Arial Footlight, forklaringer og babling om feers romantikk, litterære planer og ditt og datt forøvrig

Først vil jeg nevne at spillet jeg i mitt forrige innlegg skrev at jeg hadde tenkt å se etter i Sverige var "Professor Layton and the Curious Village", jeg skulle kanskje ikke bare gått ut i fra at alle lesere så bildet bare fordi jeg gjorde det. Jeg håper ellers at nye lesere føler seg fri til å lese det forrige innlegget mitt eller profilen min der jeg ønsker folk velkommen. Med de tingene sagt så skal jeg kanskje se å komme til poenget.

Jeg skal vie mesteparten av dette innlegget til en bok, rettere sagt boka jeg nettopp leste ut, boka som går under navnet "Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie" og som er skrevet av Silje E. Fretheim og Steingard Vada (derav Steingard Vada visstnok er oppdiktet til min store fornøyelse, særlig fordi Steingard Vada blir noe veldig artig hvis man forkorter Steingard til S og så setter det foran etternavnet). =0)
                                                                                                                                     

Tenk deg at du står på et bibliotek og betrakter utvalget blant fantasy bøker for ungdom. Du observerer og reflekterer og så legger du merke til en bok som er ekstra tykk og som formelig roper på deg fra hylla. Tenk deg dette og du har tenkt deg mitt første møte med boka om Arial Footlight. Og det var en ren tilfeldighet som fikk meg til å ta denne boka i hånda mi, kjenne på den, låne den og etter hvert lese den og jeg angrer slettes ikke. Tilfeldigvis er historien om Arial Footlight en Fantasy-roman, men på mange måter er den også en biografi for ting fortelles i boka som om Arial Footlight skulle ha eksistert, men da i en annen verden. Den omhandler Arials liv fra barndom og til han blir statsråd i Landet (og å røpe at han blir statsråd er faktisk ikke en spoiler siden det avsløres allerede på baksiden av boka). Man vet med andre ord litt om hvordan det ender når man begynner å lese, men ikke så mye og ikke veien frem dit, en vei som i denne boka inneholder møter med trehodede drager, kaosguder, Tilfeldighet, magiske steiner og et kriminelt undergrunnsmiljø bare for å nevne noe. Og det blir på mange måter vanskelig og dessuten helt feil å gi et synopsis av handling, jeg kan bare røpe at handling det er det og i massevis og.

I følge denne artikkelen: http://www.adressa.no/kultur/article1064003.ece var det for så vidt ganske tilfeldig at arkeologen og lesehesten Silje E. Fretheim begynte å skrive på en 720 sider lang skjønnlitterær roman og da er det også stilig at tilfeldigheter langt på vei er en svært viktig del av denne historien. Noe annet som er viktig er ærlighet, nærmere bestemt Arial Footlights ærlighet. Arial Footlight er en karakter som i stor grad kjennetegnes av å være ærlig selv i sammenhenger da løgn hadde vært lurere og han er ellers en svært fascinerende karakter som er sympatisk og velmenende, men som samtidig har mer makt enn han selv tror. Han minner meg ellers så smått om karakteren Harry Potter, selv om det er veldig mange sentrale forskjeller mellom dem. En sentral forskjell er for eksempel at det ikke direkte er noen skurk i Silje E. Fretheims historie. Sven Brage Nikolaysen er nok den som kommer nærmest, men selv ikke han er direkte ond og dette er en av tingene som virkelig trekker opp denne boka. Man kan forstå de aller fleste karakterenes motivasjoner, de er realistiske og blir virkelige for leseren. Man liker ikke nødvendigvis alle like godt. Ragen Malm for eksempel er aldri direkte sympatisk og Sven Brage Nikolaysen er det nærmeste historien kommer en Bad Guy, men man forstår dem. Og Ragen Malm særlig blir en veldig fascinerende karakter siden han både kan minne om Severus Snape fra Harry Potter og Javert fra Les Miserables på enkelte områder, karakterer som fra før av er både fascinerende og engasjerende til tross for at de ikke er spesielt sympatiske til alle tider. Karakterene i denne boka er menneskelige og boka i seg selv virker hele veien ganske realistisk og det er en av tingene jeg alltid har likt i bøker, Det er så herlig når det mest usannsynlige blir sannsynlig.

Ellers så er dette en bok som er flott skrevet. Silje E. Fretheim er god til å skildre, tydelig glad i ord og skriver på mange måter på en måte som appellerer veldig til meg. Det er hele veien min type bok liksom og skrivestilen minner faktisk litt om skrivestilen jeg selv bruker i Nanowrimo-historien min (om det er lov å komme med en sånn kommentar uten å høres utrolig selvdiggende ut). Det er et saklig språk uten for mange poetiske anekdoter og ting blir godt skildret og er visualiserbart for leseren uten at forfatteren tyr til klisjeer. Personlig har jeg riktignok et antagelig mye mer klisjefylt språk, men kjærligheten for ord er nok den samme. Og det er en slik bok der jeg delvis irriterer meg etterpå om at jeg ikke fikk den samme ideen selv for det er en herlig ide å skrive en skjønnlitterær roman som om den skulle ha vært en biografi og som om karakteren skulle eksistere på ordentlig og ikke bare være oppdiktet. Og jeg sitter i tillegg igjen med en følelse av at boka ikke er fantasi, men at det faktisk finnes en annen verden der alt dette skal ha skjedd siden boka faktisk fremtrer usedvanlig realistisk. Man tror på alt sammen og i større grad enn med mange andre romaner innen samme genre.

