Fine ting, gotiske ting og litterære ting :)

Siden sist har det skjedd tre flotte ting.

1) Jeg har fått teaterstykket "Spring Awakening" av Frank Wedekind fra CDON endeligvis og det er totally awsome selv om jeg har fryktelig lyst til å lese supersakte sånn at jeg ikke blir ferdig med det siden det er så kult og er et teaterstykket jeg har hatt ekstremt lyst på siden det er det stykket musikalen ved samme navn er basert på. Og jeg elsker musikken i musikalen dypt og inderlig og føler så langt at teaterstykket er vel så utmerket. Dessuten skulle man jo nesten tro teaterstykket var skrevet i nyere tider enn 1891 grunnet dialog som dette:

Moritz: Where are you going?
Melchior: For a walk.
George: It's getting awfully dark.
Melchior: Why shouldn't I go for a walk in the dark?
Ernst: Central America! – Louis the fifteenth! – Sixty lines of Homer! – Seven equations!
Melchior: Damn this homework!
George: If only the Latin paper wasn't due tomorrow, too!
Moritz: There's nothing you can think about without homework getting in the way!

Tanken om at lekser er irriterende og ødelegger moroa er jo en veldig aktuell tanke fortsatt og videre er det så lettlest (og jeg leser riktignok en oversettelse siden teaterstykket egentlig er tysk og jeg leser det på engelsk, men jeg har grunn til å tro at oversettelsen er veldig tro til den originale teksten) og mens det kanskje er litt vel mange utropstegn så underbygger det jo også engasjementet disse tingene sies med også. Det som er litt rart er at ut i fra hva jeg har hørt skal musikalen være mer tragisk og teaterstykket har så langt vært ganske så fornøyelig. Ikke noe man ler seg skakk av, men man smiler og føler mye omsorg med disse karakterene som ikke tas for det de jo er, ungdom, jenter og gutter som begynner å utvikle de nye tankene og følelsene som kommer med ungdomstiden, men som de voksne i stykket prøver å underbygge. Og jeg kommer sannsynligvis til å bable mer om teaterstykket senere, men må gå videre.

2) Jeg fikk den ekstremt herlige følelsen av å ha oppmuntret og gledet noen på søndag siden jeg skrev en tekst som jeg postet på Facebook og folk tydeligvis likte den og var takknemlige. Og det er jo en herlig følelse det der, tanken på at noen smilte på grunn av deg, da føler man seg nesten litt viktig og betydningsfull 🙂

3) Jeg var på biblioteket i stad og lånte nye bøker for alle tankene mine dreier seg på sett og vis om bøker for tiden og jeg har fått lånt noen direkte episke i dag. Og jeg tenkte faktisk rett og slett å skrive opp hvilke bøker jeg lånte nå, muligens med små kommentarer i parentes.

– Det er aldri for sent å gi opp, tristesser i utvalg av Nils-Fredrik Nielsen (En bok som sto på humorhylla og som består av en samling visdomsord som paradoksalt nok er veldig pessimistiske. Et godt eksempel fra boka er for eksempel dette noe depressive visdomsordet: "Fordelen med at de beste dør unge er at de ikke gir oss dårlig samvittighet så lenge." Med andre ord en bok som virkelig vil være tragikomisk lesning som gir en dårlig samvittighet over å le, uten at man kan unngå det likevel.)
– Alle fugler av Gro Dahle (En diktsamling som etter litt blaing allerede fremstår som ordentlig underfundig på en oppriktig ålreit måte.)
– Mattespettboka av Dag Einar Sommervoll (En bok med mål om å få matte interessant og som også er fylt med oppgaver og slikt. Jeg mistenker bare at matte er litt som fysisk mosjon, noe som blir så mye mer interessant når man har valgt å gjøre det selv og ikke må på grunn av en timeplan.)
– Flowers for Algernon av Daniel Keys (En Sci Fi-bok på engelsk som hadde et konsept som interesserte meg og ser ut som finfin lesning.)
– Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk av Dave Eggers (Herregud, når tittelen er såpass pompøs og boka starter med "Regler og tips for å få utbytte av denne boka" og et forord på tjue sider så vekkes, om ikke annet, interessen.)
 – Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde (Siden flere folk jeg kjenner på nettet enten leser den eller har lest den og for å kunne ærlig si at jeg har lest i hvert fall en klassiker i år. Vil likevel påpeke at det vil ta i hvert fall en uke før jeg begynner på den siden det er noen bøker jeg har tenkt å lese først, har en viss fordeling av hva jeg skal lese når. Men jeg skal få lest den i løpet av oktober i alle fall.)

Så som man kan se har jeg mitt å lese på og når jeg altså kan nevne at jeg for øyeblikket ikke bare leser "Spring Awakening", men "Ten sorry tales" av Mick Jackson også så blir det nok ekstra åpenbart hvordan jeg er veldig opptatt av bøker for tiden. "Ten sorry tales" er forresten herlig, den minner litt om Roald Dahls noveller, noe som er et av de største komplimentene jeg kan gi til noveller generelt sett siden jeg digger novellene til Roald Dahl og da særlig "Dypfryst" som er <3. Vi har for eksempel Mick Jacksons novelle "The Pearce Sisters" som forteller en historie om to morderiske søstre som om det skulle være fullstendig alminnelig og at det å skaffe seg en samling på fire druknede menn var noe alle gjorde til stadighet. Å, nok en bok som er <3
***
Utenom disse tre begivenhetene som på hver sin måte kan betegnes som litterære har jeg lest om noe som kalles GothNoWrimo der man skal skrive en gotisk roman på en måned. Sånn sett minner det litt om Nanowrimo, men det må ikke ende opp med 50 000 ord, på GothNoWrimo så kan man velge å skrive en historie på 20 000 ord eller 10 000 ord eller hvilket mål du enn setter deg kort oppsummert. GothNoWrimo foregår i oktober og man kan lese mer om det her: http://gothnowrimo.proboards.com/index.cgi. Og siden jeg er gal nok til at jeg skal være med på Nanowrimo så vurderer jeg å være med på dette også til tross for at jeg aldri har skrevet noe som kan kalles en gotisk roman før. Men man kan velge noe som kalles Creepy Comedy som sjanger og skrive sånne humoristiske ting som minner om "Little Shop of Horrors" og "Adams Family" og man kan velte seg i klisjeer som "en mørk og stormfylt natt", ha med massevis av vampyrer og spøkelser og dyp endeløs ugjengjeldt kjærleik, finne sin indre emo hvis den i det hele tatt finnes og jeg har noen ideer. Det kan bli morsomt hvis jeg bare får en ide, eventuelt kan jeg følge opp den lille tanken jeg har om å skrive om kannibalistiske levende lammelår som blir zombifiserte etter å ha blitt truffet av lynet. Uansett så tenkte jeg å nevne noe om GothNoWrimo i tilfelle det skulle vekke noens nysgjerrighet eller interesse =0)
***
Ellers har jeg ikke noe mer på hjertet nå, men skal blogge igjen om noen dager og følte bare for å ha et litt mer generelt og oppsummerende innlegg nå, litt sånn hverdagsmagisk kanskje. Vi bables og jeg håper dere alle har det fint!!!

om “UP!” og nye headere og slikt :)

Jeg har egentlig brukt litt for mye av dagen på å irritere meg over at innlegget mitt om boka "Klokkemakeren" er ukommentert, noe som er veldig teit av meg, men akk så enkel tankegang å komme inn i likevel. Nå skal jeg fokusere på andre ting dog som at jeg lytter til Kristin Chenoweth-musikk på Spotify, leser på "Du er et svin, Viskovitsj" og ikke minst har en ny header 🙂 Her er jeg litt inspirert av Pixars "UP!" (norsk tittel er "Se opp!", en mye teitere tittel forøvrig) og tapte ballonger og jeg tror og håper at det ble litt fint og småsjarmerende. Når vi snakker om "UP!" så har jeg forresten sett den nå og den skal jeg blogge om her. Og jeg setter like godt i gang:

UP!

