Karoline og Condis eller Når en person entrer en annen planet

Jeg entrer Condis Treningssenter på Stovner med en blanding av frykt og forventning og ser straks mennesker. Sunne, spreke mennesker. Sånne mennesker som jeg og moren min pleier å sukke over når vi går forbi dem mens vi tenker "at de orker" og "å så fint at vi ikke er sprø, men heller er fornuftige og setter oss foran dataskjermer eller tven". Slike mennesker kryr det av her og jeg er på en annen planet for her passer jeg ikke inn. Jeg bærer på en pose med et håndkle i tilfelle jeg blir innmari svett, et par treningssko som visstnok bare skal brukes innendørs og har ellers med meg en vannflaske mens jeg venter på treningsveilederpersonen som skal gi meg det de kaller "innføringstime". I tankene mine spilles det en film av meg som løper opp trappen mot utgangen og så kaster meg ut rett før hele lokalet eksploderer og vekter og pilatesballer strøs utover bakken utenfor, krydres lik sukketter i teen eller melis på enkelte hveteboller. Filmen i hodet mitt spiller videre med Hollywoodske bilder som nok er inspirert av film og sånt før den brått stanser da treningsinstruktørdama sier "hei". Hun ser hyggelig ut og sånn sett er det veldig bra at filmen i hodet mitt ikke skjedde i virkeligheten, men hun ser også sporty ut. Definerte muskler, stram mage, slank og ikke så veldig høy så er hun helt som de treningstypene jeg nevnte tidligere, de som jogger "bare" for moro skyld og ser på trening som en av hovedinteressene og igjen så føler jeg meg utenfor. Jeg advarer om at jeg ikke har stort med erfaring fra før og at sannsynligheten er meget høy for at jeg vil være en av de mest fortapte sjelene som noen gang har entret treningsstudioet, utrent, naturlig elendig i alt som handler om fysisk mosjon og langt fra sterk. Med andre ord en person fra Pluto som akkurat da entrer Jupiter.

Så hvordan endte jeg på Condis for en innføringstime, det er spørsmålet? Hadde jeg plutselig blitt til en av disse fryktede personene som likte trening? Hadde jeg gått feil på ekte Cody Lambertsk vis og egentlig ment å gå til en pianotime (folk som har sett for mye på "Steg for steg" skjønner kanskje referansen her)? Hadde jeg blitt opptatt av slanking og liknende merkfundigheter? Spørsmålene var mange og en liten innføring i mitt forhold til trening i utgangspunktet kan kanskje klare opp mysteriet litt.

I utgangspunktet er jeg slett ikke treningstypen. Jeg var hun som "glemte" gymtøyet på barn- og ungdomsskolen og som fikk treer i gym på videregående. Hun som hadde ballskrekk (noe jeg kom over i løpet av videregående i den grad at jeg liker innebandy litt og gjerne skulle spilt det mer, men generelt sett holder en trygg avstand fra baller hvis mulig) og i flere gymtimer gjemte seg gråtende bak dører fordi hun var så redd for at ballen skulle treffe henne på ubehagelig vis i løpet av en fotballkamp for eksempel. Hun som var elendig i absolutt alt, bare i ett tilfelle turte å svømme under vann når det var svømming og som følte at det bare burde være leking i gymtimene hvis man måtte ha dem i det hele tatt. Og jeg kom meg litt etter hvert, men var likevel aldri noen fan av gymtimer og har alltid strittet veldig i mot når jeg har blitt dratt med på turer noen steder. I det siste har ting likevel forandret seg litt. Jeg er absolutt ikke blitt sporty, men jeg har kuttet litt ned på brusdrikking og kjeksspising og tar meg av og til i å løpe gjennom arbeidsplassen bare fordi det faktisk er litt behagelig å løpe og jeg føler at jeg har så mye energi som jeg ikke bruker. I tillegg så liker jeg faktisk de ti minuttene med trim vi har før lunsjpausen der jeg jobber og har tatt noen turer til Liastua i skogen frivillig og til og med alene. Dette er ingen stor metamorfose, men stor nok tatt i betraktning utgangspunktet og en skulle kanskje tro miraklenes tid var over med det, men nei da. I går var jeg altså på Condis.

Når jeg ser meg i speilet så ser jeg ikke en tynn person, heller ikke en tykk. Jeg ser heller noen som er noe i mellom. Samtidig så er jeg i følge BMI overvektig med mine 74 kilo og 1'60 cm og jeg merker at jeg oftere må kjøpe ting i størrelsen large når jeg først kjøper klær (noe som ikke skjer så ofte siden jeg er utrolig lite opptatt av sånt). I tillegg så prater folk der jeg jobber gjerne om treningen de driver med og de får det til og med til å høres litt interessant ut og sammen var dette nok til å inspirere meg til å få innføringstime på Condis. Det jeg ikke tenkte på var ting som at dette ville gjøre bestevenninnen min så sjokkert at hun nesten fikk hjerteanfall (i følge henne), men hun har kommet over det verste sjokket sånn jeg har forstått det og er nå mest opptatt av å få vite alle detaljer. Absolutt alle…

Men tilbake til treningsstudioseansen. Jeg møter altså denne damen, som altså er sprek som bare rakkern, og får litt informasjon om ting som at man kan skrive seg på saltimer og at hun vil sette opp et program for meg basert på hvor sterk jeg er og sånt. Så begynner omvisninga og jeg følger etter damen mens hun viser meg rundt og oppdager med det hva som skjer med oppfinnelser som ikke blir patentert. Det må være til treningsstudioer mislykkede oppfinnere går og sier noe sånt som "dette skulle egentlig bli en tidsmaskin, men den hopper visst ikke mer enn to, tre sekunder frem i tid og da blir det ikke noe ut av det vøtt, men dere finner kanskje noe å bruke dette tullet på". Så etter litt tenking gir de maskinen ett nytt og veldig rart navn og finner på at den skal være sånn at man skal sitte med beina ett sted og dra bein ut og inn mens man tøyer rygg og slikt. Kort sagt så er den ene maskinen på treningssenteret mer snodig enn den forrige og de har alle rare navn og fungerer på de merkeligste måter. Det slår meg at veldig mange ting på Condis er direkte ulogisk og jeg må kommentere tingene til en viss grad mens jeg tester ut apparater der man skal dra opp vekter og ting der man skal trå på pedaler. Jeg er innom to etasjer med ting og tang og trenende mennesker og etter førtifem minutter er det hele over og jeg er mer sliten enn jeg pleier, men ikke spesielt svett og ikke for varm siden jeg har drukket mye vann mens jeg holdt på. Og jeg vet liksom med meg selv at jeg gjerne vil teste noen saltimer med sånt som pilates og hip hop (sistnevnte høres egentlig ganske morsomt ut), men ikke i noen stor grad bruke apparatene hvis ting er opp til meg. Planen nå er å ta en prøvemåned på Condis for det som det koster og etter det får man se hva som skjer. Dessuten er det litt morsomt med sjokkerte bestevenninner 🙂

Med andre ord har jeg testet ukarolinske ting med mer hell enn man skulle tro og tenker seriøst på å trene litt. Jeg har absolutt ikke tenkt å trene kjempemye og jeg har tenkt å fortsette som jeg gjør når det gjelder mat og sånt for jeg syns det er viktig å unne seg ting og jeg syns ting som slanking er fryktelig skummelt grunnet bøker jeg har lest tidligere som "Månefeen" og "Veiet og funnet for lett" og sånt. Alt jeg tenkte var at jeg kunne få litt fysisk mosjon inn i livet mitt i en liten dose og se hvordan det går. Så får vi se hvor fort jeg gir opp…
***
Ellers så har jeg lest en annen "Flight" antologi som var minst like herlig som den forrige og jeg skal på en kort tur til Dovreskogen i morgen for å besøke den sjokkerte bestevenninnen min som er med i en musikalgreie, noe som innebærer at jeg skal sitte en del på tog i morgen og på søndag. Det passer egentlig litt fint siden det er første mai, noen går i tog, jeg sitter i ett og leser på blader som jeg kjøper i morgen og tykke mursteinsbøker som jeg i teorien skal lese ut i løpet av helgen, men som jeg i praksis lett kan bruke mye lengre tid på. Jeg håper og tror det kan bli en ålreit tur og har tenkt å avslutte dette innlegget med forventning og fine tanker om hvor magisk det er å lese og tegne og hvordan det er nettopp disse tingene mye av de neste dagenes togturer sikkert vil gå med på =0) Da blogger jeg snart igjen!!!

CAVALCADE OF BOYS =) og generelle ting under temaet generelt…

Av og til lurer jeg litt på om jeg burde advare litt om layoutskift, men det er vanligvis så spontant at det ikke helt går. Som den nye her for eksempel, jeg bare kjeda meg litt på fredag kveld og så begynte jeg for moro skyld å leke meg litt i paint ms og vips så har jeg et nytt bilde og det har Elphaba fra Wicked OG en lyktestolpe så det er med andre ord kult bare derfor. Det eneste er at jeg er litt usikker på fargene for på noen dataer ser de mer vasne ut enn på andre, men det er vel ikke noen stor sak egentlig og generelt sett syns jeg dette er en layout/header-thingie som er veldig meg. Og det er fint.

Ellers så tenkte jeg at jeg måtte bable litt om "Cavalcade of Boys" bare fordi.

