Bare: The musical (Karoline har funnet en ny musikal å fascineres av og babler i vei om det) =D

Heisann, jeg blogga i går fascinerende nok og nå er jeg tilbake med et nytt og spennende innlegg direkte fra mitt soverom så sett dere godt ned i sofaen eller stolen eller hvor dere enn sitter for nå starter showet. Jeg vil herved, med store fakter og høyspent dramatikk presentere ett innlegg der temaet vil være musikal, én musikal som jeg tilfeldigvis leste om på nettet for en kort stund siden før jeg til min store fornøyelse fant hele greia delt opp i klipp på youtube, noe som følgelig har ført til at jeg har sett den på nettet og så sittet og sett på klipp bortimot i ett sett når jeg har vært på dataen siden. Og nå skal jeg altså bable om denne musikalen i mitt storslåtte blogginnlegg som jeg skal kalle:

BARE: THE MUSICAL (nok en obsessverdig greie som fortjener min høyt ærede oppmerksomhet) =D

"You and I,
you take my hand, leaving me breathless,
take a look in this big blue eyes so you'll understand
and know why we whisper in hallways,
I'll be with you always
Running together, forever you and I"

Teksten over er refrenget til sangen "You and I" og jeg har gått rundt og sunget på dette refrenget i to, tre dager nå siden det er så inderlig fint og særlig til musikken som er direkte nydelig. Bare se liksom: http://www.youtube.com/watch?v=QaJTt5weMwE&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=1 (her blir sangen sunget av skuespillerne som spiller unggutten Jason og unggutten Peter i en oppsetning av musikalen "Bare" i Indianapolis i USA, som forøvrig er den oppsetningen jeg nå har sett opp til flere ganger på youtube). Og det er så utrolig fin sang, virkelig og musikalen er noe av det mest obsessverdige jeg har kommet over siden jeg oppdaget "Spring Awakening" i fjor sommer. Grunnene til det skal jeg komme nøyere inn på etter litt kort informasjon om handlingen.

Her står det om "Bare"-musikalen (som også kalles "Bare -A pop opera" til tider) på Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Bare,_a_Pop_Opera (der jeg må advare om at synopsiset spoiler handlingen) og kort oppsummert handler det om to gutter, Peter og Jason, som er romkamerater på en katolsk internatskole og ellers tilfeldigvis har et hemmelig forhold. Jepp, her er det gay love for alle penga og det blir deretter drama da Peter vil at de skal komme ut av skapet siden han er trygg på sin seksualitet og vil vise sin kjærlighet offentlig. Jason derimot er ikke like sikker på hva han er og er redd for reaksjonene og vil holde forholdet deres skjult. Midt oppi alt dette er de begge med i en oppsetning av Romeo og Julie der Jason er Romeo og Peter er Mercutio og vi har ellers karakterer som Nadia, Jasons overvektige søster som er en liten smule bitter for å si det sånn siden hun ikke fikk rollen som Julie, Ivy, Nadias romkamerat som elsker Jason og på ett tidspunkt blir gravid, Matt som er forelsket i Ivy og hater at han alltid kommer på andreplass etter Jason som vinner alt og mange andre karakterer som blir del av dette svært følelsesmessige stykket som likevel i bunn og grunn handler mest om kjærlighet.

Med andre ord er handlingen interessant nok i seg selv og nå har jeg på noen dager utviklet en veldig fascinasjon overfor denne direkte geniale musikalen. Og dette skyldes i første omgang karakteren Peter som er en litt nerdete, forsiktig person som likevel er trygg på hvem han er og hva han føler og som har en fantastisk sang ved navn "Role of a lifetime" blant annet og den kan man se her: http://www.youtube.com/watch?v=dQl3Hzlu5rs&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=2. Det er så innmari fin melodi på denne sangen og dessuten er teksten skikkelig sterk og velskrevet og det er bare <3 Og alle klippene jeg vil linke til er fra den samme oppsetningen av denne musikalen og det finnes versjoner av sangene på youtube der noen av sangerne teknisk sett er bedre, men her er det så mye følelse og det er nesten enda viktigere egentlig. Det er hvis noe synges med skikkelig innlevelse at det blir ordentlig bra og innlevelsen her er så sterk at det nesten gir tårer i øynene siden det er så fint. Og han som spiller Peter her er jo i tillegg veldig søt og får en til å like denne karakteren utrolig godt. Karakteren Jason formidles også utmerket og dette ikke minst på grunn av den fenomenale kjemien han som spiller Jason og han som spiller Peter har, jeg mener bare se på den stille intensiteten i sangen "Best kept secret": http://www.youtube.com/watch?v=HYs6dKzTvko&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=8 (og Peter er altså han med blå t-skjorte der, mens Jason er kledd i hvit t-skjorte). Eller i sangen "Bare": http://www.youtube.com/watch?v=PYHKsdazZGc&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=31 (som er så trist og så vakker tatt i betraktning ting som skjer etterpå og som jeg ikke skal røpe, men som dere vil finne ut hvis dere ser på denne musikalen på youtube, noe dere kan med å gå til nummer 1 på playlisten til høyre for hvert klipp jeg linker til og så trykker "play all", noe som for så vidt er tøft, så kult når man kan se musikaler på nettet). Det er rett og slett magisk å følge Peter og Jason og deres vanskelige kjærlighet og jeg syns det er rørende og fascinerende deluxe!

Ellers så har musikalen "Bare" altså en genial karakter ved navn Nadia og hun er genialt spilt her, har flott stemme og er den rollen som har de desidert kuleste replikkene, de mest memorable sangene og også er en karakter det er veldig lett å kjenne seg igjen i. For eksempel har hun en sang om våren som er episk og som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=j5K51K57DrA&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=17. Den sangen har forøvrig helt totalt genial tekst, bare se:

Spring, to spread the spirit I
Rip wings off butterflies
Then show small children

If you see me on Groundhog Day
Stay the hell out of my way
I'll be the one with a gun!

Spring, I hate the word
As I hate Hell, all Juliets, and class
Mother Nature is a turd
She can shove her flowers right up her ass

If I ran the show, I'd say baby…baby…let it snow!

Personlig liker jeg jo våren, men jeg syns likevel det er en særdeles underholdende tekst 🙂
Ellers synger hun den fine sangen "Plain Jane Fat Ass" som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=2VgonL-EXXU&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=4 og den nydelige sangen "A quiet night at home" som man kan se her og som jeg forøvrig også har hatt på hjernen noen dager: http://www.youtube.com/watch?v=0ev2zfRRyis&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=6. Hun er nok en av de mest interessante musikalkarakteren jeg har kommet over på lenge.

Andre obsessverdige øyeblikk i musikalen er sangen "Warning":
http://www.youtube.com/watch?v=UmL0iVcDa_8&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=23 (som Peters mor synger da hun nettopp har fått vite at Peter er homofil), sangen "Pilgrim's Hands": http://www.youtube.com/watch?v=Eu4OpYmUklE&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=24 (som viser en øvelse for oppsetningen av "Romeo og Julie" der Peter midlertidig synger Julies part mens Jason jo er Romeo så det er veldig søtt og romantisk), sangen "Once upon a time":   http://www.youtube.com/watch?v=vE7FepIiGM0&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=28 (som Jason synger) og sangen "Touch my soul": http://www.youtube.com/watch?v=8LPLLobNNlk&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=21 som blir sunget av Jason og Ivy. Og jeg kunne egentlig linket til mange flere sanger, men lar det bli med de linkene jeg har hatt så langt. Men det er altså bare å gå inn på denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=1G1lsRA5fX0&feature=PlayList&p=8F5CE36DB9557B8F&index=0, trykke "Play all" og bare nyte =D

Og jeg har fortsatt andre musikaler jeg liker enda bedre enn denne, som "Spring Awakening", "Wicked" og "Les Miserables", men denne kommer nok høyt opp på lista over gode musikaler siden jeg syns musikken er veldig fin, historien er oppriktig rørende og karakterene utmerkede. Dessuten er det jo et særdeles kult konsept for denne musikalen da. Så nå skal jeg få bestilt cd med musikken i april hvis alt går etter planen, i mellomtiden se de samme klippene opp til flere ganger hver dag og kanskje obsesse litt.
***
Ellers så skal jeg ha et innlegg som oppsummerer bok og film-opplevelser for februar sånn som jeg hadde for januar og det innlegget skal etter planen komme på tirsdag. Og nå skal jeg straks spise middag, men vi blogges og jeg skal bable mer snart!

Princess and the frog og annen bablifisering =D

Siden sist har jeg funnet ut at jeg har mer lyst til å lese bok av Gro Dahle enn den jeg holdt på med og følgelig har jeg gjort et bytte. Jeg har også funnet ut at man ikke bare kan bestemme seg for at man skal ha vinnerlykke og jeg har lånt tre filmer på hovedfilialen, deriblant en fransk svart-hvitt levende mennesker-versjon av eventyret Skjønnheten og Udyret fra 1946 blant annet og sånt og det kan jo bli interessant. Ellers så har jeg personlig fulgt veldig lite med på OL, funnet ut at det ser ut til at jeg dessverre må bli med venninnen min på åpningen av nye Holmenkollen, noe som jeg er 99% sikker på at vil bli kjempekjedelig, funnet en ny musikal å obsesse over kalt "Bare -A pop opera" og ellers hatt det veldig fint egentlig uansett.

