Bableren babler, beware! Dessuten… Musikalkarakteren-spalten vender tilbake og jeg bringer temaet Halloween på banen :O) YEAH!

Soundtrack: Hello Saferide (Anna)

Se, jeg har ny layout med ugle og tankeboble! Jippi (Karoline smiler bredt og er svært fornøyd med seg selv) :O)

Jeg hadde egentlig tenkt at jeg burde lese litt mindre nå som november straks begynner siden jeg skal skrive Nanowrimo og sånt, men så dro jeg for å levere bøker på biblioteket og da var det gjort. Nå har jeg en hel haug med lesestoff som jeg har tenkt å få lest og da må jeg vel bare ta meg tid til begge deler da (både lesing og skriving). Angående skriving så har jeg for så vidt lånt en helt herlig sitatbok ved navn "Bokelskere går aldri til sengs alene- Sitater om bøker og litteratur" der de har et sitat som passer så godt som perfekt på meg. Det går nemlig som følger: "Å være forfatter vil si å ha 3% talent for å skrive og 97% talent for ikke å la seg distrahere av internett". Dessverre er den siterte ukjent, men sitatet passer utmerket siden nettopp internett har en stygg evne til å distrahere meg alt for mye og alt for ofte. Jeg må prøve å skjerpe meg når nanowrimo begynner, har jo tenkt å klare det i år og har en ide jeg digger i tillegg.

Ellers så skal jeg dele en liten brutal sannhet med resten av verden nå. Det gjør meg ingenting at det er julemarsipan og pepperkaker i butikkene. Jeg tenker enkelt og greit at jul er koselig, juleting får meg til å tenke på jul, dvs. så tenker jeg på noe koselig og det setter jeg bare pris på. Jeg syns riktignok at det er litt bortkastet siden mange er i mot det og jeg for min del ikke har lyst på pepperkaker og sånt før desember uansett, butikkene tjener vel sånn sett ikke noe på det, men det er greit. Jeg har derimot kjøpt julebrus i dag og det nyter jeg i hvert fall (dessuten trenger man litt variasjon også når det kommer til brus). 

 Men nå skal jeg prate litt om musikaler igjen siden jeg har vært borte fra det temaet en liten stund. Og jeg skal prate om en ny musikalkarakter nå.

Seymour fra Little Shop of Horrors

Bildet viser Hunter Foster i rollen som Seymour Krelbourn; en litt nerdete og beskjeden fyr som har lett for å slå seg og er veldig glad i merkelige planter. Seymour jobber i en blomsterbutikk (Mushnik's Skid Row Florist), men drømmer om å forlate det urbane stedet Skid Row. Men når butikken er nær å bli stengt redder Seymour situasjonen med den nye planten han har funnet; en plante han døper Audrey 2 (den er oppkalt etter en annen ansatt i butikken ved navn Audrey som Seymour elsker) og som virkelig vekker folks interesse. Seymour blir så bekymret da planten nekter å gro, men oppdager ved en tilfeldighet at planten gror hvis han gir den litt av blodet sitt og begynner med dette (til tross for at det bidrar til å gjøre ham ganske så anemisk). Men hva om planten ønsker seg mer enn bare blod, hva om planten har lyst på menneskemat?

Dette noe morbide konseptet er rammen i en musikal som fort fortoner seg som både interessant og underholdende (i hvert fall ut fra inntrykket soundtracket gir). Den minner meg litt om Sweeney Todd, men er samtidig helt unik og ganske så original i musikalsammenheng. Og mye av grunnen til at den engasjerer meg er nettopp hovedpersonen Seymour som er god og snill som bare rakkern, men som samtidig er veldig naiv og stoler litt for mye på plantene han møter. Hvis en plante begynner å snakke til deg og si at den trenger menneskemat og sier at du vil få alt du ønsker deg hvis du hjelper den bør du løpe langt av sted i stedet for å stole på den. Selv om den så roper "feed me, feed me"; noe man ser i dette klippet: http://www.youtube.com/watch?v=M3AeVb2Q2sI&feature=related (et klipp som for så vidt får meg til å ønske at jeg hadde sett denne musikalen og ikke bare hørt soundtracket, jeg har riktignok sett filmversjonen av musikalen, men det er kjempelenge siden).
Anyway, så er Seymour en karakter man raskt får sympati for, han gjør noen veldig dumme beslutninger, men han er bare menneskelig og full av gode intensjoner. Han minner sånn sett litt om Elphaba fra musikalen Wicked som også er en person full av gode intensjoner som også har en del uflaks for å si det sånn. 

Ellers så liker jeg Hunter Fosters tolkning av rollen, han har en stemme som kler rollen utmerket siden den ikke nødvendigvis er fantastisk, men allikevel er veldig fin og får frem usikkerheten og nervøsiteten Seymour bærer på veldig godt. Et annet klipp fra musikalen som viser dette svært godt er dette:  http://www.youtube.com/watch?v=rPWj_5K9WLw; et klipp som viser Hunter Foster som Seymour og syngende på sangen "Grow for me". Man får et ordentlig inntrykk av karakteren Seymour i denne sangen for man skjønner at han vil godt og er en veldig omsorgsfull person. Men som sagt så gjør han noen gale beslutninger og i tillegg så skjønner han ikke at planten han har er farlig (den har jo faktisk onde planer om verdensherredømme blant annet).

En ting som er med på å gjøre Seymour nyansert er at han elsker Audrey (da snakker jeg altså om personen Audrey og ikke planten, Audrey 2) og vil gjøre alt for henne. Hun på sin side er en god og snill person, men hun er ikke den skarpeste kniven i skuffen og fremstår som en ganske vimsete person. Likevel er hun en sympatisk karakter hun også og man føler seg lykkelig når hun og Seymour endelig får hverandre (i hvert fall for en stund), noe som skjer i sangen "Suddenly Seymour". Jeg skal også linke til et klipp med denne sangen, men dette klippet er fra filmversjonen fra åtti-tallet og ikke fra sceneversjonen som jeg så langt har pratet mest om. Jeg har for så vidt utrolig lyst til å få tak i denne filmen og irriterer meg over at jeg ikke finner den i noen butikker. I film-utgaven av musikalen har Rick Moranis hovedrollen som Seymour mens Ellen Green spiller Audrey og man kan se deres fine samspill i sangen "Suddenly Seymour" her: http://www.youtube.com/watch?v=9DD7VIKZnGA Ellen Greene har riktignok den merkeligste stemmen jeg har hørt på lenge, men den er sikkert mulig å venne seg til (selv om en del av meg tviler). Uansett sanger er i hvert fall Seymour en musikalkarakter som jeg liker.
***
Ellers så er det halloween og det har fått meg til å tenke på musikalkonseptet jeg hadde da jeg var tretten år. Da hadde jeg en ide til en musikal som skulle hete "Nosferatu" og som skulle handle om en familie med vampyrer der en av vampyrene skulle være en trettenårig jente som til sin families fortvilelse ikke ville drikke blod, men var vegeterianer. Der hadde vampyrene en storslått sang der de sang "Nosferatu dun dun dun DUN, Nosferatu, nanananananah" igjen og igjen, noe som viser at jeg helt tydelig var mye mer åpen for gjentakelser i sanger da enn jeg er nå. Og hun på sin side hadde en skikkelig popsviskeballade som hun sang for fullt maskineri. Jeg burde finne igjen notatboka der jeg har tekstene til denne musikalideen for de er sikkert svært underholdende og de viser om ikke annet at jeg hadde masse fantasi også da jeg var tretten, selv om jeg forhåpentligvis er bedre til å skrive nå :O)

Men nå skal jeg avslutte og det skal jeg gjøre med et to år gammelt Halloween-dikt som jeg føler meg ganske så fornøyd med siden det kanskje er en smule genialt, hvis ikke det heler lyser av galskap all the way. There's a fine line, you know…

Beautiful Halloween

Isn't it beautiful,
how he smiles at her
as if she's important,
how he laughs at her little jokes
as if they're totally original
and kisses her neck for a minute too long

Isn't it beautiful,
how his kiss turns into a bite
as if it was completely natural,
how he whistles a little tune
as if it suited the rhytm of her blood drops
and leaves her when he's finished

And nobody ever notices,
it's halloween and half the town is dressed up as vampires anyway,
someway or another,
it's halloween and half the town is pretending to be bloody or desperate,
pretending to be in a Scary Movie live

Isn't it a wonder?

And isn't it beautiful,
how he looks at her
as if she's something special,
how he draws in the smell of her perfume
as if it enhances her quality
and licks his lips for a minute too long

Isn't it beautiful
how he asks her how she tastes
as if he needs to find an answer,
how he suddenly finds a big knife
as if he wanted to make dinner
and begins to make just that

And nobody ever notices,
the bits and bones that's left of her,
the morbid smell that is spreading like a disease through the appartment
or the special expression he gets when asked if cannibals exist

Isn't it a wonder?

And isn't it beautiful,
how he whispers into her hair
as if sharing a secret,
how he takes her onto his balcony
as if they need to see the stars together
and looks at the sky for a minute too long

Isn't it beautiful
how he observes the clouds
as if he expects them to move,
how he says that it's better to go inside
as he sees a shape behind it
and it's already too late

And nobody ever notices,
that she never got home from her date that night,
she could have just stayed over,
that he seems weirdly distracted the next day,
he could just have slept badly,
nobody considers the fullmoons effect on some people

Isn't it a wonder?

Halloween passes by,
with a few girls gone and a few creatures fed,
the shopkeepers are happy with their bargain
and the children have new amounts of candy

Everything is beautiful at halloween, don't you agree?