CAVALCADE OF BOYS AV TIM FISH
(kan kort sagt karakteriseres som en novellesamling i tegneserieform om kjærlighetslivet til en rekke homofile gutter)

Jeg fant "Cavalcade of boys" på Serieteket på Grünerløkka for snaut ni dager siden da jeg var klar for låning av grafiske romaner og derfor lånte i vei. Den lå ganske uunselig sammen med de grafiske romanene i drama-sjangeren og jeg har i ettertid tenkt at dette er en genre som ikke på noen måte fyller "Cavalcade of boys" ut til fingerspissene for det er minst like mye humor som drama og en riktigere sjanger hadde vært "kjærlighetsdramakomedietegneserie". "Cavalcade of boys" er nemlig litt av alt, det er rørende korte historier om de gangene da kjærligheten rett og slett ikke er nok, så vel som artige humoristiske greier om temaer som personer som nekter å være den som ringer men alltid insisterer på å være den som blir ringt. Dette er en bok der temaet generelt sett i hovedsak er kjærlighet og vi får i begynnelsen i boka vite om et allsidig karaktergalleri med enkelte stereotypiske figurer (som er mer tredimensjonale enn førsteinntrykket tilsier) og andre figurer og så blir vi ut over i boka kjent med dem alle sammen i en samling på rundt 30 +- historier i tegneserieform. Det at vi har et rollegalleri og et miljø å forholde oss til gjør at vi blir glad i karakterene. Vi heier på Warren som er litt for mye hele tiden og Tighe som opplever skuffelse etter skuffelse i kjærlighetslivet før ting endelig ser ut til å lysne. Og boka følger enkelte av karakterene mer enn andre, men vi møter dem alle og lærer om hvor ulike og hvor like karakterer kan være. Dessuten får vi jo vite en del om det homofile miljøet. Med andre ord er dette rent tematisk en viktig bok som ikke minst er lærerik på sitt vis samtidig som den er ganske så underholdende. Dessuten har den tidvis et ganske kult såpeoperatisk preg, noe som i denne sammenheng er et kompliment. Det er intriger, det er drama og det er de to som skilles for så å finne tilbake til hverandre og dette er jo også engasjerende.

Tim Fish, som står bak denne tegneserien, har en stil som på mange måter er ganske klassisk amerikansk (noe som er litt forfriskende siden veldig mange nyere tegneserier er mer mangainspirert i stilen). Jeg skulle gjerne gitt noe eksempler, men fant ikke noe da jeg søkte på det så dere får bare tro meg. Fish sin tegnestil er på den ene siden noe som man ville forvente i en Superman-tegneserie, men minner minst like mye om Archie. Sikkert er det  i hvert fall at ting er ganske realistisk tegnet på samme tid som det er klart tegneserieaktig. Jeg liker også skyggeleggingen og syns generelt sett at Tim Fish har en tegnestil som er med på å gjøre "Cavalcade of boys" både lesverdig og fin.

Jeg har nevnt litt om handling og tegnestil og føler på meg at det er mye mer jeg kunne gått inn på. Men jeg føler liksom at jeg ikke kan si for mye for det er litt den typen bok en må oppleve selv. Det som slår meg er at jeg kjenner personer på nettet som denne boka hadde passet midt i blinken for. Jeg syns det var en underholdende bok absolutt, men hvis du er den typen som syns slash/yaoi/hvaennmanbørkalledet er toppen og syns det å se to gutter kysse er direkte vakkert da vil du være i himmelen for denne grafiske romanen er fullt av sånt. Så bare tenk deg at når jeg som syns homofili er helt greit, men i utgangspunktet som regel går ut i fra at noen er hetero til det motsatte er bevist og ikke egentlig tenker så mye på sånt til daglig gir en sterk firer. Bare tenk deg da "Cavalcade of boys" i hånda på som fascineres dypt og inderlig av gutter som elsker gutter og sånt. De ville fått godtepose med dessert av denne 530 siders historiesamlinga i tegneserieform, sånn er det bare 😉 Jeg anbefaler altså alle å lese "Cavalcade of boys" uansett hvor obsessende eller uobsessende du er for dette er knallgod underholdning og moro å lese på, i tillegg til å være fint tegnet og lettfordøyelig uten å være overfladisk av den grunn. Kult rett og slett!
***
Ellers er det ikke så mye jeg har å bable om nå, men jeg har en hel haug med ideer som kan føre til at neste innlegg dukker opp før du vet ordet av det. Vær beredt =0)

The eeeeevil blogpost part 2

Jeg kunne viet min dyrebare oppmerksomhet til bøker eller film eller Wicked Soundtracket for den saks skyld, men i stedet skal jeg følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1222787615_30sep2008.html og ha et innlegg som lar min ondsinnede side slippe frem. Eller i hvert fall den siden som syns skurkene er noe av det mest engasjerende i filmer og bøker i mange tilfeller… Det jeg tenkte var å starte med en illustrasjon som kler temaet for dette innlegget som hånd i hanske, for så å la en liste slynge seg nedover dette innlegget. Og jeg tenker at to av ting som passer godt inn i innlegg om evil thingies er ond latter og verdensherredømme og dermed er disse temaene med i stor grad her!

Illustrasjonen er skapt i paint ms selvfølgelig og har alt fra blødende hjerter til hodeskaller. Jeg syntes den var litt kul egentlig og det kan godt hende den etter hvert blir header eller noe sånt (da trengs det noen forandringer, men ikke såå mye tross alt) =0)

ebul blogpost

Eller så har jeg altså en liste over kule karakterer fra populærkultur med verdensovertakelsesplaner som jeg skrev i november til Nanowrimo-historien min og som egentlig har ropt etter å bli del av et blogginnlegg ever since. Derfor presenteres den her og nå med det samme (advarer om at det på de to karakterene fra Disneys verden står kommentarer som er bortimot de samme som jeg skrev om dem under innlegget mitt om Disney-skurker fra i fjor vår, jeg er altså klar over det, jeg bare syns det passer inn så godt.):

Det er egentlig mange som har ønsket å ta over verden. Egentlig tenker nok de aller fleste at det jo hadde vært litt praktisk å kunne ha verden i sin hule hånd, bestemme alt liksom og skape egne regler om at ingen kan avbryte deg når du snakker for eksempel. Eller bestemmelser om at alle må bli med hvis du har lyst til å spille brettspill. Sånne ting. Og i den moderne og litt mindre moderne populærkulturen er det svært mange som altså har gått rundt med storslåtte planer om verdensovertakelse. Det kunne faktisk vært et eget fagfelt å forske på det her; karakterer fra diverse medier som har prøvd å ta over verden eller vist ekstra tydelig at de ville det og nå skal det skrives en liste over de kuleste karakterene i populærkultur som har prøvd å ta over verden eller i hvert fall en del av den og den kommer her:

1.   The Brain fra tv-serien 'Pinky and the brain '

Et av de fremste eksemplene på karakterer som har prøvd å ta over verden er Brain fra 'Pinky and the Brain'. Han er musa på bildet ovenfor og har hver kveld det samme målet, nemlig å ta over verden. Dette forsøker han sammen med musevennen Pinky på forskjellige utspekulerte vis, men forsøkene pleier aldri å slå til og dermed må de prøve på nytt og så på nytt i en evigvennende sirkel. 'Pinky and the Brain' var ellers en del av serien Animaniacs som er savnet dypt og inderlig av undertegnede og hadde en kul kjenningsmelodi og den hører man her: http://www.youtube.com/watch?v=iJPFSNu_QNs

2.   Bowser Koopa fra 'Super Mario'-spillene
       
Bowser er en stor brutal skilpadde som er mest kjent for å a) kidnappe prinsesse Peach Toadstool, b) være Marios verste fiende og c) prøve å ta over Soppriket. Han blåser mer enn gjerne ild og er ellers en sterk og tøff fyr som ikke har noen skrupler ved å kidnappe prinsesser og gjøre livet ille for Mario. Dessuten vil han altså også gjerne herske over Soppriket, noe som er grunnen til at han står på denne lista. Det er ellers mange teorier som er ute og går omgående denne temperamentsfulle og tyranniske skilpadden og en utbredd teori er at han egentlig er forelsket i Peach. En annen litt mindre utbredt teori er at hun egentlig elsker ham og dermed gjør det enklere for ham å kidnappe henne. Uansett om det er noe i sånne teorier eller ikke så får de en til å tenke og det er jo bra.     
                                                                    
3.   Yzma fra 'The emperor's New Groove'                                                                           
Yzma er med på denne listen på grunn av hennes mange forsøk på å ta over Kuzcos kongedømme. Hun er ellers med fordi hun er veldig kul med sitt utseende (hun ser veeeeldig gammel ut, noe folk flest mener, mens hun selv syns hun er pen) og er en svært underholdende skurk. Sarkastisk og ondsinnet er Yzma en karakter som fenger, gjerne også på grunn av sine planer som gjerne er litt mer kompliserte enn nødvendig. Yzma er også med i tv-serien om Kuzco, der ofte forkledd som rektoren Amzy (en forkledning ikke alle ser gjennom utrolig nok).

