Om Alexander Rybaks eventyr (en anmeldelse) og annen bablifisert opplysning

Før jeg tar for meg det jeg skal ta for meg i dag så tenkte jeg sånn kort å nevne en av de tingene som skremmer meg litt og det er levende statuer. Du vet sånne mennesker som er sminket og kledd som om de for eksempel var statuer av sølv eller granitt og står heeelt stille. De skremmer meg, de fascinerer meg også altså, men fascinasjonen er blandet med en skremthet som gjør at jeg ofte går lang ring rundt hvis jeg ser dem sånn at jeg ikke risikerer at de bukker for meg for det er veldig ekkelt når de plutselig beveger på noe etter en lang stillestående tilstand. I stad, i Oslo sentrum, så jeg en sånn levende statue som var sminket som Henrik Ibsen og som jeg til dels lurte på om var en ekte statue siden ansiktet virkelig så ut som om det var hogget ut i granitt. Så ble jeg stående i fem minutter mens jeg bare betraktet ham i håp om at noen andre skulle legge noen penger i bøtta hans sånn at jeg ville få bevis på at han faktisk var et menneske og ikke en statue og i tillegg ikke risikerte at han bøyde seg for å ta meg i hånden. Til slutt var det litt sånn at jeg vurderte å spørre noen om å legge ti-kronen jeg hadde tenkt å gi ham for å tilfredsstille nysgjerrigheten i bøtta for meg, men jeg tok til slutt mot til meg og la oppi penger selv med det resultat at statuemannen ikke bøyde seg, men ringte med en sykkelbjelle eller noe sånt, noe som for så vidt var nesten like småekkelt og skremmende. Men de er jo fascinerende, utrolig interessant på et vis 🙂
***
Anyway så er planen å prate om temaer som ingen andre har bablet om i det hele tatt (ironi), nemlig Alexander Rybak, og da hovedsaklig blir temaet den nye cden hans (som jeg har kjøpt siden jeg er litt fjortis-forheksa jeg og).


Jeg oppdaget Alexander Rybak i første omgang i 2006 da jeg var fast seer av Kjempesjansen. Da syntes jeg han var supersøt og var sjarmert til den grad at jeg gjorde som jeg hadde gjort med Benji på SYTYCD (nemlig si til tven "hei, person på skjermen, kan du ikke komme til Stovner tilfeldigvis og forelske deg i meg, siden du er så søøøt"), noe som ikke hjalp. Dog stemte jeg faktisk da det var finalen og var veldig fornøyd da han vant, ikke minst fordi jeg digget (og digger) sangen "Foolin". Denne sangen kan man høre her: http://www.youtube.com/watch?v=Faa2Nbeki-c og jeg syns fortsatt at det er den desidert beste sangen til Rybak, den er skikkelig kul rett og slett. Jeg er ikke forelsket i Alexander Rybak nå altså, jeg syns han er utrolig søt, veldig talentfull og har masse sjarm, men jeg er ikke helt i himmelen sånn som venninna mi og jeg hører også at han spiller bedre enn han synger (han synger fint altså, av og til direkte flott, men det er showinga og spillingen som er områdene der han virkelig briljerer). Jeg syns heller ikke at han hadde den beste låten i årets MGP (det bidraget hadde Malta), selv om "Fairytale" er en låt med mange gode sider, noe jeg snart vil komme tilbake til, men ellers så er jeg hovedsaklig positiv. Like fullt føler jeg at jeg kan gi en noenlunde objektiv analyse av Rybaks nye cd og det er nettopp det jeg har tenkt til og jeg setter dermed straks i gang.

Først vil jeg bare si i fra at det jeg har tenkt til er å ta for meg en og en sang og skrive min formening angående den sangen og deretter skrive en kort konklusjon. Dette vil bli i samme stil som i dette innlegget mitt fra i fjor: http://akimamontgomery.blogg.no/1213022985_musikalsk_snadder_og_.html og vil forhåpentligvis interessere folk. Jeg har ikke tenkt å linke til sangene, men tipser om at man skal kunne høre sangene her:  http://www.myspace.com/alexanderrybak, lett søke dem opp på youtube hvis man vil høre sangene jeg babler om og ikke har cden enda selv og liknende. Ellers blir det i samme stil som i det innlegget mitt som jeg linka til høyere opp på siden, jeg tar for meg hver sang og skriver om den, minus strofeutvelgninga som jeg ikke tar med. Da skal jeg sette i gang =0)

Formeninger om sangene på cden "Fairytale"

1) Roll with the wind
Første spor er blitt sammenliknet med en irsk drikkevise i andre anmeldelser, men jeg assosierer den heller med pirater for det er en slags sjørøvervise med et fengende refreng som lukter av sjøluft og reiste seil. Det er et refreng som fester seg ganske lett med mange gjentakelser, mye felespill og sjarm fra ende til annen. Verset er ganske uforglemmelig, men det er mye mer refreng enn vers så det går jo greit. Negativt sett er dette den sangen der Alexander Rybaks stemme kommer dårligst frem, han synger ikke dårlig, men den passer ham ikke hundre prosent. Dog er ikke dette et stort aber for dette blir liksom ikke en sang for vokal briljering eller flisespikkeri, men bare en liten perle som får en i godt humør og klar for å lytte videre. En kan ellers kommentere på at det ikke er den mest originale sangen akkurat, men det syns jeg ikke gjør noe. Terningkast 4.

2) Fairytale
En av grunnene til at denne sangen slo sånn til i MGP tror jeg var at den setter i gang med en gang. Med veldig mange av årets sanger tok det lang tid før høydepunktet kom, men her fyker det av gårde fra start til slutt og det blir sjarmerende og fengende til den grad at man blir sprø (siden den setter seg på hjernen i ett sett). Første gangen jeg hørte "Fairytale" likte jeg den ikke spesielt godt grunnet at den var fullt kjør hele veien og jeg personlig liker at en sang gjerne starter veldig rolig, bygger seg og så ender opp i en eksplosjon av et crescendo og her er det crescendo hele veien, men den har vokst for hver gjennomlytting og det er nå åpenbart for meg at "Fairytale" er en veldig smart og kul låt. Den er for eksempel veldig umiddelbar, man kan ikke bare overse den når den er på radio, man stopper og lytter, danser kanskje litt, synger med. Dessuten er felespillet på grensen til det geniale i denne låta for det gjør det litt nasjonalistisk på en god måte og låten blir på den måten både moderne og gammeldags samtidig med et tidløst kjærlighetstema og masse sjarm. Og det fengende og flotte refrenget gjør at laber grammatikk i versene ikke spiller noen rolle, det blir så fengende uansett. Terningkast 5.
 
3) Dolphin
Dolphin har en fin begynnelse før den skifter retning til en viss grad. Med strykerne i bakgrunnen og koringen blir det litt pompøst, men feledelen er herlig. På noen måter er denne sangen litt spesiell for det tar litt tid før man får ordentlig taket på den siden den på mange måter like godt kunne vært flere forskjellige sanger. Når man kommer inn i sangen så ser man etter hvert sjarmen likevel for dette er en sprudlende interessant perle som har mange fine elementer. Jeg liker riktignok ikke koringa så godt, men den delen der de er med høres ut som noe som kunne blitt spilt på slutten av en Disney-film med en litt svevende stemning og flott arrangement ellers. Det jeg tror er refrenget, delen om den magiske delfinen er en søt fin greie med et annslag av melankoli, men også en god del magi. Og dette er en flott sang, jeg syns bare at den spriker i for mange retninger samtidig. Jeg ville selv tatt delfindelen og instrumentaldelen og satt det sammen i en sang og så latt det andre bli del av en annen sang, men det kan være jeg som tenker feil. For å komme inn på litt mer positivt så kler Alexander denne sangen svært godt og den viser at han kan tenke originalt som komponist og det er slike elementer som er med på å redde denne sangen og gjøre at den hovedsaklig blir et innslag som jeg lytter til med et smil. Dessuten er jo teksten fin. Terningkast 4/3.

