Nick & Norah, patetiskhet og litt om å sveve…

Jeg vil starte dette innlegget med å informere om at jeg er patetisk. Jeg har svevd høyt over bakken i hele dag bare fordi jeg nå eier "Flight Volume 4" (som jeg har babla om før, men jeg er litt for lat til å lete frem link til det innlegget nå) og ellers har en god del andre bøker innkjøpt som jeg vet jeg vil nyte. Ellers så er jeg patetisk fordi jeg leser at folk jeg kind-of-kjenner vil bli utgitt og selv om jeg tenker at det er bra og velfortjent og sånt så er det en liten del av meg som tenker "hvorfor skjer aldri sånne über-fantastiske ting med meg?" og "alle forfatterspirer jeg kjenner til eller kind-of kjenner til på nettet vil jo bli utgitt før meg og når de er yngre enn meg og det er ikke noen konkurranse og ting skjer når de skjer, men jeg skulle ønske jeg var så heldig nå også" og jeg er patetisk fordi jeg føler sånne teite ting og jeg er patetisk fordi jeg forteller det, men kanskje det samtidig er en av de tingene som gjør meg så menneskelig, det at jeg innrømmer det når jeg har de dumme tankene som folk skjuler, men som alle nok av og til har. Og jeg er patetisk fordi jeg tross alt likevel er lykkelig, selv om jeg hører litt klagende ut her så er jeg hovedsaklig lykkelig for det å se en løvetann eller en lyktestolpe kan føre meg opp i skyene og så kan jeg sveve litt der oppe blant alle de rare tankene i meg som spinner og spinner til jeg nesten blir sprø, men bare nesten, hovedsaklig så liker jeg det. Jeg liker at jeg ikke trenger å være forelsket for å havne i den syvende himmel, det er liksom nok med en fin sang eller en kul film eller en bok som maler melankoli og ettertenksomhet frem i tankene mine, sånn som den boka jeg nettopp leste ut gjorde. Det rare med den er at jeg er egentlig veldig uskyldig, jeg banner bortimot aldri (jeg er den irriterende typen som kommenterer på at noen har et begrenset vokabular hvis de banner) og likevel så har jeg bare lyst til å beskrive boka som "Fucking Brilliant" selv om det er stygge ord og sånt. Det er bare det at jeg skjønner litt appellen med stygge ord for tida, noen ganger trengs de for å beskrive noe for det blir så mye sterkere da. "Kjempebra bok" høres så alt for enkelt ut i forhold, med ordet "fucking" så blir det med en gang mye mer kraft og "Nick & Norah's Infinite Playlist" fortjener nettopp kraft, noe jeg vil komme nærmere inn på i anmeldelsen av den som jeg skal sette i gang med nå.

"Nick & Norah's Infinite Playlist" av Rachel Cohn & David Levithan

Det handler om en natt og bare en natt, men en natt som er mer magisk enn mange netter til sammen. Og det handler i tillegg om kjærlighet og musikk og bare denne natten som alt kommer tilbake til. Det handler om Nick som er den heterofile bassisten i et band som ellers består av bare homofile gutter og om Norah som ikke helt vet hvem hun er og hvem hun kan være, men lærer mye om seg selv på syv, åtte uvirkelige timer spekket med fascinerende øyeblikk. Og det handler om å bare være i øyeblikket…

"Nick & Norah" (som jeg i resten av dette innlegget skal kalle boka for enkelhets skyld) er i senere tid blitt filmatisert og visstnok blitt en slags "Juno"-aktig affære som jeg ikke tror jeg vil tørre å se siden det kan ødelegge ting og umulig vil kunne gjenskape den flytende atmosfæriske tilstanden man fant i denne boka. Boka er faktisk skrevet av to forfattere, kapitlene til Nick er skrevet av David Levithan og Norahs kapitler er skrevet av Rachel Cohn og selv om de to forfatterne har sine klare forskjeller i skrivestil så smelter det hele så godt sammen, Nick og Norahs deler flyter sammen som to biter av et puslespill som pusles sammen, det hele uten å miste noe av hver forfatters egenart. I tillegg så er det så ekte, det er stygge ord av og til, det er hundre prosent ærlig skrevet uten å uskyldiggjøre ting og det er en så suveren forståelse for ungdom at det blir direkte fantastisk. Det virker både realistisk og jordnært, men særlig i Norahs kapitler så er det dette flytende og av og til ganske stream-of-conscious aktige preget som også gir boka noe svevende over seg, som om ordene bare flyter forbi deg mens du tar det hele inn i små og mindre små håndfuller. Med andre ord så er stemmene til karakterene (som er karakterer man kan relatere seg til å kjenne seg igjen i selv om man ikke nødvendigvis har så mye til felles med dem), skrivestilen i boka og hvor livaktig det hele blir, alt dette er fortreffelig og er blant grunnene til at jeg nøt denne boka.
 
Og likevel er det ingen perfekt bok for ingenting er perfekt og det finnes ting som trekker ned. Det tar for eksempel en stund før boka letter og det er farlig siden jeg er litt kresen og kan ende opp med å legge fra meg en bok etter en side hvis ikke den siden er interessant nok. "Nick & Norah" har en litt treg start, den er ikke dårlig i begynnelsen, men den er ikke så fengende i begynnelsen. Til gjengjeld er den umulig å legge fra seg når man har kommet godt inn i den for den vokser for hver side. En annen ting er at jeg ikke føler at de fleste karakterene er så utviklede. Nick og Norah er kjempegodt utviklede og de er de viktigste karakterene og det er deres bok, men det blir så kult i for eksempel Harry Potter der Harry, Ron og Hermione er i sentrum i stor grad, men man blir kjempegodt kjent med for eksempel Snape eller Luna. Men dette er ikke noe stort problem altså, dessuten er det noen bøker der store persongallerier er av høy nødvendighet, mens det ikke er så relevant i denne kjærlighetshistorien. I tillegg så var det noe som manglet, det lille ekstra for å si det sånn, det var noe i boka som gjorde at jeg lander på en femmer i stedet for en sekser. Men med det sagt så anbefales boka altså og atmosfæren er mildt sagt suveren.

Ellers så er musikken altså viktig, tittelen handler tross alt om musikk og kjærligheten er søte toner mellom "musical soulmates" og vi får av og til utdrag fra Nicks sangtekster. Musikalsk kjærleik blir vel riktig å se. Boka er ellers engelsk, velskrevet, fin og jeg har en slags følelse av at det er masse viktig som jeg burde nevne, men ikke har nevnt. Samtidig så vil jeg la masse stå åpent i en slags tanke om at noen blir inspirert til å kjøpe denne boka, lese den, nyte den og generelt sett smile over at jeg ikke spoilet for mye. Det viktigste jeg kan spoile er at den er verdt pengene og det er strengt tatt ingen spoiler, men ren fakta. "Nick & Norah" anbefales =0)
***
Skal sannsynligvis blogge igjen på fredag!

