Positive ting (jeg ble tagga nemmelig OG er i positivt humør) og andre ting =D

Siden det tidspunktet for en knapp uke siden da jeg blogga i forrige omgang har det skjedd veldig lite spennende egentlig. Men jeg har hatt det fint altså, selv om jeg i dag har hatt litt følelsen av at jeg er i ferd med å bli forkjøla, og jeg har ikke minst fått skrevet. Og det er seriøst tøft altså, historien jeg skrev for Nanowrimo i fjor endte jo opp med å bli på 64 000 ord til sammen og ca 200 sider og da skrev jeg utover i desember for å bli ferdig, så jeg hadde nok bare litt under 60 000 ord på dette tidspunktet i fjor. I år derimot er jeg på 66100 ord nå (i november) og er enda minst 5000 ord unna del tre, en del som igjen lett kan ende opp med å bli ganske så lang. Med andre ord er det allerede nå den lengste historien jeg noensinne har skrevet og da er det jo ganske så rått at jeg fortsatt skal skrive masse utover i desember også, med et mål om å bli ferdig på trettende desember senest. Jepp, jeg har gått fullstendig bananas og nå har jeg fått noen andre idiotiske ideer også og de skal jeg gå nærmere inn på i et senere innlegg. Utenom Nanowrimo bruker jeg mye tid på internett og på lesing og venter utålmodig på den cden jeg bestilte fra Amazon som ENDA ikke har kommet. Men nå skal jeg komme til hovedtemaet for dette innlegget.

Jeg har blitt tagget av Kristine (http://nattfallsidioti.blogspot.com/) og temaet er POSITIVITETSTING, noe som følgelig gjør dette til en koselig utfordring som jeg med et smil besvarer.

Tag noen mennesker om du føler det er det riktige å gjøre. Hvis ikke, dans en liten dans for deg selv. Du kan selvsagt gjøre beggedeler. (Kjære leser, jeg velger dansen og så går jeg lett videre.)

Post så tre ting som gjør verden til et bedre sted. Jeg ønsker deg en meget god dag. (Tusen takk og takk i like måte.)

1) Enkelte kule filmer på nettet.

For det første er denne her ekstemt genial: http://vayabobo.deviantart.com/art/The-Little-Christmas-Tree-72369508
Her fortelles det en koselig liten historie om et lite grantre og det er så sukkersøtt fortalt at det ikke kan vare. Og det gjør det ikke heller, noe slutten så fint beviser og det er denne slutten som gjør at hele filmen snus på hodet, gir et latterkick av de sjeldne og gjør at det blir (in the words of Yzma) "genialt, genialt, genialt". SE DEN!!!

For det andre er det denne genialiteten: http://www.youtube.com/watch?v=2X2JYAJoAmc, en genialitet jeg for øvrig har linket til på Facebook før og som ga meg en helt utrolig latterkrampe i fem minutters tid (der jeg lo så tårene rant, noe som ikke skjer så ofte med meg) da jeg så den for første gang. Her synges det om venner som gjerne tar selvmordet ditt for deg og litt drapsmetoder og slike koselige ting og det gir en litt sånn følelse av at man ikke burde le (á Suicide Bunnies), men så ler du likevel for det er så utrolig artig og underholdende. SE DEN, del 2!!!

2) At det er desember i morgen!

Jeg har nå både Flax Julekalender og Donald Duck Julekalender, sånn rent i tillegg til å glede meg til å delta på maaange julekalenderkonkurranser på nettet. Det eneste som er litt vemodig er at det med desember vil være slutt på november og at jeg derfor ikke vil kunne oppdatere på Nanowrimos nettsider angående hvor mange ord jeg har, ergo kan det hende de vil tro at jeg har de rundt 68 000 ordene jeg regner med at jeg vil ha når jeg legger meg i dag når jeg om noen dager kanskje har over 70 000 ord og etter hvert vil nærme meg 80 000 med stormskritt. Men det er jo en luksusbekymring og uansett føler jeg hovedsaklig at jeg gleder meg skikkelig til i morgen, desember er jo en direkte herlig måned =0)

3) Solbærtoddy

Jeg har blitt så inni hampen avhengig av solbærtoddy for tiden, noe som er like greit siden det er veldig varmt og deilig, fullstendig utmerket faktisk.

Og det er tre ting som er positive. Andre ting som er positive er at han jeg heide på når det gjaldt MGP Nordic (som jeg patetisk nok så på hele av) vant og han kan man se klipp av her: http://www.youtube.com/watch?v=rSTEnJnaE1o og bilde av her


Er det for sykt om jeg innrømmer at en liten del av meg skulle ønske at han (som forresten heter Ulrik Munther og er femten år) enten var ti år eldre eller at jeg var ti år yngre? For han hadde en skikkelig kul stil og sangen hans var litt indie-aktig i tillegg til at han sang den på en mer moden måte enn man gjerne forventer av en femtenåring. Og jeg bare veit at hadde jeg vært femten og sett ham her hadde jeg nok crusha skikkelig vil jeg tro. Han er jo kul da…

Og det er ellers positivt at det er hele åtte, ni filmer som kommer i løpet av de tre første månedene av 2010 som jeg har funnet ut at jeg bare mååå få sett og det helst på premieren. For det er ikke bare "Alice in Wonderland" og "Princess and the frog" som kommer, men masse annet fascinerende og jeg tror jeg skal vie et helt innlegg til dette temaet om en liten stund, men ikke nå. Det jeg skal nå er å avslutte med et nytt lite utdrag fra historien jeg skriver på og det er der jeg introduserer Pax Pirat og hans to venner, ninjaen Nino (som jeg er veldig glad i) og romvesenet X. God fornøyelse:

Piraten som altså hadde drevet med observasjon og deretter stille løping het Pax. Egentlig het han Paul Alver Ekstad, et navn som i hans øyne var særdeles lite pirat aktig og følgelig hadde han bare tatt noen initialer og diverse og satt det sammen til et navn som kunne fungere som et fornavn og så kunne 'Pirat' fungere som et etternavn. Ergo ble det til navnet Pax Pirat, et navn som i enkelte øyne sikkert hørte fullstendig idiotisk ut, men som i Pax sine øyne var utmerket og klang finfint i hans ører, noe som var en bonus. Og Pax Pirat var en selverklært og for øvrig også selvlært pirat som bare rett og slett hadde tenkt 'pirater er kult' og bestemt seg for å bli en og det var det liksom. Enkelt og greit. Og derfor hadde han en lapp foran øyet, noe som han stadig følte at var idiotisk av ham egentlig tatt i betraktning at han hadde utrolig godt syn og en lapp foran øyet bare skapte begrensninger for ham. Men det hørte liksom til, og samme med piratbukser og en t-skjorte med røde og hvite striper og Pax Pirat var ikke typen til å stusse over slike regler, men fulgte ting så godt han kunne og det var denne stilen han følte at kledde ham best også og det likte han. Det likte han like godt som jordbærsyltetøy på grove brødskiver. Pax hadde ellers vært pirat i tre år nå, han hadde snart jubileum, noe han aktet å skryte av så snart den rette anledningen bydde seg. Ellers var Pax rent utseendemessig middels høy og mer enn middels tankefull og idérik. Han hadde blå øyne i en ganske lys klar farge, og brunt skulderlangt hår som falt rett ned i ansiktet hans og blåste lett i vinden. Og han var egentlig som regel i godt humør, men akkurat da var han irritert og frustrert over besøkende turister, eller hva de nå var, han håpet det ikke var personer som lette etter veven igjen for den ville han ikke at de skulle bli kvitt eller miste; han og de andre medlemmer i gruppa han så fint delte hjem med. Og han så i utgangspunktet ganske så sympatisk ut, Pax Pirat, men han var samtidig tøff som bare rakkern. Tøff som gode middager og berg- og dalbaner. Pax tenkte dog ikke på hvordan han så ut, eller generelt noe som helst i liknende baner, men bare løp. Forbi fakler, andre ting i grotta, forbi, forbi og i retning stedet der han snart skulle møte sine to venner og alt dette med et stort smil om munnen. Og så nådde han dette stedet sitt i grotten, omsider var det nettopp der han var.

