Uker på engelsk skjønner ingenting (om WTF og sånt) og ting sommerfugltankene inspirerer (om mystiske menn og historie) =0]

Soundtrack: We Will Rock You soundtrack (Somebody to love)

(Jeg advarer om at noen stygge ord kan dukke opp i dette innlegget, men de er ikke slemt ment og de er der bare for å forklare ting jeg tenkte å forklare og gå inn på.)

En innrømmelse; til tross for at jeg var ganske rask med å få respekt for gleden noen timer på internett kan gi så var jeg ganske treg med å finne ut hva enkelte forkortelser på nettet sto for. Men jeg vet nå at BRB står for "Be Right Back" og at LOL er "Laughing out loud" blant annet. Dessuten har jeg funnet ut at WTF står for "What The Fuck", noe som er nært knyttet til et av temaene for dette innlegget. At WTF står for det som det står for gjør nemlig at jeg tenker "Fuck The What" hver gang jeg ser forkortelsen FTW på nettet og jeg trodde lenge at FTW sto for nettopp "Fuck The What" siden det var de samme bokstavene i en annen rekkefølge. Og dette forundret meg siden "Fuck The What" strengt tatt ikke gir spesielt mye mening i det hele tatt. Siden har jeg oppdaget at FTW tydeligvis står for "For The Win", noe som gir mye mer mening. Like fullt tenker jeg fortsatt først "Fuck The What"  når jeg ser FTW, noen ting blir hengende igjen liksom.

Uansett er saken slik at jeg forbinder WTF (jeg bare forkorter det i stedenfor å si hva det står for litt) med følelsen man får når man ikke skjønner noen ting og har derfor kommet frem til at engelske kalendere ikke skjønner noe med andre ord. Og dette skal jeg nå illustrere med dette bildet:

kalenderting
Illustrasjonen skal forestille et utsnitt fra en kalender der bare den første bokstaven i navnet på hver ukedag står skrevet og legg merke til at Wednesday, Tuesday og Friday forkortelsen danner forkortelsen WTF siden hver ukedag bare skrives med første bokstaven i dem. Det er dermed helt åpenbart at engelske uker ikke skjønner noen ting, de sier jo "What The Fuck" til hele situasjonen. Så nå kan alle dere lesere si at engelske uker er frustrerte og ikke skjønner noen ting og ha rett og det er jo tøft. Dessuten har man en ny unnskyldning for å si WTF siden selv ukedagene sier det på offisielle engelske kalendere 🙂
***
Jeg har ikke så masse annen random informasjon som muligens er direkte uinteressant ellers, men jeg har lest en del da og hatt ordet "sommerfugltanker" spinnende konstant i hodet bare for å nevne noe. Og så har jeg skrevet et dikt som jeg postet på diktkammeret (der jeg omtrent aldri får noe oppmerksomhet irriterende nok) og som vil dukke opp her når jeg er ferdig med boka jeg leser på (men det er utdrag fra diktet i den nyeste statusen min på Facebook hvis det interesserer) og en kort historie. Det er vel strengt tatt ikke noen ordentlig historie heller, kanskje mer et stemningsbilde, en sammensetning av ord som endte opp med å gi mer mening enn jeg trodde og som dannet en liten anekdote om en mystisk mann som bærer med seg tiden hvor enn han går. Uansett så er det noe jeg nettopp skrev og som jeg følte for å ha med i dette innlegget selv om det har veldig lite med tidligere temaer i dette innlegget å gjøre. Og jeg beklager på forhånd at ting kanskje er ganske sammentrykt og liknende, men det ble skrevet i litt sånn stream-of-conscious stil og da blir ting litt sånn. Håper det går bra og at ting er leselig likevel. Her er teksten i hvert fall:

Mannen som bar på historie

Han bærer med seg historie hvor enn han går, tar pauser, kjenner på gamle hus, prøver å føle pusten deres, prøver å høre dem hviske "her var det liv, her var det noen som levde." Han tenker at fortid, nåtid og fremtid egentlig ikke er så forskjellige når alt kommer til alt, de er alle tid og de alle var, er eller vil være "nå" en gang. Og de er forent av dette og av evigheten som suser like friskt forbi alle tider som kommer og går uten å gjøre forskjell. Han lytter til vinden for han tror og håper at den bærer med seg hemmeligheter for hvordan kan noe være bare vind og ingenting mer. Vinden synger, det suset og bruset den bærer på er egentlig sang og en gåtefull en også. En sånn sang som handler om alt og ingenting litt som Secret Gardens 'Nocturne' som bare er en vakker melodi med noen få doser med ord, men samtidig er noe magisk. 'Nocturne' som er en sånn sang som maler bilder for ens indre blikk, den har noe trollsk ved seg og man kan se for seg Huldra og vetter og skikkelser som kunne vært hentet rett fra et eventyr eller i hvert fall fra 'Peer Gynt'. 'Peer, du lyver', han hører den kjente replikken fra teaterstykke, men vet ikke hvor det kommer fra og har også en merkelig følelse av at ordene er ment for ham. Og det ville i så fall vært mer surrealistisk enn fortidens ånder og minnespill siden han ikke heter Peer, siden han ikke heter noe. Eller han har et navn, men han omtaler seg selv som navnløs for navn gir folk makt over deg, navn gir folk forventninger som en kanskje ikke klarer å møte siden man for eksempel kan hete Ronny og oppføre seg mer som en Sebastian. Men hvis man ikke har noe navn så er det verste man kan forvente at folk ser på en som mystisk og det er ikke noe ille i det hele tatt.  Han liker å være mystisk, kler seg i lange mørke frakker som gjør folk mistenksomme, går med blikket vendt nedover og hattebremmen over hodet så øynene hans skjules og man bare ser en skikkelse, en silhuett. Han håper at folk snakker om ham når han har gått forbi dem i lave stemmer mens de peker og til en viss grad føler et snev av frykt. Ikke ordentlig reddhet, bare en slags gysende følelse av at ting ikke er som de skal, at de fryser litt, ikke mye, men nok til at det kjennes og at de føler ekstra sterkt at de lever og ikke er udødelige. Det er ellers en bonus om de får et øyeblikk av klarhet der de tenker at 'jo, det finnes magi, jeg har bare ikke sett godt nok etter, se, det er magisk bare det at skyene ser ut som de gjør, det kan ikke være tilfeldig at de ser ut som sjørøverskip'. Han smiler over tanken og ingen ser det og ingen vet det utenom ham. Andre kunne ha merket det hvis han pratet i telefonen mens han gikk eller snakket med en tilfeldig arbeider på åkrene for når man smiler kan man høre det på stemmen. Da får stemmer en letthet over seg og blir klarere og sterkere på en måte og når man snakker på telefon med en som smiler så smiler man etter hvert selv for det er smittende, det er derfor det er magisk. Magisk som dagen han vandrer gjennom, for det er mars på sitt mest herlige uforutsigbare da sola skinner, men kulden fra vinterdagene fortsatt sitter igjen som fragmenter i lufta og man kan se gress og snø om hverandre og plutselig komme over bakker der slaps og glatthet skaper et eventyr eller et helvete basert på humøret og man dagdrømmer om duften av sommer og det å møte på en krokus ved en trestamme. Magisk som naturens lyder og musikken radioen spiller for deg mens du drømmer deg bort og kjenner på at du lever. Magisk som historie. Og han bærer historie fortsatt med seg, han tar med seg tjue år gammel historie inn på et bakeri og så er det straks noe mer enn bare et bakeri for duften av fortid blander seg med duften av nybakte boller og det hele blir noe mer, noe ubeskrivelig. Og han elsker det og sitter igjen ved et bord på bakeriet mens kameraet zoomer ut, vekk, bort og opp mot skyene og videre opp mot stjernene…