Superboy and the invisible girl (jeg fascineres av nye musikaler)

NB: Karoline advarer om at temaet musikaler i meget stor grad vil komme på banen i dette innlegget, siden jeg følte at jeg ikke hadde bablet nok om det i det siste og har funnet nye kilder til fascinasjon =0)

Jeg tror jeg er litt merkelig, kanskje ikke bare litt en gang, men veldig. I forigårs gjorde jeg nemlig en bestilling på Amazon til verdi av 600 kroner, noe som viser at jeg er den paradoksale typen som sukker over at hun er så blakk og deretter bruker penger på ting hun slett ikke egentlig trenger. Men det hele kan forklares ganske enkelt. Jeg har blitt fascinert… På onsdag morgen satt jeg og leste om musikalcder på Amazon uten noen planer om å bestille noe, men bare fordi man av og til kan høre klipp fra musikalcder der. Og dette kunne man tilfeldigvis på siden om musikalen "Next to normal". Og det er denne musikalen som er grunnen til at jeg er merkelig. Da jeg la meg onsdag kveld etter researching og lytting til klipp på youtube og jeg vet ikke hva var jeg en fan, såpass stor fan at jeg altså bestilte soundtracket til denne musikalen på youtube altså, på samme tid som jeg også bestilte to andre ting som jeg skal komme tilbake til. Jeg har med andre ord lett for å bli kjempefascinert fryktelig fort i enkelte tilfeller, tirsdag så hadde jeg ikke en gang hørt om "Next to normal" og nå er jeg helt i himmelen over den 🙂

Så hva er denne "Next to normal" egentlig? Kort oppsummert er det en musikal med et tema som jeg ikke tror noen andre musikaler har tatt for seg før. "Next to normal" handler nemlig om en liten familie bestående av mor (Diana), far (Dan), Sønn (Gabe) og datter (Natalie) som lever i et koselig lite hus og er en lykkelig og velfungerende familie. Eller er de egentlig det? Moren, Diana, er nemlig ikke så skarp og perfeksjonistisk som det i første omgang kan virke som, istedet er tilfellet at hun er manisk depressiv (og muligens en del andre ting også) og dette byr følgelig på utfordringer for den lille familien. Ellers så har Dan, Natalie og Gabe (som man etter hvert finner ut uventede ting om) sine egne situasjoner som lytterne får høre om.

Og jeg ble fascinert av det jeg fant ut var konseptet for man møter liksom aldri på temaet psykiske problemers innvirkning på familieforhold i musikaler (og hvis noen musikalkarakterer har hatt psykiske problemer har vi i så fall ikke fått vite om det). Dermed byr "Next to normal" på noe helt unikt og i følge anmeldelsene av den som jeg har lest så skal den ta ting seriøst også og sky unna for lette løsninger. Og så tittet jeg altså, i min oppvekkede interesse, på klipp på youtube og lyttet til sanger og slikt og fant tre andre gode grunner til å la seg fascinere. Den ene av dem var karakteren Natalie (som gir inntrykk av å være en riktig fascinerende musikalkarakter) og de to andre grunnene var to av sangene Natalie er med på å synge. Den ene av dem er "Superboy and the Invisible Girl" og den andre er "Everything else" og jeg skal bable litt kort om disse to sangene nå.

"Superboy and the Invisible girl"

http://www.youtube.com/watch?v=n5RuLtgOBMQ&feature=related. "Superboy and the Invisible Girl" (som forresten er en skikkelig tøff sangtittel) er sangen Natalie (spilt av Jennifer Damiano) synger om hvordan hun havner i skyggen av Gabe og er en sang jeg har hatt på hjernen i hele dag. Det er en ganske enkel rett-frem melodi som setter seg fort siden den har mange gjentakelser og sånt og den virker først ganske naiv. Men når man lytter mer til den så ser man det sofistikerte i teksten som egentlig er ganske dyp og intelligent, særlig sett i betraktning enkelte momenter i historien som jeg har lest om siden jeg er fæl til å spoile all spenning for meg selv når det gjelder musikaler og enkelte tv-programmer.

Den andre sangen jeg har blitt fascinert av er "Everything else" som man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=S7LHT0t2Uro og som er en sang Natalie synger foran pianoet mens hun drømmer om å komme seg vekk fra hverdagens mas og jag. Og jeg elsker lyden av pianoer og hvordan denne sangen har en melodi som på utmerket vis vokser mot et flott crescendo og jeg syns teksten er herlig for den formidler Natalies tanker og følelser så godt og har en leken letthet som gjør at man formelig kan høre tonene henge igjen i lufta når sangen er omme.

Basert på disse to sangene (som forresten er utmerket sunget, det imponerer meg at skuespilleren og sangeren Jennifer Damiano bare er atten år, både stemme og utseendemessig virker hun en god del eldre, noe som i denne sammenheng er et kompliment), det interessante konseptet, den utmerkede kritikken musikalen har fått og generell interesse bestilte jeg altså denne musikalen på cd. I samme slengen bestilte jeg boka "A little bit wicked" som jeg bablet litt om her: http://akimamontgomery.blogg.no/1245271454_17jun2009.html og soundtracket til en annen musikal jeg har blitt veldig fascinert av ved navn "Spring Awakening" (som jeg vil prate grundigere om senere siden dette innlegget ville bli milelangt om jeg bablet om den musikalen nå og).

Og jeg bare merker igjen hvordan jeg elsker musikaler, elsker dem med hele meg. Jeg har utrolig god oversikt over hvilke musikaler som finnes (leste forleden dag at det for eksempel finnes en musikalversjon av "Shrek" på Broadway i New York, de lager tydeligvis musikalversjoner av det meste), har fått full pott på de testene jeg har tatt på nettet om temaet "hva vet du om musikaler?" og nå er jeg i ferd med å opparbeide meg en forholdsvis stor musikalcd-samling. Livet er med andre ord herlig og nå er det bare to dager til jeg fyller 24 år (noe som er et bekymrende høyt tall, det høres så voksent ut og jeg føler meg ikke voksen, dessuten liker jeg å være barnlig, men det vil vel ikke forandre så mye).

Og det er vel det, men jeg skal blogge igjen før dere vet ordet av det!

444 og karolinsk moro der jeg intervjuer meg selv :)

Kommentarer (444) 

Det over er teksten som sto da jeg logget meg innpå blogg.no i stad, jeg har for øyeblikket nøyaktig 444 kommentarer på denne bloggen og det er jo dritkult, 444! liksom  =0) Så nå håper jeg på å få tolv kommentarer til dette innlegget siden 456 også er et nokså kult tall mens 446 igjen høres litt kjedelig ut. Ellers så har jeg laget ny layout i photoshop som for min del gjerne skulle fått massevis av oppmerksomhet siden jeg syns den er ganske kul og at teksten inne i snakkeboblen er seriøst tøff (jeg liker i hvert fall humoren min, "karolinsk humor.inc." ftw). 

Ok, for å være litt mindre fiksert på moí-fiksert så tenkte jeg å ære Dagbladet med å låne en spalte de har der. Denne spalten kaller de "Mine favoritter" og består av et kort intervju med en kjendis (eller kvasi-kjendis) om noen favoritter de har og litt forskjellig annet og jeg tenkte å ta å intervjue meg selv med disse spørsmålene siden Dagbladet merkelig nok ikke har visst interesse for å intervjue meg. Og hvis man altså vil bli spurt ut om sine favoritter og diverse og ingen andre gjør det så er det bare å intervjue seg selv, noe jeg skal bedrive tiden min nå siden jeg a) ikke har noe liv og b) benytter alle muligheter til å kunne bable om de tingene jeg favoriserer. Og da setter vi i gang og dette skal gjøres ordentlig, jo mer likt "Mine favoritter"-spalten det er, jo bedre:

MINE FAVORITTER
diverse 057
(I spalten er det med bilde av den intervjuede part, ergo må det være med bilde av meg også og dette er et av de få bildene av meg som ikke er helt ille.)

