SYTYCD-innlegg 6 (denne gang med bonusmateriale)

Og så sitter jeg her igjen foran dataen og med bloggingsplaner og hele pakka. Det er fint og det er egentlig nokså koselig og bable i vei om hva jeg vil så mye jeg vil. Og siden sist har det skjedd forholdsvis lite, jeg har skrevet litt, jeg har lest litt og hatt det helt ålreit, men det er ikke så mye nytt å melde. Det som dog er å melde er at jeg har sett "V for Vendetta" og den elska jeg skikkelig. Ja, jeg vet jeg er skikkelig treg med å få sett ting, men den var verdt det og nå ser jeg skikkelig frem til å få lest den grafiske romanen den er basert på etter hvert. Men jeg likte veldig hvordan det var action, uten at det var hovedprioritert, det er en av de tingene jeg liker med filmer basert på tegneserier, hvordan de kan gi massevis av underholdning til action- og spenningselskere, men likevel har mer dybde for de som vet å lete etter det. Også appellerte den til den nerdete siden av meg som satt og trakk assosiasjoner til "Phantom of the Opera", eventyret om "Skjønnheten og Udyret" og "Trollmannen fra Oz" blant annet og jeg likte hvordan kjærlighet var snarere hintet om enn å bli for åpenbar og hvordan karakterene var så interessante og hvordan ting var klippet på en forholdsvis genial måte og ikke minst så var flashbackene brukt på ypperlig vis. Ja, jeg kunne strengt tatt bare bablet videre om alt jeg likte, men det er et annet tema som skal tas opp og det er SYTYCD. Det er jo tross alt søndag 🙂

SYTYCD-Kommenteringsinnlegg 6

Dette var en episode som ikke bød på de helt store høydepunktene, men som likevel var svært interessant. Her var det både gruppedanser, soloer og pardanser og en samlet topp 10 som ga masse underholdning og god dans. Jeg skal dog bare ta for meg de fem pardansene siden et innlegg der jeg kommenterte soloer og gruppedanser ville blitt så alt for langt og det sikkert er grenser for hvor interessant det ville blitt. Men siden jeg bare skal ta for meg fem pardanser så har jeg tenkt å la det følge med bonusmateriale og det vil jeg komme tilbake til. Før den tid skal jeg rett og slett sette i gang med å ta for meg pardansene. Og jeg vil kort opplyse om at det denne uken var nye par, noe som forøvrig bydde på ulike resultater.

Kayla og Evan  
– Viennese Waltz

Mens vals altså ikke er blant de dansene jeg liker best har valsene i år vært ganske så interessante og dette var intet unntak. Her var det god musikk, jeg syns "Kiss from a rose" har noe sofistikert ved seg som sang og det ble brukt på ypperlig vis her og Kayla var like elegant som hun pleier, hun fremsto så verdig i løftene og det er åpenbart at hun teknisk sett er blant årets aller beste dansere. Evan på sin side kledde ikke valsen like godt, men han forsøker virkelig, han gir alt og han var fantastisk i løftene. Dansen forøvrig var fin og godt koreografert, den var bare litt forglemmelig dessverre. Det trengs gjerne noe ekstra, noe spesielt fantastisk for at man skal sette ordentlig pris på en vals, nå ble det nydelig, men ikke noe jeg vil tenke noe særlig på siden. Det dansen skal ha er at det på utmerket vis ble gjemt at Kayla faktisk er en god del høyere enn Evan, de så faktisk like høye ut og det trekker opp litt.
Terningkast 4

Janette og Ade http://www.rickey.org/?p=19813
– Hip Hop

Jeg var veldig nysgjerrig på hvordan det ville gå med dette nye paret i en hip hop, men det var helt tydelig ingenting å bekymre seg for. Temaet for dansen var at Ade var funk doktoren og skulle lære Janette å bli funky, noe han fikk til. Og han var den som virkelig stjal denne rutinen med å være utrolig god i hip hop og skikkelig kul i tillegg. Janette på sin side kledde dansen godt etter min mening, en dans som brukte uttrykket og energien hennes til sin fordel. Det skal sies at Ade var hakket bedre, men begge var gode og de hadde utmerket kjemi. Hvis jeg skal kritisere noe var det at de ikke var helt synkroniserte av og til, men dette føler jeg at bare ble en bagatell akkurat i denne rutinen. Ellers var musikken passende og det hele var rett og slett underholdende. Og det var noen triks som jeg syns var helt rå, i tillegg til en tidvis direkte genial koreografi som ikke lot det bli noe problem at Janette er mye lavere enn Ade. Med andre ord en av kveldens høydepunkter.
Terningkast 5

Jeanine og Jason http://www.rickey.org/?p=19801
– Contemporary

Endelig fikk Jeanine slippe til i sin egen stil, noe som var verdt å vente på siden hun var fantastisk. Jason var ikke noe dårligere og det de begge hadde var utrolig teknikk og en innlevelse som var direkte magisk. Det er en av de aller mest intime koreografiene jeg kan huske å ha sett på SYTYCD, de rev bokstavelig talt i stykker klærne til hverandre, hadde et intenst kyss på slutten og var nok det nærmeste man kan komme sex på scenen på SYTYCD tenker jeg. Ja, man kunne formelig merke duften av lidenskap, godt hjulpet av flott kjemi mellom Jason og Jeanine. Videre var musikken interessant og oppriktig god og det var et koselig å se at koreografen var ingen ringere enn Travis Wall, en tidligere deltaker som kom på andre plass under sesong 2 av "So you think you can dance", en mann som åpenbart ikke bare er en fantastisk danser, men også en flott koreograf. Det var bare en så stemningsfull dans og jeg likte virkelig hvordan hele sangen var fylt, det hendte noe hele tiden og alt gled så flott sammen at det nesten så lett ut, selv om det må ha vært ekstremt vanskelig. Det eneste er vel at hjertesmykket som ble brukt var litt distraherende og unødvendig, men det er det eneste man kan klage over i det hele tatt under denne herlige rutinen.
Terningkast 6

Randi og Kupono
– Paso Doble

Randi er en god danser, veldig søt og sympatisk, men jeg føler ikke at hun kler ballroomrutiner spesielt godt. Hun gjør sitt beste, men hun virker for uskyldig for danser der hun må vise virkelig innlevelse, lidenskap og styrke. Dessuten var hun uheldig siden hun ble kledd i en brun parykk hun ikke kledde særlig godt i det hele tatt og som gjorde at man ikke kjente henne så godt igjen. Kupono derimot har uttrykksfullheten til ballroom, han er ikke teknisk blant de beste, men han har god innlevelse og kler å se alvorlig ut godt. Til tross for dette falt denne rutinen til kort for meg og dette skyldes ikke koreografien som forøvrig var utmerket og heller ikke musikken som var veldig sterk, men kjemien den manglet dessverre. Videre var hverken Randi eller Kupono sterke nok teknisk og de hadde ikke det lille magiske som kan redde en dans fra middelmådighet. Positivt sett var det noen kule triks, men likevel.
Terningkast 2

Melissa og Brandon
– Broadway

Til musikk fra "Hair" slo Brandon og Melissa til med en veldig interessant Broadway-rutine som brukte Melissas teknikk og ballettbegavelse til sin fordel og Brandons gymnastiske evner og minst like fantastiske teknikk like utmerket. Når det gjaldt teknikk generelt sett var denne dansen fantastisk og Melissa kledde veldig hippie-looken hun hadde i tillegg. Musikken var forøvrig god og det hele var veldig sommer 68 for å si det sånn. Men mens det altså var stemningsfullt, hadde enkelte meget tøffe triks ogpå mange måter var en herlig dans, så ble den litt forglemmelig. Dessuten tenker jeg at den kanskje var litt for moden faktisk, den er mer en dans som vil falle i smak hos litt eldre enn hos de som stemmer mest tenker jeg da. I tillegg var det distraherende med røyken på slutten, selv om det var en fin ide.
Terningkast 4
*
Med andre ord et show med noen høydepunkter og en skuffelse blant annet. Men siden dette innlegget selvsagt kan gjøres lenger når jeg er i det rette humøret skal jeg nå gi litt bonusmateriale og der skal jeg rett og slett gradere de topp 5 guttene fra mest kjekk til minst kjekk. Det er nemlig når jeg ser på SYTYCD at jeg føler meg aller mest hetero for å si det sånn siden få mannlige dansere er direkte ille og se på når de er flinke til å danse og de gjerne danser med bar mage, noe som til tider er meget attraktivt. Med andre ord, her kommer en koselig liten kåring.

1 plass

Ade kommer på første plass siden han kan se veldig søt ut, men også direkte hot og har et attraktivt utseende som vekker interesse. Dessuten ser han litt sånn hip hop-aktig ut på grunn av klesstilen, men er contemporary-danser og utrolig god på løft, teknikk og sjarm, alt mens han har soloer som er fantastiske.

2 plass

Kupono er den mest klassisk kjekke denne sesongen og har et herlig ansikt som gjør at han kan se både creepy, intens og alvorlig ut, men samtidig oppriktig søt ut når han smiler. Dessuten har han kinnben til å dø for, personlig stil som man kan elske og hate, men som man uansett vil ha en formening om og er litt spesiell på en god måte. Og siden han altså er så kjekk er det nesten litt deprimerende at han er den mest åpenbart homofile denne sesongen, sukk… Som danser er forøvrig Kupono slett ikke blant favorittene mine, men utseendemessig når han virkelig opp.

3 plass

Herlighet, se på det smilet da, Jason er virkelig en av de deltakerne i år som er til å spise opp. Søt og sjarmerende er han også en svært god danser og en utmerket partner og en av de som kler de fleste stiler godt. Dog er han mer søt enn kjekk, han har til tider noe litt barnslig over seg og virker for ung og uskyldig til at man virkelig blir interessert. Men han er til gjengjeld ordentlig søt og har vist at han kan være lidenskapelig og intens når han må så det trekker opp.