***

Jeg har ikke noe særlig mer på hjertet akkurat nå, men vil nok blogge igjen om ikke så lenge, enten torsdag eller fredag om alt går som planlagt. Men nå skal jeg drikke kakao og lese videre på boka jeg holder på med tenker jeg 🙂

Intervju med Mackenzie “Mack” Crocodile (kindereggmusikalintervjuthingie 3) =0]

Jeg leser på en bok for tiden som heter "Store Ideer" og som er skrevet av en forfatter som heter Suzanne Cleminshaw og den er herlig. Den er en sånn bok der jeg får litt følelse av at den er skrevet for meg, at forfatteren har tenkt på meg spesielt mens hun skrev selv om det selvsagt ikke er fakta. Det er bare det at det er sånne elementer i den som jeg elsker; oppramsninger av dørtyper, plutselige anekdoter om greske guder og alt skjer på en sommer og boka virker realistisk, men er likevel magisk for det er de magiske øyeblikkene som blir beskrevet. Jeg kunne sagt mye mer, men vil spare ordene til jeg skal anmelde den for det kommer jeg sannsynligvis til å gjøre når jeg er ferdig med den (noe som forhåpentligvis er over en uke til siden jeg ikke vil at boka skal ta slutt).

Ellers så tenkte jeg å følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1236795086_11mar2009.html med et nytt kindereggmusikalsangintervju og det skal jeg sette i gang med straks like så godt og den intervjuede blir i dag Mackenzie "Mack" Crocodile.

ting 044

Intervjuer: Karoline aka Karo
Den intervjuede: Mackenzie "Mack" Crocodile aka MC

Jeg sitter klar på soverommet der intervjuet skal ta plass da Mack ankommer rommet, løpende og kledd i en hvit t-skjorte, med fløyte og tidtaker og røde joggesko som godt kunne vært Converse-sko, men like godt kan være Adidas- eller Nikesko, jeg har ikke tenkt å påstå at jeg har noe særlig peiling på sånt. Alt jeg vet er at Mack tydeligvis er den veltrente typen og han virker litt fornøyd med musklene sine hvis smilet hans er noe å gå ut i fra. Han sier "hallois" med et filmstjernesmil når han ser meg og så setter han seg godt til rette på senga mens jeg konkluderer med at jeg like greit kan begynne.

Karo: Hei, jeg er klar for å intervjue deg, er du klar?
MC: Fyr løs! (Mack er åpenbart ikke smalltalktypen og jeg setter derfor straks i gang.)
Karo: Hvilket tema skal du ta for deg?
MC: De store, dramatiske følelsene, du vet sterke sinnstilstander and all that jazz. (Jeg smiler over ordene "All that jazz" som sporenstreks får meg til å tenke på musikalen Chikago. Mack avbryter dog tankene mine ganske raskt.)
MC: Kan jeg ikke bare sette i gang nå?
Karo: Jo, ja, selvfølgelig. Du skal altså velge fem sanger fra musikaler som har med temaet ditt å gjøre. Du skjønner reglene?
MC: Jada og jeg har valgt fem stykker alt. Må dessverre beklage at ingen sanger fra Sweeney Todd er med på lista, men hadde jeg hatt en liste over seks sanger ville Epiphany havnet på en klar sjetteplass altså. Håper det går greit…
Karo: Selvsagt
MC: Tøft! Da setter jeg i gang da. De fem sangene er disse kule nummerne her:
1) Falcon in the dive fra The Scarlett Pimpernell (http://www.youtube.com/watch?v=ew2jryYSvls&feature=related)
En sang full av temperament og pasjon og dessuten en sang med en utrolig tøff rytme og en nydelig melodi. Jeg liker alle versjoner jeg har funnet av denne sangen for den er så skarp og elegant og fascinerende og omtrent alltid nydelig sunget. Dette er også en sånn sang som har flott og passe overdådig tekst og som gir en herlig intens opplevelse når man lytter til den. Med andre ord en sang jeg virkelig anbefaler! (Jeg nikker i ett sett mens Mack beskriver sangen siden dette virkelig er en sang jeg har veldig sansen for selv. Den er bare så flott!)
2)  Javert's suicide fra Les Miserables (
http://www.youtube.com/watch?v=v8XQ913KMtA)
Ingen liste over dramatiske musikalsanger hadde vært komplett uten denne sangen og da i Philip Quast følsomme og storslåtte versjon. Philip Quast har bare en sånn tone i stemmen som trollbinder en uansett alder, uansett kjønn. (Hvis jeg nikket tidligere så faller hodet nesten av nå siden jeg er så sinnsykt enig, Philip Quast-beundrer som jeg er. Det er virkelig noe av det flotteste man kan lytte til av alle musikalnumre. Mack fortsetter, uberørt av min nikkegalskap.) Jeg, Mack, syns det beste i sanger er når man kjenner intensiteten selv, når man syns en sang er såpass god at man lever seg helt inn i den og spiller den gjentatte ganger på repeat og det gjør man med denne sangen.
3)  No good deed fra Wicked (
http://www.youtube.com/watch?v=RWQh9w789N8&feature=related)
En ganske annerledes sang, men like full av følelser og dramatikk. Den har en veldig sterk åpning som bringer deg rett inn i det veldige følelsesspillet som Elphaba gjennomgår i denne sangen og fortsetter med å på utmerket vis svinge rett fra den mest vare desperasjon til de sterkeste doser temperament, lidenskap og engasjement. Dessuten så føler man virkelig med Elphaba i denne sangen som på mange måter viser henne på sitt verste, når hun tror alt er tapt og mangler helt håp. Man vil at alt skal ordne seg, jeg vil i hvert fall det. Rett og slett en sterk og flott sang.
4) Easy as life fra Aida (
http://www.youtube.com/watch?v=x2PAg6neH8E)
Denne sangen fortjener en plass på denne lista på grunn av intensiteten i den som Heather Headley beholder hele sangen i gjennom. Hun spiller med hele seg, øynene også og gir virkelig denne sangen all respekt den fortjener, sterk og sår som den er. Også denne sangen har en veldig fin og dramatisk melodi og er en sang man lever seg inn i, noe som også har med at teksten er utmerket og fantastisk.
5) Diva's lament fra Spamalot (
http://www.youtube.com/watch?v=5TIVnq2kkjY)
Denne sangen skiller seg litt ut fra de andre siden den er mer morsom og useriøs. Jo da, den synges med fullt alvor og flott innlevelse, men den har en latterfremkallende tekst og er mer oppmuntrende enn de andre sangene. Her synger Sara Ramirez (som for enkelte kanskje er mer kjent fra Grey's Atonomy, men for meg alltid bringer tankene mot musikalen Spamalot) og hun synger utrolig flott og direkte operatisk med en stor stemme og masse temperament. Og sangen er seriøst kul og, ikke bare underholdende og dramatisk, men direkte kul i tillegg og passer følgelig utmerket inn på lista.
MC: Dett var dett!
Karo: Tusen takk for intervjuet.
MC: You're welcome (Mack sier det siste på engelsk og høres ganske australsk ut, noe som er kult.)