4) Kiss and tell
Dette er den mest poppa sangen føler jeg og den er veldig stilig med en interessant melodi som vekker dansefoten, men samtidig har noe litt modent ved seg som vekker assosiasjoner til mørke kafeer der bluesen ligger i lufta, jeg tenker liksom på detektiver og Femme Fatale, men det er kanskje en tanke bare jeg får. Uansett er dette en sang med en utmerket tekst og et anslag av noe litt mystisk og sofistikert, noe som sånn sett gjør dette til en av de mest fascinerende sangene på plata "Fairytales". Kritikkmessig sett så er den ikke den sangen du lytter til fem ganger etter hverandre, man må ha pauser mellom hver gjennomlyttning av denne sangen. Ellers så er den ganske kort og der syns jeg kanskje ting med hell kunne vært gjort litt annerledes på denne cden. Det er veldig variable lengder på sangene og det ville nok virket mer gjennomført hvis alle sangene var rundt tre, fire minutter hver (eventuelt Marit Larsen vrien, alle sangene er omtrent like lange, men to, tre sanger er mye kortere og blir som små oaser i musikken). Men bevares, nå er jeg pirkete og for å komme tilbake til "Kiss and tell" så vil jeg konstatere at dette nok er en av de sangene jeg virkelig ble nysgjerrig på. Terningkast 5.

5) Funny little world
Denne sangen begynner på et slentrende avslappet vis og er virkelig behagelig å lytte til. Dessuten er det en sang som er svært oppmuntrende, den er munter og koselig og får en i godt humør. Tross klisjéer (som Rybak virker ganske glad i) så er teksten fin (og aktuell på sitt vis), melodien herlig og hele sangen en melodi som lett kan bli en sommerhit. Negativt sett så syns jeg den minner litt vel mye om "I'm yours" og "I'll always be scared of heights", egentlig en slags kombinasjon av de to faktisk. Dette gjør at originalitetsaspektet faller litt fra og det er jo ikke helt hensiktsmessig. Utenom dette er det dog lite å klage på for dette er en veldig fin sang som appellerer ordentlig til meg og engasjerer i stor grad. Terningkast 5/6.

6) If you were gone
I denne sangen har den godeste Rybak tatt en veldig kjent melodi som er av den typen som alle har hørt, men som man ikke husker hva heter og gitt den en engelsk og romantisk tekst. Dette er med andre ord ikke Alexander Rybaks melodi, men det er likevel en veldig vakker melodi og teksten er også fin, om enn litt suppete og ganske klisjé. Problemet ligger mest i at jeg subjektivt sett syns denne melodien kler best å være tekstløs, jeg syns liksom ikke teksten gir melodien noe særlig og det blir også litt kjedelig siden det er det samme egentlig hele veien. Håndverksmessig er det veldig flott for det er ingen lett jobb å arrangere tekster til kjente melodier og Alexander Rybak har gjort en god jobb, men jeg føler likevel at dette dessverre blir det sporet på plata som appellerer minst til meg og syns heller Alexander Rybak bare skulle spilt melodien uten å gi den tekst. Men det er hva jeg tenker og en annen kan oppfatte det helt annerledes. Terningkast 3.

7) Abandoned
De første tonene vekker assosiasjoner til spilledåser og det utvikler seg videre til en poppa melankolsk ballade i beste Elton John-stil (tidvis så minner den litt om "Sorry seems to be the hardest word, ikke mye, det er bare i enkelte avkroker av melodien). Etter hvert blir det mer følsomt og interessant og dette er også en sang som vokser for hver gjennomlyttning. Her kommer Alexander Rybaks stemme til sin rett og teksten er tidvis riktig flott. Men det er melodien med sitt melankolske, litt dystre, men ikke deprimerende preg som gjør dette til en flott låt for den er veldig enkel, men samtidig dyp på et underfundig og imponerende vis. Også dette er en ganske kort sang og til tross for alle mine fine ord så er det noe som mangler, det blir kanskje for håpløst, men den viser videre Rybaks talent og er absolutt verdt å lytte til. Terningkast 4.

8) 13 horses
Som mange andre anmeldelser har påpekt er dette det mest pompøse innslaget på cden "Fairytales", noe jeg er enig i. Det lille jeg har av kritikk er at denne sangen krasjer helt med det jeg lærte av å spille Zelda tidligere, der nektet Epona å gå i vannet og her er det plutselig 13 hester i vannet, det henger virelig ikke på greip. Anyway, dette er en utrolig flott sang som er overdådig som bare rakkern og litt patetisk på en god måte. Egentlig minner den meg litt om sangen jeg skrev om den fortapte sjokoladebollen og som var med i påskekrimmen min for det var jeg fryktelig overdramatisk og det er Alexander Rybak i denne sangen og. Her har vi 13 hester som holder på å drukne i et stormfullt hav og det blir det musikk av, flott musikk virkelig holder på interessen. Teksten er også flott, fryktelig deprimerende til tider riktignok (vekker assosiasjoner til Artax i Sørgmodighetens Sump), men flott og heldigvis vitner det om håp på slutten der man nærmest kan se sola endelig dukke opp over horisonten, lukte hav og føle i hjerte og sjel at det kan ende godt til slutt på et vis. Ellers er slutten litt brå, men likevel passende og jeg vet at jeg liker denne sangen skikkelig godt. Terningkast 6.

9) Song from a secret garden
Dette er instrumental musikk signert Rolf Løvland der Alexander er bevæpnet til tennene med talent og en finfin fele. Her er det ikke noe mer sang, bare et nydelig musikkstykke med duften av magiske urter i hemmelige hager med portaler til andre verdener og et snev av irsk idyll og melankoli i en melodi som virkelig, virkelig er vakker. Her briljerer Alexanders feletalent og man bare svever på tonene mens de smyger seg inn i hjertet og varmer hele deg med en ør glede over ekte skjønnhet. Og det gjør ikke noe at stykket på sett og vis går i ring og er det samme omatt og omatt, for det er så inspirerende, ja riktig skjønt og en drømmer seg bort til felespill og melodiøs nostalgi. Terningkast 6.

Hovedsaklig er dette en ganske interessant cd med mange fine sanger og ingen riktig dårlige, selv de jeg ikke liker så godt har flere fine elementer ved seg. Alexander Rybaks stemme er ikke fantastisk, men den er god og tidvis veldig god og melodiene er perler på en snor med mye varme og sjarme. Dessuten viser Alexander Rybak at han appellerer til et større publikum enn bare skrikende ungjenter, han får barna med seg med "Fairytale" og "Roll with the wind", de gamle vil elske "Song from a secret garden" og "If you were gone" og "Funny little world" vil garantert appellere til lillebroren min som var hekta på "I'm yours" i hele fjor sommer. Så jeg anbefaler "Fairytales" og gir den sammenlagt terningkast 4/5 (den er enten en sterk firer eller en svak femmer). Uansett er det er kul cd og jeg tror jeg skal lytte videre til den snart.
***
Ellers får jeg ikke vært innom her noe særlig i helgen siden jeg drar på hytta fra i morgen til mandag. Til da får dere alle ha en flott langhelg!!!

Et ganske generelt innlegg der jeg også vier litt oppmerksomhet til drømmestripeunderholdning =0)

Jeg har nå sett "Coraline" på kino to(!) ganger og jeg elsker på den filmen, den er veldig fantastisk. Dog har jeg ikke tenkt å skrive noen anmeldelse av den fordi jeg for øyeblikket er mer i modus til å bable om andre ting og jeg vil helst ikke risikere å røpe noe, vil bare si det sånn at det er en utrolig fascinerende film som er flott laget og som jeg anbefaler på det sterkeste (løp å se, løp å se, løp å se). Vil dog advare om at den idiotisk nok er oversatt til norsk på de fleste kinoer, fant ut at den eneste måten å se den på engelsk originalspråk var å dra på en kino der de sendte den i 3D-versjon. Tror dette er en sånn film som er mye dårligere på norsk enn på engelsk (har riktignok bare sett den på engelsk, men tror det allikevel) og den er ekstra utmerket i 3D-versjon. Det beste er nok å få sett den på Ringen Kino (der jeg har sett den) for der er den på engelsk og i 3D og setene er ordentlig behagelige, det eneste dumme der er at popcornet kunne vært mer saltet, men det er intet stort problem.
Neste kinoplan er sannsynligvis å se "Star Trek" søndag 7. juni (får ikke dratt på kino til helgen siden jeg skal på hytta da og har planer lørdag sjette juni antagelig) og etter det har jeg ingen viktige kinoplaner på en stund. Nå gleder jeg meg veldig over at mai varer i en snau uke til og så er det juni (den desidert mest fantastiske måneden av alle måneder som finnes). Ellers så har jeg kjedet meg en del i dag, lest i vei på "Watchmen" (leser nesten bare grafiske romaner for tida, men har tenkt å lese "Wicked" snart sannsynligvis eller en eller annen mursteinsbok). Lånte ellers en bok som het "Zot!" og som var av Scott McCloud på biblioteket forleden dag og den bare vet jeg at vil være toppers. Den er litt blanding av vennskap, superhelter, science fiction og masse mer på 570 sider i manga-stil (med litt mer amerikanske elementer av og til som at den leses "riktig" vei, fra venstre). Jeg lånte også en annen grafisk roman ved navn "Vampire Love" av Joann Sfar som er kjempesøtt tegnet og som jeg også ser frem til å lese, med andre ord har jeg nok materiale til uttallige anmeldelser egentlig 🙂