Pax Pirat bodde i et skipsvrak som lå godt til rette der i grotten og som ingen egentlig ante hvor hadde kommet fra og dette hjemmet var dypt inne i grotten der det var en slags lysning. Grotten var i hovedsak massevis av tuneller og slikt i grålige nyanser og med fakler på veggene, men her var det som et digert rundt rom, litt som et auditorium kanskje og midt i var det noen digre steiner og inntil disse steinene lå skipet på fint og flott vis. Her i denne kjernen av grotten kunne en se opp og se en åpning i taket som slapp inn ekstra mye lys og badet skipet og omgivelsene rundt akkurat det i et gyllent skjær som så absolutt kunne kalles vakkert og gjorde at dette punktet i grotten nok var noe av det fineste i den. Videre var det et mystisk drag over dette området og det var som om skyggene omkring der var ekstra hemmelighetsfulle og spesielle og absolutt med på å legge et slør av intensitet over denne lille lysningen i grotten, noe som også var en medvirkende årsak til at Pax Pirat elsket det lille hjemmet sitt. Pax var nemlig svært så glad i ting som var mystisk eller overnaturlig eller på annen måte avvek fra normalen. Dette var også med på å forklare Pax sine to beste venner, to skikkelser som absolutt ikke helt kunne betegnes som helt alminnelige.

Den ene av disse to var et romvesen, ja nettopp et helt ekte, levende eksemplar av arten romvesen og følgelig en karakter som egentlig kom fra en helt annen planet. Denne planeten var det ingen som helt kunne uttale navnet på. Jo visst hadde romvesenet som det nå blir talt om fortalt det en god del ganger, men det nådde ikke helt inn, noe som for så vidt var ganske naturlig. Romvesenets planet het Xjdjfjdjfjdjx, noe som er bortimot umulig å si om man altså ikke begir seg ut på å si ordet bare som bokstav etter bokstav, litt som når man staver noe, en ting folk ikke helt gadd å drive på med. Dette forklarte jo også at ytterst få hadde lagt merke til at Xjdjfjdjfjdjx var det samme både forlengs og baklengs, noe som ikke nødvendigvis ville slå en bare fra å se dette ordet stående på et ark. Og da hjalp det ikke aldri hvor fint dette arket var, det spilte ingen rolle, det var uansett ganske liten sannsynlighet for at det første som slo en med ordet 'Xjdjfjdjfjdjx' var hva det var baklengs hvis ikke man var veldig smart eller noe sånt. Det mest åpenbare med navnet til denne planeten var nok det at det var bortimot komplett umulig å si. Og det samme gjaldt navnet på romvesenet, et romvesen som bar det klingende klare navnet Xanxiaxiantipos123, et navn som teknisk sett nok var mulig å si, men som var så lett å si feil at det hadde virket nødvendig å forkorte det til noe mye mer praktisk og derfor var dette romvesenet bare kjent som X. Pax Pirat på sin side likte navnet X siden det fikk ham til å tenke på skattekart av grunner som muligens fortoner seg som ganske naturlige, mens romvesenet X likte det jordiske navnet han var kjent som fordi det var kort og enkelt og han syntes det var noe eksotisk ved det korte og enkle. For gudene skal vite at sånt var det lite av på Xjdjfjdjfjdjx der det nærmest gikk prestisje i å la alt ha navn så inni granskauen kompliserte at det var helt utrolig. Men nok om Xjdjfjdjfjdjx, nå må romvesenet, eller X som vi teknisk sett altså bare kan velge å kalle ham, introduseres. X var altså et romvesen og overraskende lik Pax sin visjon av et romvesen før de møttes, noe som var en ganske kortvokst skikkelse med et hode som var litt for stort for kroppen og to antenner, grønn hud á Atreyu i bokversjonen av 'Den Uendelige Historien' og en kort liten tynn hale som minnet om halen til mus eller rotter eller djevler kanskje, men da uten noen djevelsk spiss som var ganske pilaktig eller noe sånt. Videre var X velsignet med slike øyne som man skulle tro kun fantes i tegnefilmer eller tegneserier, men som altså også var befestet på grønne, slanke romvesener fra planeter langt, langt unna. Rent personlighetsmessig var X ganske upraktisk og svært klønete, sånn rent i tillegg til å være veldig nervøs og bablete. Det var med andre ord like greit at han sjelden tok kommandoen i denne trioen av tre som han var del av og som besto av ham, Pax Pirat og en til og denne tredje skal introduseres nå.

Den tredje i trioen og gjengen som altså bodde i grotta og i skipsvraket var en nattens tjener, en som jobbet i det skjulte og hvis vokabular var ganske så ukjent siden han sjelden snakket. Og nei, her snakker vi ikke om vampyrer, men noe vel så mystisk og spennende. Det tredje medlemmet var nemlig en ninja. Ja, nettopp det, en ninja og han stammet riktignok ikke fra noen lang klan med ninjaer eller fra Østen eller noe som egentlig kunne forklare hans tilstand som ninja på noen spesielt god måte, men var kort sagt en ninja enkelt og greit fordi han syntes ninjaer var kult, noe som sånn sett minnet en god del om Pax Pirat som var pirat av den nøyaktig samme årsaken. Denne ninjaen het ikke noe der ninja var etternavnet for det fortonet seg som ganske så klisjé og teit følte han. I stedet kalte han seg Nino, noe som for så vidt også var det han var døpt grunnet sine foreldre som hadde utvandret til Imaginactica fra Italia på en eller annen merkelig måte og bidratt til at Nino hadde regelrett vokst opp i en magisk verden der man uansett lett kunne danne seg et inntrykk av at man kunne være hva enn man ville, selv hvis det man ville altså var å være en ninja. Og det var ninja Nino alltid hadde ønsket å være, en mystisk og fascinerende ninja som lot handling tale sterkere enn ord og som følgelig hadde sagt kun ord som 'ugh' eller 'arg' og intet annet på tre, fire år. Til gjengjeld hadde Nino lært seg både karate og tae kwon do og den dypsindige kunsten å skyggebokse i løpet av de siste ti årene av sitt så langt tjuetoårige liv. I tillegg til dette var han rå på å spille både luftgitar, luftfløyte og luftpiano og hadde gjerne luftforestillinger for de andre, noe som passet fint siden man jo egentlig kunne si at han luftpratet også, siden det å prate var noe han ikke gjorde. Av utseende var Nino middels høy, men han hadde en veldig tynn og hengslete kroppsbygging som gjorde at han gjerne så ut som han var høyere enn det han var. Ninos foreldre hadde da de bodde i menneskenes verden hatt jobb på sirkus som henholdsvis trapesartist og slangemenneske og Nino hadde arvet talenter fra både sin mor og sin far og endt opp med å være en ekstremt myk mann og da snakker jeg bokstavelig talt og ikke i noen annen forstand hovedsakelig. Og det å være tynn og myk var i grunnen ganske så ideelt for en ninja og gjorde at Nino faktisk kunne gli gjennom de sprekker han ville og generelt sett være forholdsvis unnselig og smyge seg inn i mørke skyggespill, gjemt bort, men på vakt. Som en ninja rett og slett. Ellers hadde ninjaen Nino svart hår som var nokså kort, men likevel utrolig rufsete tatt i betraktning kortheten på det, og brune øyne i en så mørk farge at folk flest i første omgang trodde det var svart. Nino hadde ellers hud som talte om at han var fra sydlige strøk, i hans tilfelle italiensk avstamning og var som regel kledd i kroppsnære drakter som egentlig minnet litt om draktene til hoppere, men bare var enda kulere og han hadde ikke minst på seg kappe ganske så ofte og dette av en eneste grunn. Kapper var nesten like kult som å være ninja. Bedre grunn trengte en jo strengt tatt ikke. Av personlighet var Nino den mest stillferdige og hemmelighetsfulle i trioen og han var også den av dem som var smartest, noe ingen av de andre to mistenkte, men som han visste, på samme måte som han var fullt og helt overbevist om at alt bare ville falle fullstendig sammen uten ham. Jo da, så var Pax Pirat god til å stjele ting og romvesenet X hadde noe som så ut som en vannpistol, men sikkert var et kraftig våpen fra Xjdjfjdjfjdjx, i tillegg til å kunne forstå og snakke alle språk en kunne tenke seg, men det var noe X var født med og ikke noe han hadde lært seg opp gjennom årevis med trening. Ninos talenter skyldtes interesse, engasjement og massevis med trening og viste jo tydelig hvordan Nino hadde jobbet for å komme seg der han var og der han var det var å være en ninja. En sinnssvakt tøff og ytterst viktig ninja. Kort oppsummert, Nino var kul. Men han fikk ikke så mye mer tid til å tenke over sin kulhet og X fikk ikke drevet med å lese, noe han personlig var glad i siden det ga ham enda mer å bable mer eller mindre nervøst om, for Pax kom løpende mot dem mens han pustet og peste og til slutt stanset rett foran X og Nino og måtte roe seg ned litt. Pax var nemlig en pirat, ja, men en person med spesielt god kondis var han ikke og nå var han skikkelig sliten.
***