Karoline H-L liker å leke poetisk og kunstnerisk, men er egentlig for mye i dagdrømmeland til å legge merke til de dype ting i livet, hun svever heller på en sky frembragt av overdreven lesning og innbitte forsøk på å bli mer og mer nerdete, et mål hun føler at hun til dels har nådd når hun i mai leste flere grafiske romaner med sci-fi tema, tegneserie i kombinasjon med roboter og aliens hvor tøft er vel ikke det liksom?

– Hva gjør du nå?
Nå sitter jeg på dataen og intervjuer meg selv siden det virket som en utmerket måte å tilbringe det livet jeg ikke har. Ellers så leser jeg på boka "Vampirates" fordi sjørøvere jo er fascinerende og en kombinasjon av det og vampyrer høres ut som en genistrek av de sjeldne. Og når jeg har lest ut den tenkte jeg å være litt sånn høykulturell og lese "Den store Gatsby" av F. Scott Fitzgerald siden jeg trenger å lese minst en klassiker i år. Og så gleder jeg meg til søndag og så liker jeg at jeg skal låne "Firefly" på dvd av onkelen min, det kan bli interessant å sjekke ut.

– Hvilken bok vil du anbefale?
– Det er egentlig veldig masse jeg kunne anbefalt, men jeg tror jeg velger å nevne "This is all: The Pillow Book of Cordelia Kenn" av Aiden Chambers.
 
– Hvorfor?
– Fordi den er så utrolig inspirerende og rommer så mye (noe som kanskje blir naturlig når en bok er 800 sider lang). Også er det en av de bøkene jeg vil skal vare lenge siden den er så poetisk og interessant og i tillegg usedvanlig fascinerende oppbygget. Ikke blant de mest lettleste bøkene riktignok, men absolutt blant de mest givende.

– Hvilken film vil du anbefale?
– Den uendelige historien

– Hvorfor
– Fordi jeg forelsket meg i karakterene, konseptet, alt sammen da jeg var fem og elsker det like høyt enda. Det må dog sies at jeg har et litt rart forhold til den. Jeg har den på vhs og det er et ganske slitt opptak, men jeg kan bare ikke kjøpe den på dvd eller noe sånn, det at den er slitt og gammel er noe av sjarmen hvis det i det hele tatt gir mening. I tillegg så ser jeg ikke på den så ofte siden jeg er litt redd for å bli lei av den, den holder seg bedre hvis jeg nyter den en sjelden gang i blant og da i rolige drag. Jeg vet ikke om det er noe logisk ved dette, men det er nå en gang sånn og jeg elsker virkelig "Den uendelige historien" dypere enn noen andre filmer, det er noe magisk ved den rett og slett <3

– Hvilken plate vil du anbefale?
– Wicked Cast Album

– Hvorfor?
– Fordi jeg bare elsker musikalen "Wicked" selv om jeg ikke har sett den (hvis ikke de få klippene fra den jeg har funnet på youtube gjelder). Men jeg har lest boka musikalen er basert på (som er skrevet av Gregory Maguire), en bok som heter "Wicked- The life and times of the wicked witch of the west" og lånte cden med musikalmusikken på biblioteket over syv ganger før jeg rett og slett bestilte den på Amazon (noe som er blant det smarteste jeg har bestilt til meg selv ever). Og jeg elsker historien, musikken, sangene, spørsmålstillingene musikalen bringer på banen angående gode intensjoner og dårlige intensjoner og de fascinerende karakterene Elphaba og Glinda (som en del av meg shipper, de utfyller hverandre svært godt). Dessuten er Idina Menzel og Kristin Chenoweth så utrolige flinke til å synge…

– Hvis du var kulturminister for en dag, hva ville du gjort?
– Brukt min påvirkningskraft til å overtale teatrene i Oslo til å sette opp norske oppsetninger av "Wicked", "Avenue Q" (den ble satt opp i Sverige for noen år siden så da kan det da oversettes til norsk og) og "Last 5 years" blant mange andre musikaler som burde komme i norsk utgave (siden jeg ikke får dratt til London og New York sånn uten videre, grunnet at jeg ikke er såå rik og sånn og jeg viiiil se dem, sælig "Wicked"). I tillegg ville jeg senket prisene sånn at kinobilletter kostet mindre enn de koster nå og sikkert gjort noen andre interessante ting og.

– Hva provoserer deg mest i norsk kulturliv?
– Vel, når sannheten skal frem så har jeg litt problemer med å bli provosert over ting. Norsk kulturliv er slett ikke perfekt, men jeg fokuserer mest på det positive rett og slett. Beklager at svaret mitt ikke var så utfyllende her…

– Hvilken internasjonal stjerne skulle du spist middag med?
– Kristin Chenoweth kanskje for jeg tror hun er ganske artig å prate med og dessuten kunne hun underholdt meg med musikalske innslag under middagen. Hvis jeg kan nevne noen oppdiktede karakterer så hadde det vært veldig ideelt å ha en romantisk middag med Emmeth fra musikalversjonen av "Legally Blonde", han er så søt og snill og synger kjempefint og. Dessuten hadde vi sikkert passet godt sammen!

– Hva er tittelen på boka om ditt liv?
– "Guide til å være karolinsk", "Det karolinske Reglement" eller "Karoline -Et moderne eventyr", jeg har ikke bestemt meg helt.
***
Det var et intervju med meg der intervjuer og den intevjuede part var en og den samme. Det kan hende jeg tar for meg andre spalter fra aviser for å intervjue meg selv og det er bare å låne konseptet for dette var ganske moro =0) Ellers er planen å blogge igjen på fredag antagelig og jeg håper ellers dette innlegget var så underholdende å lese for dere som det var å skrive for meg. Vi bables!

Sjiraffer og annet i et innlegg av den musikalske typen =0)

For tiden leser jeg "Jenteloven" av Annette Münch, lytter til Wicked-cden min (å den er så fantastisk, <3), spiller Yoshi Island DS støtt og stadig (rundet det forleden dag og nå handler det mer om å samle alt og sånt), skriver på "Cinema Blues-prosjektet mitt og leker poetisk, ser på "Cats don't dance" på youtube og masse klipp fra SYTYCD og har det ellers ganske utmerket. Og jeg følte for å blogge igjen og denne gang i form av en sangtekst. Jeg liker nemlig å ta sanger jeg liker og lage ny melodi til dem og det har jeg gjort nå med sangen "Stranger in this world" (som jeg har bablet om flere ganger før, men som fortjener masse oppmerksomhet siden den er så nydelig). Så jeg har skrevet et blogginnlegg i form av en sangtekst, hvis melodi er "Stranger in this world" og den skal jeg fortsette dette innlegget med nå. Ellers kan det nevnes at man kan høre en flott versjon av  "Stranger in this world" her: http://www.youtube.com/watch?v=wKV8N-ZomDY&feature=related og så skal jeg sette i gang (teksten min kan selvsagt ikke måle seg med originalteksten, men den kunne vært verre). (Ting som i resten av innlegget står i parentes og kursiv hører ikke til sangen, men er kommentarer til ting, så de kan ikke synges hvis man skulle få det for seg å teste om denne teksten faktisk går an å synge til melodien eller ei):

Og inspireres (tekst: Karoline Heldal-Lund & melodi: Stranger in this world)

Det er ikke unikt, men jeg nevner det her likevel
at jeg fant dette flotte prosjektet en sen junikveld
Det skal samles på OneMillionGiraffes,
sjirafftegninger skal visst på plass
og her har dere bidraget mitt, min sentrale sjiraff

giraff
(Sjiraffen er mitt bidrag til dette prosjektet: http://olahelland.net/giraffes/ og har også blitt postet av meg på Deviantart. Ellers anbefaler jeg folk å tegne sjiraffer selv for det er gøy og jeg er nysgjerrig på hvordan andres sjiraffer ville sett ut. Håper eller folk syns sjiraffen min var kul.)