4 plass

En som virkelig er søt er Evan og han er den kanskje aller mest sjarmerende denne sesongen i tillegg. Dessuten virker han bare så utrolig sympatisk og oppriktig koselig og har åpenbart mye humor og danseglede, til tross for at han ikke er blant årets teknisk beste. Men han vil virkelig og han er så genuin i sine forsøk på å gi alt han kan at man ønsker ham vel. Men han er igjen en av de som er søt, ikke kjekk, ikke hot, ikke noen man vil se i bar overkropp, men søt.

5 plass

Brandon har en flott kropp med muskler på de rette stedene og er teknisk sett en brilliant danser, men jeg syns bare ikke at han er spesielt kjekk. Søt er han til tider, særlig når han smiler det uskyldige smilet sitt, men han er ikke så åpenbart kjekk eller søt som de andre fire. Likevel er han min absolutte favoritt i år og det handler ikke om utseende, men at han kler absolutt alle dansestiler og er så oppriktig talentfull og herlig og i tillegg har den rette innlevelsen for hver dans og er en fantastisk partner. Og som en kan se av bildet er han alt annet enn ille og se på, han bare kommer tilfeldigvis på femte plass.
***
Og med denne fascinerende kåringen unnagjort (en kåring som muligens interesserte folk midt i ryggen, hva vet vel jeg) og bablingen bablet så skal jeg avslutte dette innlegget med den evigaktuelle informasjonen om at jeg vil blogge igjen om noen dager. Til da håper jeg alle har det finfint =0)

filmtanker og 2:37

Jeg hadde opprinnelig en plan om å dra til Sankthanshaugen i morgen og se "Cinema Paradiso" på gratis utendørskino, men jeg har ombestemt meg. For det første syns jeg det er litt teit å dra på kino og se en film man faktisk jo har, for det andre hadde jeg jo slettes ikke vært garantert gode plasser, for det tredje så har jeg faktisk lyst til å se SYTYCD i morgen siden det er det, for det fjerde er jeg ikke hundre prosent sikker på hvor nøyaktig Sankthanshaugen er siden det er over ett år siden sist jeg var der og for det femte så starter den klokka ni og slutter etter klokka elleve og jeg er kanskje patetisk, men jeg liker liksom ikke tanken med å være i sentrum sent på kvelden og komme hjem nærmere tolv på natta. Derimot vurderer jeg å få sett "Upperdog" i løpet av helgen for i følge en reklame skal det følge med kinobillett til den i fredagsmagasinet til Dagblad i morgen og dessuten har den jo fått meget gode kritikker. Denne kombinasjonen gjør at jeg virkelig vurderer det altså. I neste innlegg vil det nok komme frem hva jeg har gjort. Uansett er det veldig fint med film og jeg har en drøm om å skrive et manus en gang. For jeg er ikke opptatt nok av film for det meste i den bransjen, men jeg er veldig glad i å skrive og det hadde vært en fin erfaring. Men vi får se hva som skjer.

Forøvrig skal jeg nå anmelde en film og det er "2:37" som jeg så ferdig i stad og som var virkelig interessant, om enn litt grusom på enkelte måter.

2:37


2: 37 er regissert av en som heter Murali Thalluri (eller noe sånt) og vi får med en gang vite at en elev på en Videregående i Australia har kuttet over pulsåren sin klokka 2:37. Så er filmen en nedtelling fra denne skoledagen begynner til selvmordet og vi blir kjent med et knippe tenåringer som hver har sine egne grunner til at det kunne vært dem. Konseptet er med andre ord ikke så vanskelig å oppsummere og det er for så vidt et konsept som interesserte meg. Det minner meg litt om filmen "Elephant" som jeg så på folkehøgskolen, hvordan forskjellige historier knyttes sammen før det store smellet so to speak. Men dette er en enda bedre film og i tillegg så ble jeg veldig overrasket over hvem som tok selvmordet for man danner seg jo hele tida teorier og det skapte en form for stille spenning.

Jeg var litt bekymret dog for at det skulle bli for "dette-skal-vi-lære-av"aktig. Med det mener jeg at det jo i noen filmer kan merkes at regissøren har tenkt at dette skal bli sett på skolen og være en sånn film man diskuterer i klassen etterpå og lærer av og ser moral i og sånt. Og til tider føltes det litt på den måten, men det var heldigvis i en mindrepart av filmen. Mesteparten av filmen "2:37" er nemlig veldig ungsinnet og ekte og man tenker liksom ikke at det er skuespill siden karakterene var så realistiske. Førsteinntrykket viser kanskje stereotyper som nerden og den populære og den usynlige som ingen ser, men det viser seg at det i alle tilfeller er sprekker i fasaden. Han populære for eksempel har egne hemmeligheter og han litt spesielle som røyker noe jeg tror er hasj (uten at jeg på noen måte kan si det sikkert) har mer ved seg enn man ser i første omgang. I løpet av den ikke spesielt lange filmen (en og en halv time) får man oppriktig sympati ved flere karakterer og regissøren har fått frem opptil flere nyanser ved alle karakterene. Dette er en av grunnene til at jeg likte denne filmen.

Samtidig er den ganske ubehagelig å se på. Det er langt fra koselig å høre de forskjellige karakterenes historier og man vet liksom at det går mot en katastrofe. Videre har Thalluri vært modig nok til å ikke sky unna detaljene for her ser vi at en karakter blir voldtatt og vi ser det når den personen som tar selvmord gjør det, noe som er direkte ukomfortabelt. Man vil liksom ikke sitte og se blod piple fra en persons arm og så se dem ligge der mellom blod og tårer. Denne filmen kaster tingene i mot deg, den er full av tabuemner og man ser sorgen, usikkerheten, frustrasjonen og alt det andre figurene bærer på. Også er det litt som hvis man sitter i en bil som kjører forbi et bilvrak, man klarer liksom ikke å se vekk likevel. Sånn sett var det en ekkel opplevelse og se på for man vil være naiv, ikke sant. Man vil helst tro at ting ender bra til slutt og at problemer kan løses på en, to, tre som i en episode av "Under samme tak". Likevel gjør dette filmen veldig bra for du blir nødt til å tenke over hvordan du ser på de rundt deg og hvordan du oppfører deg rundt dem, du tar stilling til ting. Jeg syns likevel at dette er en dum film å se i skolesammenheng som en sånn film som diskuteres i klassen og slik for sånne filmer som denne gir så mye mer utbytte hvis man ser den selv hjemme etter eget valg. Da kan man også ta mer pauser underveis og det er nok også lurt når en film så til de grader viser virkelighetens mer mørke sider.

Ellers så tenkte jeg faktisk ganske lite over musikk og mer tekniske ting mens jeg så på filmen. Jeg fikk følelsen av at det til tider handlet om tomrommet, den musikken som ikke var der, de tingene som aldri ble sagt, de tankene som ble tenkt så alt for sent. Filmen er forøvrig godt filmet med fine bilder og en del scener der karakterene tilsynelatende blir intervjuet som gir ekstra godt innblikk i hvordan karakterene tenker og er egentlig. Så de største problemene mine med filmen er nok at den var så deprimerende. Den minnet meg sånn sett litt om "Pans Labyrint" (selv om de er helt forskjellige sjangermessig sett) siden jeg også der så rulleteksten med et lite sukk siden ting føles så håpløst etterpå. Filmer der det skjer så masse dumt og trist og forferdelig at man er litt mentalt utkjørt når filmen er slutt og sitter og sukker over hvor grusom verden kan være. Jeg er så vant med å finne håpet i alt at jeg nesten syns det er vanskelig å takle når håpet i en historie mangler. Sånn sett syns jeg filmen også skulle gitt oss noen lysere øyeblikk i all elendigheten, det var noe der, men ikke nok og jeg føler liksom at det bortimot alltid skal være mulig å finne et lyspunkt i tilværelsen. Det hadde kanskje også gitt enda mer dybde til filmen enn den hadde siden man så at "ok, livet hans må være helt dritt, men han har i hvert fall en veldig god venn og talent så ting kan ordne seg."

Men det er altså en veldig god film, absolutt ingen gledesspreder, men en av de filmene som virkelig får deg til å tenke og som belyser masse viktig. Og jeg liker veldig godt at jeg med dette har sett en film som ikke er spesielt typisk meg å se, men som absolutt var interessant likevel. Håper denne anmeldelsen var ålreit og at jeg ikke spoila for mye.

Terningkast 4.
***
På søndag vil jeg blogge igjen med det evigaktuelle temaet SYTYCD (=D) og nå skal jeg ta en tekopp og kanskje skrive litt. Dessuten har jeg lånt "V for Vendetta" på biblioteket og mens jeg ikke egentlig tror jeg rekker å se hele i dag siden det er grenser for hvor sent jeg faktisk kan legge meg så kan det hende jeg begynner å se på den for jeg har faktisk ikke sett den og den er vel en typisk sånn film man bør se tenker jeg. Også skal jeg selvsagt lese videre på boka jeg holder på med snart. Med andre ord har jeg noe å gjøre, også håper jeg alle har det fint så lenge 🙂

Nintendo-spill jeg ser frem til =0)

Jeg blogga i går og hadde liksom tenkt å vente helt til enten tirsdag eller onsdag før jeg blogga igjen, men den gang ei. Inspirasjonen, eller i hvert fall bablebehovet, byksa frem som Tigern i enkelte "Tommy & Tigern"-striper hvor Tigern tar i mot Tommy ved inngangsdøra og dessuten er Nintendo alltid like aktuelt. For jeg er Nintendo-fan og velger bortimot alltid Nintendo fremfor andre maskiner siden jeg tross alt elsker Mario og co. og det i tillegg er den plattformen som oftest er tilgjengelig for meg. Og i dette særdeles informative innlegget skal jeg bable om de kommende spillene som gir vann i munn og blod på tann og som jeg er VELDIG nysgjerrig på og interessert i. Dessuten prater jeg ikke nok om Nintendo og jeg tenker ellers at dette temaet vil kunne informere andre nysgjerrigperer om hva som markedet vil tilby efter hvert og hvilke spill som vil få pengene til å forlate lommeboka perhapsish. Og vi setter straks i gang siden det er grenser for hvor lang innledning jeg egentlig trenger.