Det som er seriøst kult er at jeg nettopp kom frem til at jeg ville se "Alice in Wonderland" på premieren neste fredag og leste om dette: http://www.oslokino.no/incoming/article234003.ece. På Colosseum er det storslått premierearrangement fredag klokka 18:45 med kjendiser, rød løper, fakler og effekter og der var det da jeg sjekket i stad 17 plasser igjen, derfor tok jeg like greit og skyndte meg å bestille en billett og nå skal jeg altså på storslått "Alice in Wonderland"-premiere neste fredag og det blir episk!!! =D Og jeg er i utgangspunktet ikke så glad i selve historien "Alice i Eventyrland", det blir egentlig for surrealistisk for min del, men kombinasjonen av Tim Burton, Johnny Depp, Helena Bonham Carter og Alan Rickman kan rett og slett ikke skuffe (særlig tatt i betraktning "Sweeney Todd"s episkhet) og følgelig gleder jeg meg innmari, det vil nok rett og slett bli helt magisk 😉

Men fra planer og babbel til noe annet, jeg har nå sett "Prinsessen og frosken" både i norsk og i engelsk versjon og har skrevet en laaang anmeldelse som jeg skal poste på filmfront antakelig, men i første omgang skal den postes her og den er veldig lang, grundig og sikkert full av digresjoner. God fornøyelse!

Princess and the frog

Jeg er veldig, veldig glad i Disney tegnefilmer og var av den grunn veldig glad da jeg leste at Disney hadde en ny tegnefilm på gang, nemlig 'Princess and the frog' ('Prinsessen og frosken' på norsk). Og så ble jeg litt bekymret da det så ut til at den bare ville settes opp på norsk siden film alltid er best på originalspråket. Likevel så jeg den i norsk versjon forrige helg for da takler jeg den på norsk når den senere kommer på dvd. Hadde jeg derimot sett den på engelsk først ville nok norsk-versjonen være en nedtur. Og den er veldig god på norsk, ikke minst fordi Noora Noor gjør en svært flott innsats på dubber og synger mye bedre, etter min mening enn hun som synger i den engelske versjonen siden Noora har mer særpreg i stemmen. Men ellers er den rent generelt best på engelsk og det skyldes Keith Davids Dr. Facilier. Han gjør at sangen 'Friends on the other side' blir den desidert mest episke av alle skurkesanger Disney har bydd på. Men uansett språk er denne filmen en herlig ny klassiker som jeg syns fortjener Oscar for beste animasjonsfilm faktisk (selv om jeg digger tre andre av kandidatene også). Og nå skal jeg gå nøyere inn på hvorfor.

'Princess and the frog' handler om den unge, hardt-arbeidende Tiana som er servitør og full av drømmer om å ha sin egen restaurant en dag. Prins Naveen er en lat sjarmør som blir lurt av heksedoktoren Dr. Facilier. Da prins Naveen ender opp som en frosk blir han omsider kysset av Tiana i den tro at det vil forvandle ham tilbake til et menneske, men kysset går ikke helt som planlagt og snart er han og Tiana ute på et storslått eventyr som involverer frosker, magi, gode venner de møter på veien og selvsagt ekte kjærleik slik bare Disney gjør det. Og det blir et herlig eventyr med musikk av Randy Newman (som står bak musikken til for eksempel 'Toy Story') som sannsynligvis vil gjøre deg rørt (jeg hadde tårene rennende nedover kinnet og var så nær å begynne å gråte og jeg får verken tårer i øynene eller begynner å gråte lett, så det viser hvor virkelig rørende det var) og betatt og som er helt vidunderlig nostalgisk. Jeg skal ikke røpe mer om plottet for dette må oppleves, men jeg likte denne filmen utrolig godt.

I utgangspunktet er den blitt mest kjent for å ha Disneys første afroamerikanske prinsesse, men jeg syns i stedet den bør ha kreditt for at Tiana er et ekstremt godt forbilde for de som ser på. Hun er nemlig ikke en av disse prinsessene som bare venter på at prinsen skal komme, i stedet er hun ikke opptatt av kjærlighet, men opptatt av restaurantdrømmen og av å jobbe hardt for å nå målene sine. Og det er en del av meg som nesten syns det er synd at denne filmen ikke kom da jeg var yngre for da jeg var liten ble Disneys heltinner forbilder for meg og jeg ble inspirert av Ariel og Belle og prøvde for eksempel å holde kurver på samme måte som Belle og pleide å badekaret å prøve å etterape bevegelsen til Ariel når hun i reprisen til 'Part of this world' synger dette på en sånn klippe og så liksom drar seg opp mens hun har vinden i håret og musikken bare er ekstra episk. Og tenk så bra det hadde vært hvis jeg som liten hadde hatt den ansvarlige, selvstendige og pågangsmotrike Tiana som forbilde, det hadde sikkert hjulpet meg massevis med og nå mål og å bli mer ansvarsfull og slikt. Og de andre karakterene er også herlige, Ray som elsker sin kjære Evangeline og som ga meg mer sympati for en ildflue enn jeg har hatt noen gang før, Louis som er en alligator med skikkelig Louis Armstrong-faktorer, Naveen som er både hovmodig, lat og totalt ansvarsløs i begynnelsen, men blir endret av kjærligheten klisjéaktig nok og ikke minst Dr. Facilier som jeg digger. Og jeg digger virkelig Dr. Facilier fra sangen hans til hvor karismatisk og full av lureri han er. Dessuten er han, som Scar, smart nok til å få noen andre til å gjøre ting for ham og det er tøft. Og ikke minst er jeg betatt av skyggen hans som lever sitt eget liv og som jeg fant en egen fangruppe for på Facebook: Det er i det hele tatt kule figurer og mye sjarm i denne Disney-filmen som altså bringer meg rett tilbake til barndommen da jeg så alle Disney-filmer når de kom på kino og elsket det like mye hver gang, sånn i tillegg til å analysere alle aspekter vel så mye som jeg gjør nå.

Og når vi snakker om 'Princess and the frog' er det meget relevant å nevne stemningen for det er det massevis av. Her er man i New Orleans på noe som må være 1920-tallet eller noe sånt og det er fullt av farger og liv og ekstremt fengende musikk og det er jo et ordentlig pluss. Og når vi altså er inne på musikken tenkte jeg å linke til et knippe eksempler. For det første har vi Tianas sang 'Almost there': http://www.youtube.com/watch?v=op-GmJc5tNg&feature=related som er veldig fin og dritkul stilistisk sett, for det andre har vi ildflua Rays nydelige 'Ma belle Evangeline': http://www.youtube.com/watch?v=HBwnOBJp-vM&feature=related som er skikkelig romantisk og som minner meg litt om 'Kiss the girl' i Den lille havfruen på grunn av atmosfæren i sangen og omgivelsene og for det tredje er det selvfølgelig Dr. Faciliers 'Friend on the other side": http://www.youtube.com/watch?v=yZAY-78zhmw som er helt konge. Og særlig sistnevnte har jeg vært bortimot obsessed med i flere måneder nå og jeg merker at den er litt sånn sang jeg vil ha med i veldig mange innlegg og da finne en genial unnskyldning for å ha den med hver gang (sånn sett minner den litt om 'Spring Awakening' som også er noe jeg nesten bekymrende lett kan finne grunner til å referere til. Uansett er musikken utmerket og diggbar og vidunderlig og jeg har lyttet til den på Spotify massevis. I tillegg har Ne-Yo laget en sang til den som man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=WRaCP8M-qLo. Og jeg er egentlig ingen stor fan av RnB og sånt (selv om jeg har noen sanger som jeg liker), men jeg har fått veldig sansen for denne sangen her, en sang som forøvrig heter 'Never knew I needed'. Den er veldig kul rett og slett! I det hele tatt er musikken i 'Princess and the frog' veldig tøff og kul og alt det der og jeg elsker Disney littegrann for å gi oss en ny tegnefilm for det er noe annet med tegnefilm enn data-animert film, det er ikke til å komme bort i fra at hvor mye jeg enn digger Pixar så blir det bare mer personlig med tegnefilm. Og jeg er veldig fornøyd.

Basert på historien som har klassisk Disney-appeal, men samtidig skiller seg ut nok til at det føles originalt, musikken som er fengende deluxe, karakterer som er særdeles fenomenale og det at den selvfølgelig er nydelig tegnet med virkelig fremragende animasjon så gir jeg en meget sterk femmer og obsesser litt til. Anbefales!!! (En artig opplysning forøvrig er at jeg oppdaget at filmen er meget løst basert på en bok ved navn "The Frogprincess" av E.D. Baker og den boka har jeg faktisk og det er jo egentlig ganske tøft…)

Og neste år kommer Disneys versjon av 'Rapunzel' (som riktignok er data-animert så vidt jeg vet) og det blir nok også episk, ikke minst fordi prinsen der sannsynligvis vil være dritkjekk tatt i betraktning dette bildet som jeg fant:


Herregud, man ser ham bare i profil og kun det er nok til at jeg er noenlunde betatt allerede <3 Disney er såå magisk og livet er fint og nå har jeg jammen skrevet et mer enn langt nok innlegg så nå skal jeg finne på noe annet. Vi bables =0)

Disney-skurk fiksert drøfting, trailer pga konkurranse jeg vil være med på og annen babbel =0)

En av grunnene til at blogg.no egentlig er ganske ypperlig er at de av og til har kokurranser og andre tilbud, for eksempel har de en konkurranse der man kan ende opp med å se "Alice in Wonderland" før alle andre hvis man har med traileren i innlegget sitt, noe jeg skal prøve å gjøre nå og hvis alt går som det skal følger det altså med "Alice in Wonderland"-trailer på slutten av dette innlegget, et innlegg som for øvrig bare så vidt har begynt. Jeg skal for eksempel ha praksis noen dager i uka på en Europris-butikk og det er farlig for der selger de trepakning med Hockeypulver. Og jeg elsker Hockeypulver dypt og inderlig så en sånn mulighet er direkte farlig for meg og det vil nok bli enda litt mer godteri på hverdagene 😉 For øvrig føler jeg meg sånn innmari kulturell bare fordi jeg har begynt min utforskning av Haruki Murakamis forfatterskap og har nå satt meg mål om å lese en hel masse av ham for jeg likte "Norwegian Wood" av ham veldig godt og det jeg har lest så langt av "Blind Willow, sleeping woman" er veldig fint. Og jeg leser alt for mye for tida og når jeg ikke leser hører jeg på musikalmusikk eller får nye ideer til ting jeg kan finne på, nå har jeg for eksempel fått ideer til nye musikalkonsepter jeg etter hvert kan prøve å skrive. En aktuell tittel på en ide er "LIFE -A Subway Trip" =D