4.   Lord Voldemort fra bøker og filmer om 'Harry Potter'
  

Lord Voldemort eller Tom Marvolo Riddle som han egentlig heter er et godt eksempel på noen som vil ta over ting. Han vil nemlig ikke bare ta over trolldommens verden, men menneskenes også og er nok psykopataktig, ondsinnet og helt blottet for samvittighet. Voldemort hater alle som ikke er fullblods, dvs. alle som ikke har kun magi i blodet. Dette til tross for at han er halvblods selv. Man kan sånn sett trekke sterke paralleller mellom Voldemort og Hitler (som skulle ha litt jødeblod i årene selv) og disse parallellene blir jo bare ekstra tydelige i den syvende boka der Voldemort virkelig tar helt av. Voldemort er ellers en god skurk, men blir ikke så fascinerende som mange av de andre karakterene i Harry Potter siden han blir litt endimensjonal. Han er liksom alltid ond og det hadde sånn sett vært mer spennende om han hadde startet god og blitt ond i stedet. Det som derimot er fascinerende med Voldemort er at han er livredd døden og det er jo dette temaet mye av Voldemorts ondskap dreier seg om; det å unngå døden.

5.   Ursula fra filmen 'The little mermaid'
 

Ursula er en sjøheks som er halvt kvinne og halvt blekksprut og som ønsker å være hersker over havet, et ønske som gir henne en naturlig plass på denne lista. Ursula er ellers en kul karakter fordi hun bruker all ekstra vekt hun har til sin fornøyelse og er bestemt, ondsinnet og tøff hele veien igjennom. Hun har gode replikker, har et snev av godhet siden hun er oppriktig glad i hjelperne sine Flotsam og Jetsam og er dramatisk og utspekulert.  

Med andre ord er det flere som har ønsket herredømme over verden eller bare en del av den og her er en guide over noen få og ekstra kule blant de mange verdensherredømmedrømmerne. (Spesielle karakterer som av ulike grunner ikke står på denne lista er blant annet Hades og Sauron som begge hadde fortjent å bli med, men som ikke fikk sjansen i denne omgang).

Jeg har ellers lest ut boka jeg babla om i mitt forrige innlegg og leser nå en ganske genial bok som antagelig hadde passa perfekt for enkelte personer jeg kind of kjenner, sentrale temaer er i alle fall homofile gutter, kjærlighet og noveller i tegneserieformat… Har dog bare lest 30 sider så langt og det er en bok på 500 sider, men det lover godt så langt og jeg kommer sannsynligvis til å vie denne boka mer oppmerksomhet når den er utlest! Men det blir senere og nå har jeg tenkt å avslutte dette innlegget for å gjøre andre ting (som å se på enkelte geniale ting jeg har funnet på youtube og som jeg også nok vil bable om på ett eller annet tidspunkt). Ha en fin dag alle lesere og føl der fri til å le ond latter mens kvelden blir natt og skyggene blir lengre og monstrene synger karaoke under senga 🙂

Tegnedilla, glede over grafiske romaner og “Flight 4 =0)

Det er interessant hvordan jeg har perioder der noe fascinerer meg ekstra mye og andre perioder der nettopp de tingene engasjerer i mindre grad. For eksempel så har jeg hatt ekstremt musikaldillla en stund, men nå har det roet seg litt. Ikke for det altså, jeg lytter fortsatt stadig til musikalcdene mine, jeg lager musikalinspirerte statuser på Facebook og jeg dagdrømmer om å vinne i Lotto eller på annet vis plutselig erverve meg store pengesummer så jeg kan få sett de musikalene som går for tida og som frister meg så inderlig å se. Men jeg har gitt opp Script Frenzy for nå for jeg har rett og slett ikke tid til å sitte å skrive teatermanus nå, jeg kan skrive dikt og fortsette på konsepter, men teater legger jeg litt på hylla nå. Dessuten blir det en pause fra musikalkinderleke-intervjuene antagelig siden jeg har rotet bort notatene mine for det og kinderlekene mine uansett insisterer på å ta ferie en god stund til. Det jeg derimot opplever nå er en periode der jeg har skikkelig mega tegnedilla. Jeg har alltid likt å tegne, men i det siste har det vært helt sykt og jeg får liksom lyst til å tegne noe hele tida. Dessuten har jeg begynt å leke litt på tanken om å prøve å lage en tegneserieroman etter hvert og derfor trener jeg på å tegne uttrykk og landskap og Kuzco med snakkeboble der han komplimenterer meg og sånt. I tillegg tegner jeg folka der jeg jobber og stilleben med pappkrus med vann (der jeg for så vidt drikker opp vannet før tegningen er ferdig sånn at tegningen lyver og påstår at det er mer vann i kruset enn det er) og masse mer. Det er bare så fint og i tillegg så syns mange folk merkelig nok at jeg er flink til å tegne og det er så gøy å gjøre noe og så få komplimenter for det, sånt er så koselig, inspirerende og gir deg mer tro på at du er fabelaktig liksom. Og noenlunde inspirert av denne tegnedillaen så har jeg nå kommet inn i en grafisk roman-periode deluxe 🙂

Her kan det nevnes at jeg har likt grafiske romaner i flere år, jeg vokste opp med en kjærlighet for tegneserier som Donald Duck, Tommy og Tigern, Nemi og Witch (derav Nemi er den jeg leser oftest av disse tegneseriene nå for tida) og da var det en naturlig utvikling å begynne å lese grafiske romaner. De er jo på mange måter en videreføring av tegneseriemediet, men gjerne som en lenger historie og ofte som en vanlig roman, bare med tegninger i kombinasjon med ordene. Og på en måte føler jeg nesten at grafiske romaner nesten er flottere enn vanlige bøker siden det er både ord og tegninger og de må spille på samme lag hele veien. Det er så flott og rett og slett herlig. Jeg har lest en del grafiske romaner, men det er en god del som er uleste og dette gjør det ganske så utmerket at jeg nå har begynt med å dra til Grünerløkka Bibliotek hver fredag. Der har de i andre etasje noe som kalles Serieteket og som rett og slett er haugevis av tegneserier og grafiske romaner i alle slags temaer fra drama til superhelter, noe som gjør det til en magisk verden å besøke. Og jeg har satt meg som mål å jobbe meg i gjennom en hel del av bøkene der utover en lengre periode der jeg drar dit en gang i uka og låner to eller tre grafiske romaner hver gang, sørger for å lese dem ut i løpet av en uke og så låner noe nytt. Dette prosjektet har vart i snaut to uker nå og i dag lånte jeg en bok som jeg enda ikke har lest ut, men som jeg alt vet at er elskbar og verdt å bable litt om nå.

Flight


Flight er en antologi-serie med korte historier i tegneserieform skrevet og tegnet av ulike tegneserieskapere rundt om og det er visstnok gitt ut fem, seks bøker i serien så langt. Bok fire er mitt første møte med denne antologiserien, men har alene gjort meg mer enn bare litt fristet av å lese de andre bøkene i denne serien. Historiene er nemlig så utrolig nydelige og interessante og flott tegnet. Jeg holder altså på med å lese bok 4 i denne antologiserien nå og selv om jeg ikke har lest alle historiene enda så har jeg lest nok til å vite at dette er en virkelig magisk opplevelse. Alle historiene er nydelig tegnet i ulike stiler og sjangre og er også vakkert fortalt og viser fantasi og er i tillegg rørende historier i svært mange av tilfellene og den aller beste historien der etter min mening er "The Forever Box" av Sarah Mensinga. Man kan se et utdrag fra denne historien ved å følge denne linken: http://www.flightcomics.com/flight4preview/preview/sarahmensinga/index.html som viser at denne historien er nydelig laget med en varme i fargende som gjør at det blir så levende og herlige karakterer som er utmerket designet. Dessuten er fortellingen skjør og litt trist og har en slutt som jeg har forelsket meg i helt. Ja jeg liker faktisk slutten så godt at jeg er veldig fristet av å gå i detalj og oppsummere alt (noe jeg dog ikke skal siden det ville ødelegge noe av moroa for lesere som eventuelt inspireres av dette innlegget og låner eller kjøper inn dette mesterverket av en grafisk roman). Kort sagt kan jeg røpe at temaer i denne historien er evighet, liv og død, bokser og skjebner og mer vil jeg ikke røpe, men det er en fantastisk historie. Andre fantastiske historier er "Cortina" av Fabio Moon (som er som illustrert poesi og som forteller en veldig kort og enkel historie, men på et romantisk drømme-seg-bort vis) og "The Window Makers" av Kazu Kibuishi (den er særlig rørende og jeg elsker tegnestilen i den). Så jeg elsker, elsker, elsker altså "Flight" nå og gleder meg til å lese videre 🙂
***
Ellers har jeg ikke så mye på hjertet for jeg har strengt tatt bablet nok, men jeg gleder meg til å blogge igjen (og eventuelt bable om andre grafiske romaner eller andre bøker for jeg leser mye som er elske på deluxe for tida og bobler over av ord og tanker om det hele. Og nå skal jeg snart legge meg, men først skal jeg ordne diverse ting. Til neste gang må dere alle ha det toppers! 