Spill på Nintendo Wii

Super Mario Galaxy 2

Det skal innrømmes at jeg nok ikke vil runde "Super Mario Galaxy " med det første selv om det er tilgjengelig for spilling hos faren min og jeg er faktisk fryktelig dårlig på tv-spill selv om jeg liker det. Men jeg hater bosser, særlig de på Zelda skremmer meg på grunn av den skumle musikken og gir opp litt for fort, dessuten har jeg den fæle tendensen med at hvis jeg er stuck på et spill så starter jeg gjerne spillet fra begynnelsen på en ny fil sånn at jeg bare kan gjøre de tingene jeg tidligere har fått til igjen. Like fullt er "Super Mario Galaxy 2", som kommer ut på ett eller annet tidspunkt i 2010, et spill jeg bare MÅ kjøpe siden det jo er gøy egentlig og jeg uansett kjøper det aller meste av Mario-spill. Det er noe magisk med Mario-spill nemlig, de er interessante, de er til tider enkle nok til at selv jeg kan beherske dem og så er det musikken. Når den klassiske Mario-musikken spiller er det nostalgi deluxe og sånt er helt magisk og særlig "Super Mario Galaxy" har musikk som kombinerer det klassiske med orkestrert EPIC-ness av storslagen kvalitet. Det er ingen grunn til å tro at 2-ern ikke vil by på det samme.

Fragile

Det står om "Fragile", som også kommer ut i 2010, her: http://www.nintendo.no/wii/spill/fragile og jeg har raskt utviklet en stor tiltro til dette spillet om unggutten Setos eventyr etter verdens undergang. Bildene jeg har sett fra spillet viser at grafikken er nydelig, litt sånn "Kingdom Hearts" og "Final Fantasy"-aktig anime-liknende, men enda vakrere med melankolsk stemning og skjønne detaljer. Historien høres oppriktig interessant ut, ikke minst på grunn av hvordan man visstnok i spillet skal finne en rekke små ting og tang som hver forteller en kort historie om eieren sin. Detaljer som ikke er viktig for historien, men som fascinerer meg siden tanken på hvordan ting kan fortelle om fortiden høres direkte magisk ut, det er noe inspirerende ved å tenke at en tekopp kan fortelle om en gammel dame med kalde hender eller en lue kan fortelle om et forsiktig barn. I følge hva jeg har lest om spillet så skal ikke action-delen være høyest prioritert, men det passer meg bare bra siden jeg ikke er action-typen uansett og heller vil ha en interessant fortelling, gode karakterer og god kombinasjon av stemning. Jeg gleder meg med andre ord.

Spill på Nintendo DS

Professor Layton and Pandora's Box

Personlig digget jeg det første "Professor Layton"-spillet som jeg nå har rundet, riktignok med bittelitt for mye hjelp av guider på nettet, men likevel. Og dette blir oppfølgeren og med det et spill jeg må ha. Interessant nok kommer dette spillet ut allerede 25. september og da blir det spennende å se om jeg kjøper det med en gang eller greier å holde meg litt lenger. Anyway er konseptet i spillene om Professor Layton en professor og hans følgesvenn som drar på et eventyr som er fylt til randen av diverse oppgaver av typen dem man ser i IQ-tester og hjernebry-sjangeren. Det fine er at det er en kombinasjon av eventyrelementet og hjernetrimelementet, noe som med ett gir det en ekstra dimensjon. Jeg er selvsagt oppriktig nysgjerrig på toern i serien og dermed er også dette et spill jeg ser frem til å få tak i.

My world, my way

I dette noe utradisjonelle rollespillet, som forøvrig kommer ut 11. september, spiller du den bortskjemte prinsessen Elise som finner ut at det faktisk finnes en ting hun ikke kan få, nemlig en kjæreste. Hun er forelsket i en eventyrer som aldri faller for jenter som får alt servert på sølvfat og Elise setter derfor ut på egne eventyr for å bevise at de passer sammen. Konseptet høres kanskje litt barnslig ut, men det appellerer likevel og jeg liker tanken på at man må være selvsentrert i spillet, sutre, sippe og rett og slett være bortskjemt så godt man kan for å klare seg bra i spillet visstnok. Man skal jo som regel helst unngå å oppføre seg som en selvopptatt drittunge, men her tjener man på sånt. Det høres jo genialt ut! Videre tror jeg absolutt at dette vil være et sjarmerende spill som om ikke annet vil gi mer enn godkjent underholdning. Jeg er nysgjerrig 🙂

The legend of Zelda: Spirit Tracks

Mens jeg ikke er spesielt god på Zelda-spill generelt sett og ikke kan kalles noen storfan så elsket jeg "Legend of Zelda: Phantom Hourglass" til Nintendo DS, et spill som jeg rundet på tre uker og hadde helt hekta på en periode, og er følgelig svært interessert i oppfølgeren, som kommer i oktober. Det ser virkelig kult og stemningsfullt ut og jeg liker personlig den sjarmerende grafikken oppriktig godt. Dessuten er Zelda enklere på Nintendo DS og jeg er en av dem som liker det, da virker det overkommelig liksom. Ellers har alle Zelda-spill fantastisk musikk, uansett om man er fan eller ei så er det noe magisk med den musikken, det er det bare og jeg kommer nok til å skaffe meg også dette spillet.

Picross 3D

Ok, jeg ble ekstremt hekta av Picross DS som jeg spilte hver eneste kveld i flere måneder etter at jeg kjøpte det og som jeg dessverre rundet. Det som er med Picross er at det er bortimot umulig å forklare så det høres engasjerende ut, det er utfordrende, men kjempegøy så lenge det varer og det er rett og slett fascinerende. Samtidig er problemet at det ikke gir deg like mye glede når du har rundet det, da vet du hva løsningen er og da forsvinner utfordringen i stor grad. I tillegg går det ikke an å slette det du har greid og du kan derfor ikke levere det til Game Stop eller noe sånt og få penger for det (eller du kan levere det til Game Stop forøvrig, men det hadde sannsynligvis vært dødsirriterende for den som kjøpte det siden et spill der alt er rundet hadde vært en ganske kjedelig affære). Likevel er Picross absolutt verdt å kjøpe seg og Picross 3D, som jeg for så vidt ikke vet helt når kommer ut, skal gi den samme herlige opplevelsen på nytt, denne gangen med et ekstra 3D-element. Derfor: må ha det, bare må ha det!

Videre kommer "New Super Mario Bros. Wii og det kan være interessant og jeg vurderer å få tak i "Pokemon Platinum" etter hvert kanskje (der er jeg dog litt skeptisk siden de kuleste pokemonene tross alt er 1-150 og jeg ikke er oppdatert på de nyeste pokemonene, noe som kan ødelegge moroa). Med andre ord er i år og neste år interessante og spennende år på Nintendo-fronten og mulighetene til å bli mer blakk er der så absolutt.
***
Ellers så leser jeg på en finfin bok for tida og har sett både "My left foot" og "Little Miss Sunshine" i løpet av helga (og lånte tre filmer som så interessante ut på biblioteket i stad, filmer som kanskje vil kommenteres senere), derav "My left foot" var den mest rørende. Og dett var dett tenker jeg og nå skal jeg drikke te og snart nok spise middag også blogges det igjen snart 🙂

SYTYCD-kommenteringsinnlegg 5

Jeg har fått en ide om å skrive korte historier basert på sanger siden jeg har litt skrivesperre når det gjelder prosjektene mine og trenger å være kreativ likevel. I tillegg har jeg det generelt fint for tida, jeg liker det med meg selv, hvordan jeg bortimot alltid kan finne noe å glede meg over og å se frem til. Som september, det er egentlig utrolig mye fint med september i år (som CATS og UP! og enkelte dager jeg får fri) og november som jeg teller ned mot siden det i november er Nanowrimo og det er en av de tingene som pleier å gjøre meg ekstra bestemt på at nå SKAL jeg skrive for pokkern, ja da, jeg SKAL få gleden over å ha skrevet 50 000 ord. Det blir lettere å skrive da siden man blir ekstra irritert over seg selv når man ikke gjør det. Og samtidig har jeg en liten plan om å sende inn en liten diktsamling til et forlag sånn for moro skyld så snart vi får blekk til printeren for ingenting skjer av å bare sitte her og tenke at jeg vil bli forfatter, jeg begynner å innse at jeg må jobbe litt mer for det. Jeg vurderer også å gjøre et nytt forsøk på å renskrive Nanowrimo-historien min fra 2006 siden jeg tross alt har et førsteutkast og det kanskje kan bli til noe av det (større sannsynlighet for at den historien blir til noe enn den rotete idiotien fra i fjor i hvert fall). Dessuten så liker jeg konseptet med en øy med porter til flere verdener og jeg hadde konstant dårlig samvittighet hele november 2006 siden jeg plaget den stakkars Sebastian Argon i så stor grad, det er så fint hvordan jeg hadde karakterer da som jeg virkelig brydde meg skikkelig om, det var herlig. Og nå ble jeg bablete om ord og ideer og det kan jeg dog ikke fortsette med siden det er søndag og det med det skal dreie seg om SYTYCD igjen. Det er klart for kommentering:

SYTYCD-Kommenteringsinnlegg 5(!)

I denne episoden fikk hvert par to danser hver og dette vil føre til at dette nok kan bli et litt langt innlegg siden alle selvfølgelig vil bli bablet om. Da setter jeg i gang.