Men det jeg egentlig skulle bruke dette innlegget til var Disney-skurk fiksering og jeg skal ta for meg mine fem favoritter blant mannlige Disney-skurker og synse i vei om hvem det teknisk sett hadde vært best å slå seg sammen med for å ta over verden og sånt, alt dette med masse linker til youtube og slike artigheter. Og hvordan jeg skal gjøre denne synsinga vil raskt åpenbare seg etter hvert som jeg setter i gang så jeg setter like greit i gang med en gang:

Karoline gjør dyptpløyende undersøkelser angående hvilken av hennes fem favoritter blant mannlige Disney-skurker som det hadde vært best å slå seg sammen med i ondskapen og den mektige "Bwahaha"-latterens tjeneste

Jeg har funnet bildene av skurkene på den utmerkede nettsiden: http://www.disneyvillains.net/ og anbefaler for øvrig lesere å sjekke ut den siden for det er masse fascinerende der.

Dr. Facillier

Dr. Facillier er skurken i Disneys nyeste film "Prinsessen og frosken" og er en woodoo-doktor som er full av triks og fanterier og lurer folk villig og gladelig. Videre har han en episk sang: http://www.youtube.com/watch?v=vG4v2de34eQ&feature=related og jeg syns han seriøst er en av de tøffeste Disney-skurkene ever.

+ den beste skurkesangen av alle, kul skygge, fin laidback attitude, kan voodoo og å spå i kort og liknende og det ville gjøre det morsomt å samarbeide med ham, er stilig og oppriktig ekkel til tider og er faktisk ganske smart i tillegg
– ville skremt vettet av meg litt for mange ganger, man kan virkelig ikke stole på ham, han har venner "on the other side" som man ikke bør komme i konflikt med og derfor hadde det vært en god del farer ved å samarbeide med ham

Konklusjon: Terningkast 6 (og vi kunne sikkert rula New Orleans sammen)

Hades

Hades from HerculesHades er skurken i "Hercules" og er dødsguden som bor i Underverdenen og i det hele tatt er seriøst genial.

+ veldig gjennomtenkte planer, herlig sarkastisk, i det hele tatt fenomenal personlighet, ildhår (hva er vel mer episk enn det liksom) og han er dødsgud, det vil komme til nytte om man samarbeider om verdensherredømme i ondskapens tjeneste
– Blir VELDIG sint når han først blir sint, er ikke så veldig hyggelig mot de han samarbeider med, har ingen ond skurk-sang og er litt for bitter til at det blir gøy i lengden

Konklusjon: Terningkast 5 (sarkasmen hans redder ham)

Jafar
Jafar from Aladdin
Jafar er skurken i "Aladdin" og har en finfin liten sang som er best på norsk: http://www.youtube.com/watch?v=hI5S1fvIHQo og er ellers veldig fascinerende.
+ Ond latter av det episke slaget, så deilig gjennomført ond at det er helt besnærende, blir til en ånd som kan oppfylle ønsker og det er jo helt konge, ser stilig ut, veldig smart og med en god del evner i utgangspunktet
– har skjegg, er sånn type ånd der du bør være forsiktig med hva du ønsker deg siden det ikke oppfylles på den måten du venter deg det, han er litt for lite koselig egentlig, han har lilla øyenskygge og det er teit og han kunne hypnotisert meg og sånt frister ikke

Konklusjon: Terningkast 4

Scar
Scar with Simba, Lion King
Scar er skurken i "Løvenes Konge" og har en sang som er helt konge, særlig i norsk versjon: http://www.youtube.com/watch?v=pnYW41HUCww og er veldig tøff.

+ Virkelig flott sang, virker mer samarbeidsvillig enn mange av de andre skurkene, er flink til å legge planer, sleip og smart nok til å få hyenene til å gjøre drittjobbene
-Litt vel glad i å drepe andre, stopper Zazu når han synger "Verden er vårt felleshjem" som er en sang jeg personlig liker ganske godt, særlig i engelsk versjon, er en løve og jeg tror det kunne bydd på problemer og ville sikkert insistert på å ha for mye av makten for seg selv og dele lite med meg

Konklusjon: Terningkast 4/5

Frollo

Skurken i "Ringeren i Notre Dame" og en av de skumleste Disney-skurkene, noe som også til dels skyldes sangen hans: http://www.youtube.com/watch?v=fRO-M4XyAbM
+ vil antakelig ha gode overtalelsesevner siden han har så tro på at han gjør det rette, veldig god til å lure folk til å tro at han er snill når han egentlig er ondskap personifisert og sprøyte pine gal, er dommer og det hadde sikkert kommet til nytte og det at han er et komplett monster ville gjort at jeg kunne virket helt uskyldig om vi samarbeidet
– litt for gal egentlig (her snakker vi oppriktig mord på alle sigøynere bare fordi liksom og så tror han at han bare er snill og gjør det rette), oppriktig skremmende, for ond rett og slett og dessuten er han alt for gammel uansett

Konklusjon: Terningkast 4

Dr. Facillier vinner altså med Hades hakk i hel og Scar på en tredjeplass og jeg håper denne rare oversikten underholdt og ga et smil på leseres lepper. Og for å avslutte det skal jeg linke til noen sider på nettet om skurker, sånn for moro skyld:

http://www.movievillains.com/ (en fascinerende side om skurker fra filmer generelt sett, interessant lesning)
http://www.whatsitsgalore.com/disney/villain.html (en svært underholdende side om Disney skurker)
http://www.ultimatedisney.com/countdown4/ (en kåring av topp 30 Disney-skurker fra 2004 som er oppriktig sjarmerende lesning)
http://villains.wikia.com/wiki/Main_Page (en slags wikipedia som kun omhandler skurkene, episk med andre ord)
http://cartoonvillains.8m.com/ (en side med temaet animerte skurker rett og slett, her omtales alt fra Bruno i Skippern til Mr. Burns fra Simpsons)
http://thatguywiththeglasses.com/community/blogs/top-15-most-underrated-animated-movie-villains.html (en genial liste over 15 undervurderte skurker fra animasjonsfilmer, så engasjerende som det høres ut)
http://www.onlygoodmovies.com/blog/thoughts-on-film/the-100-greatest-movie-villains/ (liste der noen har kåret de 100 beste filmskurkene of all time)

Alle sammen er dette fremragende linker som jeg selv har tenkt å utforske nøye 😉
Og så tar jeg antakelig og lager et innlegg som dette med de fem kvinnelige Disney-skurkene jeg liker best senere, så det er bare å glede seg =D
***
Ellers har jeg ikke så mye annet på hjertet, men jeg skal blogge igjen om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har det flotters, at jeg vinner de konkurransene jeg er med på og at det snart blir varmere, kulde og snø er jeg lei. Og så satser jeg på at det funket å ta med den traileren jeg skulle ha med sånn at jeg kan være med på den konkurransen jeg nevnte i begynnelsen av dette innlegget 🙂

alicetrailer

om blogging, diktkonkurranser, Røros-tur og diverse

Det å blogge er bittelitt kjedelig for tiden siden jeg jo må innrømme at en del av grunnen til at jeg blogger jo er at jeg er glad i kommentarer og jeg for tiden ender opp med ikke mer enn en eller to kommentarer, knapt det og jeg personlig syns innleggene mine fortjener mer oppmerksomhet. Og når jeg poster et nytt innlegg så er det jo straks som om alle innlegg jeg har postet tidligere ikke eksisterer lenger for da får de bortimot aldri noen flere kommentarer sånn på etterskudd og det irriterer meg og det er teit av meg å bry meg med det, men likevel. Er virkelig de tingene jeg skriver om så lite interessante?
***
Anyway så var det faktisk ikke det der jeg skulle skrive om nå, i stedet så skal jeg poste et dikt og bable litt generelt om hva som har skjedd siden sist. http://pantheralife.blogg.no/1266410013_diktkonkurranse.html har for øyeblikket en diktkonkurranse som har frist i morgen og jeg må innrømme at jeg jublet litt da jeg leste det for jeg tok meg i å sukke litt noen ganger i høst siden Panthera hørtes ut som et så fantastisk forlag og de har aldersgrense på 23 år når det gjelder å sende inn manus, noe som jeg forstår, men som jeg først syntes var litt synd siden jeg er 24 (og blir 25, o skrekk og gru, til sommeren). Men det står ingen verdens ting om noen aldersgrense når det gjelder diktkonkurransen og derfor skal jeg da så absolutt være med. Jeg har jo til og med massevis av dikt jeg kan la være med på den. Men det jeg tenkte var at bidraget mitt skulle være et dikt jeg postet på dikt.no i høst og som jeg syns er litt interessant siden det er på rim (det er liksom riming som er meg når det gjelder dikt, det blir liksom ikke ordentlig karolinsk uten rim) og på mange måter handler om både gresk mytologi og kjærlighet blant annet. Så jeg poster det her nå og håper det faller i smak hos lesere, deriblant Panthera-lesere:

Mytenes magiker

Hvis du snur deg elsker du meg ei,
å fly mot sola smelter dine vinger,
innunder huden, gjennomborer meg,
alt mens alle vindbjellene klinger

