SPRING AWAKENING (laaang anmeldelse skrevet av den heldige, lykkelige og generelt veldig oppstemte Karoline) =D

Tenk deg at du har en film du har gledet deg sykt til å få sett. Eller en bok du har ventet på eller et teaterstykke. I min sammenheng er det snakk om en musikal, nemlig "Spring Awakening". Tenk deg så at du får billetter til den i julegave fra din übergreie mor, men likevel deltar i konkurranser der man kan vinne billetter sånn for moro skyld. Det er det jeg gjorde og nå har jeg altså følt meg som fetter Anton denne uka siden jeg var blant 85 heldige bloggere som fikk sjansen til å se "Spring Awakening" på førpremieren på onsdag, noe som kan bevises ytterligere i eksempelvis disse bildene her:

               
Scenen er rett og slett en stor trapp tøft nok!

                  
Meg ved siden av Adil!!!

Og det er flere bilder inne på facebookprofilen min 🙂 Uansett følte jeg meg allerede etter det veldig heldig siden jeg både fikk sett en musikal før mange andre og man også fikk møte skuespillerne etterpå med det resultat at jeg har et knippe bilder og en hel masse autografer =0)

Så oppdaget jeg på torsdag ettermiddag at jeg hadde vunnet ENDA en konkurranse og denne gang var premien to billetter til premieren på "Spring Awakening" og dermed har jeg nå faktisk sett denne musikalen to ganger utrolig nok OG jeg skal se den en tredje gang lørdag sjette februar. Med andre ord, jeg er i himmelen og skal nå prøve å formulere mine ekstatiske tanker om til en slags anmeldelse av denne musikalen, i hvert fall skal jeg prøve

Anmeldelse av "Spring Awakening"

Musikalen "Spring Awakening" er altså basert på Frank Wedekinds teaterstykke med samme navn, et stykke som ble skrevet i 1891 av alle kule ting liksom. Selve teaterstykket ble forbudt i veldig mange år siden det dristet seg til å ta opp temaer som sex, masturbasjon, homofili, pubertet og andre sånne temaer som da var tabu deluxe selvfølgelig. Men på 70-tallet ble det endelig satt opp i helhet og i 2006 kom musikalversjonen til Duncan Sheik og Steven Sater på Broadway og nå, nå er den her i Norge og en musikal som jeg altså har sett og som jeg digger enda mer enn før!

"Spring Awakening" forteller om et stykke ungdommer i 1890-årenes Tyskland som vokser opp i et strengt og regulerende samfunn der nye tanker heller ses ned på enn å bli akseptert og der fjortenåringer fortsatt får vite at barn kommer med storken og ikke blir informert om noen detaljer. I dette samfunnet har vi Wendla som er en av hovedpersonene og som er en fjorten år gammel jente som opplever den første kjærligheten, en kjærlighet som handler om den godeste Melchior Gabor. De har etter hvert sex med det resultat at Wendla oppdager at nei da, storken er absolutt ikke involvert 😉 Melchior på sin side er en av de andre hovedrollene og er en ung opprørsk gutt som vet alt de andre ungdommene ikke vet og som er mer radikal, frisinnet og ateistisk enn lærerne hans for eksempel hadde foretrukket. Den tredje karakteren som jeg ser på som en hovedperson er Moritz som er en nervøs og usikker ung person som skremmes av de nye tankene og følelsene som puberteten bringer med seg. Videre er Ilse en veldig viktig karakter sånn jeg ser det, men alle ungdommene i historien har på mange måter sin egen historie og derfor er det flere historier parallelt samtidig som det er en rød tråd i hvordan hele stykket i bunn og grunn handler om ungdomstiden og viser at vi har mer felles med ungdommene fra 1890-tallets Tyskland enn vi i første omgang kanskje ville trodd.

Personlig har jeg alltid elsket musikaler og favorittene mine har gått fra å være "Annie" til å være "Les Miserables" og videre til å være "Wicked" (selv om jeg i sistnevntes tilfelle bare har hørt musikken). Nå er "Spring Awakening" favoritten min og det skyldes at jeg føler at den har noe helt eget å by på i forhold til de andre musikalene jeg har sett eller lyttet til før. For eksempel har vi historien. Selv om man ikke skulle være særlig interessert i sex og slike greier så har man vært ungdom, det har vi alle og det er ungdommen denne musikalen forteller om, ja hyller kan man vel nesten si. Man vil uansett finne seg en eller annen karakter å kjenne seg igjen i, være seg Melchior som søker etter svar på alle sine spørsmål og som er rotløs, åpen for nye inntrykk og nysgjerrig overfor alt han ikke blir fortalt. Eller Wendla som når alt kommer til alt er en veldig naiv ung jente som opplever helt nye følelser og sin store ungdomskjærlighet. Eller Moritz og hans nervøsitet og usikkerhet. Man kan så lett kjenne seg igjen i spekteret av følelser som i denne musikalen blir formidlet og blir mint på sin egen ungdom. Samtidig så gjør dette at denne musikalen nok vil treffe best hos ungdom eller unge voksne eller folk som er unge av sinn for ellers kan man se stykket for bare sex og orgasmer og ikke se hvordan det er en dypere historie under alt dette, historien om å vokse opp, en historie om kjærlighet, vennskap, liv og død og at verden egentlig er veldig merkelig. Dessuten er dette en sånn musikal som er veldig symbolsk, det er liksom sånn at det ikke egentlig er selve historien som er det viktigste, men alle følelsene i bunnen av den, noe som også kommer frem i hvordan det visstnok ikke er meningen at karakterene bare skal bryte ut i sang, men at sangene heller skal formidle tankene til karakterene, noe som jeg personlig tror vil gjøre at denne musikalen virkelig vil passe perfekt også for de som i utgangspunktet ikke er så into musikaler. Hvis du enten er ung eller har vært det og husker det så er "Spring Awakening" midt i blinken altså =0)

Oslo Nye Teaters versjon av "Spring Awakening" har gjort ting som kulisser og rekvisitter og slikt veldig enkelt og greit. Hele scenen er rett og slett en diger trapp (som jeg personlig ble litt nervøs av siden hvert trinn var så høyt og det hadde vært fryktferdelig kjipt om en av skuespillerne falt i den eller noe sånt, men alt gikk helt bra heldigvis) og det er heller liten bruk av rekvisitter ellers. Dette syns jeg er veldig positivt for ikke bare er det økonomisk sett gunstig sikkert med hensyn til utgifter og slikt, men det gjør også at man får skuespillerne helt oppi trynet på en god måte. De føles så nær deg der de bare er noen trappetrinn unna og du føler liksom at du nesten blir en del av musikalen du og, særlig under sangen "Føkka" (som er dritkul, bare se: http://www.youtube.com/watch?v=j-p3MllxiKM) da skuespillerne rett og slett steller seg over stolsetene og synger i vei, noe som er skikkelig rått! Videre er det to skuespillere som tar seg av voksenrollene og da har vi Helle Haugen som er alle de voksne kvinnerollene og Geir Sundberg Kvarme som er alle de voksne mannerollene. Disse to sistnevnte trenger bare å skifte rekvisitter og så er de hver forskjellig karakter. Eksempelvis er Helle Haugen moren til Melchior med en gang hun tar på seg briller og har håret i flette nedover ryggen og det trenger ingen å si noe om heller, vi bare skjønner hele tiden at nå skal hun være denne karakteren og nå, når hun lager en sånn rar gispende lyd så er hun en av lærerne og så videre. Med andre ord er dette en veldig smart oppsetning sånn sett og det passer veldig godt til en musikal som er veldig naken og mer down to earth enn musikalene til for eksempel Andrew Lloyd Webber som i enkelte tilfeller nesten blir for mye av det gode. Og jeg må berømme lys og lyd for det var utmerket utført og man hørte veldig godt hva folk sa og fikk med seg teksten på sangene og alt det der. Jeg så forestillingen sammen med bestevenninnen min i går for eksempel og hun kom så godt inn i sangene at det var hakket før hun sang med under hvert musikalnummer og hun hadde ikke på noen måte min ekspertise 😉

Og noe av det som gjør "Spring Awakening" så bra er musikken som er noe av det kuleste jeg har kommet over. I utgangspunktet har jeg jo vært obsessed med cden siden juli i fjor, men det er noe annet å se en sang fremføres live, det gir en ekstra edge til det og i tillegg var jo noen av sangene enda bedre på norsk enn på engelsk tøft nok. Og det er et stort spennvidde når det gjelder sangene for vi har sanger som "Mitt dop er deg" ("My junk" på engelsk) som melodi og tekstmessig sett bare kunne vært en koselig popsang på radio (på scenen er den litt mer eksplisitt da for å si det sånn) og så har vi veldig rolige sanger som "Rør meg" ("Touch me") og "Jeg vil bli såret" ("The word of your body"). Samtidig har vi også sanger som "Dritten i livet" ("The B**** of living"), "Ingenting igjen" (And then there were none") og "Føkka" ("Totally F*****") og de tre sistnevnte er så tøffe og rå at de hadde hørt like godt hjemme på en rockekonsert og er en av hovedgrunnene til at man virkelig ikke MÅ være musikalfan for å like "Spring Awakening" for sangene er veldig lite typisk musikalmusikk, i stedet er det noe helt annet og så inni hampen fengende at jeg for øyeblikket har hatt "Føkka" på hjernen i over en uke til min store fornøyelse 😉 Og vær så snill, kjære leser og søk opp "Spring Awakening" på youtube og se alle klipp dere kommer over. Eller enda bedre, kjøp cden for dere kommer ikke til å angre, dette er nemlig blant det mest fantastiske man kan komme over sånn uansett liksom!

Jeg må jo nevne skuespillerne og da føles det nærliggende å starte med Adil som spilte Moritz. Han var nemlig PERFEKT og gjorde ene og alene at Moritz er den nye favorittkarakteren min i "Spring Awakening", med Melchior på en klar andreplass. Adil er jo for meg mest kjent fra Dansefeber, men jeg har vært fan av ham en stund og han var en av de jeg gledet meg mest til å se i "Spring Awakening". Og han er perfekt, helt perfekt, han gestalter rollen som Moritz på en så god måte at man har bøttevis med sympati på lager og virkelig nyter Moritz sine sanger. Dessuten synger han bra også og man kan riktignok høre at for eksempel Heidi Ruud Ellingsen og Sofie Bjerketvedt teknisk sett er mer skolerte sangere, men Adil har liksom denne råheten og upolertheten som Moritz trenger, noe naturlig, noe ekte er der og det gjør at det blir vidunderlig. Og ellers må jeg trekke frem Jens Petter Olsen som Melchior for Melchior er i utgangspunktet en karakter jeg liker veldig godt (så mye at jeg oppkalte den ene hovedpersonen i Nanowrimo-historien min etter ham faktisk) og Jens Petter Olsen er vel så bra som Melchior på cden min og har den uslåelige kombinasjonen av at han er pen å se på, synger utmerket og har all den karismaen man trenger for å gestalte en så tøff karakter som Melchior. Ellers tenkte jeg etter førpremieren at Lena Kristin Ellingsen teknisk sett er litt bedre på skuespilldelen enn sangen, men etter i går gikk det opp for meg at hun faktisk er fantastisk på sangen også. Riktignok er hun ikke den med mest særpreg i stemmen, men hun synger så pent og så klart og stemmen hennes formidler så utrolig godt Wendlas naivitet og sterke følelser. Jepp, hun er perfekt! Jeg likte ellers Trude Øines som Ilse veldig godt, syns Helle Haugen og Geir Sundberg Kvarme var geniale som de forskjellige voksenkarakterene, digget Espen Bråten Kristoffersens Georg og syns Heidi Ruud Ellingsen og Sofie Bjerketvedt synger så bra at de kunne synget navnene i telefonkatalogen og jeg ville kjøpt cden =0) Og etter førpremieren tenkte jeg at gay love-greia til Hanschen og Ernst var litt brå i oppsetningen til Oslo Nye, men etter i går har jeg kommet frem til at dette er en bra ting selv om jeg ikke kan sette ord på hvorfor. Og angående det så sang de replikkene sine i sangen "Dritten i livet" helt fenomenalt, det var nesten som å høre de som synger bortimot det samme på cden fra den amerikanske versjonen. Ja, generelt så var alle sangene utrolig godt oversatt til norsk for det er vanskelig å oversette musikalsanger og beholde den samme meningen i teksten og her har det blitt gjort ekstremt godt! Og nå tenker jeg at det hadde vært fullstendig perfekt for øvrig om det hadde kommet cd med den norske versjonen, den ville jeg i så fall kjøpt med en gang 😉