Memes og sånt :O)

Det er det frekkeste! Kristine fra http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ har tagga meg og med vanskelige spørsmål også siden det er ting her som jeg ikke egentlig har tenkt noe særlig over. Jeg skal nå gjøre et forsøk på å besvare disse spørsmålene og når det er gjort har jeg en grusom ide som gjør at jeg ler litt på Bwahahaha-måten :O)

1. På en skala fra én til ti, hvor pervers er du?
Saken er at jeg ikke har tillatt meg selv å kjenne så veldig mye på de perverse følelsene i meg og derfor vet jeg ikke hvor pervers jeg er. Skal jeg tro den ene astrologiboka mi så er jeg visstnok mer pervers enn en skulle forvente.
2. Hvilken er Norges fineste dialekt?
Jeg tror jeg liker Lørenskogsdialekt best, men jeg har ikke satt meg så veldig inn i dialekter egentlig. Syns også finnmarksdialekt er fint og bergensdialekt kan være ganske så pent det og.
3. Styggeste, da? Svar ærlig (jeg blir ikke fornærma, høhø)!
Jeg tror kanskje jeg liker sånn skikkelig sørlandsdialekt minst, men jeg misliker vel egentlig ingen dialekter ordentlig.
4. Hvis du i framtida får to barn, en gutt og ei jente, hva ville du ha kalt dem?
I en ideell situasjon ville det blitt Millenium Kristoffer og Marie Aneirin. I en realistisk situasjon (siden svært få antagelig ville gått med på å bruke navnene Millenium og Aneirin dessverre) ville det nok blitt Kristoffer Nikolai og Marie Emilie.
5. Hvilket band/hvilken artist betyr mest for deg, og hvorfor?
Tror kanskje det er Marit Larsen siden musikken hennes på en måte snakker til den Disney-elskende dagdrømmeren i meg.
6. Kan du si noe på japansk? I så fall, hva?
Sayonara. Det er da noe.
7. Åssen ser drømmepartneren ut?
Jeg er ikke helt sikker, utenom at han sannsynligvis er mellom 1'70 cm og 1'80 cm høy med brunt hår. Utenom det er jeg åpen for det meste. Det vil dog være ekstra bonus om han er prikk lik Christian Borle som spiller Emmeth i musikalen Legally Blonde eller Gregory Smith for de syns jeg er innmari søte. Christian Borle er til venstre og Gregory Smith er til høyre (behold the cuteness):

8. Hvilken prestasjon så langt i livet er du mest fornøyd med?
Det er nok at jeg klarte Nanowrimo i 2006 tror jeg for det er den lengste historien jeg har skrevet og viste meg at det var mulig selv for meg å disiplinere meg nok til å skrive noe ferdig.
9. Hva er ditt største guilty pleasure?
Det er nok Hannah Montana og Top Model. Jeg har ingen unnskyldning, jeg bare ender alt for ofte opp med å se på disse programmene og jeg føler meg like patetisk etterpå hver gang.
***
Ok, da har jeg besvart memet og jeg har følt en viss bekymring siden jeg ikke har vært sikker på hvem jeg skal tagge siden de fleste alt har blitt tagget så vidt jeg vet. Løsningen min er at jeg har funnet et annet meme på internett og bestemt meg for å besvare det, for så å tagge noen andre som har vært gjennom taggescenarioet, men ikke med dette memet her.

Bookmeme

1) Which book do you irrationally cringe away from reading, despite seeing only positive reviews?
"The Bookthief" av Marcus Suzak. Jeg har begynt på den to ganger, for så å legge den fra meg og det irriterer meg litt for den høres veldig bra ut og den har fått fantastiske kritikker. Jeg bare kommer meg ikke forbi den litt spesielle måten den er skrevet på. Jeg skal dog få lest den til slutt (etter de mange andre bøkene jeg må få lest først).
2) If you could bring three characters to life for a social event (afternoon tea, a night of clubbing, perhaps a world cruise), who would they be and what would the event be?
Jeg ville valgt et teselskap og hatt Luna Lovegood fra Harry Potter, Stargirl fra boka med samme navn og den lille prinsen fra boka Den lille prinsen som gjester siden de alle har helt spesielle måter å se på verden med og dermed kunne gjort dette selskapet til noe helt magisk og uforglemmelig.
3) (Borrowing shamelessly from the Thursday Next series by Jasper Fforde): you are told you can't die until you read the most boring novel on the planet. While this immortality is great for a while, eventually you realise it's past time to die. Which book would you expect to get you a nice grave?
Jeg ville sannsynligvis valgt de to "Dewey"-bøkene jeg hadde i klassifikasjon på høyskolen i Oslo (da jeg testet ut bibliotekarstudiet). De var ganske så uinteressante egentlig.
4) Come on, we've all been there. Which book have you pretended, or at least hinted, that you?ve read, when in fact you?ve been nowhere near it?
Jeg tror faktisk ikke at jeg har løyet på meg noe lesestoff egentlig, men jeg kan kanskje nevne Hobbiten. Jeg har nemlig lest Hobbiten, men i tegneserieutgave og det gjelder kanskje ikke helt som å ha lest den ordentlig. Men tegneserieutgaven var i hvert fall bra da uansett og jeg kan jo historien da (særlig fordi jeg har lest "Ringenes Herre" og man jo også får litt oppsummering der).
5) You're interviewing for the post of Official Book Advisor to some VIP (who?s not a big reader). What?s the first book you?d recommend and why? (If you feel like you?d have to know the person, go ahead and personalise the VIP).
Jeg ville anbefalt boka "Kaptein Blåbjørn og hans 13 1/2 første liv" antagelig. Det er riktignok en veldig tykk bok, men den har mange illustrasjoner og er så original og fantasifull at den nok kunne gjort folk interessert i å lese mer. Eller så ville jeg ha foreslått boka "Mick Harte var her" av Barbara Park som er en kort bok på bare knappe 92 sider, men som er veldig godt skrevet og som dessuten er veldig rørende og en bok jeg er veldig glad i.
6) A good fairy comes and grants you one wish: you will have perfect reading comprehension in the foreign language of your choice. Which language do you go with?
Jeg ville nok valgt tysk siden faren min sin kjæreste er tysk og ofte leser tyske bøker som jeg gjerne blir litt nysgjerrig på. Dessuten hadde det vært mye lettere å lese tyske blader da. Hadde jeg kunnet valgt et ekstra hadde jeg valgt Latin for det er så vakkert og i tillegg har jeg lyst til å skrive en latinsk opera ved navn "Radix Lecti".
7) A mischievous fairy comes and says that you must choose one book that you will reread once a year for the rest of your life (you can read other books as well). Which book would you pick?
Jeg ville valgt boka "Blankets" av Craig Thompson (en bok som på norsk har tittelen "Tepper") fordi det er en nydelig grafisk roman om oppvekst og den første kjærligheten som er flott tegnet og skrevet og som det ville være en glede å måtte lese hvert år.
8) That good fairy is back for one final visit. Now, she's granting you your dream library! Describe it. Is everything leather bound? Is it full of first edition hardcovers? Pristine trade paperbacks? Perhaps a few favourite authors have inscribed their works? Go ahead-let your imagination run free.
Det ville være stort og i flere etasjer, likne på biblioteket i "Skjønnheten og Udyret" og ha store vinduer som slapp inn mye lys, ha flotte lys i taket og mye plass for lesere av alle slag. Det skulle ha en god del lærinnbunnede bøker, en masse flotte eventyrbøker og ellers masse ungdomsbøker (gjerne engelske) blant annet, men det skulle altså være lesestoff for enhver smak. Rundt omkring skulle det stå røde sofaer en kunne sitte i og ellers skulle hele lokalet ha en duft av litterær magi og lukten av gamle bøker blant duften av nye paperbacks. Og flere av bøkene skulle være signert.

***
Jeg tagger Kristine fra http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ siden hun tagget meg og siden jeg uansett er nysgjerrig på hva hun ville svart på disse spørsmålene. jeg tagger også Ingrid fra http://blomsterspiser.blogspot.com/ fordi jeg også er nysgjerrig på hva hun ville svart. Spørsmålene står også nedenunder og det er bare å kopiere dem over i sin blogg og sette i gang :O) (Pliis ikke hat meg for dette!)

Bookmeme


1) Which book do you irrationally cringe away from reading, despite seeing only positive reviews?
2) If you could bring three characters to life for a social event (afternoon tea, a night of clubbing, perhaps a world cruise), who would they be and what would the event be?
3) (Borrowing shamelessly from the Thursday Next series by Jasper Fforde): you are told you can?t die until you read the most boring novel on the planet. While this immortality is great for a while, eventually you realise it?s past time to die. Which book would you expect to get you a nice grave?
4) Come on, we?ve all been there. Which book have you pretended, or at least hinted, that you?ve read, when in fact you?ve been nowhere near it?
5) You?re interviewing for the post of Official Book Advisor to some VIP (who?s not a big reader). What?s the first book you?d recommend and why? (If you feel like you?d have to know the person, go ahead and personalise the VIP).
6) A good fairy comes and grants you one wish: you will have perfect reading comprehension in the foreign language of your choice. Which language do you go with?
7) A mischievous fairy comes and says that you must choose one book that you will reread once a year for the rest of your life (you can read other books as well). Which book would you pick?
8) That good fairy is back for one final visit. Now, she's granting you your dream library! Describe it. Is everything leather bound? Is it full of first edition hardcovers? Pristine trade paperbacks? Perhaps a few favourite authors have inscribed their works? Go ahead-let your imagination run free.