Det er så mangt som inspirerer,
det er så mye som jeg tenker på,
verden er stor og full av tanker,
jeg vil samle noen nå

Jeg har ellers hatt følelsen av at jeg er fri og frank
til å sveve på dagdrømmer og rett og slett drive dank,
verden er så vidunderlig da
og jeg kjenner at jeg har det bra,
mens jeg leser i vei på et nyinnkjøpt kult Nemi-blad

Det er så mangt som inspirerer,
det er så mye som jeg tenker på,
verden er stor og full av tanker,
jeg vil samle noen nå

Jeg har sett Benjamin Button og Bolt siden sist,
den første av dem var ok, men den andre en hit
og en kjempekul animert film,
ja en kjempekul animert film

         
(Bolt var veldig underholdende. Ikke spesielt original kanskje og slutten var veldig sukkersøt, men engasjerende hele veien og med mye sjarm. Benjamin Button kan heller betegnes som litt Forrest Gump-aktig, men kjedeligere enn den. Ellers var Benjamin Button en fin film med et fascinerende konsept siden den handler om en mann som aldres baklengs, men den var samtidig alt for lang og litt påtatt, jeg fikk inntrykk av at filmmakerne hadde tenkt "oi, dette høres dypt ut, dette gir oss sikkert Oscar-nominasjoner" og det gjorde at den ikke ble så ekte som den kunne vært. Den var ok altså, men jeg likte Bolt bedre.)

Det er så mangt som inspirerer,
det er så mye som jeg tenker på,
verden er stor og full av tanker,
jeg vil samle noen nå

Og jeg leser, tegner, skriver, drømmer med
og smiler, jeg smiler

og inspireres
***

Bla, bla, bla, A little bit wicked-fascinasjon og uttrykte ønsker om å bruke penger på enkelte herligheter

(PS: Eventuelle skrivefeil og annen slurv beklages, men har sine naturlige årsaker i at jeg skriver på natterstid mens jeg egentlig burde ha lagt meg)

Jeg beklager at det er noen dager siden sist jeg blogga, men jeg har bare vært litt fantasiløs de siste dagene og dessuten har jeg ikke tid til å skrive i tre timer på ett og samme blogginnlegg og jeg ville endt opp med det med mange av de tingene jeg har vurdert å blogge om. Det er dette med å kunne begrense seg, denne selsomme evnen som jeg mangler totalt når temaet er noe viktig som en bok jeg har lest eller en film jeg har sett eller noe annet av samme art. Siden sist kan det nevnes at jeg har fått profil på dikt.no igjen (jeg var der under navnet Akima før, sletta profilen min der i januar siden jeg hadde noen planer med noen tekster der og har startet en ny profil under navnet "Agent160" siden jeg uansett også hadde lyst på en ny start (og i tillegg syns Agent160 høres innmari tøft ut merkfundig nok). Jeg har også tenkt å få mer tegninger inn på data og poste litt sånt på facebook og deviantart, men vi får se da. Uansett så har jeg i det siste merket veldig det behovet for resons, for å høre kommentarer til alt jeg skriver og tegner og sånt også savner jeg skrivebua masse for tida (og er fylt med et lite fnugg av bitterhet over at det nå er forfatterkommentarer der, noe jeg skulle ønske hadde vært der da jeg var under 21 og). Men, men tida flyr så fort av sted og nå er det til og med bare 11(!) dager til jeg har bursdag og blir 24. Jepp, jeg har startet nedtellingen selv om selve tallet 24 skremmer vettet av meg, det er bare så voksent og jeg føler meg mye yngre. Dessuten er jeg litt redd for at jeg plutselig vil bli mer fornuftig og organisert og mindre kreativ og naiv og det er en like skrekkelig tanke. Huff…

Sånn på den positive siden så har jeg vært i ganske godt humør i det siste, noe som ikke er noe nytt siden jeg egentlig er det støtt og stadig og jeg har snart lest ut boka jeg leser på og har planen klar angående hva jeg skal lese etterpå. Jeg har også fått tak i litt penger, siden jeg har en ganske så eksemplarisk pappa som i tillegg er spandabel og gjerne gir overveldende summer hvis man tørker støv av alle rammene på rammeverkstedet hans, og jeg har funnet ut at jeg har ganske så lyst til å kjøpe hele Norli bokhandel bortimot, i hvert fall bruke minst tusen kroner der siden det er så mange fristelser. De har faktisk en Sarah Dessen-bok jeg har hatt lyst på lenge der og Flight Volume 4 og så har de Zot! (som jeg babla litt om i et tidligere innlegg og som er en fabelaktig grafisk roman) og de har andre ting som frister og. Jeg får rett og slett vann i munn (seriøst) og det er sikkert materialistisk og alt det der, men tingene roper på meg, de roper "kjøøøp oss", "gjøøøør det nåååå". Også har jeg lyst til å dra på Cirque du Soleil og Cats til høsten siden begge deler er i Oslo til store summer til høsten (så jeg skal hinte i vei til mamma den nærmeste tida, det er jo lov å håpe).

Og for å avslutte dette ganske innholdsløse innlegget i en magisk bloggverden (hvis eier har fått litt hekta på å prøve å tegne karakterer fra Harry Potter med vekslende hell) skal jeg bable litt kort om en bok som jeg harr blitt hyperfascinert av og interessert i uten at jeg har lest noe mer enn et utdrag og ellers ikke har bestilt eller fått tak i, men som fascinerer meg vel så mye likevel. Hvis jeg skal være helt ærlig fyller denne boka meg mest med en "oh my, me want, me want real bad!"-følelse (sånn bare for å formulere meg på en passende patetisk måte) og denne boka som jeg tenker på er denne:


"A little bit Wicked: Life, love and faith in stages" av Kristin Chenoweth og Joni Rodgers. Dette viser hvilken effekt musikalfascinasjon har på meg når jeg ender opp med å få superlyst på en biografi bare fordi den er skrevet om (og delvis av) en av mine favoritter blant musikalstjerner, nemlig den godeste Kristin Chenoweth. Frøken Chenoweth (eller Cheno som jeg vet en del fans betegner henne som) var den originale Glinda i musikalen Wicked (og ja, jeg er like sykt forelska i dette soundtracket enda, et soundtrack som er en cd jeg hører på nesten bekymrende mye, gjerne mens jeg synger med i et lite forsøk på å torturere naboer og jeg vet ikke hva) og har en sentral rolle i tv-serien Pushing Daisies og har gjort veldig mye annet. Dessuten er hun kjempekul siden hun virker både morsom, sympatisk og kul på intervjuer og i det korte utdraget fra "A little bit wicked" som jeg fant på Amazon og dessuten er det kult at hun bare er 1'50 cm høy, jeg syns det er merkelig interessant når noen er lavere enn meg siden jeg med mine 1'60cm ikke akkurat er så høy selv (noe enkelte bøker i bokhandler slettes ikke tar hensyn til der de står øverst oppe på den øverste hyllen og dermed fører til at jeg må hoppe eller noe sånt for å få tak i dem. Arg!). Og her har vi en bok om henne og livet hennes så langt og slikt som hun selv delvis står bak. Det er jo erke-fascinerende 🙂 Jeg kan selvsagt legge til at jeg har tenkt å få tak i denne boka snart på ett eller annet vis og at den, når den har blitt utlest, gjerne vil anmeldes i en slik anmeldelse som strekker seg milelangt med flere sidesprang og muligens noen få millioner klipp fra youtube mellom linjene. Jeg er selvsagt fullt klar over at jeg kanskje vil treffe en heller beskjeden målgruppe med et slikt innlegg, men det vil nok komme (så snart jeg får tak i denne boka, lest den og elsket den, for jeg vil elske den, det bare vet jeg, på samme måte som jeg visste at jeg kom til å elske "Dust of 100 dogs"). Å, sukk del to…
***
Anyway så har jeg bablet nok og det er like greit siden det er ganske sent nå, men jeg satser på at det i hvert fall finnes noe av interesse i dette innlegget og så blogger jeg igjen snart (helst om mindre enn fem, seks dager denne gang). Kan ellers gratulerer diverse personer som har blogget om fortreffelige resultater på muntlige eksamener, dere vet hvem dere er og jeg er skrekkelig imponert! Vi bables 🙂