Så, jeg har egentlig ingenting konkret å sette fingeren på for jeg nøt virkelig "Spring Awakening" begge gangene jeg så den og kunne med glede sett den 100 ganger til, bare sett den igjen og igjen og igjen for det ER verdens mest OMFG-vidunderlige musikal ever. Ja, den er helt <3 og hjertelig tusen takk til Kjersti Horn for å ha satt opp nettopp denne musikalen, tusen takk fru Fortuna for at jeg får sett den flere ganger og tusen takk til alle skuespillere for en av mitt livs desidert beste opplevelser =0)

Karoline er HAPPY!!! og deler utdrag fra litterære prosjekter =0)

Heisann, kjære bloggverden. Jeg vil starte dette innlegget med å si dette, nemlig: JEGERVERDENSHELDIGSTE!!! Grunnen til dette er at jeg faktisk vant en konkurranse, dvs. jeg, Karoline, Hun som nesten aldri vinner noe som helst vant noe og det er til og med noe jeg har hatt veldig lyst til å vinne også. Jeg fant nemlig denne konkurransen: http://kampanje.blogg.no/1263306439_vinn_billetter_til_sp.html (en konkurranse som nå er over så vidt jeg vet) og der kunne man vinne billetter til å se "Spring Awakening" (som lesere av bloggen min kanskje husker at jeg babla i vei om i mitt forrige innlegg blant annet) på førpremiere på onsdag. Jeg har altså billetter til å se "Spring Awakening" på Oslo Nye Teater den sjette februar, men har selvsagt lyst til å se det som muligens er yndlingsmusikalen min for øyeblikket, selv om jeg bare kjenner den via cden og klipp på youtube, flere ganger og konkurransen til blogg.no var mildt sagt episk. Ikke bare ville vinnerne få se musikalen på førpremiere, dvs. før mange, mange andre, men de ville også få mulighet til å møte skuespillere etterpå i følget konkurranseteksten. Ergo måtte jeg jo bare delta og nå er jeg altså en av de heldige utvalgte som vil få en direkte vidunderlig kveld på onsdag og derfor er jeg HAPPY, HAPPY,überhappy faktisk. Dessuten er jeg i utgangspunktet fan av både Adil og Heidi Ruud Ellingsen og de er jo med på "Spring Awakening" (Adil på sin side i en veldig stor rolle, han spiller Moritz) de og. Dessuten har jeg en passe utspekulert plan om å ha oversatt en masse musikaltekster fra engelsk til norsk og så forhåpentligvis få levert det til en eller annen på Oslo Nye Teater i håp om å bringe drømmen om å være musikalsangoversetter ett skritt nærmere virkeligheten. Og akkurat nå er jeg så inni hampen lykkelig at det nesten tyter ut av ørene på meg og vil sannsynligvis gjøre bestevenninnen min helt gal av musikalbabbel efterpå. Men hallo, liksom, jeg skal se førpremieren på en musikal, det er det mest episke som kunne skjedd i livet mitt nå tror jeg. JEGDIGGERDENNEUKA!!!
***
Men nok om det, nå tenkte jeg å dele et utdrag fra en historie jeg holder på med kalt "28 dager og en lyktestolpe" med mine ærede og sikkert totalt uinteresserte lesere og det er bare fordi jeg føler for å gjøre det og uansett liker å dele ting jeg skriver med verden, ikke bare på grunn av at jeg er litt vel glad i oppmerksomhet og komplimenter, men også fordi det å skrive tross alt er en av de tingene jeg er mest opptatt av og da føles det liksom riktig å dele sånt. Utdraget introduserer en karakter i historien kalt Mina Mikalsen og jeg har et lite håp om at hun skal være en sånn karakter som leseren i utgangspunktet ikke finner så veldig sympatisk før hun etter hvert blir bedre og bedre likt og til slutt er en leseren er oppriktig fan av. Og ellers skal historien etter hvert involvere en annen jente ved navn Penelope (og da har jeg liksom mål om at det skal være mye subtext liggende mellom linjene for å si det sånn) og så selvfølgelig en lyktestolpe. Hele konseptet er altså to jenters nattlige samtaler under en lyktestolpe gjennom hele februar og jeg har mål om å skrive ferdig et førsteutkast i løpet av februar hvis alt går etter planen. Men nå skal jeg la være å bable og bare poste dette lille utdraget sånn bare fordi liksom:

Utdrag fra "28 dager og en lyktestolpe"

Navnet hennes er Mina Mikalsen, et navn hun føler hadde passet mye bedre på et gammelt rynkeensemble i nittiåra, siden hun har sett omtrent det samme navnet blant de som ble født før 1920 og som stadig figurerer i Aftenpostens dødsannonser. Og om det derimot ikke er et såpass gammeldags navn som Mina tror det er så er det i hvert fall ganske så kjedelig for riktignok er hun den eneste Minaen i klassen sin, men det er mange som heter Mikalsen i telefonkatalogen. Litt for mange faktisk og i det hele tatt er hele telefonkatalogen et veldig sammensurium av ? sen er, Jensen, Hansen, Larsen og for eksempel Mikalsen. Mina har nemlig sjekket. I det hele tatt har Mina veldig oversikt når det gjelder slike detaljer som andre finner uvesentlige, som hvor mange personer med hvert etternavn det finnes på skolen hennes (deriblant fire med Iqbal som etternavn slik seg hør og bør på Oslo østkant og hele ti med etternavnet Hansen, hun er derimot den eneste for øyeblikket som heter Mikalsen til etternavn, men det er en liten trøst). Andre detaljer Mina vet alt om er hvor mange personer i klassen hennes som har blå øyne (13 av 20, medregnet Mina selv), hvor mange ganger hun rekker å skrive ordet fe på et minutt (77, men så skriver hun ganske fort også) og hvor mange lyktestolper hun går forbi på vei til skolen (hele 28 stykker utrolig nok og hun har telt flere ganger for å være sikker). Hvorfor Mina er så opptatt av detaljer vet hun ikke selv, hun har ikke arvet det fra moren sin som er det mest vimsete eksemplaret av arten menneske som Mina noen gang har kommet over. Hun har ikke arvet det fra faren sin, som riktignok deler Minas sans for orden og systemer, men som har hukommelse som en gullfisk og ved å si det fornærmer man gullfisken. Mina har heller ikke arvet det fra storebroren sin, Mio, en gutt som på den ene siden har et direkte vakkert navn (den heldiggrisen), men også er minst like distré som sin mor. Mio er ellers en ganske grei storebror, faktisk, han tar av og til og kjører henne på jobb med den stilige bilen sin, hvis bilmerke er noe Mina ikke er sikker på, det fins noen temaer der heller ikke hun har peiling. I tillegg er Mio hyggelig, en god lytter og en litt sånn enfoldig type som Mina automatisk ville følt litt sympati med uansett siden hun ikke tror virkeligheten er lagt til rette for naive, smådumme, men oppriktig hyggelige mennesker som broren sin. At virkeligheten heller ikke er lagt ordentlig til rette for smarte lesehester med manglende tro på menneskeheten generelt sett, dvs. Mina selv, prøver hun bare å fortrenge. Men tilbake til lyktestolpene. Mina har en spesiell respekt for dem og hun vet ikke helt hvorfor, hun vet bare at hun liker dem. Det har hun alltid gjort egentlig og det er ikke sånn at hun bukker for dem eller deklamerer poesi til dem eller noe sånt. Men hun anerkjenner dem, hun ser verdien i deres virke for å lyse opp verden bit for bit og hun har i det siste hatt denne tendensen til å gå ut til en spesiell lyktestolpe hver kveld bare for å hilse på. Og å skrive, lyktestolper er nemlig en av de mange tingene som inspirerer Mina Mikalsen, en jente som, lik så mange andre, er fylt med forfatterdrømmer.

Nettopp denne dagen, den første februar og en søndag, går Mina som vanlig og setter seg ved siden av lyktestolpen rett utenfor leiligheten der hun bor. Og så sitter hun og bare tenker for akkurat der føles det så lett å tenke og det er en slik ro som hun ikke føler at er mulig å finne frem til andre steder. Og så tenker hun, ikke på noe spesielt, men alt og ingenting og bearbeider dagens inntrykk (der i blant observasjonen av at Minas lærer i engelsk, frøken Sommerbakken, ikke kler lange kjoler siden de drukner hennes allerede ganske korte og staute skikkelse fullstendig). Mina skal ikke påstå at hun har veldig peiling på mote, men hun leser av og til morens Se og Hør blader, til tross for at hun ser på slike overfladiske ting som direkte forkastelig, og noen få av kommentarene til Jan Thomas har festet seg inne i Minas hode, skjønt hun aner ikke hvorfor. Men det er liksom en del av henne som nærmest kan høre at han kommenterer på antrekk av og til og hun hørte stemmen hans inne i hodet veldig godt da hun så frøken Sommerbakkens kjole. Mina selv er veldig lite glad i kjoler eller skjørt for den saks skyld og har alltid følt at hun hadde hatt det mye lettere om hun var gutt for de trenger ikke pynte seg med kjoler eller skjørt, de slipper tull som mensen (hun nekter å tro at stemmeskiftet er like ille) og hun har en slags ide om at gutter har mye mindre krav satt til seg. De kan bare være seg selv, de, tenker Mina og glemmer helt alle bøker og filmer hun har opplevd som har vist henne at, jo da, det å være gutt kan by på frustrasjoner det og. Uansett sitter Mina gjerne og tenker like ved sin yndlingslyktestolpe og denne dagen føles været perfekt disponert for tankespill. Det snør ikke og kulden som har preget en rekke dager i januar er i stor grad borte og erstattet av, om ikke varme, så i hvert fall en mildere temperatur liggende i lufta. Det er rundt to-tre kuldegrader og Mina er kledd i en fin strikkejakke i hvitt som moren hennes mener er for tynn, men som Mina syns er helt perfekt. I tillegg har hun på et rødt skjerf og det er i mindre grad på grunn av at det er vinter og i større grad fordi Mina er veldig glad i skjerf. Ja, så glad i dem at hun vurderer å starte en fangruppe for dem på Facebook, der hun er under dekknavnet Mimosa Ravnehjerte, liksom for å sikre full anonymitet. Dessuten har ikke Mina egentlig lyst på venner på Facebook, men er der for å leke spion og snike rundt på folks profiler, titte på bilder og kunne følge med på folks liv uten at de vet det, en tanke hun finner så tiltalende at det er direkte magisk. Og hvorfor Mina kaller seg Mimosa Ravnehjerte er enkelt og greit at Mimosa er et fint navn som minner litt om hennes, men bare er ti ganger vakrere. Og Ravnehjerte skyldes Minas forkjærlighet for ''Brødrene Løvehjerte'', en historie hun har elsket siden hun var fem år og som hun har lest og sett på film så mange ganger at hun kan sitere alt bortimot. Men Mina har sørget for å bruke Ravnehjerte fremfor Løvehjerte siden hun kjenner seg mer igjen i ravner enn løver. Dessuten virker det mer mystisk og mystiskhet er alltid et pluss.

Mina tenker på mystiskhet og så glir tankene i en rolig overgang over til andre subjekter som lyktestolpen, nettopp denne lyktestolpen som så vidt Mina vet har vært der bestandig, i hvert fall kan hun ikke huske en tid uten den. Denne lyktestolpen er like grå og bunnsolid som alle andre lyktestolper hun har kommet over og skiller seg egentlig ut på veldig få måter. Det eneste må være lyktestolpens skygge som Mina er overbevist om at er litt lenger enn andre skygger, en liten detalj av det særdeles uviktige slaget som hun likevel finner interessant. En lengre skygge kan bety at noe rommer mer og da blir det kanskje plass til flere tanker også, Mina er i hvert fall fullstendig overbevist om at hjernen hennes arbeider på en annen måte under denne lyktestolpen for tankene flyter av gårde, flyter som på såpebobler som igjen hentes av små vindpust som igjen tar dem med til fjerne strøk. Og så vender tankene tilbake og Mina blir overbevist om at, hvis hun bare kunne ta tak i en av de langtveisfarende tankene, legge den varsomt i hendene sine og betrakte den, tanken da ville ha vokst en smule på grunn av nye inntrykk og slike ting. Og det er en fin tanke, like fin som de vinterdagene da det er passe kaldt og det akkurat er nok vind til at kinnene får malt frostkyss på seg, like fin som å dele en kveld og en lyktestolpe og en slik merkelig stillhet som gir en tro på at alt er mulig.

