SYTYCD-kommenteringsinnlegg 7

Jeg har blitt tagget, men siden det er søndag og det å blogge om SYTYCD er søndagstradisjonen min tar jeg meg av det i et senere innlegg siden dette nok blir langt nok uansett. Og jeg setter like godt i gang med bablinga om "So you think you can dance" med en gang.

SYTYCD-Kommenteringsinnlegg 7

Evan & Janette
– Jazz

Sonya Tayeh er en av de koreografene som er mest unike på SYTYCD og da er det passende at dansene hennes er veldig typisk henne også med litt merkelige bevegelser og musikk ingen har hørt om, men som er desto mer interessant av den grunn. Jazzen hennes i denne omgang var intet unntak og ble utmerket danset av henholdsvis Evan og Janette, et par som passet utmerket sammen høydemessig sett. Temaet var å få folk til å holde kjeft sånn jeg forsto det og derfor ble særlig hånda til Evan holdt foran Janettes munn, noe jeg ikke likte så godt. Ellers var det masse triks og noen løft og en for så vidt god koreografi som Janette spesielt taklet utmerket. Like fullt ble det litt forglemmelig og jeg syns kostymene var teit. Men det var slett ikke dårlig.
Terningkast 4

– Rumba  http://www.rickey.org/?p=20104

Jeg liker å se rumba for det er en veldig smooth, innsmigrende og sofistikert ballroomdans og det ser vanligvis stilig ut og det gjorde det også her. Evan klarer seg fint selv om han egentlig er litt for søt og uskyldig for svært mange typer dans og Janette var rå som vanlig. Og dansen, som var koreografert av Tony og Melanie, var forøvrig fin med god musikk og det avslappede, men intime preget over seg, sånn type intensitet som ikke er in-your-face, men som smyger seg frem sånn at du plutselig er betatt uten å vite at du ville bli det. Sånn er det og dermed ble dette et av høydepunktene under en kveld som rent generelt sett var veldig midt på treet.
Terningkast 5

Brandon & Jeanine
– Waltz

Kjære SYTYCD, slutt med vals for det blir lett kjedelig selv når de er fine å se på. Og her var det ekstra uinteressant siden denne dansen i tillegg var utrolig saaakte. I tillegg så var det idiotisk når det gjaldt musikken for det var "May it be" og den er jo fin, men skal man først bruke den sangen må man jo ta Enyas versjon da, ikke Hayley Westenra (eller hva det nå er) sin. Daah… Anyway gjorde særlig Jeanine et oppriktig forsøk på å gi dansen intensitet og liv og Brandon takler jo alt, men jeg fikk litt inntrykk av at de kjedet seg de også og det lover jo aldeles ikke godt når danserne av en rutine syns det er boring de og. Det positive var at det om ikke annet var fine antrekk, Jeanine for eksempel liknet litt på Belle fra "Skjønnheten og Udyret" i sin gule kjole og de har jo begge utmerket teknikk. Dessuten var jo ikke Hunter Johnsons koreografi så ille egentlig, bare altfor treg og uspennende.
Terningkast 3

– Pop Jazz

Dette var en ganske militær koreografi av Laurie-Ann Gibson som passende nok også var virkelig autorativ da hun i klippet før dansen lærte Jeanine og Brandon koreografien. Og jeg syns for så vidt det var litt tøft da jeg så den på fredag med musikk som var ypperlig for rutinen og to sterke dansere. Ved senere gjennomseinger blir det likevel åpenbart at det mangler det lille ekstra og det militære og kraftfulle preget mister appellen ganske fort, det blir liksom en av de gimmickene som er veldig kule med en gang, men så faller gjennom. Ellers var det godt danset og det jeg likte var at den var en dans der det virkelig var en kamp på gang, noe som er bra siden det tross alt er bare åtte dansere igjen og det da bør være tøft siden det da blir desto mer imponerende. Forøvrig var det godt uttrykk hos både Brandon og Jeanine og det er bra.
Terningkast 4

Ade & Melissa
– Cha Cha

Dette kunne blitt så bra for musikken var kul, Tony og Melanie er gode koreografer og både Ade og Melissa har toppers teknikk, men i stedet ble det skuffende og faktisk noe intetsigende. Om det teknisk sett ble gjort riktig kan jeg ikke bedømme, men det var uspennende å se på og manglet intensiteten som kan gjøre ballroom virkelig flott. Det fine var at Melissa og Ade har god kjemi og er trygge på hverandre, men det reddet ikke dansen fra å bli kveldens mest uengasjerende nummer dessverre.
Terningkast 2