Jeg har hatt noen magiske opplevelser på kino. Da jeg så "Bridge to Teribithia" gikk jeg ut med drømmende tanker om fantasi og prøvde å se etter feer i trærne, å lukke øynene, men holde tankene vidåpne. Da jeg så "The Dark Knight" var jeg nærmest i transe etterpå og måtte sette meg og summe meg litt etterpå siden je var så bergtatt og da jeg så Pixars "Wall-E" var jeg helt i himmelen etterpå etter en film hvor særlig de første førti minuttene var noe av det mest magiske jeg har sett i en film noensinne. Og her håpet jeg på noe enda bedre…

Min kjærlighet overfor Pixar startet for fullt da jeg så "De Utrolige", en film som ikke er blant mine store favoritter, men som jeg virkelig likte siden den ga superhelter en ny vri. Dessuten startet den en oppadgående kurve som fortsatte med "Ratatouille" som var enda bedre og videre med nettopp "Wall-E", med andre ord har Pixar bare blitt mer og mer ambisiøse og samtidig mer smale for hvert år som går. I filmene til "Dreamworks (for eksempel "Shrek" og "Madagaskar") opereres det egentlig på to plan, det er noe humor for barna og annen humor for de eldre seerne. I filmene til Pixar er humoren mer underfundig og det er de samme tingene som er morsomt for alle. Jeg føler bare at Pixar ikke undervurderer barn og de tør å satse på historier som ikke virker så salgbare, men som de gjør om til perler like fullt. Det som er faren med Pixar er at de ikke har noen klar målgruppe slik jeg ser det, "Wall-E" for eksempel passer faktisk bedre for voksne enn for barn som kan kjede seg siden den har en forholdsvis rolig begynnelse (jeg elsker personlig den begynnelsen forøvrig), samtidig som det jo er en animasjonsfilm og noen kanskje tenker at det av den grunn vil være barnslig. Og når de med "UP!" lar hovedpersonen være en gretten gammel mann som fester massevis av ballonger til huset sitt og drar ut på eventyret blir det enda mer uklart hvem de lager film for. Jeg tolker det som at de lager film for drømmerne…

Jeg satte meg i hvert fall drømmende ned i stolen min i kinosalen med så høye forventninger at det nesten kunne blitt tyngende. Og det er kanskje derfor jeg umiddelbart etter filmen var litt skuffet. Pixar har bare blitt mer og mer ambisiøse altså etter min mening og derfor ble jeg litt overrasket da "UP!" slo meg som en mye lettere film enn jeg trodde den ville bli. Den føltes bare mye kortere og enklere enn jeg trodde den ville være. Med det sagt så var det likevel en av de beste filmene jeg har sett i år og nå skal jeg fortelle litt om hvorfor.

Pixar har fortalt historien om rotta som vil bli kokk, om monstre og hvordan de faktisk finnes i skapet ditt, om ensomme roboter i fremtiden og nå om en gammel gretten gubbe ved navn Carl Frederickson som etter sin kones død (noe som ikke er så veldig spoiler å røpe siden det kommer frem veldig tidlig i filmen) bestemmer seg for å oppfylle drømmen hennes om å dra til Sør-Amerika. Med seg på eventyret blir den lille speidergutten Russel og det dukker etter hvert opp et fint utvalg sjarmerende bikarakterer i tillegg til disse. Jeg vil helst unngå å røpe noe særlig mer om handlingen, men jeg kan fortelle at det gir et storslått eventyr. Og man ser hvordan Pixar tør å ta opp temaer man ikke forventer, de stoler helt på karakterene og historien sin og pakker inn budskapet sitt i nydelig animasjon og herlig historiefortelling. Og jeg elsker dem for det og elsker for så vidt også historien i "UP!". Det er en sinnssykt rørende og vakker film og den fortelles i et behagelig tempo som gir rolige, stille stunder, men også action, spenning og eventyrlystenhet deluxe.

En av grunnene til dette er karakterene som er oppriktig interessante og langt fra stereotypiske. Og man får oppriktig sympati med Carl og Russel og hunden Dug og det er herlig. Videre er det vidunderlig å se på, Pixar har slike omgivelser som er helt trollbindende og man forventer det til dels, men man sitter likevel og tenker "wow". Videre er musikken utmerket og mens jeg ikke tenkte over den i samme grad som når jeg så "Wall-E", så var den likevel perfekt. Og særlig under de første femten minuttene som var vidunderlige rett og slett med nydelig blanding av musikk, historie og gjør karakteren Ellie så elskelig at man virkelig føler med Carl når handlingen tar ordentlig til etter hennes død og vi kjenner savnet hans etter henne i hele oss. Det er så fint formidlet, alle følelsene, alle disse små øyeblikkene, man er helt med rett og slett.

Når alt kommer til alt vil jeg uansett anbefale alle å se "UP!" for det er en virkelig magisk film som gir tårer i øynene og særlig i begynnelsen er så rørende at det er som en drøm og hvis jeg har hørt litt negativ ut så betyr ikke det at jeg ikke likte filmen for det gjorde jeg. Jeg ville bare ha mer, det ble litt som en pose smågodt der du tar massevis av den godtetingen du liker best og det likevel føles som du har tatt for få av den siden de spises først og raskest. Men det er den nest beste Pixar-filmen etter min mening, jeg kommer bare til å like den mer og mer for hver gang og det er også en av de filmene som henger ekstremt godt sammen. Med noen filmer så kan man dele de opp litt sånn at man elsket begynnelsen, syntes midtdelen var litt kjedelig og elsket slutten, men her var jo alt like fint hele veien. De første femten minuttene var riktignok de jeg likte aller best, men jeg føler at den røde tråden var der hele veien og jeg bare vet at jeg ikke kommer til å se begynnelsen og så slutten sånn som jeg gjør med "Happy Feet" for eksempel når jeg omsider vil ha "UP!" på dvd. Jeg kommer til å se alt hver gang og nyte det mer og mer. Det er så inspirerende tross alt!

Terningkast 5
***
Og dette ble en fryktferdelig lang anmeldelse, men jeg håper folk orker å lese hele likevel og at jeg ikke røpte for mye om filmen. Jeg vil forøvrig anbefale de som ikke har sett "Wall-E" til å se "UP!" først siden man ikke bør sitte og sammenlikne de filmene, noe jeg personlig har for lett for å gjøre. Det er uansett herlig med Pixar og jeg vil blogge igjen snart!

Klokkemakeren og litt Pixarbabbel bare fordi…

Akkurat nå for tida leser jeg "Den lille prinsen" og "Du er et svin, Viskovitsj" igjen, jeg spiller Super Paper Mario og Yoshi Story en del og jeg lytter en del til de ulike playlistene mine på Spotify. Og på lørdag vil jeg sannsynligvis skifte layout siden jeg i morgen skal se "UP!" og enkelte kommentarer på headeren min da følgelig blir overflødige. Det som er nå er at jeg digger Pixar, jeg har likt så godt som alle filmene deres i hvert fall litt (skal innrømmes at jeg ikke helt falt for "A bug's life", men jeg elsket for eksempel "Wall-E") og siden jeg nå har sett flere trailere, lest masse anmeldelser (som hovedsaklig gir femmere og seksere) også videre har jeg bygget meg opp så høye forventninger til "UP!" at det er en viss risiko for å bli skuffet. Av en eller annen grunn tror jeg faktisk at denne filmen til og med har muligheter til å overgå "Wall-E" og det sier litt. Anyway så har jeg fått tak i billetter til premieren i morgen og det på Colosseum og tøft nok fikk jeg plass på bakerste rad (rad 13) og attpåtil på plass 13 (dobbel 13, det må jo bare bli fantastisk, liker tallet 13, jeg, ikke noe ulykkestall efter min mening) 🙂 Jeg gleder meg!!!

Ellers har det skjedd lite av stor verdi utenom at jeg fortsatt venter på å få "Spring Awakening"-teatermanustingest fra CDON (å så irriterende når ting blir forsinket og ikke er på lageret og jeg som hadde som mål å lese den innen oktober) og at jeg i stad leste ferdig "Klokkemakeren" av Gert Nygårdshaug, en bok jeg straks skal bable litt om.

Klokkemakeren av Gert Nygårdshaug

klokkemaker

Klokkemakeren handler kort oppsummert om Melkior (han heter Melkior <3, det samme som han ene i "Spring Awakening", bare at sistnevnte skriver det med ch, dette navnet alene gjorde meg optimistisk) Mussenden som kalles Melk og kona hans Mathilde som kalles Matte og de lever et idyllisk liv i en liten navnløs by med ca 410 innbyggere. Melkior (som jeg vil kalle Melkior, fremfor Melk utelukkende fordi jeg a) ikke er så glad i melk og b) altså liker navnet Melkior veldig godt) er urmaker og for ham er Tiden noe som skal skrives med stor forbokstav og noe han har et svært godt forhold til. Så begynner de 49 klokkene i Melkiors stue og oppføre seg underlig, kirken forsvinner og erstattes av et digert hull og militære styrker innfiltrerer byen. Og enda verre, Tiden begynner å leve sitt eget liv, som Melkior forklarer det så blir det som om alle lever i egne tidsbobler og når det er dag for ham er det natt for kona mens det for bakeren er formiddag og så videre. Og hva gjør man da?

Jeg kan strengt tatt ikke fortelle så mye mer om handlingen, ikke bare for å unngå å spoile, men også fordi dette er en av de bøkene som er åpen for flere tolkninger og på samme måte som de i boka ikke deler samme Tid så vil nok ikke folk dele samme inntrykk. Det er jo for så vidt opplagt, men det blir på en måte ekstra åpenbart i denne boka.