Mina glir av sted på alle de ekstremt mange tankene sine, glemmer alt system, all logikk, alt som ellers er henne, bare drømmer seg bort og merker det ikke før veldig sent at noen er på vei mot lyktestolpen, noen som kanskje også vil dele en kveld med en lyktestolpe.
***
Og nå, med posting av utdrag og generell jegerlykkeligogbaresvever-babbel unnagjort så skal jeg spise middag straks mens "Spring Awakening"s finfine sanger spilles på repeat i hjernen min og jeg smiler ekstra mye. Forvent dere ellers masse babbel om førpremierearrangementet enten på torsdag eller fredag og da gjerne bilder hvis kameraet vårt har begynt å virke igjen. Livet er fiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiint!!!

Karoline føler for å obsesse litt til over Spring Awakening =0)

Jeg har muligens nevnt en musikal som heter "Spring Awakening" noen få ganger her eller veldig mange ganger og jeg kommer tilbake til denne musikalen også her. Nå skal jeg nemlig bruke et blogginnlegg på å obsesse enda litt til. Fakta er nemlig at denne musikalen altså settes opp i Oslo (YES!) nå snart (wohoo!) og at jeg har billett til å se denne forestillingen den sjette februar (hoppeoppognediekstase-ting) og nå er det sånn nøyaktig en uke til premieren og dermed så har det, til min store fornøyelse, stått om "Spring Awakening" i en rekke artikler som jeg selvsagt har lest opp til flere ganger på nettet. Og mens jeg har drevet med dette fant jeg denne videoen: http://www.youtube.com/watch?v=j-p3MllxiKM&feature=player_embedded. Der kan man høre den norske versjonen av den übertøffe sangen "Totally Fucked" og jeg liker faktisk den norske versjonen best tror jeg selv om denne sangen er skikkelig kul på engelsk og, noe som bevises her: http://www.youtube.com/watch?v=fIx7yW9FMfw&feature=related. Grunnen til at jeg liker den norske versjonen best er refrenget som på norsk går som følger

"Du er føkka nå, bare drit og dra,
dette kan du ikke rømme fra.
Føkka for godt, de vil ta deg nå
og du veit du hakke sjans"

noe jeg syns høres mer ungdommelig ut enn "Totally fucked" og i tillegg gir sangen litt sånn ekstra slang liksom. Og dette klippet av denne sangen på norsk fant jeg for to dager siden og så tittet jeg på det klippet ikke mindre enn fem ganger i løpet av to timer i går kveld, noe som ved senere ettertanke kanskje ikke var så lurt. I dag har nemlig refrenget om at "du er føkka nå, bare drit og dra" og resten av hele pakka spilt på repeat omatt og omatt i hjernen min i ett sett og i stad holdt jeg på å bli litt sprø av det, men denne følelsen kjempet om kapp med den delen av meg som tenkte "yes, jeg har soundtrack til livet mitt i dag på en måte" selv om dagen min var alt annet enn føkka egentlig. Det største problemet er at jeg, når jeg har en sang på hjernen, får lyst til å synge med og det kan man egentlig ikke gjøre om man er på jobb hvis ikke man vil ha veldig rare blikk. Dessuten synges det jo noen stygge ord i sangen som "føkka" og "drit og dra" og her syns jeg sånt er bare kledelig, men det gjør at man bare kan synge med om man er på rommet sitt siden jeg tror moren min hadde reagert om jeg gikk rundt og sang "du er føkka nå, bare drit og dra". Resultatet av dette er at jeg nå har spilt gjennom dette klippet flere ganger etter hverandre etter at jeg kom hjem fra jobb mens jeg sang med av full hals siden ingen kunne høre meg. Det som er med sangen "Totally Fucked" både i norsk og engelsk utgave er at den har noen partier der det bare synges "bla, bla,bla,bla, bla, bla, bla" og den delen er ekstra lett å få på hjernen siden det er sånn repiterende og sånt og har også spilt noen runder på repeat i hodet mitt i dag.

Men nå tenkte jeg å dele litt veldig lite fascinerende informasjon om hvordan jeg oppdaget musikalen "Spring Awakening" (som nå sakte, men sikkert kanskje har utviklet seg til å bli min desiderte favorittmusikal selv om jeg enda ikke har sett den). Alt sammen startet våren 2009 da jeg hørte denne musikalen nevnes på nettet, men ikke viet den noen spesiell interesse. Men så endte jeg opp med å bestille "Spring Awakening"-cden ved en ren tilfeldighet på nettet siden den hadde fått en del gode skussmål og sånt og fikk den i posten fra Amazon.com helt i slutten av juni i fjor og hadde et eureka-øyeblikk. Det er noen ganger man ser en film og vet at man har sett noe helt spesielt eller lest en bok og vet dette er noe du alltid vil tenke lykkelig tilbake på også videre. Noen få ganger opplever man noe og vet at man er betatt. Sånn var det da jeg satte på "Spring Awakening"-cden min for første gang, helt fullstendig magisk. Jeg var oppriktig fascinert av cden etter at jeg hadde hatt den i fire-fem dager og fascinasjonen har bare vokst og vokst for hver uke som har gått. I juli i 2009 hørte jeg for eksempel på "Spring Awakening"-cden to-tre ganger hver eneste dag sånn bortimot og etter hvert har jeg funnet ut at denne musikalen har opptil flere aspekter som gjør at jeg elsker den.

For det første er det musikken som egentlig skiller seg ut en del fra annen musikalmusikk. Her er mange av sangene oppriktig rocka og gir mer rockebandfølelse enn musikalfølelse, noe som jeg faktisk merkelig nok liker veldig godt. Jeg elsker virkelig musikalsanger som er veldig typisk musikaler og altså, men det er noe med den jordnære rocka greia med "Spring Awakening" som gjør at den føles ekstra tilgjengelig på en måte. Sanger som "The bitch of living" for eksempel kunne like greit vært på en cd med et band som Pink Floyd (som jeg trodde var kokk da jeg var liten av en eller annen grunn) eller noe sånt og det er i det hele tatt en veldig ungdommelig stemning over sangene i denne musikalen som gjør at det blir veldig episk.
For det andre er det temaene som tas opp. Jeg tror egentlig at jeg er en ganske uskyldig og naiv type, men elsker samtidig at tabuer brytes og det til gangs i "Spring Awakening". Jeg liker at man her har en musikal der handlingen skjer i 1891 i Tyskland mens temaer som tas opp er alt fra homofili til sex og videre til incest bare for å nevne noe. Det er liksom en del av meg som ikke klarer å komme over at denne musikalen faktisk er basert på et teaterstykke med samme navn som ble skrevet av Frank Wedekind i 1890 (og det stykket har jeg og det har jeg også lest og skal lese igjen snart). Det er bare så inni hampen tøft at Frank Wedekind tok opp temaer som fortsatt til dels er tabu
nå for 120 år siden og da er det jo bare en bonus at Frank Wedekind er skikkelig pen også, bare se:

Og det føles noenlunde teit å si at jeg har en liten crush overfor en forfatter som døde for 92 år siden, men jeg veit jo at jeg ikke er den eneste som har opplevd det og det er jo en liten trøst. Men, å, han har bare så utrolig pene øyne og jeg er egentlig ikke noe glad i barter, men Frank Wedekind kler det på dette bildet som jeg har funnet og som forestiller ham da han var 19 år. Han var rett og slett virkelig pen som nittenåring enkelt og greit.

Jeg har pratet om "Spring Awakening" blant annet i dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1246636113_03jul2009.html og gjentar meg selv sikkert massevis her, men så er det noe med denne musikalen som fascinerer meg ekstremt mye, det er få ting jeg har blitt så obsessed overfor altså. Og følgelig var det som om jeg hadde kommet til himmelen da jeg en oktoberdag i fjor leste at denne musikalen skulle settes opp i Oslo på Oslo Nye Teater. Da var det som om noen hadde tatt den beslutningen med meg i tankene på en måte for her var det knapt tre måneder siden jeg hadde blitt betatt av en musikal og så  skal den tilfeldigvis settes opp i Norge. Sånt kan ikke være rent tilfeldig, det går bare ikke og jeg ble bare mer frelst av musikalen "Spring Awakening" med det resultat at jeg fikk tak i teaterstykket musikalen var basert på, skrev "BILLETTER TIL SPRING AWAKENING" med store bokstaver på ønskelista mi og det var også en medvirkning til at jeg ble interessert i programmet "Glee" tror jeg siden hun som spiller Wendla på "Spring Awakening" har en av hovedrollene i "Glee" Og nå for tida blir jeg bare mer og mer fascinert av programmet "Glee" også tilfeldigvis (der Quinn altså åpenbart er forelsket i Rachel, man kan ikke tegne pornografiske tegninger av noen på jentetoalettet uten at det ligger noe under, bare synd jeg er Rachel-Finn shipper) =D

Og jeg greier faktisk å ha et ganske objektivt forhold til musikaler selv om jeg elsker dem og det innebærer at jeg skjønner hvorfor noen ikke liker dem. For det er litt rart med personer som plutselig bryter ut i sang og dans og det er ikke alle som kan komme forbi det komplett ulogiske i slike scenarioer. Men her er også en av tingene som skiller "Spring Awakening" fra mange andre musikaler. Det er nemlig visstnok meningen at karakterene bare tenker i mange av sangene, sangene illustrerer tankene på en måte og dette gjør at man også får lett for å kjenne seg igjen. For man har en hel masse tanker når man er fjorten, femtenårsalderen og de kan gjerne være som små sanger i seg selv.
***
Anyway så er "Spring Awakening" en musikal jeg har blitt utrolig glad i og jeg har seriøst sjelden gledet meg så mye til noe som jeg gleder meg til å se "Spring Awakening" tror jeg for jeg har veldig tro på at det kan bli veldig bra. Dessuten har alle klippene jeg har sett fra den norske versjonen vært fenomenale og jeg syns bare det er så flott at noen teatre setter opp musikaler som er litt mer ukjente. Det viser at de tør å ta sjanser og er også utrolig smart siden "Spring Awakening" er en musikal som i ekstra stor grad nok kan tiltrekke seg et ungt publikum. Ikke minst fordi den har sånne kule bonuseffekter som gay love (Hanschen & Ernst) og virkelig tar ungdomstidens mange følelser fullstendig på alvor. Og sangtekstene er direkte nydelige i tillegg 😉
 *
Så da har jeg obsessa litt til overfor denne musikalen og det kan hende dette er totalt uinteressant, men det interesserte meg og jeg blogger ærlig talt mest for min egen del. Uansett, jeg gleder meg til å se "Spring Awakening" og skal nå se på klippet med norske versjonen av "Totally Fucked" tre-fire ganger til!

Historien om herr Sommer

"På den tiden da jeg ennå klatret i trær – det var lenge, lenge siden, mange år og årtier, jeg var bare såvidt over en meter høy, brukte skostørrelse åtteogtyve og var så lett at jeg kunne fly – nei, det er ingen løgn, jeg kunne virkelig fly den gangen – eller i det minste nesten, eller mer korrekt: Det ville i sin tid vært mulig for meg å fly om jeg virkelig for alvor hadde villet det og faktisk hadde forsøkt det, for… for jeg husker godt at det var så vidt jeg ikke fløy, det var om høsten, jeg gikk i første klasse. da jeg gikk hjem fra skolen og det blåste så kraftig at jeg, uten å bre ut armene, kunne legge meg mot vinden lik en skihopper, ja enda lenger frem uten å falle… og da jeg så løp mot vinden, ned over engen fra skolehøyden – skolen lå nemlig på en liten åskam utenfor landsbyen og bare sparket litt fra bakken og bredte ut armene, da løftet vinden meg og jeg kunne  uten å anstrenge meg gjøre hopp på to-tre meters høyde og ti-tolv meters lengde – eller kanskje ikke fullt så langt og fullt så høyt, det spiller jo ingen rolle! – i allfall fløy jeg nesten, og om jeg bare hadde kneppet opp frakken og tatt skjøtene i hendene og bredt dem ut som vinger, ville vinden ha løftet meg helt opp og jeg ville med største letthet ha seilt fra skoleåsen over dalsøkket bort til skogen og over skogen ned til sjøen, hvor huset vårt lå, og mens min far, min mor, min søster og min bror, som alle var for gamle og tunge til å fly, så på i grenseløs undring, ville jeg tatt en liten sving over hagen for så å sveve ut over innsjøen, nesten over til den andre bredden, og til slutt ville jeg ha latt meg bære i makelig fart tilbake og fremdeles ha kommet hjem i tide til middagen."
 