Jeg har forresten nylig lest en bok av Jesse Renklaw ved navn "The night of your life" som jeg har tenkt å prate litt kort om. Det vil ikke bli noen ordentlig anmeldelse for jeg har ikke tenkt å skrive så langt innlegg nå, men den må bare nevnes så vidt. Konseptet er like enkelt som det er genialt. Jesse Renklaw har en nettside ved navn Slow Wave og den finner man her: http://www.slowwave.com/. Enkelt og greit kan man trykke på "submit"-knappen og fortelle om en drøm man har hatt og så tegner han mange av drømmene som kommer inn og så ender de opp som fire stripers-tegneserier. I boka "The night of your life (som man kan se et bilde av forsiden på lenger ned på siden antagelig) er et utvalg av disse tegnede drømmene samlet og resultatet er overraskende engasjerende og interessant. Og det fine er at selv uten å låne eller kjøpe boka kan man se veldig mange av Jesse Reklaws drømmestriper på nettopp http://www.slowwave.com/, noe som gjør at dette også trygt kan anbefales som en fabelaktig webcomic. Og det er fascinerende, drømmene er gjerne morsomme, men også ofte dype og det er mer tilfredsstillende enn å prøve å analysere drømmer (noe jeg har gitt opp siden drømmene mine tilfeldigvis sjelden inneholder de symbolene man leser om i drømmetydningsbøker). Dessuten fungerer drømmer svært godt i stripeform og jeg anbefaler alle å lese i vei på denne nettsiden og gjerne få lånt eller kjøpt boka. Genialt!!!

Og det var det for i dag egentlig, men jeg har tenkt å blogge igjen om noen dager. Til da håper jeg alle har det flotters!!!
(Ellers er jeg forresten klar over at jeg ofte har laaange innlegg og at jeg leser helt sykt mye, håper det går bra…)

babbel og Blood Song (jeg har forelsket meg i tegningene til Eric Drocker, de er så vakre)

(Advarer om at dette innlegget ble ganske langt siden jeg hadde så mye å si, det bare ble sånn liksom)

Jeg var så nær å dra på X-Factor audition i stad, men så turte jeg ikke allikevel siden jeg tross alt er pyse og mamma merkelig nok ikke vil at jeg skal delta på ting som gjør at jeg risikerer å havne på tv-skjermen. I senere ettertanke er det like greit at jeg lot det være siden jeg ikke er spesielt god til å synge og selvskrevne sanger kanskje ikke interesserer så veldig mange andre enn meg (og av og til foreldre og venninner). I morgen har jeg planlagt å dra til Oslo Expo (en tegneseriefestival på Grünerløkka bibliotek) og se ett foredrag om tegneserier før jeg skal sjekke ut om de selger noen tegneserier. Ellers har jeg lyst til å dra på kino igjen (vurderer å se Coraline nok en gang siden den var så herlig, men vurderer også å la det være og heller se Star Trek på søndag og jeg kan selvsagt se kino to ganger på en helg, men det blir å ta litt av kanskje, også blir det jo litt vel dyrt og). Jeg leser ellers nesten litt vel mye grafiske romaner for tida ((låner det mye på biblioteket) og nå har jeg i tillegg nettopp begynt på å lese "Watchmen" (som jeg kjøpte i København). Jeg har ikke sett filmen enda, men tenkte å spare den til den kom på dvd. Tegneserien derimot ser jeg ingen grunn til å spare og det er så langt interessant, selv om tegnestilen ikke appellerer helt til meg (det er ikke noe galt med den, men jeg har andre preferanser egentlig). Og dette pratet om tegneserier leder meg innpå det temaet jeg hadde tenkt å ta for meg her, nemlig en spesifikk bok som jeg nettopp ble ferdig med og som heter "Blood Song".

Blood Song -A silent ballad av Eric Drocker


(bilde funnet på google bilder)

Da jeg i påskeferien var noen dager i Gøteborg sammen med faren min så han på "Sin City" på den bærbare dataen sin og jeg så litt (med noen pauser der jeg leste i vei på "My life: The musical"). Jeg er ikke alltid så glad i vold og syns filmen var ganske rar (selv om den teknisk sett var svært imponerende), men jeg likte stilen utrolig godt. Dette med at ting var i svart-hvitt, mens noen ting var i farger gjorde at de tingene som var i farger ble desto mer tydelige og viktige og gjorde det hele til en estetisk sett nydelig opplevelse. Det samme trikset brukes til gangs i Eric Drookers grafiske roman "Blood Song" og gjør boka direkte nydelig å se på. I "Blood Song" er det ingen tekst, bare bilder og det kunne funket ganske dårlig hos en mindre presis tegneserieskaper, men hos Eric Drocker blir det vidunderlig. Man savner aldri ordene for bildene forteller mer enn ord og i flere tilfeller kunne hvert bilde alene vært en fortelling.

Visstnok er Eric Drocker veldig klart på venstresida politisk og en person med sterke meninger politisk sett og hvis man blar i boka "Blood Song", med et samfunnsengasjert blikk vil sikkert dette bli ganske tydelig. For min del tenkte jeg ikke noe særlig over dypere budskap, men satt heller bare og nøt den visuelle godteposen denne boka var, med bilder som med sin enkle skjønnhet ga meget sterkt inntrykk. Her: http://www.drooker.com/drawings.html kan man se en del av Eric Drockers tegninger og noen av de bildene man kan finne her fins i "Blood Song" og de som ikke finnes der representerer likevel den stilen Drocker har i denne boka. Det er ganske stilistisk og med sin blanding av trykk (tror jeg) og akvarell minner det litt om noe samisk kunst jeg så på en utstilling for noen år siden, men med noe ekstra i tillegg. Fargene er hovedsaklig en nyanse av blålig grått og dette gir boka noe melankolsk (og gjør det veldig passende at Eric Drocker tidligere har gitt ut en liknende bok kalt "Blood" som jeg ikke enda har lest, men som jeg vet omhandler regn til en viss grad og fargemessig er jo dette som illustrert regn). Av og til dukker det opp et snev av farger i det blåtonefylte fargespillet, en gul sommerfugl, en blågrønn papegøye og da er det dem som trekker til seg oppmerksomheten, uten å ta noe i fra de bildene som imponerer vel så mye i sine blålige nyanser. Og jeg prater mye om bildene og stilen nå, men det er dem som gjør denne boka og som fører til at du blar i den og blar mer i den og blir sittende nærmest i transe og betrakte de vakreste bildene (deriblant en fullside med en hund og en gul sommerfugl som utmerker seg særlig ved sin skjønnhet).

På mange måter er det vanskelig å beskrive handlingen i "Blood Song" for det er ikke den som gjør at du leser videre. Kort oppsummert kan jeg si at det handler om en navnløs ung jente (muligens vietnamesisk eller noe sånt, men det kan man ikke si sikkert) som drar fra familien sin for å hente vann sammen med hunden sin. Når hun kommer tilbake har alt forandret seg på et vis hun ikke kunne forutsett og hun ender opp med å dra ut på et stort eventyr. Og dette forteller ganske lite om historien og det er like greit siden dette er en sånn bok som handler om ganske lite, samtidig som den omhandler veldig mye rart. Dessverre går det nødvendigvis veldig fort å lese "Blood Song" siden det bare er bilder og ingen ord og det blir på den måten en sånn fortelling som blir umulig å sette så mye pris på som den fortjener. Man får liksom lyst til at det skal ta en lang stund og lese gjennom denne boka siden det er så flott å se på og så inspirerende, men den fyker forbi likevel. Og historien, selve historien syns jeg ikke imponerte like mye som bildene for den slutter for brått etter min mening og har noen små mangler av og til. Men så er det heller ikke den som driver boka videre etter min mening, men kunsten og det filmatiske preget med at boka for eksempel starter med universet før det zoomes inn på miljøet der historiens hovedperson bor og det ellers er mange bilder som zoomer helt inn på for eksempel øynene til en karakter og så ut og viser mer og mer av bildet og mindre og mindre av detaljene. Vet ikke om det beskrev det så nøye, men håper det ga et inntrykk.