Intervjuet avsluttes etter dette og Mack begynner på sportslig vis å ta tjue situps på gulvet før han jogger blidt av gårde og vinker farvel til meg mens han løper. Jeg tenker at han var en interessant krokodille å snakke med og velger så å lytte til "Falcon in the dive" fem, seks ganger etter hverandre siden jeg har muligheten til det. Så smiler jeg og begynner å fundere over hvem jeg skal intervjue neste gang. Jeg gleder meg allerede.
***
Det har ellers ikke skjedd så mye utenom at jeg har vært i en ganske kreativ modus hele uka og ellers har store planer om å spise nanbrød nå snart mens jeg leser i vei og prøver å være poetisk kanskje. Skal ellers blogge igjen snart og må prøve å lete etter et ord som kan erstatte ordet "ellers" av og til siden jeg bruker det ordet for mye. Til neste gang håper jeg alle har det flotters =0)

Eventyrlighetsinnlegg =0)

Siden sist har jeg brukt noen dager på å irritere meg i hjel over en forkjølelse som nå er nesten helt borte, men ellers har jeg hatt det ganske fint og jeg begynner å føle at nå kommer våren, nå er den virkelig i anmarsj. Og det er så herlig når sola dukker opp og man begynner å se antydninger til gress og får en følelse av at Kong Vinter endelig skal dra på ferie og Prinsesse Vår skal ta over, gjøre jobben litt. Dessuten er jeg så tilfreds i skrivende øyeblikk, energisk og inspirert og kreativ nok til at jeg har laget en ny layout som er mer vårlig (den er riktignok også så sukkersøt at en kan få hull i tennene bare av å se på den, men det kan jeg leve med, den sjansen er jeg villig til å ta).

Uansett tenkte jeg å prate litt om eventyr, rettere sagt mine favoritteventyr og nevne litt om hvorfor jeg liker dem så godt og sånt. Verden er ganske eventyrlig egentlig nemlig og jeg liker egentlig moralen i eventyr, hvordan de kan lære en noe, men samtidig underholde såpass mye at det ikke gjør noe at man lærer noe i samme slengen. Med andre ord blir det en liste som er i fokus for dette innlegget og den listen skal dukke opp nå:

Mine fire yndlingseventyr

1) Snødronningen (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Snow_Queen)

Jeg har alltid vært veldig glad i eventyr og da særlig H.C. Andersen sine kunsteventyr som så godt som alltid er meget vakre. Og H.C. Andersen er faktisk forfatteren bak den boka som gjorde meg til lesehest, nemlig "Tommelise".
Men min favoritt blant hans mange klassiske eventyr er faktisk ikke "Tommelise" eller "Den stygge andungen" som tross alt er blant hans mest kjente og elskede fortellinger, men heller den lange og nydelige fortellingen ved navn "Snødronningen". "Snødronningen", den skjønne historien om dronningen av snø, vennskapet mellom Kay og Gerda og Gerdas mange eventyr (det er en mer grundig oppsummering i wikipedia-artikkelen jeg linker til og interessante lenker til sider der eventyret kan leses), er en inderlig skrevet historie som viser H.C. Andersen på sitt beste og aller mest poetiske. Den forteller om en reise og har en nydelig avslutning som viser at selv når man blir voksen kan man likevel være barn i hjertet. Jeg liker eventyret og jeg liker ideen om en snødronning (som nok må ha vært inspirasjonen for C.S. Lewis sin "Heksa Hvit") og roser med viktige budskap og at kjærligheten kan tine et frosset hjerte.

2) Skjønnheten og Udyret (http://en.wikipedia.org/wiki/Beauty_and_the_Beast)

Jeg innrømmer blankt at hovedgrunnen min bak interessen for dette eventyret er Disney-filmen (som jeg elsker den dag i dag, først og fremst fordi jeg har så mye til felles med Belle og egentlig er fryktelig misunnelig på henne siden jeg gjerne skulle hatt Udyret, før han ble menneske igjen for da ble han teitere, opplevd å være i et magisk slott og hatt DET biblioteket), men bøker som "Beauty" av Robin McKinley bidrara og. Jeg har etter hvert likt de aller fleste versjoner jeg har lest eller sett eller hørt av dette eventyret, noe som kanskje skyldes at jeg liker moralen om at det er innsiden som teller. Kall meg gjerne naiv, men jeg liker å tro at dette stemmer, at det faktisk er sånn det er. Og jeg liker hvordan det, i det som så vidt jeg vet er den originale versjonen, er en eneste liten rose som er grunnen til at skjønnheten må flytte til udyrets slott. Det viser hvordan de små tingene kan være vel så betydningsfulle som de store på en måte. Det er rett og slett et veldig nydelig eventyr om ekte kjærlighet og liknende klisjefylte herligheter.