Boka er altså svært velskrevet, med realistiske karakterer som man forstår og en original tilnærming til stoffet som engasjerer. Jeg kan ellers trekke frem hvordan "Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie" for meg ga et umiddelbart klassikerpreg. Den føles som en sånn bok som vil huskes i ettertid og som folk siden vil tenke på som en moderne klassiker. Dette er sannsynligvis grunnen til at jeg gir denne boka terningkast sekser for ikke alle bøker gir en slik følelse etterpå. For alt jeg vet så er det kanskje mange bøker som kanskje teknisk sett er bedre, men dette er en bok som gir spesielt sterkt inntrykk og som gir meg følelsen av å lese en bok som alle vil prate om etter hvert, en følelse som gjør boka viktig og instinktivt elskbar. Og jeg kommer sannsynligvis til å lese denne boka flere ganger og oppdage nye ting hver gang og jeg anbefaler lesere av bloggen min og lese "Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie" også. Dere vil sannsynligvis ikke angre og det er uansett en bok som man husker etterpå. Uansett om man liker den eller ei så husker man den og det er også en ting som er med på å gjøre en bok udødelig.
***
Jeg teller ned for tida, det er to dager til Gøteborg-turen min, en tur som jeg ikke kan finne noe negativt med. Dessuten har jeg nå kommet enda lenger på Nanowrimo-historien min der jeg sannsynligvis vil ende opp med litt over 70 000 ord og helt sikkert vil fortsette å skrive også utover i desember. Og i går skrev jeg den enormt romantiske scenen der feen Lysander innså at han også elsket feen Nimh, en scene jeg skrev mens jeg rødmet og fikk spontan latterkrampe over hvor klisjefylt og herlig sukkersøt den var. Jeg har nemlig lite peiling på romantikk sånn rent utover det inntrykket jeg får av romantiske komedier og ting jeg leser og sånt og tror av den grunn at det jeg skriver av romantikk blir langt fra realistisk. På samme tid så skjer jo det romantiske mellom to feer og da trenger det vel strengt tatt ikke være spesielt realistisk siden feer i seg selv er fantasifullt nok, særlig når de bor i kjøleskap og tryller frem musikalnumre når det slår dem som nødvendig. Jeg har ellers tenkt å få lest den 71 boka jeg leser i år i form av boka "The Invention of Hugo Cabret" av Brian Selznick nå snart. Skal begynne på den i dag i hvert fall og regner med at også dette er en bok jeg vil anmelde/anbefale (jeg tror den er en god bok) her etter hvert. Men den som leser får se og får alt jeg vet så vier jeg kanskje mine neste innlegg til helt andre ting. Men det finner jeg ut av. Jeg har i hvert fall ikke noe mer på hjertet nå og jeg ønsker alle lesere en fortsatt finfin dag! 

liten takk og hilsen til lesere, litt babbel om at jeg snart skal til Gøteborg en tur og en liten dose julestemning

Jeg vil starte dette innlegget med å takke Kristine fra http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/, Ida fra http://idainoslo.blogspot.com/, Imma fra http://blomsterspiser.blogspot.com/ og GALINDA with a GA for å være mine mest faste lesere (så vidt jeg vet). Selv om jeg ikke har så mange lesere som enkelte andre bloggere jeg leser så har jeg noen (da spesielt Kristine, takk) som gjerne stikker innom og jeg vil bare at dere skal vite at dere alltid er velkomne her. Alle nye lesere er også helt velkomne selvsagt. Jeg har nå hatt denne bloggen i nesten et år og det har vært veldig fint så langt å ha min lille oase på nettet der jeg kan prate om hva jeg vil. Og jeg skal fortsette med det, gjerne i mange år. På mange måter syns jeg også at det er noe fint med at jeg har en liten blogg som ikke har så mange lesere for det gir kanskje en litt intim atmosfære og kanskje, kanskje kan jeg gi en følelse etter hvert av at dette er som et lite rød hus like ved en skog når det er vinter og snø og sola er i ferd med å gå ned i horisonten og så er peisen tent og man sitter sammen og drikker kakao mens man varmer seg og av og til sender blikk ut av vinduet der snøen dekker grantrærne og duften av jul siger gjennom det ene vinduet som er på gløtt. Og hvis bloggen min etter hvert får flere lesere håper jeg den kan forbli en liten verden der jeg skriver om det som passer meg, uavhengig av om det er musikaler eller nisser eller hvor mange suketter som skal til for å gjøre teen perfekt. Men jeg ville bare takke de leserne jeg har og ønske alle eventuelle nye lesere velkommen og ellers bare tenke litt på jul og at jeg gleder meg til den.
***
Ellers så gleder jeg meg innmari til neste uke da jeg skal til Gøteborg en hel helg. Av en eller annen grunn er Gøteborg min absolutte favorittby, muligens fordi jeg elsker Liseberg, Universeum (det likner litt på Teknisk Museum, bare enda bedre og med dyr i tillegg) og det gigantiske kjøpesenteret og neste uke er det i hovedsak kjøpesenteret det vil gå i. Jeg gleder meg. Saken er at det finnes en hel rekke svenskevitser, men på enkelte punkter er svenskene bedre enn oss. Blant annet er de veldig smarte når det gjelder blader. I Sverige selger de nemlig blader som Sugar, Seventeen og liknende. Kom igjen Narvesen, begynn å selge dette bladet igjen:                                                                                                                                                             Overse at det antagelig ikke var særlig mange flere enn meg som kjøpte det, selg det likevel, for min skyld (ser uskyldig mot Narvesen med store dådyrøyne). I tillegg selger de en supermegafenomenal ting i Sverige, nemlig sjokoladeboller. Det fins færre steder i Norge og i tillegg tror mange i norske butikker at det er boller med sjokoladebiter i, når det som det her er snakk om er boller som likner på kokosboller og som egentlig strengt tatt er en antagelig ekstremt usunn blanding av sjokolade og små strø med kokos i riskornsstørrelse. Først og fremst så gleder jeg meg dog til å få kjøpt noen julegaver (til broren min og onklene mine), tittet i massevis av bokhandler og sist, men ikke minst; prøve å få kjøpt dette spillet:                                                                                                                                                                                  Det er sjelden jeg hører om spill som frister så mye. Her er det flott grafikk, detektiver og gåter og så høres det og ser det så kult ut. Jeg holdt faktisk på å kjøpe det i går, men det er bedre om jeg venter til jeg er i Sverige for der vil det sannsynligvis også være litt billigere. Men det er altså det som er en av hovedplanene mine for kjøp i Sverige. Jeg vurderer ellers å kjøpe ett "Final Fantasy"-spill snart og hvis noen av leserne mine har noe peiling på dette så vil jeg gjerne ha noen tips om hvilket spill man bør begynne med på Playstation 2 hvis man ikke har spilt "Final Fantasy" før. Regner med at enkelte av leserne mine sikkert har noen gode ideer 😉
***
Ellers så gleder jeg meg til neste uke siden jeg da skal få tak i enkelte julekalendere, rettere sagt Donald Duck julekalender og en eller annen sjokoladejulekalender, forhåpentligvis en av de der sjokoladen er veldig god, noen sånne kalendere har skuffet meg før. Jeg vurderer også å kjøpe julehefte, men det må jeg se an litt til. Men jeg gleder meg til desember, virkelig. Jeg har til og med begynt å få julestemning, har drukket julebrus, spist pepperkaker (dog ikke så mye av det da) og har til og gitt penger til en tigger (noe som jeg fikk mye glede av siden han ble kjempehappy og begynte å ønske meg "merry christmas" og alt godt etterpå). Det er riktignok erketeit at det ikke er noen spesielt interessante julekalendere på tv i år, men det kan jeg leve med. Dessuten har jeg "Nissene på låven" på dvd! 

