500 dager med sommer og diverse annet

For det første vil jeg beklage at det var en rekke skrivefeil i mitt forrige blogginnlegg og de skyldes at jeg faktisk var skikkelig trøtt mens jeg skrev. For det andre skal jeg snakke litt om film her og det blir ikke temaet i så veldig mange innlegg med det første, så nyt det nå.

Det er bare 1(!) dag igjen til første november og jeg har gitt bloggen min den vante Nanowrimo-looken for å forberede kaoset. Og jeg vil sikkert bable massevis om Nanowrimo i november så det er bare å forberede seg mentalt. Og nå tenkte jeg på å poste tegninger av figurene, men det gikk ikke helt etter planen da jeg skulle få det i stand så jeg tar meg av det i ett senere innlegg kanskje. Uansett så gleder jeg meg innmari!

Ellers så var jeg på kino igjen i går og så den kanskje søteste filmen jeg har sett i hele år, nemlig "(500) days of summer" og nå kan jeg forklare kort hvorfor med å nevne 9 ting jeg liker i filmer:

1) Sympatiske karakterer man blir glad i
2) En fortellerstemme (det gjør at det føles litt som en bok, bare at det er en film)
3) Artige fortellergrep som gjør at filmen skiller seg ut blant mengden
4) God musikk (som gjerne underbygger handlingen på fortreffelig vis)
5) Pen filming og fotografi
6) Gode skuespillerprestasjoner
7) Koselig humor som alle som ser på filmen kan le av (Pixar er også veldig gode på sånt)
8) At filmen ikke er så veldig lang (det er så fint når man ønsker å se mer når rulleteksten kommer)
9) En bortimot perfekt slutt

Alle disse tingene var i filmen "(500) days of summer" og når den i tillegg greide det mesterstykke å ha sjangeren romantisk komedie uten å falle tilbake på vanlige klisjéer så fortjener den terningkast 6. Og nå kunne jeg gått innpå hvorfor jeg syns den hadde sympatiske karakterer og hva som gjorde at slutten var perfekt og så videre, men jeg vil liksom ikke si så mye om filmen utenom to ord "se den". For den er veeeldig fin, både jeg OG bestevenninnen min likte den (og det er litt imponerende det og siden vi er ganske forskjellige på mange måter) og jeg begynte faktisk spontant å klappe da filmen sluttet og det viser videre hvor herlig den var. Dessuten er både Joseph Gordon-Lewitt og Zooey Deschanel ganske søte i tillegg og det er da også en god grunn til å se en film. Eyecandy vet du… I hvert fall, nydelig film som anbefales…

***
Utenom Nanowrimo og at jeg var på kino er det ikke så mye å nevne utenom at jeg har begynt på å lese "Dust of 100 dogs" igjen og har blitt bekymrende glad i Nanowrimo-forumet og TvTropes. Men jeg har det veldig finfint og skal snart ha god middag og er i det hele tatt ganske så happy og det er jo bra 🙂 Og med det skal jeg avslutte dette blogginnlegget med hele to små dikt siden jeg liker å la ting avsluttes på småpoetisk vis…

La oss telle stjerner

La oss telle stjerner, du og jeg,
stille under månen, tett i tett,
tenk at her i natten er vi ett
sammen under samme melkevei

La oss være barnslige i natt,
glemme at vi eldes dag for dag,
bare være til i velbehag,
la nå alle sorger bli forlatt

La meg være fri og la meg tro 
at jeg ikke helt alene er,
la meg late som at du er her
så vi kan telle stjerner begge to

Frank Wedekind

La oss late som vi kjenner hverandre,
som om vi er bekjente som kan bli noe mer,
usagte ord ligger i mellom oss
og jeg aner nålestikk i øynene dine på plakaten,
de spikrer meg fast
og jeg tør bare hviske

"hvorfor bor du ikke i etasjen over, Frank Wedekind"
og håper at om ikke livene er, så er tankene

parallelle

Litt babbel om tegneserier

Det er tre dager igjen til første november og observante lesere kan nok forutse hvilken kanal dette innlegget kunne gått i retning av, men jeg skal faktisk ikke prate om Nanowrimo. I stedet skal jeg bable litt om tegneserier og presentere et utvalg  tegneserier som er blant mine favoritter. Jeg skal dog ikke ta for meg webcomics (dvs. nettserier) nå, det blir evetuelt i sett seinere innlegg. Jeg skal heller ikke ta for meg grafiske romaner her. Nå er temaet tegneserier i stripeformat, serier man gjerne kommer over i avisene for eksempel.

Tegneserier som er bra

– Kampen Park
kampen park

Bildet er ikke så tydelig, men det var en av de få illustrasjonene jeg fant via googlesøking. Uansett, "Kampen Park" av Stein Arne Hove (som er et sånt navn som høres veldig nynorsk ut på en herlig måte hvis det gir mening) er en tegneserie som hovedsaklig handler om ett homofil ekornpar som bor i nettopp Kampen Park og vil vel kunne klassifiseres som en "slice of life"-typen serie. I hvert fall så er det en sånn tegneserie der ikke så mye nødvendigvis skjer, men det hele er veldig koselig og fornøyelig og til tider svært underholdende. Min sans for denne serien begynte da det en lørdag, mens jeg leste aviser, gikk opp for meg at en historie om homofile ekorn egentlig var genialt og jeg bgynte å lese serien nøyere og fant videre ut at den var veldig fin siden den har kombinasjonen av å være sjarmerende tegnet, har interessante karakterer og utmerkede poenger.

Nemi
nemi

Nemi trenger vel ingen nærmere introduksjon, men jeg kan kort oppsummere det som en tegneserie om jenta Nemi og hennes univers. Og dette er muligens min favoritt blant tegneserier siden jeg alltid er i humør til det og siden Nemi er en sånn karakter man lett kan kjenne seg igjen i, veldig fantasifull og med et eget Nemi-språk egentlig som gjør det ganske så personlig også. Det rare er at jeg fant en tråd på VGD (VGs debattforum) der mange virket negative til Nemi og det skjønner jeg ikke helt. Nei, det er ikke verdens beste serie og Lise Myhre er ikke den beste tegneren en kan tenke seg, men det er mer enn bra nok og et fint alternativ for oss som ikke er fan av Pondus og finner Fantasy, Andre Bjerké og masse annet forholdsvis fascinerende. Jeg må for så vidt innrømme at je bare kjøper Nemi-bladet av og til, men jeg har lest de fleste bøkene og gleder meg alltid mest til Nemi når jeg leser Dagblad-magasinet. Fine serien!

– Tommy og Tigern
togt

Jeg kom ganske raskt frem til at jeg liker Tommy og Tigern mye bedre enn Garfield siden det bare er en tegneserie. Med Garfield er det kommet så mye utenom tegneserien, men Tommy og Tigern ER bare en tegneserie og dessuten en av de beste tegneseriene ever. For jeg liker Tommy som karakter veldig godt og den lune filosofiske humoren og det eneste som er dumt er jo at den bare ble laget i ti år. Samtidig er det litt rart for selv om jeg har lest flere bøker med samlede striper og slikt og generelt har lest veldig mye Tommy og Tigern skjer det ofte at jeg kommer over en stripe jeg ikke i det hele tatt kan huske å ha sett i VG og andre steder. Fascinerende…

– Wulffmorgenthaler
wullf

I det oppriktig koselig kulturbilaget til Aftenposten finner vi denne opprinnelig danske serien som er mer i vitsetegningkategorien og som er litt hit or miss egentlig siden den av og til kan være nokså uinteressant. Men når den først slår til så gjør den det skikkelig også og det er en litt sjarmerende, småbarnslig humor over det hele som jeg jo egentlig er ganske så glad i. Som noen av de andre seriene jeg nevner her kan denne tegneserien finnes på nettet og, men det er hovedsaklig fra avismediet jeg kjenner til den og dermed blir den mest relevant i dette innlegget.

Ellers så liker jeg ting som Bizarro, Donald (selv om interessen der har falmet litt med årene) og jeg tar meg stadig i å vurdere å kjøpe bladet "Eon" bare fordi Blacksad er gjesteserie der, har dog ikke gjort det enda. Og i ett senere innlegg skal jeg ta for meg webcomics tenker jeg, men når det innlegget kommer er derimot uvisst. Uansett er tegneserier artig og jeg skulle ønske jeg kunne lage tegneserier selv.
***
Jeg skal ellers blogge igjen i løpet av helgen hvis alt går etter planen og har lite nytt å melde. Vi bables 🙂

Part of your world ;)

Er det ikke rart når man har begynt å planlegge en historie og så plutselig blir angrepet av inspirasjon og får lyst til å skrive noe helt annet? Nå bærer tankene mine rundt på et konsept jeg fant på i stad om oppdiktede venner, vennskap og kjærlighet, minner, storslåtte eventyr, liv og død og mye mer. Hva om man er noens bestevenn i tretten år og så finner ut at man egentlig ikke finnes og vil svinne hen om man ikke finner noe som kalles "Livets vev" og gir den til den man er venn til, for om man gjør det vil man bli et ekte menneske? Og hva om man etter års søkende finner denne "Livets vev" og gir den til vennen sin og blir et ekte levende menneske, men vennen din har glemt deg, som om du er ord skrevet i sand, hvisket bort av tidevannet? Dette er en del av konseptet og jeg skal til og med la hovedpersonene ha skikkelig tøffe navn, den oppdiktede vennen skal hete Amy Ginary (fordi det egentlig er genialt hvis man tenker slik som jeg om det navnet) og gutten som er hennes venn og glemmer henne skal hete Melchior Wilde (Melchior på grunn av den tøffeste karakteren i "Spring Awakening" og Wilde på grunn av Oscar Wilde), noe som minner om da jeg en periode stadig lot den mannlige hovedpersonen i historier hete Emmeth på grunn av karakteren i musikalen "Legally Blonde" =) Å, hvorfor er november fortsatt fem, seks dager unna?