Omvisning på rommet mitt, nye kjøp som gleder meg og kyllinghistorier på høyt plan

Jeg har hatt en plan for et innlegg i over en måned og nå er det klart for det hele. Jeg skal gi dere en omvisning på rommet mitt med masse bilder sånn at dere kan se hvordan jeg har det på rommet mitt og hvordan ting ser ut og sånt. Dette blir moro, jeg er helt klar og jeg begynner nå. Det blir også et annet tema på plakaten og det er alt jeg kjøpte meg i går (jeg velger å gå ut i fra at det finnes et snev av interesse når det gjelder dette temaet). oki doki, da skal jeg sette i gang :O)

rom og shoppetur 015
Primstav og klovnebilde av meg når jeg var 5 år gammel (jeg var søtere da)

Det første man møter på når man kommer inn er et gammelt bilde av meg og en primstav som jeg fikk til jul i fjor. (Dette er riktignok hvis man ser til venstre og det gjør man ikke så mye siden døra lukker seg innover mot venstre, men det er uansett noe av det første man møter på.) Bildet viser at jeg tydeligvis valgte å kle meg ut som klovn da jeg skulle på karneval som femåring (på alle senere karneval har jeg vært heks) og er tatt hjemme i stuen min (men den har forandret seg siden da). Og primstaven har jeg ikke brukt til noe særlig, men den ser jo fin ut.

rom og shoppetur 013
Litt av enden på min uoppredde seng og en eske som pleier å være lukket der jeg har notatbøker, gamle   skolesaker og tegninger

Oppi en eske inntil senga på rommet mitt ligger det permer og tegninger og under dette igjen ligger det haugevis av notatbøker siden jeg samler på dette. Denne esken er åpnet kun for anledningen og er vanligvis lukket med en annen eske oppå seg. Denne esken skal jeg komme til nå.

rom og shoppetur 009
Noen biblioteksposer og fine puter

På toppen av esken på det forrige bildet (når den har lokket på) står det som regel en annen eske og dette er esken der jeg har spesielt fine puter og poser med lånte bøker fra biblioteket. I nettopp den posen dere ser som er litt åpen her ligger det syv biblioteksbøker og dere kan så vidt skimte litt av de to bøkene jeg har lest og den boka jeg skal få lest snart. Jeg liker at det i hvert fall kan se ut som om jeg har et snev av system når det gjelder biblioteksbøker.

rom og shoppetur 011
Rotehyllen, minirotehyllene og pengeplassen

Jeg har en liten hylle inne på rommet mitt der jeg har esker med de fleste dvdene mine, massevis av blader (de bladene jeg mest sannsynlig vil ha lyst til å lese snart, de andre bladene mine bor i en stor eske på rommet som var broren min sitt og nå er et slags bibliotek). (Jeg har også en annen eske der Witchblader og ukeblader bor, men den esken er også inne på biblioteket.) Oppå toppen av denne hullen har jeg to mindre hyller som er hvite og avlange og inni dem ligger det litt dvder og andre ting og tang (bokmerker laget i papir for eksempel siden jeg ikke har sansen for å lage eselører lengre). Viktigst er det nok likevel at jeg har en liten greie ved siden av med skuffer på som er stedet der jeg har penger (mer nøyaktig 2700 kroner som jeg bruker lite av siden jeg alltid vil være sikker på å ha penger for hånda når jeg skal kjøpe julegaver og når jeg skal gå på den årlige shoppingturen jeg alltid tar i begynnelsen av januar).

rom og shoppetur 012
Rotehyllen

Dette er en nærmere titt på rotehyllen der jeg tillater meg å ha en rotete samling av spesielle bøker (blant annet de to bøkene jeg bruker for å notere det ned hver gang jeg har lest en ny bok, noe som innebærer at jeg vet med full sikkerhet at jeg har lest 55 bøker så langt i år), blader (siden det er viktig å finne blader lett når jeg skal bade eller spise middag og har lyst på lett lesning) og en gammel sparegris fra da jeg var liten, i tillegg til dvd-esken. Denne rotehyllen er meget kjekk og ha og gir meg muligheten til å være så rotete jeg bare vil, men allikevel se gulvet og ha det ryddigere i resten av rommet (sånn at mamma blir fornøyd også).

rom og shoppetur 008
Klesskapet og det lukkede skapet der det lille jeg har av kjoler er

Klesskapet mitt er riktignok ikke så veldig ryddig, men ting har sin plass og dessuten føler jeg at rommet mitt ikke ville representert meg hvis alt var ryddig og systematisk. Inni det lukkede skapet med det stilige grønne stoffet på er det noen få kjoler, men det er ikke så veldig spennende så dere går ikke glipp av noe. Over disse skapene er det dog to mindre skap som jeg ikke har tatt bilder av og som er virkelig interessante siden de inneholder to esker med sjokoladeboller kjøpt i Sverige. Disse sjokoladebollene er virkelig gode og det gleder meg at jeg har spist to av dem i dag.

rom og shoppetur 010
Bilde jeg lagde til et skoleprosjekt da jeg var elleve og steinsamlingen

Jeg husker ikke hva skoleprosjektet handlet om, men vi måtte i hvert fall lage et stort bilde med figurer kledd i gresk stil og med masse små notater på om forskjellige ting i dagliglivet hos disse menneskene. Det viktigste her er uansett steinsamlingen som viser de fineste steinene jeg har funnet og som jeg er svært glad i.

rom og shoppetur 014
Litt av et elefantbilde som jeg ikke vet hvem som har malt, litt av et klovnebilde som en venninne av moren min står bak og dataen min

Elefantbildet har hengt her så lenge jeg har bodd her og jeg liker det veldig godt. Klovnebildet er laget av min mors venninne Mette (en kunstnerisk skytte med interesse for astrologi som er veldig hyggelig) og er en selvsagt del av rommet mitt og dataen er bærbar (uten å bli bæret spesielt mye) og er egentlig moren min sin. Jeg har lånt den siden min data klikka for mye og det har vært helt greit heldigvis. Denne dataen brukes til å se på dvd, internett og skriving og brukes alt for masse siden jeg ikke har et liv.

rom og shoppetur 004
Bilde 1 fra vindusområdet der man kan se litt av elefantsamlingen min og en lampe

Yndlingsdyret mitt er elefanter og jeg har en del elefantfigurer som bor i vinduskarmen. Jeg har også en så langt tom ramme i elefantform og en stor rund lampe som på bildet er skrudd på.

rom og shoppetur 003
Bilde 2 fra vindusområdet der man kan se utsikt, litt av lampen, men da avskrudd, litt av elefanthatten og snurregreia

Jeg har en helt ålreit utsikt fra vinduet mitt som er litt mer enn ålreit når det er fint vær. I vinduet mitt har jeg også en rar greie der en kule snurrer inni en springfjæraktig figur og lampen jeg nylig nevnte. På toppen av lampen har jeg hatt elefanthatten jeg lagde i tiende klasse da vi hadde Afrika som tema og skulle lage en afrikainspirert hatt i håndarbeidstimene. Denne hatten skal jeg vise nøyere siden. Vi måtte også lage en Afrikainspirert stol i sløydtimene og hvis noen vil se elefantstolen jeg lagde da er det bare å melde det.

rom og shoppetur 005
Bilde 3 fra vindusområdet der man ser resten av elefantsamlingen, en vase med rar plante i og den ikke navngitte teddybjørnen

Jeg vet ikke helt hva teddybjørnen skal hete, så det er bare å komme med forslag. Den som gir det beste forslaget kan jeg lage et dikt til hvis den vil det. Vasen med planten står i virkeligheten ikke i vinduet lenger, men den gjorde det da jeg for to timer siden tok disse bildene og derfor er den med.

Men nå har jeg vist det meste jeg skal vise fra rommet mitt og interesserte lesere kan få vite at det ellers er en colaboks jeg drikker fra, et teppe i flere farger, en cd-spiller, en søppelbøtte, en uoppredd seng og en skuff med ting og tang under skrivebordet mitt som jeg ikke har vist dere, men som like fullt er der. Dere kommer dog til å få sett litt av sengen når jeg nå går over til det andre temaet mitt som er "gårsdagens shoppingtur". Jeg har hatt litt dårlig samvittighet siden jeg leste Immas innlegg: http://blomsterspiser.blogspot.com/2008/10/kapitalisthore-en-historie-i-bilder.html og Virrvarrs innlegg om fattigdom: http://www.virrvarr.net/blog/2008/10/15/blog-action-day-la-oss-snakke-fattigdom/ Jeg hadde nemlig ikke tenkt på ting som fattigdom eller at jeg ikke ville være materialistisk, jeg hadde bare tenkt "jeg har penger og nå skal jeg eie nye cder, jippi!" da jeg hadde planlagt gårsdagens shoppingtur og etter å ha lest disse innleggene følte jeg meg litt skyldig som hadde tenkt så enkelt som jeg hadde gjort. Likevel føler jeg bevisst at det burde være lov å nyte livet og at det burde være greit å unne seg selv noe en gang i blant og i går var min tid for å unne meg ting. Det skulle unnes i vei skal jeg si deg og jeg troppet opp på Platekompaniet med en gang det åpnet i går og var klar for å kose meg for et lite utvalg av pengene jeg tjente i sommer da jeg jobbet noen uker i barnehage. Og nå skal jeg vise kjøpene og tillegge dem noen kommentarer.

rom og shoppetur 002
Cder, filmen "The Labyrinth" og en notatbok som jeg hadde fra før, men som passe så fint inn der

Jeg kjøpte fire cder i går, en dvd-film og en bok som ikke er med på bildene. Filmen var "The Labyrinth" fra åtti-tallet med David Bowie fordi jeg alltid har hatt lyst til å få sett den siden den hørtes kul ut og jeg uansett er stor fan av alle former for labyrinter. Jeg har ikke sett filmen enda, men vil sannsynligvis anmelde den på bloggen min når den er sett. Men nå skal jeg prate mer om cd-ene jeg kjøpte i går.

morten 003
Marit Larsen "The Chase"