Har ikke noe annet spennende å prate om nå. Kunne selvsagt bablet om at jeg har et mål om å skrive 18 000 ord til på Nanowrimo-historien min, men skal spare dere. Kan heller melde fra når jeg er ferdig. Skal ellers blogge igjen snart, til da ønsker jeg alle lesere en fortsatt fin lørdag =O) 

YES!!! Skrytete innlegg, beware…

DETTE INNLEGGET ER BARE MENT SOM SKRYT FRA ENDE TIL ANNEN, DERFOR SKRIVER JEG I STORE BOKSTAVER. SIDEN JEG SKREV I GÅR KVELD HAR JEG NÅDD 50K. JIPPI!!!

Ok, jeg skal slutte å holde Caps Lock tasten inne. Jeg ønsket bare å gratulere meg selv også på bloggen min siden jeg nå har nådd 50 000 ord og det på bare nitten dager. Det er jeg ordentlig stolt over og fornøyd med og nå kan jeg dermed snakke litt mindre om Nanowrimo på bloggen min. Nå har jeg skrevet det viktigste, nå handler det mer om å skrive historien min ferdig, for den er ikke ferdig enda. Men jeg avgir gjerne rapport når jeg kan si meg ferdig med alt sammen. Men nå skal jeg bare nyte dette, nyte at fantasien tydeligvis var på min side i år. Og unnskyld for å vie et innlegg kun til skryt, men jeg syns jeg fortjener det litt nå. Jeg har skrevet 50 000 ord og 200 sider. Det er så innmari kult!!! =o)

Litterære anbefalninger, fru Kanins 99 ektemenn og et lite dryss med nanowrimo-babbel siden det fortsatt er november =0)

Jeg skal egentlig ikke prate så mye om Nanowrimo i dette innlegget, men jeg vil i hvert fall skryte litt. Jeg har nemlig nådd 45 108 ord nå og da er det ikke langt igjen. Bare i underkant av 5000 ord nå så er jeg der. Dette har gått så sykt bra at det nesten skremmer meg, men bare nesten. Ønsk meg lykke til med den siste strekningen 🙂

Det jeg egentlig skal skrive om i dette innlegget er dog bøker. Jeg skal anbefale noen bøker jeg har lest tidligere i år og som jeg syns er såpass gode at de burde leses av de fleste. Og jeg starter lett med "The Stolen Child" av Keith Donohue.

"The Stolen Child" handler om feer (eller hobgoblin eller changeling, men jeg kaller dem feer for enkelhets skyld), mennesker og det å finne seg selv og er en magisk-realistisk historie som du husker lenger etter at du leser siste side. Den begynner da den da syvårige Henry Day rømmer hjemmefra. Det han ikke vet er at feene har fulgt med på ham lenge og etter hvert bytter en av dem plass med ham mens Henry Day selv blir en fe. Vi følger så Henry Day som fe og under navnet Aniday og feen som nå lever i menneskenes verden som Henry Day i alternative kapitler gjennom tretti år og dette gir en historie som både er fascinerende og tankevekkende.
Historien er svært velskrevet og karakterene er både realistiske og sympatiske. Særlig feen Speck står klart frem for leseren, men begge de to hovedpersonene er interessante skikkelser som opplever mye. Et fint grep i boka er også at både Aniday og Henry Day opplever liknende ting på samme tid og da får man se hendelser fra flere vinkler. Jeg skal ikke røpe alt for mye mer fra handlingen, men det blir raskt klart at dette er en oppvekstfortelling, på samme tid som det er en historie som har klare paralleller til Peter Pan i at feene er barn bestandig (eller i hvert fall frem til de bytter plass med et menneske). Det er samtidig en eventyrlig historie som handler om tradisjoner og hvordan ting forandrer seg når man går mot moderne tider. Og det er en bok som er litt vanskelig å forklare siden den må oppleves selv. Men "The Stolen Child" er altså en bok som du ikke glemmer og som er fortryllende, flott skrevet og verdt terningkast fem. Det som trekker ned er at enkelte scener i boka ikke gir deg så mye som du håper på, men det er ellers lite å kritisere ved denne boka, en bok som har et flott konsept og lever opp til det.

Den neste boka jeg tenkte å anbefale er "The Mysterious Benedict Society" av Trenton Lee Stewart.

"The Mysterious Benedict Society" er en historie om barnegenier, mysterier og eventyr og er en veldig engasjerende bok med et gåte-element som instinktivt fengte i hvert fall meg. Reynie Muldoon er en svært intelligent elleveåring som besvarer en notis i en avis der det spørres etter talentfulle barn. Dette forandrer livet hans da han, den elleveårige klisterhjernen Sticky (han husker alt han ser), den tolvårige atletiske og svært praktiske Kate og den rebelske og helt ærlige Constance må være detektiver og sammen gå undercover for å løse et ordentlig mysterium. Jeg skal ikke gå noe særlig nøyere inn på handlingen, men jeg kan nevne at dette er en utrolig flott bok med fine illustrasjoner og en handling som er spennende, kreativ og virkelig interessant. Dessuten er dette en av de bøkene der du tenker at dette vil bli en moderne klassiker mens du leser og ellers blir fristet av å lese den flere ganger. Den er ellers godt skrevet, Trenton Lee Stewart har et levende språk som engasjerer og han har også skapt fire hovedpersoner som alle er realistiske og sympatiske. Og den mest fascinerende av de fire hovedpersonene er kanskje Constance (som vi finner ut noe veldig overraskende om på slutten). Hun er ikke den mest sympatiske hele veien, barnslig og sta som hun er, men hun er en viktig karakter og er en veldig god person når alt kommer til alt. Jeg har nevnt at handlingen er interessant og karakterene vel så mye og en annen ting som trekker veldig opp er at boka er spekket med gåter. Den minner sånn sett litt om bok-serien "En rekke uforutsette hendelser", en annen bok med gåter og smarte barn i hovedrollene. Den har også foreldreløse barn i hovedrollene, noe som er et klassisk litterært grep, men som likevel ikke føles uoriginalt i denne boka. "The Mysterious Benedict Society" er en bok jeg anbefaler på det aller sterkeste siden den berører og er minneverdig og den får terningkast fem den og. Det som trekker ned her er at handlingen kommer litt sent i gang, noe som var greit for meg, men som kan være frustrerende for andre lesere. Det er i tillegg sånn at boka føles litt som to bøker siden den skifter helt retning i midten av boka, noe en ser når en leser denne boka. Disse tingene er likevel bagateller i en bok som helhetsmessig ga meg svært mye og som jeg virkelig skal få lest igjen snart.