Twilight og New Moon-fiksert ranting og generell svada =0)

Heisann, her skal jeg bable i vei om forskjellige tanker angående "Twilight" og "New Moon" i et slags rant som ikke nødvendigvis vil interessere noen, men som vil få luftet tankene mine litt.

Jeg har en innrømmelse, jeg liker ikke "Twilight". Jeg hater det ikke for jeg syns veldig få ting er så ille at det fortjener regelrett hat, men jeg liker ikke "Twilight". Grunnen til at jeg nevner dette var at jeg, siden jeg er en god venninne og bestevenninnen min har blitt "Twilight"-frelst deluxe, var og så "New Moon" i stad, noe jeg i utgangspunktet var ganske skeptisk til og det med rette. Det er ikke det at det er en så dårlig film rent teknisk. Den hadde nydelig fotografi, gode spesialeffekter, grei musikk og var veldig stemningsfull så det var jo bra. Men den er jo så sykt klisjé at jeg blir gal. Replikkutveksling som "jeg dør uten deg" og "vi kan ikke være sammen for din sikkerhet" (sagt på engelsk dog, men oversatt av meg i dette innlegget, gjør at jeg nesten får brekninger og bare må sukke, sukke og sukke litt til i frustrasjon. Og teknisk sett besto nitti prosent av filmen av enten klisjéer av verste sort og da gjerne på ekstremt lidenskapelig og overdrevent vis eller at Bella var deppa. Jeg skjønner faktisk appellen for det er dette med ekte kjærleik og slike aspekter og Stephenie Meyer må ha gjort noe riktig siden hun får min bestevenninne, som er det lengste man kan komme fra en lesehest antakelig til å lese og obsesse over bøker, men jeg liker bare kjærlighet formidlet på en annen måte. Og jeg er faktisk romantisk selv om jeg ikke faller for den type kjærlighet det er i "Twilight" og selv om bestevenninnen min ikke tror meg.

Jeg elsker kjærlighet sånn det er i musikaler og i bøkene til Sarah Dessen, jeg liker kjærlighet sånn den er i "Wall-E" der største av alt er å holde en annens hender og jeg føler at det mest romantiske i verden må være å titte på stjernehimmelen sammen med en annen. Det er kjærlighet det også og jeg føler bare at det er mye bedre med sånn kjærlighet som bygger på vennskap og ikke den lidenskapelige sorten som umulig kan være særlig sunt i lengden. Og mens jeg ikke er så glad i sex og kyssing og sånt i historier, være seg film, så vel som bøker og tv, så elsker jeg det når det er implisert, når man bare vet at det ulmer under overflaten og det at hovedpersonene har sex og alt det der ikke sies rett ut, men man samtidig bare vet at det skjer når man fader ut fra en scene de hadde sammen eller noe sånt. Eksempelvis har vi Buffy og forholdet mellom Tara og Willow. I begynnelsen av forholdet mellom disse to så gjør de noe magi sammen og under disse scenene så ligger det så mye intensitet i lufta at det like godt kunne vært seksuelt og ikke magi, sånn intensitet, ting som ikke sies, men som man fornemmer og slike ting er det jeg liker og det er kanskje litt der problemet mitt ligger når det gjelder kjærligheten i "New Moon". Der er det så rett frem føler jeg og så overdrevet. Og det var det for så vidt også i filmen "Moulin Rouge" for eksempel, men den filmen gjorde litt narr av seg selv underveis, "New Moon" tar seg selv så alt for høytidelig.

Og så har jeg et problem med vampyrene da. Varulvene gikk greit, selv om de ga meg skikkelig Gmork-følelse og Gmork (som er fra "Den Uendelige Historien") er mye tøffere. Men vampyrer liker jeg best sånn de er i "Buffy", tøffe, mystiske, med eller uten sjel og med en del regler som at de blir til støv av staker og sollys og at de må inviteres inn og alt sammen. Jeg digger hvordan vampyrer er i "Buffy" rett og slett, men i "New Moon" og "Twilight"-serien generelt er de så teite, glitrer i sola og alt. Og jeg har lest den første boka, men ikke sett den første filmen så jeg vet ikke hvordan det er der, men i "New Moon" ser det ekstremt idiotisk ut. Dette aspektet, hvordan vampyrer er i Stephenie Meyers verden er også litt av grunnen til at jeg bare har lest første boka og rett og slett er veldig lite frista av å lese resten.

Men nå høres jeg veldig kritisk ut og det var ikke bare sorgen. Fotografi og klipping og slikt syntes jeg var direkte nydelig til tider og musikken var minst like spenningsoppbyggende som i "Zelda-spillene". Videre så har jeg sett mye verre skuespill enn dette og hun som spilte Alice var jo direkte skjønn og Alice hadde jo også tilfeldigvis alle de beste replikkene og det beste skuespillet også. Og jeg har respekt for Stephenie Meyer siden hun greier å fenge personer som den nevnte venninnen min, personer som egentlig ikke er så lesehest. Det viser kanskje ikke at hun skriver så veldig bra nødvendigvis, men det viser at hun kan kunsten og fenge folk og det er en kunst det også. Og jeg syns i det hele tatt at det hele har tatt litt av på nettet og ellers når det gjelder "Twilight-fenomenet" for det virker som om alle enten elsker det eller hater det og man kan være nøytral til det hele også og egentlig like det best på den måten. I tillegg bare vet jeg at det for min del handler litt om at jeg for det første ikke er helt hjerte/smerte-typen, noe som er helt greit, enkelte er bare ikke så lidenskapelige av seg. For det andre er jeg ganske sikker på at om "Twilight-fenomenet" hadde kommet for ti år siden hadde jeg vært mer positiv for det kan ha noe med alder og gjøre også (selv om det er unntak fra regelen selvsagt). Jeg syns alle bøker som får folk til å lese er verdt noe for man må begynne et sted og det vil jeg i tillegg nevne til Stephenie Meyers forsvar.