Mye av den kritikken denne boka har fått handler om det politiske standpunktet den viser at Eric Drocker har (som jeg altså ikke tenkte over) og at det ellers er en ganske moralsk historie, men alle kritikker jeg har lest har samtidig skrytt av tegningene og jeg føler at det er bildene som blir det mest relevante uansett og Eric Drockers evne til å skape en helt spesiell verden i en enkel, men magisk fargepallett. Og jeg oppfordrer til å besøke linken: http://www.drooker.com/drawings.html og i tillegg se på malerier for Eric Drocker er en kunstner som er verdt å følge med på og en god forteller og. "Blood Song" får terningkast 5.
***
Ellers skal jeg blogge igjen ganske snart sannsynligvis for det er egentlig mye jeg har lyst til å bable i vei om og til da håper jeg alle har det utmerket (og koser seg og gjerne drar til Grünerløkka bibliotek for å låne "Flight" antologier eller "Blood Song" for eksempel, det anbefales). Karolinsk hilsen fra meg!!!

Karoline leker kunstnerisk og babler om sanger fra Pokemon-cder siden hun er i mimremodus :)

lyktestolpevals
(hvis bildet ikke vises på dataen til leseren av dette innlegget beklager jeg det)

Tegningen overfor har jeg tegnet på data på et program som gjorde at man kunne tegne med en penneaktig ting på en plate og så dukka det opp på skjermen, så da ser det ut som om jeg har tegnet med pastellfarger, Det fine er at jeg har kunnet leke meg med tegneprogram i arbeidstida av og til i det siste. Ergo er livet herlig og jeg liker den tegningen, dessuten er det jo ganske karolinsk med lyktestolpevals 🙂

Anyway så har jeg laaanghelg nå og jeg har noen ideer om hvordan det skal benyttes, men bare noen. Jeg har noen få planer og eventuelle planer og så må jeg på biblioteket og levere noen bøker på fredag (grafiske romaner på Grünerløkka filial (der det er en tegneseriefestival-greie til helga) fascinerende nok. Og jeg gleder meg til juni siden det er den aller beste av alle måneder (noe som ikke sies kun fordi jeg har bursdag da). 
***
Men jeg tenkte egentlig å lage en liste som både er litt barnslig, litt mimrende og ganske musikalsk og den dreier seg, av alle ting, om de beste sangene fra Pokemon-cdene.

 
Fra jeg var fjorten til jeg ble atten var jeg storfan av Pokemon og jeg følte meg da litt flau over dette siden det egentlig jo var noe som var mer beregnet på barn. Like fullt så jeg de tre første filmene på kino (og likte dem godt til tross for at alle anmeldere ga dem enere og toere) og jeg kjøpte også spill, samlet på Pokemon-klistremerker og klarte ikke helt å bestemme meg for hvem jeg syntes var søtest av hunden vår (vi har faktisk en hund, Snickers, men han bor hos en venninne av mamma siden hun har mer tid til å ta lange turer med den og nå har jeg ikke sett ham på mange måneder) og Pikachu. Jeg leste fanfiction om forholdet mellom Ash og Misty (som jeg trodde ville ende opp sammen) på nettet, så episoder, dro på Linderud senter for å få Mew på game boy-en min og var like fornøyd som småungene da en figur var utkledd som Pikachu på Stovner Senter og skrev i autografboka mi. I ettertid har interessen forvunnet til en viss grad, jeg spiller fortsatt Pokemon på game boy en gang i blant, ser noen episoder og det er ikke så lenge siden sist jeg designet en pokemon, men det er ikke det samme lenger. Likevel tenker jeg med et smil tilbake på Pokemon-perioden min og cdene jeg hadde. Det ble nemlig gitt ut en del Pokemon-cder med pop som gjerne handlet om Pokemon-universet. Jeg har gjennom årene hatt tre sånne cder og basert på det tenkte jeg å lage en liste over de fineste sangene fra Pokemon-cdene i tilfeldig rekkefølge sånn for moro skyld. Så da setter jeg i gang:

Fine sanger fra Pokemon-cder

– Brother, my brother (http://www.youtube.com/watch?v=aeBo_UcVX9I&feature=related)

En fin sang som var del av noen scener i den første Pokemon-filmen som nesten fikk meg til å begynne å gråte da jeg var femten og som er godt sunget med en kul melodi og et viktig budskap. Riktignok ganske klisje (jeg glemmer alltid hvordan man lager den streken over e-er i ord som klisje, derfor mangler den) , men fint likevel og behagelig å lytte til.

Misty's Song (http://www.youtube.com/watch?v=ybLNAF-wV88)

Jeg må innrømme at jeg i flere sammenhenger har vært ganske inspirert av denne sangen, men jeg syns bare den er så søt og den er en av hovedgrunnene til at jeg tenkte at Ash og Misty var nødt til å ende opp sammen på ett eller annet tidspunkt. Det er så sukkersøtt at man får hull i tenna og enda mer klisje enn den forrige, men en koselig og veeeldig romantisk sang som beskriver forelskelsesfølelsen på en god måte.

Jigglypuff's song (http://www.youtube.com/watch?v=MfRdFRlHfns&feature=related)

Jeg syns faktisk Jigglypuff er fryktelig søt og har like søt stemme, dessuten er han en av favorittene mine når jeg spiller Pokemon Stadium siden han kan få motstanderen til å sovne. Derfor appellerer denne sangen litt til meg og da er det bare en bonus at det som ikke synges av Jigglypuff er ganske fint og godt sunget det og, med en fin tekst. Dessuten så er det zzzzz (oi, beklager, Jigglypuffs stemme fikk meg til å sovne så den setningen ble ikke til noe) (ha ha, så morsom jeg er) 😀 Uansett var poenget mitt at dette er en annen av de sangene fra Pokemon-cder som jeg liker litt.

He drives me crazy (http://www.youtube.com/watch?v=e3HYV3nosjM)

Dette er en annen sang som snakker til den delen av meg som shippet Ash og Misty og som fortsatt er litt fjortis (jeg tror man har en indre tenåring i seg uansett alder, det og et indre barn). Veldig søtt om forelskelse og følelser som har en ålreit nynnbar melodi og en tekst som minner om de sangtekstene jeg skrev da jeg var en femtenårig M2M-fan og om mulig mer dagdrømmende enn nå.

To know the unknown (http://www.youtube.com/watch?v=O-P9aHnP_JA&feature=related)

Her er en sang som faktisk er ordentlig fin uansett, det er en utmerket tekst for eksempel som er litt tenksom og som fungerer på flere plan (både som kjærlighetssang og som en kommentar til det ønsket en gjerne har om å få svar på livets uløste mysterier). Ergo blir det til og med litt filosofisk og ellers en fin sang med en god melodi og flere interessante elementer.

Double Trouble (Team Rocket) (http://www.youtube.com/watch?v=ILoMqeheIE8)

Team Rocket skal representeres i den nest siste sangen jeg skal trekke frem, noe de fortjener siden de er blant de kuleste skurkene ever i en tv-serie og kule personligheter også. Jeg likte særlig Jesse, men James er også kul, ikke minst fordi jeg tror litt på ryktene om at han er homofil (det hadde forklart hvorfor han veldig ofte kledde seg i kjoler). Ellers har de et kult motto og denne sangen har med mottoet og litt til i en melodi som appellerer til mitt skurkeinteresserte hjerte.

Two perfect girls for me (Jenny & Joy) (http://www.youtube.com/watch?v=w9Z0ociUGv4)

Jeg likte aldri Brock spesielt godt, han interesserte meg ikke. Likevel har han tilfeldigvis en egen sang som er ganske kul og litt country-aktig på en god måte og det er denne. Her synges det i vei om de to jentene han elsker og det blir fengende og artig og litt patetisk (noe som i denne sammenheng er et kompliment). Dessuten er teksten bra og 🙂
***
Ellers kunne jeg trukket frem andre sanger, men disse syv er de jeg liker best egentlig. Og det er egentlig litt gøy å mimre på denne måten og nå fikk jeg litt lyst til å se Pokemon-film eller noe sånt. Dessuten er sånne sanger litt fine å lytte til selv om de ikke er stor kunst eller den beste musikken ever eller noe sånt. Det er bare underholdende og av og til er det nok. Jeg har forresten tenkt å blogge igjen snart og satser på at jeg ikke har mistet all respekt grunnet temaer som dette i innlegg. Ha en fin dag alle sammen!