Jeg er fan av Marit Larsen og måtte følgelig kjøpe den nye cden hennes. Så langt har jeg likt denne cden og særlig sangene "The Chase", "If a song could get me you", "This is me, this is you" og "I've heard your love songs". Som alltid er Marit Larsens musikk preget av noe lett og fine melodier med enda bedre tekster til. Sangene er hele veien fine, men noen sanger er mer uniddelbare, mens andre er sanger man må høre en del ganger for å venne seg til. Uansett er resultatet fint. Kan hende jeg skriver en lengre anmeldelse her senere og det kan også godt skje med andre av cd-ene jeg kjøpte.

morten 005
Hello Saferide "More Modern Short Stories from Hello Saferide"

Hello Saferide er artistnavnet til den svenske artisten Annika Norlin når hun synger på engelsk og er et passende navn for en artist som er en ny oppdagelse for meg. Jeg hørte tilfeldigvis sangen "Anna" på nettet for en stund siden, lyttet til litt mer musikk på Last FM og Myspace (er egentlig ingen stor fan av Myspace, men jeg titter litt på musikksidene til folk der av og til) og ble raskt nysgjerrig. Og "More Modern Shortstories…" er en god plate i litt indie/ singer-songwriter stil) som blir fascinerende siden tekstene faktisk er små noveller. De er som om man skulle ha skrevet en novellesamling og så gitt alle tekstene en melodi og dette merker man på flere av sangene. Det er ikke hele veien dette fungerer like godt, men det fungerer overraskende mye av tida og Annika Norlin har i tillegg en god stemme som kler musikken sin, på samme måte som Marit Larsen kler sine sanger til fingerspissene. Dette er med andre ord en interessant artist og cd som jeg er glad for å ha oppdaget. De beste sangene her er nok "Lund", "Anna" og "Parenting never ends".

morten 004
Wall-E Soundtrack

En ting jeg er veldig fornøyd med er at jeg fant soundtracket til filmen "Wall-E" siden jeg elsket musikken til denne filmen. Og sondtracket inneholder flott instrumental musikk undertegnet Thomas Newman som er direkte magisk på samme måte som musikken på "Super Mario Galaxy", Peter Gabriels sang "Down to earth" og to sanger fra musikalen "Hello Dolly", bare for å nevne noe og har så langt vært et utmerket tilskudd til cd-samlingen min. Dessuten har jeg store planer om å spille denne cd-en mens jeg skriver Nanowrimo i november, så det blir dikteriakkompagnement også :O) De beste sporene her er: "Define Dancing", "Down to Earth", "Put on your sunday clothes" og "Static"

morten 006
"Little Shop of Horrors Soundtrack"

Jeg hadde også en liten ide om at jeg kunne kjøpe et soundtrack fra en musikal og fulgte opp denne ideen med å kjøpe soundtracket fra musikalen "Little Shop of Horrors". I utgangspunktet var jeg ikke så kjent med denne musikalen, har sett en filversjon av den for mange år siden, men ellers var den ukjent, men tok sjansen på å kjøpe en cd jeg ikke hadde hørt før og tjente på det siden denne musikalen er ganske så underholdende. Sangerne er også flinke og de beste sangene er: "Somewhere that's green", "Suddenly Seymour", "Grow for me" og "Feed me (Git it)". Jeg vil også nevne litt kort om storyen som er en plantebutikk, en ondsinnet menneskeetende plante og den herlig nerdete Seymour, og som minner litt om Sweeney Todd, bare med planter i stedet for barberhøvler og USA på 60-tallet istedenfor London i svært gamle dager. Veldig genialt!
***
Jeg kjøpte ellers boka "Vi skal forandre verden en dag" (som er resultatet av en skrivekonkurranse der jeg deltok uten å ende opp blant vinnerne) og innrømmer at en liten del av meg tenkte "la oss se hva de valgte i stedet for meg da" med et lite snev av bitterhet. Etter å ha lest litt i denne boka ser jeg likevel at de var ute etter mer realistiske noveller enn det jeg skrev (orddetektiv i kamp mot ordet "Press") og tenker heller at min tid vil komme, til slutt skal jeg oppleve publikasjon om jeg så må ha 50 refusjoner først. Og hvis det tar lang tid før min tid kommer vil det bli desto mer meningsfullt når det skjer! Jeg har ellers tenkt å anmelde "Vi skal forandre verden en dag" på bloggen min snart så det er bare å følge med, den som venter får se 🙂
***
Det er ellers ikke noe annet jeg har på hjertet nå, men jeg tenkte å følge opp mitt utdrag fra Nanowrimo 2006 med et nytt utdrag. Da jeg skrev nanowrimo det året lot jeg nemlig hovedpersonen min skrive nanowrimo selv og det jeg tenkte var at jeg kunne poste historien inni historien, dvs. det som hovedpersonen i historien min skrev. Hun var riktignok i en fantasiverden gjennom 90% av boka og måtte være med å redde den verdenen, noe som innebar at hun ikke kom så langt på nanowrimo, men det hun skrev kan jeg jo poste her og det skal jeg nå. Så her er det første utdraget fra historien karakteren min Meg skrev på for nanowrimo i Nanowrimo-historien min fra 2006:

Kyllingenes store eventyr 

Femten kyllinger marsjerte oppover Karl Johan og krysset gatene med en uhorvelig stor selvtillit uten å se seg for i det hele tatt. Ingen spurte hvorfor kyllingene hvorfor de krysset gaten og de hadde vel egentlig ingen grunner selv. Til tross for kyllingenes tydelige sikkerhet hadde de ingen spesielle planer og dette var bare et rent eventyr, ikke mer, ikke mindre. De femten kyllingene, som var så påskeaktige gule at det halve eller kvarte kunne vært nok, kom seg mirakuløst nok trygt over gatene som om det var en slags eldgammel makt som ville at de skulle overleve. Eller ville ha dem på første tog ut av byen, men vi velger å tenke i mer snille og positive baner bare for anledningen og for moro skyld rett og slett. Etter å ha krysset gaten som førte til den store plassen utenfor Oslo Sentralbanestasjon stoppet den første kyllingen brått. Han, for dette var en gutt når sant skal sies, gjorde en bevegelse med hodet som om han ville at sine fjorten følgesvenner skulle være stille og lytte til ham og de fulgte rådet hans. Når sannheten skal frem hadde de ikke vært så veldig bråkete av seg, heller rolige og forventningsfulle, med øyne som glitret av entusiasme og glede over å møte den store vide verden foran dem, men en liten påminnelse var alltid til nytte uansett. Etter en kort pause begynte lederen å vralte videre og de fjorten andre fulgte etter med en slags kvekkelyd som egentlig var en sang på hønenes språk, som bare de kunne. Denne sangen var ikke særlig lang, men for kyllingene spilte det ingen rolle for de nøt bare det å kunne la nebbene tale under den klare himmelen som var så blå så blå i junis yre skjønnhet. Så gikk de marsjerende i en rytme så egen og unik inn på Sentralbanestasjonen for å ta rulletrappen oppover og så bare fortsette rett på til de av en eller annen grunn måtte snu. Her kunne en kanskje beskrevet hver av disse kyllingene i detalj, men i denne historien er slikt noe uviktig. For det første var kyllingene svært like alle sammen og for det andre er utseende og lignende ytre detaljer i en reiseskildring som denne. Det som betydde noe var kyllingenes reise som knapt var begynt, men som ville gi et varig inntrykk i hver kyllings ungdommelige sinn.     

De femten kyllingene ble faktisk oversett av de fleste, men en hadde sitt betraktende øye i disse kyllingers retning. Det var en mann i frakk og med mørke solbriller som gløttet over brillekanten og av og til rapporterte ned i Walkie talkien sin om kyllingenes prosess. Denne mannen var ikke en spion selv om han minnet sterkt om en, han var heller bare en vanlig mann med en spesiell interesse for kyllinger. Han hadde alltid hatt en sterkt utviklet sans for kyllinger og gjennom hele skolegangen hadde han vært kjent som kyllingmannen. I denne historien derimot vil han være kjent som Magripp for det høres ut som et mer naturlig navn for en ung mann i midten av tjueårene. Magripp var altså fan av kyllinger, men foretrakk dem som levende vesener som han kunne granske til fordel for kyllingbryst han kunne spise til middag. Dette hadde brakt ham rare blikk fra andre og da særlig moren hans som hadde gjort kyllingbryst til en spesialitet. Hun var en fabelaktig kokk og særlig god på alle matretter som en gang hadde vært fugler eller av fugleavstamning, eksempelvis egg, og hadde til og med skrevet noen bøker om dette under velklingende navn som ?Lei fuglekvitter, spis fugl (and og kylling i en salig blanding og ublanding)? eller ?Du er det du spiser og kylling er unntaket som bekrefter regelen.? Magripp kunne ikke dy seg for å le lett ved tanken på den sistnevnte boka, moren hans hadde i hvert fall litt humor når alt kom til alt. Men så bestemte han seg for å igjen granske kyllingene og smilet hans ble da raskt forandret til et mer desperat uttrykk da han så at kyllingene ikke var å se lenger. De var borte og Magripp begynte å løpe for å finne dem, men stanset da han så opp på skiltet der det sto at et tog nettopp hadde kjørt. Dette toget gikk mot Asker og dets neste avgang var om et kvarter og han måtte på det. Kyllingene var sikkert på det toget.      

Magripp tok feil, kyllingene hadde måttet skifte retning og var på vei mot venstre, rett fram uansett hvor det ville føre. De hadde ingenting planlagt og gikk av sted uten mål og mening. Hvor de skulle visste de ikke, hva de skulle ante de heller ikke noe om, hovedsaken for dem var at de marsjerte og de ville fortsette å marsjere til de fikk en ny ide. Eller fikk lyst til å granske en sang?