Og det var en interessant nok film, veldig spennende til tider og med enkelte scener som faktisk var ganske så herlige, som når Bella var på kino, den scenen syns jeg var konge. Men hovedsaklig er jeg altså ingen stor fan og jeg syns i tillegg Robert Pattison var rett og slett utrolig lite attraktiv, snarere tvert i mot, men det er jo veldig smakssak og jeg likte ham jo godt nok i Harry Potter og har nå endeligvis fått tak i "Little Ashes" der han i følge enkelte blogger jeg leser ikke gjør en så alt for dårlig innsats så det skal jo sies. Så jeg gir denne filmen terningkast treer 😉
***
Ellers så har jeg fått "I dypet av en ruin" i posten nå og jeg venter nå spent på "Little Mermaid"-musikalcden jeg også har bestilt. I tillegg går jeg rundt og bekymrer meg over ting som det egentlig ikke er noe poeng i å bekymre seg over og jeg tegner en del. Sånn generelt sett har jeg det i alle fall fint og nå bare må jeg nesten avslutte dette innlegget siden jeg egentlig bør ta og legge meg ganske så snart. Men vi bables. Og jeg har 55 900 ord sånn ca nå på Nanowrimo 🙂

Kjærleiksduetter i musikaler som jeg liker ekstra godt og generell babling =c]

Så… i forigårs blogga jeg og det innlegget var svada fra ende til annen. Bloggen min har nemlig blitt mindre og mindre innholdsrik i det siste og mer og mer fylt med babbel om ting jeg skal kjøpe som jeg har kjøpt og Nanowrimoisme (har 52 000 ord nå og må egentlig skrive 3000 ord i dag for å nå målet mitt om å ha 55 000 ord i løpet av denne uka, er bare litt lei og har ikke helt den samme motivasjonen som før). Så derfor liksom så tenkte jeg at jeg skulle ha et blogginnlegg der det faktisk var et tema og en handling og en fremdrift og liknende litterære begreper og jeg skal derfor ha en liten liste over noen kjærleiksduetter i musikaler som av ulike grunner skiller seg ut blant et veldig mylder av liknende sanger. Det blir altså litt sånn inderlig grusomt eller grusomt inderlig eller noko liknandes og kanskje, bare kanskje bittelittegrannet interessemant også. Och da setter me i gang (ja, jeg har en sånn dag da jeg ønsker å bruke ulike språk og dialekter om hverandre uten noen form for logikk til det what so ever):

Kjærleiksduetter i musikaler som skiller seg litt ut (i en meget tilfeldig rekkefølge vil jeg ymte frempå med å tro at de er)

The word of your body -Reprise (Spring Awakening) http://www.youtube.com/watch?v=V4Gt_4p7XPU&feature=related

Herregud, så innmari diggbar musikalen "Spring Awakening" er og jeg har bare hørt musikken og sett klipp fra den på nettet og neste år skal den settes opp på norsk på Oslo Nye Teater og jeg bare veit at jeg mååå få sett den, det er ikke tvil liksom for den har så utrolig mange fine sanger og geniale karakterer og er bare <3. Og en av de tingene som gjør den elsk er sangen "The word of your body" som er en veeeldig intim kjærleikssang med tekst som "Travel the world within my lips" og liknende vakkerhet. Denne sangen synges først av karakterene Melchior og Wendla, men det er reprisen jeg linker til og der synger karakterene Hanschen og Ernst og det er gay love for alle penga. Og det er først morsomt og senere mer dypt og sjelfullt og søtt og romantisk ikke minst og så utrolig herlig musikaløyeblikksmessig liksom. Jeg liker bare hvordan det er så masse symbolikk i denne sangen (som med så mange andre "Spring Awakening"-sanger) og det er jo bare underforstått at Ernst og Hanschen har seg skikkelig med hverandre etter denne sangen (og på klippet deler de et kyss som egentlig er ganske hett også). Og det er bare en så inderlig pen sang bare.

Perfect for you (Next to normal) http://www.youtube.com/watch?v=Mna21xBdawk

Det er i det hele tatt veldig få kjærleiksduetter som har tekst som "The world is at war, filled with and disease -We dance on the end of destruction" og gjennom hele sangen har en tekst som er vidunderlig lite klisjé og heller mer kynisk, sarkastisk og pessimistisk, men med et lite håp som lyser opp. Men så er det også kjærlighetsduetten til en unggutt (Henry) som er som han selv synger "I might be lazy, a loner, a bit of a stoner, it's true" og en ungjente (Natalie) som selv har sitt å slite med som en manisk depressiv mor og en usikkerhet angående sin egen psyke, så det passer liksom at det er som det er. Og det er Henry som synger mesteparten og som gjør at man får lyst på en Henry i livet sitt, en gutt som ikke er perfekt, men som vil gjøre seg selv perfekt for deg fordi han elsker deg så mye. Og det er vel derfor dette tross alt er en ganske så fin og romantisk sang likevel.

Sunrise (In the heights) http://www.youtube.com/watch?v=SzuZKN7yA6A

"In the heights" er en musikal jeg egentlig har bablet ganske lite om her, men jeg har lånt cd med denne musikalen på musikkavdelingen på Hovedfilialen tre ganger og liker egentlig denne musikalen veldig godt siden den er oppriktig koselig og blander elementer fra Rent og West Side Story i en miks som er full av liv og varme med musikk som igjen kombinerer rap (faktisk), pop og latinorytmer på utmerket vis. Og det beste med hele denne musikalen (sånn rent utenom at han som har hovedrollen, Lin-Manuel Miranda, er skikkelig kjekk og imponerende nok står bak både tekst og musikk i musikalen i tillegg til å være den flinkeste rapperen jeg har hørt) er forholdet mellom Benny og Nina som er veldig romantisk og kommer i forbudt kjærleikskategorien á Romeo og Julie, bare at ingen av dem dør. Og de har hele tre duetter og den mest intime og romantiske av dem er altså "Sunrise" som kort oppsummert går ut på at Nina lærer Benny ord på spansk og så er det først vanlige ord før de blir mer og mer romantiske ting som "sunrise", "last night", "love you" og "kiss me" og det er faktisk veldig effektivt og gjør at man bare føler at intimiteten gror og gror for hver strofe. Og så synger jo begge sangerne kjempefint og man begynner jo nærmest å crushe på Benny og det er jo også kult.