Jeg leser forresten på en annen fascinerende bok for tida kalt "Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie" og som er skrevet av Silje E. Fretheim og Steingard Vada (derav en av forfatterne visstnok er fiktiv interessant nok). Regn med at jeg anbefaler denne boka når jeg er ferdig med den siden den absolutt ser ut til å bli en givende bok (de første 100 sidene har i alle fall vært interessante). Når jeg omsider blir ferdig med denne mursteinen (den er på 720 sider) skal jeg lese Brian Selznicks "The Invention of Hugo Cabriet" (som jeg har gledet meg som et barn til å lese lenge) og Jostein Gaarders "Appelsinpiken" (som jeg burde ha lest allerede, jeg har bare ikke kommet så langt enda). Det er med andre ord mange flotte litterære opplevelser foran meg og masse bra jeg alt har lest i år.
***
Jeg tenkte å avslutte dette blogginnlegget med et utdrag fra Nanowrimo-historien min. Dette utdraget er igjen hentet fra historien som hovedpersonen i historien min skriver på siden hun tilfeldigvis er forfatterspire hun og. Dette er hentet fra en historie ved navnet "Fru Kanins 99 ektemenn" som handler om en kanin som gifter seg veldig mange ganger og om de ektemennene hun har hatt og hvorfor hun har hatt så mange ektemenn. Det er et litt psykologisk verk som dessuten skal være litt preget av "tell, instead of show", noe som er helt bevisst siden det kler denne historien. Håper dette er likbart og ikke nøl med å si fra hvis du har kommentarer til noe og hvis du har lyst til å lese andre klipp fra nanowrimo. Enjoy:

Fru Kanins 99 ektemenn 

Fru Kanins fulle navn var Penelope Kristabelle Kanin, men hun hadde vært enten frøken eller fru så lenge hun kunne huske og brukte derfor bare Fru Kanin i de fleste sammenhenger. I Fru Kanins nabolag var det dessuten ganske få kvinnelige kaniner så alle visste hvem det var snakk om når noen sa Fru Kanin. En annen praktisk grunn til å bruke Fru Kanin i de fleste tilfeller var selvsagt at Fru Kanin var en utålmodig kvinne, utålmodig og lat og dermed lite lysten på å skrive Penelope Kristabelle Kanin hver gang hun måtte undertegne noe, en oppgave hun av uante grunner ofte ble gitt. Ellers så var Fru Kanin nå en godt voksen kanin (for her er altså kanin også hva fruen i denne historien faktisk var og ikke bare et etternavn). Hun bodde i en verden som var parallell til våres, men som tilfeldigvis var befolket kun av dyr og ingen eksemplarer av menneske-dyret. I denne verdenen oppførte alle dyr seg riktignok ganske så menneskelig, men det kan raskt nevnes at dette var naturlig for dem alle, like naturlig som det var at de også hadde liv som var vel så lange som de fleste menneskeliv var. Borte var slike detaljer som hundeår og hesteår og hele pakka. Her var alt utrolig likt som i menneskenes verden, man bare unnlot å ta med menneskene med i hele sammenhengen.

Uansett, poenget var at Fru Kanin var godt voksen. Hun var vel strengt tatt til og med gammel, med sine sytti år, men hun holdt seg godt og folk flest trodde ikke at hun var en dag over femti. Dette mente hun skyldtes at hun alltid hadde vært flink til å trene, for det kunne umulig ha noe med dietten. Fru Kanin spiste nemlig minst fem sjokoladeboller hver eneste dag og det la seg aldri på lårene slik de ville gjort hos den omfangsrike Fru Vortesvin. Dessuten var Fru Kanins tenner sterke og hvite og håret hennes en slik valør av grått som en sjelden så og som folk flest betegnet som direkte vakker. Da Fru Kanin var ung hadde hun vært modell en stund og nå hang bildene som suvenirer fra en svunnet tid, fint dandert over peishyllen. På peishyllen sto Fru Kanins mange priser for enestående skildringer og flotte dikt som rimte på en måte som minnet om diktene til Fru Kanins nabolags (som for så vidt het "Vanilje med sjokoladedryss-gata") store poet Leopold Lama. Leopold hadde hatt ordene i sin makt, ja så til de grader. Han hadde skrevet lange dikt på rim om alt fra epler til kokosboller og Fru Kanin hadde hans evne til å leke med ordene, en evne som fikk de andre i "Vanilje med sjokoladedryss-gata" til å si om henne at "her går en dame som ikke bare er vakker, men som også er intellektuell". Disse ordene var Fru Kanin svært stolt over, særlig siden hun ikke hadde avsluttet videregående, men valgt en tilværelse som hustru på heltid med en etter en mann, alle menn som var blitt forandret for alltid av deres tid sammen med Fru Kanin og det er deres tid som i dette dokument skal beskrives. Her skal det fortelles om Fru Kanin og hennes 99 ektemenn.

Men først vil det nok være naturlig og gi litt mer bakgrunnsinformasjon om Fru Kanin, en kanin som var helt utenom det vanlige. Fru Kanin (eller Penelope Kristabelle Kanin om du vil) ble født en oktober dag i det herrens år, 1938. Rettere sagt, for her skal nøyaktigheten skje fyllest, ble hun født den ellevte oktober og på kvelden, ganske samtidig som klokkene slo ni. Siden dette var en parallell verden fra menneskenes var det enkelte forskjeller av og til som at det ikke var noen annen verdenskrig eller noen første for den saks skyld. De aller fleste begivenheter menneskene hadde opplevd hadde riktignok skjedd også i denne dyreverdenen, men siden dyr flest er mer forstandige enn mennesker hadde de greid å unngå kriger. Dette gjorde at Penelope Kristabelle Kanin ble født til en fredelig tid og hun ble dessuten født på landet og fikk vokse opp blant skog og eng og sjøer der en kunne bade om sommeren. Penelope Kanin ble født av to foreldre som i årevis hadde ønsket seg barn og som nå takket lykkestjerner for at Penelope hadde oppfylt drømmen deres. Penelopes foreldre var Kristaver Kanin, en pianist som drømte om å komponere musikken til en storfilm og da gjerne en film som inneholdt den kjente filmstjernen Edmund Rottenheimer. Kristaver var en kanin som alltid hadde en lys lugg hengende ned i ansiktet sitt og dessuten en kanin som så svært ung ut, antagelig på grunn av de store blå øynene han hadde. Han var ellers en ganske munter kanin, alltid positiv og blid og gjerne med en vits på lur og Penelope så opp til ham så til de grader. Penelopes mor var Virginia Revestjert og var til forskjell fra Penelope og Kristaver en rev (for her kunne til og med en elefant gjerne finne på å gifte seg med en maur, her var det meste mulig). Hun var dessuten en rik rev og mens Kristaver kom fra fattige kår, men alltid hadde klart seg fint på grunn av min sosialitet og sitt gode humør, var hun mer snobbet og hadde høyere ambisjoner. Når sant skal sies var Virginia heller ikke særlig godt likt, men Kristaver hadde alltid holdt fast ved at hun hadde et godt hjerte innerst inne. Dessuten visste han at hun elsket ham og deres barn av hele seg. Penelope fikk etter hvert tre søsken; en bror som var rev og het Lurifaks, en søster som også var kanin og het Isabel og en annen søster som fikk navnet Kiara og som også var en kanin. Dessverre døde Kiara bare dager etter at hun ble født, noe som gjorde Penelope fra seg av sorg og som folk flest sa at var det andre trekket i destruksjonen av Kristaver. Lurifaks og Isabel vokste derimot opp og ble spennende karakterer i seg selv. Lurifaks ble født i juni 1940 i stjernetegnet tvillingen og var en skikkelig luring fra dag 1. Han hadde brune øyne som han hadde arvet fra Virginia og var en rødrev av det gode gamle slaget, oransje ut til haletippen. Han var dessuten en ordentlig smarting og lagde moro hvor enn han gikk og han ble raskt Penelopes beste venn og verste fiende. Isabel på sin side ble født i mars 1945 og var Kristavers lille engel. Hun var en brunfarget kanin av uante grunner og en utrolig vakker en også med mørke krøller og store blå øyne som funklet av liv. Søt og uskyldig ble hun en person alle brydde seg om og det var derfor med sorg familien Revestjert-Kanin fant ut at lille Isabel hadde en hjertefeil og av den grunn sannsynligvis ikke ville bli mye eldre enn ti år og i tillegg ville være svakelig og avhengig av medisiner hele livet sitt. Dette var det folk kalte første trekk i destruksjonen av Kristaver Kanin. Penelope på sin side var lyslugget og blåøyd som sin far og var ham opp av dage (sånn med unntak av det faktum at hun var jente). Og hun hadde en oppvekst som altså kunne kalles selve definisjonen på idyllisk frem til hun fylte åtte år. Da skjedde noe som forandret alt.