Agent 160 og det tekniske museet, bilder fra bokarrangementet på operaen, en kriminelt bra bok og et snev av poesi

Kl. 11:55, lørdag 11.10.08, sol blant skyer

Agent 160 (dvs. meg, men jeg er i detektivmodus og kaller meg Agent 160, der 160 er et nummer basert på høyden min) forlater leiligheten der hun bor klokken fem på tolv på formiddagen. Sola skinner blant skyer og hun er befriende overbevist om at kjøleskapet er lukket, noe som innebærer at graden av paranoia krymper betraktelig. Hun har dessuten skrudd av lys og låst dører og forlatt leiligheten slik den skal forlates. Agent 160 er klar for et eventyr. Klokken 12:06 entrer hun t-banen retning Storo og klokken 12:11 går hun av på Grorud for å ta 22 bussen. Femten minutter senere vet hun sikkert at denne bussen ikke er å finne på Grorud og vår kjære heltinne, Agent 160 tolker dette som et budskap om at hun bør ta t-banen til Rødtvet og derifra gå til Bredtvet og ta 25 bussen til Kjelsås. Følgelig gjør hun nettopp dette og det er litt interessant, men ikke veldig og det skal nå gås bort fra Road Movie-preget som så langt har preget fortellingen om opplevelsen og heller gås innpå selve opplevelsen i sentrum; Teknisk Museum. Agent 160 entret museet klokken 13:16 og det er det tidspunktet som startet eventyret.

Etter å ha betalt og hengt fra seg jakke og skjerf i garderoben går veien mot de innerste avkroker av det tekniske museumet og Agent 160 befinner seg snart nok ved en delvis interessant utstilling om sykdom i gamle dager. Hun ser litt på denne utstillingen, betrakter personlige historier fra folk som lå på sykehuset som barn og leser om vitenskapsmenn som Louis Pasteur, men etter en kort stund beveger Agent 160 seg mot nye horisonter. Hun går blant annet rundt og titter på utstillinger om både store redskaper og om olje og annet av interesse. Snart nok føler hun seg likevel klar for ting som vil gi underholdning uten å måtte lære henne nye ting og sånt og går følgelig til en svært viktig greie, nemlig Legobyen. Legobyen er en by lagd i lego som man kan tilføre kreative byggverk til, noe Agent 160 føler seg svært tilfreds med siden lego aldri slutter å være moro. Agent 160 tar bilde av legobyen:279

Bildet viser langt fra hele byen, men gir et inntrykk av hvordan det ser ut når barn i alle aldre lager hvert sitt byggverk av lego og setter det opp på et langt bord, noe som følgelig skaper en by av lego. Det er dessuten trekninger av og til og hvis man registrerer seg med sitt byggverk risikerer man å vinne premier. Siden Agent 160 er et konkurransemenneske lager hun et byggverk som er åpent, rart og surrealistisk og som kan sees her:

281

Agent 160s byggverk er  lite og merkfundig og representerer en stilart som kan kalles "miksotisk" og som innebærer at det ikke er noen tanke bak det utenom å sette sammen ting til noe som ikke har noe videre budskap utenom å være en eksotisk miks av ting. Det kan likevel sees en viss inflytelse fra slott og gresk arkitektur, hvis man virkelig går innfor å se noe dypere budskap ved det hele. Agent 160 føler seg som et lite barn blant legobrikkene, men den tid kommer da en må gå videre og omfavne dypere sider som tekniske duppeditter og sånt. Neste stopp er nemlig kjelleren der det er mange morsomme greier som Newtons vugge (tror det er det det heter) og noe jeg kaller badeballkanonen siden det ser litt ut som en kanon og den blåser luft opp på en badeball hvis man skrur på en spesiell knapp, noe som medfører at det ser ut som om ballen svever (noe som igjen er stilig). Det er mange andre ting og tang også og Agent 160 blir et barn igjen blant ergometersykler som man sykler på for å skape lys i lyspærer og mye annet som nesten ikke kan beskrives, men som er moro. Etter alt dette drar Agent 160 til butikken der hun greier å la være å kjøpe noe selv om butikken har fenomenale ting som blyanrspissere som ser ut som dødningeskaller og bøker med 3D-bilder, eller Global Oppvarmingskopp der det er bilde av jordkloden på koppen, men polene forsvinner når man heller varm drikke i koppen (noe jeg egentlig kanskje skulle ha kjøpt siden den var litt fascinerende). Agent 160 sparer likevel pengene sine og tar heller et allsidig måltid på kafeen der hun kjøper en pommes frites, en liten potetgullpose, et plastglass med fruktsalat i, en melkesjokolade og en Villa Farris. Hun føler absolutt at dette er en merkverdig sammensetning av ting, men det gjør ikke noe og det hele nyttes fullstendig mens det leses og dagdrømmes i lange bananer. Ved femtida velger Agent 160 å dra hjemover etter en fin dag.
***
Jeg har ellers tatt noen bilder fra bokarrangementet på operaen som jeg skal lime inn her nå:

269
Cola, bokekstra og program og litt av beinet mitt som alt sammen er rett foran meg mens jeg ser på bablende forfattere. Merk dere at colaen er halvfull, når forfatterne er ferdige med å prate er den mye tommere. Det store spørsmålet er: blir man tørst av å lytte til utdrag fra bøker eller klarer jeg bare ikke å stoppe å drikke når jeg først har åpnet en Cola-flaske?

274
Veggen inne på jentetoalettet. Veldig stilig flislegging og sånt, en sann inspirasjon.

270
Utsiktsbilde fra bunnen av taket på operaen. Veldig stemningsfullt selv om jeg skulle ha tatt det fra høyere hold.

271
Operaen sett utenfra. Nøye gjennomtenkt komposisjon som jeg er fornøyd med.

Man kan ellers lese mine betraktninger om bokarrangementet her: http://akimamontgomery.blogg.no/1222021940_21sep2008.html, men nå kan man se bilder. Nå skal det også nevnes at jeg er veldig fersk som fotograf og gjerne tar bilder av de merkeligste ting, men jeg tror det er litt meg og noen må jo ta bilder fra jentetoaletter 🙂
***
Jeg tenkte nå og anbefale en krimbok jeg leser på og nyter litt for å ta opp tråden fra Agent 160 babbelet mitt fra i stad. Først vil jeg bare nevne at jeg ikke leser spesielt mye krim, utenom boka "Dødsberømt" av Ben Elton og krimgåtene i Donald Duck er det eneste jeg egentlig leser Kristine fra http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ sine krimhistorier på Skrivebua og noen bøker med krimgåter og noveller jeg av og til låner fra biblioteket. That's it, liksom. Likevel syns jeg det er noe fascinerende ved tanken på sånn gammeldags krim fra 30-tallets Usa der det er en ensom detektiv, femme fatale og bluesen henger og lusker langs gatehjørner blant hemmelighetsfulle lyktestolper og mord og kjærleik mellom linjene. Jeg liker ideen om detektiver, hemmelige agenter og liknende og boka jeg leser på nå byr på krim av nettopp dette slaget. I boka "Blacksad", som man kan se bilde av nedenunder er det detektiver og mord og hele pakka og her er det hele direkte magisk.

Som man kan se av bilde er forfatterne Diaz Canales og Guarnido (begge heter Juan til fornavn) og hovedpersonen er detektiven Blacksad som er en svart katt med hvit snute og stort talent som detektiv. I boka får vi lese om tre av hans saker og hans håndtering av sakene og det gir fengende lesning der skrivingen er top notch og karakterene er engasjerende. Boka er ikke superoriginal når det gjelder sakene, men den utmerker seg med å gi et ekstra element til historiene. Dette er nemlig en grafisk roman og alle karakterene er dyr som oppfører seg som mennesker. Menneskelige dyr er tidligere gjort med stort hell av eksempelvis tegneserieskaperen Jason, som blant annet sto bak den nydelige boka "Vent litt", men Diaz Canales/Guarnido gir dette elementet noe nytt ved at alle tegningene er gjort i akvarellmaling og er indelig vakre. Jeg fant et bilde fra den franske utgaven av boka på google bilder og det viser den utrolige detaljrikdommen og elegansen som kjennetegner boka "Blacksad" og som gjorde at jeg bare måtte låne den da jeg så den på hovedfilialen i forigårs. Det er rett og slett en vakker bok som samtidig er underholdende, engasjerende og som jeg virkelig vil anbefale. Verdt å lese med andre ord.


***
Jeg tenkte å avslutte dette innlegget med et dikt jeg nylig skrev og som irriterende nok blir oversett helt både på diktkammeret og på nettbys poesigruppe, men som jeg selv er ganske fornøyd med og som på sitt vis representerer skrivestilen jeg har i diktene jeg skriver nå (jeg har skrevet mer dikt uten rim enn med for tida av en eller annen grunn). Ellers skal jeg snart blogge igjen (jeg har enkelte bloggplaner som er ganske så interessante etter min mening), men til da ønsker jeg alle lesere det beste og avslutter poetisk med spissformulert eleganse eller noe sånt.