Melissa & Ade
– Disco

Disco kan være ordentlig stilig, men det er på samme tid en dansestil som ikke er
medrivende nok etter min mening. Man blir ikke revet med på samme måte som
når man ser en kul hip hop-dans eller contemporary og det kan ha litt med at
det føles litt utdatert også. Likevel ble dette en helt grei rutine til tross for at
Melissa falt på slutten og Ades antrekk var litt for mye av det gode. Blant de
beste tingene var løftene som var ypperlige og virkelig viste Ades styrke og Melissas
lange grasiøse ben og musikken som var skikkelig disco og hele pakka. Dessverre
ble det liksom aldri bedre enn bra, det hadde ikke det lille ekstra. I tillegg var det
litt for tydelige at hverken Ade eller Melissa er disco-typen, de tenkte litt for
mye og ting så ikke så naturlig ut som det hadde kledd. Men greit nok.
Terningkast 4

– Vals http://www.idolstartv.com/media.html?task=videodirectlink&id=2800

Stakkars par, hverken disco og vals er dansene som pleier å utmerke seg på SYTYCD,
med noen sentrale unntak og det å løfte en vals er nok en real utfordring. Likevel
ble denne valsen en veldig fin en som falt ordentlig i smak. For det første var musikken
ordentlig fin føler jeg og den ga en slags jazzy sofistikert stemning som gjorde at man
virkelig tok denne dansen på alvor. I tillegg så både Melissa og Ade ordentlig elegante
ut mens de danset den og sånt skal ikke undervurderes. De gled liksom over scenen,
delte oppriktige smil og så veldig naturlige ut mens de gjorde det, som om valsen var
hjemmebane for dem. Jeg er likevel litt bekymret for Melissa for med unntak av discoen
har hun egentlig hovedsaklig fått danser der elegansen hennes og de lange linjene har
passet utmerket og sånn sett er jeg litt usikker på hvordan det hadde gått om hun hadde
måttet krumpe eller gjøre hip hop eller noe annet mer tøft og rått. Ade tror jeg ville
kledd sånt helt fint, men jeg er litt bekymret for Melissa altså. Men vi får se hva som skjer.
Uansett var denne dansen fin og et av kveldens flere magiske øyeblikk.
Terningkast 5

Kayla & Kupono
– Contemporary http://www.rickey.org/?p=19492

Ok, elsk, elsk, elske på dans. Virkelig fantastisk. For det første er jeg fan av sangen
"Gravity" av Sara Bareilles som genialt nok ble brukt og for det andre så var konseptet
herlig (Kayla er avhengig og Kupono er avhengigheten, så man kan jo velge å tolke
det som om at han er en rus og hun er den som ruser seg eller noe helt annet). Jeg liker
hvor åpent det er for personlig tolkning og hvordan alle kan kjenne seg igjen i det,
selv hvis de bare er avhengig av sjokolade. Og dansen skildrer dette utmerket, hvordan
Kayla er delt mellom å ville ha mer og å ville komme seg unna. Elsk, elsk, elsk som sagt.
Videre er det koreografert av Mia Michaels som er et geni, et til tider bitchete geni, men
likevel genial og man ser hvordan både Kayla og Kupono får sitt å spille på i rutinen.
Kayla som er teknisk briljant, men som her viser ekstra god innlevelse og sårbarhet og
Kupono som ser genuint creepy ut i dansen og gjør alt han blir bedt om på et ypperlig vis.
Nevnte jeg at jeg er fan, jeg er det, jeg syns denne dansen var utrolig interessant og flott
og ja. Elsk…
Terningkast 6 (årets første sekser)

– Broadway

Denne dansen var litt uinteressant, noe jeg føler skyldes koreografien og anntrekkene som
slett ikke var stygge, men litt for søte og uskyldige. Her var det ålreit musikk og jeg syns
særlig Kayla var sjarmerende og virket genuin, men jeg syns Kupono hadde litt for lite
tilstedeværelse, kanskje han brukte den opp på Contemporary-rutinen? Jeg vil presisere
at det slett ikke var en dårlig dans, den var koselig nok og hadde flere gode elementer.
Den ble bare for likegyldig og forglemmelig og derfor er jeg nok ingen fan her. Dessuten
syns jeg at det faktisk ble for lite triks, det er kulere med en del løft og slikt sånn at man
blir litt nervøs selv der man sitter i stua og ser på, dette ble liksom aldri mer enn søtt.
Terningkast 3

Caitlin & Jason
– Fox Trot

Ok, denne dansen hadde et litt dårlig utgangspunkt for meg siden jeg ikke liker Fox Trot
noe særlig, det er en av de dansene som er kjedeligst å se på føler jeg. Men jeg prøvde å
legge disse tankene til side og det hjalp meg å se at det er en del gode sider ved denne
dansen. For det første så var både Jason og Caitlin elegante og de så i tillegg elegante ut,
til tross for at jeg ikke er noen fan av Caitlins kjole. For det andre så var dansen godt danset,
både Caitlin og Jason ga alt og mens de ikke alltid har like mye kjemi så var kjemien der
i dag. Og for det tredje var det en del kule triks. Dessverre ble det ikke særlig spennende
likevel og jeg syns musikken balanserte hårfint mellom teit og stilig.
Terningkast 4

– Lyrical Jazz  http://www.rickey.org/?p=19513

Endelig er Jason og Caitlin på hjemmebane og resultatet er fint, ikke fantastisk,
men absolutt fint. Musikken er spesiell, men behagelig på en harmonisk måte
og dansen har flere fine elementer som hvordan Catlin føler på Jasons ansikt på
begynnelsen og hvordan det hele veien er en god stemning i dansen. Og ellers så
liker jeg hvordan dansen er fylt ut hele veien, det skjer noe hele tiden og det er
flott. Er det ellers den mest memorable dansen, nei og den er heller ikke spesielt
spennende, men den er fin og vokser for hver gang man ser den.
Terningkast 5

Jeanine & Philip
– Russian Folk Dance

Russisk folkedans av alle ting måtte dette paret takle og resultatet ble et "nja"-nummer.
Saken er at det var søtt og sjarmerende og kostymene var så teite at de ble kule, men
på samme tid blir det jo vanskelig å kommentere på en sånn dans, en dans som ikke ble
litt for idiotisk til å kunne tas spesielt alvorlig. For å si noe om dansernes innsats så
må det sies at både Jeanine og Philip gjorde sitt beste og særlig Jeanine tok tilsynelatende
dansen imponerende alvorlig. Philip ga alt selv og hadde triks der han var ordentlig god,
men man kunne se at han strevde og dessuten hadde han til tider klistret på seg et smil som
virket alt annet enn ekte. Likevel ikke så ille som noen kommentatorer vil ha det til
og om ikke annet så var det underholdende og med kul musikk.
Terningkast 4

– Jive

Philip er ikke blant de beste danserne rent teknikkmessig og heller ikke her var han
teknisk utmerket, men han skal ha at han gjorde sitt beste i en kul jive med enkelte
veldig geniale øyeblikk. Jeanine dog var fantastisk og er sammen med Brandon og
Janette en av de danserne denne sesongen som ser ut som hun er proff i alt. Ellers
var musikken ålreit, tidvis teit, men hovedsaklig ålreit, kostymene var greie nok og
enkelte løft helt herlige, men det ble likevel ikke det helt store. Det ble rett og slett litt
forglemmelig og kjedelig i lengden og manglet det lille ekstra.
Terningkast 4

Randi & Evan
– Hip Hop


Ok, jeg liker Taboleon og Evandi, men denne dansen ble litt for søt bare. Det er
en godt danset rutine med en fin historie om en dame som blir gravid og kjæresten
hennes som blir kjempeglad og på etter hvert tilbyr henne en giftering, men det
ble ikke noe spenning og det ble faktisk for rosenrødt. Det er mer interessant når
det er en konflikt der i stedet for happy, happy, happy liksom. En av de fine
tingene er at både Evan og Randi er til å spise opp og at musikken var fin og
kledde dansen. Og det var absolutt ikke dårlig og kanskje rett og slett smart og
la Randi og Evan få en Hip Hop der de måtte være søte, noe de tross alt nok er
bedre på enn å være rå og tøffe. Likevel litt for koselig og uspennende.
Terningkast 4

– Samba

Ok, jeg ble litt fra meg av glede da jeg så at den ene av koreografene var ingen ringere enn
Pasha fra sesong 3 som jeg crusha litt på den sesongen siden han er så søt. Dessverre ble han
ikke vist nok og dansen han hadde vært med på å koreografere hadde nok vært bedre
om noen andre enn Randi og Evan danset den. Saken er at Evan og Randi er blant de
laveste danserne denne sesongen og de ser lave ut også og ballroomdanser kler at man er
eller ser høyere ut og de kan selvsagt ikke noe for hvor høye eller lave de ser ut, men det
ødela dessverre litt føler jeg. Med det sagt så ga de alt, de gjorde sitt beste og musikken
var kul nok, men det ble bare ikke noe høydepunkt. I tillegg var kostymene etter min
mening litt teite og det ble ikke så mange sånne triks som vekker interessen ordentlig.
Og det var synd for Evan og Randi er sjarmerende og talentfulle dansere, absolutt.
Terningkast 3

Janette & Brandon
– Argentine Tango http://www.rickey.org/?p=19503

Wow, dette var en rutine som nesten så for proff ut for programmet, den var bare så gjennomført
til fingerspissene hva angår uttrykk, triks og lidenskapen i særlig Janettes øyne. Virkelig
flott musikk i tillegg. Jeg føler liksom ikke at dette paret evner å gjøre noe galt, de er så
tilstede i alle rutinene sine og da også her. Forøvrig er heller ikke Janette og Brandon spesielt
høye, men de ser høye ut og fyller scenen veldig godt. Janette på sin side har en veldig åpenhet
ved seg når hun danser og har intensiteten som gjør en rutine memorabel. Brandon er litt mer
sjenert, men har teknikken veldig inne og tar sin rolle i hver dans veldig på alvor føler jeg,
noe som også gjør ting fantastisk. Med andre ord er jeg imponert av denne stilsikre rutinen.
Terningkast 5

– Jazz http://www.rickey.org/?p=19523

Ohmygod,fucking brilliant! Denne dansen var helt rå rett og slett med sin historie om to tyver
og jeg la nesten ikke merke til hvordan den ble danset siden det var personligheten som løftet
denne rutinen. Dette kunne blitt elendig om ikke personlighet og sjarmen hadde vært der,
men det var det til gangs i en særdeles underholdende dans med genial musikk, geniale
antrekk og ren underholdning fra ende til annen. WOW
Terningkast 6 (to seksere i dag, tøøøøft)

Så det var med andre ord en interessant episode med mye å kommentere på. Nå ser jeg frem til neste episode som jeg antagelig ikke får sett før lørdagen siden jeg sannsynligvis har noen andre planer neste fredag kveld.
***
Ellers er det ikke så mye og melde utenom at jeg har tenkt å ta en velfortjent tekopp etter å nå ha sittet og babla i vei om SYTYCD i over tre timer artig nok. Så bables vi snart tenker jeg 🙂

konkurranse, paint og generelle oppdateringer =0)

Listening to: The last 5 years cden
Reading: Is about to begin reading "Gone", just have to blog and stuff firstly
Writing: A blog post and hopefully a bit more on either "Fru Kanins 99 ektemenn" eller "Arthur Wildeman"
Watching: Words turning up on the computer screen and perhapsish bits and pieces of a movie soonish
Playing: Would play Mario Party later on if this night had a few more hours
***
Jeg tenkte å for variasjons skyld begynne dette innlegget med en del fakta om situasjonen på diverse punkter for øyeblikket siden det kan interessere. Videre så nevnte jeg personer folk burde lese alt av på Skrivebua og den listen er selvsagt mye lenger enn de jeg nevnte da siden det i det hele tatt er bortimot 20 personer minst der som jeg er ordentlig fan av og et lite utvalg av dem tilfeldigvis ble nevnt. Bare vil ikke at folk som ikke nevntes skal føle seg skuffa for det er umulig å huske alle i et så stort utvalg. Ok, nok om det, jeg skal gå til poenget og ta for meg dagens tema.