Men jeg likte den. Veldig godt til og med. Like fullt var det ingen perfekt bok. Paradoksalt nok var "Klokkemakeren" både lettlest og litt tung samtidig: Oppsettet er veldig tett og ganske stream-of-consciousaktig og det gjør på den ene siden at sidene flyr av gårde når man kommer ordentlig inn i boka, men blir til tider noe irriterende. Det gjør bare at boka ser mer mer slitsom ut enn den er og krever mer konsentrasjon. Men det gir også boka noe originalt, godt hjulpet av hvordan replikkene er satt opp. I stedet for å skrive for eksempel:
"Jeg tror tiden har stanset," sa Melkior. Han smilte til sin kone som straks svarte.
"Tror du, kanskje vi kan gjøre noe med det?" Dette svarte hun med et bekymret uttrykk. Hun sukket, "ja ja".
Det var kveld.

så skriver Gert Nygårdshaug det slik her:
Jeg tror tiden har stanset, sa Melkior, han smilte til sin kone som straks svarte, tror du,
kanskje vi kan gjøre noe med det? dette svarte hun med et bekymret uttrykk, hun sukket, ja ja, det var kveld..

(Dette er forøvrig ikke hentet fra boka, bare tilfeldige replikker jeg fant på for å beskrive det.)
Dette replikkoppsettet tar litt tid å komme inn i siden det er så uvant, men samtidig så venner en seg overraskende fort til det og det har den fordel at det virker ganske realistisk siden setninger reelt sett kommer litt sånn i glidende overganger. Likevel krever det en del av leseren siden man må følge nøye med for å ha oversikt over hvem som sier hva og jeg er litt usikker på om jeg er helt fan av dette grepet. Det som er litt interessant er hvordan Gert Nygårdshaug bruker veldig lite punktum og gjerne har fryktelig lange kronglete setninger som likevel ikke blir for frustrerende. Jeg tror selv at veldig få andre kunne fått til dette (utenom muligens Erlend Loe) og det medvirker til at dette er en virkelig fascinerende bok.

Hovedgrunnen til at jeg tross alt ble veldig glad i "Klokkemakeren" er hvordan den er så vakker, Nygårdshaug har setninger som er virkelig nydelige og som bærer med seg mye å grunne over. Et eksempel på dette er denne setningen fra boken:
"Tiden er ikke rund eller firkantet, ingen strek eller linje, har ingen begynnelse eller slutt, men er bare luften du puster inn og ut." Det er så poetisk, så vel som filosofisk og underbygger fabelgrepet som er der gjennom hele boka og som gjør at den blir oppriktig interessant på mange måter. Gert Nygårdshaug er virkelig flink til å skrive, men har også store reserver med kunnskap og fantasi og det skinner frem mellom linjene og i handlingen som er forunderlig, magisk realistisk, filosofisk og inderlig sår. Og man bryr seg virkelig om Melkior som lever i en annen tid enn sin kone etter hvert og man ser en spiss kommentar til hvordan folk gjerne haster forbi og lever forbi hverandre i det virkelige liv, samtidig som samfunnskritikken etter min mening er så godt innpakket i historien at man kan lese historien uten å tenke noe særlig over den og senere lese boka igjen og tenke over det. Sånn sett er det jo en historie med mange lag.

Og jeg føler egentlig at denne anmeldelsen ikke ble så behjelpelig, men det er liksom en sånn bok som må oppleves, min anmeldelse kan ikke gi et klart nok inntrykk av hvordan "Klokkemakeren" tidvis er irriterende, magisk, slitsom, filosoferende og fabulerende, annerledes og hovedsaklig meget verdifull, en sånn bok som minner litt om "Den lille prinsen" rett og slett fordi den på samme måte er helt unik, det er noen bøker som er noe helt for seg selv og dette er en av disse.

Terningkastet blir en femmer, men en sterk femmer siden kritikken egentlig blir litt overflødig siden det tross alt ville vært en helt annerledes og mye mindre unik bok om de slitsomme elementene ikke var der, alt føles i den store sammenheng nødvendig tross alt. Boka er ellers 207 sider lang og teknisk sett ingen spesielt tykk bok, men samtidig så har den gitt meg mer tanker enn enkelte mursteiner på 500+ sider som jeg har lest og det er fascinerende. Og svaret på om du bør lese "Klokkemakeren" er klart "ja" for den er i bunn og grunn magisk og må oppleves, det er ikke garantert at den faller i smak, men du kommer garantert til å danne deg en mening om den og det er fint 🙂
***
Karoline puster ut etter å ha babla og babla og babla frem dette innlegget og avslutter mens hun funderer over tiden og lurer på om den også for henne kan gå i en egen bane etter hvert, gjerne en som fører meg så raskt som mulig frem til klokka 18:00 i morgen. Gleder meg til å se "UP!"

My brain’s infiltrated by jerks, yeah!!!

I går blogga jeg og i dag blogger jeg igjen, delvis fordi jeg føler at ting var litt halvhjertet i går og i dag kan jeg liksom legge mer hjerte og sjel i skriveriene. Eventuelt bare fylle hele innlegget med en slags summende, berusende stemning, liksom som om lesere hører det hviskes "Karoline er genial, hei, kjenner du vinden kile deg mens den synger en rolig, matt, beroligende sang; "Karoline er genial, jeg leste det på nettet så det må være sant." Og ok, så er jeg ikke genial for da skulle man vel tro jeg hadde fått noen flere bevis på at så var saken, men jeg føler meg litt genial i hvert fall slik jeg gjerne gjør når jeg får ideer om nye prosjekter jeg kan holde på med.

For det første har jeg et nystartet prosjekt der jeg skal ta bilder av ulike typer lyktestolper, for senere å skrive dikt til hvert bilde og kanskje etter hvert ha en egen blogg for lyktestolpepoesi med bilder (og her er det veldig "kanskje" siden sannsynligheten er stor for at det bare blir med ideen). Men det er liksom en del av meg som tenker at det virker så kulturelt å kombinere poesi og fotografi på ett eller annet vis og spennende og siden jeg er mye bedre på poesi enn fotografi og det sier litt siden jeg bare er en middelmådig poet for tiden, jeg var faktisk ganske god på sånt i 2006, men jeg syns det bare blir vanskeligere og vanskeligere, samtidig som det gir meg mer og mer å lese andres poesi.

For det andre har jeg et lite musikalprosjekt for min egen del som jeg ikke har så høye ambisjoner for utenom at det vil bli utrolig gøy å holde på med. Og grunnen til at jeg skriver en musikaltingest skyldes at jeg leste om en manuskonkurranse på Skrivebua. Jeg var for gammel til å være med, noe som har vært tilfelle med flere andre konkurranser jeg har kommet over i det siste, og det irriterte meg litt først. Så slo det meg at jeg jo kan skrive teater jeg også hvis jeg vil og nå trenger man ikke (som med Script Frenzy, som jeg mistenker at er umulig) å ende opp med 100 sider og siden det ikke er noe konkurransebidrag trenger jeg ikke ta hensyn til noen formmessig sett og kan følgelig gjerne velge å ha sangene og replikkene på engelsk og sceneanvisningene på norsk, noe jeg forøvrig gjør. Og jeg satte altså spontant i gang på fredag og har nå blitt helt frelst av konseptet mitt, et konsept som jeg nå skal forklare i passelig korte trekk.

Musikalen min heter "Lia explains it all" og handler rett og slett om ungjenta Lia som skyter lillebroren sin med noe hun tror er en vannpistol helt i begynnelsen av stykket. Det viser seg at det slett ikke er en vannpistol, men en ekte pistol og broren til Lia dør momentant. Hun blir først lei seg og man tenker at hun vil ha en naturlig reaksjon til det hele, men siden dette er en musikal som jeg skriver skjer selvsagt ikke det. Lia har nemlig ganske snart en replikk til publikum og det er denne:
"Fuck this, if he wants to be that way, deadish, well then there's nothing I can do really.
But what should I do now?"

Og så bestemmer hun seg for å finne ulike grunner til at hun ikke bør havne i fengsel for mordet (som at hun er sprø, som at hun ble klort av en demon og ble en selv og masse annet) i ulike sangnumre i alle slags sjangre og av og til med band, av og til med akkustisk gitar. Og teknisk sett vil det være ekstremt masse musikalnumre og ekstremt lite annet, men så syns jeg også at det er kjempegøy å skrive sanger så det passer fint. Og det hele skal bli morsomt og underholdende og til tider noenlunde makabert forhåpentligvis. I tillegg skal det være opp til flere popkulturelle referanser 🙂

Og jeg har skrevet tre sanger så langt og den ene av dem har jeg så vidt nevnt i en ellers uinteressant Facebook-status siden den appellerer veldig til meg, den er nemlig inspirert av Animorphs. Jeg var veldig glad i Animorphs-serien da jeg var yngre, i den grad at jeg i en norskoppgave da jeg var tretten og vi skulle bøye et verb som startet på M endte opp med å ta ordet "morfe" (å morfe, morfer, morfet, har morfet), noe læreren vår av en eller annen grunn ikke var helt med på. Og når man altså skal skrive en musikal der hovedpersonen skal unnskylde seg for drap så var det åpenbart at en grunn hun kunne bruke var jerkene, rettere sagt at hjernen hennes var infiltrert av jerker og derfor var det ikke hennes feil, men deres. Dette resulterte i en sang kalt "My brain's infiltrated by jerks" som altså skal være skikkelig rockete bandmusikk á BlackSheeps og Mathias Rust Band og liknende der det kort oppsummert er et vers og så ropes refrenget på full styrke mens masse groupies skråler med, vers og samme refrengkaoset (rinse and repeat). Denne stemningen har jeg altså prøvd å formidle og resultatet vil jeg poste her nå:

UTDRAG FRA "LIA EXPLAINS IT ALL"

(En trommist, en bassist og en som spiller på triangel entrer rommet og steller seg rett bak
Lia, med andre ord har hun et band i denne sangen, noe som er like greit siden det er en rockelåt.
Så setter musikken i gang.)