Kveldssang i ustemt harmoni

Kvelden er en ustemt gitar
som spiller musikk i blålige drag,

maler skyggespill mellom linjene,
dufter av uspisset melankoli

Det blafrer i grå gardiner,
små vinder leker seg mellom lyktestolper,
benker observerer det hele for seg selv

Alt mens høsten kjennes i hvert skritt man tar,
sølepyttene speiler en tidløs evighet
og løvet danser i lufta

Det kunne vært ensomt, men

de ustemte tonene smyger seg
blant lyktestolpene og de grå gardinene,
duften av melankoli er ikke dyster, men befriende,
det er om kvelden man kjenner sterkest at man lever

når man hopper i sølepytt nummer fire
og lar være å stemme gitaren

Diggbare sanger og Nanowrimoisme

Jeg har allerede nå begynt å utvikle symptomer på den panikken jeg antagelig vil rammes av i november da det er Nanowrimo for alle penga. Jeg har også funnet ut at "Whistle down the wind" er et noe uinteressant musikalsoundtrack der det er mye prat i tillegg til musikken og i tillegg er pratet amerikansk pratet av engelske skuespillere som ikke høres overbevisende amerikanske ut (noe jeg ikke trodde jeg ville bry meg om, men som jeg nå legger svært godt merke til). Boy George musikalen Taboo's soundtrack er derimot mye bedre enn jeg forventet og har enkelte nydelige sanger. Og det er sanger jeg skal ta for meg nå og da skal jeg linke i hytt og pine til youtube siden youtube er kult.

Sanger som jeg har funnet og falt for og som fortjener nøye gjennomlytninger

Stranger in this world http://www.youtube.com/watch?v=AEg_Uk2dTwM

Personlig tenker jeg at et bevis på en musikalsang er god er at den kan stå på egne ben og forteller en historie uten at man nødvendigvis er spesielt godt kjent med musikalen den kommer fra. Sangen "Stranger in this world" greier dette og har i tillegg den uslåelige kombinasjonen av fin melodi og nydelig tekst. Sangen er hentet fra musikalen Taboo (som er utviklet av og som handler om artisten Boy George og det bohemiske miljøet han er i på begynnelsen av åtti-tallet, et miljø der det er mye dragshowartister og liknende), en musikal jeg ikke hadde hørt om før jeg fant soundtracket fra den på hovedfilialen og som allerede har overrasket meg med å ha svært god og velskapt musikk. "Stranger in this world" er etter min mening den fineste sangen fra denne musikalen og synges av Euan Morton med en inderlighet og en innlevelse som gjør at sangen lever videre i deg lenge etter at man slutter å lytte til den (og som gjør at jeg hørte på denne sangen fire ganger etter hverandre på fredag). Det er også en sånn sang som man kan dikte videre på, noe som medforklarer at jeg synes denne sangen er direkte nydelig.

Falcon in the dive http://www.youtube.com/watch?v=wf_yb_sEDEk

Siden det er mye genialitet ute å går på youtube har jeg funnet en tøff AMV (tror det er det det heter) der vi hører sangen "Falcon in the dive" med klipp fra Kingdom Hearts, noe som skaper en flott kombinasjon og som i tillegg gir meg lyst til å spille Kingdom Hearts. Sangen "Falcon in the dive" synges her av Terrence Mann som er god til å synge og som har spillt en masse roller i diverse musikaler. Her synger han denne sangen, som forresten er hentet fra musikalen "The Scarlet Pimpernel" (en musikal som jeg bare kjenner fra soundtracket og som i og for seg ikke er blant mine musikalfavoritter, nettopp fordi "Les Miserables" gjør historisk drama i Frankrike så mye bedre), og han synger den med temperament og stil som gjør at man blir revet med av det hele. Sangen handler om jakten på en mystisk mann (the scarlet pimpernell) og minner på mange måter om Javerts jakt på Jean Valjean i Les Miserables (en musikal som er god å sammenligne med i dette tilfellet), men jeg liker den først og fremst fordi den bugner av stahet og lidenskap og i tillegg bruker ordet "Damn" på perfekte steder.

Down to earth http://www.youtube.com/watch?v=bqbL26IPQ0I

Denne sangen synges av Peter Gabriel og akkompagneres her av et bilde av Wall-E cden (som sangen også er hentet fra og som er et soundtrack jeg ideelt sett er eier av innen neste uke er over). Det er en sang som jeg personlig mener er veldig fin, ikke bare fordi jeg (som lesere av bloggen min garantert har fått med seg) er fan av filmen Wall-E, men også fordi det er en sang som både har et fint budskap og har en veldig herlig og oppmuntrende melodi. Jeg liker den litt avslappede følelsen i sangen og syns også at teksten er utmerket og godt sunget av Peter Gabriel (som var vokalist i min mors favorittband Genesis, et band som også Phil Collins har vært vokalist i). Jeg har ellers vært smart når det gjelder valg av klipp siden det er et bilde som ikke spoiler noe, utenom hvordan Wall-E's øyne ser ut.

If a song could get me you http://www.youtube.com/watch?v=RNmo1Y41Lsw

Dette er en av musikkvideoene til Marit Larsens sang "If a song could get me you". Siden jeg er fan av Marit Larsen teller jeg selvfølgelig ned til neste uke da hennes neste cd kommer ut (en cd jeg absolutt skal anmelde her så snart jeg eier den). Jeg liker det lette, kunstneriske preget over denne sangen og hvordan den har nå naturlig og personlig over seg som gjør at den blir som et lett dryss med sukker på en porsjon med grøt eller et glimt av sol mellom hvitkledd skyspill. Jeg synes også at Marit Larsen har en fin stemme som kler musikken hennes hundre prosent, noe som i seg selv er spesielt siden det er mange sangere som ikke har funnet seg selv musikalsk enda. Musikken til Marit Larsen bare ER henne og det er det som gjør det så behagelig og så magisk. Ellers så liker jeg også den finurlige pianoplimpringen og teksten, en tekst som her viser at man gjerne bør velge det enkle frem for det overdrevent kompliserte.

I stand http://www.youtube.com/watch?v=HDi1SSCtKI0

Et annet bevis på youtubes fortreffelighet er det faktum at man kan finne akkustiske versjoner av sanger, noe som ser her med Idina Menzel i en strålende versjon av sangen hennes "I stand". Idina Menzel er mest kjent som musikalartist, men hun har gitt ut noen cder som ikke har musikalmusikk (og som jeg dessverre ikke har funnet i Norge, det er alt for mye fantastiske cder som ikke har kommet ut i Norge irriterende nok), der i blant en cd med denne sangen. Personlig synes jeg Idinas flotte stemme gjør denne sangen for hun har en særpreget og sterk stemme som virkelig gjør seg akkustisk og i tillegg syns jeg sangen er veldig fin. Den har en god melodi og en tekst som viser både vilje og engasjement. (Dessuten er Idina enig med meg i hvem som bør bli president i USA og hun oppfordrer folk til å stemme på Facebook og det er med på å gjøre henne enda kulere.) Men dette er i hovedsak en sånn sang der jeg bryr meg mer om stemme og melodi enn tekst, noe som er litt utypisk meg, på samme tid som det blir litt naturlig siden det her er nettopp disse elementene som gir denne sangen den kraften den har. Dessuten syns jeg at Idina Menzel synger helt fantastisk og det har jeg ment siden første gangen jeg lånte Wicked soundtracket (noe som nå er et eg et halvt år siden).
***
Ellers kunne jeg linket til mye mer musikk som jeg har oppdaget i det siste, men jeg tenkte å spare mer musikkbabbel til et senere innlegg. Dessuten ville jeg prate litt mer om Nanowrimo. For de som ikke vet det kan jeg nevne at Nanowrimo: http://www.nanowrimo.org/ er et arrangement som skjer hver november og som innebærer at man skal være helt sprø og skrive 50 000 ord på en måned (da gjerne delt opp på minst 1667 ord per dag). Dette har jeg prøvd meg på de siste to årene og jeg klarte det i 2006 og jeg anbefaler folk å prøve det for det er en helt annen ting å drømme om å skrive enn å faktisk gjøre det og Nanowrimo kan være akkurat det pushet som fører drøm til virkelighet, det å drømme om å skrive til å skrive. Dessuten er det masse støtte å få på Nanpwrimo forumet og det er i tillegg veldig moro. Og som en slags forberedning på Nanowrimo (og november da dette temaet alltid vil være svært så nærliggende på bloggen min) har jeg tenkt å poste utdrag fra min historie fra 2006 (Melodiens hemmelige gave) her av og til, noe som er stort siden det er svært få som har lest dette før utenom meg selv. Før dere fri til å overse dette helt eller det omvendte og jeg satser på at dette ikke er helt grusomt skrevet. Jeg skal ellers blogge igjen om noen dager, til da håper jeg at alle lesere har det bra :O)

(Melodiens hemmelige gave)

Kapittel 1: Der vi ikke kommer noen vei, men i hvert fall blir litt bedre kjent med Meg og vi får høre litt om sangen som snur livet på hodet 
Virkelighet  

Det var snø i november og Meg hatet det. I tillegg hatet hun det faktum at snøen ikke hadde forsvunnet i løpet av natten for det skulle den ha gjort. Men snøen var en av alle de tingene som ikke lyttet til henne. En annen ting som ikke hørte på henne var hjernen hennes, en hjerne som for tiden fant det for godt å spille den samme melodien om igjen og om igjen. Dumme hjerne. Meg satt i disse tanker og prøvde å benytte fantasien sin på best mulig måte, hun skulle nemlig skrive Nanowrimo, hun skulle vri setning etter setning ut av hjernen sin og håpet det var plass til kreativitet i hodet hennes, det kunne man ikke være sikker på når man hadde en sang på hjernen også. Meg hadde bestemt seg for å skrive Nanowrimo på den tjuesyvende oktober, en dag som hadde vært ytterst forferdelig på kuldefronten, det hadde ikke regnet eller snødd, men det hadde vært en isende vind som smakte av bitterhet og en himmel i dårlig humør. Meg hadde kjedet seg den dagen og irritert seg over at det ikke skjedde noe spennende, sofistikerte lesehester trengte da noen doser med spenning i hverdagen og hun hadde gransket dette mens hun tilfeldigvis var en tur på internett. Hun hadde da tilfeldigvis funnet ut om Nanowrimo og bestemt seg for at, jo da, hun ville få utfordringer i livet sitt, hun skulle skrive Nanowrimo. Og nå satt hun altså her og angret bittert, mens hun i tillegg hadde en sang på hjernen.  Meg tenkte over dette et øyeblikk og husket gangen da den nylig nevnte sangen infiltrerte ørene hennes for første gang. Det var en stund siden, men like klart et minne som den gang da. Det hadde vært mandag og hun hadde vært ni år gammel første gangen.