Påskekrimsløsningsfiksert innlegg ;) (og en liten sang jeg skrev forleden dag som kan bli med i innlegget for moro skyld)

Kjære leser, de vil oppdage løsningen av løsninger her og jeg vil anbefale dem å lese mitt forrige innlegg før de leser videre siden det inneholder en påskekrim og dette innlegget inneholder løsningen på den. Så les i vei, ikke noe stress, ta det med ro, sånn ja. Har du lest det nå? Det er bra, da kan jeg sette i gang (og siden jeg er litt i det late hjørnet bare kopierer jeg over den meldingen jeg nettopp sendte på Facebook til to personer som leste krimmen der og ikke her, i stedet for å skrive noe lenger og mer spissformulert). Og den meldingen er denne:

Løsningen på påskekrimmen er:

Mikael er tyven

Mikael tror virkelig at det er et poltergeist på rom 13, men skjønte etter tyveriet at han nå kunne skylde på poltergeistet hvis noen beskyldte ham for å være sjokoladebolletyven.
At Lilly brukte perlekjede konstant var kjent for alle på hotellet og derfor tok han en perle fra hennes perlekjede (han fikk tak i den siden den tilfeldigvis falt av kjedet hennes under mens Anna sang kvelden før, noe Lilly ikke merket siden hun var like langt inne i musikkens verden som alle de andre). Den la han igjen så Akima skulle tro at det var Lilly som sto bak tyveriet. Alle andre løse tråder er tilfeldige og et naturlig resultat av at dette bare er den andre påskekrimmen jeg har skrevet noensinne. Håper den falt i smak likevel 🙂
***
Jeg syns ellers alle teoriene jeg har fått har vært veldig gode og vil takke alle som har lest for at de har det =0) Så skal jeg blogge igjen ganske snart sannsynligvis, ville bare vie et innlegg til LØSNINGEN!!!
*
**
***
Ellers tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en liten sangtekst jeg skrev for noen uker siden som ikke har noe som helst med krim å gjøre, men som bare virket som en koselig måte å avslutte på. Og sangen heter "One Shining Star" og kommer her:

One shining star (a lullaby)

Should I wish on one shining star
to take me away, we'll go far,
go far while I'm singing
along with the fairies and nightingales

Should I whisper secrets tonight,
let them take shelter in the fairy tale light
from lamp posts all solid, all clear
standing right here

I notice it all, the lamp post and the stars in the sky,
notice it all, the whispers of a wind passing by
I'd try to describe it, but I know I can't
do them justice in this lullaby

Should I sing of trolls behind trees,
of secrets always lurking beneath
In shadows, in riddles it seems
I've found my way home

I notice it all, the trees trolls are lurking behind,
notice it all, it all is a treasure to find
I'd try to describe it, but I know I can't
do them justice in this lullaby

This is a song meant for you,
you who love stories of dreams coming true,
you who know well how a song takes you far

if you sing it on one shining star

(0= Påskekrimmen 2009 =0)

Verden er så fin, fin, fin 🙂 Jeg har kommet tilbake etter en utmerket og koselig tur til Gøteborg og er nå noen filmer og søte figurer rikere blant annet. Og jeg kunne sikkert bablet i detalj om kjøp og turen på museet Universeum (som er toppers) og Nordstans magiska värld, men jeg har andre ting jeg må blogge om, nemlig årets påskekrim. Jeg hadde påskekrim i fjor som man kan finne her: http://akimamontgomery.blogg.no/1206531843_26mar2008.html og nå har jeg årets utgave klar altså. Jeg føler meg veldig flink for jeg har sittet og skrevet i ett sett i tre timer for å få krimmen klar og krimmen har endt opp med å bli 17 word-sider lang med to sangnumre (derav ett som jeg postet her for noen dager siden, men som passa så godt inn at den er med i krimmen og), noen interessante karakterer (håper jeg) og en enorm respekt for sjokoladeboller. Og nå har jeg postet den på facebook og så skal jeg poste den her og la den være hovedtemaet for dette innlegget. Så her er årets påskekrim:

PÅSKEKRIM 2009 -Mysteriet med den forsvunne sjokoladebolle

sjokoladeboller

Setting:
–          Lykken Hotell (diverse soverom, bar/kafé/restaurant, eventuelle bad)

Karakterliste:
–          Akima Montgomery, detektiv (23 somre, sjokoladebollefan som er fascinert av bøker og musikaler)
–          Hans Lykke, (53 år, hotelleier, hater sjokoladeboller inderlig siden de besøkende alltid maser om det og han er allergisk mot sjokolade selv)
–          Lilly Lykke, (29 år og 240 måneder, kona til hotelleieren, bekymrer seg siden hun elsker sjokoladeboller og føler at hun burde hate dem for å støtte Hans)
–          Aksel Wildenstein (36 år, baker, liker sjokoladeboller, men misliker det faktum at han ikke vet hvordan de lages)
 –          Mikael Nikolausen (22 år, student, vet veldig mye om sjokoladeboller, men ikke oppskriften, noe som ikke gjør ham noe)
 –          Anna Kristaversdottir (42 år, sangerinne, synger gjerne om sjokoladeboller)
***

Det var kveld da Akima Montgomery ankom Lykken Hotell og skumringen gjorde at Akima ikke fikk dannet seg noe ordentlig inntrykk av om hotellet faktisk var en lykke eller ei. Men hun fant dog at hotellet var lite og intimt og at det av den grunn nok ville passe henne midt i blinken. Det var selvsagt litt synd at det ikke var stormfullt omkring henne for hun likte at historier startet med ?det var en mørk og stormfull natt?, men ved nærmere ettertanke var det nok like greit. Uansett virket det som et fint hotell og Akima entret det blidt med sin søte lue på skrå og smilet på full anmarsj. Vel innenfor hotellets fire, fem vegger (hun hadde ikke telt) gikk hun straks til ekspedisjonen mens hun trillet en trillekoffert elegant etter seg og lot vesken henge fint over skulderen.

'Hei, jeg skulle gjerne hatt et rom her?' sa Akima til damen bak ekspedisjonen, en dame som var litt rund av seg med blonde krøller og store blå øyne som fikk henne til å se svært sympatisk ut. Akima ville etter hvert finne ut at denne damens fremste kjennemerke nok var perlekjedet som alltid hang rundt halsen hennes.
'Det kan vi da ordne,' sa damen og smilte vennlig til Akima.
'Hva heter du?' spurte damen så.
'Jeg heter Lilly Lykke og ønsker dem velkommen.'
Akima bestemte seg for å følge opp dette med et svar i samme art.
'Jeg heter Akima Montgomery og takker for velkomsten,' sa hun fornøyd. Så ble sånne detaljer som rom bestemt og deretter var det bare for Akima å begynne å bevege seg mot rommet der hun skulle bo de neste fem dagene, rom 13. Akima hadde aldri vært spesielt overtroisk, men hun følte et lite grøss ved tanken på hvor hun skulle bo siden man jo hørte sitt om sånt. Dette grøsset førte videre til at hun gikk i egne tanker mot rommet og endte opp med å kollidere med en person som var på vei motsatt retning, med det resultat at diverse ting og vesker fløt utover gulvet i gangen.
'Oops, jeg beklager,' sa Akima og rødmet kledelig.
'Det g-går bra,' stammet det som vi muligens kan kalle kollidanten frem. De plukket opp tingene sine og så hilste Akima på personen hun hadde kollidert med.
'Hei, jeg er Akima,' sa hun og strakk ut hånden for å hilse.
'Mikael her,' sa personen som var en gutt som så ut til å være på samme alder som Akima og som egentlig var ganske søt på en litt nerdete måte. Han var middels høy og spinkel med kort brunt hår og blå øyne gjemt bak et par Harry Potter-aktige briller.
'Er du ny her?' spurte Mikael.
'Jeg er en ny besøkende, ja, hvis det var det du mente,' svarte Akima.
'Velkommen da,' sa han og fulgte Akima resten av veien til døren inn til rom 13. Der han snudde seg for å gå tilbake. Da han var sånn ca 5 meter unna Akima ropte han noen ord etter henne.
'Det er bare å overse poltergeistet som bor der inne, han er bare hyggelig' var ordene Mikael ropte etter Akima før han forsvant videre bortover korridoren og vekk. Akima ristet på hodet, poltergeist du liksom. Likevel gjorde hun korsets tegn da hun entret rommet, ikke fordi på grunn av kristenhet, for alle som kjente Akima visste at hun slettes ikke var religiøs, men rett og slett fordi det var noe betryggende ved det. Dessuten hadde alt som hadde med kors å gjøre klar virkning på Buffy så det burde jo virke for henne og. Vel inne i rommet konstaterte Akima at det var et fint rom, det var riktignok ganske enkelt dekorert og hadde bare de viktigste tingene og ikke noe annet, men det fungerte fint til sin bruk. Og med et smil over rommet som nå var Akimas kongedømme slengte Akima fra seg vesker og trillekofferter og slang hele seg utover senga i ør glede.
***
Rundt en time senere hadde Akima kledd seg i et skjørt og en fin bluse og følte seg mer enn sofistikert nok til å gå ned og sjekke ut livet på hotellet. Ergo så pakket hun veska si klar og betraktet så interessert den lille esken med sjokoladeboller som hun hadde tatt med seg og som nå sto og fristet henne på kommoden. I utgangspunktet hadde denne esken inneholdt åtte sjokoladeboller, men av naturlige årsaker var det nå bare to igjen. Disse to var det som nå nærmest ropte etter å bli spist og Akima bestemte seg for å ta med esken når hun gikk ned for å spise den ene av de to sjokoladebollene. Dessuten likte hun litt tanken på å gjøre alle de andre misunnelige på henne. Så med boksen og veska beredt på alt forlot Akima rom nummer 13 og var klar for Nye Opplevelser.