Litt Grand Prix babbel og anmeldelse av den herlige boka “Sparks -An urban fairytale” =0)

Soundtrack: We are the winners (of Eurovision) http://www.youtube.com/watch?v=puka5XaVIyI

Først må jeg gratulere Norge med dagen. 17 mai er vi så glad, la oss stemme i og spise boller og drikke brus og generelt sett feire denne herlige dagen (som idiotisk nok er på en søndag i år, det burde være en lov om at alle helligdager skulle være på ukedager sånn at man tjente en fridag på det og). =0) Videre må jeg sende mine høyeste gratulasjoner til denne søte fyren her:


(funnet via google bilder)

I går kveld koste jeg meg nemlig med Grand Prix der VI VANT!!! med poengrekord (387 poeng, bwahaha resten av Europa), noe som var veldig oppmuntrende og gledelig. Vi fikk hele 16 tolvere, poeng av ALLE land og det var rett og slett total utklassing 🙂 Likevel er jeg ikke så ekstatisk at jeg svever av gårde. Jeg syns det er kjempekult at vi vant altså, men gleden er blandet med en viss skuffelse siden det ideelt sett hadde vært slik at vi vant og Malta kom på andre plass (hvordan de kom helt nede på 20 plass eller noe sånt skjønner jeg bare ikke for den sangen var så sinnssykt fin). Men det er litt typisk meg, jeg er såpass diplomatisk at jeg alltid kan finne en ting å irritere meg over ved en god situasjon, samtidig som jeg med ting jeg ikke liker kan finne i hvert fall noe positivt med det. Dette er også litt av grunnen til at jeg ganske sjelden gir noe terningkast 1er fordi det bortimot alltid er i hvert fall en formildende effekt. Jeg har derimot litt lettere for å gi noe terningkast 6 for hvis jeg virkelig liker noe så ser jeg gjennom fingrene med alt en kunne kommentert på. Men tilbake til poenget, VI ER BEST, ÆDDA BÆDDA resten av Europa, vi slo dere så langt ned i støvlene at dere endte opp i Kina (beklager barnsligheten her, var bare så fristende, dessuten er vi ikke så altfor heldige til vanlig i Grand Prix så sånn sett fortjente vi det også veldig). Nå får jeg fortsette å synge i vei på "We are the winners of Eurovision, we are, we are"!
***
Men det var egentlig helt andre ting enn Grand Prix som dette innlegget skulle dreie seg om og det er boka "Sparks -An urban fairytale", en bok jeg nylig leste ut og som jeg bare må kommentere.

SPARKS -AN URBAN FAIRYTALE av Lawrence Marvit

Sparks kan kort sagt beskrives som "et urbant eventyr om kjærlighet, roboter, liv, død og det å finne ut hvem man er". Det handler om guttejenta og bilmekanikeren Jo (egentlig Josephine) som skaper den perfekte mann av metall og bildeler (en robot som snart får navnet Galahad) og som lærer ham om verden og lærer mye tilbake. På veien blir vi kjent med den unge naboen til Jo (en smart liten gutt med mye fantasi, fascinasjon overfor riddere og det runde bord), Jo's foreldre (hennes drikkende far og undertrykte mor) og mange andre interessante bikarakterer som aldri tar for mye plass i en historie som hovedsaklig tilhører Jo og Galahad. Jeg kunne gått dypere inn på handlingen, men jeg har fortalt mye allerede og håper uansett interesserte lesere leser denne boka selv for den fortjener å bli lest og elsket. 

Jeg lånte denne boka på grunn av det noe Pinocchio-aktige konseptet, en jente som skaper en robot som blir levende og som blir hennes viktigste venn og elsket forholdet mellom Jo og roboten Galahad som hele tiden er nydelig beskrevet. Galahad er Jo's ridder i metall og blir samtidig en slags læremester for Jo som med sin naivitet og omsorg forstår verden på en måte som inspirerer og vekker mange tanker hos lesere. Han minner sånn sett litt om karakteren "Wall-E" (fra filmen med samme navn). Jo er også en utrolig god karakter, hun er usikker på seg selv, ganske følsom og er en figur man kjenner seg igjen i og har sympati med. Hun er slett ikke perfekt og gjør en del dumme beslutninger, men man heier på henne hele veien. Og karakterene er på mange måter en av denne bokas største styrker for selv de mest stereotype karakterene får sider ved seg som gjør at de blir flerdimensjonale. Alle karakterene er menneskelige og man kan til dels forstå selv Jo's far (som er det nærmeste man kommer en skurk i denne historien), noe som viser hvor realistiske karakterene er.
 
Sparks er en grafisk roman og den er veldig flott tegnet. Lawrence Marvit har en fin strek, det er litt enkelt og naivt i stilen, men samtidig er det veldig fint og uttrykksfullt. Dessverre er det ikke like fint skrevet. Konseptet er fantastisk og Lawrence Marvit er en god forteller, men noen problemer trekker en del ned. En av de kule tingene med denne grafiske romanen er at den er veldig filmatisk, historien er lagt opp ganske likt som en storfilm, rolig begynnelse som bringer deg på behagelig vis inn i settingen og gjør deg kjent med karakterene og en skikkelig Hollywoodsk slutt med biljakt og liv og død og hele pakka (noe som for så vidt blir veldig underholdende og holder spenningen oppe). Samtidig så er den av og til litt for stramt regissert kan man vel si. En karakter jeg syns er fryktelig viktig dør midt i boka, men den hviler veldig kort tid ved dette, men bare fortsetter videre, noe som minner litt om Harry Potter 7. Der dør veldig viktige karakterer i en bisetning omtrent, men så går historien bare videre, noe som også til dels altså skjer her og, noe som irriterer litt siden man føler at karakterene gjerne fortjener noe mer. Samtidig er det forståelig siden historien må gå videre, men det er likevel frustrerende. Et større problem er skrivefeilene. Lawrence Marvit er åpenbart mer vant med tegning enn skriving og det er en del skrivefeil som frustrerer meg veldig siden de så lett kunne vært rettet på. Et sted skrives for eksempel ordet "foreword" (dette er en engelsk bok) som "foreward" og det bugner av "they're"/"their"-feil blant annet. Jeg syns det er tilgivelig med små skrivefeil, men dette er ting som blir skikkelig irriterende her siden det kunne vært editert lett og man forventer riktig grammatikk i en bok som er publisert og alt. Det hadde ikke tatt så lang tid heller. Sukk…

Jeg ble også bittelitt skuffet siden konseptet var så fantastisk at jeg forventet noe enda bedre enn det jeg fikk. Skrivefeilene og en del grep ved fortellingen skuffer litt og trekker ned litt på noe som kunne vært virkelig fantastisk. Samtidig må jeg understreke at det er veldig masse bra ved denne boka. Karakterene, historien, tegnestilen og konsept er utrolig appellerende og dette er virkelig en bok jeg anbefaler. Sparks er absolutt blant de aller beste grafiske romanene jeg har lest og er en av de bøkene som er på over 400 sider, men fyker avgårde som om den skulle vært 300 sider kortere med sjarm og en filmatisk stil som gjør at man aldri mister interessen, men bare må lese videre. Og jeg har forelsket meg helt i roboten Galahad som er en sånn venn alle burde ha. Så jeg gir terningkast 5 og håper Lawrence Marvit gir ut noen flere bøker (som er bedre editert).
***
Ellers har jeg ikke så mye mer å si, men god 17. mai alle sammen og så blogger jeg igjen snart =0)

 

Karoline kommenterer Grand Prix (del 1)

Siden sist har det ikke hendt så mye spennende. Jeg har vært innom treningsstudioet noen få ganger til og jeg har lest masse (blant annet en sinnsykt fantastisk bok ved navn "Sparks- An urban fairy tale" som jeg burde vie et helt innlegg til etter hvert) og skrevet alt for lite. Ellers er jeg i godt humør hele tida, smiler til verden og hele pakka og jeg er også i Grand Prix-modus. Det er som en liten julaften den uka i mai da semifinale 1 og 2 surrer og går over skjermen og den store finalen tar plass og jeg har selvsagt tenkt å se alt. Og det slo meg at dette jo var noe jeg kunne blogge om og av den grunn er planen min å gradere de ti sangene som i går gikk rett til finalen nå og bruke et innlegg på det i dag og deretter skrive et innlegg av samme art på fredag om de som går videre i morgen og de som er i finalen allerede. Så får vi se om dette interesserer noen =0)

Karolines storslåtte vurderingsliste angående de sangene som gikk videre i går (del 1)

 Sverige (http://www.youtube.com/watch?v=KP07YbJCSAI)

Opera møter dance i en sang som av en eller annen grunn høres ut som noe jeg har hørt før. Likevel har den en viss originalitet i det at den er ganske usvensk. Vokalisten synger ganske bra og sangen er både småfengende og har et ålreit show, men er ikke så sykt interessant i lengden og mangler det lille ekstra. Terningkast 4.