Spiser du mine epler må du her forbli,
løser du min gåte får du gå,
vandre forbi i en eim av poesi,
alt mens selve himmelen kles blå

Mytologisk, magisk på sitt vis,
du er den som viser at det nytter,
hvis jeg er en gåte gir du svar

hvis du er et svar er jeg en lytter

Jeg syns for øvrig at det er veldig morsomt hvis dere ser de ulike referansene til forskjellige fortellinger fra gresk mytologi, de er nøye planlagt egentlig.
***
Ellers så har det skjedd veldig lite spennende siden sist innlegg utenom at ting virkelig ikke har gått som forventet. På onsdag forlot jeg jobb med en berusende glede over friheten som ventet meg, jeg skulle nemlig en tur til Røros (noe som i seg selv er ironisk siden man ikke skulle tro jeg ville dratt dit så lei som jeg er av vinter og snø og kulde). Men dit skulle jeg og mamma og to venninner av mamma lell og ergo ventet det meg hele to dager med fri fra jobb. Og alle hjerter gleder seg, hurra! Det var egentlig ikke så "hurra", vi dro av gårde torsdag ettermiddag, kjørte tog i over fem timer, nok til at jeg rakk å lese ut den boka jeg holdt på med da (og siden det er hundre år siden så har jeg selvsagt lest ut en annen bok siden og i stad begynte jeg på en ny en, med andre ord leser jeg nesten bekymrende fort og mye) og var på Røros rundt halv åtte samme kveld der vi fortet oss av sted til hotellet der vi skulle bo. Der viste det seg at de på hotellet (hvis navn jeg ikke har tenkt å si, særlig siden det på en måte er denne historiens you-know-who) hadde dummet seg ut bittelittegrann og ikke hadde noe rom ledig til oss. Så der var vi da, fire damer og en jente (og jenta, som altså er meg, føler seg ikke damete nok til å kalle seg en dame rett og slett, gutter kan bare kalle seg menn når de er ferdig med tenåra og mann høres mye mer tidløst ut) og sto uten sted å bo i en liten by der det var fullt overalt grunnen Rørosmartnan (som var markedet også vi var i Røros for). Deretter var det litt av en kamp som ble kjempet før vi omsider, litt over ti på kvelden fikk bosted over natta på et rehabiliteringssenter, noe som for øvrig lærte meg at jeg virkelig ikke har lyst til å trenge rehabilitering noen gang. Jo da, det var fint der, frokosten var ypperlig og de hadde veldig behagelige senger, men det lukta både tannlege og sykehus på samme tid, denne stramme, tunge lukten som nesten ikke er til å bære. Dessuten var det mange ganger, lett å gå seg vill og på grunn av hvordan det så ut ved inngangen og trappene som var der de var og slikt fikk jeg ganske fort en følelse av å være på hotellet i "The Shining", noe som ikke hjalp så veldig på komfortfølelsen. Men det gikk da greit og det var altså bare snakk om en natt. Og neste dag spiste vi frokost forholdsvis tidlig før vi besøkte noen folk som noen av oss kjente og deretter gikk rundt i Røros sentrum der vi etter noen turer på ett turistkontor og trusler om å oppsøke aviser og det som var endte opp med å finne ut at jo, da, vi skulle få rom for natta på det hotellet der det i utgangspunktet var meningen at vi skulle være. Da var en byrde lettet fra våre skuldre og vi fikk endelig den feriefølelsen vi hadde ønsket oss. Bedre sent, enn aldri som de sier.

Så turen ble ikke helt som forventet, men den ble likevel fin med god mat, hyggelig samvær og både lommeboka og bankkortet mitt ble noen kilo lettere for å si det sånn for jeg kjøpte ikke så mye, men ting koster allikevel. Blant annet har jeg nå en ny notatbok og to nye blyanter, viktige ting i min karolinske verden. Jeg har også spist litt vel mye usunne ting og drukket masse brus og fått tak i en sånn pakning med fem cder, alle fylt med forskjellig musikalmusikk. Sistnevnte har dog allerede rukket å skuffe meg litt siden versjonen deres av "Defying Gravity" er oppriktig grusom, feil personer synger sangene som regel og de ikke har noen sanger fra Jason Robert Brown og massevis fra Andrew Lloyd Webber og jeg personlig liker Jason Robert Brown mye bedre. Det er også skuffende lite musikk fra Stephen Sondheims repertoar (håper det er slik det skrives), men akkurat det kan tilgis siden cd 4 har en veldig fin versjon av "Being Alive" fra musikalen "Company". Og nå ler jeg litt for meg selv siden ganske få av leserne mine vil ha peiling på hvem og hva jeg prater om her, men litt musikalnerding er gøy og jeg tror egentlig at jeg snart skal ha noen innlegg som skal være sentrert rundt en og en musikalpersonlighet med massevis av eksempler så det er bare å begynne å glede seg. Uansett har jeg i alle fall hatt en fin tur, selv om den ikke ble som forventet, jeg har et fint utvalg bøker å lese på nå og begynte altså på en samling med dikt av Pablo Neruda i stad og den er fin og gir meg en herlig følelse av å være veldig kultivert og jeg har noen store drømmer som jeg håper neste uke kan være med å oppfylle, skjønt mer detaljer om det kan jeg komme med siden. Og etterpå skal jeg sannsynligvis på kino hvis det er noen billetter igjen til dagens forestilling av "Prinsessen og frosken" (som så langt bare har blitt satt opp på norsk, men i følge oslo kinos nettsider ett sted så ser det ut som om det heldigvis kommer en utekstet originalversjon neste uke så det blir bra). Så livet er fint!

Vi bables =0)

Ballonger, brev og å reise

Brev til en ballong som snart skal tapes

Kjære ballong, jeg har ikke skrevet til deg før, mest fordi det har føltes unødvendig
å skrive slike små brev til noen som så absolutt ikke vil svare, dessuten så har ikke
ballonger hender heller. Det er med andre ord mange ting å ta i betraktning og opptil
flere grunner for ikke å ha skrevet. Nå skriver jeg likevel for når jeg er ferdig med å
skrive så kan jeg bare binde dette brevet fast til deg før jeg slipper deg fri og du svever
oppover, forbi, ett eller annet sted mens du bærer på mine tanker. Og jeg vet ikke hva
som er målet ditt, om du i det hele tatt har et mål, men jeg vet at du vil reise langt,
langt og da vil det bare føles som om tankene mine når nye horisonter de og. Det er
også en liten del av meg som håper at det finnes en Gud eller noe sånt der oppe, ikke
som en skjegget gammel mann for snakker man om noe sånt så snakker man om
Julenissen, som for så vidt er en slags guddommelighet han og hvis han eksisterer.
Men at det er noen, noe som man kan prate til uten å få noe svar, men bare for å få
følelsen av at noen lytter. Og hvis det er en Gud så kan du bringe brevet mitt til
ham, kjære ballong, selv om det teknisk sett er ment mest  for deg. Ikke det at du
har noen mulighet til å lese det, jeg vet jo at ballonger ikke har øyne selv om de
skulle hatt det, tenk så mye rart alle de tapte ballongene får sett. Men jeg har
liksom en følelse av at du vil få det med deg likevel, ballonger skjønner sånt,
jeg er ikke i tvil der. Og jeg tror i det hele tatt ballonger er ekstremt gode lyttere.
De sier ingenting, nikker ikke en gang for å vise at de følger med, men det er bare
noe med stemningen rundt dem og jeg bare vet på en måte at de lytter, lytter
med all helium og plast de består av. Jeg er takknemlig for det. Det er så få som
virkelig lytter at  man blir ekstra glad i de som gjør det. Derfor blir det et trist
øyeblikk etterpå da jeg skal sette deg fri, da er du ikke hos meg lenger og jeg
har ingen andre ballonger, klarer ikke å blåse opp ballonger heller for den saks skyld,
eneste grunnen til at du er oppblåst er at du var sånn da jeg fikk deg.

For øvrig vil jeg presisere at jeg bare ser på deg som oppblåst i den mest bokstavelige
betydningen. Når det gjelder personlighet finnes du ikke det minste oppblåst.
Ikke at jeg kjenner deg så godt altså, men du virker heller beskjeden hvis jeg kan
si det sånn, stille og drømmende med en flytende tilværelse jeg nesten misunner deg.
Selv er jeg så låst fast av virkeligheten og bena mine er fast plantet på jorda.
Du er fri til å sveve. Og hvor vil du sveve? Jeg spør meg selv det spørsmålet stadig,
hvor drar de tapte ballonger hen? Kjære ballong, vil du vite hva jeg tror? Jeg
mener, du får jo vite det uansett, men likevel… Jeg tror det er et rike, en annen verden
så og si, kun  befolket av ballonger og tapte sokker. Er ikke det en fin tanke, et
sånt sted der du aldri mer kan føle deg misforstått eller alene, men leve i et
slags harmonisk ballongfellesskap. Det høres ut som en drøm, noe litt uvirkelig
Narnia-aktig og de hadde sikkert tapte ballonger der og selv om C.S. Lewis ikke
nevnte det. Der tror jeg egentlig omtrent alt hadde vært mulig. Jeg tror du er litt
sånn du og, kjære ballong. Du vet, drømmende, fantasifull, åpen for andre
virkeligheter forbi all logikk og alt system. Jeg tror i det hele tatt vi er likere
enn vi aner. Det er en fin tanke det og.