Akima hadde ikke før rukket å sette seg godt til ved et bord på hotellets bar/kafé da en høy slank dame med bølgete skulderlangt brunt hår og med knallrødt skjørt og beige bluse spankulerte opp til pianoet og grep mikrofonen. Man måtte rett og slett kalle gangen til denne damen 'spankulering' for hun gikk på en måte som Akima ellers bare hadde sett på tv når hun en gang i blant fikk med seg en episode av 'Americas Next Top Model'. Men snart glemte hun helt om folks gange og ble noenlunde oppslukt siden damen med mikrofonen ved pianoet (der en søt, men ellers ganske intetsigende fyr spilte) satte i gang med en nydelig sang om viktige ting som sjokoladeboller. Akima syntes i hvert fall det var en flotters sang, helt hennes stil og sangen var sånn her: 

You're like a chocolate boll to me
 

Oh darling, you have the sweetest eyes,
they're like diamonds, they are mighty fine
So brown, so wonderful,
they fit you well, because
you, my darling, you are swell 

Oh darling, you have the coolest hair,
all brown and soft just like coffee, dear
So nice, so wonderful,
they suit you fine, because
you, my darling, you are mine 

You are just like this and that,
this is chocolate, that are boll and what
I need to make you see
You're like a chocolate boll to me 

Oh darling, you have the greatest clothes,
awfully great, it's no fashion curse
So good, so wonderful,
they seem made for you, because
you, my darling, you are true 

You are just like this and that,
this is chocolate, that are boll and what
I need to make you see
You're like a chocolate boll to me 

You are like a chocolate boll to me,
as sweet and pure and true
and that makes me want to eat you 

Når sangen omsider sluttet så klappet alle i rommet og sangerinnen bukket og neiet noen ganger i fornøyelse.
'Vi takker Anna Kristaversdottir for at hun sang en av sine selvskrevne låter og vil nå opplyse om at Anna er åpen for ønsker så hvis dere har en sang dere vil høre er det bare å skrive dem opp også blir det kanskje neste nummer,' sa pianisten og vekket manges interesse. Akima var derimot mer opptatt av å tenke på sangen og i ren inspirasjon tok hun frem esken sin med de to sjokoladebollene og satte den framfor seg på bordet. Hun tok så en av bollene og begynte å spise på den, noe som ikke gikk noen hus forbi. Straks merket hun oppriktig interesserte blikk fra andre folk i rommet og da først og fremst sangerinnen Anna Kristaversdottir, gutten hun tidligere på dagen hadde kollidert med; Mikael, Lilly Lykke, en mann som sto ved siden av Lilly Lykke og holdt henne i hånda og en mann med bakerhatt på. Ikke at det for så vidt var så veldig mange andre der enn de fem, utenom Akima, men likevel. Disse fem personene utmerket seg med ekstra stor interesse og Akima funderte over dette; uvitende om at de om ikke lenge ville være 'de mistenkte'.

Etter to timer satt Akima og spiste en porsjon med pommes frites på nøyaktig det samme stedet mens hun i smug betraktet Mikael siden hun syntes han var ganske så søt egentlig. Anna hadde i løpet av disse to timene sunget seg gjennom alt fra 'Det går likar no' til 'Black Velvet', men nå var hun i gang med det som skulle bli hennes siste opptreden den kvelden.
'Unnskyld meg, jeg kunne ikke unngå å se at de spiste en sjokoladebolle i stad,' sa plutselig en stemme og Akima våknet fra sin betraktende og noenlunde dagdrømmende tilværelse og så opp. Der sto mannen som hadde holdt Lilly Lykke i hånda og tittet på henne med et litt surt uttrykk.
'Vi foretrekker egentlig at det ikke spises medbrakt mat her, det står til og med på romnøkkelkortet,' sa mannen mens Akima betraktet ham og merket seg enkelte viktige detaljer. Som at han var ganske lav og ganske rund og hadde lite hår og at det håret han hadde var tynt, pistrete og ganske så grålig. Akima fant så frem kortet sitt og betraktet det, men så ingen beskjed angående hva som var og ikke var foretrekkbart på kafeen. Mannen så Akimas forundring og fant frem noe fra lomma si; et forstørrelsesglass. Han ga den til Akima og pekte på et sted på kortet og da Akima holdt forstørrelsesglasset mot øyet og så på det stedet kunne hun se en beskjed skrevet med svært små bokstaver.
'Vi foretrekker at dere ikke spiser medbrakt mat på hotellets kafé/bar/restaurant.'
'Jeg beklager,? sa Akima. ?Men hvorfor er det skrevet med så liten skrift?'
'Fordi det da er mindre sjanse for at folk skal legge merke til det, noe som innebærer at jeg får en grunn til å kjefte på noen,' sa mannen som om dette var fullstendig opplagt. Så gjorde han en grimase som skulle forestille et smil, men som ikke var spesielt vellykket.
'Jeg er forresten Hans Lykke, eier av dette hotellet og jeg håper de trives her,' sa han og Akima nikket, men følte seg fortsatt nokså forundret over hendelsen. Hans Lykke så ikke ut til å bry seg videre om forundringen han vekket hos Akima og grep bare til seg forstørrelsesglasset igjen før han gikk sin vei. Lilly Lykke gikk straks bort til Akima.
'Ikke bry deg om Hans, han er bare litt gretten av og til, men han er egentlig en kosebamse av en mann,' sa Lilly mens hun fingret med perlekjedet sitt.
'Ok,' sa Akima som ikke på noe tidspunkt hadde følt behov for å vite hva hotelleieren egentlig var. Men dette lot hun være usagt og hun smilte elskverdig til Lilly Lykke som smilte tilbake før hun gikk sin vei. Akima spiste så opp det lille hun hadde igjen av pommes fritesen før hun reiste seg for å gå tilbake på rommet sitt for kvelden. Før hun hadde rukket å komme spesielt langt møtte hun på mannen med bakerhatten som tydeligvis ville hilse på henne.
'Eg er Aksel, bakeren her,' sa mannen på klingende bergensk (han hørtes faktisk skikkelig ut som Helge Jordal) og dro hånden sin over den Super Mario-aktige barten han hadde som var akkurat like mørk som de mørke hårstråene som tidvis tittet frem under bakerhatten.
'Heisann,' sa Akima og konstaterte at folk i hvert fall var imøtekommende her, de kom og hilste og alt.
'Har de noen oppskrift på de bollene dine?' spurte han så nysgjerrig.
'Niks, sorry,' svarte Akima og Aksel sukket tungt og gikk sin vei med tunge skritt. Akima følte seg litt slem da hun gikk videre mot rommet, men hun hadde jo ingen oppskrift, sjokoladebollepakningen var jo kjøpt på Svinesund. Hun skulle gjerne hatt oppskriften dog, det var så gode boller og nå var det bare en igjen. Med et sukk over dette entret hun rommet sitt og gikk snart nok å la seg. Det var sent og hun var trøtt. Og det siste hun gjorde før hun begynte å lese seg selv i søvn var å sette esken med sin siste gjenværende sjokoladebolle på kommoden.

Mens kvelden ble natt og Akima dro til søvnens rike kunne en ha hørt knirkingen i en dør hvis en var våken, ja hvis en var inne på rom 13 kunne en kanskje også hørt noe åpnes og så bli lukket og så litt mer knirking før noen forsvant, like stille som vinden?
***
Da Akima våknet neste morgen trodde hun det var en helt normal dag, men det skulle snart vise seg at denne dagen var alt annet enn alminnelig. Jo da, morgendusjen til Akima skilte seg ikke nevneverdig fra andre dusjer hun hadde tatt før, det å pusse tenner skjedde med samme sylskarpe presisjon og det å kle på seg var en like usofistikert affære som alltid. Det var da Akima bestemte seg for å si 'god morgen' til en spesiell liten venn at hun oppdaget for fullt hvordan dette var en morgen verdt å skrive om i historiebøkene under overskriften 'MORGENER DA TYVERI AV VERSTE SORT BLE OPPDAGET'. Akima oppdaget nemlig at esken på kommodeskuffen der det hadde vært en sjokoladebolle bare timer tidligere, nettopp denne sentrale esken i en ung kvinnes liv. Ja, nettopp denne esken var tom! Akima kontrollsjekket esken tjue ganger minst og så begynte hun å lete rundt i alle skuffer, minibarer og skap en kunne oppdrive på rommet (noe som ikke var så mange) før hun sjekket badet, under sengen og generelt sett bare snudde hotellrommet på hodet før hun resignert måtte innse fakta. Sjokoladebollen var forsvunnet! Det Akima derimot fant var en enslig perle liggende på gulvet og den hadde hun ikke tenkt å prøve å forstå seg på akkurat da. Akima visste ellers at hun ikke spiste ting i søvne, hun gjorde en masse rart i søvne som å si alfabetet baklengs eller hinke rundt, men spise gjorde hun aldri mens hun sov. Med andre ord var konklusjonen at sjokoladebollen var stjålet og det var altså tid for Akima å finne frem detektiven i seg, etter først og ha sunget ut sine frustrasjoner i en flott og passende sang som kledde situasjonen og ga Akima en fin følelse av at livet hennes var en musikal.
Sangen hun sang var denne:

Waltz of the disappearing chocolate boll

 
I had a packet with chocolate bolls,
round and sweet and good,
it was so magical, now it's so tragical
I'm so misunderstood
 
Many were eaten already, but
I had one left behind,
I'd planned to have it as my dessert,
but now it's impossible to find
 
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls
Please can't they show up again
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls,
if anyone can help me find them they're my friends
 
This is a mystical thing to see,
a boll being gone somehow,
I wish my dream will come true today,
that I'll find it right now
 
It would be great to find that again,
my chocolate boll of delight
Why I wonder did it leave,
it's a strange affair tonight
 