-My brain's infiltrated by jerks- (tekst og melodi: Karoline H-L, hun som du leser bloggen til nå,vet du…)


Lia:
In Animorphs where people morphed
and turned straight into animals
there were some evil aliens and stuff

A crazy thing someway, somehow,
into the brain and even so,
that totally explains it, don't you think

And the bad, bad, bad guys were the jerks

Lia and the band:
My brain's infiltrated by jerks,
my brain's infiltrated by jerks

Yeah!

My brain's infiltrated by jerks,
my brain's infiltrated by jerks

So this must have been the damn jerks work

(Bassisten har en solo sånn fordi det passer seg slik før Lia fortsetter.)

Lia:
There's no way to control my mind,
my logic has been left behind
and I'm just simply driven insane

There's just no way for me the change
this happening that's mighty strange,
the aliens are guilty, okay

Yes, the bad, bad, bad guys were the jerks

Lia and the band:
My brain's infiltrated by jerks,
my brain's infiltrated by jerks


Yeah!


My brain's infiltrated by jerks,
my brain's infiltrated by jerks

So this must have been the damn jerks work

(Trommisten har en solo selv og den er veldig kul. Så kommer fire ungdommer
med identiske t-skjorter frem fra siden av scenen. På t-skjortene deres står
det "We want infiltrated brains too!" og de hopper ned fra scenen og steller seg
foran scenen og publikum og begynner å danse, gangbange og skråle med
når Lia og bandet synger refrenget igjen.)

My brain's infiltrated by jerks,
my brain's infiltrated by jerks


Yeah!

My brain's infiltrated by jerks,
my brain's infiltrated by jerks

So this must have been the damn jerks work

Han som spiller på triangel: Da er det min tur, ikke sant?
Lia: Jepp!

(Han som spiller på triangel setter i gang med sin solo, men oppdager fort at triangelsoloer
ikke bare er kjedelig å lytte til, men at de er kjedelige å spille også. Han sukker og så
smiler han til bandet og de tar i samlet flokk den store finalen.)

Lia and the band:
YEAH!!!
*
(Ungdommene med t-skjortene klapper og jubler og plystrer før de går opp på scenen
og av den. Bandet følger etter mens Lia ser etter dem. Så er hun alene igjen.)

Lia: Wow, that guy on the triangle was a cutie. You expect that from bassist
and drummers, you know, not from the triangle guys, but well, what do you know?

 (Hun nynner litt på "My brain's infiltrated by jerks" og går litt rundt på scenen
og så ser hun opp med et smil og så ned og smilet svinner hen.)


Lia: Oh, yeah, my brother, the dead guy…

***
Det fine er at refrenget er ganske så åpent for interpretasjon, man kan synge det, skrike det, skråle det med egenvalgt melodi om man så ønsker. Videre er det en sangtittel jeg virkelig digger og jeg liker hvordan jeg ikke akkurat har prøvd å være så grammatisk korrekt og slikt, men mer har fokusert på kule nødrim og sjarm og sånt. Me like!

Og ellers så er hjernen min i virkeligheten ikke infiltrert selv om en av og til skulle tro det siden jeg er så god på å være merkelig og karolinsk og nå skal jeg lage meg en kopp med te <3

Vi blogges og bables snart!!!

SYTYCD-Kommenteringsinnlegg 9

I dette innlegget skal jeg rett og slett begynne med SYTYCD-kommenteringa og ta de andre momentene senere.

SYTYCD-KOMMENTERINGSINNLEGG 9

Dette blir det siste kommenteringsinnlegget på en stund siden det er snakk om finalen og topp 4 og jeg får dessverre ikke hatt med noen linker til youtube eller liknende siden jeg ikke fant de dansene jeg likte best i denne episoden på nettet dessverre. Siden jeg har fått sett dansene bare en gang (i hovedsak) siden jeg så reprisene i dag og var ute på Kulturnatt-eventyr på fredag så blir det mer basert på hukommelse fra i stad og ikke så grundig som det kunne vært. Håper ting blir greit nok likevel. Videre er det egentlig bursdagsselskap for moren min hjemme hos meg og dermed må jeg vel strengt tatt være litt sosial så jeg dropper bilder denne gangen siden det tar litt ekstra tid å lete frem dem.

Evan & Jeanine
– Jazz

Evan og Jeanine er to av denne sesongens sterkeste personligheter og det hjalp i en jazz
av det typiske Tayehske slaget. Like fullt var jeg ikke helt med. Det var veldig åttitalls
og således i tiden, men det holdt ikke på interessen min godt nok. I tillegg var ikke
antrekkene helt min smak. Var det bra danset? Ja. Var det noe jeg vil minnes lenge?
Nei. Men musikken var jo helt grei.
Terningkast 3

Brandon & Kayla
– Broadway

Teknisk brillians møter velkjent melodi i en av sesongens kuleste Broadway-rutiner.
Det var noen triks her som var helt rå, helt ekstremt rå og det fine var at Brandon og
Kayla fikk det til å se enkelt ut for det må ha vært skikkelig vanskelig, ikke minst
musikken skiftet tempo en del ganger og da må de jo ha vært fryktelig konsentrerte.
Videre var det kule antrekk. Det man kan kommentere på var at det strengt tatt ikke
var så veeeldig originalt at de brukte bordet siden dette grepet ble brukt i en dans i
sesong 3 og videre syns jeg ikke personlighetene var helt så sterke som jeg hadde
håpet, samme med uttrykkene. Men en god dans altså.
Terningkast 4

Evan & Brandon
– Pop Jazz

Dommerne var altfor strenge mot Evan etter denne dansen der han og Brandon kjempet
som "Nasty Boys". Jeg syns Brandon og Evan var flinke begge to, jeg, og det i antrekk
som vekket assosiasjoner til Danny i Grease og til helt godkjent musikk. Dette reddet
dog ikke rutinen. Den var ikke dårlig, men den kjedet meg mer enn jeg skulle ønsket
og ingen av de to guttene er bad boy-typen, langt i fra faktisk. Triksene var tøffe altså,
men det er bare ikke noe jeg har lyst til å søke på youtube for å se igjen og igjen.
Terningkast 3

Kayla & Jeanine
– Contemporary

Denne dansen var veldig fin med utmerket musikk og et relevant budskap siden de
skulle kaste av seg lag liksom, noe som passet til prosessen de har vært med på
med konkurransen. Og det var en herlig Mia Michaels-koreografi med to flotte
dansere og noe inspirerende over det hele, en fin stemning rett og slett. Har ikke
så mye mer å si utenom at det var en av kveldens fineste øyeblikk.
Terningkast 5

Kayla & Evan
– Jive

Dette var en veldig "wild wild west"-typen Jive og egentlig noe av det mest underholdende
denne kvelden spør du meg. Og jeg liker å se Jive for det er så raskt og sprudlende
og kledde Evan utmerket etter min mening. Kayla var vel så god, men selv om hun
er teknisk bedre er det Evan som fanget oppmerksomheten min, sånn er det bare.
Antrekkene var kanskje litt harry, men det gjorde ikke noe for musikken var stilig, trinnene
finfine og triksene likeså.
Terningkast 5

Jeanine & Brandon
– Paso Doble

Den desidert tøffeste Paso Doble-en denne sesongen og en dans der teknisk utmerkethet
møtte intensitet og styrke i en virkelig dramatisk og flott rutine. Og mens temaene i
Paso Doble ikke nødvendigvis faller helt i smak så er det så rått å se på når det gjøres
med den rette lidenskapen, spenningen og akkompagnert av storslått musikk og
det var det her. Og Jeanine og Brandon viste virkelig hvorfor de var i finalen.
Terningkast 5

