siden mange av sangene er mer nynning på alvisk enn ordentlige sanger og det er flere instrumentale partier. Jeg har personlig fått hekta på sangen "The road goes on" som man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=q3yA7gRDgqE sammen med bilder fra musikalen (som jeg nå har innmari lyst til å få sett). Jeg har også lest ut boka "This is all: The Pillow Book of Cordelia Kenn" som jeg har blogget om her: http://akimamontgomery.blogg.no/1219239229_20aug2008.html og jeg anbefaler virkelig denne boka selv om den tar meg uker å lese ut fordi den er en bok som virkelig er nydelig og inspirerende og blant mine storen favoritter. Ellers så skal jeg snart blogge igjen, men til da håper jeg alle lesere har det finfint og føler kreativiteten blomstre :O)

Liste over favorittkunstnere (for der har jeg også favoritter)

Jeg liker å tegne og jeg liker kunst :O) Dette var noe jeg fikk bruk for på tegning, form og farge-linja da jeg gikk på videregående og det er noe jeg vil få bruk for i mitt uoffisielle prosjekt om å være mer kunstnerisk. Og for å følge opp denne til nå ganske kunstneriske vinklingen på dette innlegget er planen min nå og lage en liste over favorittkunstnere (for det er så ufattelig mange kunstnere som er så utrolig mye mer talentfulle enn meg og som følgelig fortjener litt av min oppmerksomhet). Listen vil inneholde selvfølgeligheter, overraskelser, men viktigst av alt vil den kanskje fungere som en introduksjon til mine favorittkunstnere (siden jeg selvsagt har peiling på hva som er fantastisk) for mine kjære lesere. Da setter jeg i gang (og dette blir en ganske lang liste siden jeg skal skrive om mine ti favoritter og ikke klarer å formulere meg spesielt kort om noen av dem) :O)

Topp 10 favorittkunstnere (linken ved siden av navnet fører til flere av kunstnerens bilder) 

1) Keith Haring http://www.haring.com/cgi-bin/art.cgi?date=1989

Keith Haring ble min favorittkunstner da jeg gikk i tredje klasse på videregående og vi fikk en oppgave i kunsthistorie der vi skulle velge oss en kunstner fra 1900-tallet og skrive om denne kunstneren og om et av bildene til denne kunstneren. Jeg valgte da Keith Haring og fant snart ut at Keith Harings liv på mange måter var like interessant som kunsten hans. Den godeste herr Haring var nemlig homofil og døde av AIDS i 1990 da han bare var 31 år gammel og han var også inne i det tidlige grafittimiljøet i USA. Men uavhengig av Keith Harings liv så synes jeg altså at kunsten hans er veldig interessant fordi den skiller seg ut med sitt paradoksale preg; paradoksalt fordi det er simplistiske figurer, men mange detaljer i hvert bilde. Dessuten er Keith Harings kunst stilig fordi den ikke likner på noe annet. Den kommer kunsthistorisk sett under kategorien popkunst, men er veldig forskjellig fra kunsten til popkunstnere som for eksempel Andy Warhol. Også liker jeg at man får inntrykk av at bildene hans er så mye dypere enn hva man først tenker seg, det er veldig fascinerende og forklarer videre hvorfor Keith Haring troner på toppen av lista.

2) Luis Filipe dos Reis Peres http://www.elfwood.com/art/p/e/peres/peres.html
Rainbow attic - SciFi and Fantasy Art by Luis Filipe dos Reis Peres

Dette er en kunstner jeg oppdaget da jeg for noen år siden hadde dilla på å sitte i timesvis og se på alle kunstverkene som fantes på Elfwood.com. Da fant jeg Luis Filipe… og jeg falt med en gang for tegnestilen hans. Det er søtt, fargerikt og utrolig levende og sånn er det også i de andre kunstverkene hans. Luis Filipe…(jeg vet navnet er lenger, men med lange navn gir jeg meg selv lov til å forkorte) har på mange måter den kunstneriske stilen jeg selv alltid har drømt om. Det er en slags herlig barnslighet over bildene hans, men de er likevel godt komponert og hele arket er brukt. Dessuten er det inspirerende bilder, ja nettopp sånne bilder som kan inspirere en til å skrive et dikt eller en novelle og det er alltid et pluss.