Saken er at jeg fant en konkurranse som var som skapt for meg og ergo deltar jeg smilende. Konkurransen står det om her: http://www.hodetmitt.no/2009/08/min-aller-forste-konkurranse/ og poenget er kort oppsummert å lage et bilde i Paint, noe som følgelig gjorde at konkurransen er helt etter mitt Paint-elskende hjerte (går ut i fra at de med Paint mener Paint MS), jeg lager jo headere i Paint stadig vekk og liker generelt å tegne svært godt. Bildet kan forestille hva som helst og fristen er mandag 24. august forresten, noe jeg nevner i tilfelle noen skulle føle for å delta (da fins generell annen info om konkurransen på linken overfor). Men tilbake til meg. Med planene klare om konkurransedeltakelse slo det meg at jeg ville lage noe som var typisk meg og i tillegg virkelig karolinsk og det jeg har endt opp med tror jeg er nøyaktig det. Men før jeg poster bidraget mitt tenkte jeg å forklare noen detaljer rundt det.

For det første inneholder bildet mitt en figur jeg har oppdiktet som liksom skal være en kombinasjon av kniv og stein og som jeg kaller en Tiks og de ser gjerne ut som bildet under og driver morbid nok med å bore seg ned i folks skaller. Disse figurene er riktignok litt teite og vitner muligens om at jeg er ekstremt merkelig, men de har liksom fulgt med meg en stund og passa til det bildet jeg ville skape. Under er et generelt eksempel på en tiks i noe som ikke er bildet, men som introduserer tiksen for massene.
tiksy
Videre dukker det selvsagt opp en lyktestolpe siden jeg er ubegripelig fascinert av sånt og i tillegg vil det fortelle en del om meg siden en god del av kvaliteter er skrevet på bildet mitt, kvaliteter jeg i større eller mindre grad mener jeg har og som derfor er opplagte elementer i bildet. Med ting og tang noenlunde ålreit forklart skal jeg her presentere mitt bidrag.
Voíla!!!:

MITT BIDRAG

ting jeg er med tiks

Jeg håper bidraget mitt faller i smak, ikke er for sært og at det gir et innblikk i hvem jeg er og kan være. Vel bekomme i hvert fall, jeg vil mer enn gjerne være med på leken 🙂
***
Om jeg blogger før søndag kan jeg ikke si sikkert, men jeg kan si sikkert at jeg håper alle har det utmerket for øyeblikket og skal med det avslutte dette forhåpentligvis interessante blogginnlegget.
Karolinsk hilsen fra meg!!!

SYTYCD-kommenteringsinnlegg 4

Jeg begynner å innse (i mine forsøk på å oppdatere meg på serier på Skrivebua) at jeg er bedre på å lese ting som er trykket enn på dataskjermer. Nå leser jeg litt på skjerm, men hvis det blir lengre tekster så er konsentrasjonen der i større grad når jeg leser noe i en bok. Dette er en av grunnene til at jeg er veldig glad for at "I dypet av en ruin" (av Kristine på blogglista mi) vil komme i bokform høyst sannsynlig for det jeg har lest av den har vært herlig og når jeg kan ha den i hånda vil jeg virkelig kunne fordype meg i det ordentlig. Angående det vil jeg anbefale alle å lese alt de kommer over av Nattfall, Alperosen, Alfonso, Norwegian Blue og Limi på Skrivebua for de er fantastiske (og så er det selvsagt helt lov til å lese de greiene jeg har der under profilen Akima, jeg liker å tenke at noe av mitt skriveri er ganske kult og). Forøvrig har jeg dilla på ordet "forøvrig" i dag og det vil sannsynligvis figurere i stor grad i SYTYCD-kommenteringa som jeg straks tenker å sette i gang med. Jeg begynner faktisk nu:

SYTYCD-Kommentering del 4

Brandon & Janette
– Cha Cha

Jean Marc bydde her på en Cha Cha som var svært underholdende. Er det en av mine favoritter
blant ballroomrutinene, nei, men den var en fin start på showet og viste videre hvor god
Brandon er. Brandon er jo fra sjangeren Contemporary og har enda ikke fått noe i hans egen
stil eller noe som likner noe særlig og basert på det blir man ekstra imponert over hvordan han
takler alt somblir gitt ham med stor selvfølgelighet. Janette på sin side var på hjemmebane i
denne dansen, salsa og cha cha er ganske like etter min mening og hun var også god, dessuten er
hun desidert en av de aller mest karismatiske jentene denne sesongen. Hvis jeg skal klage på noe
så er det hovedsaklig musikken siden den var teit og dessuten var dansen litt forglemmelig, bra,
men ikke så mye mer. I tillegg så ble jeg litt distrahert av den glorete rosa-fargen til Janettes kjole.
Terningkast 4

Kupono & Kayla
– Contemporary

Her var temaet visstnok vampyrer, men jeg så liksom ikke det vampyraktige i dansen, for meg
ble det heller en litt rar rutine med spesiell musikk og bein her og der. Men så er jeg ikke helt med
på Sonya Tayehs rutiner siden jeg til tider elsker dem, men til tider sitter forvirret igjen. Det gode
er vel at den var godt danset. Kupono er ganske unik og kler Sonyas koreografi godt og Kayla
viste nok en gang at hun teknisk sett er svært god, elegant og med full kontroll. Ellers var
antrekkene greie nok og det dansen skal ha er at den skilte seg litt ut fra mange Contemporary-
rutiner som likner svært på hverandre. Denne hadde noe ekstra om ikke annet. Likevel syns jeg
i hovedsak at det var et litt skuffende nummer tatt i betraktning at den hadde ordentlig potensiale.
Når temaet er vampyrer burde dansen bare ha tatt av litt mer føler jeg. Ellers greit nok.
Terningkast 3

Evan & Randi
– Broadway

Jeg hadde store forhåpninger når Evan trakk broadway siden dette er hans sjanger, men så endte han
opp med å ha uflaks å få en type Broadway som ikke kledde ham i det minste siden han er mer Gene
Kelly enn Fosse-typen. Han gjorde dog sitt beste i rutinen som endte opp med å være interessant på
sitt vis, men ingenting å skrive gjennom og det føler jeg til dels skyldtes at koreografien ikke var
gjennomført nok, det var på en måte mange momenter, men det hang ikke nok sammen. Jeg følte
også at Randi var litt tung i bevegelsene, det var ikke så lett og flytende som det hadde tjent på
å være til tider. Likevel er jeg ikke direkte misfornøyd for det var jo underholdende og det hadde god
musikk og en fin atmosfære tross alt. Og at antrekkene ikke kledde danserne det minste kan lett tilgis her.
Terningkast 4

Jason & Caitlin http://www.rickey.org/?p=19064
– Pop Jazz

Ok, temaet for denne dansen (som ble koreografert av Brian Friedman) er et kvinnelig romvesen
som nesten har destruert jordkloden og drar til den for å gjøre den siste gjenværende mannen gravid,
det hele mens hun er kledd i noe som Nigel syntes minnet om et kondom. Og jeg sitter igjen og lurer
på hva Friedman kan ha røyka for å få en sånn ide. Det er mildt sagt et rart konsept og dansen er
like underlig og har i tillegg svært spesiell musikk. Men ser man forbi kostymer og liknende så
var dette faktisk en veldig god dans og etter å ha sett den noen ganger havner den lett blant mine
favoritter denne episoden. Både Jason og Caitlin tar karakterene sine nemlig så alvorlig at man
tror på historien og de danser veldig bra begge to, med innlevelse, teknisk dyktighet og originalitet.
Og det blir en dans man husker etterpå, noe man legger merke til, noe som gjør at de for min del
gjerne bør la Brian Friedman koreografere mange flere danser på SYTYCD.
Terningkast 5

Philip & Jeanine http://www.rickey.org/?p=19067
– Hip Hop

Mens det er litt mistenkelig at den eneste hip hoperen får hip hop med Taboleon to ganger på fire uker
så er det absolutt fint siden det får visst Philip i hans rette element. Og Jeanine imponerer mer og mer
for hun har som Brandon ikke fått sin egen stil så langt i konkurransen, men briljerer likevel og
har i tillegg en sterk personlighet. Denne dansen var dessuten veldig tøff med kul musikk og utmerket
timing. Dessuten var Jeanine og Philip bokstavelig talt lenket sammen gjennom hele dansen, men
hadde full kontroll likevel og det ER imponerende. Har ikke så mye mer å si, men likte denne dansen.
Terningkast 5

Melissa & Ade http://www.rickey.org/?p=19069
– Pas de deux

Her fikk vi klassisk ballett koreografert av Thordahl Christensen (et veldig skandinavisk navn
forøvrig) og her var det også nokså mistenkelig. Tilfeldigvis trekker sesongens eneste ballerina
en ballettrutine? Hm… Uansett var det en vakker dans som var hentet fra Romeo og Julie og
Melissa var nydelig i den. Hun var virkelig i sitt ess og var den øynene ble dratt til. Ade på sin
side var kanskje ikke like god teknisk, men han hadde uttrykket på plass og gjorde en absolutt
godkjent innsats i en dans som hadde flott musikk, herlig stemning og en klassiskhet som jeg
likte at de lot være del av SYTYCD. Det eneste jeg har å kritisere på er vel at jeg gjerne skulle fått
enda mer, dansen føltes liksom som om den var ferdig på et blunk, men det lover jo godt.
Terningkast 5