 Armenia (http://www.youtube.com/watch?v=S0kV58xqH9U)

Dette er en av de sangene jeg ikke burde like, men så digger jeg det likevel. Vokalistene synger bra, det er nesten irriterende fengende og det er sjarmerende med etnisk kvasi-arabisk stil. Det er riktignok litt upraktisk at personene på scenen nærmest går i ett med bakgrunnen på grunn av kostymenes farge, men ellers er dette underholdende til tusen og jeg syns det merkelig nok er kult. Terningkast 5.

 Tyrkia (http://www.youtube.com/watch?v=63_d0JPtACs)

Shakira look-a-like (som synger mye dårligere enn Shakira) med en låt som er typisk Tyrkia, typisk Grand Prix post 2000 og typisk elendig. Selvsagt svinger det litt og det er ikke katastrofe, men kvalitet er det ikke og det har heller ikke noe flott show som redder situasjonen. Terningkast 2.

 Israel (http://www.youtube.com/watch?v=5N22ovj9HlU)

Gode sangere med flott vokalharmoni redder denne noe pompøse balladen. Det er noe modent ved denne sangen som gjør at en ser litt gjennom fingerne med at den egentlig er ganske kjedelig og intetsigende. Jeg liker litt hvordan sangen synges delvis på hebraisk og med refreng på engelsk for det gjør at den kan appellere til flere føler jeg og er ellers ganske så positiv faktisk. Terningkast 4.

 Island (http://www.youtube.com/watch?v=58Qdi8jL4cs)

Denne sangen er fin og sunget av en talentfull og pen sangerinne og har en del gode elementer. Her er det en fin melodi for eksempel og et refreng som faktisk fester seg ganske godt. Det er ikke spesielt spennende riktignok og jeg tror det i lengden blir litt for kjedelig, men et bra innslag likevel. Terningkast 4.

 Romania (http://www.youtube.com/watch?v=IwyuOU-OdQw)

Showet er bra og sangerinnen er ikke blant de aller verste vokalistene, men likevel blir dette veldig uinteressant og masete i lengden. Svingende er det og dansernes kostymer er fine, men det redder ikke sangen fra å bli en pop-sørpe som hverken engasjerer spesielt mye eller tenkes på i stor grad i ettertid. Terningkast 2.

 Finland (http://www.youtube.com/watch?v=cTw9a7dhveo)

Finland er tydeligvis like kombineringsinteresserte som Sverige, men her er kombinasjonen Dance og rap av alle ting. Sangen vokser faktisk litt fra gang til gang, men forblir i bunn og grunn noe tull som i tillegg er alt for masete. Hverken vokalistene eller rapperen har noe særlig stemme å skryte av og det blir liksom aldri noen pauser, bare fullt kjør hele veien. Showet er dessuten direkte merkelig. Terningkast 2.

 Portugal (http://www.youtube.com/watch?v=HV06oUEuCjU)

Søtt, sjarmerende og hippie-aktig, men samtidig ganske merkelig. Man får liksom aldri helt taket på denne sangen og det er ellers litt uinteressant i lengden. Dessuten appellerer ikke vokalistens stemme spesielt godt til meg, men det er jo en smaksak. Men det er et sympatisk nummer og det er jo litt koselig med trekkspillet i bakgrunnen og det fine akkompagenementet. Terningkast 3.

 Malta (http://www.youtube.com/watch?v=nfFH5tUWteU)

Muligens min favoritt i årets Eurovision (utenom Norge) siden dette er en sang som er nydelig sunget og ellers har en kjempefin melodi. Dette kunne vært hentet rett fra en Disney-film og det trekker veldig opp og her er det til og med flott tekst. Noen vil nok tenke på dette som kjedelig, men jeg syns det er herlig. Terningkast 5.

 Bosnia-Herzegovina (http://www.youtube.com/watch?v=PJ-eCHrnyGo)

En ganske mystisk og merkelig sang der kostymene like godt kunne vært hentet fra en oppsetning av "Les Miserables" og det også i stor grad trommes i vei med en tromme som ikke passer inn og som gir et noe høytidelig drag over det hele. Det er absolutt interessant og slett ikke ille, men man forstår det bare ikke helt og det blir i tillegg alt for pompøst. Terningkast 3.
*
Var veldig fornøyd med at Malta, Island og Armenia gikk videre, men sukker over at Andorra(http://www.youtube.com/watch?v=sBCjOHaHs7w) ikke gjorde det, for den sangen var kjempekul. Syns ellers at kvaliteten var variabel, men det er det jo alltid og det var i hvert fall underholdende.  

***
Så på fredag har jeg altså tenkt å følge opp dette innlegget (og muligens også gå på kino, men det er mer usikkert). Til da håper jeg alle lesere har det toppers og at dette var like interessant å lese som det var å skrive 🙂

Fragmenterte drag fra sør (babling om Københavnsturer og forelskelser overfor spesielle butikker)

Dette innlegget forteller historien om hvordan jeg forelsket meg i en bokhandel og enda mer i en butikk med cder, filmer og spill, en historie der viktige elementer er Tivoli, København og danskebåten. Jeg har vært på en liten reise nemlig.
***
Det er torsdag og jeg sitter på jobben. Det er torsdag og jeg sitter på jobben og tankene mine er tre timer unna og sitter allerede på et stort skip som tar av og forlater fastlandet, drar over bølgene på de syv hav i retning sør og fører meg vekk. Tiden går fort, flyr forbi og snart er jeg på båten i virkeligheten og ikke bare i tankene. Er der med veska og sekk og trillekoffert og forlater Norge, vanlige, trygge, koselige, kjedelige Norge. Og jeg tenker shopping og jeg tenker Tivoli og jeg tenker at jeg gleder meg…

I begynnelsen er det meg og mamma og gyngende bølger som gjør at jeg nesten, men bare nesten blir litt uvel. Det er torsdag og jeg skal ha fri neste dag og det føles som om det er fredag og jeg bare vet at jeg vil være helt tidsforvirra når jeg kommer hjem. Jeg og mamma entrer båtens butikk, en butikk med ganske beskjedent inventar, men ganske så godt utvalg godterimessig. Store bokser med Maltesers sjokolade smiler til meg fra butikkhyllene, bokser med Sterke Gustav og liknende salte harde drops roper etter oppmerksomheten min og en del av meg vurderer å kjøpe første sesong med "Fresh Prince of Bel Air" men lar det være. Mamma kjøper røyk og vi kjøper ellers inn litt snacks å ha på lugaren, for det å være usunn hører litt med liksom når man er på ferie. Vi bestemmer oss for å spare Maltesers og drops-innkjøpet til hjemturen og ender snart opp på en restaurant der mamma får et måltid som hun faller skikkelig for mens jeg får en biff som er for tørr og ikke spesielt imponerende (særlig ikke når en tar i betraktning at faren min lager den desidert beste biffen i hele verden garantert og dette ikke når ham til livet en gang). Etter spising danser vi litt på det store gulvet der forskjellig dansbar musikk spilles av et live band og mamma gir seg før meg. En gammel dame kledd fullstendig i rødt ser på meg mens jeg shakern og groovern og later som om jeg kan danse selv om jeg er elendig på det og jeg blir flau og rød i fjeset, men bryr meg egentlig ikke. Jeg drikker cola hele kvelden og koser meg og godter meg over at jeg vil tilbringe neste dag på Tivoli mens mange andre er på jobb. Livet er fint og dette er bare torsdagen og fredagen venter fortsatt bak horisonten.