As long as you're mine (Wicked) http://www.youtube.com/watch?v=qNDTS7iCaRk

Selvsagt må noe fra musikalen "Wicked" være med på denne lista for hvis jeg elsker musikken i "Spring Awakening" så dobbeltelsker jeg musikken i "Wicked" (som jeg fortsatt drømmer om å få sett en gang, det hadde i så fall vært et høydepunkt i livet mitt) og i "Wicked" har de en kjærleiksduett (to hvis man regner "What is this feeling" der Gelphie-shipperen i meg ser litt undertoner, noe som er ganske naturlig å se, teksten tatt i betraktning) og den er "As long as you're mine". Her synger Elphaba (som for en gangs skyld har et lykkelig øyeblikk) og Fiyero og det er veldig dramatisk og crescendo-oppbyggende musikk som gjør at dette blir en av de mer lidenskapelige kjærleiksduettene i musikalhistorien. Og også her er det egentlig en veldig intim stemning og det er merkelig hvordan sånt tiltrekker meg i musikalsanger for ellers er jeg veldig lite opptatt av sånt. Men i musikaler er det <3 når man bare merker hvordan ting ligger under overflaten og bare veit at så utrolig masse av teksten egentlig er ganske så seksuelt ladet og slikt. Og så er det jo Idina Menzel og hun synger så inni hampen fantastisk og det hjelper jo go 🙂

The next ten minutes (The last 5 years) http://www.youtube.com/watch?v=tezz8qw25MI

Her er en annen musikal som har nydelig musikk og et herlig konsept og en sang sånn ca midt i som er en utrolig fin duett. Man blir jo bare betatt av karakteren Jamie når han synger "Will you share your life with me for the next ten minutes, for the next ten minutes. We can handle that" og jeg kunne egentlig sitert hele teksten for den er så fin og Kathys del er også fin og hele sangen forteller jo en del av historien og det er den delen der han frir og så gifter de seg og så vet man jo hvordan ting vil gå til slutt siden det røpes på begynnelsen av musikalen, men akkurat under denne sangen så tror man at kjærleiken er meant to be forever liksom og det er så herlig. Og det var en lang setning, men noen sanger regelrett oppfordrer til lange snirklete setninger på utpust om hvor fint noe er for det er så koselig og absolutt en av mine favoritter blant duetter med kjærleikstema i musikaler. Kort oppsummert, Jason Robert Brown som står bak tekst og musikk i musikalen "Last 5 years" er et geni…

Live in my house (Rent) http://www.youtube.com/watch?v=N6Qq3gJhuE4

Der reprisen av denne sangen nærmere slutten av musikalen "Rent" er det desidert mest triste i hele denne musikalen så er den versjonen tidligere i musikalen og som jeg her har linket til det desidert mest oppmuntrende. Her synger nemlig Angel og Tom Collins sin sang sammen og det er så søtt og fint og de er et så innmari herlig par. Og der mange av sangene jeg har nevnte er mer intime eller lidenskapelige er denne mer søt og sjarmerende med en morsom og koselig tekst som også viser hvor dypt de elsker hverandre tross alt. Og Angel er personen med jenteklær som jeg tenker på som hun og er en vidunderlig musikalkarakter, en av de mest godhjertede og snille musikalkarakterene jeg kan tenke meg faktisk og man blir så glad i henne og Tom Collins og vil at de skal ha evig kjærleik… Fine sangen <3
***
Og det er de seks sangene jeg tenkte å trekke frem som mine favoritter for øyeblikket når det gjelder kjærleiksduetter i musikaler. Ellers så er jeg nesten ferdig med boka jeg leser på og når den er utlest skal jeg lese en annen bok og den skal jeg tilfeldigvis bruke så mange dager på at jeg blir ferdig med den like etter at jeg får "I dypet av en ruin" i posten. Gid, så smart jeg er. Og nå skal jeg kanskje ta noe mer te og deretter skal jeg kanskje skrive litt videre og liknende. Har ellers tenkt å blogge igjen om ikke så alt for mange dager for nå skal jeg bli flinkere til å oppdatere her for man kan da få tid til sånt og =0)

premiering, grunner til at enkelte sikkert syns jeg er kul og generell babling

Det har slått meg at Kristine fra http://nattfallsidioti.blogspot.com/ (som altså har gitt ut boka "I dypet av en ruin" som man kan kjøpe her: http://pantheralife.no/) hadde digget det veldig, de tingene i livet mitt som denne helgen på snedig vis begynner. Jeg har nemlig lånt tv-serier av onkelen min endeligvis og den ene av dem er "Firefly" fordi jeg er Buffy-fan og merker åssen jeg liker sci-fi bare bedre og bedre. Den andre av dem er "Battlestar Galactica" (men det er ikke serien fra 2000-tallet eller fra mange år siden, men miniserie fra 2003 tydeligvis, noe som dog ikke gjør noe siden IMDB mente at en burde få sett miniserien først) fordi konseptet strengt tatt hørtes veldig interessant ut. Og det fine med at det er miniseriegreie jeg har lånt er jo det at jeg da får dannet meg et inntrykk av serien, noe som videre vil hjelpe meg å finne ut av om jeg eventuelt skal kjøpe noen greier. Jeg har nemlig funnet ut at det er så utrolig mange ting jeg ikke har sett som jeg burde få sett og med tv-serier så kan jo karakterer utvikles i enda større grad enn i filmer nesten siden det er flere episoder og slikt. Dessuten har jeg over 50 000 ord som kjent (et faktum jeg har visst å få nevnt maaange ganger i det siste) og nei, historien min er slett ikke ferdig, men jeg føler liksom ikke det samme presset omgående den nå og kan begynne å prioritere filmtitting og bloggen min og bøker i større grad. Målet mitt nå er bare å skrive hvert fall 1000 ord hver dag og å være ferdig med historien innen trettende desember og ellers så gidder jeg ikke å stresse så veldig. Og nå vurderer jeg å kjøpe film snart siden jeg har hørt så mye om den beryktede "Little Ashes" og de har den på Platekompaniet på Oslo City (der de har en lapp eller noe på den der de nevner at han fra Twilight er med på den, noe jeg egentlig syns er litt teit for hvis jeg får tak i denne filmen, basert på all obsessinga til Imma og Nattfall og liknende, så er det i hvert fall ikke på grunn av Robert Pattison som jeg ikke syns er noe kjekk, men heller fordi det handler om kunstnere og sånn sett sikkert kan være ganske så inspirerende å se). Så hvis du, kjære leser av den formening at jeg skal kjøpe denne filmen så mas i din eventuelle kommentar til dette innlegget, du  er selvsagt åpen til å kommentere om masse annet, men litt mas tas og i mot med et smil.

Ellers så er dette altså en helg for premiering (grunnet nevnte 50 000 + ord) og premiene jeg skal unne meg selv er som følger:

I Dypet av en ruin
Denne boka (I dypet av en ruin altså) og så skal jeg etter hvert gå og lese på den i alle pauser på jobb og under turer og slikt og når noen spør meg hva jeg leser på så skal jeg nevne hvorledes jeg kjenner forfatteren på nettet og komme med kommentarer som "ja, det er derfor du burde titte litt omkring på Skrivebua, der finner du morgendagens debutanter og litterære perler i massevis, du ser jo, folka der blir jo ekte forfattere må vite."

   

Det nyeste Mag og det nyeste Det Nye. Disse bladene kjøper jeg hver bidige måned og derfor ville jeg jo kjøpt dem snart uansett, men hadde jeg hatt mindre ord skrevet ville jeg vært plent nødt til å vente med å kjøpe dem i følge det strenge reglementet jeg har for meg selv. Bildene er bare hentet fra google bilder og forestiller forresten eldre utgaver enn de jeg i morgen skal få kjøpt.

Fordi jeg har fått dilla på musikken og en cd med "The little mermaid"-musikal faktisk egentlig ikke er så innmari dyrt å bestille på Amazon.com. Også skal jeg gjøre ting jeg ikke har gjort noe særlig før der jeg jobber og da vil følgelig det å komme hjem til denne cden være en skikkelig trøst hvis jeg en dag skulle tenke "denne jobben kommer til å gå elendig" og den går elendig, noe som fortoner seg som en noenlunde realistisk mulighet. Og jeg har også lyttet til musikken i denne musikalen på youtube mens jeg har skrevet på Nanowrimo og den er faktisk inspirerende så skrivemessig kan en innvende at å kjøpe inn denne cden vil hjelpe meg å få skrevet mer (er jeg ikke god til å finne på unnskyldninger for meg selv?) og sånt.