Karla & Vitolio http://www.rickey.org/?p=19080
– Quikstep

Jeg likte virkelig denne dansen, jeg. Koreografert av Jean Marc og France var dette en sjarmerende
og stilig quikstep med et tøft kostymeskift og masse sjarm, sånn rent i tillegg til et slags statuskonsept
som var toppen. Musikken var også utmerket og jeg føler at både Karla og Vitolio greide å få dansen
til å se lett ut, selv om quikstep visstnok skal være fryktelig vanskelig, de lekte seg med trinnene
og ga alt de hadde. Særlig Karla var utmerket med sterk utstråling, men Vitolio var god han også.
Kort oppsummert var dette altså en herlig dans.
Terningkast 5

Ellers så merker jeg at jeg har et noe ambivalent forhold til denne sesongen av SYTYCD. På den ene siden er ingen av danserne direkte dårlige, det er faktisk enda flere teknisk dyktige dansere nå enn før og de som ikke er så tekniske tar det igjen på sjarm, men med det forsvinner også noe av spenningen. I sesong to var det en hip hop-danser som het Ivan og med ham kunne man se utviklingen utover i konkurransen og her så er de fleste ganske utviklet i begynnelsen. I tillegg er det færre sterke personligheter enn før og mindre av de rutinene som man forelsker seg helt i. Like fullt er det fortsatt absolutt engasjerende og utmerket underholdning som jeg digger 🙂

Og for å avslutte så tenkte jeg å linke til en dans som var på resultatshowet og som var fantastisk. Under resultatsepisodene har det i det siste nemlig vært dansere fra ulike sjangre og denne gangen var sjangeren ballett og danserne var Desmond Richardson and Patricia Hachey. Og her var det virkelig styrke og kvalitet og noe som bare må linkes til siden jeg er svært imponert: http://www.youtube.com/watch?v=JBe9cfPqjf8
***
Ellers så skal jeg blogge igjen snart =0)

Om Cinema Paradiso og vitser

Heisann, jeg blogger visst nå grunnet at jeg rent generelt kjeder meg og ikke har helt konsentrasjon til å lese eller skrive på Arthur Wildeman (som er det viktigste av prosjektene mine siden jeg har en elsker karakterene Arthur og særlig Magnolia som er fantastisk). Derimot følte jeg for å blogge og dette innlegget vil kort oppsummert dreie seg om "Cinema Paradiso" som jeg så forleden dag endeligvis. Dette blir ingen ordentlig anmeldelse, det blir mer en slags liste over de ti hovedgrunnene til at jeg falt for denne filmen (og har tenkt å se den på Sankthanshaugen i Oslo den 28. august da det er gratis utendørskino og den filmen vises, tenk så stemningsfullt det vil være å se noe jeg tolker som en hyllest til film sammen med et stort publikum utendørs med mange fine muligheter til å sniksjekke ansiktsuttrykkene til resten av publikummet…) Anyway så blir det et slags listeaktig innlegg og jeg setter like greit i gang med ett.

De 10 hovedgrunnene til at jeg likte "Cinema Paradiso" (tilfeldig rekkefølge of course)

1) Musikken

Jeg syns musikken er direkte vakker, den har noe flytende og er utrolig lite pompøst med sin enkle, men magiske stil. Den får deg virkelig inn i den rette stemningen og kler temaet kino, Italia, småbymagi og resten utmerket. Dessuten er den inspirerende, når man lytter til dette: http://www.youtube.com/watch?v=PYWFv4dqTU0 kommer man i dagdrømmingsmodus med det samme og lar tankene flyte på tonene, bare er i musikken og atmosfæren. Det er herlig.

2) Salvatore Cascio


Gutten som spiller barneversjonen av Toto er bedårende rett og slett og muligens det søteste barnet jeg har sett i en film på lenge. Dessuten så er han utrolig overbevisende som skuespiller etter min mening, han ER karakteren enkelt og greit og er sjarmerende, sympatisk og interessant siden han er som barn flest, til tider irriterende, men samtidig veldig uskyldig og velmenende.

3) Philippe Noiret


Han som spiller Alfredo er også herlig og han ser skikkelig ut som en snill bestefartype med varme, vennlige øyne, et innbydende vesen og også han gestalter karakteren sin på en måte som gjør at det aldri føles som teater, det føles så ekte og oppriktig og det gjør det magisk. Videre er Alfredo en slik karakter som man bare må elske, klok og kreativ, men samtidig menneskelig nok til at det blir realistisk og man blir ellers litt betatt av selve figuren Alfredo og nysgjerrig på hva som gjorde ham til den han er i filmen. Og når man får en sånn interesse for en karakter er det et veldig godt tegn.

4) Hvor gammel filmen ser ut

Dette menes altså positivt og handler om hvordan jeg ble skikkelig overrasket da jeg leste at filmen er fra 1988 for på grunn av filmingen og stemningen så ser den ut som den er en klassiker fra mye tidligere, noe som er bra og viser at regissøren virkelig har gjort en god jobb med å skape stemning og sette sammen alle puslespillbitene for gi følelsen av at dette er en tidløs film som ikke er fra åttitallet, men noe som har fantes mye lenger. Og jeg liker dette trekket ved filmen.

5) Scenene fra når publikum så film på kinoen

Jeg elsket hvordan vi fikk se reaksjonene til de som så filmene som ble vist på Cinema Paradiso. Det gjør at man som seer får litt følelsen av å sitte der i den stemningen som en god film gir og er direkte magisk. Dessuten var det så realistisk for her så man mannen som kunne replikkene utenat og han som sov seg gjennom det og de som kjeder seg, de som er helt fanget av filmen og de som i den ene scenen masturberer. Alle de forskjellige typene som ser en film og som hver og en har en unik og interessant reaksjon. Dette gjør det veldig ekte siden alle disse forskjellige typene finnes i en kinosal og det blir også et fint grep siden det gir et unikt innblikk i de forskjellige karakterenes personligheter for også hva man gjør i en kinosal kan si litt eller mye om et menneske og det viser også på en snedig måte hvordan de ulike karakterene er uten å si det rett ut. Show, don't tell med andre ord.

6) Hvor realistisk følelsene til tenårings-Toto ble fremstilt

Med det sikter jeg til at det var veldig realistisk etter min mening mye av det man så av Totos følelser for Elena og da tenker jeg på usikkerheten, sjenansen og slike ting. Alle som har vært forelsket noen gang tror jeg vil kunne kjenne seg igjen i disse følelsene og Totos tanker og det er godt gjort og vitner videre om at regissør Giuseppe Tornatore forstår seg på ung kjærlighet og hvordan den kommer til uttrykk hos ungdom.

7) Filmen Toto ser på slutten av "Cinema Paradiso"

Det er genialt hvordan filmrullen Alfredo etterlater til Toto inneholder de klippene som var klippet bort fra filmene og inneholdt masse romantiske øyeblikk. Dessuten viser det at detaljer som skjer tidligere i filmen blir husket og det vitner om at regissøren kjenner til trikset om at "hvis du lar en pistol figurere i en tidlig scene så la den komme tilbake på slutten". Her kan det riktignok hende jeg har feiltolket ting, men jeg liker det uansett.

8) Løven


Med løven mener jeg altså åpningen som lyset kom fra hvis dere skjønner hva jeg mener og som så ut som en løve. Den ble nesten en karakter i seg selv og var veldig stilig enkelt og greit.

9) Hvordan kjærligheten til film kan føles hele veien

Jeg vil virkelig kalle dette en hyllest til film for den handler om en kino og man føler hele tiden at regissøren elsker mediet han skaper i, noe som bare gjør filmen mer appellerende. Man kan merke det på en bok hvis forfatteren har elsket å skrive den og man kan se det på en film at regissøren har elsket å lage den og det ser man her. Både humor, alvor og kjærlighet er tatt seriøst og behandlet med kjærlighet, omtanke og en generell fascinasjon for film som smitter over på den som ser på.

10) Dette er en film som har alt

Litt som i en animert Disney-film har denne filmen alle ingrediensene; kjærlighet, vennskap, oppvekst, liv og død, sorg og glede. Akkurat det at alt er med er en av grunnene til at jeg fortsatt elsker Disneys tegnefilmer fra nittitallet og det er en sentral grunn til at jeg likte denne filmen. Og samtidig så har den også alt når det gjelder ting som gode skuespillere, flott musikk og vakker stemning som gjør filmen til et eventyr.
*
Dette er med andre ord en film jeg fikk sansen for. Er det min nye yndlingsfilm, nei og jeg tror heller ikke at dette er blant de filmene jeg vil se oftest. Men det er en film jeg vil se en gang i blant og nyte like mye hver gang siden den har så mange gode kvaliteter og svært lite å sette fingeren på egentlig. Hvis noe skal kommenteres på må det være at jeg var litt usikker på alderne til enkelte karakterer, noe som ikke var noe stort problem, men ga meg noen spørsmål. Jeg vil også si at dette ikke er filmen man bør se hvis man er veldig rastløs eller ukonsentrert for den er en mer rolig film, noe som er fint, men som gjør at man bør se "Cinema Paradiso" når man har god tid og er åpen for å vie oppmerksomheten fullt og helt til film-magien. "Cinema Paradiso" fortjener dette.
Uansett en film som får terningkast 5 og som virkelig er god 🙂
***
Ellers så har jeg lyttet mye til musikalcder og funnet på sang for en som fyller femti. Dessuten får jeg visst en vits på trykk i "Se og hør" og det er kanskje ikke så stort, men jeg har tenkt å tolke det som at jeg blir publisert siden jeg tror jeg fant på vitsen helt selv. Og vitsen er hvis jeg husker rett:

Hvorfor bør ikke hekser skyte med gevær?
Fordi de får hekseskudd!