Nå begynner det å gå mot kveld og jeg må snart sette deg fri, det vet jeg. Snart kler
himmelen seg inn i et stjerneteppe for å holde varmen og månen vil lyse over alt sammen
og så vil vi kanskje kunne finne stjernebilder hvis vi ser opp, finne Orions belte og
Karlsvogna som jeg alltid tenker på som Handlevogna siden det er det den minner meg
om. Kanskje du vil treffe på den sånn etterpå når du liksom svever av gårde der oppe
og så drar du til og med muligens på shoppingtur, stjernene har sikkert sin egen matbutikk
de og. Jeg vet dog ikke hva en ballong ville handlet, tror ikke de er så opptatt av materialistiske
ting og det er sikkert smart av dem sånn i den store sammenheng. Og jeg tror du er en
ballong med ekstra lite interesse for sånt, du virker så lite overfladisk, så jordnær
og sånn sett er det nesten ironisk at du snart bokstavelig talt vil være alt annet enn
jordnær. Og når jeg begynner å tenke sånn kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å miste deg,
ikke i det hele tatt. Det vil føles så tomt etterpå, så ensomt, som et puslespill der en bit
vil mangle. Hvorfor må jeg sette deg fri, hvorfor må ting ta slutt, hvorfor er jeg ikke
sterk nok til å skrive dette brevet uten å få en tåre i øyekroken basert på det som
jeg vet vil komme? Og likevel vet jeg at det må skje, det riktige er at du svever oppover,
sikter mot stjernene, kanskje forbi dem, hva vet vel jeg, blir tatt av vinden og glir i
gjennom alt. Dessuten fortjener du et eventyr for du trenger ikke finne din indre, godt
gjemte realist, om noe trenger du å drømme enda mer. Og jeg må lære meg å gi slipp
på ting for nå er det bare snakk om en ballong og en annen gang kan det være en lyktestolpe
eller yndlingskosedyret mitt eller kanskje enda verre; en i familien. Dette er øvelse sånn
at jeg vil kunne overleve det om jeg må gi slipp på noe annet og øvelse gjør mester.

Likevel tror jeg nok jeg vil savne deg, kjære ballong, for det føles som om du har sluppet
løs en brønn inni meg og som om alt bare strømmer ut av meg nå, som om jeg har en
indre ballong fylt med tanker som du har stukket hull på. Og det er med andre ord mer
enn du som settes fri i kveld, tankene slippes fri de og. Det er litt magisk, er det ikke,
hele verden føles som om den rommer mer nå, kanskje fordi stjernene spretter frem på
himmelen, en etter en, fyller hele himmelhavet, skaper denne magiske natteatmosfæren
som bærer med seg alt, ingenting, gjør at jeg skjønner at dette er den rette kvelden til å slippe
ballonger fri. Hadde du hatt øyne nå og sett opp ville du nok blitt ganske overveldet
for det er utrolig flott og det er som om verden er stor nok til å romme flere verdener,
flere dimensjoner til og med, alt strekker seg så høyt og så langt og det er virkelig en
stor verden du vil få muligheten til å utforske nå snart. Og jeg håper det ikke vil være
for overveldende, kjære ballong. Jeg håper ikke du blir redd eller ensom eller føler deg
for liten for noe som er så alt for stort. Men blir du bekymret eller redd så husk at jeg er
med deg, ikke bokstavelig talt, men i alle fall metaforisk. Og du er i tankene mine hele
veien, når jeg slipper deg fri vil jeg følge deg med blikket mens du blir mindre og mindre
og til slutt er en liten prikk og til slutt er borte og da vil jeg følge med deg da og. Så på en
måte så mister vi hverandre ikke allikevel. Det er jo en fin trøst. Og nå ser jeg stjernene
er klare for å ta deg i mot, månen og, det er som om hele himmelen åpner seg og jeg
må skrive de siste ordene.

Kjære ballong, takk for alt du har gitt meg og lykke til når du drar. Jeg kommer ikke
til å glemme deg og håper du vil huske meg også og håper at du vil ha en trygg og
vidunderlig reise. Det er bare å hilse alle du treffer på reisen og si at jeg elsker dem,
stjernene, feene, de tapte sokker og ballonger utenom deg. Alt sammen egentlig.
Og igjen; takk!

Vennlig hilsen Karoline
***
Brevet over er skrevet til en ballong og passer inn i dette innlegget siden det på mange måter er et brev om en reise og jeg personlig skal ut på en liten reise til Røros, jeg drar i morgen og kommer hjem lørdag kveld. Derfor er jeg egentlig som ballongen i brevet mitt, vi slippes fri, den fra brevskriverens hender, jeg fra virkeligheten, selv om det altså for min del er høyst midlertidig. Og jeg tror det kan bli ganske interessant egentlig, dessuten kommer det alltids godt med når man får to dager fri fra jobb 😉

For øvrig er livet fint og jeg har lest ferdig mangaboka jeg nevnte for litt siden, den som het "Solanin". Skulle det være av interesse finner dere en anmeldelse av den i innlegget før dette og jeg kan med en gang si at det var en utrolig herlig bok. Og i det hele tatt viser veldig mye av det jeg leser for tiden seg å være herlig og nå har jeg attpåtil lånt nye bøker fra biblioteket og det er jo også ganske toppers. Jeg flyter på en såpeboble av litteratur og tankespill, musikalmusikk jeg lytter til og å nyte øyeblikksmagi. Og igjen, livet er fint, det er rett og slett det!

Men nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget og så skal jeg blogge igjen på søndag og så får dere alle ha det utmerket i mellomtiden <3

Solanin

Jeg møtte Lisa fra www.reveenka.blogg.no i går og det var veldig koselig og litt rart for veldig ofte så er jeg veldig bevisst på min egen del av samtaler og tenker over ting som "er det dumt, det jeg sier nå?" og videre slike tanker, men her føler jeg liksom at praten fløt naturlig hele tiden. Og det skjer ikke så ofte, men noen ganger møter man folk og vet at det er en man kan bli veldig god venn med etter hvert fordi de deler interesser eller i alle fall er på bølgelengde med deg og det var litt sånn. Så derfor så er jeg ganske tilfreds med helgen egentlig. Og så har jeg lest ut boka "Solanin" nå og den nevnte jeg i mitt forrige innlegg og i dette innlegget tenkte jeg å prøve å anmelde den så godt jeg kan. Og det setter jeg like godt i gang med nå:

Solanin av Inio Asano

"Solanin" handler om Meiko Inoue som ble ferdig på College for noen få år siden og som nå jobber på et kontor i en jobb hun hater mens hun stadig tar seg i å tenke at hun ikke passer inn i virkeligheten. Meiko har også en kjæreste i Taneda som stadig sover over hos henne siden han ikke tjener nok til å betale leie av jobben sin som illustratør og han er også vokalist i et band. Og så velger Meiko impulsivt å slutte i jobben sin…

Dette er settingen på begynnelsen av boka og så skjer det forskjellige ting og det er egentlig komplett umulig å gi et ordentlig synopsis av handlingen i denne boka siden det i bunn og grunn er en skildring av hverdag, nærmere bestemt hverdagen til et knippe karakterer i Tokyo og det egentlig ikke skjer så mye. Og de tingene som skjer kan jeg i hvert fall ikke spoile. Det jeg kan si er at dette er en bok jeg syns var utrolig bra og nå skal jeg gå nøyere inn på hvorfor.

"Solanin" er en manga og jeg tror aldri jeg kommer til å venne meg helt til at det skal leses feil vei. Det er dog en lav terskel for å lese noe og jeg ble umiddelbart nysgjerrig da jeg kom over "Solanin" på biblioteket siden jeg ikke alltid føler at jeg passer inn i virkeligheten selv. Og så begynte jeg altså å lese da og jeg ble litt betatt, det må sies. For det første er dette utrolig bra tegnet, Inio Asanos tegnestil er litt mer realistisk manga der hovedpersonen Meiko likevel er søtt og sjarmerende tegnet og omgivelsene er nydelige. Og samtidig så er ikke Asano redd for å vise karakterer som promper eller peller seg i nesa eller liknende og både ut i fra karakterdesign og hvilke personligheter karakterene har sånn rent generelt så er det veldig realistisk og veldig lett å kjenne seg igjen i. Ja, i det hele tatt så er det realisme som kjennetegner denne mangahistorien for her formidles virkeligheten til et utvalg unge voksne og man får oppleve nedturene deres, oppturene, kjærligheten som svinger hele tiden, problemene regninger bringer med seg, alt dette med en fullstendig ærlighet som ikke glossifiserer noe som helst, men langt på vei viser at jo da, livet som ung kan være direkte dritt, men inni all faenskapen finnes det likevel mange vidunderlige øyeblikk som gjør livet verdt å holde fast på. Det er upolert, nakent og ekte og jeg elsket det. Elsket nyansene som skapes, elsket hvordan karakterene er like herlig uperfekte som alle andre, elsket hvordan hele historien på mange måter minner om en film som dessuten er genialt klippet med noen flashbacks på de perfekte stedene og karakterer man virkelig bryr seg om.