Anyway så skal jeg egentlig ikke skrive om konsepter og slikt i dette blogginnlegget, i stedet skal jeg snakke litt om musikaler, rettere sagt den musikalen jeg tilfeldigvis har sett klipp fra på Youtube flere ganger de siste dagene. Og som eksisterer på grunn av noe fantastisk som hendte i 1989. Da var Disney utenfor gullalderen sin og skapte fine filmer, ja, men filmer som ikke fikk noen stor stjerne egentlig. Så tenkte de at de kunne gjenskape den gyldne tiden med Askepott og Snøhvitt og Tornerose og lage en film basert på eventyret "Den lille havfruen" og som tenkt, så gjort. Og resten er jo historie, filmen ble en kjempesuksess med nydelige sanger som "Part of your world" og direkte magiske øyeblikk som når Ariel er på steinen og synger ut med vinden i håret på et vis som fortsatt den dag i dag gir meg gåsehud bare ved tanken. Etter denne filmen kom perler på rekke og rad og etter hvert ble enkelte Disney-filmer gjort om til musikaler, noe som hendte med "Skjønnheten og Udyret", "Løvenes Konge", "Tarzan" (som ikke kan ha vært særlig bra tatt i betraktning cden som jeg har hørt og syntes var dårlig og jeg har jo megapeiling) og ikke minst "Den lille havfruen". Og jeg har altså lyttet en del til klipp fra denne musikalen der en som heter Sierra Borges og har flott stemme (hun er ikke helt Sissel Kyrkjebø og Jodi Benson, men flink nok) spiller Ariel og siden jeg går inn på denne musikalen skal jeg nå linke til klipp fra den og slikt.

Part of your world http://www.youtube.com/watch?v=mRW3fr2xmSs

Jeg savner Fomle og syns denne sangen er bedre i filmen siden teksten der akkompagnerer bilder bedre, i musikalen bare sitter hun og synger liksom. Men hun synger jo herlig da og med sterk innlevelse og alt det der og derfor blir det veldig fint likevel.

Beyond my wildest dreams http://www.youtube.com/watch?v=aHh26UOtdpg&feature=related

Denne sangen er ikke med i filmen og skjer når hun er i badet og betrakter alt rundt seg og når jeg først så det klippet så stusset jeg litt siden hun ikke skal ha stemme på den tiden i historien, men så slo det meg at det kan være som i "Spring Awakening" der sangene gjerne skal illlustrere tankene til de som synger og de altså ikke synger egentlig, men tenker og tenkingen illustreres i en sang. Og det kan være slik det er når hun synger sanger mens hun ikke egentlig har stemme, som at hun tenker "Oh, just look…" og resten av sangen. Uansett hvordan det er ment så er dette en veldig fin og sjarmerende sang og jeg liker hvordan melodi som bare var instrumental i filmen gis tekst her, noe som til dels også skjer i sangen "One step closer".

Kiss the girl http://www.youtube.com/watch?v=8qp9iOPlrCs&feature=related

Her synges sangen "Kiss the girl" i musikalen og som en kan se er det skikkelig stilige kulisser og atmosfære og stemningen fra filmen blir gjengitt på vidunderlig vis. Dessverre ser ikke han som spiller Sebastian nok Sebastianaktig ut og stemmen hans er ikke like Jamaica-style som i filmen (eller like tøff som Helge Jordals stemme), men ellers er det flott og oppriktig inspirerende egentlig.

Poor Unfortunate Souls http://www.youtube.com/watch?v=U9tmlusl_ww&feature=related

Ursula spilles i musikalen av Sherie Reneé Scott (kjent fra "Aida" og "Last 5 years") og gis en veldig ulik tolkning fra i filmen. Likevel er hun kul også i musikalen og hun har en veldig tøff stemme og masse sjarm. Ursula ER liksom kul, det er ikke å komme bort i fra og dette er et artig klipp.

One step closer http://www.youtube.com/watch?v=kuDOVtYUAEQ&feature=related

I filmen er Erik egentlig en ganske intetsigende karakter, men i musikalen er han flotters og hovedgrunnen til det er nok denne sangenom jeg har lyttet til massevis de siste dagene på Youtube og som er nydelig. Her synger Erik om hvordan en dans er som en samtale og hvordan hvert steg bringer dem ett steg nærmere hverandre og det høres kanskje ikke så stilig ut, men det er nydelig og man blir litt betatt av ham der man ser ham synge til Ariel og bare vet at han sakte, men sikkert faller for henne. Den delen av meg som elsker klisjéer og ekte kjærleik bare smelter mens hun ser dette klippet omatt og omatt og inspireres.

Og det er de fem klippene jeg skal trekke frem nå, selv om det er mange andre klipp som også er herlige og finfint å titte på når man er på youtube-tur. Og etter jul hvis jeg får penger skal jeg bestille cd med musikalversjonen av "Den lille havfruen" på Amazon.com tenker jeg for det er sikkert nydelig å lytte til og fint å ha med i samlingen sin. Musikaler er fantastisk rett og slett =0)
***
Ellers så gjør jeg ikke så mye spennende, men jeg fant ut om en film med Zooey Deschanel og Joseph Gordon-Lewitt som har premiere neste fredag og som høres utrolig fin ut så kanskje jeg drar på kino til helgen, la kulturelle innspill inspirere meg come sunday… Og utenom eventuelle planer så leser jeg, leker poetisk og ser på musikaldvder og har det når alt kommer til alt ganske utmerket og med det sagt skal jeg avslutte dette innlegget 🙂

Hvorfor jeg burde skrive selvhjelpsbøker?

Noen ganger slår det meg hvor lite jeg har prestert i løpet av mine 24 år på kloden siden jeg ikke er forfatter enda og ikke egentlig har noen betydning i den større sammenheng. Så tenker jeg på de tingene jeg har fått til og nå skal jeg skrive en del ting jeg har fått ut av livet mitt så langt som ikke er viktige eller betydningsfulle egentlig, men som betyr noe for meg og som følgelig vil oppmuntre meg hver gang mer negative tanker dukker opp.

Ærespris for kvinner på Folkehøgskolen (det mest fantastiske i livet mitt antakelig), vunnet uhøytidelig Idol-konkurranse på videregående, vunnet Nanowrimo to ganger (noe som innebærer at jeg tross alt har to ferdigskrevne bøker som jeg virkelig burde redigere etter hvert), fått kjærlighetsbrev etter at jeg posta en tegning på Per og Kari-sidene i Norsk Ukeblad, lest ekstremt mange bøker, sendt diktsamling til forlag som ble refusert (og ja, den ble refusert, men det er da en begynnelse, få får napp på første forsøk og jeg syns jeg er tøff som faktisk prøvde), laget forholdsvis proffe sanger til ting som broren mins konfirmasjon og mammas bursdag og i tillegg er jeg flink til både å tegne, skrive, si alfabetet baklengs OG å tenke positivt og jeg vurderer seriøst å kjøpe meg diablo for å prøve å lære det.

Saken er at uansett hvor uviktig livet ditt enn virker så vil man uansett finne minst tre ting hvis man leter som man har fått til ut av livet sitt. Foreldre kan for eksempel sette "få og oppfostre barn" på den lista, mamma gjør en meget viktig jobb hver eneste dag siden hun jobber i barnehage og faren min har gjort hundrevis av kunstelskere lykkelige siden han rammer inn bilder. Dessuten er det en del lærere og de veit det ikke en gang, men de har vært utrolig viktige for meg og blant dem er norsklæreren som ga meg den eneste sekseren jeg noen gang har fått for en novelle jeg skrev da jeg gikk i første klasse på videregående (og han digget jeg i tillegg på grunn av stemmen hans, det ble direkte magisk når han leste en historie i timene), lærerne Rønnaug og Dagny som var fantastiske begge to og Elisabeth ikke minst. Og med å nevne lærerne er det for å underbygge at hvis du selv ikke finner noen grunn til at du er viktig så er det garantert noen andre som gjør det.