Fredagen går vi i land og drasser med oss ting og tang inn på en taxi fordi vi ikke forstår bæret av bussene og vi uansett skal til sentrum av København og hotellet "The Square", et hotell som viser seg å være ganske kubistisk med sirkler og kvadrater om hverandre og utsikt mot bakgården på rommene. Det er ikke blant de mest imponerende hotellene jeg har opplevd, men det funker fint til sin hensikt og er uansett bare et oppholdssted for kofferter og sekker. Vi skal nemlig videre. Snart nok sitter jeg og mamma på en liten cafe blant vind og ve på torget like ved Tivoli. Her tar jeg en croissant og en kopp kakao og føler meg av den grunn ganske så sofistikert (på grunn av croissanten og den livlige vinden som kiler meg på kinnet). Vi venter, jeg og moren min venter og venter videre før noen venninner av mamma dukker opp og kulern sammen med oss før turen går i retning en butikk rett ved siden av Tivoli der det å lage bamser er skikkelig business og hele atmosfæren er litt surrealistisk. Jeg kunne gått nøyere i detalj, men det viktigste denne fredagen er Tivoli og den yre gleden jeg fylles til randen med da vi omsider ender opp inne på denne fornøyelsesparken der bare omgivelsene er inspirerende nok til å skrive poetiske beretninger og blomstene gror, vinden leker videre og jeg bare vet at her skal det kjøres. Her skal det jammen meg kjøres i vei. Jeg er egentlig pyse på tivolier, elsker rolige turer som "Den flyvende koffert" der man sitter i en koffert og kjører forbi eventyr med rolig musikk i bakgrunnen og nyter pariserhjul der man kommer høyt opp og kan se ut på verden, titte utover horisonten. Men på Tivoli tør jeg en god del ting og elsker ellers hele atmosfæren og så snart jeg er fri fra mamma og hennes venninner, der i blant ingen har behov for å kjøre noe, setter jeg i gang med å ta pariserhjul, med å ta Minen som også er en rolig, herlig tur, med å ta Monsunen to ganger (en tur som minner om det flyvende teppet, men bare er enda bedre) og andre fascinerende ting. Jeg nyter dagen, spiser pop corn (nesten perfekt saltet) og drikker brus, kjører flere ting, prøver meg på lykkehjul i håp om å vinne en av de seks forskjellige elefantkosedyrene man kan vinne der uten å vinne noe som helst, spiser en merkelig smakende pommes frites som er krydret med uvante krydre og kjører dyrekarusell for første gang på ti år (noe som er kjedelig selv om jeg har den beste plassen). Når vi til slutt forlater Tivoli er klokka litt over fem og vi går til hotellet og etter to timer med titting på teite programmer går turen på restaurant. Siden det ikke bare er meg ender vi opp på en restaurant som jeg i utgangspunktet er litt skeptisk til, men som viser seg å ha god laks og en kul fyr som spiller akustisk gitar live og da spiller bare fine sanger og gir en stemning som er helt herlig og som gjør at det blir et flott sted likevel. Når vi etter mat går hjem sjekker jeg ut dataen på hotellet og så går jeg opp mot hotellrommet. På vei opp må jeg dele heisen (som forresten er en heis som er helt teit og bråkete og som man må åpne en dør for å komme inn i) med tre fire unggutter, noe som viser seg å være teit når vi når fjerde etasje. Jeg må gå i samme retning som disse gutta for å nå hotellrommet mitt og de spør om jeg vil være med dem og feste på rommet deres (noe jeg sier "nei" til). Deretter sier den ene gutten at jeg er, og jeg siterer; "so hot I want to make love to you right here", noe som på et merkelig vis er litt smigrende selv om det er åpenbart at det bare er tull og tøys fra noen som har drukket alt for mye. Jeg syns der og da at det bare er teit og mumler at det er patetisk før jeg forter meg inn på rommet mitt, lukker døren nøye og hardt og skrur på tven der jeg får sett de siste femten minuttene av tre forskjellige filmer som jeg har sett før.

Neste dag skal vi dra hjemover på kvelden og vi shopper i vei og jeg forelsker meg i to butikker og de skal jeg bable litt om nå. Først og fremst faller jeg hardt og brutalt for Fona. Fona er en butikk som minner litt om Expert og Elkjøp, men i større grad har massevis av spill og enda viktigere; MASSEVIS av dvder og cder. Jeg går opp en trapp og møtes av et lokale som går innover og innover og innover og som er fullt av cder og dvder. De har mange cder med pop og rock, mange andre sjangre, film-musikk et sted og musikal-musikk et eget sted rett ved siden av film-musikken. Cd-messig minner det fryktelig om Platekompaniet og utvalget er hovedsaklig det samme også, men det er ikke cdene som får meg opp i himmelen (selv om jeg ganske raskt praktisk nok finner Aida Soundtracket). Det er filmene som gjør at dette er en magisk verden som jeg gjerne kunne flyttet inn i. På Fona har de en egen Johnny Depp hylle der alle filmer har ham i en sentral rolle og man møtes av Pirates of Caribbean, Charlie og sjokoladefabrikken, Chocolat og masse andre filmer og jeg kjenner flere som med andre ord ville vært i himmelen bare av denne hyllen. Og dette er bare en av underverkene ved denne butikken. Det er en egen hylle med spanske filmer, en egen hylle med franske filmer (men dessverre ikke den franske filmen jeg ser etter for tida), en hylle med musikaler (der jeg finner Chorus Line, en film jeg kjøper), en hylle med romantiske komedier og dramaer (der jeg finner en annen film jeg kjøper siden jeg har leid den tre ganger), tre hyller med tv-serier (der man kan finne alt fra Simpsons til Angel og mye mer (men dessverre ikke Pushing Daisies), en hylle med Hayao Miyazakis filmer, masse barn- og ungdomsfilmer (der jeg vurderer å kjøpe en Pokemon-film, men lar det være), western, sci fi og horror-hyller og det ellers bugner av gode tilbud (de to filmene jeg kjøper koster 49,50 danske kroner hver for eksempel). Jeg er med andre ord i et himmelrike og det er så vidt jeg klarer å rive meg løs fra denne flotte butikken der jeg lett kunne brukt tusen kroner og imponerer meg selv ved å bare bruke 400 kr.
Min neste forelskelse skjer overfor en bokhandel ved navn Boghallen og skyldes til dels en kjeller med masse fristende grafiske romaner, men hovedsaklig det enorme utvalget av engelske fantasy og sci-fi bøker som denne butikken har. Irriterende nok har Boghallen den første og andre boka i en triologi der jeg har de to første bøkene, men mangler det siste (noe Boghallen gjør og), men jeg trøstes ved å finne et mylder av bøker som jeg har lest om på engelske bokblogger. Jeg ender opp med å kjøpe Graceling (som jeg har lest om på nettet og som høres ut som et skikkelig Fantasy-eventyr med et interessant konsept og Valiant (som er oppfølgeren til en bok jeg har ved navn Tithe og som jeg riktignok ikke likte såå godt, men som var godt skrevet) og Valiant kjøper jeg fordi temaet er feer og jeg liker feer. I tillegg kjøper jeg Watchmen fordi jeg skal få lest tegneserien før jeg ser filmen (en film jeg sannsynligvis venter med å se til den kommer på dvd siden jeg i det siste har vært litt for rastløs til å sitte stille og se på en film i over to og en halv time i strekk og hjemme kan ta pauser) og er veldig nysgjerrig på tegneserien. Med andre ord har jeg med det ENDA mer å lese på. Jeg liker meg i Boghallen og får lyst til å flytte inn der og, men det går ikke, særlig ikke fordi vi må ta båten hjemover ganske snart da jeg omsider forlater denne butikken lørdag ettermiddag med en tommere lommebok og en fin pose til å bære på.

Og nå sitter jeg har og prøver å skrive noe fornuftig om en tur som var helt toppers mens jeg innser at jeg ikke kan fortelle alt om den siden jeg bare av å nevne noen fragmenter skriver en lang greie som dette. Jeg har ellers ganske få bilder for jeg glemmer å ta bilder når jeg er på tur, jeg er ikke noe flink til å huske på sånt, men da er det fint å kunne prøve å male med ord, farge inntrykkene med en nyspisset fargeblyant og spinne sammenhenger som spindelvev. Fakta er rett og slett at jeg hadde en veldig fin tur og ikke enda har vendt meg til at jeg er tilbake i virkeligheten med sine virkelige arbeidsdager og like virkelige ideer om å gjøre rare ting og midre rare ting. Og jeg smiler likevel for jeg har det fint og neste uke er perfekt og det er mai og jeg er hjemme =0)
***
Ha en fin dag alle lesere og så skal jeg blogge igjen snart!!!