Videre får jeg lov til å kjøpe inn julekalenderne jeg skal ha i desember, også noe jeg snart ville gjort uansett, men allikevel og jeg får lov til å kjøpe et engelsk Nintendo-blad som jeg nærmest sikler etter i butikkene, men som jeg aldri kjøper siden det koster over 100 kr. Det er godt mulig at jeg rett og slett ikke gidder å kjøpe dette bladet likevel siden det ikke er såå viktig, men jeg får lov, there in lies the poenget! 😉
***
Og nå, med babbel om disse sentrale subjektene i en ung sjels liv (gid, så poetisk) unnagjort tenkte jeg å nevne at jeg faktisk var på biblioteket forrige helg og derfor leser på boka "Skapsprengere" (fordi det uansett legning er interessant å lese "ut av skapet"-historier fra virkeligheten og fordi den faktisk er veldig engasjerende, i tillegg til at den har et dritkult cover) og den ser slik ut:

Og jeg har ellers skrevet sanger og dikt når jeg føler meg kreativ og vil la være å gjøre noe såpass fornuftig som å skrive videre på Nanowrimo siden prokrastinering er helt konge, jeg har lest bekymrende mye på enkelte forumer på nettet i det siste og jeg har irritert meg over manglende sjanser til å vri samtalen over på Nanowrimo på jobb sånn at jeg kan skryte for jeg har lyst til å gjøre det, hele tiden, drive folk bananas med det hele. =)

Kort oppsummert kan jeg altså ærlig si at jeg har det veldig, veldig fint og jeg har tenkt å prøve å få blogget igjen snart og da med et litt mer interessant tema enn hva de siste blogginnleggene mine har hatt. Til da må alle ha det fint!!!

SKRYTEINNLEGG DELUXE EDITION -NANOWRIMO <3

JEG NÅDDE NETTOPP 50 000 ORD OG JEG HAR SLÅTT FJORÅRET DA JEG BRUKTE 19 DAGER, I ÅR BRUKTE JEG 18, STOR FORSKJELL, BORTIMOT GIGANTISK FAKTISK. ERGO HOLDER JEG CAPS LOCK TASTEN INNE OG JUBLER SIDEN JEG ER SÅÅÅÅ FLINK!!!

Ok, ferdig med Caps Lock, men fortsatt innmari happy. Historien min er selvsagt langt fra ferdig, men jeg vet sånn ca hva som skal skje i historien nå og har plutselig utviklet en ide om å la historien min involvere en ninja, en pirat og et romvesen (bare fordi det er tøffe ting som kjent), gameshow-aktigheter og mystiske grotter snart og det blir kjempefestlig å skrive. Så jeg er ikke ferdig i det hele tatt altså, men jeg har 50 000 ord og kan kjøpe finfine premier til meg selv til helga (som boka "I dypet av en ruin", noen blader, julekalendere og så tror jeg kanskje jeg har tenkt å bestille cden med musikalversjonen av Disney's "The little mermaid" allerede ganske snart likevel siden jeg fortjener det). Jeg har jo skrevet 12 000 ord bare siden søndag, go me liksom!!!

I tillegg så er jeg nesten ferdig med julegaver allerede, det er bare noen ytterst få som mangler og jeg veit hva de skal få så det vil gå fint. Jeg er dermed flink sånn sett også og vil være mye mindre stressa i desember enn mange andre jeg kjenner 😉

Ok, litt mer skryt og så er jeg ferdig med dette innlegget (som strengt tatt nok er ekstremt lite interessant).
50 000 ord, 50 000 ord, 50 000 ord, 50 000 ord (JIPPI!!!) =0]

Hverdagsscenario, litterariteter og bablifisering =0]

Siden sist har det skjedd noen ting faktisk, ikke mye, men litt. For eksempel har jeg fått dilla på å lytte til dette: http://www.youtube.com/watch?v=2T0PjTngjKY&feature=PlayList&p=CE58E3AA05A58B43&index=0#, noe som kort oppsummert er en playlist på youtube der man kan høre alle sangene fra musikalversjonen av Disney's "The little mermaid". Jeg har blitt ganske så betatt av en god del av musikken her og har egentlig veldig lyst på cden fra denne musikalen, men har bestemt meg for at jeg på akkurat det punktet skal greie å dy meg til noen dager etter julaften, tredje juledag eller noe sånt tenker jeg. Videre skal jeg få prøve nye ting der jeg jobber og det er jo spennende, selv om en liten skeptimistisk stemme inni meg overdøver den sedvanlige optimismen (ordet skeptimisme er en sammensetning av ordene skeptisk og pessimisme, ergo skeptimisme) ved å si "dette vil gå til helvete", men det er nok forhåpentligvis en midlertidig følelse. Og utenom det så var jeg på biblioteket i går etter å ha nådd den beslutning at jeg ikke trengte å lese den 800 siders yndlingsboka mi hele veien igjen allikevel. Dessuten merker jeg at den ikke er like interessant lenger, men det kan skyldes at jeg har lest den to ganger før og det å lese bøker flere ganger ikke har helt den samme appellen som før (selv om det selvsagt er noen klare unntak og deriblant har man for eksempel "The stolen child", "Stargirl" og alle bøkene jeg har av John Green, Sarah Dessen og Jaclyn Moriarty). I tillegg så ropte boka "Fyrvakt" av Jeanette Winterson etter min oppmerksomhet grunnet at en veldig snill person var veldig hyggelig og lånte den til meg. Følgelig må jeg jo lese den så snart jeg kan slik at han fort kan få den tilbake mens jeg kommenterer på hva jeg syntes om den. Rein og skjær logikk det. Det fine er at det er så utrolig mange interessante bøker å finne og nå har jeg etter hvert fått mer og mer sansen for poesi og kortprosa og det åpner jo nye dører for utforskning lesemessig også. Livet er kort oppsummert fint!

Men nå må jeg oppdatere litt angående Nanowrimo der jeg har tatt helt av i det siste i den grad at jeg nesten har tatt meg i å irritere meg over jobb siden det stjeler dyrebar tid som jeg kunne brukt på enten å skrive eller å prokrastinere. (Ps. hvis noen fra der jeg jobber tilfeldigvis leser dette så vil jeg bare legge til at jeg liker jobben og syns det er dyrebart og kjært med arbeid også, helt seriøst, jeg er bare Nanowrimofrelst og det gir gjenskinn i ordene mine.)