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls
Please can't they show up again
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls,
if anyone can help me find them they're my friends
 
They're my friends till the end, I'll stay true
Helping me would be a nice thing to do
And my wish is only to find,
this boll that's on my mind
I'm on a roll
 
Singing the waltz of my disappearing chocolate boll

Etter dette musikalske segmentet i en situasjon som ellers tryllet frem følelser som frustrasjon, sorg og desperasjon bare for å nevne noe tok Akima på en alt for stor grå frakk over de andre klærne og en grå bredbremmet hatt. Med disse små detaljene klare var Akima Montgomery kledd for detektivvirksomhet noe som passet fot i hose med det faktum at nettopp detektiv var det hun skulle være nå. Hun skredet så elegant, nærmest flytende ut av hotellrommet sitt med hotellromkortet sitt i veskelomma og en aura av bestemthet rundt henne. Hun skulle løse dette mysteriet, basta bom. Og således begynte del to av Akimas ferie, detektivdelen!
***
For å gjøre en litt kort og litt lang historie kortere viste det seg at Akima ganske raskt hadde fem mistenkte og bare fem. Det var Lilly Lykke, Hans Lykke, bakeren Aksel, sangerinnen Anna og gutten Mikael. Akima følte en viss skuffelse over å ha Mikael blant de mistenkte, men alle unntatt disse fem hadde et perfekt alibi for natten før (enkelte av dem hadde til og med alibier som Akima ikke hadde ønsket å vite uansett og som hun nå prøvde å fortrenge at hun hadde hørt). Akima bestemte seg for å ha en liten prat med hver av disse fem for å finne ut litt mer og først ut var Hans.
'Unnskyld meg, men kan jeg spørre deg noen få spørsmål om gårsdagen?' spurte hun Hans mens hun hadde en notisblokk og en penn klar for å notere i vei.
'Klart, men la det gå fort, jeg har mye å gjøre,' svarte Hans og Akima begynte å innse at Hans ikke nødvendigvis trengte å være sur for å høres sur ut. Det kom naturlig for ham til forskjell fra smil som han tydeligvis ikke klarte å få til å se naturlig ut, sannsynligvis fordi han ikke var vant med å være fornøyd med noe.
'Hva gjorde du natt til i dag?' spurte Akima og ba inni seg til guder hun ikke trodde på om at han ikke skulle komme med noen detaljer som kunne skape bilder hun ikke ville ha i hodet hennes.
'Jeg sov selvsagt, man blir trett av å drive dette altfor undervurderte stedet,' sa han og sukket. Det så et øyeblikk ut som om han vurderte å starte en monolog om hvor forferdelig det var at folk flest prioriterte andre hoteller enn hans, men så ombestemte han seg visst, noe som egentlig var greit nok.
'Ok,' sa Akima og noterte ting hun hadde oppdaget så langt, noe som ikke var så mye.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte hun så.
'HATER DEM, forbannede tullegreier,' erklærte Hans med et plutselig sinne som forbauset og skremte Akima litt. Så tok Hans seg visst i overreaksjonen sin og kremtet.
'Beklager det, men jeg er bare ikke så glad i sjokoladeboller for alle maser på oss om å servere det og jeg vil ikke at vi skal det for skal man først servere noe så bør det noe jeg også kan få glede siden jeg tross alt er sjefen her. Og jeg er allergisk mot sjokolade,' forklarte Hans med mer rolig stemme. Akima kunne likevel merke at Hans var fylt til randen med bitterhet over å ikke kunne spise sjokoladeboller og følte litt sympati med ham. Hun kunne ikke se for seg et liv uten sjokoladeboller.
'Takk for at du tok deg tid,' sa hun blidt til ham.
'Vær så god,' sa Hans Lykke grettent og lusket bort til et bord der en tenåringsgutt satt og spiste en sjokolade-is. Der ble Hans stående og nærmest sikle mens han stirret på isen, noe tenåringsgutten raskt merket med det resultat at han rømte. Hans ble da stående litt molefonken igjen.
 
Akimas neste intervjuobjekt var Lilly Lykke.
'Kan jeg spørre deg noen spørsmål?' spurte hun Lilly.
'Ja selvsagt,' sa Lilly og gestikulerte smilende i retning et bord som de satte seg ved.
'Hva gjorde du natt til i dag?' sa Akima spørrende til Lilly.
'Jeg sov, men var på toalettet en tur ved tolvtida,' svarte Lilly.
'Hvordan det?' la hun til.
'Det er research,' sa Akima og det var jo på en måte det. Lilly nikket forståelsesfullt. 
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte Akima.
'Å, jeg burde ikke like dem, vil jo støtte min kjære Hans, men jo, jeg er veldig glad i dem ja,' sa Lilly og rødmet over denne innrømmelsen.
'Jeg skjønner,' sa Akima og reiste seg for å avslutte utspørringen da hun plutselig la merke til at Lillys perlekjede manglet en perle.
'Interessant,' mumlet hun.
'Hva da,' sa Lilly.
'Å, ikke noe. Takk for at du tok deg tid til dette,' sa Akima til Lilly som bare smilte.
'Det var ikke noe problem,' sa Lilly.Akima hadde gjort seg en del notater, men hadde fortsatt igjen å spørre ut tre subjekter til.

Og den første av disse tre skulle bli Anna. Akima fant Anna sittende foran pianoet spillende på ?Til Elise?. Anna stanset spillingen da Akima nærmet seg, nærmest som om hun hadde forutsett at hun ville bli utspurt om ting.
'Kan jeg stille deg noen spørsmål?' erklærte Akima og Anna nikket.
'Hvor var du i går kveld?' spurte Akima.
'Nei, jeg sang litt sanger i baren, noe jeg så at du så og siden så skrev jeg en ny sang på rommet mitt som het 'Duet of Chocolate boll lovers',' forklarte Anna.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte Akima som hadde merket seg at Anna ikke virket spesielt overrasket over å bli stilt spørsmål, noe Akima fant litt mistenkelig. Hadde Anna gjort noe som gjorde henne forberedt på avhør og liknende, dette var riktig interessant?
'Å, sjokoladeboller er min store inspirasjonskilde, det er noe fascinerende ved dem. De er så runde og gode og herlige, man blir aldri lei av sånt,' sa Anna og Akima måtte strengt tatt si seg enig i dette.
'Takk for at du lot meg stille litt spørsmål og sånt,' sa Akima snart nok til Anna.
'Det var helt greit og lykke til,' svarte Anna og begynte å spille melodien til sangen hun hadde sunget dagen før på pianoet mens hun nynnet 'you?re like a chocolate boll to me, dubidubidoo'.

Akima ble ikke værende som lytter særlig lenge for hun hadde to mistenkte til og den første som hun bestemte seg for å intervjue av dem var Aksel.
'Kan jeg spørre deg noe spørsmål?' spurte hun ham.
'Det er grådig greit,' sa Aksel og smilte fortrolig som om de to hadde en hemmelighet, noe de ikke hadde så vidt Akima visste.
'Hva gjorde du i går kveld?' spurte hun.
'Eg gikk ein tur etter praten vår i går der eg funderte over meningen med livet og oppskrifter eg ikkje vet,' svarte Aksel.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller da?' spurte Akima og følte at det nå var tid for å være mer og mer rett på sak.
'Eg syns de er grådig gode, men eg syns det er synd at eg ikkje vet hvordan de lages. Eg skulle gjerne spist fleire av dem og det hadde vært flott å servere her,' sa Aksel.
'Ok, takk for dine svar nå,' sa Akima og syntes egentlig at Aksel virket altfor sympatisk til å være en kaldblodig sjokoladebolle-tyv. Aksel nikket og smilte og mumlet noe om bollebaking før han gikk sin vei.

Akima bestemte seg så for å spørre ut Mikael.
'Kan jeg stille deg noen spørsmål?' spurte hun med et smil.
'Jo da,' sa Mikael.
'Hvor var de i går kveld?' spurte Akima.
'Je-jeg so-sov som e-en ba-ba-baby,' stammet Mikael frem.
'Be-beklager sta-stammingen, jeg ha-har egentlig s-sluttet med d-det,' sa han unnskyldende.
'Det går bra,' sa Akima som bare fant stammingen sjarmerende.
'Hva er ditt syn på sjokoladeboller?' spurte hun Mikael så.
'Jeg syns de er interessante og fascinerende ting som jeg liker veldig godt å spise så vel som å lese om,' erklærte Mikael og Akima syntes det var litt rart hvordan han kunne stamme som bare rakkern av og til, men si kompliserte ord som 'fascinerende' uten problemer, men hun tenkte ikke noe videre over det. Dessuten visste hun jo egentlig ganske lite om hvordan stamming fungerte og hva som trigget det.
'Takk for svarene dine,' sa hun.
'Vær så god,' erklærte Mikael mens brillene falt nedover nesa på ham. Han dyttet dem på plass med en nervøs bevegelse og så gikk han en vei og Akima en annen. 'Hils poltergeistet,' ropte han etter henne og Akima nikket, ikke like overrasket over ord av den typen da.

Akima funderte, hvem var tyven? Hun hadde fem mistenkte, men hvem kunne det være? Dette var så mystisk at hun forsto at hun var nødt til å tenke nøye over det og eventuelt spørre ut folk på Facebook eller noe sånt. Og med denne tanken gikk hun til kafeen for å bestille en kopp kakao og bare generelt fundere litt over dette vanskelige spørsmålet.