3) The Fountain of fair fortune av J.K. Rowling (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Tales_of_Beedle_the_Bard)

Dette er et annet kunsteventyr som er hentet fra boka "The tales of Beedle, the Bard" og er med på lista siden det er et veldig fint eventyr om verdien av å jobbe sammen og forteller på eksemplarisk vis om kjærleik og vennskap og dessuten har en bortimot perfekt slutt etter min mening. Jeg liker virkelig skrivestilen til J.K. Rowling og jeg syns dette er et sånt eventyr som fungerer flotters, til tross for at det minner om en del andre eventyr og sikkert kunne vært enda mer utdypet med hell. Det er rett og slett en finfin historie (som jeg ikke har tenkt å oppsummere ordentlig nå) med fine navn og fine fontener og fortjener derfor en plass på lista mi.

4) Den lille piken med fyrstikkene (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Little_Match_Girl)

Denne historien er med på lista siden den er så nydelig og trist og en annen av H.C. Andersens vakreste eventyr. Den forteller om den stakkars lille jenta som tenner fyrstikker for å holde varmen i kulden hun er ute i og er et eventyr som ikke akkurat ender godt, men på merkfundig vis likevel etterlater deg med en god følelse etterpå, kanskje fordi det er så fint skrevet og på sett og vis ender godt likevel. Og det er ellers et eventyr som er interessant, følsomt og med levende beskrivelser i tillegg. Ergo fortjener det absolutt å stå på lista mi.
***
Jeg elsker mange andre eventyr og, men disse er mine fire absolutte favoritter og jeg tenkte å ha en liste med fire ting for variasjons skyld. Ellers så håper jeg lista var interessant og berikende og at dere liker layouten også skal jeg blogge igjen snart. Ha det fint så lenge!

Intervju med Jessica Krokodillenborg (kindereggmusikalintervjuthingie 2) =0]

I dette innlegget skal temaet være intervju og musikaler, jeg skal nemlig skrive det neste intervjuet med en kinderleke nå og med det følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1235498254_intervju_med_frikk_fr.html Og jeg setter like så godt i gang nå:

ting 046

Intervjuer: Karoline aka Karo
Den intervjuede: Jessica Krokodillenborg aka JK

Jeg skal også denne gang ta intervjuet på det tilfeldige soverommet og ankommer med god margin og masse pågangsmot. Ti minutter senere dukker Jessica opp og hun er kledd i en slags rosalilla farget kjole og med sløyfe i samme farge, noe som i hvert fall viser at hun er gjennomført. Hun smiler et litt lurt smil og setter seg godt til rette, tydeligvis helt klar for å intervjues. Derfor setter jeg like godt i gang med det.

Karo: Heisann, jeg har sett frem til å prate med deg, Jessica Krokodillenborg.
JK: Takker (hun kniser lett og veldig jentete)
Karo: Hva er temaet du har tenkt å ta for deg?
JK: Ulykkelig kjærlighet (hun rødmer når hun sier det og akkurat rødming ser litt surrealistisk ut på en krokodille, men ja ja). Eller rettere sagt er temaet "unrequited love" vøtt, du vet når man elsker noen og man vet eller tror at det ikke er gjengjeldt og det hele er sånn derre dramatisk.
Karo: I see. Har de noen erfaring med dette temaet selv?
JK: Jaah! (Jessica sier dette med et sukk og et blikk som bare kan kalles sårt. Så lyser hun opp og fortsetter engasjert.) Jeg elsker, ja virkelig elsker med stor E, gymlærer'n min Mack, men jeg tror ikke det er gjengjeldt og det er jo litt hjernedødt da, syns du ikke?
Karo: Eh…jo da. (Jeg føler en viss usikkerhet angående hva jeg skal svare, men lander på dette. Jessica ser ikke ut til å bry seg noe videre om svaret mitt, men vier midlertidig konsentrasjonen sin til å finne frem en tyggis og tygge i vei på den. Jeg velger å ikke bry meg om tygginga og spør i stedet mitt neste spørsmål.)
Karo: Kan du trekke frem fem sanger med ditt tema som er i musikaler og som du anbefaler?
JK: Ja da (Jessica spytter ut tyggisen i søppelkassa som står inne på soverommet og setter så blidt i gang.)
JK: Jeg kunne jo hatt ei liste på tjue sanger, temaet er jo ulykkelig kjærlighet vøtt, hvor inspirerende er vel ikke det. Men jeg har greid å velge ut fem spesielt interessante da og det er disse da liksom:
1) Notice me, Horton fra Seussical (http://www.youtube.com/watch?v=lL56y3EWNMs)
Denne sangen er sangen fuglen Gertrude synger siden hun elsker elefanten Horton, som på sin side er mer opptatt av innbyggerne på en spesiell kløver og er veldig søt og sjarmerende og ålreit sunget og. Den passer siden den på herlig vis illustrerer det å være forelska i en som ikke vet om det og er en av de beste sangene i en musikal som ellers ikke engasjerer meg så dypt og inderlig.
2) I want to hold your hand fra Across the Universe (
http://www.youtube.com/watch?v=TQfRdn8wqi4)
En veldig nydelig sang som er finfint sunget og som absolutt har kjærlighet som et sentralt tema. Og jeg tolker det som at temaet er at den syngende karakteren, Prudence, elsker noen som ikke elsker henne tilbake og det gjør at den absolutt passer inn på denne lista. Dessuten er Across the Universe en fin musikalfilm og den har jo i tillegg Beatles-musikk og det er jo alltid et pluss =)
3) On my own fra Les Miserables (
http://www.youtube.com/watch?v=hEcOZJfnThw)
Les Miserables er en fantastisk musikal og dette er en flott sang og den er nydelig sunget av Lea Salonga. On my own forteller meget beskrivende om dyp kjærlighet til en som elsker en annen dessverre, noe som for så vidt er kjempeteit siden det er opplagt at Marius skulle ha endt opp sammen med Eponine, Cosette er jo mye kjedeligere karakter, men det er min mening da. Uansett en mer enn godkjent melodi.
4) I'm not that girl fra Wicked (
http://www.youtube.com/watch?v=ltVdt4Yj3_s)
Wicked er en tøff musikal og dette er en av de fineste sangene jeg vet om. Idina Menzel er Elphaba i denne versjonen av denne sangen og gir denne sangen masse følelser, som underbygger den nydelige melodien og det inderlige temaet om å ikke være den jenta, når han er  den gutten.
5) Painting her portrait fra Jane Eyre (
http://www.youtube.com/watch?v=3zkZ-oib2Aw)
Jeg innrømmer at denne sangen er et ganske nylig funn, men jeg har derimot visst om at det fins en musikalversjon av Jane Eyre en god stund. Og jeg vurderte en del forskjellige sanger som jeg kunne nevne, men lander på denne sangen på grunn av intensiteten og den enorme innlevelsen. Det er en medrivende sang som viser den følelsen en gjerne har av at en ikke er god nok, særlig når alt tyder på at det står mellom deg og en annen. Det er en sang om kjærligheten og dets lunefulle tilstand og passer følgelig inn på lista.
JK: De fem sangene er de jeg anbefaler, men jeg foreslår for folk som er interessert i å oppdage andre sanger der temaet er ugjengjeldt kjærlighet at de besøker nettsiden
http://www.epinions.com/content_3977355396. Der står det mange andre fabelaktige sanger. (Jeg nikker, siden jeg alt er godt kjent med denne siden.)
Karo: Takk! Det var interessant.
JK: Nemo problemo, vøtt.