For så vidt var dette en kul episode, selv om det er noe litt vemodig med de siste episodene
av kule programmer og det var flott dansing og underholdning. Samtidig var det ingen
sekserkandidater blant denne episodens rutiner, men det kan selvsagt bare være meg som
er i det litt mer kritiske hjørnet. Og til det forrige SYTYCD-kommenteringsinnlegget skrev
den ene kommentatoren (som vet hvem hun er så jeg gidder ikke å si det) at hun bare venta
på at jeg skulle gi ener og derfor skal jeg nå gi terningkast 1 til noe og det er at reprisen i
dag starta ti minutter tidligere enn "Se og Hør" og Tv Norge sa den skulle. Jeg gikk jo glipp av
gruppedansen! For å være mer seriøs så er det ingenting som var direkte elendig nok til
å fortjene terningkast 1 denne sesongen, på samme tid som få ting fortjente seksere og full
klappeseanse. Jeg vil sannsynligvis fortsette med kommenteringer og slikt så snart sesong 6
kommer på skjermen i Norge, i mellomtiden kan det selvsagt hende temaet SYTYCD dukker
opp, men da i mer uformelle toner. Ellers så er jeg fornøyd med vinneren av sesong 5 som
jeg nå kan røpe at var Jeanine (når finalen er sendt i Norge er det teknisk sett ikke så farlig
om jeg spoiler ting vel).
***
Ellers gikk det kjempebra å lese på Litteraturhuset på fredag (jeg var faktisk først ut, tøft nok)
og jeg formelig nøt "Cats" i går. Forøvrig kunne jeg viet enda mer oppmerksomhet til tingester
som bokfest og slikt, men jeg har andre ting jeg må gjøre nå og avslutter følgelig innlegget.
Vi bables 🙂

Karoline har et liv denne helgen og sånt må en blogge om

Soundtrack: I didn't write a song about Angel (Megan Gogerty, funnet på Spotify, skikkelig Epic)

Det slo meg nettopp at det å skrive er litt som å puste, man kan tenke seg at man puster inn alle inntrykkene, inspirasjonen og når man skriver så puster man det ut, får satt det på papiret. I det siste har det å puste ordene ut vært litt vanskelig selv om jeg puster inn hele tida. Blir inspirert og fascinert av bøker, av musikaler, musikk og film generelt og kjærleik (som fortsatt er et ord som jeg helst vil ha på nynorsk, det er penere sånn) selv om jeg ikke er forelsket, jeg puster inn og så blir det liggende der i magen, på tungespissen, i tankene uten å pustes ut. Jeg håper bare på et ordentlig utpust der det blir noe virkelig fint ut av det, kanskje et dikt eller en sang der pustet kanskje legger igjen et ekko, at tankene gir gjenskinn i ordspillet, mellom linjene.

Men det var ikke ord dette skulle handle om, selv om jeg elsker ord, i stedet skal det handle om planer for denne uka er faktisk litt episk. Livet mitt er alltid generelt tilfredsstillende, jeg er fornøyd og det pleier liksom ikke å være noe problem at det teknisk sett ikke akkurat er så spennende og begivenhetsrikt for det er hyggelig og jeg finner så mange ting å glede meg over at de små nedturene blir nettopp det; små. På samme tid skjer det av og til ting og tilfeldigvis hoper alt seg opp denne uka da det var valget på mandag (ikke at min stemme hadde så mye å si i den store sammenheng, men) og at jeg har fri i dag og i morgen. I tillegg er det en del som skjer denne helgen da det tilfeldigvis er både kulturnatt og bokfest i operaen og finfine teaterplaner. Og nå har jeg laget en slags timeplan for de neste dagene og den tenkte jeg å ta for meg her:

Fredag 18. september (i morgen, da jeg nedprioriterer tv for viktigere ting)

 Kl. 16:30 -Spise middag på restauranten på Stovner Senter (sannsynligvis Pizza Hawaii og et stort glass Cola, men ingenting er helt sikkert der)
Kl. 17:30 -Sette meg på T-banen i retning Oslo Sentrum
Kl. 18:15 cirka -Høstutstillingen (i morgen er det gratis inngang fra klokka 18:00 nemlig) (har tenkt å titte omkring, inspireres og bare betrakte, det blir fint)
Kl. 19:00 -Se Forestilling på Bårdar Danseinstitutt (kan bli veldig underholdende å se på og de er sikkert virkelig talentfulle de som er utøvere)
Kl. 20:00 -Dra til Litteraturhuset og skrive meg på Åpen Mikrofon (håper det fortsatt er plasser hvis jeg skriver meg på ti over åtte, men det burde gå)
Siden det står man skal skrive seg på en time før så kan det hende jeg går og skriver meg på tidligere eller noe, det finner jeg ut av.
21:00+ -Lese "Stjernetenneren" på et eller annet tidspunkt etter klokka ni på Litteraturhuset (open mike ftw) =0)
Etter å ha lest skal jeg bli sittende og lytte en stund tenker jeg og når jeg er ferdig med det drar jeg enten hjemover eller finner på noe annet (tar det som det kommer)

Lørdag 19. september (Mammas bursdag!!!)

Kl. 09:00 -Vekke mamma hvis hun mot all formodning ikke har stått opp (tenker å lage tekopp til henne og utdele de finfine gavene hun skal få av meg)
Deretter skal jeg spise frokost, kle på meg, kanskje ta en morgendusj hvis ikke jeg er lat og sjekke raske småting på nettet siden det sikkert har skjedd ufattelig mye i løpet av en natt
Kl. 10:30 -Ta T-banen i retning sentrum (gå av på Jernbanetorget og spasere raskt og nådeløst bort til Operaen der Bokfestarrangementet tar plass)
Kl. 11:30 -Poesifest (kort oppsummert skal ulike forfattere, deriblant Jan Erik Vold, lese poesi) (dette driver de med i en fin og sikkert koselig time)
Kl. 13:00 -My life as a ballett dancer (danseren Maiko Nishino, som jeg så vidt har hørt om, skal ha et kåseri om livet sitt som danser og det tror jeg faktisk kan bli ganske interessant siden dans er en sånn ting jeg ser på som ganske magisk og inspirerende, sikkert fordi jeg er så dårlig på det selv, jeg har rett og slett ikke kordinasjonsevner og hjernen min og kroppen min tror jeg lever på to ulike planeter)  
Kl. 14:00 -Sterke kvinner (Åsne Seierstad og noen personer jeg ikke har hørt om som sikkert er enda mer interessante enn Seierstad skal lese fra bøker og litt forskjellig med temaet sterke kvinner, kvinneskikkelser som er viktige og betydningsfulle and all that jazz) (den feministiske delen av meg jubler)
Dette om de sterke kvinneskikkelsene slutter klokka tre og da skal jeg ta meg noe lunsj kanskje, drive dank, titte omkring og ta det kuli frem til
Kl. 14:45 -Bokkafé (Erlend Loe som er kul og Helene Uri som jeg tror er kul er blant de som skal møtes i samtale med en eller annen, antakelig i en atmosfære som sikkert blir intim og koselig med intellektuell stimulans og masse sjarm)
Dette slutter klokka halv fem da jeg straks skal forlate hele bokfesten, dra avgårde og omsider ende opp ved Nasjonalteateret der jeg skal møte mamma klokka 17:00. Deretter skal vi gå og spise og siden det er mammas bursdag er sjansen ganske så stor for at det blir kinesisk, selv om jeg personlig heller ville valgt indisk mat eller Peppes Pizza. Så skal vi nærme oss Saga Kino og omegn der neste del av planen tar plass.
Kl. 19:00 -Entre Chat Neuf regner jeg med, grunnet neste ledd av el utmerketos kveldos
Kl. 19:30 -Se Cats(!!!) (Å så gøy det blir) =0)
Etter teaterstykket skal vi dra hjemover, det hele mens jeg sannsynligvis babler i vei om hvor fabelaktig ting var.
*
En del av meg skulle gjerne dratt på bokfest i operaen på søndagen også, men jeg tror ikke det vil la seg gjøre siden jeg må se SYTYCD (repriser siden jeg ikke får sett det i morgen eller på lørdag) og skrive det siste kommenteringsinnlegget på en stund her på bloggen min (de sender finalen av sesong 5 denne helga, men siden de skal lage en sesong til denne høsten i USA som de alt har begynt med kommer det sikkert tilbake på norsk TV før man vet ordet av det). Videre skal mamma ha bursdagsselskap (go mommy, it's your birthday, gonna party, yeah, yeah) og jeg trenger en dag til komplett helgelatskap siden jeg altså har stramt program for eksempel på lørdag. Og jeg kommer sannsynligvis til å bable om noen av disse opplevelsene til uka (da de har hendt og ting kan bedømmes). Jeg liker det plutselig bittelittegrann begivehetsrike livet mitt 🙂

Ellers så har jeg en mistanke om at jeg tar ting litt for langt når det gjelder å ønske og se ting på originalspråket siden jeg har funnet opp til flere muligheter for å få sett den nye Pixar-filmen "UP!" på førpremiere i det siste, men latt være alle gangene siden det vil være versjoner med norsk tale. På samme tid er det jo like greit at jeg venter til 25. september for da har jeg noe å se frem til i neste uke også og da på engelsk med popcorn og selve stemninga rett og slett, å det blir herlig…
***
Med planene mine offentliggjort og vel så det skal jeg nå avslutte dette informative innlegget som viser hvordan jeg faktisk har et liv!!! Riktignok bare denne helgen, men det er da bedre enn ikke noe. Jeg vil blogge igjen snart, ha det fint 🙂