Meg hatet mandager, hun hadde alltid gjort det og trodde ikke det ville forandre seg ved det første. Mandag var første dagen i en ny uke med lekser og skole og til forskjell fra enkelte av vennene sine så likte ikke Meg skolen. Ida for eksempel, en ganske høy jente med langt lyst hår, utstående ører og en litt for spiss nese, strålte opp hver gang de fikk en ny lekse og skrøt alltid i timevis hvis læreren hadde nevnt henne spesielt. Dette skjedde omtrent annenhver skoledag, så Meg hadde fått være lytter til denne skrytinga flere ganger og hun hadde ikke plutselig begynt å sette pris på det.

Endre oppførte seg på en irriterende måte han og, men det var visse forskjeller ute og gikk. Endre var for det første ikke jente, han var faktisk så langt fra jente som man kunne komme, noe han selv påpekte så ofte han kunne og han var for det andre innehaver av et annet triks som gjorde nytten når man skulle drive Meg i retning kokepunktet og irritasjonens øverste etasje.
"Jenter er bare erketeite og i tillegg har de lus og er ekle," var ordene som kunne kommet opp hvis man hadde hatt en bok som het "Ord og uttrykk i Endres verden, en guide til Endres vokabular." Meg lo litt for seg selv da hun tenkte på denne boka, en bok som for så vidt ikke eksisterte, men som like fullt kunne skape rare bilder i Megs hode. Ida så sin leende klassevenninne den mandagen og så forvirret ut.

"Hva smiler du sånn for a?" spurte Ida med sin dagligdagse stemme, en slags lys piping som fungerte eksemplarisk hvis man av en eller annen grunn skulle ønske å irritere Meg eller gi henne vondt i hodet. Denne gangen fant ikke Meg det like irriterende likevel for hun lo fortsatt så tårene trillet av tanken på side tre i "Ord og uttrykk i Endres vokabular," en side som sto på den typen engelsk som brukes i Trond-Viggos sang om Hjalmar, et sånt "Ai vånt tu nåv ju" språk som Meg fant uhyre underholdende til tross for at hun ikke var så veldig mye bedre i engelsk selv. Men hun var ni år og intelligert (hun trodde det var sånn man skrev det ordet) og ville nok bli enda mer intelligert med tida.
"Ikke noe vel," sa Meg når hun endelig hadde fått latteren under kontroll og Idas uttrykk virket så forvirret at det halve kunne vært nok.
"Nei vel da!," var Idas snurte svar og hun marsjerte vekk fra Meg og bort for å hoppe strikk.

Meg derimot fant fram en ekte bok, ikke en som bare eksisterte i hodet hennes og begynte å lese i vei. Når det ringte inn gikk hun lesende inn i klasserommet og under timen prøvde hun som vanlig å smuglese, men det gikk ikke denne gangen heller og boka ble inndratt for resten av timen av den alt for strenge frøken Bøgeby. Meg vurderte å finne fram den andre boka hun hadde i sekken sin, som var et alternativ hvis dette skjedde, men besluttet å faktisk følge med selv om stoffet var alt for enkelt og uinteressant for henne. Og det var da hun hørte det. En liten melodi med et mystisk preg var inni hodet hennes, en tone som kunne gått rett inn i en hvilken som helst Fantasy-bok eller film, det var akkurat så spesielt og Meg gled inn i en slags dagdrøm. Noen melodier gjør det med en person og denne melodien var storslått i så henseende. Meg fikk en følelse av at hun svevde, det var som den gangen hun var seks år og kjempeforelsket i nabogutten Benjamin, som dessverre flyttet da hun var syv år uten å si farvel og det var som den gangen hun spiste fruktsalat på syttende mai og hun var den heldige som endte opp med det ene kirsebæret. Det var som begge disse hendelsene med mer og hun var fullkomment lykkelig, det vil si hun var det og del av denne magien til hun hørte navnet sitt bli sagt.

"Meg." Det var frøken Bøgeby som snakket med en stemme dyppet i frustrasjon og bekymring.
"Timen er over og du kan ikke bli igjen i klasserommet etter skoletid. Jeg skal låse igjen her."
"Unnskyld, jeg glemte meg visst bort," sa Meg forundret. Hun hadde ikke vært klar over at tiden hadde fløyet av gårde, lik en fugl om høsten på vei mot varmere områder eller løvetannpartikler i hvit drakt når sommeren sakte, men sikkert dør hen.
"Det går bra," sa frøken Bøgeby.
"Her er boka di forresten."
"Takk," svarte Meg og tenkte at frøken Bøgeby egentlig ikke var så ille når alt kom til alt. Dette sa hun ikke noe om. Meg gikk ut av rommet i egne tanker, hva var den melodien egentlig og ville den dukke opp igjen? Hun håpet den ville det for den var så annerledes, så ulik alt annet og alle trengte en pause fra virkeligheten i ny og ne. Og Meg glemte for en stund at dette faktisk var mandag og av den grunn en grusom dag og gikk hjemover mens hun nynnet på melodien.  

Melodien dukket opp flere ganger etter hvert som årene gikk (fra ni år til femten år og til hennes nåværende atten år) og verden ble mindre og mindre på et vis. Meg hadde i begynnelsen elsket den og tenkt på den som en slags bakgrunnsmusikk til livet hennes, vakker og sofistikert som melodien i filmen om Amélie, en film som Meg likte spesielt godt. Men med tiden hadde Meg gått litt lei av tonen, den var vakker og alt det der, men den trengte da ikke å dukke opp i enhver tid og utid. Meg tenkte med gru tilbake på dagen da melodien hadde dukket opp i hodet hennes mens hun var på kino og hvordan hun uten å være klar over det hadde begynt å nynne på det, en nynning som brakte henne blikk som ville drept henne på en ytterst forferdelig måte hvis de hadde kunnet drepe henne. Det kunne de heldigvis ikke for da hadde hun antagelig vært en katt akkurat nå, en svart katt som lå og sov i en gondol i Venezia. Meg tok seg selv i å irritere seg over at hun i følge sin egen logikk ville være en sovende katt i sitt neste liv for hun ville se Venezia, granske det i detalj, ikke sove seg gjennom det og de fleste kattene hun hadde sett i livet sitt var katter som faktisk ville funnet på å sove seg gjennom turer i gondoler i Venezias skjønnhet. Men så kom hun på at det faktisk ikke en gang var sikkert at det var flere liv og at tankeflommen som plutselig hadde dukket opp teknisk sett var helt unødvendig. Meg besluttet å ikke tenke på så uviktige ting og heller tenke på den grusomme hendelsen på kinoen, ikke bare hadde hun nynnet på melodien under en film, men dette hadde også vært hennes første og eneste date noensinne og hvis man tok resultatet av den i betraktning så ville det nok ikke bli flere. Meg sukket høylytt slik en gjerne sukker når verden viser vrangsiden og skjuler sine gode sider meget godt. Hun var sliten av melodien, selv et vakkert dryss med lyder satt sammen til en flott helhet kan bli monotont i lengden og dette tenkte hun på mens hun satt og skrev denne snøfylte novemberdagen.
*
Klokka var plutselig blitt elleve om kvelden og Meg hadde altså sittet i timevis og stirret desperat på skjermen, med enkelte pauser for å stange hodet i bordet og rope ut "dustehistorie!" Hun hadde allerede fått merkelige blikk fra begge foreldrene og broren sin Paul og søsteren Nia, men søsknenes blikk gjaldt ikke for de var hun så godt vant med. Meg var nemlig veldig annerledes av personlighet og utseende enn søsknene sine. Hun var liten for alderen med lysebrunt og ganske kort hår, gråblå øyne og en liten nese som hun hadde fått høre at var sjarmerende, men som hun selv fant frustrerende. Nia derimot var høy med mørkebrunt hår, mørke øyenbryn, brungrønne øyne og en aura av sofistikerthet og Paul var høy han også og i tillegg veldig tynn og hengslete med blondt hår med rødskjær i og et noe skjevt smil. Meg syns at han minnet om et fugleskremsel, men dette var nok først og fremst fordi han hadde kalt henne en feig løve da hun var i den verste Trollmannen fra Oz-fasen og helst ønsket å minne om Dorothy siden hun hadde den fineste sangen. Meg kunne fortsatt ikke forstå denne sammenligningen siden hun ikke hadde noe løveaktig ved seg i det hele tatt og hun var da absolutt ikke feig. Heldigvis at hun ikke hadde blitt sammenlignet med heksa, det var det Nia som hadde blitt siden hun greide å lage helt lik stemme. Meg var overbevist innerst inne om at de, da de for lenge siden lagde den filmen, dro framover i tid og lyttet til Nias forsøk på å høres ut som en heks og så dro tilbake i tid og brukte dette som inspirasjon. Så likt var det. Meg var etter sin egen mening den smarteste av de tre søsknene og den mest dypsindige, intelligente (hun visste hvordan det ordet ble sagt og skrevet nå) og sofistikerte av personlighet. Denne slutningen hadde hun kommet frem til allerede som trettenåring, da hun startet sitt kjærlighetsforhold til kaffe, croissanter og det meste hun støtte på av fransk avstamning. Hun holdt ved denne slutningen også nå, som attenåring og viste en stor tiltro til sine egne evner omgående mange forskjellige ting. Nanowrimo var faktisk unntaket som bekreftet regelen. Meg stirret innbitt på skjermen og begynte å skrive:

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, ikke vet jeg hvorfor jeg har tenkt å skrive heller, det er ikke akkurat som om jeg er så veldig talentfull. Å nei, når jeg skriver så vil ikke ordene lytte eller rettere sagt; de lytter, men til feil side av meg. De lytter til den rotete delen av personligheten min, den jeg som regel prøver å undertrykke til fordel for sofistikerthet og intelligens, hvorfor vil ikke den delen feste seg på papiret og gi det jeg skriver et preg av florlett eleganse. Ordene mine kunne skapt magi, det har jeg alltid visst, de kunne vært magiske hvis de ble brukt riktig, men de vil visst ikke fungere på det viset og jeg ender nok opp med å skrive at jeg ikke kan skrive noen få tusen ganger før ordene til slutt vil lytte. Uansett forblir det et faktum at jeg ikke aner hva jeg skal skrive, jeg aner det ikke i det hele tatt og hadde jeg visst så ville det hjulpet, det ville hjulpet veld?   