Et av tipsene mine for å finne noe du har fått ut av livet er å senke forventningene. Hvis du tenker at du er helt fullstendig bortkastet som menneske fordi du ikke skrev symfonier som barn sånn som Mozart vil du hele tiden skuffes. Men hvis du tenker at du har fått noe ut av livet fordi du vant en tegnekonkurranse da du var ni eller fordi du var flink på skolen eller har sett mange filmer så åpenbarer det seg mer og mer som du kan tenke på. Kanskje du lagde en liten bok til moren din da du var syv år med egne tegninger og ga det til henne til morsdagen. Da har du laget en bok og du tjener kanskje ikke penger på den, men du fikk se gleden da moren din tok i mot gaven, du så henne kanskje begynne å lese i den og du kan tenke smilende tilbake på det hele. "Jeg gledet moren min, på grunn av meg smilte hun på morsdagen sin" da blir du straks enda ett hakk mer betydningsfull i egne øyne.

Samtidig så er det ting som er større enn andre. Det er en forskjell på å vinne en runde med "Super Mario Cart" og å vinne NM i rallycross (teite eksempler, men bær over med meg) og jeg håper ikke folk som leser dette og har prestert noe ekstra bra tenker at jeg vil nedgradere det de har fått til. I stedet prøver jeg bareå vise hvordan de store tingene faktisk blir ekstra store hvis man gleder seg over de små. Når jeg blir superglad over å klare Nanowrimo, tenk deg da hvor lykkelig jeg vil bli når jeg får noe utgitt (og det vil skje, om det så tar tretti år før drømmen oppfylles så skal jeg fortsette å skrive og håpe og prøve til det går).

Jeg vil også påpeke at man heller ikke kan tenke at folk har det sinnssykt mye bedre enn deg fordi de har vunnet i Lotto eller spillt i mange filmer eller er modell. På videregående var jeg veldig misunnelig på en i klassen siden hun var flink i alt sånn jeg så det og det er ikke dermed satt at hun hadde et bedre liv enn meg, men at ting kanskje kom lettere for henne rett og slett eller at hun var mer perfeksjonistisk. Og når man tar seg i å tenke at en person sikkert har det mye bedre enn deg selv (en følelse jeg selv har fått flere ganger), må man huske på hva man faktisk har og hvordan vi alle tross alt er mennesker, hvordan vi alle har de samme behovene dypest sett og man kan til og med tenke "ok, hun der borte virker helt trygg, men også hun går på toalettet, også hun har dager der hun føler at alt går til helvete, også hun føler seg av og til usikker i sosiale situasjoner". Hvis man finner slike likheter, gjør en slik menneskegjøring av andre, da finner man ut at de ikke er så ulik deg egentlig. (Og dette om at man ikke er så ulike egentlig burde også alle som fordømmer andre på grunn av hudfarge, legning eller andre ting lese skikkelig nøye, ikke en gang, ikke to, men kanskje seks, syv ganger så det virkelig sitter.) Husk dessuten at absolutt ingen er perfekt, selv ikke han som er best på laget i fotball eller hun som alltid får seksere. (Også kan du le litt ondskapsfullt hvis de skriver i skoledagboka di at de ikke leser bøker for hvis du da er en skikkelig lesehest har du om ikke annet garantert lest mer enn dem.)

Livet er ikke alltid like spennende og folk flest har kanskje en 9-16 hverdag, men det handler altså om å finne de små magiske øyeblikkene i livet (som regnbuen, som årets første hestehov, som å vinne tjue kroner på et skrapelodd), bare det å lese i en bok man virkelig elsker gjør alt verdt det føler nå en gang jeg.

Så vit at du er betydningsfull på minst en måte og før jeg avslutter dette innlegget (som reint tilfeldig endte opp sånn her) så vil jeg legge til at jeg ser på absolutt alle på lenkelista mi og andre som leser bloggen min som viktige mennesker som jeg er veldig glad jeg kjenner til. Dessuten så er det ikke som Syndrome sier i "The Incredibles", at hvis alle er betydningsfulle så er ingen det siden man er betydningsfull av ulike grunner og de som er betydningsfulle for meg er det av en annen grunn enn de er det for for eksempel søsknene sine eller seg selv.

Og eventyr ender som regel godt til slutt…

Dagen da t-banen fikk sin hevn og litt generelt ellers =0)

I mitt forrige innlegg skrev jeg at jeg leste på en bok om matte med oppgaver og slikt, men nå har jeg kommet på at jeg og matte er på to forskjellige planeter og at jeg egentlig liker det sånn siden jeg forbinder matte med grusomme ting som system og orden og slikt og ikke med viktige fantastiske ting som magi og eventyr og dagdrømmeri. Ergo la jeg boka om matte rett tilbake i biblioteksposen igjen siden jeg er av den formening at det ikke er noe poeng i å lese ting hvis det interesserer deg midt i ryggen OG "Bildet av Dorian Grey" ligger og venter på å bli lest. Så "aufwiederzen, lille bok som trodde du kunne lære meg noe om matte" og velkommen Oscar Wilde (som er en sånn person som Mark Twain, uansett hvor mye du har lest eller ikke lest av dem så har de så mange geniale sitater i sitatbøker at du lurer på om de er overmennesker på noen slags måte). Ellers så er jeg enda bedre på feilprioritering enn før nå om mulig og det, i kombinasjon med Nanowrimo-forumet og TvTropes, gjør at jeg er utrolig lite produktiv. Videre beklager jeg at jeg egentlig ikke blogger så mye for tida og jeg må bare advare om at bloggen min muligens vil bli enda mer neglisjert i november da jeg skal skrive. Og hvis noen utrolig nok ikke har fått med seg hva jeg skal gjøre i november skal jeg nå skrive dette: NANOWRIMONANOWRIMONANOWRIMO!!!!
But now it's time for something completely different…

"Dagen da t-banen fikk sin hevn," -en sann historie

Nå skal jeg fortelle den lille koselige historien om en ung kvinne i sin livs sommer hvis skjønnhet blev misunnet av t-banen. Ok, glem det med kvinne og skjønnhet og misunnelse og husk ung og t-bane for det var en ung person i denne historien (meg!) og det var en slem ondsinnet t-bane som prøvde å destruktere i økende grad. Alt sammen begynte da jeg satt på t-banen på vei til jobb fredag morgen med frostkyss på kinnene, smil om munnen og en veeeldig kul lue på hodet. Og der jeg satt tok jeg selvsagt til å lese som seg hør og bør. Jeg leste på en nummerologi-bok og prøvde å finne ut viktige ting som hvilket personlighetstall Luna Lovegood hadde og hva det egentlig hadde å si at jeg var født den 28. juni da t-banen stanset på Hasle stasjon der jeg egentlig skulle av. Men siden t-banen var den som den var så ropte den ikke ut med skingrende tutestemme "Karoline, vi er framme der du skal av!", snarere tvert i mot. På null komma niks kjørte den videre uten at jeg la merke til det før vi kom til neste stopp, Carl Berners Plass. Jeg anser meg selv som ganske kjent ved linje 5 Vestli-Storo (og omvendt) og følte dermed et snev av forvirring da vi plutselig kom til en innendørs stasjon, men så oppdaget jeg navnet på stasjonen og skjønte at det her bare gjaldt å skynde seg av og komme seg til andre side retning Stovner. Og som sagt så gjort. Heldigvis kom jeg bare 5-10 minutter forsinket, noe ingen bemerket, men jeg skulle skjønt det da. T-banen hadde et horn i siden til meg.

Etter jobb var alt dette glemt for øyeblikket og jeg gikk blidt til t-banen retning Stovner mens jeg gledet meg over det fine faktum at jeg faktisk hadde noen form for planer. Så oppdaget jeg beskjeden på skjermen om at det hadde vært stans mellom Nasjonalteateret og Majorstuen stasjon grunnet noe så sært som røykutvikling. Denne smått bekymrende beskjeden førte med seg slike koselige bieffekter som forsinkelser og resultatet av det hele var at DER sto jeg, fanget i kald brutalitet, ventende i ti, femten minutter før t-banen kronglet seg frem og jeg kunne sette meg på. Nettopp da kjente jeg GLEDE og alt det der og så satt jeg og tegnet mens t-banen kjørte nærmere og nærmere og PANG! Og det var ikke noe pang, men et brått stopp i en søt liten tunnel og altså et av de stoppene der du ikke skader deg eller dør eller noe, men skvetter. Skvette gjør du dog til gangs. Og den lille uskyldige meg sitter der og tenker "vil Ruter at jeg skal utvikle t-baneskrekk?", et spørsmål som føltes forholdsvis naturlig der og da. Men skrekken uteble siden stansen varte knapt et minutt, ikke noe mer. Og så gikk alt smertefritt og jeg kom meg vel hjem mens jeg tenkte at kaos og forsinkelser ville være over da jeg tre timer senere igjen skulle i retning sentrum, nå for å se kino.