Fregner, elementer og litteratur

Jeg leser en bok som ikke er i tegneserieform, men en vanlig skjønnlitterær roman på 520 sider nå, noe som er bra siden jeg har lest omtrent bare grafiske romaner den siste måneden. Det er ikke noe galt med grafiske romaner altså, jeg digger dem, men jeg er litt fornøyd likevel for uansett hvor bra en grafisk roman er så krever de mindre og flyter mer av gårde og det føles bare mer sofistikert med vanlige romaner. Og nå leser jeg "Klassen" av Curtis Sittenfeld (som er en kvinnelig forfatter selv om navnet Curtis gir inntrykk av noe annet) og den er flott. Det er ikke det at den er så spennende, men den er velskrevet og har en karakter som jeg kan kjenne meg veldig igjen i. På mange områder er jeg veldig forskjellig fra bokas hovedperson Lee Fiora, men så har hun denne usikkerheten som alle til tider har angående ting de gjør og sier og sånt. Hvordan virker det når jeg sier det her, virker jeg så teit som jeg tror jeg virker, slike ting. Og jeg er ikke sånn kjempeusikker, men jeg er usikker av og til for det er nok alle og jeg blir gjerne sittende å analysere meg selv etter noe som har skjedd (prata jeg for mye om meg selv, for lite, pratet jeg for mye generelt?). Disse følelsene er i boka "Klassen" beskrevet så utrolig godt at man nikker gjenkjennende og det er en av grunnene til at de første førti sidene har overbevist meg om at jeg kommer til å elske denne boka. Og det er ikke verdens beste eller mest originale bok, men det er ikke poenget. Det er viktigere at man kjenner seg igjen og det gjør man her og så smiler man mens man leser videre og glemmer nesten å gå av t-banen når man skal av. Og jeg er så sykt glad for at jeg er lesehest og at jeg setter meg slike fine litterære mål om å lese de seks bøkene jeg lånte på Stovner Bibliotek i går innen tredje juli. Seks bøker i variabel tykkelse og tre uker, det burde jo gå greit.

Og jeg har gledelig nok hørt at jeg er flink til å tegne en del ganger i det siste og tenkte av den grunn å poste noe jeg tegnet i stad her nå og ellers avslutte innlegget med en historie jeg har skrevet som videre er med på å vise at jeg skriver helt annerledes enn for bare noen få år siden. Det er litt interessant å følge med på utviklingen til folk selv når det er sin egen utvikling det er snakk om, det viser at ting skjer og at selv jeg forandrer meg til tross for min innebygde skepsis til forandringer.

element

Tegningen skal forestille de fire elementene ild, jord, luft og vann personifisert i mannlige og kvinnelige karakterer og er noe jeg satt og holdt på med på jobb i dag og jeg fikk lov til å drive med tegning med fargeblyanter hele dagen og vøtt, det er toppers :O) Luft er den jenta med blondt hår som svever i lufta, Vann er en gutt i blått og lilla som sitter på en vannlilje med dråper omkring seg, Ild er en gutt som sitter i flammer og Jord er en treaktig kvinneskikkelse. Anyway så håper jeg det ble en ålreit tegning.

Og nå skal dette innlegget avsluttes med en historie jeg skrev i stad som jeg føler at ble litt interessant. På et vis så er den litt utypisk meg, men det kan jo også være slik at det er mer og mer som er typisk meg siden jeg sikkert har utviklet meg litt i hvert fall skrivemessig sett. Jeg håper også historien faller i smak (til tross for at den kanskje er litt klisjé på slutten) og skal ellers blogge igjen snart =0)

Fregner

Jeg teller fregnene hennes. Det har jeg gjort tjue ganger før, men jeg finner nye fregner hver gang. Hun smiler til meg, spør meg hva jeg gjør. Jeg tar meg tid til å tenke over stemmen hennes, hvordan det er så mye varme i den, den er så klar og jeg tar meg i å tenke at det er en lampe som noen nettopp har skrudd på før jeg kommer på at den assosiasjonen ikke på noen måte henger på greip. Jeg funderer på spørsmålet hennes, grunner over det og jeg sier ikke svaret som det er for hvor teit høres vel det ut.
"Jeg teller fregnene dine", ingen sier sånt. Istedet tenker jeg meg om og prøver å finne de rette ordene for jeg vet de er der et sted, de bare gjemmer seg litt. Jeg tenker at jeg kunne svart at jeg så etter stjernebilder for fregner minner litt om dem, hvis man bruker fantasien og funderer litt kan noen av fregnene danne Orions belte og hvis man leter litt til kan man finne Karlsvogna og (eller handlevogna som jeg kaller den for den minner litt om en handlevogn i formen, men en tom en som ikke er fylt med mat og slett ingen Cola-flasker). Men hun er ingen nattehimmel og jeg ser etter et annet svar mens hun betrakter meg, jeg vet at hun betrakter meg, ikke på ondt vis, men med en oppriktig nysgjerrighet og et noe undrende smil, et fint smil og jeg blir mer usikker. For hun fortjener et ordentlig svar, fregnene hennes danser i ansiktet hennes og de danser så pent at de behøver det de og. Fregnene hennes som er stjernebilder, som er prikk til prikk (følg prikkene fra 1-20 for å se hva bildet skal forestille), de er noter kanskje, en sonate og ansiktet hennes er papiret de er tegnet på og jeg er den som prøver å tenke meg melodien de ville skapt, sikkert noe eventyrlig og Disney-aktig. Jeg drømmer meg bort i fregner og metaforer og har til slutt et svar.
"Jeg teller fregnene dine," sier jeg, sier det allikevel, det får bare høres dumt ut. Jeg gjemmer ansiktet bak hendene, er ikke trist, men tør ikke sjekke hva slags uttrykk hun har, orker ikke tanken på at hun kan se oppgitt ut eller forvirret eller kanskje himle med øynene over meg og hvor teit jeg er. Etter ett minutt, kanskje to skaper jeg et gløtt mellom hendene med å ta den ene hånda litt lenger til siden og ser på henne, som om jeg skulle ha sett gjennom et nøkkelhull. Hun ser ikke forvirret ut, ikke sur heller, hun smiler og fregnene hennes gløder, kinnene hennes likeså. Og det er stillhet og jeg puster lettet ut og så er det hun som betrakter meg.
"Jeg teller deg," sier hun.
"Men det er jo bare en av meg," svarer jeg og nå er det meg som er forundret.
"Ja og det var bare en regnbue i går. Ergo er du en regnbue," sier hun og den tanken liker jeg.
Og så sitter vi der og koser oss med hver vår slush og er regnbuen og en fregnehimmel i harmoni mens det er juni og ferie og jeg tør å være lykkelig.
***