Men la oss ta en titt på nåtidens situasjon igjen, dette nuet da Penelope (som nå igjen skal kalles Fru Kanin, hun skal kalles det når vi er i mer moderne tid) var sytti år. Nå var Fru Kanin nettopp ferdig med sitt nittiniende forhold og det forholdet som hadde gjort at hun nå ønsket en pause fra menn for en stund. Hun var riktignok en kvinne som forelsket seg flere ganger i måneden minst, men akkurat nå trengte hun en pause og denne pausen skulle hun bruke til å male. Fru Kanin hadde oppdaget malekunstens gleder for noen få år siden da hun var sammen med sin nittiåttende ektemann, Eugene Hundekjeks. Han hadde vært fransk og særdeles romantisk og hadde elsket å male. Dessverre hadde han hatt begrenset talent og selv om han skal bli omtalt nøyere siden kan det herved røpes at det var kunsten som avsluttet hans ekteskap med Fru Kanin. Hun var nemlig uenig i hans maleriske tolkning av henne. Han hadde malt henne og det hadde blitt en såpass ille kunstnerisk versjon av henne at Fru Kanin hadde slått opp med ham der og da og slengt bilde i søplekassa. Men dette forholdet (som for så vidt hadde vært et av de kortere ekteskapene hennes) hadde gjort at Fru Kanin hadde fått øynene opp for malingen og nå var hun begynt å utvikle et visst talent med penselen. Hun kunne male en blomstereng og det ble så idyllisk og realistisk at en formelig kunne lukte blomstene etterpå. Eller hun kunne male en venninne og ha venninnen overbevist om at det var et fotografi, et talent hun gjerne brifet med i sosiale sammenhenger. Fru Kanin foretrakk like fullt ikke å male realistiske bilder. Hun likte heller en form for malerier som var mer stilistiske, hun fanget virkeligheten, men den ble noe mer. Det ble et slags snev av magi over bildene hennes for de så ikke helt realistiske ut, de så mer stiliserte ut og hadde kanskje et snev av surrealisme, blandet med en klype impresjonisme. Uansett hva en nå en gang skulle kalle Fru Kanins bilder så var de vakre og hun skulle nå dra på ferie til Irland, armert med malesaker og klar til å male de grønne engene og fange naturens på sitt flotteste. Hun skulle være kunstner på inspirasjonsutflukt, langt borte fra virkeligheten og kjærligheten. Og i denne boka skal vi følge Fru Kanin frem til denne reisen og da først og fremst følge hennes kjærlighetsliv. For ens liv må være noe helt utenom det vanlige når en i gjennom sytti år går gjennom ikke tre, ikke førtini, men nittini ektemenn. Fru Kanins nittini ektemenn.

feer, nanowrimo, musikalnumre og andre doser med meningsløshet

Det skjer ikke så mye spennende for tiden og jeg merker at jeg har lyst til å skrive et kjempelangt innlegg som bare dreier seg om Nanowrimo, men det hadde kanskje kjedet en del. Jeg kan dog nevne at jeg nå har nesten 120 sider og nesten 30 000 ord og føler meg veldig fornøyd med det. Det føles rett og slett ganske fint når ordene flyter og man har det fint med seg selv og litteraturen.

Ellers har jeg altså ikke så mye å blogge om (og jeg hadde egentlig tenkt å unngå å skrive innlegg der jeg bare skriver for å skrive), men jeg følte at det var på tide at jeg skrev noe igjen for ikke å forsømme ting helt. Dessuten kan jeg uansett nevne at jeg hadde en veldig positiv opplevelse på diktkammeret forleden dag da jeg skrev et dikt som for meg ga mening og som dessuten var sånn at alle ordene i teksten startet på T. Det endte opp med å bli det mest kommenterte diktet mitt noensinne på diktkammeret, noe som igjen gjorde meg svært så fornøyd på mandag. Jeg har dessuten funnet ut at jeg faktisk klarer å skrive sanger på norsk, noe som er praktisk siden feene i Nanowrimo-historien stadig bryter ut i musikalnummer som er norske ettersom jeg bestemte at de skulle være det. Jeg har dessuten skrevet mange engelske sanger i det siste til Nanowrimo siden jeg har diktet opp et band kalt "Those who sing along with the trees" (TWSAWTT) til historien min og for moro skyld lar sanger fra deres album dukke opp på ulike plasser i historien. Det blir riktignok ikke spesielt gode sangtekster hverken hos feene eller  TWSAWTT, men det blir da til noe og det gir meg ekstra med ord. 

Jeg har forresten funnet ut via et "vitenskapelig" forsøk at jeg rekker å skrive ordet "fe" 31 ganger på et minutt, noe som innebærer at man sikkert kan rekke det mange flere ganger siden jeg skriver sakte når jeg skriver for hånd. Dessuten har jeg funnet ut at jeg vet alt for lite om lyktestolpers historie og hvis noen har noe tips til informasjon om lyktestolper er det bare å dele det.