Og her kommer du inn, kjære leser, hvem spiste Akimas sjokoladebolle? Var det Hans Lykke, Lilly Lykke, Anna Kristaversdottir, Aksel Wildenstein eller Mikael Nikolausen? Alle teorier mottas med glede og interesse, kanskje det er nettopp du som løser mysteriet?

“Elsk meg om du tør” og generell babbel fra en Karoline i påskeferiemodus

Heisann! Været utenfor vinduet mitt har ikke skjønt at det liksom skal være solskinn når det er påske. Været hadde peiling på søndag og på mandag, men så har det gått i regn og gråvær. Det fine er at det for min del kan være hvilket vær som helst i Oslo de neste tre dagene så lenge det er solskinn og massevis av plussgrader i Gøteborg. Jeg skal nemlig dra til Gøteborg om noen få timer sammen med faren min og med det få en fin feriefølelse som det å sitte hjemme i en leilighet ikke klarer å skape med like mye hell. Det var forresten et lite jubileum i går for da var det på dagen fem år siden jeg registrerte meg på Skrivebua og blant annet sendte inn den ene teksten som jeg vant en ryggsekk for, nemlig "En leseløves notater". Jeg skal dog ikke bruke dette innlegget på mimring, det var bare noe jeg følte for å nevne. I hovedsak skal jeg bable om helt andre ting. 

Jeg er en pyse når det gjelder film, jeg må innrømme det. Når jeg går på kino eller leier film så har jeg en fæl tendens til å leie ting jeg vet jeg nok vil like fremfor noe mer sofistikert som vil gi en rikere opplevelse og vekke mer sommerfugltanker. På søndag var jeg likevel litt flink og jeg leide både en svensk og en fransk film (de hadde et sånt tilbud om at man kunne låne tre filmer og ha dem to dager så jeg lånte "Australia" også, men den syns jeg var ganske rar og den falt ikke helt i smak). Den svenske filmen jeg leide var "Maria Larssons eviga ögonblick" og den var fin og interessant, men det er den franske filmen som jeg falt skikkelig for og den tenkte jeg å si litt om nå.

Jeux d'enfants ("Love me if you dare" er den engelske tittelen og "Elsk meg om du tør" er den norske tittelen) http://www.imdb.com/title/tt0364517/

"Elsk meg om du tør" (jeg vil bruke den norske tittelen for enkelhets skyld) er en film som får en til å like sangen "La vie en rose" mye bedre (eller eventuelt bli skikkelig lei den). For i denne filmen er soundtracket hovedsaklig ulike versjoner av denne sangen, noe som for så vidt passer ganske bra. Dette er nemlig en film om kjærlighet, kjærlighet med massevis av lidenskap og sånt. Og dessuten sto det på coveret at det var "Amelie møter Tim Burton" og det er jo ord som vekker en viss nysgjerrighet og da.

"Elsk meg om du tør" er historien om Sophie og Julien som blir bestevenner som barn og som har en boks med karusell tegnet på som de sender mellom hverandre. Den som har boksen sier noe som betyr noe sånt som "spill eller ikke spill" og hvis den andre sier "spill" så kan personen med boksen utfordre den andre til å gjøre noe. Og gjennom oppveksten så blir det mange utfordringer de gir hverandre, alt fra å tisse foran rektor eller til å dra duken nedfra bordet under ett bryllup så alle kakene havner på gulvet. Men når Julien og Sophie blir voksne så blir det mer problematisk å gjøre utfordringer på grunn av ulike ting (som forventningene en har som voksen) og de to vennene må finne ut av om de tør å elske hverandre (derav tittelen).

Rett etter at jeg så denne filmen syntes jeg den minnet mer om Amelie enn om Tim Burton, men etter å ha tenkt nøyere over saken så ser jeg en del likheter med for eksempel "Big Fish" i fargebruken og den magiske realismen. Jeg syns også at "Elsk meg om du tør" minner en del om "The science of sleep" grunnet kreative teknikker som papputkuttede bakgrunner diverse steder og det faktum at grensene mellom virkelighet og fantasi er ganske uthvisket til tider. Mest av alt så er likevel dette en helt egen film som kanskje likner litt på enkelte andre filmer, men samtidig har noe helt eget ved seg og en forfriskende originalitet. Karakterene Julien og Sophie er for eksempel helt selvsentrerte og vier liten tanke til hvordan deres spill går utover menneskene rundt dem og det er det som gjør dem så herlige. De er helt frie og barnslige og gjør grusomme ting (som å plage en mann skikkelig med slag og spark mot skrittet og diverse) og likevel så ender man opp med å heie på dem på grunn av det faktum at de jo virkelig elsker hverandre og var ment for hverandre siden de var barn. Man kan ellers se en engelsk trailer for filmen her: http://www.youtube.com/watch?v=MtzjUjVQe9Q og den gir deg et slag innblikk i filmens tema og viser også den flotte fargebruken som gjør at denne filmen bugner av liv og varme til tross for at den på mange måter har en god del alvor og dramatikk også. Traileren gjør selvsagt ikke filmen rettferdighet, men den gir et innblikk og kan kanskje medvirke til å vekke interessen.

Jeg liker veldig godt fargene i filmen selv i hvert fall og jeg liker musikken og hvordan ting er filmet. Filmteknisk så er dette et godt eksempel på hvordan man lager en film som det er umulig å forholde seg nøytral til for den er bare så spesiell og full av kreativitet. Og jeg liker hvordan den hovedsaklig fortelles i voice over av Julien først av barnet Julien og senere av den voksne Julien. Jeg liker som regel når en film har en fortellerstemme for da føles filmen litt som en bok og det gir noe ekstra, noe evig kanskje. Og ikke minst så elsker jeg slutten for denne filmen har en helt perfekt slutt som gir deg litt frihet til å tolke selv hva som faktisk skjer på slutten, men som i hvert fall gir deg tro på uendelig kjærlighet.

Og jeg vet dette sikkert ikke er noen perfekt anmeldelse for det er masse en kunne sagt og når jeg har sett en film så sitter jeg først og fremst igjen med minne om følelsen filmen ga meg og klarer ikke å tolke og analysere så dypt. Alt jeg vet er at denne filmen traff noe i meg, den hadde noe ved seg som appellerte så innmari og det er derfor jeg skal se etter denne filmen i Gøteborg (det er sånn film man bør eie så man kan se den når som helst og ha den stående i hylla og rope på deg). Det er derfor jeg gir denne filmen en sterk femmer og irriterer meg over at jeg måtte levere den tilbake i går siden den var leid. "Elsk meg om du tør" er rett og slett en genial film som jeg virkelig anbefaler =0)
***
Ellers så har jeg nettopp lest ut "The dust of 100 dogs" (som jeg etter hvert nok også kommer til å anmelde, men jeg er litt for full av nesegrus beundring til å kunne skrive noe objektivt om den nå) og jeg er godt i gang med å skrive en påskekrim som jeg vil poste her på lørdag kveld (hvis alt går etter planen). Men nå kan jeg strengt tatt ikke bable særlig mye mer siden jeg må pakke ferdig og drar på ferie til Sverige om bare noen få timer.

God påske alle sammen!!!

Kuzco og sjokoladeboller, youtube og babbel og et ønske om en god påske til alle lesere og folk ellers =0)

Jeg tenker meg at verden er et akvarellmaleri som ingen spesiell har malt, men som bare har dukka opp rent tilfeldig. Og strekene er vare og forsiktige, men også rike på intensitet og er en fortryllende affære på mange måter. Snø som er i ferd med å smelte bort og etter hvert vil erstattes av hestehov, krokus og etter hvert det mest magiske av alt; løvetann, solskinn som spiller mellom trærne mens skyggene er lange og innbydende og lyktestolpene bare står og betrakter. Men så søles vannglasset overende og ting blir uklart og tåkete. Sånn var verden i dag. Den var visket bort og fra verandaen så man bare gråhvitt og Romsås var tryllet bort.

Det som ikke er visket bort er ideene, selv om det er et irriterende faktum at jeg har skrevet alt for lite på musikalen min. Jeg har bare tretten sider (det skal bli 100 til slutt for at jeg skal vinne) og jeg syns det rett og slett er vanskelig å skrive manus. Dessuten kommer jeg sannsynligvis til å slå en eller annen rekord når det gjelder sangnumre for jeg har hatt over fem forskjellige allerede og det vil bare bli verre. Det fine er at sangen "The Waltz of disappearing chocolate bolls" ble utmerket og jeg vet det sikkert er selvopptatt eller skrytete å si det, men den ble faktisk veldig kul. Såpass kul at jeg tror jeg rett og slett skal poste den her før jeg babler videre (er forresten fullt klar over at bolle sikkert ikke er boll på engelsk, men det passa med ideen og melodien og da ble det sånn):

Waltz of the disappearing chocolate boll
 
I had a packet with chocolate bolls,
round and sweet and good,
it was so magical, now it's so tragical
I'm so misunderstood
 
Many were eaten already, but
I had one left behind,
I'd planned to have it as my dessert,
but now it's impossible to find
 
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls
Please can't they show up again
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls,
if anyone can help me find them they're my friends
 
This is a mystical thing to see,
a boll being gone somehow,
I wish my dream will come true today,
that I'll find it right now
 
It would be great to find that again,
my chocolate boll of delight
Why I wonder did it leave,
it's a strange affair tonight
 