Vel hjemme var jeg lat for det kan man med rette være på en fredag ettermiddag etter jobb og jeg gjorde fascinerende ting som tv-titting og internett frem til halv fem da jeg gikk opp til Stubnar (Stovner, Stubnar på gammelnorsk høres finere ut) Senter og spiste pizza og drakk vann. Så var det tid for t-banetur igjen og der satt jeg i retning sentrum, retning det hele og siden jeg hadde satt meg på en av de banene som bare gikk til Stortinget gikk jeg av på Grønland der jeg ventet på en t-bane som skulle gå til Majorstuen. Og så kom det en ny bane der det sto "Stortinget" rett etterpå og jeg undret meg over dette før jeg så at også neste bane bare gikk til Stortinget og videre så den interessemante beskjeden om at alle banene bare gikk til Stortinget grunnet røykutviklingtingene tidligere samme dag og da tok jeg t-banen til nettopp Stortinget og gikk av der, hadde strengt tatt ikke noe valg tross alt og der var det masse røyk, nesten skummelt og ekkelt mye røyk og det var lufting og generelt kaotisk og rett og slett ukoselig. Og jeg fortet meg ut med en groende panikk. NÅ var klokka 17:55 og filmen jeg skulle se (nyinnspillingen av "Fame") skulle begynne 18:30 (se for deg du du du du duu-musikken i Brødrene Dal mens du leser denne setningen, medregnet dette i parentes). Jeg visste ikke råd og uråd og var egentlig fryktelig usikker på hvordan jeg skulle komme meg til Majorstuen uten å ta banen. Men så kom jeg på at det alltids gikk en trikk. Og dermed skyndte jeg meg til nærmeste trikkeholdeplass der det ganske riktig skulle gå en trikk til Majorstuen klokka to minutter over seks og jeg sto der og klokka ble ett over seks, to over seks, panikken vokste. Skulle jeg ende opp med å gå glipp av Fame siden t-banen svikta og trikken ikke dukka opp og i tillegg ville bruke 13 minutter på turen? Skulle de 100 kronene jeg hadde brukt være 100 kroner rett i dass (so to speak)? Jeg innrømmer det, kjære leser, tårer flommet opp i øynene mine, hjertet lå i halsen, bekymringen var til å ta og føle på. Klokka 18:12 skulle neste trikk retning Majorstuen komme og da kom det også en trikk som jeg kasta meg på etter å ha spurt konduktøren og fått svaret "ja da, vi stopper i nærheten av Colosseum Kino". Og dette var en stappfull trikk og jeg prøvde desperat å ringe mamma og en venninne med et simpelt mål om å kunne klage litt og få litt sympati. Kjære leser, de tok ikke telefonene sine, må vite…

Klokka 18:28 (er man nøyaktig, så er man nøyaktig) gikk jeg av trikken og så meg forundret omkring før jeg så kjente kulisser, kjente lyskryss og snart nok en kjent kuppel. Der tronet kinoen foran meg og jeg løp inn, viste sånn derre registrasjonskodegreie og fortet meg til køen for å kjøpe popcorn for hallo, jeg MÅ ha popcorn, drikke og noe godteri på kino, blir ikke ordentlig kino ellers. Jeg virka tydeligvis litt stressa i køen så fyren i kassa sa at det bare var å ta det med ro og da roa jeg den betraktelig. Så satte jeg meg i salen på kongeplassen (helt øverst, i midten, ytterste setet) og koste meg mens det først ble kort danseshow, så utlodda premier som jeg dessverre ikke vant, noe som sikkert var like greit, jeg satser på at det var helt teite gevinster uansett og så blei det film for alle penga! Filmen var forøvrig grei nok, terningkast 3 eller 4, har ikke bestemt meg enda, men den var i alle fall underholdende og t-baneturen hjemover etterpå gikk smertefritt selv om fingrene mine hadde lyst til å gå i protestaksjon mot det selsomme faktum at jeg måtte vente tjue minutter på stasjonen før banen retning Vestli kom (da hadde den begynt å gå helt til Majorstuen og videre igjen). Så dro jeg hjem og nå, tre dager seienere, skriver jeg altså om det hele, om dagen da t-banen fikk sin hevn (neste historie i "Iskalde Grøss!) =D  
***
Utenom denne kjempefascinerende historien om t-baner og slikt kunne jeg nå babla om mitt besøk på Desucon, noe som sikkert hadde interessert folk ufattelig mye mer, men nå har jeg bablet lenge nok OG skal til å spise middag så den gang ei. Men jeg blogger igjen snart!!!

Flowers for Algernon <3

Utrolig nok har jeg altså nettopp begynt på en bok om matte med matematiske oppgaver og slikt, noe som er veldig rart siden jeg egentlig ikke liker matte, men ikke så rart hvis man tar i betraktning at jeg lenge har hatt lyst til å bli bedre på sånt sånn for moro skyld. Og ellers så gjør jeg egentlig veldig lite fornuftig og bruker mye tid på å finne ut alt mulig rart om figurene jeg skal skrive om i november (og jeg skulle ønske jeg kjente flere som skulle være med på Nanowrimo for det hadde vært kult), mens jeg dagdrømmer, ser litt film i ny og ne og utvikler ideer for hvordan jeg eventuelt kan ha et liv 🙂 Livet er i hvert fall behagelig og jeg har så mye jeg ser frem til og det er jo direkte toppen da. Og så har jeg lest ut "Flowers for Algernon" og den skal jeg anmelde nå…

"Flowers for Algernon" av Daniel Keyes

Av og til går man mellom reolene på biblioteket og ender opp med å låne en bok man for så vidt har hørt om, men ikke tidligere har vurdert å lese. Men så er coveret fint og temaet virker interessant og man blar litt i boka og blir rett og slett overbevist. Og det er vel egentlig slik det hele begynte…
 
'Flowers for Algernon' dukket tilfeldigvis opp da jeg sist lånte bøker på biblioteket på Stovner og virket nærmest litt sjenert der den sto, litt keitete, men med noe tiltalende, nærmest innsmigrende over seg som fikk meg til å ta den ut og føle litt på den. Det var ingen veldig tykk bok med sine 215 sider, men den virket fyldig nok og fylte seg selv til randen akkurat som mauren i det diktet til Inger Hagerup. Også var det konseptet da. 'Flowers for Algernon' handler om mannen Charlie som har en IQ på 68 og bare mener vel. Så er det altså blitt gjort en operasjon på en mus ved navn Algernon som har resultert i at Algernon har blitt kjempesmart. Og det blir bestemt at denne operasjonen også skal gjøres på Charlie. Jeg kan rett og slett ikke oppsummere handlingen i noen større grad siden det for det første er andre ting i boka som er mye viktigere enn selve plottet og for det andre fordi dette jo er en bok jeg virkelig vil at folk skal lese for den er så verdt det.

'Flowers for Algernon' er klassifisert som Sci-Fi, en betegnelse som på sett og vis passer fint så lenge lesere ikke forventer roboter, aliens og massevis av action. Det er mer filosofisk Sci-Fi og en forholdsvis rolig og ettertenksom bok, noe som egentlig er en veldig fin ting. Og egentlig er det også en av de aller mest karakterbaserte bøkene jeg har lest på lenge for det handler i veldig stor grad om hovedpersonen Charlie som er en karakter man får mye sympati og interesse for. Dette underbygges av hvordan historien fortelles i rapporter skrevet av Charlie, rapporter som viser hans progress fra IQ på 68 til IQ på 184. Og dette grepet følges opp så grundig at rapportene til Charlie i begynnelsen av boka er full av skrivefeil mens det blir mer og mer riktig grammatikk etter hvert som Charlies intellekt vokser. Dessuten gjør rapportformatet at boka tross alt er ganske lettlest, samtidig som det er en dyp bok, litt den typen bok som man føler bevisst at man må bruke noen dager på for å gi boka den omsorg den fortjener.

Og det er dette med enkelte bøker som gir deg følelsen av at du leser noe betydningsfullt, noe viktig og dette er en bok som gir denne følelsen til gangs med sine filosofiske anekdoter, innsikten i menneskehjernen og den ekstremt nydelige sistesetningen som alene kunne gjort boka herlig. Og det er samtidig en bok som virkelig får deg til å tenke på hvordan vi alle egentlig har de samme behovene uansett om vi har IQ på 68 eller IQ på 180 og hvordan vi må tenke over hvordan vi behandler mennesker. Den forteller det kjente budskapet om å ikke å se ned på folk blant annet, men bringer det frem på en måte som ikke gnir det inn, men som gjør at det bare siger inn i deg. Og den greier alt dette på 216 sider og det er dette jeg elsker. I tillegg er det et kjærlighetsaspekt i boka som jeg syntes var vidunderlig 😉

Så jeg likte virkelig 'Flowers for Algernon' siden det er en rørende, velskrevet og fryktelig smart bok som er mye mer interessant enn jeg sikkert får den til å høres ut. Og det eneste som trekker ned er vel egentlig at jeg til dels er overbevist om at det var masse symbolikk og slikt som jeg ikke oppdaget grunnet at jeg egentlig ikke er så intelligent når alt kommer til alt og det er jo på en måte en kompliment til boka så ja. Terningkast 6!