Om “Demo” <3 og Serieteket =0)

han maler seg selv inn i et hjørne,
smiler lurt og tråkker over

(malende katter trenger ikke bekymre seg for flekkede poter)

***
Jeg introduserer dette innlegget med et lite forsøk på minimalisme som jeg skrev for noen dager siden og fortsetter det videre med å glede meg over at det er juni, favorittmåneden min og at jeg leser så mye flott. Dessuten har jeg funnet ut at jeg rett og slett er litt betatt over Serieteket på Grünerløkka filial i den grad at jeg seriøst vurderte å gjemme meg der i håp om å bli låst inne etter stengetid. Jeg kunne absolutt tenke meg å bo på Serieteket, blant massevis av grafiske romaner, Donald Pocketer og Witch blader, tegneserier generelt og det stappfulle Manga-rommet som jeg enda ikke har utforsket ordentlig. Det er en så fin atmosfære der og så mye å titte på og jeg får nesten lyst til å lage grafiske romaner selv for det er et medium som fascinerer meg. Det er noe med dette samspillet av ord og bilder som interesserer meg, hvordan de begge er like viktige og sentrale og jeg liker også overraskende godt de gangene ordene mangler og bildene forteller alt for det er noe fint ved å kunne bygge videre på noe selv i tankene og jeg begynner å skjønne hvorfor noen liker minimalisme så godt, det blir åpnere da på en måte. Jeg liker hvordan en grafisk roman kan være minst like dyp og ettertenksom som en hvilken som helst bok, men med et ekstra element i kunsten, jeg skulle ønske jeg kunne tegne like flott selv. Dessuten går man forbi en helsekostbutikk ved navn Helios på vei til Grünerløkka biblioteket og der har de økologisk sjokolade og det har jeg i det siste fått veldig sansen for. Dessuten får man en illusjon av å være mye sunnere og naturvennlig av ordet "økologisk" og det blir en bonus 🙂
***
Og jeg har lest og lest og blitt fascinert av en ny bok i tegneserieform ved navn "Demo" som jeg gjerne vil bable litt om nå. Den fortjener det nemlig med sine flotte tegninger og ord og tankevekkende innhold og den er nok en av de herligste bøkene jeg har lest i år (og jeg vet at jeg tenker det om veldig mange bøker, men denne er faktisk det).

democovers

"Demo" ble først gitt ut som en serie på tolv blader på rundt 25 sider hver om unge mennesker som opplever viktige hendelser i livene deres og er skapt via et samarbeid mellom skriveren Brian Wood og tegneren Becky Cloonan. Disse tolv bladene er samlet i den kompakte, rundt 330 sider lange boka "Demo" som samler hele serien i en flott paperback som jeg tilfeldigvis nylig leste ut og som jeg digger. Boka er engelsk til min fornøyelse (veldig mye av det jeg leser er det) og utmerket.

Det X-Men og Heroes har til felles er at de handler om mennesker som har spesielle krefter. "Demo" forteller om det samme, men legger enda mer vekt på det menneskelige. For det handler egentlig ikke om de spesielle kreftene, det handler om mennesker som opplever veivalg og andre hendelser som for deres del er betydningsfulle og de spesielle evnene er ikke tilstede i like stor grad i hver historie og når de er der er de gjerne mer problemskapende enn noe annet. I historien "Emmy" møter vi for eksempel en ung jente som ikke snakker siden det hun sier går i oppfyllelse, noe som kan høres fint ut, men som har ødelagt mye for henne i livet hennes. Moren hennes kan blant annet ikke forstå henne og har forsvunnet helt inn i en egen verden etter noe Emmy sa, men ikke mente og når Emmy sier "drop dead" til noen så gjør de nettopp det (faller død om altså) selv om Emmy virkelig ikke vil at det skal skje. Og den historien er en av de jeg likte best for her er ordene farlige og man kan ikke gå tilbake på det man har sagt bare i frustrasjon eller sinne, noe som er en fascinerende og litt skremmende tanke. Og ellers har vi historier som "Bad Blood" der en ung jente finner ut at faren hun nettopp har vært i begravelse for ikke er død likevel, at han ikke kan dø og det kan heller ikke hun og historien "Girl you want" om en jente som alle ser som den de vil se henne som, noe som gjør at hun ikke vet selv hvem hun er (noe som må være opprivende) og mange andre historier. Og man blir litt sittende å lete etter hver spesiell evne, samtidig som man hele tiden skjønner at historiene ikke handler om evnene i seg selv, men om følelser og om situasjoner som liv og død, det å finne seg selv, kjærlighet og oppvekst blant annet og man kan sånn sett kalle dette en slags novellesamling og en fantastisk en.

For det første er Brian Wood svært god til å skrive og han forstår også hva slags stemmer unge personer har veldig godt. Karakterene er realistiske og språket deres er et språk som er ekte (det høres aldri falskt ut, det høres ut  som unge personer og det er bra). Siden jeg nå har lest en del grafiske romaner ser jeg også at skrivingen må være mer presis der siden den skal kombineres med tegninger. Man bør egentlig ikke ha lange flytende beskrivelser i en grafisk roman for tegningene bør være de som skaper atmosfæren føler jeg og her er også Brian Wood veldig flink. Hovedsaklig er pratingen dialog eller tekst som forteller om karakterers tanker, med et lite unntak når det gjelder den tolvte historien som jeg skal komme tilbake til etterpå, og ordene føles aldri overflødige, men tar heller aldri over for tegningene. Med det sagt så er ordene viktige, svært viktige for de forteller handlingen mer enn tegningene, men det er Becky Cloonans illustrasjoner som gjør denne boka for meg.

Becky Cloonan har en tegnestil som minner en god del om manga (men mer realistisk stil-manga, ikke storøyde chibier), men samtidig er hennes helt egen. Det er ganske realistisk-tegnede figurer og riktige proporsjoner, perspektiv og slike ting, samtidig som det også har noe rått og upolert ved seg. Man kan se flere eksempler på Becky Cloonans kunst på deviantartprofilen hennes som man kan finne her: http://stabstabstab.deviantart.com/. Og jeg liker tegnestilen hennes veldig for den er så levende og hun er så flink til å tegne, men det blir heller ikke for flinkt på en måte, det blir tidvis litt skisseaktig og nettopp upolert. Tegningene er ellers i svart-hvitt og alt virker gjennomtenkt når det gjelder skyggebruk og hvor det er tegnet hardt og hvor streken er mer myk og her ligger det virkelig flotte i boka tegnemessig. Hver historie er tegnet på forskjellig måte fra den forrige, i en historie er streken lettere og det er mer detaljer og i en annen er det veldig mye svart og bare få velplasserte detaljer som viser stilling og ansiktstrekk og i en annen historie er det veldig realistisk, mens det i den neste kan være innmari tegneserieaktig med store øyne og mer stilisme. Det imponerer meg virkelig hvordan hver historie er tegnet på forskjellig måte, men uten at man av den grunn noen gang blir forvirret. Dessuten henger alt sammen, det bare vises at Becky Cloonan kan tegne på flere vis uten å miste særpreget sitt av den grunn. Kunstmessig er altså dette et mesterverk.