Vi avslutter så intervjuet og Jessica spretter opp og fyker av gårde mens hun roper etter meg at hun må stikke siden Mack bor i leiligheten overfor hennes, pleier å dusje på denne tida og hun tilfeldigvis har en stjernekikkert på rommet sitt. Jeg skjønner tegninga og sukker over ungdommer og kjærlighet og føler meg et øyeblikk ganske gammel, selv om jeg bare er noen å tjue. Så smiler jeg over intervjuet og de mange herlige sangene og musikalene som har blitt trukket frem og begynner så å lytte til "I'm not that girl" fra Wicked på repeat noen ganger. Nok et intervju er nå unnagjort…
***
Jeg skal prøve å ikke la det gå alt for lang tid før neste intervju, men jeg har en del beslutninger å tas før det kommer. Men har dere noen formeninger om hvem jeg bør ta først av "dramatiske følelser" og "å ikke passe inn" så er det bare å si fra altså. Ellers har jeg ikke gjort så mye spennende siden sist utenom å lese på boka "The List" (som er en bok det godt kan tenkes at jeg anmelder etter hvert) og spille "Zack & Wiki" og diverse hverdagslige sysler, men jeg har hatt det veldig fint denne uken til tross for dens begivenhetsløse tilstedeværelse. Med det sagt så skal jeg avslutte dette innlegget også bables det mer om noen dager tenker jeg. Ha det finfint til da og etter da alle sammen =0)

en utfordring bokstavelig talt og et klipp fra youtubes magiske verden som sammen danner dette innlegget mitt =0)

Soundtrack: Popular (Wicked)

Jeg har hatt en veldig behagelig dag i dag så langt. Sluttet på jobb-greia halv tolv, spiste sjokoladeis på senteret etterpå, leste de siste førti sidene i "Ikke bare appelsiner" og kom videre på "Zack & Wiki"-spillet mitt (dog med hjelp av litt guide på nett og sånt, fy meg). Og nå sitter jeg altså her og blogger mens Wicked Soundtracket durer og går i bakgrunnen og tankene fyker ingensteder og overalt samtidig. Jeg må spare intervjuet litt siden jeg har blitt utfordret og et innlegg med både utfordring og intervju hadde blitt altfor langt (på grunn av mine manglende evner til begrensning). Limi (eller Lisa) fra http://reveenka.blogg.no/ har utfordret meg med denne utfordringen:

Regler: Det er vanskeligere enn det ser ut! Kopier til ditt eget notat, slett mine svar og legg til dine. Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på alle spørsmålene. Gi ordentlige svar? ikke dikte! Hvis personen før deg har samme bokstav, så må du gi et annet svar. Du kan ikke bruke samme ordet to ganger.

Jeg setter følgelig i gang med den nå, men jeg kommer ikke til å utfordre noen av ulike grunner. Ellers skal jeg følge reglene til punkt og prikke tenker jeg og jeg setter i gang nå (det irriterer meg litt den regelen om at man ikke kan nevne de samme tingene som en med samme bokstav dog, Kristine fra http://www.nattfallsidioti.blogspot.com/ nevnte nemlig kunstner og knallrød og de ønsket jeg å nevne. sukk…), ja nettopp i dette selsomme øyeblikk.

1 Hva er navnet ditt: Karoline

2 Ord på fire bokstaver: Klokke

(Ps. hvis noen stusser over ordet "klokke" når oppgaven var ord på fire bokstaver skyldes det at jeg leste feil da jeg skrev dette innlegget, noe som blir forklart i kommentaren jeg har til innlegget. Siden jeg syns det er litt sjarmerende med surring og småfeil, har jeg ikke tenkt å rette på det, men jeg tenkte bare å forklare det sånn at folk ikke blir for forundret.)
3 Guttenavn: Kristoffer

4 Jentenavn: Karete

5 Et yrke: Kokk

6 Farge: Knallrosa

7 Noe du har på deg: Kostyme

8 Mat: Kjøttkaker

9 Noe på badet: Kar (badekar altså, men det er jo en form for kar)

10 Et sted: København

11 Grunn til å komme for seint: Kommentarer over høytaleren på t-banestasjonen av arten "Vi melder at t-banen er fem til ti minutter forsinket. Vi beklager problemene dette medfører for våre passasjerer"

12 Noe du roper: Kokkelimonke monkelikonk, monkelidonke, donkelikonk (teknisk sett så roper jeg det ikke, men å si det som regle for meg selv, ja absolutt, det gjør jeg stadig)

13 Film tittel: King Kong

14 Noe du kan drikke: Kaffe (men jeg drikker det dog ikke, liker te og kakao ufattelig mye bedre)

15 En musikkgruppe: Kiss (husker at den ene onkelen min var fan av de da jeg var yngre)

16 Et dyr: Kenguru

17 Gatenavn: Karl Johans gate

18 Bilmerke: Knight (takk til Wikipedia, deres hjelp var uvurderlig i mitt søken etter noe å svare på dette spørsmålet)

19 Sang tittel: Kanskje (sang i musikalen Annie, musikalen Annie var tilfeldigvis den første musikalen jeg ble fan av og så den har nostalgisk verdi på en måte)

20 Et verb: Klemme

Ellers, med utfordringen unnagjort, så har jeg tenkt å linke litt til noe meget artig jeg har funnet på nettet og da sikter jeg til dette: http://www.youtube.com/watch?v=IPgAQ_SW_Wk&eurl=http://glee.tv/. Dette er visst åpningsnummeret på årets Oscar utdeling og som en kan se er det direkte genialt og en grunn til å digge Hugh Jackman enda litt mer. Morsomt, sjarmerende og med stor underholdningsverdi og ergo vel verdt å trekke frem på bloggen min siden det er såpass tøft som det er. Kunne ellers linket til masse annet, men lar det bli med det og setter meg som mål å ta intervju i mitt neste innlegg hvis ikke en utfordring dukker opp på ny (man kan aldri vite med sånt). Ha en fortsatt fin dag alle sammen! 