Ps. Som en artig tilleggsopplysning har jeg lest på Wikipedia at også denne historien har blitt gjort til musikal, men denne musikalen har jeg dessverre ikke hørt noe musikk fra og jeg er faktisk litt skeptisk siden dette ikke er en av de historiene som jeg føler passer til å fortelle i en musikal, selv om det meste er mulig. Men hvis jeg etter hvert får sjekket ut musikken til musikalversjonen vil jeg fortelle blidt om mine formeninger sikkert.
***
Og det var vel det hele for i dag, men jeg vil blogge igjen snart og håper anmeldelsen var fin =0)

Der jeg tar for meg en musikalsang, rettere sagt “Stranger in this world” og ellers generelt sett er fornøyd :)

Siden sist har det egentlig skjedd veldig lite spennende utenom at jeg har kjøpt bursdagsgave til faren min (og da kjøpte jeg en bok som interesserte meg veldig selv og som jeg følgelig har tenkt å lese før han får den, han har ikke bursdag før om litt over to uker nemlig), lest videre på "Flowers for Algernon" (som for øyeblikket bare blir mer og mer fascinerende) og funnet ut at helgen blir interessant siden jeg både skal få sett "Fame" på kino (nyinnspillingen, er litt nysgjerrig på den) og dra på Desucon (hørtes interessant ut og man må jo teste nye ting av og til). Men jeg har det veldig fint sånn generelt og driver med å teste ut musikaldvder som jeg låner fra hovedfilialen og det er i hvert fall kjempegøy. Så livet er fint sånn når alt kommer til alt.

Og nå skal jeg ta for meg en ny musikalsang og med det følge opp dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1253039961_der_jeg_tar_for_meg_e.html og jeg setter like greit i gang nå!

Der jeg tar for meg "Stranger in this world" http://www.youtube.com/watch?v=AEg_Uk2dTwM

Sangen "Stranger in this world" er hentet fra musikalen Taboo som er en musikal om artisten Boy George der låttekstene også er skrevet av nettopp Boy George og dette er en musikal som viser et bohemisk miljø med dragartister og poeter og liknende og som høres litt "Rent"-aktig ut, men er en helt egen og mindre kjent, men fortsatt interessant historie. Og jeg vet egentlig ikke så mye om musikalen "Taboo" utenom at den har en sang som jeg er virkelig glad i og som hadde kommet høyt opp hvis jeg hadde skullet skrive en liste over yndlingssanger basert på hva jeg føler nå. Og nå skal jeg bedrive med sånn derre analytisk tilnærming til denne sangens tekst.

Stranger in this world

I'm turning my back on this life for as long as I can,
Someone make me star 'cause I sure as hell can't be a man,
I'm too fragile and clever you know
And this universe just leaves me cold
I'm just hanging around here, I'm longing for someone to hold

 
Karakteren George synger denne sangen i musikalen "Taboo" og som vi ser forteller teksten at han snur ryggen til verden for så lenge han kan og at noen burde gjøre ham til en stjerne siden han ikke vet hvordan han kan være en mann. Og jeg tolker dette som en tekst som lett kan handle om å være en kvinne i en mannekropp eller å ikke passe inn som den man er, et inntrykk som forsterkes av strofen "Someone make me a star 'cause I sure as hell can't be a man." Dette gjør at jeg ser på dette som en veldig interessant sang og et svært viktig vers siden det tar opp temaer som er virkelig aktuelle for mange og som ikke synges om ofte nok. Og videre synger George om hvordan universet ikke er der for ham og denne følelsen som han altså formidler i denne teksten gir oss masse sympati ovenfor ham og gjør at vi håper at han vil finne sin plass i verden.

You always knew didn't you Mother
You always knew as mothers always do
You always knew didn't you Mother
I was a stranger in this world

Så kommer det som på mange måter er refrenget som forteller om hvordan Georges mor alltid forsto at han var, som han synger, en 'fremmed' i denne verden og det er et nydelig refreng som på noen måter har et litt positivt budskap siden det tross alt er noen som forstår. Samtidig er det jo en vemodig tanke, det om at man er en fremmed og det er også en tanke alle til tider kan nikke gjenkjennende til siden vi alle er unike og av og til føler at vi er misforstått og alene, føler at vi er fremmede selv. Og dette gjør "Stranger in this world" til en sang som er virkelig magisk siden det er en magi i det å se og høre en følelse formidlet så godt.

This dumb education was never quite part of my plan
So you left me to ruin but I'll always know who I am
I'm too fragile and clever you see
And your universe just leaves me cold
I'm just hanging around here, I'm longing for someone to hold

Det neste verset begynner med to strofer om at denne utdanningen, noe jeg tolker som mer metaforisk enn bokstavelig ment, ikke var en del av planen og det synges videre om at George ble etterlatt til å falle sammen, men alltid har visst hvem han er, noe jeg føler viser viljestyrke, litt som om George roper "jeg ble ikke forstått, men jeg skal en dag vise hvem jeg er", et budskap som på sett og vis minner litt om Melchiors budskap i "Spring Awakening" der det også vises et slags "jeg vet hvem jeg er og skal vise dere"-pågangsmot som er veldig fint egentlig.

You always knew didn't you Mother
You always knew as mothers always do
You always knew didn't you Mother
I was a stranger in this world

Refrenget kommer igjen og blir igjen sunget med en stille intensitet som gjør at man lytter nøye og interessert mens det synges videre.

Whoever told you that these were the days of our lives?
The sweet boys they crumble, and the wicked ones rise and survive
And they're running our lives, yes they're running our lives

Dette blir vel en slags bridge, i hvert fall et slags mellomspill som understreker hvordan George føler seg for liten og svak for en stor og ubarmhjertig verden der de snille guttene tørker inn og de ondsinnede reiser seg og overlever og dette er kanskje det i sangen som er mest hjerteskjærende for den viser også en tydelig virkelighet for mange som lever i en naiv tro på at verden er et godt sted og så får troen delt i to. Og samtidig så er det noe håpefullt på lur i selve melodien og jeg får følelsen av at ting fortsatt kan ordne seg.

You always knew didn't you Mother
You always knew as mothers always do
You always knew didn't you Mother,
I was a stranger in this world

On a clear day, I can see myself for miles
Oh Mother, oh Mother
On a clear day
Oh Mother, Oh Mother, Oh Mother…

Refrenget følger etter og så kommer det siste på sangen, strofene om at George kan se seg selv for mil og jeg tenker at det her sikkert er ment metaforisk og kanskje forteller om at det på fine dager kan sees fremover og ser man det på den måten avslutter sangen tross alt med et slags håp om at fremtiden vil bli lettere og at han da ikke vil være en fremmed, men føle seg hjemme i verden han og. Dette er så fint, så inderlig og evigvakkert og viser videre hvordan dette tross alt er en innmari fin sang.

"Stranger in this world" synges på cden jeg har hørt av Euan Morton som har en melodisk stemme som kler låten fra topp til tå og er med på å gjøre den så fin som jeg syns den er. Og det er så inspirerende =0)
***
Og der er den sangen analysert og jeg har vel egentlig ikke noe mer på hjertet nå, men skal poste dette innlegget, ta en kopp solbærtoddy og litt sjokolade og kanskje se litt på film også blogges det igjen snart.

Karoline har merkelig humor, babler om ditt og datt og leker poetisk

Jeg mistenker at humoren min er ganske rar av og til siden matprat.no greide å gi meg en spontan latterkrampe i går. Dette skyldtes at jeg skulle finne oppskrift på fårikål og liknende matretter der, en jobb som for så vidt gikk ganske greit, men så oppdaget jeg en fiks greie om at man kan sette inn et tall for hvor mange porsjoner man skal servere og med det finne ut hvor mye fårikålkjøtt og andre ingredienser man trengte for å servere fårikål til for eksempel 1 eller 4 eller 7 personer. Og med den muligheten lagt i mine hender testet jeg det selvsagt med kule tall som 666 eller 13 og 42 og slikt og så tenkte jeg "a, hvor høyt kan man sjekke da?" og stilte inn høyere og høyere nummere frem til jeg endte opp med å få "server error" siden jeg tok et nummer som var for høyt. Og med litt fikling og seriøs testing fant jeg ut at det høyeste tallet man kan teste er 1 000 000 000 (altså en milliard). I går syntes jeg altså dette var veldig artig siden jeg altså er litt merkverdig og jeg tok meg i å tenke sånne ting som at "jammen, hva om jeg bestemmer meg for å servere fårikål til to milliarder mennesker" og "lurer på hva de hadde sagt om jeg troppet opp på matbutikken og spurte etter 375 000 000 kg fårikålkjøtt" (som altså er det man trenger hvis man skal servere en milliard porsjoner fårikål). Jeg kan å få mye glede ut av småting med andre ord og her er hvor mye av hver ingrediens hvis man skal servere fårikål til en milliard, noe mine lesere sikkert for veldig stor bruk for å vite. Om ikke annet kan dere briefe med at dere vet det og gi folk et feilaktig inntrykk av at det er mestermatematikkere sånn for moro skyld =)