Øyeblikksamleren og Disney (et innlegg der ordet “øyeblikk” dukker opp i stor grad) (del 1)

Jeg liker øyeblikk og liker å tenke at hele verden er bygget opp av øyeblikk, små og store som fungerer som legoklosser og skaper denne helheten som kalles livet. Og det er litt av årsaken til at jeg leser så sykt mye for når jeg leser eller ser på film eller lytter til musikalcder så tar jeg del i flere øyeblikk, ikke bare mine egne og det er så fint. Jeg har liksom ikke nok med mine egne øyeblikk, føler stadig behov for å ta del i andres øyeblikk og, noe jeg gjør med å finne på figurer, skrive, fange øyeblikk i tegninger og ellers generelt sett nyte livet. For jeg liker livet for tiden, det gjør jeg omtrent alltid, men det er ekstra fint nå. Jeg skal til København til helgen og gleder meg inderlig til det, jeg teller ned dager mot Eurovision (der jeg skal heie på Norge med stor iver og masse engasjement) og jeg blir ekstatisk over at jeg møter på løvetann og hestehov på vei til og fra jobb. Jeg smiler over at omtrent alle bøker jeg leser for tida viser seg å være fantastiske og jeg  klekker ut sprø ideer om for eksempel å feste post-it lapper på lyktestolper med ordene "Jeg er en lyktestolpe og ønsker deg en flotters dag. Du er en herlig person og jeg ville bukket for deg om jeg kunne, men siden det ikke går an så gjør jeg det bare i tankene. Føl deg ellers fri til å bukke tilbake (enten i tankene eller på ordentlig) og lyktestolpisk hilsen fra meg" og så gjemme meg bak en busk og så se etter hvordan folk reagerer når de går forbi lyktestolpene (se etter om de bukker eller ei, sjekke om de smiler). Så langt har jeg ikke gjort alvor av post-it på lyktestolpe ideen og nøyer meg med å sette fast løvetenner på grener og kvister i håp om at noen skal tro de vokste frem der naturlig =0)

Jeg tror rett og slett jeg er flink til å glede meg over småting og til å generelt sett være lykkelig og er altså glad i øyeblikk. Såpass glad i øyeblikk at jeg har tenkt å ha en del innlegg med tittelen "Øyeblikksamleren" der jeg tar for meg øyeblikkene fra film, tv, bøker eller andre medier som er de jeg elsker mest og i dag skal jeg ta for meg øyeblikk fra Disney-filmer. Planen er rett og slett å lage en liste over de fire (varierer litt med å ta fire i stedet for fem eller syv) øyeblikkene i Disneys tegnefilmer fra åtti- og nittitallet som har gjort sterkest inntrykk på meg og det skal jeg gjøre nå. Jeg vil ta for meg Pixar og nyere Disney senere antagelig og så masse annet, nå skal jeg bare mimre over fem utvalgte øyeblikk som brente seg inni hjertet mitt og som fortsatt skinner like sterkt. 

4 utvalgte øyeblikk fra åtti- og nittitallets Disney-filmer som jeg elsker spesielt mye (bilder funnet på google bilder)
(advarer om risiko for at jeg røper en del fra filmene) (klipp er på norsk så sant jeg finner dem på norsk, Disneys tegnefilmer fra denne gyldne tidsperioden er nemlig best på norsk siden jeg så dem på norsk først)

"Den lille havfruen" er en film full av magiske øyeblikk. Som øyeblikket da Ariel synger i grotten om alle tingene sine og hvordan hun likevel drømmer om noe mer, som øyeblikket da prinsen forhekses av sjøheksa, som øyeblikket da Sebastian får satt kokken riktig på plass (med tannutslåing og hele pakka). Men det mest magiske øyeblikket i hele denne filmen er "Part of your world (reprise 2) da Ariel er på klippen og synger "…vi er på vei, kun du og jeg, det er min drøm", noe man kan se klipp fra her: http://www.youtube.com/watch?v=VvaYmKY4CBc. Det er akkurat det øyeblikket da hun drar seg oppover på klippen mens hun synger "…det er min drøm" med bølgeskvulp bak seg som jeg alltid tenker på først med denne filmen. Akkurat det blir så sterkt av en eller annen grunn og jeg må innrømme at jeg i årevis siden pleide å agere denne scenen i badekaret (litt på samme måten som jeg ofte prøver å gå på samme måte som Belle i "Skjønnheten og Udyret" på ulike vis). Dessuten synger Sissel Kyrkjebø så nydelig i denne filmen og også i denne scenen. 
 

Jeg elsker "Skjønnheten og Udyret" (mye på grunn av karakteren Belle) og kunne trukket frem flere øyeblikk fra denne filmen. Jeg kunne for eksempel trukket frem øyeblikket da Udyret (dessverre) blir forvandlet til et menneske (et øyeblikk jeg digger siden beina til Udyret omtrent midt i forvandlingen likner fryktelig på beina til rotta i "Teenage Mutants Ninja Turtles" tegnefilmserien som jeg av og til fikk med meg grunnet at broren min syns det var toppers). Men favorittøyeblikket mitt er derimot "Belle (reprise), Belles scene kort etter at hun dyttet Gaston ut av huset sitt. Jeg liker starten på sangen der Belle viser fortreffelig evne til ironi og siden hvordan hun løper ut i blomsterengen og setter seg blant løvetann (+ i boka), synger om hvordan hun må ha luft for drømmer (+ i boka del to) og synger "Å så sant mitt navn er Belle, om en mann blir aktuell, så er dette noe jeg avgjør selv (+ i boka tre siden det viser at Belle er en person som befriende nok ikke nødvendigvis må ha en mann for å være lykkelig, noe som av flere grunner er fint). Klippet kan man se her: http://www.youtube.com/watch?v=7uRiHAMEZMU og dette er et øyeblikk som jeg bare må se i norsk versjon siden jeg ikke liker Belles stemme i den engelske versjonen (der hører hun for overklasse ut på en måte), men elsker hvordan Belle synger og prater på norsk (hun er stemmegitt av Merethe Trøan på norsk). Og omgivelsene i denne scenen er jo nydelige.

 

Selv om "Løvenes Konge" ikke når opp til topp 5 på listen min over yndlingsdisneyfilmer er den allikevel en av de flotteste tegnefilmene som er laget og en nærmest fullkommen film på mange måter, rett og slett en av de filmene som har alt og da også massevis av unike øyeblikk. Det er Mufasas død, omtrent alle replikkene til Timon og forholdet mellom Nala og Simba og så mye mye mer. Det aller fineste øyeblikket er likevel et annet ett og det er da Simba ser Mufasa i skyene. Dette er en av de mest rørende scenene i film ever og dessuten svært effektfullt og viktig for utvikling og sånt videre i filmen. Denne scenen kan sees her: http://www.youtube.com/watch?v=gCXEO1N5ijQ (jeg fant den dessverre ikke i norsk versjon) og den gir jo veldig inntrykk.

Aladdin er en herlig film og jeg elsker mange øyeblikk i den, deriblant det aller meste Abu gjør, scenen der Aladdin og Jasmine flyr av sted på det flygende teppet og mye mer. Likevel er det øyeblikket i denne filmen et helt annet ett og det er etter at Aladdin har fått høre at han er en gaterotte av den overlegne prinsen og går hjemover. Denne scenen kan sees her: http://www.youtube.com/watch?v=3iH4ThZVOpE (Trond Teigen har den norske stemmen og synger kjempefint som en lett kan høre) og er så fin fordi man får masse sympati med Aladdin av den og i tillegg er det er rørende øyeblikk.

Ellers syns jeg det er massevis av øyeblikk en kunne trukket frem i andre Disney-filmer fra denne perioden, men jeg trekker frem disse fire som på hver sin måte fortjener å mimres over i timesvis =0)
***
En ny øyeblikksamling kan dukke opp før du vet ordet av det, kjære leser, og jeg kommer sannsynligvis til å bable en del om Grand Prix etter hvert (har en liten stor plan som jeg sannsynligvis vil drive med på søndag). Kan ellers hende at det fortsetter å gå fem, seks dager mellom hvert innlegg i nærmeste fremtid siden jeg for tiden faktisk til dels har et liv, men skal dukke opp minst en gang i uka hvis alt går etter planen i hvert fall. Til neste gang håper jeg dere alle har det toppers og det er bare å komme med forslag til ting jeg kan lage øyeblikksamlinger om (øyeblikk fra Tim Burton kan for eksempel være et tema, de tristeste øyeblikkene i filmer, andre ting), ideer tas i mot med glede.