Vi har for eksempel Meiko som er bokas hovedperson. Jeg hadde til tider lyst til å skrike til henne om å gjøre noe siden hun slutter i jobben sin i begynnelsen av boka og så tilbringer mye tid med å ikke gjøre noe som helst, bare flyte gjennom livet. Og jeg forsto henne så godt, men irriterte meg over henne en del også siden hun virket både selvsentrert og utrolig naiv og ikke gjorde noe med livet sitt. Og det var vel dette som var en av de tingene jeg likte mest, hvordan man hopper fra å irritere seg skikkelig over karakterer (muligens fordi man kjenner seg litt for godt igjen i dem i tillegg), men også ha forståelse for valgene deres og hele veien oppriktig bry seg om hvordan det går med dem. Det er så ekstremt godt formidlede karakterer og de vekker engasjementet hos leseren og det er en kunst, det er når sånt skjer at man vet at man har å gjøre med en virkelig god bok. Dessuten følte jeg meg veldig involvert i boka, når noe trist skjedde så utbrøt jeg "nei, jeg vil ikke at dette skal skje" og slike ting og det skjer egentlig ikke så ofte. I mange tilfeller når jeg leser bøker eller ser film så glemmer jeg likevel aldri at det er en bok eller en film og er liksom ikke helt borte i boka eller filmens verden selv om det er en bra bok eller film. Men med "Solanin" var jeg helt med og jeg syns det egentlig er en så godt som perfekt bok. Dette skyldes også hvordan ikke alt løser seg på slutten, det er ikke sånn at på siste side er alle happy og alt er idyll. I stedet så føles slutten veldig åpen og sånn sett minner den meg av alle ting litt om da jeg så musikalen "Spring Awakening". I "Spring Awakening" kan slutten først kanskje fortone seg som for åpen, men det er noe av det beste for det mest realistiske i en historie er strengt tatt at man føler en periode i noens liv og så slutter historien mens man vet at verden går videre i historien. Det er av og til rett og slett meningen at man skal bli gitt et lite innblikk i noens verden og så forlate denne verdenen noen erfaringer rikere og med følelsen av at alle muligheter ligger åpne både i historien man har tatt del i og i virkeligheten.

Sist, men ikke minst får boka "Solanin" verden til å virke litt mer meningsfull når man er ferdig med siste side av "Solanin" siden man ikke på noen som helst måte har blitt lovet at alt skal ordne seg etter hvert, men fordi man sitter igjen med en tanke om at livet vil være vanskelig av og til og man vil kanskje aldri føle at man passer helt inn, men inni mellom skjer små hverdagsmirakler. En dag finner man kanskje årets første hestehov eller ser fullmånen eller leser en virkelig nydelig bok eller ser noen med en paraplyer med kaniner på eller ser noen høre på iPod på t-banen og være så inni musikken at de synger med og glemmer bort at de er i virkeligheten for en stund. Og denne boka slutter på en håpefull måte som gjør at de små magisk øyeblikkene føles nærmere en og så tenker man at livet så absolutt har sine fine sider og føler seg oppriktig lykkelig og vil lese mer av forfatteren så fort som mulig.

Nettopp sånn er det og derfor anbefaler jeg "Solanin" på det sterkeste og gir den en klar sekser. Og den er ikke perfekt og derfor er den det. Kort oppsummert: les "Solanin" hvis du vil lese en ekstremt realistisk manga som i tillegg er nydelig skrevet og tegnet, deilig filmatisk og med stor gjenkjennelseseffekt. Og vil du ikke lese noe sånt så les "Solanin" likevel for den fortjener så absolutt å leses og er en bok på engelsk på litt over 400 sider som flyter av gårde slik at du, når du først kommer inn i den, gjerne leser 300 sider på rappen sånn som jeg gjorde i stad. "Solanin" er altså <3
***
Og nå skal jeg lage meg en kopp med ett eller annet varmt og godt og så skal jeg lese "Skim" (en engelsk grafisk roman skrevet av Mariko & Jillian Tamaki) siden jeg egentlig har mål om å levere den på biblioteket i morgen. Ellers så skal jeg blogge igjen om noen dager sannsynligvis og så får dere ha det toppers i mellomtiden alle sammen =0)

Tankespinn og litterariteter :)

En kunne merke det med en gang en gikk ut døra, merke at noe var annerledes. For det lå bare en helt rar stemning i lufta, en slags vibrasjon kanskje. Det var som om alle atomer og molekyler og alt mulig egentlig var fylt med en spesiell intensitet og en dannet seg teorier av sånt. En kjente alt sterkere, fikk følelsen av at alt var en slags symfoni av såpebobler og bobleplast og alle sukk ble forvandlet til musikk. Tankene ble tatt av en nyutsprunget vind, en som bar med seg løfter om eventyr og nye muligheter og bare noen få visste hvorfor. Bare noen få visste at det hele skyldtes den ene drømmeren som hadde spilt en enslig tone på en ustemt gitar klokken fem om morgene og at det var denne ene tonen som hadde tatt bolig i alt. Virkeligheten var rett og slett forvandlet til en melodi…
***
Det i kursiv over skrev jeg på bussen til jobb for noen dager siden og det har ikke noe som helst med noen ting å gjøre, men jeg skrev så fritt og flytende da og det føltes som en god begynnelse.

Og jeg liker egentlig meg selv ganske så godt for tiden siden jeg føler at jeg er så sammensatt og det er sikkert altfor selvsentrert å si det, men likevel. Jeg vet at jeg er overfladisk, til tider ganske så patetisk, distré, naiv og for opptatt av meg og mitt, men samtidig er jeg også kreativ, omtenksom, egentlig ganske så kulturell og veldig flink til å finne det positive, være blid, vise optimisme og entusiasme og så smiler jeg. Og hver eneste gang jeg våkner og er i litt dårlig humør som jeg tror vil vare utover dagen så går det etter hvert over, utover dagen viskes alle negative tanker bort og jeg blir blid igjen, samme blide, karolinske meg. Og jeg liker at jeg endelig har lest noe av Murakami for han er liksom sånn fryktferdelig elsket forfatter og det føltes så riktig å låne noe av ham sist jeg var på Stovner biblioteket. Så jeg lånte "Norwegian Wood" og jeg leste "Norwegian Wood" og jeg kan egentlig ikke skrive noen anmeldelse av den for det er en av de bøkene som tilsynelatende bare flyter av gårde og egentlig ikke handler om noen spesifikk ting, samtidig som det i bunn og grunn er en fortelling om kjærlighet og det å være student og rundt nitten, tjue. Og det fascinerende var at historien tok plass på slutten av sekstitallet og i Japan, men samtidig så kunne dette skjedd hvor som helst og like greit nå som for førti år siden for det var en sånn nærmest udefinerbar tidløshet over hele boka og jeg likte den egentlig veldig godt selv om den riktignok ikke er så spennende. Jeg fikk for øvrig en følelse av at det egentlig hadde vært riktigst å lese Murakami på japansk for det var noen inderlig nydelige setninger i den norske oversettelsen som jeg leste og da hadde det sikkert bare vært bedre i originalversjon. Men jeg kan ikke japansk og da må man ta til takke med en oversettelse og jeg tror det var en veldig bra oversettelse kanskje. Uansett så skal jeg få lest mer av Murakami etter hvert, det er sikkert, men jeg har en hel del annet jeg må lese først.

Og jeg har funnet ut at jeg har et litt rart forhold til manga for jeg har ikke egentlig kommet inn i det i de forsøkene jeg har prøvd å lese det. Jo da, jeg syns stilen er utrolig fin, jeg liker å prøve å tegne mangastil selv av og til og jeg likte de bøkene jeg har lest i serien "Mesterdetektiven Conan" veldig godt. Men jeg syntes den ene "Dragonball Z"-boka jeg kjøpte for noen år siden var totalt merkelig, jeg liker best når det er mer realistisk tegnet manga og veldig mange av seriene man kan låne på serieteket er konsepter som ikke interesserer meg. Men da jeg var på Serieteket sist fant jeg en bok som het "Solanin" og som er skrevet av en som heter Inio Asano.

Og jeg lånte den av en eneste grunn og det er at den visstnok handler om en ung jente ved navn Meiko som er i begynnelsen av tjueåra og har en følelse av at hun ikke er skapt for virkeligheten. Med andre ord vil gjenkjennelseseffekten for min del være veldig stor for jeg føler ikke egentlig at jeg er skapt for virkeligheten selv for jeg er så merkelig og verden er så full av regler og systemer og ting som jeg syns er komplisert å sette seg inn i. Og samtidig så tror jeg alle føler seg litt fortapte i virkeligheten egentlig, selv de aller mest trygge og tilsynelatende perfekte. Jeg tror egentlig at vi alle er puslespillbiter og at det nødvendigvis for oss alle finnes minst et puslespill der vi ikke passer inn noe sted. Og det er greit, da er vi ikke alene likevel. Og de første 25 sidene av "Solanin" har vært fullstendig herlige og det og boka "Buddha 1" av Osama Tezuka er blant de bøkene som gir meg tro på manga likevel for det er nok utrolig bra hvis man først finner de rette bøkene. Hvis noen har noen gode tips så er det bare å nevne dem, bare husk at jeg altså liker mer realistisk manga enn for stiliserte greier (med noen unntak) og ikke er så glad i krim eller action så er jeg åpen for å teste det meste.

Angående bøker har jeg funnet ut at jeg har lyst til å lese "Utrenskning" av Sofi Oksanen etter hvert av en eneste grun og det er at forfatteren virker så kul. Ikke bare skal hun i følge et intervju ha ønsket å bli forfatter siden hun var syv år, men hun er bare 32 år og hun ser seriøst kul ut utseendemessig sett. Og det er en fullstendig overfladisk grunn til å ville lese noe av en forfatter, men se da:


Jeg syns hun er innmari pen egentlig og så har hun tøft hår og så er hun over 30 og har likevel langt hår i originale farger, det gjør en del av meg oppriktig lykkelig =0)

Og jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, bare bable litt kanskje, prøve å sette ord på noen av de tusenvis av tankene som fyller meg helt til randen for tida for jeg tenker mye. Tenker og leser, lytter til musikalcder, er på internett, tenker litt til. Og så smiler jeg over alle tankene og ideene og hvordan jeg rommer så mye rart at ingen noen gang vil kjenne meg hundre prosent og så er jeg lykkelig og så finner jeg på figurer og prøver å få ideer til manus siden det bare er to måneder til jeg skal forsøke (og tape) Script Frenzy for fjerde gang. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget og så skal jeg blogge igjen om noen dager og så håper jeg at jeg i det hele tatt har gitt mening her for av og til bare skriver man og så tenker man veldig lite over hva som man faktisk har skrevet og litt sånn var det nå.