Der jeg tar for meg en musikalsang på meget dypsindig vis -“All that’s known”-edition =0)

Han himlet med øynene og jeg bare betraktet dem etterpå
– ventet på at skyene skulle drive forbi
***
Den lille diktaktige tingesten ovenfor har ikke noe med poenget for dette innlegget å gjøre i det hele tatt, den bare viser at jeg fortsatt evner å finne på litt smågeniale ting av og til. Egentlig handler nemlig dette innlegget om noe så dypt seriøst som musikalsanger og det er fordi jeg tenkte å ha en spalte her i ny og ne der jeg tar for meg en musikalsang hver gang og tar den for meg på dypt vitenskapelig vis. Det skal helst bli litt artikkelaktig og gjerne litt underholdende også, dessuten vil det gi meg nok en grunn til å bable om de sangene jeg er virkelig fascinert av 😉 Og siden jeg har en fæl evne til å nevne sangen "All that's known" i de fleste statuser, blogginnlegg og til og med i headeren til denne bloggen og andre steder så passer det seg at jeg tar for meg den i denne første "Der jeg tar for meg en musikalsang på meget sypsindig vis"-spalten.

Der jeg tar for meg "All that's known" http://www.youtube.com/watch?v=aN-xLYTeKD4

"All that's known" er en sang fra musikalen "Spring Awakening", en musikal som, grunnet sitt tema om sex, homofili, voldtekst, masturbasjon, abort og selvmord (osv.) blant fjortiser i 1891, har vakt vel så mye oppsikt som  teaterstykket med samme navn av Franz Wedekind som det er basert på. Disse temaene burde likevel ikke skremme noen fra å oppsøke musikken som blander rockende sanger og mer rolige melodier på et betagende vis og dypest sett jo handler om den første kjærligheten og utviklingen man gjennomgår i tenårene, utvikling som kan forekomme seg som ulogisk også nå i moderne tid. Og "All that's known" er den sangen i musikalen som virkelig igangsetter det hele, det er her vi møter Melchior og slippes inn i hans hav av tanker om alt det han lærer og hvordan alt han vet ikke er nok.

La oss ta for oss teksten da:

Litora, multum ille et terris iactatus et alto
Vi superum, saevae memorem Iunonis ob iram
Multa quoque et bello passus, dum conderet urbem
Arma virumque cano, Troiae qui primus ab oris
Italiam fato profugus Laviniaque venit

Sangen begynner med at studentene i Melchiors klasse messer latinske ting som i følge hva jeg har lest skal være ord fra bibelen. Når Melchior så begynner å synge sangen sin så messer de bare videre, noe som er passende siden en del av ideen ved "Spring Awakening" er at figurene ikke plutselig bryter ut i sang, men at sangene heller symboliserer tankene deres. Da kan man tenke slik at Melchior bare sitter i en tilfeldig latintime og bare drømmer seg bort i en tankegang om hvordan verden må være så utrolig mye mer enn hva de lærer i skoletimene, noe som er en følelse man lett kan kjenne seg igjen i. Videre underbygger messingen i bakgrunnen det som er visst, det som folk vet fra før og som er det Melchior i sangen og i musikalen generelt søker bort fra.

All that's known
In history, in science
Overthrown
At school, at home, by blind men

You doubt them
And soon they bark and hound you
Till everything you say is just
Another bad about you

Sangen fortsetter med at karakteren Melchior synger det rett ovenfor, det som starter med "All that's known". Her kommer det raskt frem selve budskapet i teksten, hvordan Melchior begynner å tvile på det som han hører er lov, sånn lærere og foreldre forteller at ting er. Og det kommer frem hvordan man får problemer når man tviler på det man blir fortalt, noe man kan trekke paraleller til i nyere verdenshistorie i tilfeller som Darwin og Galileo som begge gjorde oppdagelser som var revolusjonerende i deres samtid. Videre kan man trekke parallellene til afroamerikanernes, de homofile og kvinnenes kamp for å ha de samme rettighetene som alle andre, andre eksempler på hvordan utvikling ikke alltid tas blidt i mot akkurat. Og sånn sett blir dette kanskje den viktigste delen av sangen for teksten peker på hvordan det å forandre seg er en naturlig del av ungdomsårene og hvordan man etter hvert jo begynner å forstå at bildet lærere, foreldre og voksne generelt gir av verden ikke nødvendigvis stemmer eller er riktig for en selv.

All they say
Is 'Trust in what is written'
Wars are made
And somehow that is wisdom

Thought is suspect
And money is their idol
And nothing is okay unless
It's scripted in their Bible

De neste versene er de mest aktuelle i vår samtid da kriger jo blir startet på grunn av religion og hva folk tror er visdom og her kan man også tolke det som snakk om metaforiske kriger som den indre krigen logikken og fantasien holder på med når man vokser opp og må finne balansen mellom fornuft og følelser, kreativitet og system, en balanse man kanskje aldri helt finner. Og i vår samtid er det fortsatt mennesker som ikke mener noen ting er greit utenom det som står i bibelen og som derfor har fordommer overfor homofile og andre som tenker annerledes enn deres firkantede tankeboks. Med det sagt så har jeg full respekt for tro som barnetro og folk som er liberale kristne, som tror på en god Gud som ikke dømmer, men som heller fokuserer på det medmenneskelige perspektivet. Og det er jo med tro som med det meste annet, at det er godt ment og for så vidt en helt grei ting rent generelt, problemet er hvordan det tolkes. Og det er mistroen til de som tolker det på en fordømmende måte som jeg får inntrykk av at Melchior føler på (han er forøvrig ateist i følge hva jeg har lest). Dette viser etter min mening at Melcior er en smart person med hjertet på rett sted. Videre kan man tolke sangen som en kritikk av dagens samfunn der fokuset gjerne i litt for stor grad er på penger og det viser at verden kanskje ikke har kommet så langt som en skulle tro siden "Spring Awakening" sin historie tar plass på 1890-tallet og de samme problemene var der da og det er en litt bekymrende tanke.

But I know
There's so much more to find
Just in looking through myself, and not at them

Still, I know
To trust my own true mind
And to say there's a way through this

I de neste versene skinner det frem en tanke om å se gjennom seg selv i stedet for å følge andre blindt og den liker jeg veldig. På samme tid finner jeg også et veldig positivt budskap i tanken om at det er en vei gjennom ting, uansett hvor hardt ting kan være fins det ett lyspunkt. Dette føler jeg gjør at det tross alt er en optimisme i sangen til Melchior, en tanke om at ting kan ordne seg in the end.

On I go
To wonder and to learning
Name the stars and know their dark returning

I'm calling
To know the world's true yearning
The hunger that a child feels for everything they're shown

You watch me
Just watch me
I'm calling
And one day all will know

You watch me
Just watch me
I'm calling
And one day all will know

De neste fire versene tar jeg i en og samme bolk siden de deler ett kryptisk inntrykk, det er her det blir dypest og mest filosofisk, men samtidig mest åpent for tolkning. Her ser man dette brennende ønsket om å forstå verden og hvordan man som ung prøver å se verden på et barns måte med et håp om å lære, om å skjønne seg på alt det rare, forstå stjernene. Og det ender på mange måter veldig positivt og samtidig avsluttende med at Melchior konstaterer at verden en dag vil vite, en dag vil hans tanker bringes frem i lyset. Man kan vel si at han forbereder oss på dette i denne sangen og det blir på samme tid en sang som starter alt som skal skje i etterkant i musikalen. Og det er kanskje derfor jeg er så betatt.

Så det er en interessant tekst som åpenbart kan analyseres og tolkes i lange baner og den underbygges av en fin og passende melodi som er litt monoton til tider, noe som jeg føler må være et bevisst virkemiddel for å understreke verden som den er før man begynner å utforske og forstå ting på nye måter. Og det er en sang der alt virker veldig gjennomtenkt og det appellerer til meg. Dessuten er det jo positivt at Jonathan Groff (som synger sangen på cden jeg har og på klippet jeg linker til) har en veldig fin stemme som kler karakteren han spiller perfekt. Med andre ord en veldig fin sang og jeg håper min analytiske tekst om den her var interessant 🙂
***
Ellers har jeg ikke noe annet å melde i denne omgang, men jeg skal blogge igjen om ikke så lenge. Håper alle har det toppers i mellomtiden =0)

SYTYCD-kommenteringsinnlegg 8

Jeg har kjøpt tre fine ting på Finn.no nå. To av dem er gaver til moren min som har bursdag 19. september, en dag som ellers er fabelaktig siden jeg skal se Cats på teater da (gleder meg skikkelig) og den tredje tingen er teaterstykket "Spring Awakening" av Franz Wederkind (som er stykket musikalen med samme navn er inspirert av). Og jeg syns dette er ganske kult og det viser videre hvor fascinert jeg har blitt av musikken til musikalen "Spring Awakening" (en musikal som vil settes opp på Oslo Nye Teater i januar 2010 og som jeg SKAL få sett, dermed basta siden musikken er så innmari genial, "All that's known" ftw). Dessuten høres Franz Wederkind som en fantastisk personlighet siden han skrev om homofili, sex og mange andre tabu-emner i 1891, det gjør ham EPIC deluxe i mine øyne og gir meg tro på at et teaterstykke skrevet av ham følgelig vil være herlig lesning 🙂 Ellers så har jeg kjøpt to bøker av Gert Nygårdshaug som jeg straks vil sette i gang med ("Nullpluss Pluss" først og så "Klokkemakeren") og det kan godt tenkes jeg etter hvert vil bable om dem her, vi får se. Og nå fant jeg ut at det er bokfest i operaen neste helg og da blir det jo enda mer å glede seg over rent litteraturmessig så verden er fiiin!