Ellers så har jeg sett filmen "Enchanted" igjen og den minte meg på hvorfor den er en av mine absolutte favoritter blant romantiske komedier. Den er kanskje litt vel sukkersøt, men den har masse eventyrlighet og gjør deg glad. Jeg har også sett filmen "Penelope" for ikke så lenge siden og den burde jeg egentlig ha et ordentlig langt innlegg om siden det var en veldig god film om en jente med grisenese og hennes søken etter noen som vil elske henne for den hun er. Christina Ricci gjør en veldig god hovedrolle i denne filmen og James McAvoy (som har en annen viktig rolle i denne filmen) også er flink og søt. Nevninga av sistnevnte minner meg på at jeg må skrive en liste over mannlige karakterer fra film som jeg gjerne skulle kjent (og/eller vært sammen med for den saks skyld) i virkeligheten. Det er i det hele tatt mye jeg egentlig kunne blogget om og jeg skal blogge i vei, må bare prioritere litt. Og i dag skal jeg strengt tatt skrive ferdig del 1, man må bare variere litt og skrive litt på andre ting og liknende av og til. Dessuten blir man litt sliten av å skrive på en og samme historie etter hvert og.

For å avslutte tenkte jeg å gi et eksempel på en av sangene feene Lysander og Nimh har sunget som musikalnummer og som muligens beviser hvorfor jeg muligens burde holde meg langt unna låtskrivning på norsk. Relevant informasjon før lesning av sangtekst er at fe-jenta Nimh elsker fe-gutten Lysander, noe han enda ikke har skjønt og at disse to feene har evnen til å si ordet "MUSIKALNUMMER" og øyeblikkelig få tryllet frem orkester og dansere og korister og hele pakka. Denne evnen gjør at de på en måte kan koreografere et musikalnummer for enhver situasjon og med det få ut følelsene sine, noe særlig Nimh får mye utbytte av. Jeg har personlig lyst til å kunne trylle frem alle ingredienser for musikalnumre selv så dette er nok et sånt tilfelle der karakterene lever ut forfatterens fantasier. Jeg håper det hele gir en form for mening i hvert fall og avslutter med dette dagens blogginnlegg: 

Sangere: synger na na og okey på diverse steder og knipser, dette er i parentes
Dansere: driver slangemenneskevirksomhet under versene, men er i bakgrunn
Stort orkester: spiller på refrenget som er det Nimh og Lysander synger sammen og en pianist spiller hele tiden   

Du og jeg
 

Nimh:
Her er jeg nå, (nana nana)
en fe med drømmer på gli (nana nana)
og jeg har mye å gi,
det må verden forstå  

(knips, knips)
 

Jeg heter Nimh (nana nana)
og bor her med min nummer en, (nana nana)
han som er helt suveren
Simsala simsala simsalabim 

Nimh og Lysander:
Og nå har vi en plan som er fantastisk,
som er at vi skal ta over alt
Og nå har vi en plan og den er ganske så storslått
og vi vil nok få det til det her
Du og jeg 

Lysander:
Jeg er Lysander, (nana nana)
døpt etter en fyr (nana nana)
fra et Shakespearsk eventyr,
mitt navn rimer på salamander 

(knips, knips)
 

Min mor kom hit med (nana nana)
et kjøleskap fra Japan, (nana nana)
det var ikke helt hennes plan,
men nå er det greit kan en se 

Nimh og Lysander:
Og nå har vi en plan som er fantastisk,
som er at vi skal ta over alt
Og nå har vi en plan og den er ganske så storslått
og vi vil nok få det til det her
Du og jeg 

Nimh:
Du og jeg er på vei
mot et helt eget mål
Og når verden er vår
vil du kanskje se 

At jeg er mer enn bare glad i deg,
at jeg elsker,
at jeg elsker d? 

Lysander: Sa du noe
Nimh: Nei 

Nimh og Lysander:
Og nå har vi en plan som er fantastisk,
som er at vi skal ta over alt
Og nå har vi en plan og den er ganske så storslått
og vi vil nok få det til det her
Du og jeg

 

Snø, Obama, Nanowrimo-babbel og en beslutning jeg trenger hjelp med

Lesere av bloggen min husker kanskje at jeg blogga i går (altså i en fjern fortid) og at jeg blant annet startet det innlegget med å skrive at jeg ikke ville blogge så ofte og så regelmessig nå siden jeg skriver på Nanowrimo. Vel, jeg tok visst feil og det skyldes at jeg nå har kommet på så mange ting som jeg egentlig skulle ha nevnt, men som likevel ikke har blitt sagt noe om. Som at det er snø utenfor vinduet mitt og sånn har det vært i over en uke nå, noe som får meg til å lure på om vinteren har kommet allerede. Og mange har sikkert ingenting i mot vinter, men jeg har aldri likt denne årstiden (utenom julen, som jeg elsker) og mener dessuten at snø er vintervær og følgelig burde holde seg til vintermånedene desember, januar og februar. Dessuten er det noe rart ved det å det er at jeg som ikke en gang vil ha snø får det servert, mens min onkel i Stavanger som liker snø ikke får det særlig mye. Det skulle vært omvendt. Jeg har funnet en perfekt løsning på dette problemet og det er at alle burde ha et landområde på to, tre meter som de alltid har under seg og som også førte til at alle fikk akkurat det været de ville bestandig uten at det gikk ut over dem som ikke ville ha det været. Så kunne man entre andres landområde hvis man ville ha nærmere kroppskontakt og da ha en liten krangel om hva slags vær man skulle entre. Tegningen under (som ble laget på 5 minutter i Paint MS og dermed er dypt gjennomarbeidet) viser en person som har regn i sitt område og som en kan se fører systemet til at han har en regnsky over seg (lik i tegneserier). Personene han møter på derimot kan gjerne ha sol og så fortsetter det slik sånn at absolutt alle får det som de vil. Dessverre er denne ideen antagelig like gjennomførlig som ideen jeg dannet meg som fjortenåring om at det skulle vært en knapp i bunnen av alle oppoverbakker som gjorde den til nedoverbakke sånn at man alltid kunne gå nedover i stedet for opp siden det er mindre slitsomt. Synd egentlig, for det hadde begge vært praktiske ting.  

persons omrde
Ellers så glemte jeg helt å nevne at jeg var fornøyd med hvem som ble valgt i USA. Selv om jeg prøver å la bloggen min ha ganske lite om politikk siden folk har så mange forskjellige meninger og jeg ikke vil at noen skal forlate bloggen min fordi de er uenige med meg så må jeg ha en kommentar om presidentvalget. Jeg heide på Obama (og hadde faktisk litt lyst til å være amerikansk bare fordi jeg da kunne ha stemt) og er kjempefornøyd med at han vant. Han er utrolig interessant og jeg tror til og med på ham når han sier at ting kan forandre seg (dessuten var McCain over 70 så om han hadde vunnet og så dødd ville Sarah Palin fått makta og hun skremmer meg). Så at Obama ble valgt er jeg altså fornøyd med.