Litterariteter og spissformulerte tankespinn

Min unnskyldning for å ha forsømmet bloggen min i seks langstrakte dager er Nintendo og min manglende evne til å spille bare en kort stund om gangen. Hvis det er noen trøst så har jeg forsømt facebook også og jeg har brukt alt for lite tid på skriving i det siste. Men nå skal jeg prøve å blogge litt oftere kanskje for det er jo en fin ting å bruke tid på (dessuten er jeg allerede stuck på spillet "Zack & Wiki: The Quest for Barbaro's Treasure" selv om jeg bare har eid det spillet i to dager).

Jeg har tenkt å ta et nytt intervju med kinderleke om ikke så lenge, sannsynligvis på mandag, men nå tenkte jeg først å bable litt om bøker og meg og vært spesielle forhold, for så å poste et utdrag fra noe jeg har holdt på med litt i det siste. Med andre ord er litteratur i sentrum til en viss grad her.

Saken er at jeg elsker å lese og jeg leser alltid på et eller annet og det er også et faktum at jeg nå holder på med min 22 andre bok i år. Samtidig så er ikke dette antallet så imponerende egentlig siden bare 3-4 av disse bøkene er over 300 sider lange. Det bekymrer meg litt at det mer og mer blir kvantitet fremfor kvalitet med bøker for det blir ofte til at jeg legger fra meg bøker hvis de ikke interesserer meg nok og det føles litt galt, på samme tid som jeg absolutt føler at bøker skal være en nytelse. En bok kan være så flott og fantastisk den bare vil, den, men hvis den ikke fenger meg nok så velger jeg gjerne å legge den på hylla og gi den et nytt forsøk om en stund. Og da varierer det om jeg altså leser dem senere eller ei. Jeg har også begynt å like bedre at bøker ikke er så lange og det samme føler jeg med filmer gjerne. Jeg er personlig av den oppfatning at filmer ikke trenger å vare lenger enn en og en halv time og liker ikke helt den utviklingen med at filmer nå nesten alltid er to timer minst og gjerne nærmere tre til og med. Dette er også en av grunnene til at jeg fortsatt er veldig glad i Disney-filmene fra nitti-tallet, Aladdin og Den lille havfruen og alle de der. Her var det litt kjærlighet, litt action og litt eventyr og magi, i tillegg til musikalske nummere og likevel ble lengden ikke mer en snaut en og en halv time. Det er en behagelig lengde der risikoen for å bli lei før filmen er omme er liten. Og jeg har altså utviklet noe av den samme holdningen til bøker. Hvis valget står mellom en bok på 500 sider og en bok på 120 sider så velger jeg gjerne den på 120 sider for den kan være like interessant og dessuten blir det nesten mer spennende siden det da kanskje er mer som ikke sies rett ut, men som kommer frem mellom linjene. Et veldig godt eksempel på en bok som får sagt mye med lite er en bok jeg har lest flere ganger ved navn "Mick Harte var her" av Barbara Park. Dette er en bok på 92 sider om en jente ved navn Phoebe som har en bror ved navn Mick som dør i en sykkelulykke siden han ikke brukte hjelm. Og selv om historien egentlig er ment for barn og ikke er så lang så er den engasjerende hele veien og overraskende morsom, temaet tatt i betraktning. Og den viser at en bok ikke trenger å være så lang for å være en god bok. Jeg har også kommet frem til at jeg er veldig glad i grafiske romaner og skal få lest mye mer av det for ord og bilder er en flott kombinasjon og det skal mye til for at en roman i tegneserieform skal bli kjedelig (skjønt jeg har møtt på noen få unntak som jeg ikke har tenkt å nevne). Når det gjelder bøker har jeg ellers nå funnet ut at jeg har tenkt å bestille seks stykker fra Amazon i slutten av mars og jeg har allerede bestemt helt hvem det skal være og jeg bare vet at jeg kommer til å elske dem alle. Det viktigste er at jeg da kommer til å få tak i boka "The Dust of 100 Dogs" av A.S. King (som forresten har et utrolig kult navn siden det danner ordet "asking" på en måte og visstnok ikke er et psevdonym) =0) Jeg kommer sannsynligvis til å bable om kjøpene når de er kjøpt og eid av meg.

Men ellers har det ikke skjedd så veldig mye, men jeg tenkte å poste noe jeg holder litt på med å skrive og som er en litt stream-of-conscious aktig greie som er kvasi-biografisk (jeg prater vel egentlig om meg selv, men det er noen forskjeller av og til) og som gir meg et inntrykk av at jeg, med å dele denne teksten (det jeg har skrevet av den så langt) med dere, lar dere få et dypere innsyn i tankene mine enn før. Jeg liker å tenke at noen kanskje kan kjenne seg igjen i ting, men er åpen for at dette kan være totalt uinteressant å lese for alle andre enn meg. Likevel har jeg tenkt å poste det jeg har av denne teksten her og avslutte innlegget mitt med det. Så skal jeg blogge igjen snart :c ]


Tanketekst om kjærleik og andre dyr

Jeg tror ikke jeg er den typen som forelsker seg. Riktignok syns jeg noen er penere enn penest når jeg ser dem på tv og jeg blir ørlite grann betatt hver gang jeg hører Philip Quast på Les Miserables soundtracket mitt, men jeg glemmer aldri meg selv i det hele. Det er det jeg har hørt at man gjør når man elsker noen, da glemmer man hele seg i det hele og nærmest svever, mister røttene som en gang forbandt deg med bakken. Man sitter i samtaler på skole eller jobb eller hvor enn man er, men er egentlig ikke til stede. I stedet så svever man, er som en mistet ballong som flyter forbi asurblå skyer og betrakter lappeteppet av land og by og hav der nede, lever kanskje ekstra mer, men dog på en annen planet enn før. Det høres litt magisk ut, litt bittersøtt liksom for det er den gleden over et ansikt som fyller tankene dine til randen og samtidig sorgen og frustrasjonen når faktum er at han/hun kun er i tankene dine. Når fakta faen er at han/hun bare er et bilde på veggen eller en ønskedrøm i hvert fall i øyeblikket og en også er fullt klar over at det bare er øyeblikkene man egentlig har. Det er nemlig de som binder ting sammen, er limet, kanelen i grøten om du vil. Og alt en vet er at man ikke vil leve hundre prosent, ikke før man har ham, eller henne. For det kan like godt være henne. Kjærligheten er blind liker jeg å tenke og kjønn er en av tingene den overser helt. Dessuten spiller det ingen rolle, så lenge jeg elsker noen og noen elsker meg kan det være hvem det vil.