Ingredienser

  • 375000 000 kg fårikålkjøtt
  • 375000 000 kg hodekål
  • 1000000 000 ts hel pepper
  • 500000 000 ts salt
  • 750000 000 dl vann

Ok, da har jeg tatt opp dette meget sentrale temaet i livet; fårikålingredienser hvis man skal servere flere mennesker enn det bor i hele Norge, kunnskap som både er nyttig og engasjerende i den store sammenheng. Videre fra det vil jeg gå innpå generelle tingester. Som at jeg skulle ønske det var november. Da pleier jeg å være med på Nanowrimo og i dag har jeg hatt så sinnssykt masse ideer til ting at det er nesten frustrerende. Her har vi noe jeg ikke kan begynne å skrive på før i november og nå har jeg en ide med skogstroll og eventyr og en forening kalt "Anonyme Merkfundigheter" og konspirasjoner og musikalnumre og hele pakka og jeg vet til og med at hovedpersonen min sannsynligvis skal hete Miada (ett navn i boka "Klokkemakeren", som dere finner en anmeldelse av på denne bloggen hvis dere leter litt, anmeldelse av boka altså, ikke navnet "Miada") Emilie Blank. Jeg har ikke funnet på så masse detaljer av hva som faktisk vil skje i handlingen, men jeg liker de ideene jeg har så mye at jeg for øyeblikket tenker "Bli november, nååå!", en tanke som egentlig er litt teit, men like fullt helt der.

I tillegg har jeg funnet ut at jeg har brukt for mye penger i det siste, men like fullt sannsynligvis vil bli nødt til å bruke penger til uka og. Da kommer det nemlig ut cd med Siri Nilsen og cd med Blacksheeps og jeg kommer i hvert fall til å måtte lytte til dem på butikken for å finne ut om jeg vil ha en, to eller null av dem til samlingen min. Og hverken de cdene eller den jeg anmeldte i mitt forrige innlegg er musikalcder og det føler jeg er litt imponerende når det gjelder meg og hvor utrolig lite oppdatert jeg er når det gjelder all annen musikk enn musikaler. Neste uke skal jeg forøvrig også få kjøpt inn gave til faren min som har bursdag den 28. oktober for det er like greit å få det gjort. Jeg vil forresten rapportere om hva jeg eventuelt ender opp med å kjøpe og det kan godt tenkes at det dukker opp anmeldelse(r) også hvis det er ønskelig eller jeg generelt får lyst til å bedrive anmelding.

Og ellers er boka "Flowers for Algernon" interessant, jeg har oppdaget Tv-Tropes (ja da, jeg er treg med det og det var ikke noe lurt av meg siden det svekker sjansene for å gjøre noe fornuftig en god del) og jeg har tenkt å avslutte dette innlegget med hele to dikt siden jeg skrev dem rett etter hverandre i går, de begge er ganske korte og de begge av en eller annen grunn kan betegnes som forholdsvis romantiske (siden jeg er i en romantisk periode for tida til tross for at jeg ikke er forelska i noen). Håper de faller i smak, takk for at de leste og jeg planlegger å blogge igjen på søndag hvis alt går efter planen =0) 

Edderkoppisk

Så har jeg sluppet løs sommerfuglene
og står og betrakter dem mens de flyr oppover, av sted,
det er litt vakkert, vemodig, men mest irriterende
for nå er forelskelsen der som små edderkopper i stedet
og med alle de bena så er det ikke rart det kniper

dessuten snakker jeg ikke edderkoppisk…
*
2000 millimeter unna

Du teller millimeterne mellom hver lyktestolpe bortover veien,
kunne like gjerne telt metere, men ønsker en utfordring,
dessuten syns du det vil høres så poetisk ut når du kan si
"han jeg elsker er 2000 millimeter unna"

og du glemmer hvordan de fjerneste planetene
strengt tatt føles nærmere

nothing like the love i have for you (Karoline har blitt betatt av en ny cd og skriver om det) =D

Har du noen gang gått inn på Platekompaniet og sett etter en cd og så ikke funnet dem, men sett et cover som er så søtt og interessant at du bare må lytte til den cden? Det hendte meg i går og var veldig koselig, særlig fordi jeg ble helt betatt av denne cden og til og med endte opp med å kjøpe den. Og den anbefales forøvrig den cden, den er av en som heter Egil Olsen (men ikke er Drillo) og er fylt med tekster som til tider er såpass banale at de blir ultrasjarmerende. Og jeg tror egentlig jeg like greit skal bruke dette innlegget på en anmeldelse av denne cden, jeg.

Egil Olsen -nothing like the love i have for you (tittelen er skrevet i små bokstaver og derfor skriver jeg det sånn og)

Coveret viser altså en mann sittende foran et lite piano med hjerter rundt omkring seg og passer således cden ekstremt godt siden det jo er en mann som som har skrevet og fremfører låtene og de nesten uten unntak handler om nettopp kjærlighet (og sikkert er laget i rolige, magiske øyeblikk foran pianoet). Og coveret og bladet som følger med cden er jo kunstverk i seg selv, fylt som de er av søte små tegninger laget av Egil Olsen, tegninger som er noe stiliserte, utrolig sjarmerende og bare generelt søthet deluxe. Videre er tekstene noen perler alle sammen og jeg skal bable litt om hver av dem siden jeg ikke har noe liv, har fri fra jobb i dag og kjeder meg.

1) 1000 songs (4 you (2 night))

Dette er en veldig kort sang og minner på mange måter om sanger som "In came the light" på Marit Larsens første cd, det blir på en måte en liten søt melodi som på beskjedent vis setter i gang det hele, liten og uskyldig med en melodi som minner deg om karuseller og vuggesanger. Også er det teksten da; "I wanna write a thousand songs for you tonight in case I'm not around tomorrow" <3 Det er så omtenksomt, så lett, så enkelt og så inderlig nydelig og det gjør
liksom ingenting at Egil Olsen til tider mer hvisker enn synger, det bare underbygger uskyldigheten ved det hele. Denne sangen får terningkast 5.
Beste strofe: i wanna write a thousand songs for you tonight in case i'm not around tomorrow

2) Toilet

Jeg tenker meg perlemorbevingede sommerfugler og trillende perler når det gjelder denne sangen som heter "Toilet" av alle ting, men som er noe helt annet enn hva tittelen kunne fått deg til å tro. Her synges det om å spyle ned dumme tanker i toalettet og det er sånn sett et egentlig fint budskap, bare brakt frem på et veldig originalt vis. Og melodien er litt sånn Amelié-aktig, noe som for så vidt gjelder mange av melodiene her, det blir så inspirerende rett og slett. Like fullt er ikke dette en av mine favoritter blant denne cdens sanger. Den er ikke dårlig, men den treffer bare ikke helt hos meg og jeg syns ikke budskapet kommer frem på samme måte som hos mange av de andre sangene. Dessuten er jeg ikke helt fan av tittelen for den vekker feil assosiasjoner. Terningkast 3.
Beste strofe: all my inner demons drift away

3) Home alone

Her er en av de mer poppa melodiene og denne har også noe mildt countryaktig til tider uten at det av den grunn blir helt Hee How likevel. Den  handler om at Egil altså er alene hjemme, mens Karen som han elsker er langt unna og at han har det moro med å være alene, men at han alltid ville valgt henne hvis han fikk valget. Det er egentlig det hele, men det skaper en veldig fin sang som er atmosfærisk hvis man kan kalle en sang det og det blir veldig fint, selv om det jo ikke vinner noen pris for originalitet. Det største problemet er vel at dette er en sånn sang som er veldig koselig, men ikke spennende nok i det lange løp. Men romantisk er det jo. Terningkast 4.
Beste strofe: come on I'm not a retard of course i'd rather be with you

4) Nothing like the love I have for you

Dette er låta som har gitt tittel til cden og en av de aller nydeligste sangene her etter min mening. Jeg bare elsker teksten som forteller om hvordan Egil forelsker seg i mange av personene han ser, men at ikke noe er like dypt som kjærligheten han føler for kona si, Karen. Og setningene her er bare perle etter perle etter perle satt til en nydelig melodi som også har dette vuggesangpreget som mange av sangene til Egil Olsen har, men som er veldig betagende etter min mening. Og nettopp "Nothing like the love I have for you" har et slags Disney møter Flåklypa-preg i tillegg føler jeg og det gjør det bare enda bedre. Å, herre, jeg tar meg liksom i å dagdrømme om at det synges for meg og hvis man har den følelsen når man lytter blir det desto mer "akk, ti mitt hjerte, drøm deg ei så langt, langt bort" liksom. Terningkast 6.
Beste strofe: i fell in love with a girl in the grocery store simply because she gave me a look nobody gave me before