3) Mark Ryden http://www.markryden.com/paintings/index.html

Mark Ryden er en kunstner som jeg liker på grunn av hans noe makabre og svært unike stil. Ryden er selve kongeeksemplet på en maler med mye symbolikk i bildene for her har vi dukkeaktige jentefigurer blant miniatyrer av Abraham Lincoln og gjerne en stor mengde kjøtt og ulike rariteter og man føler seg nærmest oppmuntret til å analysere hvert bilde bit for bit. Men det er også dette jeg liker med Mark Rydens bilder, man kan ikke unngå og bli berørt, man danner seg en mening om ham uansett for enten så liker man de merkelige, surrealistiske og symbolikkpregede bildene hans eller så hater man dem. Selv så liker jeg Rydens bilder for de fremstår for meg som meget fascinerende og interessante og de får meg til å tenke. Jeg syns ikke bildene hans er de beste eller vakreste jeg har sett, men de er blant de mest spennende og de er i toppen når det gjelder detaljerthet.

4) Ursula Vernon http://ursula.elfwood.com/
Walking the Frog - SciFi and Fantasy Art by Ursula Vernon

Jeg liker å tenke at jeg var tidlig ute med å oppdage Ursula Vernon for jeg fant henne på Elfwood for flere år siden og nå dukker hun opp flere steder (som for eksempel i Nemi). Men uavhengig av om jeg var raskt ute eller ikke så er det i hvert fall et faktum at Ursula Vernon er en kunstner jeg har veldig sansen for. Hun har for det første en veldig særegen stil med bilder som bobler over av fantasi og som gjerne har et snev av humor ved seg. Dessuten liker jeg at hun har så mye forskjellig kunst, man kan se fantasymotiver, men også tegneserieaktige bilder, man ser liksom allsidigheten i kunsten hennes. Jeg liker også Ursula Vernons hyppige bruk av frosker i bildene sine og hennes bruk av farger og man får hele tiden følelsen av liv i bildene og denne følelsen er en bragd siden slettes ikke alle kunstnere har den evnen. Uansett er frøken Vernon en kunstner jeg skal fortsette å følge i årene fremover for hun lager fantasifulle og humoristiske bilder og det appelerer til meg.

5) John Botofte http://www.elfwood.com/art/b/o/botofte/botofte.html
One Midsummer Night's Promise - SciFi and Fantasy Art by John Botofte

John Botofte er mannen bak nettsiden http://www.trollmoon.com/ som er en utrolig bra nettside med mye informasjon om forfattere, kunstnere og andre som lager kunstverk med troll i hovedrollene og har man den minste interesse for troll så er denne nettsiden absolutt å anbefale. John Botofte lager også trollbilder selv og det er disse bildene som gjør at han er med på kunstnerlista mi. Bildene til Botofte er utrolig søte og fine etter min mening og gjør trollene like levende og personlige som Pixar gjør med roboter i "Wall-E" (sorry, måtte ha en referanse til denne filmen her bare, it's still on my mind). Botoftes troll har masse sjarm, artige neser og virker utrolig menneskelige og det er denne menneskeligheten som gjør dem så fortryllende. Dessuten er det noe med fargebruken til Botofte som jeg liker veldig godt og som er med på gi bildene hans masse sjel. Med andre ord er også dette en kunstner etter mitt hjerte.

6) M. C. Escher http://www.mcescher.com/Gallery/gallery-recogn.htm

En kunstner jeg har likt lenge er Escher og dette henger litt sammen med min sans for synsbedrag, men i større grad handler det om at jeg liker stilen hans. Jeg liker at bildene hans er umulige situasjoner og lurer øyet og i tillegg så liker jeg at mange av bildene hans ser ut til å ha blitt tegnet med blyant og har perfekt bruk av lys og skygge. Dessuten er de jo utrolig interessante å se på, Eschers bilder, de er så fascinerende og detaljerte at det er en fryd. Så dette er absolutt en av mine favoritter.