– Contemporary http://www.rickey.org/?p=20111

En del av meg syns denne rutinen var litt irriterende siden den var så manipulativ. En contemporary-rutine av Tyce Diorio om brystkreft kan man liksom ikke bedømme på lik linje med andre ting siden man ikke kan kritisere den uten å være ufølsom og slem og man greier ikke å fokusere på dansingen, men følelsene dansen skal skape og temaet. Jeg syns bare at det blir litt urettferdig med danser med sånt tema, da får man en ekstra fordel siden kreft også er noe de aller fleste har vært borti på en eller annen måte (selv hvis det bare er å ha lest det aller meste av Lurlene McDaniel) og noe man rett og slett ikke kan forholde seg nøytral til. Men det er en fin dans og musikken er perfekt og mens jeg ikke var i full gråt etterpå slik som dommerpanelet så fikk jeg tårer i øynene av hvordan historien på utmerket vis ble fortalt gjennom innlevelsen til Ade og Melissa, den nydelige koreografien med flotte hopp og løft og lange linjer og slutten der Melissa løfte oppover og man får ett intrykk av at hun ser rett mot fremtiden om den så er liv eller død eller hva. Så det er rørende og flott og absolutt et av de magiske øyeblikkene denne episoden, men likevel. Å, hvor irriterende det er med manipulativiteten her, uff…
Terningkast 5

Jason & Kayla
– Broadway

Det som er litt rart er at mens jeg elsker musikaler så pleier ganske få av broadwayrutinene på SYTYCD å fenge meg i spesielt stor grad. Jeg tror kanskje det handler om at jeg fokuserer mye mer på sangen enn dansen når det gjelder musikaler, det er liksom sangene jeg lytter til i timesvis på Spotify. Men SYTYCD har aldri dårlige broadwaydanser og denne var på mange måter ganske fin og brukte Jason og Kaylas teknikk til sin fordel der de lekte seg gjennom den sjarmerende og småsofistikerte melodien med tryggheten på plass. Det som gjør at det likevel ikke ble blant dagens beste numre var at hverken Jason eller Kayla har personligheten en broadwaydans krever, i sånne danser føler jeg at uttrykksfullhet og personlighet er mye viktigere enn teknikken og derfor ble det ikke mer enn bra. Dessuten manglet det lille ekstra som tar en dans fra fin til finfin. Men slett ikke dårlig og hadde man kunnet sett denne dansen med Evan og Janettes personlighet og Kayla og Jasons teknikk og lange linjer ville det blitt perfekt. Forøvrig en god koreografi av Tyce Diorio (selv om jazz og contemporary-rutinene hans er bedre).
Terningkast 4

– Hip Hop http://www.rickey.org/?p=20113

Shane Spark kan være ordentlig tøff, særlig når han koreograferer kule hip hop-danser med zombie-tema og utmerket musikk, noe han altså gjorde her. Kayla særlig imponerte meg for hun er så elegant og teknisk sterk, men jeg hadde liksom ikke sett for meg at hun kunne takle tøff hip hop og det gjorde hun ypperlig her. Og Jason kledde det overraskende godt å være zombie, han var perfekt i denne rollen. Videre var det synkront så vidt jeg kunne se og det var enkelte herlige triks og stilige momenter, som når Jason gjør en slags kvelebevegelse der han løfter Kayla, noe som ser mye mer epic ut enn det høres ut. Jeg syns kanskje det er litt suspekt at de sendte denne dansen rett etter kreft-dansen dog, hadde de en ide om at dette var neste steg (zombie altså)?
Terningkast 5

Forøvrig var Ellen Degeneres gjestedommer og det var kjempekult selv om hun ikke akkurat var noe særlig konstruktiv. Men det skinte så godt i gjennom at hun elsker å se på programmet og hun er jo ordentlig festlig så det var finfint. Ellers var det litt teit at dommeren Nigel ekstra åpenbart var en gammel gris denne episoden, han fokuserer litt vel mye på utseendet på jentene og når han er seksti og deltakerne er rundt 20 (+-) så blir det litt "æsj" (der handler det også litt om hvordan han sier det). Forøvrig en hel grei episode rent generelt sett 🙂
***
Ellers så jeg "Hannah Montana: The Movie" i går (ja, jeg vet, det er patetisk, men jeg var nysgjerrig på den) og den var bedre enn forventet selv om den hadde en god del logiske brister, men Lily og Oliver hadde alt for små roller i den og det var synd siden Emily Osment særlig faktisk er en god skuespiller (hun synger bedre enn Miley også) og det er de karakterene som er de mest engasjerende i tv-serien. Men, men… Jeg har jeg ikke tenkt at det egentlig skal gå så veldig mange dager før jeg blogger igjen og til da må alle ha det bra forøvrig =0)

Om musikalsanger som vil vekke interessen min og generell annen babbel

Jeg skrev et langt innlegg i går som jeg mista ved et uhell. Det er dog ikke noe stort problem siden det absolutt ikke er noe problem å skrive et nytt innlegg i dag i stedet og temaet her er musikalmusikk. Rettere sagt skal jeg lage en liste over tre sanger fra ulike musikaler som mannen (eller kvinnen, hvem vet hva som skjer) i mitt liv burde synge for at jeg skulle falle for dem skikkelig. For det er enkelte sanger som er så søte og romantiske at de kunne funket bortimot når som helst for å i alle fall vekke min interesse. Så da setter jeg i gang uten noe videre klabb og babb og satser på at dette interesserer noen andre enn bare meg 🙂