Slik begynner boka "Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind og jeg har egentlig ikke hatt noen som helst plan om å bruke alle innlegg jeg skriver for tiden på anmeldelser, men det er jo bortimot umulig å la være når bøkene jeg leser viser seg å være så inni hampen vidunderlige. Og jeg var kanskje positiv til "Legenden om Sally Jones", men denne var enda bedre og vel verdt litt obsessing fra min side.


"Historien om herr Sommer" av Patrick Süskind er vakkerhet pakket inn i en forholdsvis tynn bok på 120 sider og er en av de bøkene der det både skjer veldig lite og veldig mye samtidig. Boka fortelles av en ikke navngitt gutt som forteller om et knippe episoder fra hans oppvekst. I tillegg så fortelles det om den mystiske karakteren herr Sommer som alltid er ute og går uansett vær. Og det er egentlig veldig umulig å oppsummere handlingen for det er liksom ikke den som er fokuset føler jeg og heller ikke herr Sommer for den saks skyld. I stedet er det en bok som minner meg om "Den lille prinsen", en sammenlikning som også føles passende siden det er den samme voksne barnsligheten her. Med det sikter jeg til at denne boka helt tydelig er skrevet av en voksen, men da en voksen som tydelig husker hvordan det var å være et barn og tar barndommen ordentlig på alvor. Boka minner meg også litt om Roald Dahls og Michael Endes skrivestil, men det er på en måte noe helt annet også som seg hør og bør. "Historien om herr Sommer" er nemlig helt unik.

En av grunnene til at jeg elsket denne boka var begynnelsen (som er utdraget jeg tok med over) fordi det har en utrolig sterk gjenkjennelseseffekt for meg, jeg har også løpt av sted når vinden har blåst og hatt følelsen av at jeg, om jeg bare flakset litt med hendene, ville fly hvis jeg bare fikk nok fart. Og videre er det et tidspunkt der bokas forteller vurderer å ta selvmord og tenker seg begravelsen sin og hvordan alle vil savne ham og slikt og, mens jeg aldri har vurdert selvmord seriøst, jeg har hatt en del sånne filosoferinger selv, hvem har egentlig ikke det… Og jeg elsker det når jeg leser en bok og kjenner meg igjen i tankene som beskrives og her var det å kjenne seg igjen veldig, veldig lett. Videre er det et veldig flytende språk som er lett å lese og er sånn herlig dypt på en enkel måte á Tommy og Tigern og "Naiv Super". Og "Historien om herr Sommer" har også dette med seg med at det legges vekt på detaljer, det blir for eksempel nevnt nøyaktig hvor høy fortellerpersonen er når han lærer seg å sykle og slike ting og det føles på mange måter riktig siden man er opptatt av detaljer som barn, da er man for eksempel syv og et halvt år, mens man som voksen er bare for eksempel 24 og hvert fall ikke legger til et halvt. Dessuten har boka både noen fotnoter (og jeg er fotnotefan), et oppriktig vakkert språk med fin bruk av metaforer, en forteller som hopper fra det ene temaet til det andre lik meg når jeg prøver å fortelle om noe jeg har opplevd og så er det dette med at jeg siterte to sider i begynnelsen av dette innlegget da, en bok må nesten være fin når man starter et innlegg om den med å sitere hele to sider av den og egentlig har lyst til å sitere hele historien selv om det hadde blitt et fryktferdelig langt blogginnlegg.

Også er det dette med illustrasjonene da. "Historien om herr Sommer" er en helt alminnelig vidunderlig bok på 120 sider som tilfeldigvis har en del illustrasjoner av en som heter Sempé og de er helt nydelige små søte akvarellbilder som er like enkle og dyptloddede som teksten i boka og som er direkte vakre. Jeg skulle vist eksempler, men fant egentlig ganske få illustrasjoner fra denne boka på nettet, men bare tro meg når jeg sier at disse illustrasjonene er skjønne og en annen grunn til at jeg sammenlikner den med "Den lille prinsen", en bok som jo også har nydelige illustrasjoner.

Det må dog innrømmes at dette ikke er en bok som passer for alle, selv om den passa perfekt for meg. Noen vil for eksempel tenke at den er en barnebok siden det handler om barndom og er en ganske tynn bok som også er illustrert og det er den ikke. På grunn av bokas slutt, som er litt brå og både åpen og lukket samtidig, og at boka når alt kommer til alt er både symbolsk og mystisk så føler jeg nok at man ikke ville fått det samme utbytte av den som barn. Dessuten er det litt en sånn bok som krever tålmodighet siden den er veldig zen etter min mening, den er stille og reflektert og roper ikke etter oppmerksomhet, men er heller beskjeden og med en stille trygghet ved seg som om den vet hva den er god for selv hvis leseren ikke skjønner det. Og det er litt merkelig, men jeg liker denne stille nostalgiske stemningen som denne boka maler frem være seg i bilder så vel som i språk. Jeg sitter litt igjen og tenker at dette er noe helt spesielt og jeg vet at jeg mer enn gjerne vil lese "Historien om herr Sommer" igjen for det er en av de bøkene som gir sommerfugltanker og inspirasjon og som minner en på hvorfor det å lese er <3 hvis man skulle ha glemt det, noe jeg heldigvis ikke har 🙂

Terningkast 6 selvfølgelig =D
***
Og jeg blogga i går og jeg har sympati med meg selv til tross for at jeg ikke er noe mer enn bare sørpeforkjøla og jeg har nå et storslått dilemma angående hvilken bok jeg skal lese nå, det er vidunderlig mange muligheter 😉

Og når alt kommer til alt er jeg happy og har nå tenkt å lage meg varm drikke igjen snart!

Legenden om Sally Jones (en anmeldelse av en virkelig eventyrlig bok)

Det er noen bøker som er unike, som har dette ekstra laget med tryllestøv kastet over seg og trollbinder leseren, som passer for de aller, aller fleste og som i tillegg er oppriktig vakre. "Legenden om Sally Jones er en av de bøkene.

"Legenden om Sally Jones" av Jacob Wegelius

"Legenden om Sally Jones" kom først ut i 2008 i Sverige og er skrevet og illustrert av Jacob Wegelius (som for så vidt har et etternavn som jeg syns er perfekt forfatternavnmessig sett), en forfatter som har gitt ut et knippe andre bøker, men som jeg ikke tror har blitt oversatt til norsk, det vil si ikke før nå. Nå finnes nemlig "Legenden om Sally Jones" på norsk og takk og lov for det, denne boka er nemlig forholdsvis perfekt og hadde den ikke kommet på norsk hadde jeg kanskje ikke oppdaget den.

«Fortellingen begynner en tropisk uværsnatt for rundt hundre år siden. Da fødes en gorillaunge dypt i den afrikanske regnskogen. Verken måne eller stjerner lyser denne natten. Derfor spår flokkens eldste at den nyfødte kommer til å rammes av mange ulykker i fremtiden.»

Boka begynner med disse setningene og gjorde at i hvert fall jeg bortimot med en gang ble ganske så nysgjerrig på hva disse ulykkene ville være og hvordan det ville gå med den lille gorillaungen. Så jeg leste ivrig videre og fant snart ut at denne gorillaen fikk navnet Sally Jones, derav navnet på boka. Dette er virkelig oppriktig talt en legende, en sprudlende legendarisk fortelling om en gorilla og hennes mange eventyr. Teknisk sett er "Legenden om Sally Jones" en barnebok med sine illustrerte sider og forholdsvis enkle språk, men jeg vil tro at man kan få mye glede av den også når man er eldre. Det er nemlig en historie der så utrolig mye spennende skjer og Sally Jones opplever blant annet å være tyv, være i dyrehage, være del av et omreisende sirkus, være på båt og mye mer i en eventyrlig bok som ikke på noen måte kan oppsummeres egentlig, den må oppleves. Og på 107 sider og med så masse illustrasjon at det nesten blir som en ekstra tykk bildebok med ord så er det en rask bok å lese gjennom, men man får samtidig mer sympati og engasjement overfor karakterene i denne boka enn i mange mye voksnere og tykkere bøker jeg har lest. Og man mister aldri interessen, men blir så interessert at jeg for min del tror jeg vil lese gjennom denne boka opptil flere ganger til bare i dag. Så karakterene er veldig interessante og slutten er rett og slett perfekt og når boka i tillegg er sinnssykt gjennomtenkt med en rød tråd hele veien og faktisk lærer deg litt om verden i tillegg så er jo det en skikkelig bonus.

Og noe av det som gjør denne boka så herlig er illustrasjonene som Jacob Wegelius også står bak og de er fullstendig vidunderlige og hovedgrunnen til at jeg faktisk endte opp med å låne denne boka fra biblioteket i går. Man kan se en del gode eksempler på disse illustrasjonene på Jacob Wegelius sin hjemmeside som man finner her: http://www.jakobwegelius.com/index.php og jeg for min del falt helt pladask for Jacob Wegelius sin stil som har noe litt gammeldags over seg, men på en veldig fin måte. Det er noe klassisk ved Wegelius sine illustrasjoner som gjør dem veldig sofistikerte og samtidig har de noe herlig eventyrlig ved seg og en detaljrikdom som gjør at man gjerne kan se på bildene alene i flere minutter i strekk. Og jeg anbefaler folk på det sterkeste og gå inn på nettsiden hans der man kan se litt eksempler på illustrasjonene hans og så bør de lese boka "Legenden om Sally Jones" for det er virkelig en fantastisk bok. 

Jeg nevnte at den passer for alle og det mener jeg virkelig. For barn som ikke kan lese er den utmerket til høytlesning for eksempel, hvis man nettopp har lært seg å lese er denne boka perfekt, hvis man er ungdom eller voksen og sånt så er dette en sånn bok som gir herlig nostalgifaktor og ellers fremstår som vidunderlig siden den har en sånn fantasi ved seg og er skikkelig pen og hadde jeg hatt småbarn ville dette vært en av de bøkene jeg oppriktig hadde elsket å lese på sengekanten. Og på sett og vis minner "Legenden om Sally Jones" meg om boka "Kaptein Blåbjørns 13 1/2 liv" (som jeg for så vidt også er veldig glad i) for det er litt samme stilen her og samtidig er "Legenden om Sally Jones" kanskje en bok som vil appellere til flere siden den er tynnere og det jo er ekstremt lett å bli glad i søte gorillaer. Jeg skulle bare ønske denne boka fantes da jeg var syv, åtte år for jeg likte den veldig godt nå, men hadde jeg vært syv så tror jeg at jeg ville blitt regelrett obsessed =D 

Så hvis du liker bøker generelt eller liker fine illustrasjoner eller er interessert i å lese om sjarmerende gorillaer eller har lyst til å lese en bok der handlingen tar plass på tidlig 1900-tall og man får opplevd store deler av verden på 107 vidunderlige sider eller faller i alle disse kategoriene samtidig så er nok denne boka perfekt. Og hvis du ikke faller i noen av disse kategoriene så håper jeg fortsatt at du tar opp boka "Legenden om Sally Jones" av Jacob Wegelius likevel for den fortjener virkelig å leses og gir deg tro på at virkelig eventyrlige bøker fortsatt gis ut 🙂