Karolinsk hilsen og klem fra meg =0)

Ren generell informasjon og sangerlistegreie ;)

Jeg har brukt de siste dagene til å lese om musikalcder på Amazon.com og videre lytte til diverse musikalcder på Spotify, jeg har vært på jobb-dingsen og nå er det helg og jeg har sett den samme musikalen for det som høyst sannsynlig var siste gang og vurderte å ha en minidepresjon av den grunn, men lot det være. Jeg har begynt på "Norwegian Wood" av Murakami og det nevnte jeg i mitt forrige blogginnlegg (som alle som vil lese en anmeldelse av "The Fantastic mr. Fox" bør lese siden min anmeldelse etter min mening er veldig kul), jeg er ikke i det beskjedne hjørnet for øyeblikket, føler uansett at beskjedenhet virker falskt veldig lett, har en sånn mistanke om at alle som sier at de er dårlige på noe egentlig har en baktanke om at de vil ha komplimenter, men det kan godt tenkes at jeg tar feil. Jeg har på den ene siden ekstra sans for homofili i bøker, film, tv-serier, musikaler, alt mulig for tida, mens jeg samtidig føler meg ekstra hetero hvis det går an å si det sånn, jeg syns i hvert fall tanken "oi, han var kjekk" er veldig nærliggende og er for øyeblikket i ferd med å utvikle en crush overfor både Matthew Morrison fra GLEE og Adil siden han er så episk i "Spring Awakening" og kjente meg igjen, han vinka til og med fra scenen siden han husket meg fra de to gangene tidligere jeg hadde sett musikalen, skjønt han virka litt overraska, men det er ikke så rart, hvor mange andre personer ser den samme musikalen både på førpremiere, premiere og på ordinær forestilling liksom? Jeg skriver ikke nok på de tingene det egentlig er meningen at jeg skal skrive på, men har skrevet noen dikt og en sang og det blir sånne rare greier som likevel føles meningsfullt på en slags merkelig måte, jeg skal på Grünerløkka filial i morgen, Serieteket, låne grafiske romaner og jeg har i det hele tatt mye jeg må få lest, kjøpte tre nye bøker i går for eksempel, har mål om å få lest "Catcher in the rye" snart, underlig nok har jeg ikke lest den enda, jeg har lyst til å sitere sangen "Alt man vet" fra den norske versjonen av "Spring Awakening" siden den avsluttes med ordene "Så hør meg, hør på meg, jeg roper, jeg roper, en dag vil folk forstå" siden det er noe så magisk ved de ordene som om de snakker spesielt til meg eller i hvert fall den delen av meg som tenker at jeg en dag vil gi mening, det gjør jeg nemlig ikke enda…
Og jeg bare babler og skal ha et innhold ved bablinga nå!
***
Jeg har kommet frem til at enkelte stemmer kan være ganske så crushverdige og lagde en liste på Facebook over de fem mannlige sangerne hvis stemmer jeg likte best. Problemet er at en slik liste egentlig må være litt lenger, det må være med hvert fall to gutter til og derfor skal jeg lage en liknende liste her og her vil det jo være gode muligheter for eksempler også. Så da kommer altså denne listen:

Topp 7 mannlige sangstemmer for øyeblikket i villkårlig rekkefølge (med noen eksempler for hver person som liksom er ekstra bevis på hvorfor de fortjener å nevnes)

Christian Borle

På noen bilder så syns jeg Christian Borle er ordentlig søt. Han er ikke sånn typisk kjekk riktignok, men han har liksom en sånn nerdete sjarm og jeg liker personlig det mye bedre enn typiske kjekkaser. Dessuten virker han veldig sympatisk ut i fra det jeg har lest om ham på nettet, han er dødskul i "Legally Blonde: The Musical" som man kan se på nettet gratis her: http://www.dailymotion.com/l3g4llybl0nd3 og ikke minst så har han en helt unik stemme som er hovedårsaken til at han er med på denne listen.Christian Borle har nemlig en veldig klar stemme som har særpreg og kler sanger med en liten dose humor spesielt godt. Kort oppsummert: Christian Borle er kuul!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=5co-CG1z-KA 
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=iiLdP-itBzc&feature=related 

Michael Winther

Michael Winther hadde jeg ikke en gang hørt om før på mandag da jeg lånte cden "Songs from an unmade bed" på musikkavdelingen på Hovedfilialen til Deichmanske. Men da ble jeg til gjengjeld veldig positiv veldig fort. Michael Winther har ikke verdens mest fantastiske stemme ever eller noe sånt, men den er så inni hampen behagelig og han bruker den på en sånn måte at man bare lytter til de samme sangene om igjen og om igjen opp til flere ganger bare fordi det er så fint. Dessuten synger han så klart og blir aldri fristet til å begynne med irriterende ting som triller eller å vise fram falsett bare for å virke ekstra god, han bare synger liksom, enkelt og greit og det er mer enn nok. Michael Winther er altså interessant!
Eksempel A: Various Artists ? Songs From An Unmade Bed (hvis det å linke til Spotify ikke virker så bare søk på "Songs from an unmade bed" på Spotify for da kan stemmen hans nytes en hel cd igjennom.)
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=g4xF3jY8x2E

Norbert Leo Butz

Jeg må innrømme at jeg ikke syns Norbert Leo Butz sang noe særlig fint på "Wicked"-cden, men så hørte jeg ham på "Last 5 years"-cden min og det er da jeg ble overbevist. Det som er med Norbert Leo Butz er det at stemmen hans ikke er sånn klassisk pen, men mer sånn rå og upolert og det er noe av det jeg liker best siden det gjør den mer unik. På "Last 5 years"-cden for eksempel så er han helt herlig med en stemme som passer musikken perfekt og han har som Michael Winther en sånn stemme som bare vokser for hver gang, man bare liker den bedre og bedre og bedre. Og når han også bare med stemmen sin spiller teater på utmerket vis så bare viser det videre hvorfor Norbert Leo Butz så absolutt fortjener å være med på denne lista.
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=iuFjT5oeEBw
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=SXUeClRqS0c

Matthew Morrison

På grunn av GLEE er jeg i ferd med å bli oppriktig glad i Matthew Morrison, men det hjelper selvsagt at han både synger og danser bra i tillegg til å så absolutt å ha utseende med seg. Ok så er stemmen hans egentlig ganske ordinær hvis jeg hadde skullet vært en fullstendig objektiv lytter, men så greier jeg jo ikke å være objektiv heller for han er så pen og stemmen hans er som fløyel eller sjokolade eller andre slike herligheter og kler liksom helt ulike sjangre også, jeg mener jeg har sett ham rappe og danse i GLEE, men på youtube kan man finne ham synge "Bring him home" fra Les Miserables også så han er liksom litt ufeilbarlig. Det eneste er vel at stemmen til enkelte andre på denne listen rører meg mer på en måte, men ellers; Wow!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=VoJUoEt05SI
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=UQ8O2KRSTWY

Philip Quast

Jeg kan ikke lage en sånn liste som denne og ikke ha med Philip Quast for han er liksom kongen av stemmer og hvis noen skulle styre et rike kalt musikallandia så ville han vært kongen. Det mest gåsehudfremkallende jeg noensinne har sett på film eller hørt på cd er for eksempel Philip Quast som Javert og jeg elsker stemmen hans, den er virkelig vakker syns jeg. Og Philip Quast er sannsynligvis den med den mest klassisk pene stemmen på denne listen, men den skiller seg likevel ut ved å ha en sånn spesiell klang som gjør at han sikkert kunne hørtes nydelig ut om han bare sang "The clooooock is 21:55". Jeg er litt mindre betatt enn jeg pleide å være, det må sies, men jeg er fortsatt fan. Philip Quast = episk 🙂
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=oYHe5thiLgM&feature=related
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=XzzVhGv07Cg

Chris Jackson

Chris Jackson er en som jeg ganske nylig har fått sansen for og det skyldes cden fra musikalen "In the heights", en musikal som for øvrig har utrolig kul musikk. Den godeste Chris Jackson, som så vidt jeg vet ikke har noen tilknytninger til andre mer kjente "Jackson"-er, synger nemlig veldig fint på "In the heights"-cden og virker også ekstremt sympatisk og rett og slett kul. Og her har vi muligens den minst skolerte av alle sangerne på denne lista tror jeg, men Chris Jackson tar det igjen med å en sånn skikkelig smooth og innsmigrende RnB-aktig stemme og sånne stemmer er en slags guilty pleasure for meg (jeg elsket Shaggys "It wasn't me" da den kom ut for eksempel). Dessuten er det også her en sånn stemme som vokser for hver gang og til tross for sine begrensninger kan lyde direkte vidunderlig.
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=7BurW9v_zI4
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=hpi-4XnsypI&feature=related

Helge Jordal

Helge Jordals stemme har jeg vært fan av siden jeg så "Den lille havfruen" for første gang som seksåring og etter det så har jeg likt veldig godt hvordan han synger (og prater) i "Treasure Planet" og "Mesterdetektiven Basil Mus" også bare for å nevne et utvalg. Jeg syns bare at han får bergensk til å høre vakkert ut rett og slett og har også hørt ham synge andre ting på youtube og cder og slikt som også var finfint. Helge Jordal er enkelt og greit tøff, han er jo det!
Eksempel A: http://www.youtube.com/watch?v=4xB6ebFOxUw&feature=related
Eksempel B: http://www.youtube.com/watch?v=9l-Q30WFH0k
***
Og det var listen min og den kunne gjerne vært enda lenger, men alt godt tar slutt et sted og jeg skal helst rekke noe annet enn denne bablinga før leggetid og. Men jeg håper folk finner listen min interessant og føl dere fri til å bli inspirerte eller til å søke opp hvem som helst av disse musikalske vidundrene på youtube eller Spotify bare for å lytte mer for de fortjener det. Og da er jeg med det ferdig med å skrive nettopp dette blogginnlegget og så skal jeg blogge igjen om noen dager tenker jeg =0)

om “The Fantastic Mr. Fox”