(ingen spesielt genial vits, men jeg liker den og den har bidratt til at jeg fikk et flakslodd i posten i går som jeg dessverre ikke vant noe på og at navnet mitt sannsynligvis snart vil stå på vitsesidene i "Se og hør", noe som er bedre enn ikke noe)

Med det avrunder jeg innlegget i denne omgang, men vil blogge igjen i morgen om SYTYCD og så kan spenningen ligge i om noen kommenterer dette innlegget før det neste kommer eller ei. Ha en fortsatt fin kveld alle sammen!

Om de tristeste filmøyeblikkene ever efter min mening

Jeg har funnet ut at jeg rett og slett har problemer med å ta meg tid til blogging for tida, det er ikke det at jeg ikke liker det, men jeg har jobb på dagen og må få tid til trening (dvs. sykkeltimer to ganger i uka), lesing av bøker og blader, skriving på konseptene mine, internettsurfing generelt, filmtitting (holder på med å se Cinema Paradiso endeligvis, har delt det opp sånn at jeg så litt i går og skal se litt i dag, det bare måtte bli sånn), tv, nintendo osv. Det er ikke alltid like lett å få plass til blogging også, særlig fordi jeg helst vil blogge ordentlig når jeg blogger og skrive i vei på et og samme innlegg i timesvis. Så de neste ukene blir det sannsynligvis to innlegg i uka der ett er om SYTYCD og kommer i helgene og ett kommer en av hverdagene. Hvis jeg er i det inspirerte hjørnet kommer det et til, men det vil sikkert variere litt. Uansett så vil jeg jo fortsatt bruke bloggen, bare forklarer litt 🙂

Anyway så vil nettopp dette innlegget være litt spoilende og det vil dessuten dreie seg om film. På Facebook kunne man de tristeste filmøyeblikkene nemlig, noe jeg hadde planer om å kåre der, før det viste seg at de jeg ville ha med ikke fantes blant alternativene der, jeg har tydeligvis annerledes smak enn mengden. Derfor tar jeg for meg temaet her i stedet og har dessuten tenkt å la det hele få en karolinsk svung ved at jeg gjør det på en litt "Award Ceremony"-aktig måte. Jeg skal først nevne de tre nominerte og så ha et lite mellomrom i teksten mens folk gjetter i vei og deretter erklære vinneren av "del tristos momentos en filmos" (kvasispansk er moro). Og siden det vanligvis er tre nominerte på sånne utdelinger skal det være det her og. Med det sagt så setter jeg i gang og det skal altså være bare tre filmøyeblikk med på lista (liker tallet tre mer enn fem uansett) og igjen, denne lista kan være spoilende bare så lesere er forberedt på det. Og jeg vil presentere denne kåringen på et artig og noe teatralsk vis som dere vil se 🙂

KAROLINSK FILMINSTITUTTS HØYTIDELIGE BESLUTNING ANGÅENDE DE TRISTESTE FILMØYEBLIKK EVER IN INFINITY AND BEYOND SO FAR

(Prisutdeler Akima Montgomery entrer scenen. Hadde det vært bilde eller film av dette ville det vist hvordan den godeste Akima er er kledd i en rød genser, kule jeansbukser og med en überkul hatt på hodet, med andre enkelt, men stilig. Hun stiller seg midt på scenen foran bordet som prisen står på og begynner å prate med stor sikkerhet inn i mikrofonen.)

Ærede forsamling skråstrekk lesere, jeg vil herved kåre det tristeste øyeblikket i film ever siden jeg er i så godt humør at jeg sikkert trenger å deprimeres. Dette har ikke vært noen enkel beslutning, men det er ingen tvil om at juryen, altså meg, føler at de nominerte på alle måter skaper stemning og tårer i øynene, kanskje til og med gråt hvis man er typen som gråter av film. Og de nominerte er:

(Her tar Akima og kremter litt siden det på sitt vis underbygger det som skal komme, så ser hun ned på arket og begynner å lese opp de nominerte.)

Den første nominerte er Static-scenen, et dypt interessant og sårt øyeblikk i filmen "Wall-E" som kommer på slutten og som involverer Wall-E og Eve og veldig vakker musikk siden Eve tror at noe som ikke får lov til å skje har skjedd Wall-E. Mer skal jeg ikke røpe, men man kan høre musikken fra scenen sammen med et bilde her: http://www.youtube.com/watch?v=OSw_HbLMqJY og hvis man ikke leser kommentarene vil ikke det å følge linken spoile noe særlig. Uansett bør de som ikke har sett Wall-E se den snarest for de vil med det skjønne hvorfor dette er en filmscene som ga meg tårer i øynene da jeg så den på kino siden Wall-E som karakter er helt <3

Den neste nominerte er Weebos skjebne i filmen Flubber. Weebo er en liten robot som møter hard medfart fra et balltre og ikke får det så utmerket etterpå for å si det sånn. Man kan se Weebos skjebne hvis man følger denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=zIw6_7LZXHM og den vil nok være veldig avslørende bare så det er sagt. Og jeg er Weebo-fan så dette er ikke koselig.

Den tredje nominerte er begravelsesscenen i filmutgaven av Rent fra 2005 der karakteren Tom Collins synger "I'll cover you", noe som er utrolig rørende siden karakteren som det er begravelse for er helt herlig. Mer kan jeg ikke si for det vil spoile for mye. Så vil dere bli spoilet mer så er det bare å følge denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=4Jsc8rbT9o0. Uansett så er det bare så vakkert sunget og man føler virkelig med Tom Collins her.

(Akima stopper, tar en passende tenkepause mens hun tenker på øyeblikket som vinner, det mest triste øyeblikket i film etter hennes formening. Så smiler hun et sørgmodig smil og fortsetter etter litt mer tenkepause for å holde på spenningen.)

Og det tristeste øyeblikket er Weebos skjebne i filmen Flubber og her vil det hvert fall spoiles i vei. Kort oppsummert er altså Weebo en sjarmerende liten robot som tydelig er hunkjønn og som er forelsket i den godeste professoren og sjalu på damen han liker. Weebo blir slått i hjel av noen teite skurker med balltre og da lekker det olje ut av henne, noe som medvirker til at hun dør. Hun ender likevel opp med å skape en mini-Weebo som er skikkelig irriterende og som slett ikke er noen fullverdig erstatning og har ellers laget en menneskeversjon av seg selv på nettet på ett eller annet vis som prater til professoren når hun er død. Videre er hun lojal, interessant og en karakter jeg var opptiktig glad i som liten og den døden i film som til dags dato har gått mest innpå meg, noe som sikkert er direkte patetisk. Nå er det en god stund siden sist jeg så Flubber, men jeg husker fortsatt hvor grusomt jeg syntes det var første gang jeg så "Flubber" at Weebo døde, det føltes direkte urettferdig og dumt siden jeg syns professoren skulle valgt Weebo fremfor hu dumme dama han endte opp med. Weebo var riktignok bare en maskin, men mye mer menneskelig enn de menneskelige karakterene, noe som for så vidt sier litt om hvor utviklede karakterene i filmen var ellers. Så Weebo vinner og lever videre i mitt minne.

DSC_7913copy.jpg image by Dezartfox

Og der har jeg vel videre bevisst min merkfundighet, men det får gå. Og nå må jeg snart få sett "Flubber" igjen merker jeg 🙂 Ellers, voila, prisen er utdelt!

(Akima Montgomery forlater scenen til storslått applaus.)
***
Ellers så vil jeg uansett blogge på søndag om SYTYCD også får vi se om det kommer noe innslag igjen før da eller ei. Vi bables!!!

SYTYCD-kommenteringsinnlegg nummer 3 :)

Etter en helg på hytta er jeg nå hjemme og skal anmelde en ny episode av SYTYCD, noe jeg skal sette i gang med med en eneste gang faktisk. Dette er oppfølger til dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1249225246_02aug2009.html og vil være i samme stil rett og slett og da begynner jeg:

SYTYCD-kommentarsinnlegg 3

Karla & Jonathan
– Hip Hop

Sammen bega dette paret seg ut på en hip hop koreografert av Dave Scott
som virker veldig kul, men sjelden skaper de virkelig magiske øyeblikkene på scenen,
også ikke i dag. Med det sagt så likte jeg en del med Karla og Jonathans hip hop. Den
hadde sjarm og ok musikk og jeg føler særlig at Karla ga alt og kledde rutinen.
Problemet er at den manglet spenning og ble litt kjedelig, noe som delvis skyldtes at
Jonathan rett og slett ikke ser tøff ut, han er sjarmerende, men han har ikke
"gangsta"-looken som denne dansen krevde. I større grad handlet det om at
koreografien var for snill og trygg og dermed ikke vekket interessen nok.
Likevel greit nok og et godt forsøk.
Terningkast 3

Asuka & Vitolio
– Jazz

Vitolio og Asuka fikk en jazz koreografert av Mandy Moore (ikke skuespilleren, en
annen Mandy) og den skulle være full av rock 'n roll, noe som ikke er overraskende
siden Mandy tydeligvis har en 80-tallsfetisj. Og antrekkene oste av rock, men ikke
så mye roll kanskje, de var i hvert fall ikke så veldig fine. Det var heller ikke dansen
selv om Vitolio var en svært god partner og begge ga alt. De var bare ikke synkroniserte
nok og særlig Asuka følte jeg at ikke overbeviste som rockende jazz-danser. Og, mens
jeg kan ta feil siden jeg absolutt ikke har peiling på riktig teknikk og slikt, jeg føler
også at linjene hennes ikke var lange nok, noe som overrasket litt siden hun var god på
dette i både valsen og broadway-rutinen. Vitolio gjorde en bedre innsats, men  hovedsak
ble jeg litt skuffet, godt hjulpet av at hverken musikken eller koreografien falt i smak.
Terningkast 2 +