Utenom Nanowrimo (ja, for jeg innser at det finnes andre ting i verden utrolig nok) har jeg mye moro med å lese bøker for tida og jeg leser for øyeblikket boka "Et mulig mirakel" som jeg syns er en ganske interessant bok siden den handler om mirakler og liknende. Jeg hadde riktignok litt høye forventninger siden jeg først hørte om denne boka da jeg så en engelsk utgave i en butikk for halvannet år siden og den har ikke helt levd opp til disse forventningene, men den er bra og hovedpersonen Monroe er svært interessant. Jeg har dessuten tenkt å lese noen bøker som jeg er utrolig nysgjerrig på snart, men det er tykke bøker og jeg må komme lenger på Nanowrimo før jeg leser mursteinsbøker igjen.

Jeg har forresten en liten beslutning jeg må ta som jeg håpet mine lesere kunne hjelpe meg med å avgjøre. Hovedpersonen min i Nanowrimo-historien min, Jack (hun er jente, men kaller seg Jack), skal nemlig prøve seg på Nanowrimo hun og (noe som er et smart tips hvis man vil skrive om flere ting på samme tid og vil finne en måte og få ekstra mange ord på). Og nå står jeg mellom tre historier som hun skal skrive (og som antagelig vil ha kortere kapitler enn 38 sider) og det er dem jeg trenger hjelp til å velge mellom. De er:
Mulighet 1) Sightseeing i rommet. En historie som følger en romvesenguttunge som blir med en UFO på sighseeing mellom ulike planeter og som dermed får se masse forskjellig og møte romvesner i alle størrelser og fasonger. (Interessant historie siden man kan finne på mange rare figurer og landskaper.)
Mulighet 2) Fru Kanins 99 menn. En historie om de 99 ektefellene Fru Kanin er gjennom (noe som er alt fra kaniner til klapperslanger) og hvordan hun møtte dem, hva som var skjebnen deres og hvor mange kokosboller de kunne spise på en time. (Interessant fordi jeg kan kombinere karakterskildringer med romantikk.)
Mulighet 3) Snø. En modernisering av H.C. Andersens eventyr "Snødronningen" der ting skjer i vår tid, men karakterene har de samme navnene. (Interessant fordi jeg da får en god grunn til å gjøre massevis av research om yndlingseventyret mitt.)
Det fine er at jeg ikke har noe som helst mål om at Jack skal bli ferdig med sin historie på Nanowrimo (siden hun tross alt driver med detektiv-virksomhet og sånt og, men hvis hun skriver på Nanowrimo hun og så har jeg et ekstra konsept på en måte og jeg får ekstra med ord til hovedhistorien. Jeg håper lesere har en favoritt blant mulighetene og det er bare å komme med egne ideer.

Ellers så har det ikke skjedd noe særlig spennende i det siste og jeg er uansett ferdig med å blogge for i dag :O) Ha en fortsatt fin dag alle lesere!!!

Nanowrimo og tv-karakterliste og ikke så mye annet egentlig

Jeg har ikke blogget på noen dager og jeg må bare innrømme at bloggingen sannsynligvis vil bli litt mindre regelmessig og litt sjeldnere nå siden jeg skriver på Nanowrimo og på en måte må prioritere det. Jeg håper det går bra og jeg skal prøve å få blogget noen ganger i løpet av denne måneden likevel :O)

Angående Nanowrimo kan jeg nå røpe at jeg har 56 sider og 13800 ord noe som er ganske bra på seks dager. Derimot har jeg endt opp med veldig lange kapitler og jeg er derfor usikker på hva jeg får postet på bloggen. Men det er bare å si i fra hvis noen har lyst til at jeg skal poste det 38 sider lange første kapittelet i et innlegg og ellers kan jeg godt poste kortere utdrag hvis det er ønskelig. Jeg vil ellers nevne at jeg har postet det første kapittelet i en note på Facebookprofilen min (så det er mulig å lese ting allerede nå). Ellers så er jeg veldig fornøyd med historien min så langt, selv om det storslåtte mordet som egentlig er noe av det mest sentrale i historien antagelig ikke vil skje før  side 70 minst. Det kan nesten kalles et talent hvordan jeg har greid å dra ut ting og jeg er fortsatt bare på dag tre i historien. Men feene har rukket å ha  2 musikalnumre da, det er jo noe. Anyway, så har det gått fint så langt og jeg har sannsynligvis drevet moren min til vannvidd snart siden jeg omtrent bare prater om Nanowrimo. Siden jeg har tenkt å gi inntrykk av at jeg tenker på noen andre ting i livet også i bloggen min skal jeg skifte tema nå.

Jeg har lenge tenkt litt på å ha et innlegg om tv og yndlingsprogrammer og sånt, men alltid ombestemt meg noen få linjer ut i innlegget. Men så tenkte jeg på musikalkarakterspalten jeg har pleid å ha og jeg har derfor tenkt å lage en liten liste over de syv beste tv-karakterene jeg vet om, noe som også vil gi et inntrykk av hva jeg ser på og pleide å se på. I denne listen står de syv valgte karakterene i tilfeldig rekkefølge og jeg setter i gang nå (jeg nevner ikke skuespillere på karakterer som er fra tegnefilmserier) (jeg velger dessuten bare en karakter fra hver serie noe som innebærer at flere aktuelle kandidater fra Buffy, Charmed og Under samme tak dermed ikke nevnes):

Topp 7 tv-karakterer (som sagt i tilfeldig rekkefølge)

1) Kuzco (Keiserens nye skole eller Kuzcos Akademi som jeg kaller det)

Jeg skal ikke prate så mye om Kuzco siden han har vært et yndet tema på denne bloggen før, men han er en av mine absolutte favorittkarakterer på TV (og film for så vidt) siden jeg ser på Kuzco's Akademi som genialt og liker hvor ubeskjedent selvsentrert han er, han er seg selv innmari rett og slett. Dessuten er han søt, er en god person når alt kommer til alt og har fenomenale replikker.