Men jeg forelsker meg aldri, jeg kan leve meg så godt inn i det, til de grader at jeg nesten kan overbevise meg selv om at jeg faktisk er forelska sånn som venner, sånn som de jeg ser i romantiske komedier, sånn som Emmeth og Elle i Legally Blonde: The Musical selv om de er lovlig sent ute med å forstå det. Jeg forstår meg i hjel på det, for å bruke et uttrykk moren min slår til med i ny og ne, men jeg har aldri opplevd det på ordentlig selv. Det jeg mistenker er at jeg er immun. Jeg blir sjelden syk og immunforsvaret mitt er kanskje akkurat så sterkt at det ikke slipper inn forelskelsesfragmenter heller. De stoppes i porten, har ikke legitimasjon og slipper ikke inn og jeg får ikke oppleve boblingen og alle de klisjeene som bøkene jeg leser beskriver så godt. Kilingen nedover ryggraden, sommerfuglene i magen, den brusende, berusende fornemmelsen av glede, lidenskap og begjær. Og jeg har forresten aldri opplevd det heller. Begjær mener jeg. Jeg er en kvinne, eller jente, føler meg mer jentete, av de små enkle følelser. Jeg er tilfreds med livet, ikke super 'Happy', ikke hopp og sprett og sjohei-lykkelig, men tilfreds. Ellers så er jeg ikke 'sur', men 'smågretten', ikke 'syk', men 'hanglet'. Jeg er helt tydelig av den enkle typen og det gjør meg for så vidt ingenting, selv om det hadde vært fint å bli tatt av vinden eller fylt til randen av lidenskap eller rett og slett og obsesse litt over noe. Det hadde vært fin variasjon og ville sikkert gjort meg mer interessant og fascinerende. Dessuten hadde jeg vært 'mer' generelt da, jeg føler at jeg er for lite, et sånt regnestykke som går opp med en gang. Og jeg burde kanskje oppleve noe dypt og inderlig som kjennes i marg og bein og som legger igjen en herlig ettersmak i flere timer etterpå for å ha noe å fortelle. Ha en historie. For drømmen er jo å skrive, å sette ord på ting, å skape bilder med de tjueni bokstavene som i tilfeldig rekkefølge setter sammen ting som er langt fra tilfeldige. Ting som er gjennomtenkt og gjennomgått og direkte dyptpløyende. Ting som kanskje vil bety noe en dag, en annen dag enn denne, en annen dag som venter bak regnbuen et sted frem til den dukker opp og er her. Er til stede. Og hvordan kan man være forfatter når opplevelsene mangler og livet ditt egentlig er som Spike sier om Giles sitt liv i den ene Buffy-episoden: 'Cup of tea, cup of tea, gettin' shagged, cup of tea'. Jeg har selvsagt ikke opplevd 'gettin' shagged'-delen, men livet mitt er egentlig tekopp etter tekopp fylt med generell tilfredshet og behagelige dager der jeg tar jobb eller skole eller liknende først og så kommer hjem og er på dataen eller ser på dvd og da gjerne Buffy-episoder.

Av og til bekymrer det meg hvor begivenhetsløst det meste er. Men så drømmer jeg meg bort og leser og lytter til en musikal cd og har flere liv i det, i herligheten det er å drømme seg bort. Og dessuten kan fantasi også hjelpe deg å skape noe for hvor mange forfattere har vel opplevd å bli trollmenn eller reise til en annen verden eller noe sånt? Det er nok ganske få (selv om en del av meg liker å tenke at alt i Harry Potter er sant og at J.K. Rowling er heks og gikk på Hogwarts en gang selv). Og det er en trøst på samme måte som iskrem er en trøst når man er liten og har fått skrubbsår på kneet eller solskinn så absolutt er en trøst og mer med når man i tre ukers tid har vært drittlei vinter, snø og slaps og drømmer om hestehov og sommervinder. Når drømmen er det Finn Kalvig synger om, 'hav og himmel kinn mot kinn, motortøff og sønnavind' og kanskje en dag på en veranda med V.I.P. plass for titting på solnedgangen. Solnedgangen som er duse toner av lilla som sammen med rødt og oransje og litt gult skaper en smørje som likevel er alt annet enn smørjeaktig, heller vakker og et snev av fragmentert eleganse. Når solen går ned er det magisk, like magisk som kjærligheten høres ut til å være hvis Disney-filmer har et snev av sannhet og det virkelig er blikk som møter blikk og romantiske duetter som venter en. Gjerne fra et flygende teppe der mellom skyer og stjernestøv mens man jo deler drømmen sin med den andre. Men dog da kanskje helst uten Jafar luskende mellom skyggene. Det er mye mer enn bare Harry Potter som er magisk..

Slumdog Millionaire (babbel om boka og om filmen) =0]

Jeg har gjort et eksperiment. Planen min var å lese boka filmen "Slumdog Millionaire" var basert på (en bok som i min utgave het det samme som filmen, men som opprinnelig ble publisert som "Q & A: The boy who had all the answers") og deretter se filmen og som planlagt, så gjort. Og med både bok og film friskt i minne kan jeg røpe at begge var finfine opplevelser. Jeg likte dog boka best og jeg tenkte å prate litt om den først og så prate litt uformelt om filmen etterpå.

Boka, som jeg her vil omtale under den opprinnelige tittelen "Q & A" for at det skal være klarere hva jeg prater om når, er skrevet av den indiske diplomaten Vikas Swarup og er en fascinerende og interessant historie om unggutten Ram Mohammad Thomas på atten som vinner en billion i det indiske spørreprogrammet "Vil du bli billionær" (det samme som vil du bli millionær, men med en enda større premie). Da blir han med en gang beskyldt for juks og slengt i fengsel siden en ung gategutt som jobber som bartender umulig kan vite svarene, det tenker i hvert fall politi og sånt. Men advokaten Smita dukker opp og har tro på Ram og velger å lytte til Ram mens han forteller henne hvordan han visste svarene og det er disse historiene som danner fundamentet i Rams spennende historie. Og om det høres ut som om jeg har gjengitt mye av handlingen her så er det likevel sånn at jeg knapt har begynt. For hver av disse historiene er fulle av detaljer som på utmerket vis blir brikker som i gjennom historien settes sammen til et puslespill, til en helhet.