Terningkast 6!
***
Ellers har skjebnen funnet ut at det var en god ide å gjøre meg veldig forkjøla i dag for jeg er så snørrete nå at det driver meg bananas og jeg mistenker at jeg ble forbannet da jeg for noen dager siden sa "jeg blir aldri syk, jeg og hvis jeg blir syk så er det bare forkjølelse og selv det får jeg nesten aldri lenger" og voíla, nå er jeg sørpe og holder meg inne på rommet mitt med et lite håp om at det ikke vil merkes av moren min siden hun blir så "stakkars deg" og medfølende og sånt og jeg egentlig har mye mer lyst på medlidenhet når jeg oppdager at animasjonsfilmer som f. eks. "Det regner kjøttboller" BARE settes opp på kino på norsk (noe som er irriterende siden den filmen hørtes ganske sjarmerende ut, men jeg så absolutt ikke gidder å se den på norsk først; hadde det vært en Disney-film kunne jeg vurdert det, men den er ikke Disney). I tillegg har jeg gjort sedvanlige karolinske greier og skal nå sjekke tilfeldige tingester på nettet og slikt og avslutte dette blogginnlegget. Vi bables =0) 

“Les Parapluies de Cherbourg” <3

Siden sist har jeg lest litt bøker, spilt litt Nintendo, prøvd å leve i virkeligheten i veldig liten grad når jeg ikke er på jobb, sånne ting og jeg har hatt det fint. Dessuten har hovedfilialen så utrolig mange interessante filmer som man kan låne og nå har jeg sett en film kalt "Paraplyene i Cherbourg" (eller "Les Parapluies de Cherbourg" som den heter på fransk og den har jeg tenkt å prøve å anmelde her nå 🙂

Paraplyene i Cherbourg, regissert av Jacques Demy, film fra 1964

Jeg har sett "Paraplyene i Cherbourg" stående i hyllene på hovedfilialens musikkavdeling mange ganger, men slått det fra meg av rein og skjær pysethet. Det er nemlig sånn at jeg er ganske tradisjonell egentlig og i tillegg er pysete og sjelden utvider horisonten min når det gjelder nye ting, være seg bøker, film eller andre greier. Men så var denne filmen tilfeldigvis kulturtipset i Dagbladet forleden lørdag og da ble jeg litt mer nysgjerrig. Dessuten er det noe spesielt med franske filmer. Jeg har sett veldig få franske filmer, men til gjengjeld har jeg elsket alle de franske filmene jeg har sett som "Amelié", "Elsk meg om du tør" og nå "Paraplyene i Cherbourg" og det alle disse tre filmene har til felles er at de er fargerike og lite tilfeldige på noen måte, at de har virkelig flott musikk og ikke minst at de fremstiller romantikk på en ekstremt tilfredsstillende måte.

Og vi kan begynne med det romantiske. I følge min definisjon av hva det betyr å være romantisk så er jeg romantisk for jeg elsker kjærlighetssanger i Disney-filmer og musikaler, jeg syns dette utdraget fra musikalen "The boy from Oz":
http://www.youtube.com/watch?v=rHziMABosDM er noe av det mest vidunderlig romantiske som finnes, jeg tror jeg og Kuzco hadde vært det mest perfekte paret ever, jeg syns forholdet mellom Wall-E og Eve er rein magi og jeg skulle gjerne sittet og sett på stjernene med en annen eller opplevd andre sånne fine situasjoner som fremstilles i Sarah Dessens ungdomsbøker. Samtidig så er jeg uromantisk siden jeg sjelden forelsker meg og egentlig føler at det er helt greit om jeg er singel resten av livet mitt også. Men uansett hva jeg er så pleier det liksom ikke å være det å høre noen si "Jeg elsker deg" i en film eller en bok som er det jeg ser på som romantisk, det syns jeg heller blir en klisjé. Unntaket er når det sies på fransk. Av en eller annen grunn høres nemlig "Je t' aime" mye mer vakkert ut…

"Paraplyene i Cherbourg" handler om unge Genevieve og unge Guy som er dypt og inderlig forelsket, så forelsket faktisk at lidenskapen  i "New Moon" kommer til kort i forhold. Så må Guy dra i krig i Algerie og det er med det to elskende som skilles. Rett før Guy drar har han og Genevieve sex og hun blir gravid og nå er hun gravid og trist og spørsmålet er om hun vil vente på ham eller gå videre…

Mer om handlingen har jeg ikke tenkt å røpe og jeg vil ikke akkurat begynne å fortelle hvordan det går på slutten (selv om det egentlig frister litt siden jeg kunne analysert slutten opp og ned i mente i timesvis) i tilfelle min anmeldelse mot all formodning får noen til å velge å teste ut "Paraplyene i Cherbourg". Men det jeg kan si er at denne filmen er ekstremt romantisk og dramatisk og ut i fra konseptet høres ut som en skikkelig smørje, men faktisk er utrolig nydelig. For den er nydelig og egentlig nesten irriterende perfekt med klær som matcher bakgrunnen, en like gjennomtenkt fargebruk som i "Amelié", nydelig fotografi og kulisser og symbolikk og sånne greier og herlig musikk.

Og musikken er noe av det viktigste å trekke frem her siden dette er en slags musikal, men bare veldig lite typisk musikalaktig. Alt synges nemlig i denne filmen, absolutt alle replikker synges og i de fleste musikaler er det i hvert fall noe snakking så dette føltes litt uvant selv for en musikalelsker som meg. Men man kommer veldig fort inn i det og etter hvert tenker man nesten ikke over det en gang og så er det igjen noe med det franske. Hadde dette vært en engelsk film hadde sungede replikker som "jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg" virket veldig svulstig (hvis ikke det blir sunget til en karakter spilt av Hugh Jackman i musikalen "The boy from Oz som i "I honestly love you" som jeg linket til tidligere i dette innlegget da), men på fransk høres det mer spesielt ut og som en slags symfoni av vakre ord og lidenskapelig stemning og slikt. Det eneste som er litt dumt er at alle skuespillerne visstnok blir dubbet (noe som er veldig forståelig siden det må kreve en hel del å synge alle replikker man har i en film), men det er veldig overbevisende gjort. Syngingen er for så vidt veldig fin og sangstemmene er riktignok litt kjedelige, men de er gode nok. Og musikken er så sykt nydelig, noe man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=Zs1NmsA-n-Y&feature=related (fra ca 1:18 minutt inn i klippet og utover kan man høre filmens hovedtema, en melodi som dukker opp flere ganger, men er så vakker at det ikke gjør noe). Og det er en sånn lavmælt intensitet ved hele melodien og sånn er det med mye av musikken ellers også og det er egentlig litt behagelig og gjør videre at denne filmen nok kan passe for personer som ikke interesserer seg for musikaler også for det er veldig lite typisk musikalaktig. Det er for eksempel ingen store dansescener eller storslåtte "Defying Gravity"-episke musikalnumre, i stedet er det mer stillferdig, men med vel så mye intensitet og innlevelse. Og musikken instrumentalt sett er også toppers og jeg mistenker at fioliner er med i bildet i stor grad, noe som bare er fint.

På IMDB trekkes Catherine Denevue ofte frem når det er snakk om denne filmen og det er på sett og vis forståelig. For det første har hun den kvinnelige hovedrollen som Genevieve og det med et meget godt spill. Dessuten er hun veldig pen med blondt hår, rosekinn og sånne store dådyrøyne som visstno skal være så kult. Likevel var det ikke henne jeg likte best, jeg foretrakk den mannlige hovedrollen, jeg, Guy som blir spilt av Nino Castelnuovo. Ikke bare er karakteren Guy helt herlig og en jeg likte skikkelig godt og som stadig gjorde at jeg ønsket å være Genevieve selv, bli elsket av en med et sånt brunt og intenst blikk og en sånn uforbeholden kjærlighet. Men han blir spilt av Nino Castelnuovo som nå er over sytti år og ikke så interessant, men som i 1963 (da "Paraplyene i Cherbourg" ble spilt inn) var helt nydelig og ekstremt crushverdig. Jeg mener bare se:


Nino er selvfølgelig gutten på bildet og dette er bilde en for å vise eyecandyfaktoren.
Jenta på bildet er forøvrig Catherine Denevue og filmen er altså i farger selv om
bildene jeg trekker frem tilfeldigvis er i svart-hvitt.


Herregud, bare se på de øynene han har og det smilet. Åh <3

Jeg skulle egentlig hatt med masse flere bilder, men det var liksom ikke så mange jeg fant på nettet så det får bli med dette, men akk, han er bare rett og slett vakker i filmen "Paraplyene i Cherbourg" og alene grunn nok til å se filmen egentlig =0)

Og jeg har ikke det minste lyst til å levere tilbake "Paraplyene i Cherbourg" på biblioteket igjen, jeg vil eie denne filmen og så se den hver eneste dag helt til dvden eksploderer av overdreven bruk eller noe sånt for det er en veldig fin film, blant det mest romantiske jeg har kommet over og jeg bare elsket hele denne filmen, det er så flott! Så jeg gir terningkast seks (siden det i det hele tatt er veldig lite å kritisere her og eventuell kritikk bare blir pirk) og skal prøve å få sett den hvert fall to ganger til i løpet av helgen, til tross for at jeg har lånt to andre filmer jeg også har mål om å få sett snart. Og jeg elsker begynnelsen og slutten særlig og alt skuespilleri er flotters og replikkene er ace og alt er bare vidunderlig fint.

Je t' aime "Les Parapluies de Cherbourg" med andre ord!!!

Om Percy Jackson og lyntyven hovedsaklig =D

Jeg elsker å lese og har en slags følelse av at jeg er i en ekstra leseglad periode for tiden om mulig. Følgelig er jeg også fornøyd med at de tre (skryte, skryte, tre bøker allerede, ædda bædda) bøkene jeg har lest i år alle sammen har vært helt herlige bøker med masse sjarm og spennende konsepter. Og da er de særlig den tredje og siste av disse bøkene som er verdt å nevne siden den var helt fullstendig vidunderlig og gjør at jeg bare vil lese mer, mer, mer i denne serien. For det er første boka i en serie tilfeldigvis og det er jo et absolutt pluss.

Etter at Harry Potter-bøkene ble sånn sykt populære og sånt har det kommet en god del bøker som har blitt kalt 'den nye Harry Potter', en beskrivelse som ikke har stemt i særlig stor grad. Det vil si, ikke før bøkene om "Percy Jackson". Jeg så den første boka på en bokhandel i fjor sommer eller noe sånt i engelsk utgave, men satte den fra meg igjen mest på grunn av at den ble kalt 'den nye Harry Potter' og jeg føler at en bok ikke skal være 'den nye noen ting', men bare seg selv. Men så leste jeg for en kort stund siden at den første boka om Percy Jackson skulle filmatiseres og da endte jeg opp med å kjøpe den første boka på norsk bare for å teste det ut, noe jeg ikke et minutt har angret på. Denne boka viste seg nemlig å være flotters og skal anmeldes av moí nå:

Percy Jackson og lyntyven av Rick Riordan

Percy Jackson (eller Perseus som han egentlig heter) er en tolv år gammel gutt med både ADHD og dysleksi og en egen evne til å havne i trøbbel og nå er han i ferd med å bli utvist igjen. Og om dette ikke var nok begynner det å skje merkelige ting som gir et inntrykk av at de greske gudene og skapninger fra gresk mytologi er litt mer levende enn man skulle tro, noe som viser seg å stemme. Ikke bare det, men det viser seg at Percy er sønn av Poseidon, havguden og dermed halvblods og han ender opp i en situasjon der han må dra ut på et storslått eventyr siden et av Zevs mektigste våpen er blitt stjålet og Percy Jackson tilfeldigvis er hovedmistenkt. I tillegg er det en leir for folk som er halvt gud kalt "Camp Halfblood" med i bildet der man havner i forskjellige hus basert på hvilken gud man er i slekt med som er med i bildet og man finner ut at alle gudene nå holder til i USA siden det er senter for den vestlige sivilisasjon visstnok (Olympos ligger for eksempel på toppen av Empire State Building).

Dette er altså synopsiset for boka "Percy Jackson og lyntyven" og vekket interessen min siden jeg alltid har vært veldig fascinert av gresk mytologi (og mytologi generelt for den saks skyld). Og her er det massevis av snadder for alle som liker gresk mytologi og både minotaurer, Hades (som virker litt mindre herlig sarkastisk enn i Disneys Hercules dessverre), Medusa og harpier dukker opp, bare for å nevne noe og det blir så gøy å lese når man vet litt om gresk mytologi fra før for da sitter man der og tenker at hun en karakter må være Medusa før det noen sider senere viser seg at jo da, den teorien stemmer og liknende ting skjer hele tiden. Det blir av den grunn alene veldig medrivende og det er litt gøy å ligge et skritt foran hovedpersonen hele veien.