2) Piper Halliwell (Charmed) (spilt av Holly Marie Combs)

Noe ikke alle vet er at jeg var kjempefan av programmet Charmed i over fem år før jeg mistet litt av fascinasjonen litt. Jeg synes det tapte seg etter femte sesong og var best da Prue var med, men jeg elsket de første fire sesongene og hadde det sånn at det regelrett var verdens undergang om jeg gikk glipp av en episode. Og favorittkarakteren min ble etter hvert Piper som var den mellomste søsteren og den mest interessante og gjennomtenkte av alle karakterene sånn jeg ser det. Og hun hadcde den evnen som sikkert hadde vært mest praktisk i dagliglivet (sakte ned molekyler og dermed gi inntrykk av at tiden sto stille hos de rundt henne).
Hun hadde også en svært fascinerende kjærlighetshistorie med Leo og jeg føler at hun på en måte var den mest realistiske karakteren i Charmed og at hun også hadde de største problemene å overvinne. Dessuten er hun og Leo midt absolutte favorittpar av kjærlighetpar på Tv. Jeg er ikke like stor fan av Charmed som jeg en gang var, men jeg synes det fortsatt er koselig når jeg ser repriser fra de første tre sesongene som var helt magiske og som er de som gjorde Charmed til en serie jeg fortsatt tenker på med et smil.

3) Hiro Nakamura (Heroes) (spilt av Masi Oka)

Hiro er den søte nerdete og mest underholdende karakteren i hele Heroes-universet sånn jeg ser det og jeg har likt ham hele veien (jeg har riktignok bare sett første sesong og nesten hele andre sesong siden jeg ikke laster ned programmer, men så langt har han i hvert fall vært fenomenal). Jeg liker konseptet i Heroes (spesielle krefter) selv om det ikke er det mest originale temaet og jeg liker hvordan jeg hver gang jeg begynner å se på Heroes tenker "ok, dette er jo helt greit" men ikke noe mer og så sitter i sitrende nysgjerrighet når hver episode slutter og tenker "jeg vil ha mer." Programmet Heroes kan såpnn sett sammenliknes med en malteserkule fra en pose med Malteser. Man må ha mer og mer og spiser opp alt i posen på null komma niks. Men tilbake til Hiro som er en karakter jeg liker fordi han er så sympatisk. Han liker å kunne styre tiden og er veldig ivrig, naiv og med høye idealer som er beundringsverdige. Dessuten har han en sånn naturlig barnlighet som jeg liker og han er den største helten etter min mening.

4) Stephanie Tanner (Under samme tak) (spilt av Jodie Sweetin)

Jeg har alltid likt programmet "Under samme tak" og jeg pleide å elske sånne familieserier på Tv Norge da jeg var yngre. Jeg er litt mindre fan nå, men jeg syns fortsatt det er koselig når jeg ser repriser av "Under samme tak" siden det var en del av oppveksten min på en måte, det å se på dette programmet. Favorittkarakteren min her var den pratsomme og energiske Stephanie som var den mest gjennomarbeidede og minst stereotypiske av søstrene Tanner sånn jeg ser det og som hadde flere av de beste replikkene. Hun hadde blant annet uttrykket "How rude" (som jeg selv bruker en gang i blant når jeg er helt for meg selv) og var i tillegg danseren i programmet.  Jeg syns rett og slett at Stephanie var en interessant karakter som en lett kunne forstå valgene til og det gjør henne til en del av denne lista.

5) Anya (Buffy) (spilt av Emma Caulfield)

Anya er den definitivt mest fascinerende karakteren i Buffy mener jeg siden hun på mange måter er ganske uforutsigbar og i tillegg skifter side noen ganger (på samme måte som Spike). Dessuten liker jeg at hun er så brutalt ærlig og at hun ikke helt skjønner sosiale regler og liknende ting, noe som også gjør henne til en karakter som gjerne har svært underholdende kommentarer. Men hun mener det godt egentlig og man kan forstå henne siden hun egentlig bare er veldig menneskelig. Jeg syns ellers at hår-variasjonen hos Anya og redselen hennes for harer er med på å gjøre henne nyansert og interessant og jeg liker at hun har en spennende historie bak seg. Og jeg syntes kjempesynd på henne i bryllupsepisoden, selv om jeg også skjønner tankegangen til Xander. Anya er med andre ord nok en interessant karakter.

6) Ephram Brown (Everwood) (spilt av Gregory Smith)

Jeg syntes delvis at Everwood var en ordentlig fin serie, men engasjementet mitt har variert veldig og jeg har aldri hatt noe i mot å gå glipp av en episode. Likevel syns jeg altså at dette er en av de bedre dramaseriene som har vært på tv og dette skyldes først og fremst karakteren Ephram, en karakter som jeg har likt godt hele veien (delvis fordi også han er veldig søt). Jeg liker at Ephram er en ganske realistisk karakter som gjør dumme beslutninger som alle andre og som opplever mye dramatikk og interessante eksperimenter som er med på å gjøre ham til den han er i den siste sesongen. Ellers er Ephram en karakter som kjennetegnes i stor grad av sin sarkasme og driver litt med typisk tv-tenåringsangst, men er når alt kommer til alt en sympatisk, litt sjenert og lojal person som man håper på det beste for. Dessuten er han flink til å spille piano.

7) Lisa Simpson (Simpsons)

Jeg er ganske nøytral til "The Simpsons", men tar meg i å like enkelte episoder veldig godt (særlig grøsserhistorie-episodene) og enkelte av karakterene også. Og en av de karakterene her som jeg liker godt er Lisa Simpson som er en svært sympatisk figur. Liberal og intelligent er Lisa en karakter som gjerne er fornuftens stemme i serien "The Simpsons" og hennes engasjement og musikalitet gjør henne også inspirerende. Selvsagt gjør hun feil som alle andre, men hun har veldig mange fine kvaliteter som gjør at de episodene som sentrerer rundt henne gjerne er de episodene som jeg mener er de dypeste og beste av Simpsons episoder. Så jeg liker Lisa Simpson som karakter også med andre ord.
***
På denne listen ville veldig mange flere fra Buffy, Charmed og Under samme tak vært med hvis jeg ikke hadde bestemt at jeg bare skulle ta syv karakterer som skulle være  fra syv forskjellige tv-serier. Dessuten ville Ellen Degeneres og Cat Deeley vært med hvis listen også hadde hatt med yndlingsprogramledere. Ellers så er heller ikke min absolutte favorittserie en gang med på lista siden det er So you think you can dance og de har deltakere og ikke karakterer på samme måte (her kan det ellers nevne at temaet So you think you can dance sikkert vil komme opp i bloggen min etter hvert). Jeg vil ellers bare si at jeg ikke egentlig ser ekstremt mye på tv, men her har jeg tatt med favoritter fra de siste ti årene (og da blir det litt). Håper det uansett var interessant lesning og føl fri til å inspireres.
*
Ellers så vil jeg altså nevne muligheten til å lese første kapittel av nanowrimo-historien min innpå Facebook (sånn i tilfelle det skulle interessere noen) og jeg har ellers ingenting på hjertet som jeg føler noe behov for  å bable om nå. Men nå må jeg sjekke internettsider igjen og så skal jeg prøve å få skrevet enda litt mer. Ha en fortsatt fin dag alle lesere :O)