5) The heart is what we need the most

Denne sangen har enda mer Flåklypapreg enn den forrige, hvert fall i begynnelsen og har ellers en av de mest poppa og radiovennlige melodiene. Men teksten blir litt vel nødrimspreget med tekst som "The heart is what we need the most, without the heart we'd all be toast" og så synges det videre om hvor viktig hjertet er og det er jo fryktelig sjarmerende og velmenende, men blir litt vel amerikansk etter min mening. Med det sikter jeg til at det jo er en gigantisk klisjé og mens mange av de sangene jeg liker best også er det så virker de mindre klisjéaktige likevel. Her bare fortelles det om hvor viktig kjærlighet er og det vet man jo, det er jo opplagt. Likevel ikke dårlig og melodien er <3, men ikke blant mine favoritter. Terningkast 4.
Beste strofe: i'll show you mine if you show yours

6) Tomorrow, tomorrow, not today

Dette er en av de sangene jeg nesten hadde forventet å høre på Marit Larsens første cd eller på en festival eller noe sånt for den er ekstremt sprudlende og livlig og generelt sett fryktelig oppmuntrende. Her danser og spretter melodien av gårde med et avslappet budskap om å spare sorgene og bekymringene til morgendagen og "take it easy" nå, nyte livet. Sånn sett blir det jo en moderne versjon av "Ta livet som det faller seg" fra Jungelboken, særlig fordi melodien til tider likner litt, ikke veldig mye, men litt. Det er ikke en sånn sang som man bare digger så mye at det nesten er bekymrende (sånn som med enkelte musikalsanger og "Stand by me" for min del), men en sang der man alltid vil smile hvis man hører den på radio og bare tramper takten litt mens man nynner med. Terningkast 4.
Beste strofe: i've got more than enough just bein

7) Sleep with you

Du vet det jeg nevnte med vuggesangpreg, denne sangen tar kaka når det gjelder dette melodimessig sikkert fordi det på en måte er en vuggesang, bare en omvendt en siden den handler om å ikke få sove. Sånn sett er den litt trist og melankolsk egentlig, samtidig som den har en sinnssykt vakker melodi og en tekst som man absolutt grunner litt over og inspireres av. "I just wanna fall asleep with you" avslutter sangen med og det er jo utrolig romantisk, litt vemodig siden man får sympati overfor jeg-personen i sangen og drømmende. Denne sangen er bare så alt for kort. Terningkast 6.
Beste strofe: i just wanna fall asleep with you

8) Hard work and fate

Her er det også en veldig radiovennlig melodi med mye sjarm i en sang om kjærlighet (selvsagt). Men jeg føler bare at denne sangen blir litt for inside-joke på en måte. Den handler om kjærligheten mellom Egil og Karen og det er et helt greit tema, men når sangen handler om hvor godt de har det sammen og hvorfor blir det ikke såå interessant for den som lytter som kanskje ikke har hørt om dette paret før. Sammen med folk som kjenner paret og forholdet hadde dette vært en perfekt sang med andre ord, men på en cd som mange utenforstående lytter til blir det litt feil. Men bevares det er en fin sang, den bare føles litt feilplassert. I tillegg føler jeg at teksten her er mer uinspirert enn på mange av de andre sangene, den er fin, men litt for rett-frem bare. Terningkast 3.
Beste strofe: wonder how in the world could a guy like him get a girl like her

9) I just don't care (in a good way) anymore

Denne sangen har en sånn melodi som gjør at du automatisk vipper hodet frem og tilbake eller tramper takten eller knipser, plystrer eller liknende, den bare har dette preget over seg siden den har litt monoton undertone, også er det egentlig han som synger som skaper annen melodi i sangen på en måte. Og jeg vet ikke om jeg forklarer det noe bra, men det gir i hvert fall et sjarmerende preg og et smil på leppene selv om teksten ikke er like positiv som melodien. Det synges om at dumme ting skjer og at Egil rett og slett ikke gidder å bry seg lenger, noe som jo er et litt trist, men samtidig litt oppmuntrende siden man jo også kan tolke det som at han bare skal gjøre det beste ut av det og jeg jo liker "Carpe Diem"-mentaliteten. Så jeg vet ikke helt, men jeg syns uansett det er en sjarmerende sang mye på grunn av nettopp melodien og hvordan det synges i en passende tone og slikt. Terningkast 4.
Beste strofe: and now i believe i can pick and choose in life what i would like to see

10) Let's go crazy

Her synges det om å ønske å ta bilen, forlate hverdagen og "go crazy, feel alive", noe som er et budskap jeg personlig syns er veldig fint. Og det er en fryktelig enkel, koselig, interessant og herlig melodi som kler teksten og som løfter sangen i mine ører. Dessuten føler jeg at dette er en sang som både roper etter å bli spilt på radioen og samtidig har dette drømmende preget til "Sleep with you" og "1000 songs (4 you (2 night))" og som videre viser hvordan Egil Olsen rett og slett er nødt til å være INFP eller noe sånt som personlighetstype siden sangene hans viser en sånn evne til å finne magien i det hverdagslige at han nesten fremstår som en mannlig Luna Lovegood i sangene sine, sikkert helt klar til å se etter Crumple-Horned Snorkack eller noe sånt. Og dette preget gjør musikken enda mer utmerket. Terningkast 5.
Beste strofe: you and i are mooning the stars

11) Grow a heart

Denne sangen har egentlig et veldig likt budskap som "The heart is what we need the most", men budskapet skinner frem på en mer interessant måte og man kan også si at denne sangen også forteller at man må beholde hjertet og fantasien man har som barn også når man blir eldre i hvert fall sånn jeg tolker det og det er noe jeg selv er veldig opptatt av, å aldri miste barnet i meg. Dessuten finner jeg en artig allegori til Stålmannen i "Trollmannen fra Oz" når det synges "grow a heart" og det gir sangen et ekstra aspekt for meg. Og jeg liker bare teksten veldig godt her generelt sett, den er så sympatisk og velskrevet og bare fin rett og slett. Da passer det så fint at melodien også faller i smak. Dette er ikke en av de sangene jeg vil lytte til aller mest riktignok, men den er finfin og kul og jeg har egentlig ingen problemer med den som jeg kan komme på. Terningkast 5.
Beste strofe: it's time to sing a different tune

12) Happy (I used to be)

Denne sangen er litt mer melankolsk siden den synger om hvordan jeg-personen pleide å være lykkelig, men har glemt hvordan og kan sånn sett tolkes som en sang om for eksempel depresjon. Sånn sett er det en av de tristeste sangene og også en av de med dypest tekst, men samtidig så er den jo veldig fin og den har et oppløftende budskap i at jeg-personen virkelig ønsker å være lykkelig og vil fortsette å lete etter smilet etter at sangen er over. Man blir jo sittende etterpå og tenke "lykke til, brekk et bein, jeg håper alt ordner seg" og det syns jeg viser at en sang har en sterk virkning når man rekker å bry seg om karakterene etter en to og et halvt minutt lang melodi. Og melodien underbygger teksten meget godt. Terningkast 4.
Beste strofe: i used to be happy i thought i'd cracked the code

13) Dot http://www.youtube.com/watch?v=MRltCsHXwtg

Her er Disney-preget tilbake med full styrke i en utrolig nydelig liten sang om kjærlighet som jeg er direkte betatt av og sikkert ofte vil ende opp med å lytte til ti ganger etter hverandre en del, så herlig er det. Det handler om den lille dotten av en mann som fikk den vakreste lille dotten av en kvinne i hele universet og minner meg om kjærligheten mellom Wall-E og Eve, om bøker som "Den lille prinsen" og "Stargirl", om eventyr sånn på slutten når alt ender godt for helten eller heltinnen. Det er så lettfordøyelig, en sånn klisjé som gjør at du sier "å, sååå søtt" og klapper fornøyd i hendene av ren og skjær glede. Og melodien er bringebær, iste, svale sommerdager der man ligger på grønne enger blant massevis av blomster og ser på skyene. Det er bare <3 deluxe! Terningkast 6.
Beste strofe: i'm just a dot of a boy in this dot of a town here on the dot we call earth in this god knows how big or small universe

14) 2000 instrumentals (8 me (4 day))