For øyeblikket leser jeg på en annen bok enn sist jeg blogga, har nemlig bestemt meg for å teste Murakami nå siden han har fått så mye skryt liksom. Så jeg begynte ganske så nylig på "Norwegian Wood" 😉 Ellers så har jeg vært på kino og sett "The Fantastic Mr. Fox", en film som er noe av det mest genuint underholdende jeg har sett på lenge. Jo da, den er egentlig ganske uoriginal (selv om den på grunn av stop-motion teknikken virker original likevel) og jeg kommer nok ikke til å tenke noe særlig over den senere antakelig, men den var underholdende hele veien uten noen dødpunkter og når den også er flott laget, har god musikk, bra humor og masse sjarm i tillegg så er det gitt at anmeldelsen min blir en anmeldelse av det positive slaget. Og nå har jeg sittet hele t-baneturen og tenkt på mulige melodier siden jeg selvsagt insisterte på at anmeldelsen skulle være i form av en sang og nå har jeg altså et resultat klart. Her har vi melodien til sangen "Can you feel the love tonight" siden jeg ville ha en melodi av det episke slaget og tekst skrevet av meg og dermed er det bare å synge anmeldelsen min så mye dere vil eller eventuelt bare få den på hjernen. God fornøyelse! Og ta det med ro, jeg spoiler ikke filmen, det er jeg så godt som sikker på… Ellers så tenkte jeg å linke til den norske versjonen av "Can you feel the love tonight" på youtube i tilfelle noen skulle ha glemt melodien: http://www.youtube.com/watch?v=dK3s6Ab6WSs og vil nevne kort at jeg tar med Timon & Pumba sine deler av sangen også, bare da med en selvoppdiktet og mer relevant tekst og jeg tror og håper det blir greit sånn det er da og da setter vi i gang:

Wes Anderson har regi -en anmeldelse av "The Fantastic Mr. Fox" i sangform
(melodi: Can you feel the love tonight & tekst: Karoline)

– Jeg har sett en film nå
– Hva?
– Og filmen den var tøff
– Å?
– "Ocean 11"-aktig + stop-motion = resultat så flott
– Oi!
– En gir ut terningkastet, en femmer vil jeg tro
og nå skal jeg gå inn på hvorfor i en liten sang,
ho ho

Wes Anderson har regi
på denne filmen her,
en revestrek av en familiefilm
for alle og enhver

Det handler mest om reven
"The Fantastic mr. Fox"
som prøver på sitt eget vis å få
sitt siste ran i boks

Han havner i problemer
og så er alt i gang
midt i en film som underholder
lik en meget flott presang

Wes Andersom har regi
og sjarmen er total
med kule karakterer overalt
og lite skjebnekval

Wes Anderson har regi,
har sett lite av ham før,
men å se mer av ham kan gjerne nå
bli nettopp hva jeg gjør

– Ok, så er det langt fra dypt,
ren underholdning kun,
men det er nok og jeg er svært fornøyd,
tilfreds i denne stund

Yeah, yeah, yeah, yeah
***
Denne anmeldelsen er for øvrig også å finne på filmfront nå og jeg er for min del veldig fornøyd siden det må være ordentlig kreativt å lage anmeldelser i form av sangtekster =0) Og så skal jeg snart blogge igjen, ville bare bruke dette innlegget på en liten anmeldelse og håper den engasjerte 😉

Oppsummeringsinnlegg 1 (Januar) =0)

Heisann, for øyeblikket lytter jeg til en veldig merfundig, men så smått litt fascinerende musikalaktig greie kalt "Songs from an unmade bed". Den kaller seg en "song-cycle" og er rett og slett en samling sanger som hver forteller en historie. Dessuten er det bare en karakter og han blir spilt av en eller annen fyr som heter Michael Winther og dermed er jeg veldig glad for at den godeste Michael Winther synger bra for hvis ikke hadde dette ikke funka i det hele tatt. I tillegg leser jeg på en bok som heter "No & jeg" av Delphine de Vigan som jeg begynte på i morges og som er interessant nok sånn i den store sammenheng. Og hvorfor jeg nevner dette er helt tilfeldig, men det føles som en god begynnelse på et innlegg som rett og slett skal være en slags oppsummering. Jeg har nemlig en plan om å påbegynne hver måned med et innlegg der jeg skriver ned alle filmer og bøker jeg så eller leste for første gang den forrige måneden. Og da setter jeg i gang oversiktsgreia (jeg tar ikke med filmer jeg bare så halvparten av eller bøker jeg har lagt fra meg dog, men ting jeg har sett og lest ferdig):

Nye litterære og filmatiske opplevelser i januar 2010 (med kommentarer til hver bok og film)

Bøker

– Fjellprinsessen av Shannon Hale
En oppriktig interessant ungdomsbok som rett og slett var veldig sympatisk, med gode skildringer og sånne ting. Likevel litt sånn bok man liker mens man leser den og glemmer rett etterpå og uten det lille ekstra som gjør at man tenker over en bok noe særlig siden. Terningkast 4!

– Heliumhjarte av Bjarte Daviknes Klakegg
En utrolig poetisk perle av en novellesamling som jeg likte veldig godt. Skrevet på nynorsk for øvrig og jeg er ikke så vant med nynorsk, men i dette tilfelle bare gjorde det alt enda vakrere. Terningkast 5!

– Percy Jackson og lyntyven av Rick Riordan
En ungdomsbok jeg syns var svært fengende og interessant med et kult fokus på gresk mytologi. Ellers likte jeg veldig godt hvordan den var skrevet og liker at dette er første bok i en serie, jeg vil nemlig gjerne lese mer. Terningkast 5!

– Den riktige Rafferty av Yvonne C. Kuhn
Velskrevet og tilfredsstillende, men det er noe usikkert hvem målgruppen er for den er litt for voksen for ungdomsbokhyllene og litt for ungdommelig for voksenhyllene følte jeg. Men hovedpersonen var veldig kul og boka hadde en fin og god stemning. Terningkast 4!

– Legenden om Sally Jones av Jacob Wegelius
Fantastisk, en sånn virkelig nydelig og fascinerende bok som jeg skulle ønske fantes da jeg var barn. Man får for eksempel masse sympati med hovedpersonen og illustrasjonene er herlige. Terningkast 6!

– Historien om herr Sommer av Patrick Süskind
Litt sånn "Lille Prinsen"-aktig bok som er nydelig illustrert og utrolig vakkert skrevet. Ganske tynn, noe som er litt synd siden jeg ikke ville den skulle ta slutt, men det gjør den for så vidt desto lettere å lese flere ganger. Terningkast 6!

– Hvis alt er et spill av Juli Zeh
Veldig velskrevet, fascinerende og intens bok som fikk meg til å føle meg veldig intellektuell på en god måte. Ikke lettlest i det hele tatt, men veldig, rett og slett utrolig bra skrevet og svært medrivende og engasjerende i tillegg. Terningkast 5!

– Sitt ned og hold kjeft -håndbok for deg som vil miste selvtilliten av Knut Nærum
Vedig Nærumsk for å si det sånn, litt som å høre ham prate via boksidene. Ellers ganske så underholdende og en sånn bok som har en sterk sarkastisk undertone, noe som er moro. Riktignok ikke en bok som man tenker veldig mye over senere, men helt grei lesning hvis man vil slippe å tenke og bare underholdes. Terningkast 4!

– Life on the refrigerator door av Alice Kuipers
En originalt fortalt og rørende bok der alt som ligger mellom linjene er viktigere enn det som står skrevet ned. Samtidig ganske forglemmelig og egentlig forholdsvis forutsigbar. Terningkast 4!

Filmer

– Avatar
VAKKER å se på og veldig storslått. Dessuten er den engasjerende og passer for de aller fleste. Dog litt for rett-frem og litt vel lik Pocahontas til tider. Men det skal sies at vakkerheten og underholdningsverdien gjør at man kan se gjennom fingrene med de små tingene en kunne kritisert. Terningkast 5!

– Paraplyene i Cherbourg
Høy eyecandy-faktor på den mannlige hovedrollen og i det hele tatt en veldig pen film. Har også god musikk og er dypt romantisk. Og virkelig en veldig nydelig film generelt egentlig. Dog er sangstemmene litt kjedelige. Terningkast 5!

– Interstella 5555
Veldig pent og deilig surrealistisk i en tegnefilm som kort sagt kan oppsummeres som en ekstra lang Daft Punk-musikkvideo i manga-stil. Dessverre føltes den egentlig mye lenger enn de 70 minuttene den varte og opprettholdt ikke interessen så veldig godt. Men hovedsaklig en film som er verdt å se, både musikk og animasjon er jo utmerket. Terningkast 4!

– Where the wild things are
Denne filmen er både rørende og har svært interessante karakterer som man får masse sympati med. Men målgruppen er litt uklar og det bør understrekes at dette ikke er en barnefilm selv om den er basert på en barnebok. I stedet er det en film som er utmerket for alle voksne som husker barndommen sin. Terningkast 4!

– Kaguyahime
Merkelig og fascinerende filmet danseforestilling med veldig talentfulle utøvere. Det er dog grenser for hvor spennende det er med en film der alt bare er dans og tromming og man får ikke helt taket på historien, men det er jo litt fascinerende likevel og det er sykt god kroppsbeherskelse på utøverne for eksempel. Terningkast 4!
***
Ellers så har jeg altså sett "Spring Awakening" noen ganger denne måneden og det var gøy og nå er jeg klar for februar, en måned jeg så absolutt tror kan bli ganske så fin =0)