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls
Please can't they show up again
Oh, the waltz of disappearing chocolate bolls,
if anyone can help me find them they're my friends
 
They're my friends till the end, I'll stay true
Helping me would be a nice thing to do
And my wish is only to find,
this boll that's on my mind
I'm on a roll
 
Singing the waltz of my disappearing chocolate boll

Når det gjelder påfunn og kreativitet og sånt så har jeg også tegnet min helt i dag, noe som innebærer at jeg har et veldig likbart profilbilde på facebook og det tenkte jeg å vise nå:

kuzco profilbilde facebook klart
Ok, så er det intet mesterverk og jeg tegnet etter en illustrasjon jeg fant på nettet, men man kan jo se hvem det skal være tror jeg og det appellerer veldig til den delen av meg som gjerne skulle blitt sammen med Kuzco om han bare var levende (han er jo kul, underholdende og ikke minst så er han kongelig og det alene er jo megapluss) =0)
***
Men jeg skal slutte å vise ting jeg har laget eller skrevet i dette innlegget for det er ikke nødvendigvis såå fascinerende og jeg tenkte å bable om noen andre ting i dette innlegget også. Ting som har med musikalsanger å gjøre. Jeg må beklageligvis melde at det neste kindereggmusikalintervjuet kommer etter påske siden kinderlekene mine har dratt på påskeferie. Til deres forsvar så inviterte de faktisk meg til å bli med, men da jeg skjønte at ferien deres gikk til en kurv som står i hyllen ved siden av badekaret vi har hjemme hos meg bestemte jeg meg for at jeg ikke var så interessert. Jeg har nemlig slett ikke plass i de kurvene… Dog slipper dere ikke helt unna musikalnumre av den grunn og det skyldes at jeg har tenkt å bruke resten av dette innlegget på en del klipp på youtube som kan gi dere god stemning, det ga de hvert fall meg. Og jeg fletter klippene inn i en liten historie for å gjøre det litt ekstra kreativt kanskje:

Som seg hør og bør burde påsken være en tid der morgenene er glade og lette og man møter dagen med tonene fra "Singing in the rain"s "Good morning, good morning" i tankene: http://www.youtube.com/watch?v=rVeSgGU5zqA. Etter hvert som man beveger seg utenfor husets fire vegger burde dagen ellers være nydelig, nettopp en slik dag som beskrives i "Oklahoma"s sang "Oh, what a beautiful morning": http://www.youtube.com/watch?v=JeQ2QNjmrQE (her fremført av Hugh Jackman =D) Ellers burde man etter hvert møte på en gutt som synger denne sangen for deg: http://www.youtube.com/watch?v=LFgngL8gIqc (en sang av Sondheim som her synges av Michael Ball) for da ville dagen virkelig være perfekt. Da ville man nok fylles med følelsen av at man kan klare alt bedre enn andre, noe som flott illustreres i sangen "Anything you can do" fra "Annie, get your gun": http://www.youtube.com/watch?v=JY7Hh5PzELo. Og det ville love godt for resten av påsken, en påske som like godt kan fylles til randen med et ønske om å være "Bad guys" som i sangen med samme navn i "Bugsy Malone": http://www.youtube.com/watch?v=w1FgpBxXho4&feature=related. Uansett hva man ønsker å fremstå som får man satse på at det blir en fin påske der det blir som Annie i musikalen "Annie" synger om i sangen "Tomorrow": http://www.youtube.com/watch?v=kqViPnpVs54 og at solen dukker opp neste dag hvis den ikke gjør det første dagen. Det passer nemlig alltid veldig godt med solskinn i ferien for da kan man sitte på verandaen med en bok og en kopp kakao og bare nyte og det er alltid toppers. Man får satse på det beste. Ellers så ønsker jeg god påske til alle sammen selv om jeg sannsynligvis blogger igjen enten mandag eller tirsdag. God påske uansett!!!

Script Frenzy (überentusiastisk babbel om musikaler jeg skal skrive og sånt) <3 (c:

Det er første april og sola har skint i hele dag. Det er første april og jeg har ikke lurt noen og heller ikke blitt lurt. Det er første april og jeg er litt bekymret for at folk kommer til å tenke at det er en spøk uansett hva jeg skriver her nå. Men det er ingen spøk, langt der i fra faktisk.

script frenzy
Denne raske illustrasjonen ble lagd på to minutter i paint og er her egentlig kun for å akkompagnere følgende faktum. Jeg har tenkt å være med på Script Frenzy denne måneden. Man kan lese mer om Script Frenzy her: http://www.scriptfrenzy.org/, men jeg kan kort oppsummere det slik at Script Frenzy er en konkurranse der man skal skrive et manus for film, teater, grafisk roman eller tv-serie på 100 sider og i løpet av en måned. Og dette har jeg altså tenkt å være med på, noe som innebærer fare for mye babbel om manus og kanskje posting av en god del sanger efter hvert. Jeg skal nemlig benytte Script Frenzy til å skrive en musikal for teaterscenen og med den litt for lange tittelen: The soon-to-be world ruler who still had time for both love and musical obsessing. (Og sannsynligvis interesserer en oppsummering av konseptet mitt ganske få, men jeg skriver litt om det likevel og så kan dere lese det dere føler for.)

Det handler om en jente som er søt og snill og tilfeldigvis også har planer om å bli en Ond Hersker over Verden. Jeg har nemlig en liten fascinasjon overfor tanken på verdensherredømme og i tillegg en liten teori om at de fleste på ett eller annet tidspunkt tenker at det hadde vært interessant å herske over verden. Og hovedpersonen i musikalen jeg nettopp har påbegynt har altså tenkt å oppfylle denne drømmen og det med hjelp av en liste. Rettere sagt, denne lista: http://www.eviloverlord.com/lists/overlord.html. Men hun skal gjøre masse feil med vilje på grunn av en skudd logikk om at det vil virke mindre mistenkelig om hun gjør alle feilene onde herskere gjør (som å fortelle helten alt om hva deres onde plan går ut på siden man tror at helten er dømt, noe den selvsagt ikke er). Og hovedpersonen i historien min, som forresten heter Amelia på grunn av at jeg a) liker navnet og b) er litt fascinert av Amelia Earhart, bestemmer seg for å bruke sommerferien på verdensovertakelse og sånt. I tillegg skal hun efter hvert bli kjent med den herlig nerdete paranoide hypokonderen Ivan som har sitt eget prosjekt med å ta bilder av alle lyktestolper i landet og hun har en bestevenninne som er en direkte vakker japansk jente som heter Kimiko og som elsker poesi. Men de tøffeste karakterene, utenom papegøyen Pax som kan snakke bakvendt og i tillegg kjenner til bortimot alle banneord en kan tenke seg, er Amelias to gullfisker som kan snakke når ingen mennesker er i nærheten og som er svært så intellektuelle. De er nemlig übertøffe siden de heter Monroe og Kennedy og på et eller annet tidspunkt skal ha en sang ved navn "Let's have an affair" =0) Dessuten skal Amelia ha tre muser som heter Mekeia, Philomel og Emmeth (som skal minne en del om en viss annen musikalkarakter som er drømmegutten min og som gjør at jeg, hver gang jeg ser klipp fra musikalen "Legally Blonde" på nettet, er såå nær å rope "kan du ikke bli levende og tilfeldigvis flytte til Oslo
 og bli sammen med meg"). Og så skjer det sikkert mye annet i denne musikalen, men jeg har ikke planlagt ting så nøye enda. Men jeg tenkte å poste navnet på noen av sangene og hvem som synger dem (har bare skrevet en av dem så langt, men gleder meg veldig til å skrive de andre). Kanskje det til og med blir slik at lesere av denne bloggen leser tittelen på en sang og tenker "den bare må bli genial", det hadde vært kult.

Eventuelle sangtitler jeg kan bruke i denne musikalen (hvem som synger dem står i parantes):

– The Evil Overlord List (Company)
– Why I want to be an evil super villain who rules the world (Amelia)
– The Swearing Backwards Song (Papegøyen Pax)
– Discussing politics (Monroe og Kennedy)
– Let's have an affair (Monroe og Kennedy)
– Metaphors and melancholy (Kimiko)
– How to break the rules (Amelia og musene)
– Capture the lamp post (Ivan)
– Ode to Disney Villains (Amelia)
– Why the fuck are we part of this story (musene)
– I think I kind of care (Ivan)
– If this was two centuries ago (Ivan og Amelia)
– Kawaii lullaby (Kimiko)
– If life was a musical (Amelia, Ivan og Kimiko)

Hvis det er noen av disse titlene som pirrer nysgjerrigheten spesielt mye så er det bare å si i fra og så skal jeg få skrevet dem så snart som mulig. Men det blir spennende da, jeg har tenkt å skrive en musikal og det kan jo bli kjempemoro å holde på med.
***
Jeg leser faktisk krim for øyeblikket og krim leser jeg egentlig ganske sjelden. Men det fulgte med krimbok i Mag og jeg kom frem til at jeg kunne lese den like så godt. Ellers så er situasjonen nå slik at jeg har så sykt lyst til å begynne å lese "The Dust of 100 Dogs" siden jeg endelig eier den nå. Dessverre har jeg bestemt meg for å spare den til påskeferien, nærmere bestemt mandag og det føles derfor som en dato hundre år frem i tid. Men det vil vel gå greit da, jeg har jo litt tålmodighet… Ellers har jeg ikke noe spesielt å bable om, men skal nok snart blogge igjen. Til da får alle ha det utmerket =0)