Meg slo til tastaturet i frustrasjon og betraktet fascinert resultatet: gfjhgjrjgreg. Hun hadde faktisk fått skrevet "eg" blant alle de rare bokstavene ved en tilfeldighet og begynte å lure på om hun skulle drive på slik resten av november, men hun slo raskt fra seg tanken, skulle hun gjøre noe så skulle det gjøres ordentlig. Tankerekken som nå hadde begynt å marsjere gjennom hodet hennes ble avbrutt av melodien som nok en gang dukket opp, men nå fylt med ord og Meg kunne klart høre denne mystiske sangen i hodet sitt:           
            
                        
Lytt mitt barn
                         
Lytt som om verden om et øyeblikk
                         åpner butikk
                         Lytt til en drømmesang 
 
                         Lytt min venn
                         Lytt som om skjebnen ligger i din makt,
                         der i sin drakt 
                         Lytt til en tankesang 
 
                         En melodi om du lytter, er det en drøm på vei?
                         Det er en tanke bak alt,alt en kan se
                         Gi meg en dag, fylt med en drøm,
                         lytt til en ny melodi
 

                         Lytt min kjære, lytt
 
                         
                         Hører du
                         Hører du sangen som vi maler nå, skapt i det blå
                         Lytt og vær der for oss? 

Sangen stanset like brått som den startet og Meg blunket forvirret noen ganger. Sangen hadde vært så spesiell, så vakker, så unik og hun følte det som om hun hadde blitt ført med bind for øynene inn i en magisk eventyrverden der absolutt alt gikk an. Så herlig var det og hadde hun kunnet se fram i tid ville sangen virket enda mer betydningsfull og vidunderlig. Fremtiden hadde nemlig noen egne ideer som var av det mer underlige slaget.

***

 

Karoline er fornøyd med seg selv og er i tillegg i pratemodus og dermed kommer dette innlegget sånn plutselig ut av det blå

Soundtrack: Taboo (Stranger in this world)

La meg først forklare den rosa elefanten. Det er den nasjonale brystkreftmåneden og derfor har denne siden: http://pinkforoctober.org/ et prosjekt som går ut på at man skal ha rosa layout på bloggen sin i oktober til støtte for kampen mot brystkreft. Dette ville jeg ta del av siden det er for en god sak og dessuten ga det meg muligheten til å ha slagordet "en blogg som beviser at elefanter kan være rosa", noe som passet meg utmerket.

Ellers er planen for dette innlegget å snakke om diverse ting og tang og jeg starter med temaet "Disney nå". Det er egentlig veldig deprimerende hvilket inntrykk de som er barn nå får av Disney. De som er rundt syv, åtte år nå tror at Disney er Hannah Montana og High School Musical, mens jeg er gammel nok til å kjenne Disney som tegnede eventyr og liknende og er med det veldig glad for at jeg ble født før Disney ble det de er nå. Dessuten er det sykt hvor mye Disney de siste ukene har reklamert for den nye filmen sin "Camp Rock" (en film jeg for så vidt så førti minutter av i stad bare for å se hva det var og ikke på noen måte vil anbefale). Jeg syns ellers at Jonas Brothers er en billig kopi av Hanson og (mens jeg ikke på noen måte er eller har vært fan av Hanson utenom at jeg som fjortenåring av og til tok meg i å tenke at Taylor var veldig søt), mener at Jonas Brothers er ti ganger dårligere. Jeg syns heller ikke Miley Cyrus har noen sangstemme i det tatt og skjønner ikke hvorfor hun har slått an så mye. Det skal dog innrømmes at jeg av og til ser på "Hannah Montana", men det er fordi jeg som regel har lyst til å se på et eller annet tull ved firetida på ettermiddagen og har sett omtrent alle episoder av "Steg for steg" minst fem ganger, spenningsmomentet forsvinner litt da, for å si det sånn. Det skal her også innrømmes at jeg har sett omtrent alle episoder av "Under samme tak" minst fem ganger også, men det syns jeg derimot er like koselig og nostalgisk nå, som da jeg var tretten. Når det gjelder Disney er jeg forresten en av de som regner Disney og Pixar som to forskjellige ting, noe som gjør at Disney ikke får noe av æren for "Wall-E" (som forresten ikke kommer ut på dvd før 17. desember og det er jo hundre år til 🙁 Sukk!!!). Uansett så har jeg ikke gitt opp Disney helt for de har gitt meg flere magiske øyeblikk og neste år kommer de jo ut med en ny tegnet langfilm kalt "Froskeprinsessen" og i 2010 kommer "Rapunzel". De gleder jeg meg innmari til :O)

Ellers vil jeg bare nevne at jeg helt tydelig er unik eller noe sånt for jeg liker faktisk det nye designet på Facebook. For det første appelerer det til kikkeren i meg, for det andre syns jeg å komme inn på andres profil funker bedre nå siden ikke alle applikasjonene folk har må lastes opp samtidig med resten og for det tredje så passer det meg utmerket siden jeg har fått et mer avslappet forhold til Facebook enn jeg hadde og har mistet litt av interessen for massevis av applikasjoner og liknende. Riktignok syns jeg det burde være mulig å velge mellom det nye designet og det gamle (siden jeg har funnet massevis av grupper mot det nye designet og bare en to, tre som er for), men det nye designet fungerer fint for meg så jeg er positiv.

Jeg er ellers positiv til at det bare er to uker til uke 42, en uke jeg ser mye fint ved. Da skal jeg for eksempel dra på shoppingtur på Oslo City for å kjøpe cder og dvder. Det er litt åpent hva jeg skal kjøpe meg, men jeg vet sikkert at jeg skal kjøpe den nye cden til Marit Larsen som kommer ut den trettende og jeg skal også kjøpe "Wall-E" Soundtracket hvis det er i butikkhyllene da. Jeg tenker ellers musikal- og soundtrackrettet, men det er bare å komme med ideer til andre ting, så skal jeg i hvert fall vurdere det. En del av meg har også vurdert å kjøpe en av de tre første sesongene av Charmed på dvd, siden jeg i flere år virkelig elsket det programmet. Det tapte seg riktignok etter fjerde sesong og var best da Prue var med, men det var et flott program og jeg likte særlig tredje sesong siden jeg syns Cole er helt herlig i den sesongen (og han er kjekk og). Jeg skal ellers kjøpe "Witch" den uken siden jeg liker det bladet og har funnet ut at det neste nummeret som kommer ut er blad nummer 100 og skal ha en tegnekonkurranse blant annet (noe som automatisk vekker interessen til kunstnerspiren i meg). 
Noe annet spennende som skjer i uke 42 er at moren min skal ha fest. Hun skal ha stor jentefest der hun feirer 50 årsdagen hun hadde den 19. september og jeg er selvfølgelig invitert og jeg tror det blir kos, selv om jeg garantert vil bli nødt til å bruke mye tid på rydding dagen derpå, men det skal gå greit. 

Jeg hører ellers på nye soundtrack i dag siden jeg leverte og lånte nye musikalsoundtrack i går. Blant annet lånte jeg soundtracket til musikalen Annie, son jeg har et veldig spesielt forhold til (jeg elsket filmen fra 1982 nesten like mye som filmen "Den uendelige historien" da jeg var seks år). Angående "Den uendelige historien" så fant jeg plutselig igjen vhs-utgaven (som jeg ikke var sikker på hvor var) i forigårs og det var ganske så spesielt å kunne se på den filmen igjen og det gjorde meg bestemt på at denne filmen skal forbli på første plass en god stund til, en film må være ekstremt bra for å ta over. Det kan her nevnes at filmene like nedenfor på min uskrevne topp liste over filmer er "Amelie", "Dead Poet Society" og "Skjønnheten og Udyret" i tilfeldig valgt rekkefølge. Kanskje dette vil bli utdypet en gang, hvem vet? Det er også godt mulig at filmen "Wall-E" blir del av topplista, men jeg vil vente til jeg eier den for det kommer litt an på om jeg liker den like godt da som jeg gjorde da jeg så den på kino.

Ellers er jeg forvirret over at det allerede er oktober, sykt hvor fort tida går. Bare en måned til Nanowrimo!!! =0] Yeah!
Jeg kan forresten nå skryte av at jeg har alle 150 stjernene på Super Mario 64 DS og det betyr at det er så godt som rundet nå, hvis vi velger å se bort i fra den siste kampen med Bowser (en kamp jeg svært gjerne lar være å ta, siden bosser og jeg er en ufattelig dårlig kombinasjon). Jeg er veldig fornøyd med meg selv.

Men jeg tror egentlig jeg er ferdiogbablet for i dag nå, men jeg skal snart blogge igjen og det blir sannsynligvis enten søndag eller mandag (noe avhengig av hvor mye jeg har av et liv). Til da sender jeg de beste hilsener til alle lesere =0]