Melissa & Ade http://www.rickey.org/?p=18545
– Rumba

Med en rumba signert Tony Meredith fikk vi her et rolig, men sensuelt nummer som jeg likte.
Melissa bragte nemlig uttrykk og viste sin flotte teknikk, noe som sikkert er resultat av hennes
ballerina-bakgrunn, mens Ade virkelig hadde rytmen i kroppen og i tillegg selvfølgelig var flott
og se på, han er av dem som er veldig søt, men kan se direkte hot ut når situasjonen krever
det. Dansen hadde ellers fin musikk og den hadde dette spesielle som noen danser på SYTYCD har,
stemningen og en intensitet som lå i lufta og gjorde at man fulgte meget nøye med på det hele.
Det var rett og slett flott og se på og viste hvordan ballroom kan være virkelig magisk å
betrakte når de som gjør det er flinke og har bevegelsene, følelsen og alt på plass. Hvis jeg skal
si noe negativt så blir det sånne ting som at Melissa ikke helt har rumba-looken og virket litt
nervøs i begynnelsen, men det gikk fort over og blir bare en bagatell i den store sammenheng.
Terningkast 5

Janette & Brandon
– Hip Hop

Dette er det paret som tydeligvis ikke kan gjøre noe galt og også ikke denne gangen da de slo
til med en Dave Scott-koreografi som i denne omgang var skikkelig tøff og viste masse av
både Janette og Brandons personlighet. Her var temaet rock vs. hip hop og særlig Janette som
representerte rock brakte sjarm, uttrykksfullhet og rock rett og slett til dansegulvet, mens
Brandon opprettholdt sin status som min store favoritt videre. Dessuten har dette paret attituden
som hip hop krever og de spilte også rollene sine på utmerket vis, noe som viser at de har skjønt
at dansere trenger å være skuespillere også for å gjøre rutinene sine virkelig flotte. Likevel
var det noe som manglet og det tror jeg skyldtes at jeg syns koreografien minner litt for mye
om en av dansene fra fjorårets sesong. I tillegg var det litt en sånn dans som man digger mens
man ser på, men ikke tenker på siden. Dette gjør at den ikke når helt opp, men den skal ha
jammen ha at den var bra, det var den absolutt.
Terningkast 4

Kayla & Kupono http://www.rickey.org/?p=18551
– Viennese Waltz

Jean-Marc and France bydde på en viennese waltz som Kayla og Kupono skulle bryne seg på, noe de
gjorde og med stort hell. Egentlig var den ikke så valseaktig med sine bare føtter og flytende,
men det gjorde ikke noe for den var spesiell og svært fin å se på. Mens Kayla ikke er blant de
mest spennende personlighetene har hun en virkelig evne til å leve seg inn i dansene sine, noe
man også ser her og hun er i tillegg veldig elegant og teknisk flink. Kupono på sin side har mye
personlighet og er en svært interessant danser og han fløt inn i denne dansen på herlig vis og sammen
med Kayla viste han hvor viktig det er med innlevelsen, for da glemmer man teknikk og bare
flyter med danserne, noe jeg i denne rutinen virkelig gjorde. Ellers var musikken herlig og jeg likte
hvordan dansen fortalte om at de danser i drømmene sine, drømmedans med andre ord. Negativt
sett så vil jeg nok glemme denne dansen ganske fort, det er pent, men ikke så mye mer enn det. 
Men i hovedsak er det altså finfint og stemningsfullt.
Terningkast 5

Randi & Evan http://www.rickey.org/?p=18554
– Contemporary

Mia Michaels er en hat-elsk person, for hun er ganske spesiell og kan være direkte frekk mot deltagerne, men byr samtidig på danser som inspirerer mer enn noen andre danser jeg har sett, koreografier som er direkte vidunderlige å se på. Dessuten kunne nok ingen andre fått ideen til temaet for Randi og Evans rutine i dag, hele temaet er kort forklart at Evan er hypnotisert av Randis rumpe. Men dette temaet er det altså blitt en fantastisk dans ut av, en dans som jeg digget, godt hjulpet av at Evan også fikk brukt sitt broadway-dans talent til sin fordel her. Rutinen starter med at Evan
og Randi vandrer ut mot scenen til stemningsfull musikk som får deg til å se for deg en nesten tom strand i Argentina på kveldstid. Men så blir Evan altså hypnotisert av Randis rumpe og straks er rutinen ordentlig i gang med en dans der Randi har teknikken inne til fingerspissene og flyter over gulvet mens hun til tider nærmest minner om en tøydukke, noe som er et kompliment. Dansen handler likevel mest om Evan som er som en ung Gene Kelly der han hopper, flyr, leker seg på scenen og får god bruk for sin uttrykksfullhet og sjarm.
Terningkast 5

Caitlin & Jason
– Paso Doble

Med Jean-Marc og France blir det her en Paso Doble, noe som gir meg høye forventninger, forventninger
som svekkes da dansen blir danset av Jason og Caitlin, to svært gode dansere som dessverre mangler
den kjemien denne dansestilen krever. Den viser seg fort å være en av de dansene jeg likte minst i dag
selv om både Jason og Caitlin gir alt. Og jeg tror problemet er at man særlig med Caitlin til en viss grad
kan merke nervøsiteten hennes, hun virker litt usikker og det ødelegger for henne, noe som er synd
siden hun teknisk sett er bortimot feilfri. Jason på sin side har absolutt intensiteten inne, men med ham
så blir det i denne dansen nesten pompøst, han gir faktisk for mye og både han og Caitlin mangler looken rett og slett, noe som dog kan skyldes antrekkene som går mye i lilla, mens jeg føler rødt er mer riktig fargebruk for denne dansestilen. Det skal sies at det slett ikke er dårlig danset, men det er et tegn på at en dans kjedet meg når jeg ikke gidder å søke den opp på nettet for å se den igjen heller.
Terningkast 3

Jeanine & Philip http://www.rickey.org/?p=18567
– Broadway

I en broadway-rutine koreografert av Tyce Diorio sjarmerte Philip og Jeanine en sofa i senk bokstavelig
talt og de underholdt meg virkelig. Denne dansen var til kul musikk og startet på sjarmerende vis
med en Philip sittende i sofaen mens han leser før boka blir ryddet vekk og en artig og oppriktig dans
som inneholder lange hopp over sofaer, stilige løp over og rundt sofaer og særlig Jeanine i en look som
får en til og tenke på 50-tallet og Pinup-damer, godt hjulpet av håret hennes, setter i gang. Look-messig
sett og dansemessig sett er det særlig Jeanine som gjør det utmerket, men Philip har en move som er fryktelig stilig og som han med stort hell gjennomfører. Man ser riktignok at Jeanine er bedre rent teknisk, men jeg syns Philip gjør en super innsats og i tillegg er han jo ordentlig søt og virkelig sympatisk. En søt rutine altså.
Terningkast 5
*
Generelt sett syntes jeg denne episoden var veldig fin og jeg har tro på mange av danserne, i tillegg til generelt sett og kose meg. Jeg er så glad jeg er SYTYCD-fan, det er utmerket å være det av og til.
***
Ellers så er jeg fortsatt litt i skyene over at mitt forrige innlegg fikk såpass mange kommentarer som det fikk og jeg gleder meg nå over at jeg er i gang med å lese "Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie" igjen, en bok jeg tidligere har anmeldt og har ordentlig sansen for. Jeg er videre fornøyd med at "In the heights"-musikalcden jeg lånte på biblioteket er kjempekul og at det har vært sol denne helgen. Skal ellers blogge igjen snart!

om rulletekster og nye headere

Ok, jeg driver egentlig med fornuftige ting som å lage ideer til Pauserom-skilt på Photoshop på jobb, men når det er mulighet til å bruke photoshop kommer behovet for å lage nye headere også og det har jeg altså gjort. Og ideen er at headeren skal se ut som rulleteksten etter en film siden jeg alltid har hatt sansen for dem.


(tilfeldig eksempelbilde funnet via Google bilder)

Jeg husker at jeg som liten alltid så hele rulleteksten når jeg så Disney-filmer, litt fordi de spilte fin musikk, men hovedsaklig siden jeg liker å vite hvem som har stemmene, hvem som synger hva, hvem som dubber hvis det er en film som er dubbet fra engelsk til norsk. Det var faktisk dette at jeg fulgte så nøye med på rulletekstene som gjorde at jeg den dag i dag er veldig fascinert av stemmen til Helge Jordal. Jeg elsker når han har en av stemmene i en film, han høres så kul ut på en måte. Og etter hvert som jeg har vokst opp har jeg fortsatt med å se på rulletekstene, noe som er lurt siden rulleteksten i "Wall-E" for eksempel er et kunstverk i seg selv og mange rulletekster ellers har bonusmateriale som ekstra scener etter filmen eller morsomme kommentarer om medvirkende og liknende. Det ER en del av filmen det også og det er en av de mest irriterende tingene hvis man ser film på tv for der vises enten ikke hele rulleteksten eller så er det som på Tv2 der rulleteksten opptar en veldig liten del av skjermen, mens det på siden vises hva som kommer etterpå. Dessuten har jeg stor respekt for de som skaper filmene, jeg vet at det er massevis av animatører i en tegnefilm og at det uansett er klippere og fotografer, regissører og produsenter, manusforfatter og noen som skaper filmmusikken. Alle disse rollene er viktig og gjør videre rulleteksten betydningsverdig siden man der kan se alle som har vært med på å skape det du har sittet og sett på, kanskje elsket. Kort sagt; jeg er rulletekstfan!

Derfor passer det meg utmerket og ha det temaet for en header og jeg håper det er tydelig at det er en rulletekst det skal forestille og, noe jeg har prøvd å få frem med hvitt på svart bakgrunn og mine evner i Photoshop (evner som ikke er allverden, men som absolutt kunne vært verre) blant annet. Og jeg syns egentlig det appellerer til meg, ideen altså, selv om en selvsagt kan begynne å kommentere på at rulletekstene avslutter noe og headeren egentlig burde symbolisere mer en begynnelse. Rulleteksten kan jo også være et tegn på begynnelse siden man først etter å ha sett en film til rulleteksten og gjerne med den også vet at man elsker eller hater eller er passiv til en film. Etter å ha sett rulleteksten kan man få den fine følelsen av at man har sett noe herlig og vil se det igjen. Og hvis en blogg kunne gi en liknende følelse hadde det vært toppen.

Så, dette innlegget er her for å introdusere en ny header og generelt sett bable om rulletekster siden de fortjener min oppmerksomhet. De er kule rett og slett 🙂