Ellers har jeg lest litt kritikk for at denne boka likner litt vel mye på nettopp Harry Potter og det er en del likheter ute og går som at helten har en sidekick som er veldig intelligent og leser massevis á Hermione eller begrep som halvblods eller at det er en virkelig big bad kalt Kronos som helst ikke bør nevnes. Og ja, hadde man satt seg ned og sammenliknet så hadde det vært en hel del paralleller, men samtidig så føler jeg at det er nok forskjeller til at serien om Percy Jackson blir noe ganske annerledes også, ikke minst fordi det er mer fokus på mytologi her og fortelles i jeg-førstepersjon og ikke tredjeperson, noe som gjør at det til tider føles nesten mer medrivende siden man jo kommer nærmere en karakter med jeg-person enn med tredje-person egentlig.

Percy Jackson er ellers en karakter man lett kan kjenne seg igjen i. Her har man ingen typisk helt, men den misforståtte unggutten som til tider er veldig dum og naiv, men godhjertet og bestemt og lojal til det siste. Og hans to trofaste venner Anna-Beth og Grover blir også skildret veldig godt, Anna-Beth for eksempel er veldig smart og belest, men samtidig med et sterkt temperament hun har arvet fra sin mor, Athene, og en sterk omsorgsfølelse overfor vennene sine og Grover er egentlig en satyr (altså halvt menneske og halvt geit) og er den litt keitete og nervøse typen som like fullt er dypt lojal og veldig modig siden han slett ikke føler seg noe modig, men gjør han er redd for likevel. Det er også en rekke andre karakterer som er interessante her og selv om det egentlig er en ganske typisk historie føles den likevel alt annet enn forutsigbar ut og har massevis av øyeblikk der man sitter med hjertet i halsen og håper alt går bra.

Og noe av det jeg likte aller mest var skrivestilen som var veldig lett å lese og veldig ungdommelig i stilen. Det er en hel masse setninger her som jeg gjerne hadde trukket frem, men som jeg ikke kommer på nå og hele boka har dette ved seg med at den passer for mange aldre. Teknisk sett er det vel aller mest en bok for folk i tolv-trettenårsalderen siden helten er tolv år og språket er ganske enkelt og jeg tror dette er en serie som kan få personer i tolvårsalderen som ikke er så glad i å lese til å lese, noe som er en veldig god ting. Dette føler jeg også fordi at Percy Jackson har dysleksi (noe som i følge boka er noe mange som er halvt gud har siden hjernene deres er innstilt for gammelgresk) og ADHD (en annen ting halvguder og guder visstnok ofte har siden de er skapt for kamp og action og ikke å sitte stille i ett klasserom) og siden disse tingene forklares så vil det kanskje gi håp til fantasifulle tolvåringer med dysleksi eller ADHD som kan lese om Percy Jackson og se at også helter kan ha liknende problemer, men også redde verden i ny og ne. Derfor føler jeg dette også er en bok som gjerne bør brukes i skolesammenheng siden den i tillegg til de tingene jeg har nevnt også tar opp gresk mytologi på en ekstremt medrivende måte. Så man lærer massevis, uten en gang å tenke over det, sånt er jo flotters! Men denne boka passer ikke bare for barn og ungdom, men også for voksne og da gjerne voksne som interesserer seg for enten fantasy, gresk mytologi eller action og spenning for her får man alt dette, i tillegg til en fascinerende historie som fikk meg til å oppriktig nyte opplevelsen av det. Med andre ord, denne boka digget jeg. Dessuten bugner den jo av kreativitet artig nok =0)

Ellers er dette altså første bok i en serie som, hvis nettsiden til forfatteren er noe å gå ut i fra, vil bestå av hvert fall fem bøker og jeg sitter nå og har ikke bare litt lyst til å lese hele første boka på nytt ganske snart, men jeg vil lese alle de andre bøkene i serien også og det så fort som mulig for jeg likte virkelig denne boka utrolig godt. Det er så spennende, så fascinerende og minner meg litt om "Artemis Fowl" blant annet, i tillegg til at det sprudlende språket vekte assosiasjoner til "I dypet av en ruin" og de interessante karakterene fikk meg til å tenke på nettopp Harry Potter. Og det er samtidig en helt egen historie også, den har mer enn nok særpreg bare så det skal være sagt også. Så jeg gir en meget sterk femmer og gleder meg til å lese mer. Og jeg SKAL så desidert få sett filmen også 😉
***
Sånn angående boka så søkte jeg altså opp forfatteren, Rick Riordan, på nettet og fant en underholdende nettside med massevis av morsomt stoff om Percy Jackson-universet, deriblant en test der man kunne teste om man var halvblods (altså halvt gresk gud) og der fikk jeg dette svaret artig nok:

If you answered YES to 5-7 questions: You risk level is borderline. You may have some Olympian blood in your ancestry. It is also possible you are the offspring of a minor god or goddess. Unless your warning indicators increase, you will probably be able to live in the mortal world.

Denne testen kan man ta her: http://www.rickriordan.com/index.php/books-for-children/enter-camp-half-blood/ten-signs-you-may-be-a-half-blood/ og som spørsmålene viser er sannsynligheten stor for at man vil svare ja hvert fall fem ganger for hvem har ikke tenkt at en lærer er umenneskelig liksom? Og siden har ellers masse annet fengende innhold som dette: http://www.rickriordan.com/index.php/books-for-children/enter-camp-half-blood/percys-progress-report/ (oversikt over prosessen Percy Jackson gjør når det gjelder forskjellige oppgaver på Camp Halfblood, en oversikt som er ekstremt fornøyelig skrevet) og dette: http://www.rickriordan.com/index.php/books-for-children/enter-camp-half-blood/chirons-guide-to-greek-mythology/ (guide til greske guder som er en fin introduksjon).

Med andre ord er også nettsiden gøyal og boka er toppen og jeg gleder meg til å se filmen og å lese mer om Percy Jackson. Genial litteraritet!
***
Ellers så har jeg spilt en god del Nintendo de siste dagene, fått utvidet Disney-film samlingen min ved å kjøpe Aladdin på dvd (det var en utgave med ekstra sing-a-long mulighet), gitt opp ideen om å skrive en bok denne måneden til en viss grad, men likevel skrevet videre på andre konsepter og sånt og drukket mye te ikke minst. Så livet er fint og nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget. Vi bables!!!

Der Karoline er full av meninger og formeninger og tanker om å boikotte enkelte ting ;)

En ting ved meg er at jeg ikke er noen skikkelig engasjert type, men når jeg først blir engasjert så blir jeg veldig engasjert og da gjelder det helt rare saker i tillegg. Som for eksempel nå når jeg har funnet ut at jeg skal boikotte noen ting pga enkelte teite ting disse tingene gjør eller har sagt eller diverse annet. Og tingene jeg altså skal boikotte er:

– Sirkus Arnardo

Jeg går sjelden på sirkus lenger, men da jeg var liten syntes jeg sånt var helt grei underholdning mens broren min likte det kjempegodt og da gikk vi av og til da, faren min, broren min og meg og så sirkus mens vi spiste popcorn og drakk brus. Men til forskjell fra broren min likte jeg ikke klovner og dyreting og sånt best, men foretrakk trapesartister og slangemennesker og linedansere (jeg elsket linedansere og hadde som liten en drøm om å bli det, noe jeg fortsatt syns høres interessant ut) og sånne ting der mennesker med spesielle evner og talenter sto i fokus. Dette er også grunnen til at jeg er veldig fascinert av Cirque du Soleil som jeg gjerne skulle sett, hadde det ikke vært for at billetter til det er så sykt dyrt. Jeg kan gjerne bruke masse penger, men jeg har en sånn tanke om at hvis man først skal bruke nesten 1000 kroner så vil jeg heller bruke det på mange ting som jeg kan få bruk for siden enn en ting som riktignok vil være et minne for livet, men bare vil gi meg glede en gang. Det er min type praktiskhet og gjør at jeg følgelig ender opp med å ikke se en del musikaler i Oslo som jeg ville ha sett hvis jeg tilfeldigvis plutselig vant massevis i Lotto eller noe sånt. Men jeg er uansett fascinert av mennesker som er myke og spreke og alt det der på sirkus og føler at ny-sirkus interesserer mye mer enn vanlig sirkus med klovner og dyr og sånt. Og det er der Sirkus Arnardo kommer inn. Mattilsynet kom i desember frem til at de ikke syntes det skulle være elefanter på sirkus og at elefanter hadde det mye bedre i Asia og Afrika. Sirkusdirektør for sirkus Arnardo uttalte som kommentar til dette på tv at hvis Mattilsynet var i mot sirkus så burde de bare sagt det og at sirkus må ha elefanter. Denne kommentaren får meg til å bestemme meg for å boikotte Sirkus Arnardo (noe som blir veldig lett siden jeg aldri drar på sirkus lenger) siden jeg er svært uenig med dette, det at sirkus trenger elefanter. Jeg er veldig glad i elefanter, de er yndlingsdyrene mine og fascinerer meg en smule. Samtidig så tror jeg bestemt på at Mattilsynet nok har mer peiling på hva som er bra for dyrene enn sirkus Arnardo for eksempel. Jeg tror jo ikke dyrene har det ille der (eller på andre sirkus for den saks skyld), men de har det nok garantert best der de hører hjemme og jeg føler at dyrenes ve og vel veier tyngst i en slik sak. Og jeg skal innrømme at jeg har hatt det moro i dyreparker og sånt, men der har elefantene for det første mer plass og i tillegg legges det ofte vekt på at omgivelsene i en dyrepark skal likne på de hjemlige omgivelsene for hvert dyr, noe som fører til at det gjerne er litt safariaktig design der løvene er og sne og is der eventuelle pingviner er også videre. Dessuten er jeg uenig i den tanken om at sirkus nødvendigvis skal bety klovner og elefanter, klovner har jeg aldri likt noe særlig for eksempel (med unntak av klovnen på klovnebildet jeg har på veggen på rommet mitt) og jeg er ikke redd for dem, det handler mer om at klovner gjerne har malt på et sånt digert smil og siden det er malt på så vet man ikke hvilket uttrykk de har under smilet sitt. Kanskje klovnene egentlig er deprimerte, men bare ser ut som de er glade, det er liksom denne tanken, at alt de gjør kanskje et spill for menasjeriet som skremmer meg med dem og det er jo også litt derfor Joker i den nyeste Batman-filmen er så ekkel for han smiler, men er aldri glad, heller hysterisk, gal og ute av kontroll, påmalte smil forekommer meg som fryktelig lite koselig bare. Og at folk gjorde kunster på elefanter på sirkus syntes jeg riktignok var morsomt da jeg pleide å gå på sirkus, men om alle dyreopptrednene tok slutt og vanlig sirkus hadde blitt mer ny-sirkusaktig så hadde ikke det vært noen stor sorg, heller en glede og økt sannsynligheten for at jeg dro på sirkus igjen. Og at Arnardo (og Merano også, som jeg dog skjønner frustrasjonen til bedre siden de tross alt har en elefant som logo) mener at sirkus må ha elefanter og tolker Mattilsynets uttalelse som han gjør er dermed grunn nok til at jeg ikke har noen planer om å dra på Arnardo, men heller skal boikotte dette sirkuset.