Så flott tegnet, flott skrevet og med interessante temaer og en rød tråd om spesielle evner som virkelig fascinerer så er dette en flott bok og jeg er nesten ferdig med å prate om den. Jeg må bare gå litt dypere inn på den siste historien som er en av de jeg likte aller best. "Mon Dernier Jour Avec Toi (My Last Day with You)" røpes det etter hvert at man kan kalle denne historien og dette er et nydelig dikt i tegneserieform som jeg også er litt betatt av. Man kan lese diktet (uten tegningene) her: http://carmenmariah.tumblr.com/post/43635334/mon-dernier-jour-avec-toi-my-last-day-with-you og det falt skikkelig i smak hos meg (selv om jeg egentlig tror det er "my last night" i stedet for "my last day" som linkens sier, siden det er "night" som står i boka "Demo", men jeg kan ikke fransk så jeg vet ingenting sikkert). Uansett skiller denne historien seg ut fra de andre ved å være mer et dikt enn en historie, men den er like flott tegnet og det dukker opp litt spesielle krefter der og, egentlig de beste spesielle kreftene av alle. Dessuten er det en veldig tenksom og vakker dose illustrert poesi som blir et lite høydepunkt i boka, også fordi den har en slutt som kan tolkes både melankolsk og håpefullt, noe som er fint og magisk og som alene hadde vært nok til å få meg til å lukke igjen boka med et lite sukk og et ønske om å bare lese videre og videre for to, tre evigheter eller mer. Det er en så utrolig fin bok, både tekst og tegningsmessig og man får en sånn fin følelse av å ha lest noe viktig etterpå og den følelsen er vidunderlig. Må forresten også bare si at den krever en viss modenhet denne boka, ikke fordi den er på engelsk, men fordi den tar for seg dype temaer og ting som man ikke nødvendigvis forstår hvis man er under en viss alder. Men hvis du er over femten, gjerne leser engelske grafiske romaner og har lyst til å lese en uforglemmelig bok som tar spesielle evner, mennesket i seg selv, ungdom og følelser på alvor uten noen gang å bli kjedelig så bør denne boka leses for det fortjener den. Terningkast 6!
***
Ellers skal jeg blogge igjen snart og til da håper jeg alle har det utmerket =0)

små irritasjonsmomenter og t-baneplassoversikt =0)

Jeg har funnet ut at det er en liten ting på Facebook som irriterer meg og det er feltet kalt "interested in". For min del pleide jeg å ha svaret "Men", men jeg har tatt det bort og har nå ikke noe svar på "interested in" lenger. Dette skyldes at jeg ikke syns det er relevant og dessuten føler jeg ikke at jeg kan svare noe når jeg jo ikke er hundre prosent sikker på det punktet. Tatt i betraktning at jeg syns mange jenter er pene også og bryr meg mer om personen enn kjønnet kan det jo godt hende jeg egentlig er bifil. Men i større grad handler det om at jeg syns det feltet er for begrensende og det er derfor det irriterer meg litt. Man kan nemlig bare velge mellom mann og kvinne eller begge deler og det er teit for hva om man forelsker seg i et dyr eller en lyktestolpe eller en solsikke eller seg selv rett og slett (jeg leste i Norsk Ukeblad for noen år siden om en dame som gifta seg med seg selv så det er kanskje mulig). Og hva om man forelsker seg i en person fra en annen planet? Man burde kunne velge mer enn bare mann eller kvinne. Dette har jeg altså irritert meg over grunnet at jeg har lyst til å svare et helt annerledes og mer kult svar, nemlig: "oppdiktede karakterer". De tre guttene jeg drømmer mest om er for eksempel Emmeth Forrest fra "Legally Blonde:The Musical", Javert fra "Les Miserables", Kuzco og figurer jeg har funnet på selv og derfor skulle man burde kunne velge "Fictional Character" på "interested in". Det hadde vært perfekt. Kanskje jeg starter en gruppe på Facebook kalt "Vi som føler at "Oppdiktede karakterer" burde være en valgmulighet på "interested in" =0) (smiler over tanken…)
***
Men det jeg skal ta for meg nå er en guide til T-baner og hvilke plasser som er best og verst. Jeg har nemlig fått en del erfaring med t-baner og føler jeg har tilstrekkelig med kunnskap til å bable om dette. Så da setter jeg i gang:

Guide til T-baneplass

 

T-banen, undergrunnsbanen, kjært (eller ikke så kjært likevel, det kommer an på) barn har mange navn, men jeg kaller den T-banen. T-banen er dette togaktige elementet som Oslo kryr av og som gleder, frustrerer og daglig benyttes av f.eks. moí og etter alle mine turer fram og tilbake, ut og inn har jeg bygget meg opp en del formeninger og de skal deles her. Kort sagt har jeg tenkt å kåre best til verst når det gjelder plasser og forklare kort hvorfor når det gjelder hver plassering. Det vil forhåpentligvis interessere noen…

– Innerst, i riktig retning (med toget, ikke mot), alene

Det ideelle er å sitte med togretningen siden det føles mer riktig og for enkelte mer behagelig også. Det er rett og slett noe som føles feil med å sitte feil vei. Videre er det aller beste å sitte ved vinduet for da kan man se ut hvis man vil og man får mer oversikt også. Dessuten slipper du å måtte reise deg eller flytte deg hvis noen skal forbi og man blir etter erfaring mer oversett hvis man ønsker å bli oversett innerst. Personlig drar jeg heller sjelden sammen med noen andre på tog og da er det også aller best når ingen setter seg ved siden av deg. Dette er i rushtida bortimot umulig å oppnå, men når det skjer er det flotters og enda mer fantastisk når ingen sitter overfor deg heller, men du blir helt for deg selv. Da har du jo i tillegg masse plass å breie deg på og det er utmerket. Men hvis det skal sitte noen overfor deg er det aller beste små søte barn som betrakter deg med store øyne og følger interessert med hvis du tegner noe eller har et bokmerke med kosedyrfigur på (noe jeg har). De er et takknemlig publikum nemlig.

– Innerst, feil retning

Hvis man sitter feil retning er sjansen ganske så stor for at noen sitter overfor deg siden svært få velger å sitte mot togretningen frivillig. Like fullt kan dette gå helt fint i flere tilfeller og det har sine gode sider som at jeg personlig blir litt mindre retningsforvirra når jeg skal av da (på t-baner har jeg lett for å miste retningssansen helt av en eller annen grunn). Videre kan det å sitte feil vei minske sjansen for at noen setter seg ved siden av deg, men det varierer dog en del.

– Ytterst, riktig retning eller feil retning

Merkelig nok så er det å sitte med kjøreretningen mindre viktig når man sitter ytterst, men jeg har en teori om hva som er årsaken til dette. Turen føles nemlig kortere når man sitter ytterst for da er det enklere og raskere å komme seg av t-banen, dessuten får man mer følelsen av at man snart skal av siden en del personer gjerne setter seg ytterst når de straks skal av. Sånn sett har denne plasseringen noen gode sider hvis man ikke sitter og gjør noe på en t-bane, men bare teller ned mot stasjonen der man skal av.