Jeg vil gjerne starte med navnet på bokas helt, et navn som er en av de tingene jeg liker best ved boka. Hovedpersonen heter altså Ram Mohammad Thomas og det blir raskt klart hvor viktig dette navnet er. Ram blir gitt dette navnet grunnet at han da vil tekkes både muslimer, hinduer og kristne ved at Ram er hinduistisk, Muhammad er muslimsk og Thomas er kristent og denne blandingen av navn gjør at Ram i mange situasjoner klarer å unngå problemer med å si at han heter Muhammad i nærheten av en som er hindu og misliker muslimer for eksempel og kan bruke Thomas sammen med engelske for eksempel. Rams navn gjør at han alene blir en blanding av Indias mange sider og dette passer utrolig godt i en bok som denne, der India blir visst på et ordentlig nyansert og engasjerende vis som lar en se både dets mørke og dets lys. Jeg vil gjerne påpeke at jeg ved å kalle hovedpersonen Ram ikke med det foretrekker hinduisme fremfor de andre religionene (jeg definerer meg selv som ateist, men er nok egentlig mer agnostisk siden man da holder muligheten for at noe fins litt åpen i hvert fall), jeg bare bruker Ram siden det er det første navnet og det blir litt mye å skrive Ram Mohammad Thomas hver gang.

Anyway, Ram er en karakter man får mye sympati med. Han er godhjertet, nysgjerrig og smart (gatesmart altså, ikke skolesmart og det er for så vidt gatesmartheten som er det som hjelper ham gjennom de utfordringene han får) og har en god livsfilosofi i at man skal ta i mot de mirakler man opplever, for det er som han sier selv; "Don't question a miracle". Andre karakterer i boka som jeg liker er Jamil, Rams venn, en unggutt med store drømmer om å bli filmstjerne og Smita blant annet. Men de aller fleste karakterene er godt utviklet og absolutt interessante og dessuten godt nok beskrevet til at man får et inntrykk av dem og hvem de er. Og det er på mange måter karakterene som er bokas store styrke, Swarup gir selv de mest stereotypiske av sine karakterer få liv og dette er viktig for en bok som denne, en bok som viser hvor viktige menneskene du møter i livet, selv hvis det bare er for en stund, er.

Boka er ellers godt skrevet med et fint språk og en engasjerende handling og den får en til å tenke. Dessuten blir India mer håndfast etter å ha lest denne boka for det er plutselig ikke bare et stort land i Asia med Bollywood, slum og naan brød, det blir noe mer og man kan nærmest kjenne duften av India når man leser om Rams mange eventyr der med foreldrehjem og gangstere, filmstjerner og tiggermestere og masse mer. Det blir et land av kontraster og en verden som blir direkte magisk, samtidig som den blir nådeløst realistisk.
***
Filmen "Slumdog Millionaire" er minst like atmosfærisk som boka den er basert på, men det er like fullt klare forskjeller mellom bok og film. Den største forskjellen er klart navnet på hovedpersonen. I filmen heter han ikke Ram, men Jamal ett-eller-annet og dette er litt dumt siden det med navnet var med på å gjøre hovedpersonen i boka universal. Det er likevel et forståelig valg siden en historie i en film på mange måter er nødt til å være enklere enn en historie i en bok, om ikke det da er meningen at en film skal bli ti timer langt. Og filmens historie er langt mer rett frem enn bokas historie. Men det er fortsatt en del hendelser fra boka som er med i filmen og filmens hovedperson er fortsatt en sympatisk karakter som vinner et spørreprogram og så blir kastet i fengsel og beskyldt for juks.

Dette er et eksempel på hvordan en bok og filmen den er basert på kan være veldig ulike til tross for at den røde tråden (konkurransen og beskyldningen om juks) er den samme, men de fleste forskjellene er helt ok. En må realisere at bok og film er to ulike medier og dermed er det helt greit at filmen til forskjell fra boka er en mer rett-frem historie der kjærligheten står meget sentralt. Det blir uansett en veldig fin film, selv om det er en ganske typisk film i det at det er kjærlighet og den unge helten som til tross for alle utfordringer likevel reiser seg igjen hver gang. Jeg syns likevel boka er mer interessant plottmessig og en del av meg syns det er litt synd at kjærlighetshistorien ble så sentral som den ble i filmen siden akkurat den delen av filmen var veldig typisk og ikke spesielt original.

Det en derimot klart kan si om filmen er at den er underholdende. Den har humor, kjærlighet, liv og død og den er veldig raskt over til tross for at den varer to timer. Man kjeder seg aldri med denne filmen og det gjør at den fortjener alle lovordene den har fått. Ellers er skuespillerne flinke og karakterene interessante, men dog ikke så utarbeidede som i boka og handlingen er fortsatt spennende og medrivende.

Filmen har dessuten utrolig god musikk, flotte bilder og den er veldig atmosfærisk og klarer minst like godt som boka å vise Indias mange sider. Og særlig i begynnelsen av filmen er den direkte herlig for det er en sånn film der de første tre kvarterene er de beste og mest magiske (noe jeg for så vidt også føler om filmen "Happy Feet"). Og det beste i filmen er når Jamal og Salim (som i filmen er Jamals bror sånn jeg forstår det og en ganske annerledes type enn i boka) er på toget og da hopper fra vogn til vogn på togtaket, tjener litt penger og sitter og slapper av i lyset fra Indias stekende sol. Dette og perioden da Jamal opptrer som turguide ved Taj Mahal og oppgir kjempeunderholdende misinformasjon om dette byggets historie er blant høydepunktene i filmen og er alene verdt kinobiletten. Dessuten er en romantisk scene ganske sent i filmen ganske rørende til tross for at den dufter klisje lang vei (og jeg vet jeg tidligere kritiserte filmens kjærlighetshistorie litt, men den har absolutt sine gode sider også). Kort sagt så er filmen veldig fin og til tross for at jeg kanskje ikke føler at den er såå fantastisk at den fortjente Oscar-pris både for beste film og beste regi så er det jo en flott film som jeg anbefaler. 
***
Så jeg konkluderer med at filmen er vel verdt billetten, men les for all del boka og, for boka er virkelig fantastisk og forteller en ekstremt fascinerende historie i beste John Irving tradisjon, men da med bjørner byttet ut med Bollywood og Amerika byttet ut med India. Filmen får terningkast 4 (men det er en meget sterk firer) og boka får terningkast 5 av meg og begge anbefales altså. 
*
Utenom filmtitting har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har det finfint og går ut i fra at et nytt innlegg vil dukke opp om ikke så lenge. Til da ønsker jeg alle lesere en fortsatt fin tid =0)