Dette er bare en kort melodi uten sang, bare en veldig kort instrumental avslutning på det hele, men det er veldig fint å høre på da. Terningkast 5.
*
Som observante lesere kanskje har lagt merke til så står ting i små bokstaver når det gjelder beste strofe og det er fordi alt er i små bokstaver både på coveret og i bladet og jeg syns at strofene fortjener å gjengis sånn de er. For den indre grammatikknerden føles det riktignok litt feil å skrive I med liten i, men på samme tid syns jeg de små bokstavene kler disse sangene for det underbygger litt den effekten av "vi er små, søte og beskjedne, men skal jammen kapre oss en plass i hjertet ditt", noe sangene så som regel gjør. Og det er ikke det at Egil Olsen er verdens beste sanger eller at sangene er de mest originale man har kommet over eller noe sånt, men de er så uskyldige og Egil Olsen synger dem på en måte som passer sangene som hånd i hanske, rolig, nesten hviskende, beskjedent og ærlig på den måten musikk blir ærlig når den som synger aldri gjør seg til noe mer enn den han/hun er med triller eller slike ting. Det bare synges med så mye oppriktighet at setninger som andre ville gjort til suppe hos Egil blir grøt og melodiene er så trillende vakre og inspirerende og jeg er bare så sinnssykt glad for at jeg stoppet opp ved nettopp "Nothing like the love I have for you" på Platekompaniet og fulgte det opp med å lytte for dette er en cd som virkelig er verdt å lytte til. Så grunnet et flott cover, kjempesjarmerende tegninger, direkte herlige melodier, tekster som gjerne er helt konge og fin stemme anbefales denne cden på det sterkeste. Og her er Egil Olsens sjarmerende nettside:
http://www.egilolsen.com/index.html og der kan man om man leter litt finne musikkvideo til to av sangene hans og mp3 til sangen "Nothing like the love I have for you" og ellers så kan man sikkert finne litt mer på youtube med litt leting. Det er i hvert fall noe av det søteste jeg har oppdaget på lenge <3
***
Ellers så har det ikke skjedd så mye spennende utenom at jeg leser, tegner, skriver, dagdrømmer og greier å gjøre det umulig å spille norske dvder på dataen min på merksnodig vis. Også skal jeg blogge igjen snart, det er jo sikkert litt interessant å vite. Vi bables 🙂

Om kjærleik, poesi og fugler :)

Jeg tenker mye på kjærleik og poesi for tida og prøver å kombinere dette i små dikt som ikke er blant de beste tingene jeg har skrevet, men som gir meg et lite smil på leppene og en slags varm glede som gjør dem virkelig verdt å skrive. Og mens det å skrive lange ting fremstår som bortimot umulig for øyeblikket er jeg veldig inspirert når det gjelder dikt og korte historier og liknende og føler liksom at verden blir litt ekstra levende for tida siden jeg kjenner frosten i lufta og ser at trærne for flere farger og slikt og så lytter jeg til http://open.spotify.com/user/agent160/playlist/2cecfMzap8bGvmRAtPs9Hu der jeg har en playlist med musikalsanger jeg er veldig glad i av ulike grunner og kjenner meg sofistikert og interessant, noe som er en vanlig følelse for meg om høsten. Det er litt rart, men jeg blir liksom ikke deppa av høsten, bare gladere og mer inspirert. Og jeg var å kjøpte godteri på Mix i stad (masse smågodt =D) og neste gangen jeg vasket hendene mine var de fortsatt litt kalde etter den turen og så var det plutselig sinnssykt behagelig å ha litt vel varmt vann, bare å la varmt vann skylde over hendene var det mest herlige i verden og det er slik verden er for tida. De små tingene blir så store og øyeblikksmagiske i sin storhet. Og jeg har veldig lyst til å pakke masse innhold i lange setninger nå og jeg vet ikke hvorfor…

En av de tingene jeg tenker mye på for tida er altså kjærleik selv om jeg ikke egentlig er forelska. Riktignok er jeg småbetatt av en rekke personer som av ulike grunner er uoppnåelige, musikalkarakterer som Melchior (Spring Awakening <3), Emmeth (Legally Blonde) og Javert (Les Miserables), Disney-figurer som Kuzco og for lengst døde personer som Frank Wedekind, men de er jo umulige å få i virkeligheten så de gjelder kanskje ikke. Og likevel så har jeg lyst til å lese om og skrive om forelskelser, muligens fordi jeg kjenner flere som er veeeldig forelska (bestevenninnen min for eksempel) og dessuten er det jo et tema som er interessant uansett. Og derfor passet det så fint at jeg i går leste ut boka "Alle Fugler" av Gro Dahle, en bok som virkelig formidler dette temaet fantastisk godt og som jeg skal bable litt om nå straks altså.

Alle fugler av Gro Dahle (omslag og vignetter, altså fugletegningene, av Øyvind Torseter)

Det første som møter deg er omslaget som viser en liten blekktegning av en fugl på ryggen og som sånn sett er litt trist, men også viser et snev av minimalisme og som kler boka forøvrig, en bok der veldig mye ligger mellom linjene. Den første siden etter ting som takking og tittel og slikt er en side der det kun står "Hysj. Bla stille om." og det passer så bra, dette ønsket om stillhet for det er en ganske innadvendt bok der tekstene ikke skriker opp i trynet ditt, men strider rolig og beskjedent frem og sakte, men sikkert gjemmer seg i en avkrok av hjertet ditt. Rent formelt sett er det også en veldig vakker bok, diktene er på et vis delt opp i forskjellige avdelinger, kapitler som begynner med en nesten tom side med et bilde av en fugl og en setning om den fuglen en fugl som så dukker tilfeldig, men uvilkårlig opp i diktene i det kapittelet som så følger. Dette gjør at dette sånn sett ikke bare blir en bok om kjærleik og dikt, men også om fugler og det passer jo flotters når ord jo er som fugler, bevingede og flottest når de er fri. Og oppsettet på diktene er også fint og jeg kan ikke beskrive det helt, det er bare veldig fint.

Gro Dahle skriver ganske enkelt og rett frem og det er derfor det blir så bra, det er sånne enkle, ærlige dikt der mye bare antydes og likevel er kjærligheten til ord veldig tilstede, også fordi diktene er så lekende. Her er det ordspill og munterhet og temaene er hele veien det samme; ordene og kjærleiken, men det blir likevel aldri kjedelig eller påtatt. Et meget godt eksempel er dette diktet:

Så du tror du bare kan legge meg vekk, du,
som en hvilken som helst bok,
la meg skli innunder sofaen
og bli borte i støvet, sette meg inn i en hylle,
gi meg til et loppemarked,
kaste meg i papirinnsamlinga, brenne meg
i et bål i hagen
og glemme meg.

Er det det du tror?

Da kommer du jammen til å bli overrasket
når du finner meg i baksetet
på hver eneste tanke du kjører ut av garasjen.

Det er riktignok litt mer sårt slik som diktene i slutten av diktsamling, men det viser hvordan Gro Dahle må ha lekt seg da hun skrev, må ha blitt revet med av metaforer og gir oss en tekst der man kan humre litt over slutten, men samtidig kjenne sårheten som også er der, frustrasjonen og dette viktige mellom linjene; kjærligheten. Det blir aldri pompøst, men hele tiden ganske enkelt altså, men med så mye undertekst og så mye sjarm og innsikt og jeg blir litt betatt av det hele. Ingen av diktene har vel egentlig noen tittel, men det er bare fint og boka er bare så søt der den ser så tynn og spinkel ut, men har så mye mer usagt, den er en dronning av minimalisme på noen måter og den er en sånn bok som i bibliotekhyllene vinker deg til seg mens den sier "hei du, du er velkommen til å gå rett forbi meg altså, men hvis du plukker meg opp så skal jeg prøve å formidle kjærligheten og ordene så godt jeg kan og skape en fin stemning og noen timers virkelighetsflukt og det er kanskje fint det og, sitte og lese på meg på t-banen mens verden opphører og alt er tankespill og metaforer." Det vil den fortelle deg hvis du tar deg tid til å lytte og da tar du den kanskje opp og blar litt i den fordi den jo er så sjarmerende og velmenende, noe du ikke vil angre på for "Alle fugler" er en liten godteripose av en bok som bare vil gi deg lyst til å lese mer dikt av Gro Dahle og som vil få deg til å bli ørlite grann betatt av hvor vakker, sår og uutgrunnelig det er; livet, ordene og kjærleiken.

Derfor bør nettopp du lese denne boka og derfor gir jeg den terningkast 6 mens jeg sukker over at den må leveres tilbake på biblioteket og ikke er en sånn bok som jeg kan gi en hedersplass i bokhylla mi der den kan stå og beundres av de tykkere bøkene som er mer storslåtte, men som ikke vil kunne legges frem hver gang jeg har besøk 🙂
***
 Ellers har jeg funnet en novellekonkurranse på nettet her: http://www.foreningenles.no/index.php?option=com_content&view=article&id=355:novellekonkurranse-tema-losrivelse&catid=106:diverse-2009&Itemid=91 og den har jeg bestemt meg for at jeg skal være med på og jeg har kanskje allerede begynt på en mulig novelle selv om løsrivelsekonseptet i den novellen ikke er så tydelig enda. Men det ser så fint ut å være med og fristen er 30. desember så man har jo litt god tid også. Jeg er med andre ord fast bestemt på å være med. Utenom det har jeg nå begynt på boka "Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk" som jeg riktignok ikke har kommet særlig langt på, men som så langt har vært fryktelig genial (og jeg har lyst til å være skrekkelig pompøs og bruke en sånn tittel selv for da hadde jeg om ikke annet vært garantert oppmerksomhet). Ellers er det ikke så mye å nevne og nå skal jeg spise godteri og se på ett eller annet patetisk og så blogger jeg igjen om noen dager =0)