7) Leonid Afremov http://leonidafremov.deviantart.com/gallery/

Jeg fant faktisk ikke ut navnet på denne kunstneren før nå, men jeg har sett denne kunstnerens bilder flere ganger på Deviantart og har med det funnet ut at jeg synes Afremovs bilder er helt vidunderlige. Ingen annen kunstner klarer å få regnet til å fremstå så magisk som det er i Afremovs bilder; bilder der sølepyttene er fargerike eventyr og himmelen er en drøm i seg selv. Dessuten får Afremovs bilder virkelig frem en høstlig atmosfære på en svært god måte og det er inspirerende bilder, virkelig inspirerende. Jeg liker fargebruken til denne kunstneren og hvordan bildene har så mye liv og så mye varme, dessuten er det en spesiell stemning i disse fargerike fyrverkeriene av noen kunstverk og det er veldig fint å se. Dette er altså en kunstner jeg synes har massevis av talent og en av mine favorittkunstnere på DeviantArt.

8) Basia Konczarek http://basia-almostthebrave.deviantart.com/gallery/#_featured

Basias kunst syns jeg er inspirerende og vakker på grunn av sitt drømmende preg. Det er på en måte noe glitrende og magisk over bildene til dette DeviantArt-talentet og det liker jeg. Jeg liker også den litt melankolske stemningen det er i Basias bilder, de virker litt dypsindige på en måte og de har en følsomhet ved seg som gjør at de skiller seg ut og blir veldig særegne. Dette har også litt å gjøre med Basias fargebruk. Bildet jeg viser som eksempel skiller seg litt ut fra mange av Basias andre bilder, men viser videre hvordan bildene hennes er duse og glitrende og har dette snevet av magi som gjør dem ufattelig interessante og som gjør at Basia fortjener en plass på denne lista.

9) Fabo http://faboarts.deviantart.com/gallery/

Fabo er en av mine favorittkunstnere fordi bildene hans er veldig søte og sjarmerende og fordi jeg liker fargebruken hans. Jeg liker hvordan han fargelegger et bilde og klarer å få frem kanter ved hjelp av god skyggelegging og jeg liker at han kan la noen av bildene hans være helt enkle mens andre er detaljerte og fulle av liv. Det viser at han har spennvidde og det er flott. Bildet jeg har valgt viser varmen og personligheten i Fabos bilder og hvordan de har en følsomhet ved seg som er rett og slett nydelig. Fabo er med andre ord en annen av mine favoritter.

10) Magritte http://bertc.com/g9/index.htm

En av de mer kjente kunstnerfavorittene mine er nok den belgiske kunstneren Magritte som er kjent for sine herlig surrealistiske bilder. Han er en kunstner jeg liker fordi han tar for seg det umulige akkurat som Escher, men fra en annen vinkling og en annen fargebruk og med mer surrealisme blandet inn i det hele. Jeg liker Magrittes bruk av farger og hvordan bildene hans skiller seg ut. De er svært interessante bilder og alltid fascinerende. Mitt favorittbilde av Magritte er "dette er ikke en pipe"-bildet hans som jeg synes er genialt, kreativt og tankevekkende og som jeg ser på som et perfekt eksempel på Magrittes kunstneriske stil.
***
Jeg vil legge til den kanskje opplagte informasjonen om at jeg ikke kjenner eller har møtt noen av disse kunstnerne (noe som er særlig opplagt når det gjelder kunstnere som Escher og Magritte som begge døde før jeg ble født). Jeg skulle dog gjerne ha møtt flere av disse kunstnerne for de er sikkert veldig interessante mennesker. Ellers så har det ikke skjedd så veldig mye spennende i det siste (men jeg skal blogge igjen om noen dager og da står andre temaer på plakaten. Til da ønsker jeg alle lesere en fortsatt fin dag!

Hvis leserne har noen favorittkunstnere selv så er det bare å fortelle hvem de er i kommentarer forresten, jeg er interessert og nysgjerrig på punkt som det…