Topp tre sanger folk bør synge til meg hvis de vil at jeg virkelig skal bli interessert i å bli bedre kjent med dem (musikalene hver sang er hentet fra står i parantes)

"Losing my mind" (Follies)

"Losing my mind" er fra Stephen Sondheims musikal "Follies" som jeg strengt tatt ikke kjenner noe særlig til i det hele tatt og er er sang som viser hvordan man som ordentlig forelska ikke kan gjøre noe uten at tankene flyr til den man liker. "Sola står opp, jeg tenker på deg, tar en tekopp,jeg tenker på deg" synger Michael Ball i sin tolkning av denne sangen, en tolkning man forøvrig kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=LFgngL8gIqc og dette er den tolkningen som gjør at jeg liker denne sangen. Det er bare blandingen av ansiktsuttrykket som er bare så skjønt og genuint og hvor vakkert sangen blir sunget som gjør at man blir litt betatt og smilende lytter og ser og smiler mens klippet på youtube gjenoppdages på nytt og så på nytt igjen. Og tenk om noen hadde elsket deg så mye at de hadde sunget den teksten til deg i full oppriktighet 🙂

"Legally Blonde" (Legally Blonde)

Bildet viser en annen scene, men den godeste Emmeth er med på det og derfor er det like aktuelt. Når sannheten skal frem er det strengt tatt et utdrag fra sangen "Legally Blonde" som jeg fascineres av og det er den lille solodelen til Emmeth som man kan høre rundt 2:05 minutter inn i sangen (som man forøvrig kan lytte til her: http://www.youtube.com/watch?v=fVCq-Rjn3S4). Her er den nydelige teksten i denne solodelen hans forresten:

"What about love?
I never mentioned love
The timing's bad, I know
But perhaps if I made it more clear
That you belong right here
You wouldn't have to go
Cause you know that I'm so much in love…"

Hvem hadde ikke smelta om den teksten ble sunget til dem sier nå en gang jeg 🙂
Og Christian Borle synger, noe som forøvrig hjelper siden jeg syns han er fryktelig søt.

"I honestly love you" (The boy from Oz)

Denne sangen var en popsingel med Olivia Newton John, men jeg kjenner den fra musikalen "The boy from Oz" (som for så vidt er et ganske nytt funn som er resultat av at jeg nå har Spotify). Denne musikalen har Hugh Jackman (epic win 1) i hovedrollen som en bifil sanger og låtskriver ved navn Peter Allen (epic win 2) og forteller om Peter Allen (som har levd i virkeligheten) sitt liv med Peter Allens sanger som soundtrack. Og Peter Allen er altså sammen med en mann ved navn Greg en stund og Greg har en sang i musikalen som han synger til Peter Allen og det er denne jeg har lagt min elsk på. Denne sangen, "I honestly love you" er nemlig skikkelig nydelig til tross for at den kanskje er litt vel suppete (ordene "I love you" figurerer i hvert fall veldig mye) og det er ellers litt skjønt når menn synger romantiske ballader til andre menn, noe som skjer her. Man kan høre og se scenen med denne sangen her: http://www.youtube.com/watch?v=rHziMABosDM (å følge linken kan spoile noen momenter i musikalen, men det er likevel verdt å se) og her er et utdrag fra teksten som er særlig vidunderlig:

"If we both were born
In another place and time
This moment might be ending with a kiss
But there you are with yours
And here I am with mine
So I guess we'll just be leaving it at this
I love you
I love you
I honestly love you"

Det er jo søtt da, det er jo det. Og Jarrod Emick har en fin stemme som kommer til sin rett i denne sangen. Så dette er den tredje sangen jeg velger nå.
***

Forøvrig sendte jeg av gårde en diktsamling til Cappelen i går, noe som sikkert var galskap og jeg vet ikke hva og jeg vil gi full rapport når noen form for tilbakemelding dukker opp. Jeg klarer ikke helt å tro at det vil gå, men det er jo alltids verdt et forsøk 🙂 Ellers leser jeg en kul bok for øyeblikket ved navn "Howl's moving castle" av Diana Wynne Jones og jeg gleder meg over at det bare er to uker til den herlige uke 38 da jeg har to fridager fra jobb, teaterplaner, det er bursdagen til mamma, kulturnatt med masse forskjellige arrangementer i Oslo fredag 18. september og det ikke minst er valget, et valg som jeg er veldig interessert i. Uten at jeg for øyeblikket skal være overveldende politisk her så kan jeg røpe at jeg kommer til å stemme rødt (enten "Rødt" eller "AP" for å være mer nøyaktig) og at jeg kommer til å være dødstrøtt tirsdag 15. september siden jeg høyst sannsynlig vil følge valgsendinger til langt på natt. Det kan hende jeg utdyper mine politiske tanker i senere innlegg, men ikke nå. Og så blogger jeg igjen senere og ønsker alle lesere en fortsatt fin dag 🙂