Anyway så har jeg skrevet massevis hver dag denne uka og har nå (trommevirvel) 35055 ord og 114 word-sider og en klarere og klarere overbevisning om at denne historien bortimot garantert vil bli lenger enn 50 000 ord, jeg har nemlig masse handling foran meg og er bare halvveis i del 2 av de 3 delene historien min skal være delt opp i. Videre tror jeg også at del 2 vil bli delt opp i del 2 a og del 2 b, sånn for å gjøre ting enda mer komplisert. Og jeg har forandret ting litt fra den opprinnelige planen, noe som så langt har ført til at Amy har blitt tatt med til byen Skyggtopia av den noenlunde sprø psykologen Kasper Brage som er psykolog for skyggene til de døde. Det er nemlig slik at ens skygge liksom lever videre etter at en selv har avgått med døden (slik er det i alle fall i konseptet mitt) og da trenger de terapi siden det er traumatisk å ha mistet sin eier. Og da kommer de til Kasper Brage altså, som nå skal starte nytt kontor i byen Skyggtopia, en by som er befolket av omtrent bare skygger. Og så har den godeste Kasper Brage lært seg å hypnotisere levende mennesker for så å kunne ha terapeutiske samtaler med deres skygger og kommer frem til at Amys skygge garantert vil trenge terapi. Og voíla; kidnappingsscenario åpenbarer seg! (Og nei, ideene mine henger ikke på greip i mitt hode heller, det er litt som om jeg lurer på om selve hjernen min har rusa seg på ett eller annet siden inspirasjonen kverner frem det ene innfallet etter det andre, hvert av dem mer sprøtt enn det forrige.)
Planen er altså å bruke de neste 5000 ordene på at Amy er hos Kasper, opplever skyggepsykologi på godt og vondt og så settes fri etter kanskje ei uke eller noko sånt og DA skal del 2 b begynne og ting skal være mer handlingsmettet. Puuh! Jeg blir litt gal selv ja, å skrive er vanskelige, kompliserte og innviklede greier som jeg egentlig ikke er noe særlig proff på i det hele tatt, men det er så gøøy for tida og jeg er selvsagt evig frista av prokrastinering, men allikevel. Jeg ville ikke vært Nanowrimo foruten for alt i verden (og skal fortsette med Nanowrimo hvert år også når jeg om noen års tid kanskje vil kunne smykke meg med tittelen forfatter) =D

Og jeg tenkte å avslutte dette innlegget med noen tips til hvordan man kan greie å klare seg bra på Nanowrimo, karolinsk dypsindig visdom altså:

1) Beskrivelser. Hvis målet er å skrive langt er det aldri noe poeng i å skrive "Amy så ut av vinduet på alt det fine der ute". I stedet bør man pøse på og ende opp med noe sånt her kanskje; "Amy så ut av vinduet på en magisk verden av muligheter som åpenbarte seg med enger og åser og fjell langt borte i det fjerne og ble inspirert av de mange fargene verden var skapt av, de mange nyansene av grønt som krydret de blomsterkledde engene og den klare blåfargen til himmelen, en blåfarge som minnet henne litt om det lille skjæret av blått i Melchiors grønne øyne som en bare så hvis man var veldig nær ham, noe hun til sin glede hadde vært gjentatte ganger, inderlig gode venner som de var." Med sistnevnte setningen har man plutselig hundre ord eller mer ekstra og hvis man drar ut så mange beskrivelser som mulig på denne måten og tenker mer Tolkien enn haiku mens man skriver så får man mange ord etter hvert. Meget praktisk.
2) Popkulturelle referanser og assosiasjoner. Hvis Amy hører noen synge en sang hvis melodi er den samme som en musikalsang hun er veldig glad i så tar man selvsagt en digresjon til å snakke om Amys forhold til denne sangen og musikaler generelt (og her er det jo lett for meg å ta helt av og tilfeldigvis la Amy like de samme musikalene som meg, noe som gir meg mulighet til både og bable om de musikalene jeg liker OG få flere ord. Win-win situasjon med andre ord). Og som utdraget i mitt forrige innlegg så klart viste så har jeg referanser til Donald Duck i historien, i tillegg til at jeg sikkert har referanser til masse annet som gjør at jeg sikkert kunne oppsummert hele historien ved å linke til diverse steder på tvtropes.
3) Dikt. Jeg krydrer historien med en god del dikt som alle er på fire vers og ca 100 ord og som er skrevet raskt og uten noe som helst mål om at de skal være velskrevet, det viktigste er at de er den lengden jeg vil ha dem i og er i hvert fall bittelittegrann relevante for handlingen. Og det fine er at disse diktene også gir meg høyt skattet øvelse i å skrive dikt på rim, noe jeg elsker og hele tiden har lyst til å bare bli bedre og bedre på.
4) Laaaange setninger. Det fine med Nanowrimo er at det regelrett oppfordrer til å skrive sånne setninger som slynger seg nedover siden, slentrer av gårde uten mål om å slutte. Jeg syns egentlig at det gjerne kan være ganske så vanskelig å fatte meg i korthet og derfor er Nanowrimo simpelthen paradisisk for meg, jo lenger setning, jo flere ord.
5) Fotnoter og minner. Jeg liker faktisk fotnoter veldig godt i enkelte tilfeller (som med boka "Tilfeldigvis: Arial Footlight's Forhistorie" som forøvrig er en bok jeg Digger med stor D) og gjennom tiden Amy er i det magiske landet Imaginactica (som forresten er et navn der jeg har satt sammen ordet Imagination og ordet Atlantica, sistnevnte er en annen referanse til Disney's "The little mermaid" siden jeg tydeligvis er i en periode der den historien fascinerer meg svært mye, ergo Imaginactica, helt logisk altså) så er det en masse fotnoter der hva som skjer med Melchior Wilde i vår verden. Dessuten skal det i del 2 b være slik at det å ta på enkelte ting for Amy plutselig vil gi henne flashbacks til en episode med henne og Melchior under deres oppvekst (og denne ideen er basert på et plotpoint i spillet "Fragile" som jeg har lest at skal komme til Nintendo Wii neste år, men inspirasjon er da lov). 

Det er andre ting som hjelper meg å ha den mengden ord som jeg har, men der har vi en klar begynnelse i hvert fall 🙂
Og kanskje noen ideer til eventuelle lesere som selv sliter med å få mange ord i det de skriver på….
***
Så livet mitt handler kort oppsummert om Nanowrimo, lesing og internett for tiden og nå skal jeg slutte å skrive på dette innlegget og prokrastinere litt til ved å drikke solbærtoddy og lese aviser før jeg omsider kommer meg i gang med å skrive mens jeg lytter til playlisten jeg linka til i toppen av dette innlegget. Også skal jeg prøve å få blogga igjen innen åtte dager 😉 
*

Oppdateringsinnlegg som i nesten bekymrende stor grad dreier seg om Nanowrimo =0)

Jeg har ikke blogget på en liten stund og det beklager jeg. Det er bare det at jeg ikke har hatt tid for når jeg først skal skrive føler jeg at Nanowrimo fortjener min prioritet og ellers så prøver jeg å få tid til generell nettsurfing, litt filmtitting (allikevel) og ikke minst lesing og nå har jeg jo begynt på yndlingsboka mi igjen og om noe kan kalles en murstein så er det den. Det fine er at dette faktisk har vært en ganske så fin uke, fra tirsdag til onsdag var jeg på dansketur til Fredrikshavn og det var jo litt hyggelig, dessuten ga det meg en dag fri fra jobb. Det eneste aberet var jo at det ikke er så mye å gjøre på danskebåten, særlig ikke når de hadde tatt bort både kinoen og datarommet og den eneste muligheten til å ha strøm på dataen (som jeg hadde tatt med meg for å skrive) var å enten sitte på lugaren eller på gulvet inn i et hjørne et av de få stedene det ellers var stikk-kontakt. Dessuten var det fryktelig dårlig utvalg på Tax Free-en og jeg fant såpass lite godteri som virkelig fristet at jeg har spist det opp allerede. Men jeg fikk tak i noen nye filmer og nå har jeg "Den uendelige historien" på dvd også, noe som vil gi meg enda flere muligheter til å kunne se den og det er bra, det er jo tross alt snakk om den beste filmen i hele verden. Ellers så har uka mi vært ganske så gjennomsnittlig, sånn rent bortsett fra at jeg har vært enda mer usunn enn vanlig egentlig og generelt sett er livet fint.