– Nrk 1

Nrk har nå bestemt seg for å slutte(!) med å sende barnetv på Nrk 1 og heller sende det kun på Nrk Super og det burde teknisk sett ikke være noe problem for min del siden jeg ikke ser på barnetv lenger. Like fullt provoserer det meg og det har i en viss grad med at jeg ikke er sikker på om alle får inn Nrk Super og da kan enkelte barn miste muligheten til å se det. I større grad er dog mitt store problem med denne avgjørelsen tradisjon. I over 40 år har Nrk sendt barnetv klokka 18:00 på Nrk 1 og mens det skal innrømmes at jeg er veldig skeptisk til forandringer så føler jeg også at noen ting er satt i stein når det gjelder Nrk.
1) De SKAL sende de faste juleprogrammene på julaften
2) De må sende Melodi Grand Prix, den internasjonale finalen
3) Barnetv skal sendes klokka seks
Noen ting skal liksom ikke kludres med og dog, det kludres, det kludres. Og angående barnetv føler jeg også at det er irriterende hvor mye dårligere det har blitt, hvis det lille jeg har sett fra det er noe å gå ut i fra. Før var barnetv for barn, ja, men det gikk også an å se på det med et smil hvis man var eldre og. Før var det ting som "Myggen" (som jeg elsket), "Mumfi", "Mummitrollet", "Huset med det rare i", "Drømmen om Narnia" i juleferien og ting som "Midt i Smørøyet", ting som altså passet for barn i alle aldre. De programmene som sendes nå har ikke bare et mer ovenfra og ned-typen perspektiv med å være veldig politisk korrekte med moral barn kan lære av og sånne ting, men det er også mer barnslig. Der barnetv før var noe for barn, men som eldre og kunne holde ut er tingene som sendes nå KUN for barn og da helst ganske små barn også. Det er selvsagt unntak, "Linus i svingen"-julekalenderen så jeg i desember noen få episoder av og det var egentlig ganske koselig og med barn som var ordentlig barn og ikke små voksne, det var hyggelig, velmenende og slo meg som en sånn serie som foreldre nok syns ville være hyggelig å se på sammen med barna sine. Videre er det en del mer ungdommelige serier som "iCarly" på Nrk Super som jeg liker en del så det er ikke bare sorgen, men i hovedsak er barnetv mer støyende og slitsomt enn det var og mer egnet for de aller minste enn for litt eldre barn, noe som gjør meg sykt glad for at jeg var liten da jeg var det. Jeg fikk være barn da Disney var synonymt med tegnede langfilmer som "Lille Havfruen" og ikke "Disney Channel" (som jeg dog ser på en del) og "Hannah Montana", jeg var liten da Nrk bydde på Julemorgen med den dritkule Nissa Nyberget og ikke de døve folka som har det nå og ting som "Asylet", "Are you afraid of the dark" og liknende gjorde lørdag klokka halv syv til et hellig tidspunkt. Jeg føler bare at det var større kvalitet før og det handler ikke om at jeg har vokst fra ting, men heller at det er nye ting som sendes. En annen grunn til at jeg vurderer å boikotte Nrk 1 (noe som egentlig hadde gått greit siden det bare er et program på den kanalen jeg MÅ se, nemlig den internasjonale Grand Prix-finalen og den kan jeg jo faktisk like lett se på svensk tv-kanal, der de bortimot garantert vil ha bedre kommentatorer og siden GP-Jostein ikke kommenterer lenger) er en urovekkende ide jeg leste om i høst om at de vil skape sportslørdager for hele familien der de sender en fotballkamp og lar kvelden ellers bestå av fotballunderholdning (som de har påstått at skal passe for alle, men det eneste som angår fotball som jeg syns er interessant er sidene i Dagbladet om Norway Cup i slutten av juli, ellers tror jeg det er fullstendig umulig for Nrk å få presentert fotball på en måte som gjør at også jeg blir interessert). Og hvorfor skal vi få MER fotball og ikke kvalitetsprogrammer som Kjempesjansen eller ny sesong med Drømmerollen eller noe sånt, fotballfansen tas jo ALLTID mest hensyn til og de som ikke liker fotball kan bare ha det så godt. Sånn er det på alle kanaler og nå også Nrk hvis det blir noe av denne "sportslørdagsideen" deres. Og hvis kanaler da skal insistere på å sende sport så burde de jo sende fra for eksempel NM i Kunstløp eller noe sånt, det er i hvert fall vakkert og minner så mye om dans at det ikke føles som å se på sport når man ser på det heller. Jeg skal fortsette med å se på Nrk 3 og Nrk Super og Nrk 2 til tider, men Nrk 1 føler jeg at jeg like greit kan boikotte av disse grunnene jeg har presentert og hvis de sender noe jeg får lyst til å se på så går det sikkert i reprise på Nrk 2 eller 3 etter hvert, dessuten sendes MGP Junior på Nrk Super. Så det så!
***
Og ellers skal jeg IKKE se "Jesus Christ Superstar"-oppsetningen i Oslo hovedsaklig på grunn av at Hank von Helvete er  i hovedrollen og jeg trodde han var en kul fyr og har oppriktig lyst til å like ham for han virker velmenende og alt det der, men han gikk i høst ut mot psykiatri og sånt og gir inntrykk av å bli mer og mer hjernevaska av scientologi og siden jeg vet en del om hvor teit og ille Scientologi er grunnet diverse aspekter så har jeg lite respekt for de som tror på det og går ut mot psykiatri og ting som piller mot depresjon og ADHD og sånt.

Jeg har også lyst til å boikotte virkeligheten til tider og bare leve i filmer jeg ser, musikk jeg lytter til, bøker jeg leser, spill jeg spiller, bare ta plass i den verden og ikke gjøre noen av de virkelighetstingene jeg syns er noenlunde kjedelig. Og siden jeg nevnte spill så er jeg ekstremt Nintendo-frelst for tida og evig frista av å kjøpe nye spill (jeg har for eksempel lyst til å begynne på et Zelda-spill igjen selv om jeg holder på med "Spirit Tracks" og de eneste Zelda-spillene jeg faktisk runder er de som er på Nintendo DS. Og jeg vurderer diverse ting og liker egentlig livet selv om jeg kanskje holder på å bli forkjølet siden jeg har vært både snørrete og snufsete i hele dag og jeg gleder meg til sjette februar og ja… Mange ting skjer og kan skje liksom og jeg skal avslutte dette innlegget som er stappa til randen med meninger nå 🙂

Karoline har sett “Avatar” og anmelder i vei

Livet mitt er egentlig toppers når alt kommer til alt, selv om enkelte blogginnlegg jeg skriver får ALT for få kommentarer irriterende nok og virkeligheten i dag innhentet meg. Og grunnen til at livet er toppers er at jeg har finfine ting som lesestoff, herlige nintendo ds-spill og en ny ide om å låne filmer på biblioteket oftere og da gjerne en del dansefilmer siden jeg jo elsker "So you think you can dance" og følgelig sikkert vil like dans på film også og da ikke bare i musikaler. Ellers så har jeg nå oppdaget enda en film jeg nok må få sett og det er filmen "Amelia" som har premiere 15 januar. Den har ikke fått så veldig gode kritikker på IMDB egentlig, men den handler om Amelia Earhart og det er en person som fascinerer meg en del siden hun var den første kvinnen som flyr over atlanterhavet og en biografi jeg leste om henne fortryllet meg skikkelig da jeg var barn. Derfor må jeg få sett filmen føler jeg og jeg håper den tross alt er fin uansett, om ikke annet så fordi den forteller om en ganske så interessant kvinneskikkelse.

Men nå kunne jeg bablet i vei, men jeg har sett "Avatar" nå og endeligvis fått skrevet en laaang og veldig grundig og gjennomtenkt anmeldelse av den som jeg nå skal fylle dette innlegget med. God fornøyelse!

Avatar-anmeldelse (kan hende det er noen spoilere her, bare advarer)

James Cameron er mannen bak storfilmer som "Titanic" og har nå laget en ny episk kjærlighetshistorie, men denne gang skjer det i rommet. Og "Avatar" er på mange måter en veldig bra film, landskap og alt mulig er ekstremt flott og vakkert, det er teknisk sett ypperlig håndverk med stilsikker filming og fotografi og det er karakterer man virkelig bryr seg om og da sikter jeg aller mest til Jake Sully, Neytiri og Grace. Skuespill og dubbing og sånt er også toppers og jeg verdsetter virkelig James Camerons innsats med denne filmen for her har han skapt en hel verden på finfint tolkiensk vis med historie og tradisjoner og mye vi kan lære av. Dessuten kan man finne en hel del samfunnskritikk som ikke spesielt gagner USA, bad guyen har for eksempel en kommentar om å angripe terror med terror som gir assosiasjoner til George Bush og hele moralen i filmen er noe vi i vår tid med miljøendringer og massevis av problemer ellers bør lytte til, moralen om å ta hensyn til naturen, vise respekt overfor andre skapninger, slike ting. Det er med andre ord en veldig fin tanke bak filmen og det er en svært god film.

I denne filmen er handlingen som følger:
Pocahontas heter Neytiri og er en Na'vi på planeten Pandora (og der finner jeg med en gang en sikkert tilfeldig referanse til "Legend of Zelda: Ocarina of times" siden feen som irriterer vettet av Link der heter Navi). John Smith heter Jake Sully (som igjen får meg til å tenke på Pixar-filmen "Monsterbedriften" der en av hovedpersonene heter Mike Sullivan og kalles Mike Sully, to så like navn som Mike Sully og Jake Sully kan umulig være tilfeldig) og er en eks-soldat i rullestol. Og så kan menneskene være i skikkelse av Navi-liknende avatarer hvis de legger seg i noen glassrektangelgreier som jeg ikke husker navnet på, noe som fører til at Jake kan utforske Pandora som avatar. Så ender det til slutt opp med at Neytiri skal lære Jake Sully om planeten sin og om å verdsette naturen riktig og mens dette skjer oppstår selvfølgelig ekte kjærleik (noe som nesten ikke er for spoiler å regne i det hele tatt siden det åpenbarer seg inderlig fort). Men så er menneskene, utenom Jake Sully, Grace og noen få andre, noen ufølsomme idioter selvsagt og i den tro at de kan ta alt de vil og ødelegge i vei og da må situasjonen reddes om den kan…

Plottet er altså egentlig Disneys "Pocahontas" opp av dage, men i rommet og med noen få forskjeller og det er litt her kritikken min ligger. Og når jeg nå skal komme med kritikk skal det i førsteomgang innrømmes at jeg vurderer filmer på litt forskjellig grunnlag. Hadde dette vært en tegnefilm signert Disney eller Don Bluth hadde jeg for eksempel aldri i verden klaget over forutsigbarhet. Men her gjør jeg det likevel og det handler bare om at filmen er så ekstremt klassisk. Visst er den engasjerende og god, men under scenene der Neytiri lærer Jake Sully om sin verden og de sakte, men sikkert forelsker seg i hverandre så ventet jeg nærmest på å høre "Colors of the wind" spille.  Det er bare veldig forutsigbart og strømlinjeformet og det skuffer meg litt siden James Cameron her hadde potensiale til å lage noe virkelig overveldende og det vi får heller er noe som er flott, så absolutt, men som blir litt som en julegave der selve innpakningen har blitt viet mer tanke enn selve innholdet. Videre er filmens bad guy litt vel typisk bad guy og vi får liksom ingen forklaring på hvorfor han er som han er og går fullstendig bananas på slutten for eksempel. Og hadde dette vært "Joker" i "The Dark Knight" hadde ikke det gjort noen ting, men her føler jeg at det er litt synd. Ellers så er de fleste karakterene forseggjort nok og jeg likte særlig karakteren Grace siden hun virket som en skikkelig bitch rett og slett på begynnelsen, men man oppriktig likte henne etter hvert som filmen fortsatte.

"Avatar" er også engasjerende og passer for de fleste, de actionfrelste får sin dose action, de som elsker romantikk får mer enn nok av det og de som liker filmer som har litt av alt får absolutt glede avdenne storslåtte filmen. Og det er bare så vakkert, det er ikke å komme bort i fra at denne filmen estetisk sett er en diger godtepose fylt med bare de beste tingene. Dessuten elsket jeg scenen der Jake er avatar for første gang og oppdager at han som avatar kan gå og bare løper av gårde i ren ekstase siden han ellers sitter i rullestol og nå føler den friheten det å kunne løpe fritt kan gi en. Akkurat det øyeblikket formidles så nydelig og er alene en god grunn til å se filmen. Og begynnelsen på
denne filmen likte jeg særdeles godt og jeg liker også veldig godt hvordan filmen slutter, det er en på mange måter veldig tilfredsstillende slutt. Og samtidig som jeg ovenfor kritiserte hvordan "Avatar" er veldig rett frem, så er det på en måte noe jeg liker litt og siden det viser at James Cameron tør å fortelle en klassisk og forholdsvis enkel og grei historie og derfor velger en helt annen rute enn Terry Gilliam som står bak filmen "The Imaginarium of Dr. Parnassus" (som jeg også nylig så og som jeg ikke tar sjansen på å anmelde siden jeg fortsatt er litt for forvirret). Filmen til Gilliam, som visstnok er hans mest tilgjengelige på mange år, er likevel så inni hampen kreativ og merksnodig at jeg enda ikke forstår hva som egentlig skjedde der og sånn sett er det litt behagelig med en historie
som "Avatar", en film som kanskje har en del klisjeer og er litt vel klassisk, men som man tross alt skjønner bæret av hele veien. All film trenger jo ikke å være dypsindig og intellektuell og dette er først og fremst en svært underholdende og storslått historie. Med det sagt så likte jeg også "The Imaginarium of Dr. Parnassus" innmari godt og anbefaler den på det sterkeste. Jeg klarer bare ikke å skrive en anmeldelse av den 😉

Men tilbake til "Avatar"…

Jeg syns altså at "Avatar" var en god film på veldig mange måter, med et godt budskap og mange gode kvaliteter og tross litt kritikk er det likevel en film som er velverdt å se og som jeg håper folk drar og ser uansett for den er verdt det og den er nok aller best på et stort lerret. Dessuten er det jo litt godt gjort hvordan denne filmen varer hele 2 timer og 40 minutter, men ikke på noen måte kjentes lang (eller den føltes litt lang for min del, men det er bare fordi jeg satt og var tissetrengt den siste timen av den) =D

Så jeg ender opp med å vippe mellom en firer og en femmer og ender til slutt opp med å gi en femmer basert på hvor vakker den er. For den er virkelig fortryllende vakker <3

Et slags oppsummeringsinnlegg som handler om året 2009 og litt annen generell babling

I det store og det hele så er jeg fornøyd med 2009. Det var ikke spesielt begivenhetsrikt på noen som helst måte, men det har skjedd en del fine ting og jeg skal gjøre en liten oppsummering av det nå med en gang.