Anyway så skal jeg snakke om SYTYCD her nå siden det er søndag og det setter jeg like så godt i gang med nå:

SYTYCD-Kommenteringsinnlegg 8

Jeg innrømmer at jeg var litt distrahert da jeg så på denne episoden grunnet at harddisken på den lille søte dataen jeg fikk til jul i fjor tydeligvis hadde bestemt seg for å krasje sånn uten videre. Heldigvis har jeg andre dataer jeg kan bruke her, men like fullt var det ganske irriterende og noe jeg tenkte på i større grad enn dansingen da jeg så episoden på fredag. Dog har jeg likevel fått med meg en del og skal her ta for meg pardansene fredagens episode bydde på.

Jeanine og Ade
– Samba

Denne dansen hadde en god begynnelse, men slutten og midtdelen opprettholdt ikke interessen godt nok. Nå skal det sies at Jeanine gjorde en bedre jobb enn Ade, mens Ade tok igjen det han manglet på andre områder med å være ganske så hot. Om det var teknisk bra kan jeg ikke si så mye om, men det fenget meg ikke, til tross for en for så vidt god koreografi var det bare ikke spesielt interessant. Nå er nå en gang samba en av de latinske ballroomdansene som interesserer meg minst å se på for Rumba har dette coole, innsmigrende, Paso Doble har det kraftfulle og sterke og Tangodansene er så intense og fascinerende. Samba føler jeg liksom ikke er helt noen ting, men jeg kan ha misforstått selvfølgelig. Anyway var det ikke direkte dårlig for alle danserne som er igjen er såpass gode at ingenting kan bli dårlig rett og slett, men det manglet det lille ekstra.
Terningkast 3

Hip Hop http://www.rickey.org/?p=20481

Her var det down and dirty groove going on (og jeg føler meg veldig teit når jeg bruker sånne uttrykk, men de passer så godt liksom) og både Ade og Jeanine var ypperlige i dansen og hadde sterk attitude. Dette var en Taboleon-koreografi full av sjarm og handlet om et par som blir kastet ut av leiligheten sin og derfor er arge som bare rakkern og sparker til bokser for å vise det kort oppsummert. Og det var en fornøyelig rutine som jeg likte veldig godt, dessuten hadde den tøffe momenter som "hoppetau" mellom Ades ben og god synkronisitet.
Terningkast 5

Melissa og Evan
– Broadway

"Get me to the church on time" for å gifte seg var temaet og dette kom godt frem i en Broadwaydans som var søt og sjarmerende, men ikke så mye mer. Det er litt for overfladisk bare og derfor falt det litt i gjennom for meg. Evan var for så vidt utmerket og det var jo bare å vente siden han var helt på hjemmebane her og Melissa var jo ikke dårlig hun heller så det er jo positivt. Videre var musikken god og det er en av de mest Broadway-aktige Broadwayrutinene så det er jo også tøft. Men det ble for lett, det var ikke så interessant å se de to danserne danse i undertøy og det ble kongeklisjé da de liksom gifta seg på slutten og noen kasta konfetti over dem.
Terningkast 4

Quikstep

Evan er jo søt da der han er mye lavere enn Melissa og likevel skal lede henne i dansen alle på SYTYCD frykter. Melissa på sin side ser om ikke annet elegant ut, godt hjulpet av at hun er naturlig pen. Men var det dermed en utmerket dans? Svaret er nei dessverre. Grunnen til dette er at det ble kjedelig rett og slett. Quikstep KAN bli interessant, men det blir det sjelden, litt fordi det er en dans som antakelig er litt for vanskelig selv for de flinkeste danserne på SYTYCD og videre fordi det i tillegg må se enkelt ut uten å være det og det skjer ikke så ofte. Musikken var grei nok, men ikke så bra den kunne vært, hverken Melissa eller Evan var så gode som jeg hadde ønsket, de bare manglet litt på sjarmen og personligheten og de så flotte ut, men det var ikke nok.
Terningkast 3

Kayla og Brandon
Contemporary http://www.rickey.org/?p=20474

Er det noen spesiell grunn til at Kayla får Contemporary nesten hver eneste uke for tida? Hun er flink, men hun får det veeeldig mye syns jeg. Men så er hun fantastisk på det også og det var hun i denne rutinen og. Samme med Brandon (som til forskjell fra Kayla får Contemporary for lite). Her var det to flotte dansere med sterk teknikk i en rutine som tross alt var veldig fin og hadde en litt rolig intensitet med sin historie som handlet om en elskerinne eller noe sånt hvis jeg husker rett. Og det var så god innlevelse hos både Kayla og Brandon at jeg nesten ikke fulgte med på hva de faktisk gjorde, men bare betraktet, noe som altså er en god ting. Det er det dans handler om føler jeg,når man ser en god dans på SYTYCD så skal man aller helst ikke fokusere så mye på løft og triks, men bare føle de følelsene danserne prøver å formidle. Og siden dette gikk i så stor grad her ble det følgelig en flott opplevelse.
Terningkast 5

Disco

Innrømmelse: Jeg syns ikke Kayla kler disco så godt. Hun er teknisk flink også her og hun gjorde det ikke dårlig, men hun passer liksom ikke like godt inn i stilen som Brandon, som på sin side var fortreffelig. Forøvrig var det en grei dans, det er jo underholdende og livfullt og det er jo massevis av triks, men det ble likevel ikke noe stort høydepunkt for meg og det kan skyldes at Doriana Sanchez sine Disco-rutiner rett og slett blir litt vel kaotiske til tider, de er så raske og pakker så mye inn på ett og et halvt minutt at man faller av før dansen er ferdig. Man blir sliten av å se på og det er ikke så bra. Men flott danset, særlig av Brandon som også fikk herlige akrobatiske momenter med i dansen og musikken var jo utmerket.
Terningkast 4

Videre var dommerpanelet om mulig ekstra sprø denne episoden og de er litt irriterende, på samme tid som de er ufattelig mye mer underholdende enn dommerne var på første episoden av X-Factor som jeg så på i går. Ellers var gruppedansene fine og soloen til Brandon FANTASTISK!!! Med andre ord var det en god episode og det er bra.
***
Jeg har vel strengt tatt ikke så veldig mye annet fornuftig å legge til her, men jeg kan nevne at jeg skal blogge igjen snart og at jeg håper alle har det finfint =0)

Stjernene tenner ikke seg selv =0)

Å besøke biblioteket var skikkelig dramatisk i stad for brannalarmen begynte å gå omtrent samtidig som jeg kom, noe som fikk meg til å lure på om det var min feil, men det var visst heisen sin. Anyway tok det derfor en stund før jeg fikk entret biblioteket og levert de fem bøkene jeg skulle levere (hadde lånt en til, men den er jeg ikke ferdig med å lese enda). Da var planen å låne litt bøker, men de hadde ikke de jeg ønsket å låne, ergo lånte jeg ingenting. Uansett vurderer jeg å kjøpe "Klokkemakeren" av Gert Nygårdshaug (eller noe sånt) snart for den har ett sånt konsept om tid og slikt som høres direkte fascinerende ut og det var 33 personer på venteliste for den på biblioteket, dermed blir det alt for lang tid å vente hvis jeg skal låne den. Vi får se hva jeg gjør. Jeg merker liksom at hele meg er full av tanker på hva jeg kan lese for tida. Det er for så vidt ikke noe nytt, men det er ekstra tydelig for øyeblikket, noe som egentlig er ganske fint siden litteratur er herlig, selv hvis det er et overfladisk ungdomsblad (noe jeg muligens kjøper meg i morgen da det visstnok kommer et nytt "Det Nye".