– Ståplass eller å sitte inntil veggen

Det aller verste på en t-bane er å måtte stå, noe som i min del skyldes bedagelighet og det sentrale faktum at jeg i ni av ti tilfeller sitter og leser på t-banen. Å stå er rett og slett mer slitsomt enn å sitte og det er vanskeligere å lese stående enn sittende (og muligheten til å tegne forsvinner nærmest totalt hvis man er stående på t-banen, men det er jo generelt sett en kunst på t-banen uansett siden t-banen beveger seg hele tiden. Og dette med bevegelse er en annen forklaring på hvorfor det er teit å måtte stå, jeg har nemlig elendig balanse har jeg oppdaget og den blir bare verre på t-baner og trikker. I tillegg er jeg jo litt småparanoid og jeg har en sånn skrekktanke om at noen skal stjele noe fra veska eller sekken min når jeg står. Det skjer jo aldri noe, men når man står tett sammen med folk (noe man gjerne ender opp med når man står på t-banen) føler man at man har mindre kontroll over tingene sine og tenker at folk kunne greid å åpne sekken din f.eks. og ta noe og deretter lukke sekken din igjen uten at du merket det. Det fine er at man noen ganger kan sette seg inntil veggen når man ikke får sittet på seter, men dette kan raskt ødelegges av rullestoler og barnevogner som strengt tatt trenger plassene mer og dermed får de plassene hvis de kommer på t-banen. Så å stå er det verste, særlig når det er fryktelig trangt for da er det ukomfortabelt, men når du har noen få stasjoner igjen eller bare skal kjøre tre stopp kanskje så er det foretrekkbart fremfor sitting siden det tross alt gjør det raskere og komme seg ut sånt. Like fullt er sitting på sete uansett det foretrekkbare på t-banen

Og det er vel strengt tatt de mulighetene man har på t-baner og man kan bruke denne oversikten på et vanlig tog, trikk eller buss og til dels. Uansett er det i hvert fall fint å ta t-baner i den store sammenheng, litt kjedelig av og til, men gjerne en mulighet til å kunne sitte å lese i en halvtime og muligheter til å lese er alltid toppers. Og med det er det bare å ønske dere alle en god tur 🙂
***
Da skal jeg ikke bable særlig mye mer her, men jeg skal blogge igjen snart og så kan dere leve i spenning mens dere undrer dere om hva temaet blir da! Ha en fin dag alle sammen!!!

Zot!, nye utfordringer og månemenn

Jeg har vært på hytta på Stavern denne helgen og i ettermiddag kom jeg hjem. Og det fine er at hele dag har føltes som en søndag, muligens siden det er fri, noe som er ganske fint. Også er været herlig og jeg har hatt en finfin dag og fått en ide som vitner om min galskap. Hver november de siste årene har jeg vært med på noe som kalles Nanowrimo der man skal skrive en roman på 50 000 ord på en måned, noe jeg i to tilfeller har klart. Litt inspirert av dette har jeg tenkt å prøve å skrive 45 000 ord i løpet av juni uten at det er for Nanowrimo eller noe sånn, men bare for å skrive igjen for jeg har ikke skrevet nok i det siste. Det innebærer 1500 ord per dag via mine utregninger m/kalkulator og jeg har kommet i gang allerede (har 1149 ord i skrivende øyeblikk). Jeg har nemlig et konsept som bare har vært på planleggingsstadiet som jeg har lyst til å skrive siden det dreier seg om andre verdener og musikalnumre og skyggevoktere og sånt og det har jeg tenkt å skrive nå, deretter er planen at jeg utover i juli antagelig deler en del av det på bloggen (noe som igjen kan komme til nytte hvis jeg eventuelt begynner på renskrivning og slikt). Med andre ord er jeg sprø og det er flotters å være.

Ellers så har jeg lest ut en helt fantastisk bok nå som jeg burde anmelde, men jeg tror ikke jeg hadde greid å si noe fornuftig egentlig. Kort sagt kan jeg i hvert fall fortelle at boka het "Zot!" og var skrevet av Scott McCloud og var en grafisk roman om superhelten Zot som er fra en annen dimensjon, men kommer til vår verden, blir kjent med ungjenta Jenny og et stort galleri av andre karakterer etter hvert. Boka er delt opp i to deler, der den første delen hovedsaklig blir standard superhelt vs. bad guy historier som i enkelte tilfeller blir mye dypere og tenksomt enn forventet og den andre delen er historier som tar plass på vår verden (ikke Zot sin) og handler om hverdagslige problemer og viktige temaer som fortsatt er ganske så aktuelle. Boka er flott tegnet, karakterene er realistiske og interessante (Zot virker riktignok ganske perfekt, men han har sine feil han og) og man får litt av alt. Man får action, kjærlighet, liv og død, vennskap, superhelter, skurker som av og til er veldig fascinerende og viktige temaer som homofili, sex og masse mer blir også tatt opp (Scott McCloud er heldigvis veldig liberal og åpen for det meste og det er bra). Alle burde lese "Zot!" med andre ord og bli fascinert, opplyst, underholdt og engasjert i en bok på 570 siders magi og herlighet =0)

zotbook

(Bilde er funnet på http://scottmccloud.com/, en nettside som er ganske så interessant og tilhører en tegneserieskaper som fascinerer meg og boka anbefales på det sterkeste. Det kan ellers hende jeg skriver en dypere anmeldelse senere likevel, vi får se.)
***
Ellers så har jeg ikke tenkt å skrive noe særlig mer nå, men blogge igjen snart. Dog skal jeg poste noe kortprosa-aktige greier jeg skrev i stad (før jeg begynte på den lengre historien) og avslutte med det. Det jeg poster er noen rare drømmende greier om meg og en mann på månen og kan vel kalles en fantasitanke, men det er en fin tanke. Til neste gang håper jeg dere alle har det utmerket også satser jeg på at historien om månemannen faller i smak 🙂

Månemannen og meg

en gang skal jeg bli sammen med en som bor på månen,
han skal sende morsekoder fra stjernene via en selvskapt blinkemekanisme
(et blink og han elsker meg, to blink og han elsker meg med stor E)
og Venus skal spille serenader på bestilling,
det blir som de som spiller i gondoler i Venezia, bare bedre
for ildfluene og gresshoppene vil akkompagnere

stemningen vil være magisk, jeg vil se opp og ut fra vinduet mitt,
vite at et samstemt strykerarrangement vil stille opp i hagen,
Venus vil male akvarellmalerier med syngende stemme,
skrive notene over hele nattehimmelen så jeg kan synge med,
smile over at mannen min på månen synger og, men tilfeldigvis bare på en annen planet

så vil jeg flytte til månen der vi vil bo sammen i et kratie,
kjenne stillhet og evighet, føle oss så levende når det bare er oss,
ligge ved siden av hverandre i en uberørt natur som strekker seg milelangt lik åpent hav,
danse i lyset fra stjerner som virker så mye nærmere nå,
vals mellom lange linjer, han fører, jeg bare følger og elsker det

han kan få føre meg hvor som helst,
på safari på en av Saturns måner, kino på Mars
(der sendes stadig krigsfilmer som er skrekkelig vakre til tross for temaet)
vi kan dra og trøste Pluto, fortelle ham at han for oss alltid vil være en planet,
føle oss snille og omsorgsfulle etterpå, i den grad at vi fortjener en is hver
(drar til Neptun, spiser is der, der fins det kjempegod slush)

til slutt drar vi på besøk til jorden og der, der skriver jeg kortprosa
om han og universet og med en liten fotnote om kyssene hans
(som kunne fått hele jorden til å skifte bane om deres effekt på verden utenfor
hadde målt seg med den intense gleden de fyller hele meg med)
og så drar han sin vei mens jeg vinker ham farvel, klar over at han vil komme tilbake

om enn bare i drømme…