Også, også har jeg vært flink. Jeg har 15 429 ord nå og ble i dag ferdig med side 53 og dessuten ferdig med del en av historien min, en historie som skal være i tre deler. Det skal innrømmes at jeg har milelange setninger til tider, lar det være plutselige dikt inni mellom og har så mange metaforer og liknende at det er helt sykt, så skriveteknisk sett er dette sikkert ikke noe av det bedre jeg har skrevet, men det fine er at man skal bare skrive, man oppfordres faktisk til å ikke tenke på kvalitet og jeg tror kanskje det er det som gjør at jeg syns det å skrive er mye lettere når jeg holder på med Nanowrimo enn resten av året. Når jeg skriver på Nanowrimo så glemmer jeg at det jeg holder på med faktisk er skriving, da er det sammensetning av ord til en eller annen helhet og rett og slett utrolig spennende, dessuten er det så tøft å kunne skryte i vei om at nå har jeg 5000, nå har jeg 10 000, nå har jeg 15 429 ord, for det høres egentlig enda mer imponerende ut enn det er også og det er moro. Og jeg er veldig spent siden jeg egentlig ikke har planlagt så mye når det gjelder det neste som skal skje i historien, men veien blir som de sier til når man går og det vil vel åpenbare seg hva jeg vil skape tenker jeg.

Men nå tenkte jeg å ikke skrive så veldig mye mer her i dag og heller prøve å blogge igjen enten i morgen eller på mandag, men jeg følte at det trengtes en liten oppdatering bare. Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et kort utdrag fra Nanowrimo-historien min for i år. Dette utdraget er ikke særlig interessant og hverken redigert eller særlig røpende angående videre handling, men det gir et visst inntrykk kanskje og gjør at dette blogginnlegget får noe innhold i hvert fall og ikke bare er generell oppdaterende svada. Og utdraget er fra en scene der hovedpersonene Melchior og Amy sitter på verandaen til huset der Melchior bor og ser på stjernene sammen og er ment som en scene som liksom skal gjøre leseren litt kjent med Melchior og Amy før de introduseres. Videre er det basert på diktet "La oss telle stjerner" som jeg hadde med i mitt forrige innlegg og som var noe av inspirasjonen for konseptet i historien min på en måte som ikke helt kan forklares. Uansett så satser jeg på at det faller i smak og er åpen for å poste flere utdrag etter hvert hvis det skulle være ønskelig 🙂 Vi bables!

-Utdrag fra Nanowrimo 2009-

Klokken 23:32 på en fredag kveld i mars føltes alt annet enn hverdagslig der de satt under stjernene på Melchiors veranda. Karlsvogna liknet nesten ekstra mye på en handlevogn og Amy forestilte seg at hun la oppi varer i den, Orions belte hadde alt annet enn krympet i vask og alle stjernene rent generelt virket så mektige og Amy syntes det var litt magisk hvordan de var små og store samtidig. Melchior bodde i et ganske lite hus med en ganske liten veranda der det egentlig bare var plass til to, men det var nok. Det trengte bare å være ham og moren der eller moren og noen andre eller han og Amy slik som det var nå. Han og Amy og en himmel pakket helt inn i ett stjerneteppe og simpelthen magisk der den overveldende nok malte frem eventyr og bilder og streif av den inspirasjonen bare stjernene kan få frem skikkelig. Nå kunne kvelden vare evig.

'La oss telle dem,' sa Amy.

'Telle hva?' spurte Melchior.

Amy pekte oppover. 'Stjernene.'

'De er så mange, det går ikke an å telle dem,' sa Melchior med en liten latter. Han så bort på Amy som ikke så tilbake på ham, men stirret intenst opp mot stjernene. Det intense blikket fikk han til å tenke at hun sugde til seg stjernene for han visste at han ville finne dem i øynene hennes neste gang blikkene deres møttes. Hun hadde et sånt blikk og det fikk ham til å tro på magi og at ting hang sammen egentlig. Sånt kunne da umulig være helt tilfeldig.

'Vi vet ikke før vi har begynt,' sa Amy, fortsatt like intenst betraktende. Det ble stille, et øyeblikk med stillhet av den der behagelige sorten der ordene føles unødvendige og hele livet handler om og bare være til. Bare være i timene, minuttene, de tause sekundenes spill. Leve, intet mer og intet mindre. Og det fantes ingen andre i verden akkurat da, ikke for dem, verden var Amy og Melchiors lekeplass og deres lek handlet om observasjon av små partikler av støv langt, langt borte, av stjerner. Det hele varte i litt over et minutt, 69 sekunder hvis man skal være nøyaktig, men så hørte Melchior lyden av telling.

'7, 8, 9,' lød det fra rett ved siden av ham og han snudde hodet mot Amy som telte i vei ganske lavt, nesten hviskende, men ikke helt. Hun hadde telt litt allerede og nå var hun plutselig på tallet ni og han begynte å telle sammen med henne fra ti og oppover en stund. Og de satt der og telte stjerner under melkeveien og kjente på at nå levde de, nå var de til og nå var alt mulig.

'Hvor mange stjerner tror du egentlig det er?' spurte Melchior etter at de hadde telt til rundt 100 sammen og han egentlig begynte å bli litt lei av å telle.

'Å, milliarder minst,' svarte Amy. 'Sikkert flere enn hele menneskeheten og alt innholdet i pengebingen til Onkel Skrue til sammen.'

'Såpass,' sa Melchior og smilte der han forestilte seg Onkel Skrues frustrasjon hvis han hadde tenkt på hvordan stjernene var mer tallrike enn formuen hans til og med antakelig. Han kunne bare se for seg en tegneseriestripe med en Onkel Skrue som hoppet opp og ned i fullt raseri, litt á Donald når nevøene hans hadde gjort noe galt. Og det var egentlig ganske fint, det å sitte og forestille seg ting. Da følte man liksom at fantasien i større grad spilte på samme lag som en.

'Hva tenker du på?' spurte Amy som hadde sett hvordan et smil hadde lekt i vei på Melchiors lepper.

'Onkel Skrue,' svarte han.

'Aha,' sa Amy og smilte selv. 'Tror du han ville telt stjerner?'

'Ikke hvis han ikke tjente på det,' sa Melchior.

'Da telte han de nok,' sa Amy og de ble stille igjen på en fin måte. Og Melchior spurte ikke hvorfor Amy mente at Onkel Skrue nok ville telt stjerner for han visste at Amy hadde en helt egen grunn for å tro de tingene hun gjorde og det opprettholdt mystikken at han ikke visste nøyaktig hva disse grunnene var. Dessuten fortjente Amy det mystiske, hun var noe han aldri helt forsto seg på, liksom uutgrunnelig og det gjorde ting magisk. Minst like magisk som stjernene og det faktum at de delte himmelen og nattespillet og flere minutters melankoli der og da. Og at fremtiden var like uviss som nøyaktig hvor mange stjerner de kunne se gjorde ingen verdens ting, om noe så gjorde den ting ekstra fint. Fremtiden var en åpen bok, et ulest eventyr, en sang på en cd man fikk til jul som man enda ikke hadde lyttet til. Alt som fantes var nuet, de små millimetersekundene som sneglet seg vidunderlig stille forbi og pakket inn alle tankene i drømmefnugg, stjernespinn og den finfine troen på at alt er mulig som også var en tro som gjorde at alt var mulig, også å telle stjerner, også å kjenne lykken som en sitrende følelse i hele seg. Og det var natt og stillheten rådet og de frøs ikke, det var bare veldig, veldig kaldt.

Klokken var 00:32 og Amy og Melchior satt fortsatt og betraktet stjernene, sammen.

***