2009

– året da jeg begynte å trene

Hadde noen sagt til meg på nyttårsaften i 2008 at 2009 ville bli året da jeg begynte å trene hadde jeg sett rart på dem og himlet med øynene og forklart hvordan jeg er så langt unna treningstypen man kan komme, ukordinert og lat som jeg er. Men i mai skjedde mirakelet som fikk min bestevenninne til å tenke at nå sto ikke verda til påske, jeg begynte å trene på Condis og det holder jeg på med fortsatt. I juleferien har det blitt litt mindre trening og mer usunn moro riktignok, men ellers så trener jeg nå to ganger i uka og det har jeg gjort i over et halvt år nå og det skal jeg fortsette med i 2010. Og jeg er fortsatt ikke treningstypen, jeg er fortsatt ukordinert, usportslig, elendig i bortimot alt som krever fysisk intelligens og aldri spesielt fristet av å gå opp til treningsstudioet for en time med spinning eller linedance, men jeg gjør det og ser at det er lurt. For det første har jeg gått ned noen kilo visstnok (jeg veier meg aldri lenger, men jeg har fått kommentarer om at jeg har blitt tynnere) og det er ikke noe jeg bryr meg spesielt mye om, men det er jo en fin bonus, særlig for en person som har former, som er liten og rund med bollekinn og ikke velsignet med høy forbrenning (noe jeg til en viss grad misunner de som har, selv om det å være naturlig tynn sikkert har sine svake sider det og). Dessuten ser jeg hvordan jeg faktisk blir mer kordinert for hver linedancetime jeg tar og hvordan jeg i økende grad greier å holde følge med rytme og takt og musikk og slikt. En annen ting med å trene er at jeg tidligere ikke trente i det hele tatt, da jeg gikk på videregående hadde jeg i alle fall gymtimer, men etter det så var det ingenting som gjorde at jeg trengte å gjøre noe fysisk aktivitet, jeg gikk til t-banen og på shopping i sentrum av og til og ellers satt jeg nitti prosent av tiden, i tillegg til at jeg elsker godteri, kjeks og andre usunne ting. Nå gjør jeg noe fysisk i hvert fall og jeg klarer til og med og like det litt, linedance syns jeg for eksempel er oppriktig morsomt. Også føler jeg meg flink og den følelsen er en god følelse, så absolutt.

– året da forfatterdrømmen i enda større grad enn før var i fokus

I 2009 var det hele to personer jeg kind of kjenner som ga ut bok, Christian Valeur og Kristine Oseth Gustavsen. Disse to ga ut helt forskjellige bøker som begge likevel delte et fokus på miljøet og hvor viktig det er å ta hensyn til det, sånn i tillegg til all handlingen ellers. Begge disse nye forfatterne har jeg tatt meg i å misunne litt, men hovedsaklig mest se opp til og være imponert av og jeg unner dem begge det virkelig siden begge disse to er personer som skriver utrolig bra. Og de har videre inspirert meg for de viser at det er mulig, drømmer kan bli oppfylt og gitt meg en slik tanke om at når andre jeg kjenner kan oppnå drømmen så kan også jeg klare det. Ellers så har jeg hatt mer usikkerhet når det gjelder skriving i år enn før for det er vanskelig, fryktelig vanskelig og samtidig det morsomste i verden når man først er inspirert og i gang med noe, ingenting er så magisk som når man skriver og ordene kommer lett til deg og du bare ser hvordan du skaper noe. Men jeg tenker så mange tanker som "tenk om jeg ikke skriver bra nok til at noen forlegger vil like det" og lurer av og til på om jeg er for lite lidenskapelig interessert i det til at det vil gå. For jeg leser folk som skriver at det å skrive er noe de må og det er ikke helt sånn for meg, jeg kan la være å skrive i flere dager uten problemer, jeg er i stor grad avhengig av inspirasjon og dårlig til å tvinge inspirasjonen frem og når jeg skriver på ting som Nanowrimo og sånt så prokrastinerer jeg så mye at det er et under at jeg likevel når de 50 000 ordene man skal nå. Men samtidig så vet jeg jo at skrivingen er viktig for meg, det er en av de få tingene jeg føler at jeg virkelig får til og jeg har faktisk klart og skrive Nanowrimo også i 2009 og endte da opp med den lengste historien jeg har skrevet noensinne, en historie som med sine 72 000 ord også er en av de beste historiene jeg har skrevet under Nanowrimo. I 2006 skrev jeg den Nanowrimo-fortellingen som føles mest komplett og som jeg i løpet av 2010 har et lite mål om å redigere for så å kanskje sende til et forlag, men som samtidig har en god del digresjoner og som nesten er for fantasifull om mulig. I 2007 ga jeg opp, men endte opp med en fantasyhistorie på 30 000 ord som jeg på ett eller annet tidspunkt har håp om å skrive videre på. I 2008 skrev jeg en historie som jeg likte veldig godt da, men som jeg nå er veldig skeptisk til siden den ikke bare var full av digresjoner som 700 ord om dørers historie, men også bugnet av sangtekster med ekstremt liten relevans til historien. Men historien jeg skrev i 2009 hadde et konsept om vennskap og usynlige venner som jeg virkelig likte og ble kanskje ikke noe litterært mesterverk, men det ble en historie jeg hadde lest selv og antakelig likt veldig godt. Og her ble jeg ganske lei alt sammen etter hvert som jeg skrev, men det var en rød tråd hele veien, det var vennskap og kjærlighet i fokus og det var mye mindre sangtekster og digresjoner enn før, i stedet hang alt mer sammen og det gjør at jeg tross alt er ganske så fornøyd med resultatet. Videre var dette året da jeg sendte en diktsamling til et forlag og den ble refusert, men det går bra for de fleste blir refusert både en og to ganger før de blir publisert og det var en veldig interessant erfaring å ta med seg. Og det viste meg at jeg tør å prøve og sende inn ting, noe jeg skal prøve mange flere ganger etter hvert som årene går for jeg SKAL bli forfatter. Jeg skal, og det om jeg så må bli refusert 999 ganger før min tid kommer, og jeg skal aldri gi opp skrivingen for det er så gøy å leke med ord, og skape karakterer, å bruke fantasien i en fortelling, å skape noe eget og det er med andre ord ikke det minste rart at jeg har tenkt å skrive flere romaner i løpet av 2010 (altså ikke kun skrive bøker under Nanowrimo, men i andre måneder og).

– året da jeg ble mer realistisk

Jeg har tidligere tenkt at jeg kan studere det og det og drive med en hel masse samtidig og i det hele tatt hatt en god del ambisjoner, men i 2009 ble jeg brakt mer ned på jorda og innså at jeg ikke kan gjøre alt. For eksempel ser jeg nå at jeg egentlig ikke er studietypen og at det er bedre om jeg først får meg en jobb, jobber noen år og så eventuelt tar noe deltidsstudier eller studerer igjen når jeg nærmer meg 30, men ikke tenker på sånt nå. Dessuten har jeg egentlig mest lyst til å drive med noe som jeg bare kan tenke på når jeg er når jeg er på jobb og så overse når jeg kommer hjem, med studier følger det med lekser og eksamener og slike ting som jeg ikke er spesielt glad i, men om jeg får jobb på bokhandel eller en annen type butikk eller noe sånt kan jeg tenke på jobb når jeg er på jobb og så kose meg hjemme når jeg er hjemme. Videre har jeg begynt å innse at jeg kanskje har litt for høye eller lave forventninger til ting, enten har jeg gjerne veldig tro på noe (som en film eller en musikal eller noe liknende) og er positiv til noe eller så er jeg skeptisk og mer pessimistisk overfor noe (som å gjøre ting som jeg ikke har gjort før og slikt). Og egentlig er det sånn at jeg oppriktig misliker bare tanken på å være realistisk, som om det byr meg fysisk i mot siden det er så lite karolinsk, men jeg ser at det egentlig nok er det lureste og skal prøve å la vær å tenke "oi, dette blir så sinnsykt fantastisk at det er helt magisk" når jeg ser den nye animasjonsfilmen til Disney i februar. Samtidig skal jeg prøve å la være å tenke "dette går til helvete" hver gang jeg må gjøre i stand salater eller prøver en ny treningstype eller støvsuger hos faren min. Og å være realistisk og mer objektiv vil bli utrolig vanskelig, men jeg skal prøve og hvis jeg først skal være noe skal jeg velge optimismen fremfor pessimismen selv når det gjelder kjedelige ting.

– året da jeg ellers

leste over 100 bøker bekymrende nok (jeg har ikke noe liv), irriterte meg over småting siden jeg ikke fant noen store ting å irritere meg over, spilte masse Nintendo og så en del nye filmer, oppdaget og falt pladask for musikken i musikalen "Spring Awakening" (<3 deluxe, I'm just telling you), fikk tak i haipennen min (som er kongen av genialitet), ble enda mer glad i grafiske romaner og tegneserier generelt, innså i større grad at jeg tror jeg er den typen som gjerne kan være singel hele livet uten å føle at noe mangler, gjorde storslåtte kulturelle ting som å lese "Bildet av Dorian Gray" og "Flowers for Algernon" og fant ut at jeg egentlig er ganske flink til å lage plakater og sånt i Photoshop 🙂

Med andre ord har 2009 vært et interessant år og jeg er helt klar for 2010 (som er året da jeg vil få sett "Spring Awakening" på Oslo Nye Teater (jeg har billett og alt, jippi!!!) og allerede har bestemt meg for hvilke premier jeg skal kjøpe til meg selv om jeg klarer Nanowrimo i november 2010 også ("Skjønnheten og Udyret" på dvd, jeg har ikke VHS-utgaven min lenger tydeligvis dessverre, og "Epic Mickey", som er et spill jeg også må vie et innlegg til snart kjenner jeg).
***
Og ellers skal jeg meddele en interessant plan jeg har for bloggen min i år (sånn utenom å sørge for å ha en mengde kule selvdesignede headere i løpet av året) og det er og ha et innlegg på slutten av hver måned der jeg skriver om filmer, bøker og liknende jeg har lest, sett og ellers opplevd den måneden. Noe sånt vil nemlig gjøre at jeg selv har mer oversikt og føre til at jeg vil ha en mening om enda mer. Dessuten vil det gjøre lister over alle bøker jeg har lest i løpet av et år fullstendig overflødige siden alle lesere vil ha oversikt uansett. Det er med andre ord en ide jeg har veldig tro på. I tillegg har jeg tenkt å ha mer musikalkindereggintervjuer (noe jeg drev med en stund våren 2009), men med andre temaer og sånt og jeg skal fortsette å la denne bloggen være så karolinsk som overhodet mulig, noe som i hvert fall ikke vil bli noe problem. Så 2010 blir nok også et finfint bloggeår og da sier jeg takk for meg og avslutter dette (allerede alt for lange) innlegget med et smil og et ønske om en herlig måned for alle som en =0)