Ellers så er det snart noe som kalles Kulturnatt i Oslo og da skjer det ulike ting, som at det er åpen mikrofon på Litteraturhuset der man kan lese opp selvskrevne ting. Dette vurderer jeg sterkt å benytte meg av siden jeg nylig skrev en historie som formelig roper etter å bli lest høyt, den er litt sånn småeventyrlig kanskje og dessuten kan det være interessant å prøve seg foran mikrofonen. Denne historien som jeg altså vurderer å lese høyt på Litteraturhuset tenkte jeg å poste her nå straks for da kan folk snakke meg fra å lese den historien hvis de av en eller annen grunn skulle ønske det og da kan folk som ikke dukker opp på Litteraturhuset fredag 18. september få lese det de som er der sannsynligvis vil få høre. Historien min heter "Stjernetenneren" og forklarer langt på vei tittelen på dette innlegget tenker jeg. Og nå kommer historia og en får satse på at den ikke er så ille egentlig:

 

Stjernetenneren

 

Han venter til mørket har lagt seg ordentlig godt til rette, bredd over planetdyna og skrudd på månelampen før han dukker opp. Da trer han ut av skyggene, som om han kommer frem fra intet og plutselig er der og så smiler han. Smilet hans er litt skjevt og tennene hans er litt utstående og gulhvite, men det gir ham en slags sjarm, godt hjulpet av at han rødmer lett og har snille øyne. Sånne små detaljer er nok til å gi inntrykk av at han er full av lys og det er han forøvrig også. Han bærer nemlig en kurv med seg, fylt med stjerner og er dermed bokstavelig talt en lysbringer. De kaller ham Stjernetenneren og sier ordet 'Stjernetenner' på en såpass ærbødig måte at det er direkte umulig å forestille seg det uten stor forbokstav. Når Stjernetenneren sier det blir ordet likevel mye mer beskjedent for han ser ikke på oppgaven sin som spesielt viktig. Verden hadde gått videre uten stjernene tenker han, jorden hadde fortsatt sin gang rundt solen, skyene hadde hatt like lett for å likne på piratskip av og til. Og andre kunne sikkert tent stjernene i stedet for ham. Slike ting slår Stjernetenneren mens han går gjennom den lille byen som nå er ganske tom siden folk flest har lagt seg. Nå føles det som om hele verden består av kun himmelen, lyktestolpene og ham og tanken får ham til å grøsse litt. Ikke av kulde, heller bekymring og han går litt raskere gjennom den lange gata som egentlig ikke er så lang, men som føles direkte enorm. Tankene blir som skygger de også og han kan formelig kjenne dem omkring seg før gata slutter og han kan se den korte oppoverbakken opp mot åsen han er på vei til. Da puster han inn, puster ut og føler seg mye tryggere for på denne åsen virker månen nærmere og det liker Stjernetenneren. Da føler han seg som en del av noe større og det er en fin følelse, en sånn følelse som han prøver å gjemme på, sånn at han kanskje kan finne den igjen hvis noe trist skulle skje. Den kan være et lys for ham.

Stjernetenneren går opp mot åsens topp med et lite smil, et av de smilene som er så skjøre at de ser ut som kan brekke av det minste vindpust, men som kanskje av den grunn fortoner seg så vakkert og drømmende og ikke minst ekte. Han smiler dette smilet sitt og fortsetter oppover, når toppen og tar en pause for å betrakte. Selv om Stjernetenneren ikke er så høyt oppe er utsikten flott og han kan se langt utover, skimte hustak og andre åser og de høye fjellene langt der borte som er som konger som betrakter sitt kongerike. Det er noe fascinerende ved det hele, noe magisk på et dypere plan og han tenker at fuglene er heldige, der de flyr omkring kan de alltid se verden ovenfra om de vil. Og så kjenner han en liten vind kile ham på kinnet og må le, latterperler som klinger i det stille nattespillet, vindbjeller mellom linjene. Da vet han at det er tid for å tenne stjernene og han tar den første stjernen opp fra kurven sin og slår til den som om hånden hans var en racket og stjernen en tennisball. Og stjernen fyker oppover og fester seg på himmelen på et passende sted der den øyeblikkelig er lysende, klar og skimrer blidt i vei. Stjernetenneren gjør det samme igjen og igjen helt til det bare ligger en stjerne igjen i kurven hans. Den gir ham et lite kyss før han hvisker at den er helt spesiell og må skinne ekstra for alle som trenger litt ekstra stjerneskinn for å lyse opp de lange nettene. Så sender han den opp også og med det blir stjernen Sirius del av himmelspillet og det er virkelig natt.

Stjernetenneren betrakter stjernespillet og føler seg litt betydningsfull tross alt, der han står og tar inn det hele. Det er ham og stjernene og klokken 00:01 og ja, han er lykkelig…

***

Utenom slike rare planer og litteraturtankespill har jeg ikke så mye på hjertet og det jeg eventuelt skulle ha på hjerte efter hvert vil tas opp seinere. Håper i hvert fall alle har det bra og at historien faller i smak og så blogger jeg snart igjen 🙂

Jeg besvarer spørgesmål siden jeg blei tagga og det hele blir en interessemant og englifisert affære =0)

Verden er fin, verden er veldig fin for meg i hvert fall og det er ikke noen spesiell grunn til det, ingenting stort som har skjedd eller noe, men jeg ser liksom frem til så mye og leser, ser film, tegner og skriver og smiler og ser lykken ligge på lur i tekoppene mine, vandre ved min side gjennom hverdagens magiske øyeblikk. Og nå skal jeg blogge siden jeg har blitt tagget av Kristine (frøken Nattfallspoesi herself) og da skal jeg liksom svare på en rekke spørsmål, noe jeg er klar for. Da begynner jeg (and this will be in english, ladies and gentlemen, pardon me as I thoughtfully answers the questions):

First: If you've been tagged, you must write your answers in your own blog. Replace any question that you dislike with a new, original question.

1. Lots of pillows or just one?
I usually use only one pillow, but if there's an extra one at the ready then I often let it join in.

2. What kinds of books do you read?
Many different ones, some with a red cover, some with a blue, some where it's fantastical elements, you know Harry Potter and His dark materials-style, some rooted in real life, some where love is a big part of the whole adventures and some that are just fun and epic. I love young adult books and graphical novels as genres though and isn't that into crime and action, though there is exceptions.

3. What are your most awesome skills?
Saying the alphabet backwards! I think I'm quite good at writing and drawing too and then there is random little things that I haven't thought of 🙂

4. What's your occupation?
Working at some place called Fossheim Verksteder where I get to try out different thingies to discover what work would fit me the best and stuff. It is more interesting than it sounds.

5. If you had to dress up for a costume party right this second, what would you want to dress as?
Probably witch since I'm kind of boring when it comes to dressing up.

6. What's the last thing you ate?
Chicken and fried potatoes (I really love fried potatoes, most anything including potatoes actually)

7. What's been making you smile lately?
This: http://www.oslonye.no/forestillinger/34640.html. I fell for the musical "Spring Awakening" just a few months ago and now it's going to be put up at "Oslo Nye Teater" in January. It's perfect and something I will watch, no matter what =0) Other than that, this: http://www.youtube.com/watch?v=2X2JYAJoAmc (I just love that song and that clip with that song)

8. Television or movies?
I actually can't pick, they give me different experiences kind of. But movies are the ones that gives me the most magical moments.
9. What was the last thing you bought?
Lunch at the workplace.

10. What's the cutest thing you've seen today?
My elephant-thingies collection.

11. Do you get cravings? If so, what do you crave?
Sweets and snacks, but I try to have some days without it.

12. Who would you go gay/straight for?
A few fictional characters like Luna Lovegood and Stargirl (from the book with the same name). J.K. Rowling and Ellen Degeneres based purely on the fact that they seem very likable and entertaining (and J.K. Rowling could perhaps give me some writing tips), Jessica Alba because of her smile (and she is really pretty, she looks kind of like a real life Disney Princess), one person I went to high school with because she was good at everything and nice (I was both jealous and fascinated by her) and perhaps a few others, who knows 🙂

13. What's your zodiac sign?
Cancer (with ascendant in virgo and moon in scorpio)

14. Do you want to learn another language?
Yes, many. Mostly I'd love to be really good at latin though since it sounds so beautiful

15. Soup or salad?
Soup

16. Favourite place you've ever been?
London

17. Shoes or barefoot?
Shoes

18. Say something to the person who tagged you.
Det var en skribent i fra Lier
som tagget meg på sine sider
og jeg svarte blidt
mens jeg tenkte "om litt
gir jeg boka hennes terningkast tier"

19. What are you reading right now?
This question of course (like the others)

20. What's your favourite animal?
Elephants 🙂
21. What are your plans for the future tomorrow?
To read and other stuff

22. Would you say that you're responsible with money?
I think so

23. Does the weather affect your mood?
It depends, sometimes yes.

24. What song is in your head right now? If the answer is none, what was the last song you had in your head?
"All that's known"
***
Og der er spørsmålene besvart og jeg skal med det si takk for meg for i dag, men skal antakelig blogge igjen før dere vet ordet av det, vips så dukker jeg opp liksom. På gjensyn 🙂