Om å være tiltaksløs og oppriktig ønske at man var svensk

Jeg er helt ekstremt tiltaksløs for øyeblikket og det irriterer meg. ENDELIG(!!!) er det ferie og frihet og jeg kan skrive på musikalprosjekter eller skrive påskekrim eller planlegge teaterstykket jeg liksom skal få skrevet i april. Eller så kan jeg gå gjennom bøkene på roterommet som var broren min sitt rom og nå fungerer mer som et kott der rotet samler seg opp eller rydde eller se film og tv-serier jeg har lånt av onkelen min. Eller så kan jeg lese eller spille Pokemon SoulSilver som jeg skaffa meg på fredag og i stedet sitter jeg og gjør ikke noe og jeg legger til og med en viss innsats i det og gjøre ikke noe via å bable høl i huet på moren min eller prøve å lokke frem kattene vi er kattevakt for fra forrige torsdag og to uker frem og som gjemmer seg til stadighet under senger og sofaer og som bare blir mer sky av at jeg prøver å få deres oppmerksomhet via små sanger med egenoppfunnet tekst og tilfeldige melodier, noe som for så vidt ikke er så rart siden jeg dessverre ikke kan synge. Og jeg har gledet meg skikkelig. Jeg har tenkt at når det endelig blir påskeferie kan jeg få gjort alle de tingene jeg ikke føler det er nok timer til å gjøre ellers, men nå føles det vanskelig å få gjort noe fornuftig i det hele tatt og jeg klarer ikke slappe av ordentlig heller. For eksempel setter jeg meg og finner frem Spotify og tenker at jeg nå skal lytte til musikk med glede og iver, men så er det slik at jeg hører på en artist eller en musikal og så ser related artists og lytter til noe annet og så går fra det ene til det andre frem til Spotify klikker og jeg må starte den samme prosessen på nytt og det hele er en ond sirkel og jeg trenger et liv. Og jeg har det egentlig veldig fint, jeg bare blir litt sprø akkurat for øyeblikket og føler for å lufte frustrasjoner og jeg vet ikke hva og det er forøvrig bare å overse dette innlegget for jeg tror ikke det vil være et snev av meningsfullhet å spore, men så føler jeg heller ikke for å være meningsfull…

Og jeg har kommet frem til at jeg egentlig mentalt sett hører hjemme i Gøteborg for jeg var der i helgen en liten tur og jeg føler meg så hjemme der. Ikke bare er jeg ganske godt kjent siden jeg har vært der en hel masse, men musikalelsekeren i meg føler for eksempel en gryende misunnelse overfor svensker. På Göteborgsoperan setter de nemlig for tiden opp "Last 5 years" som er en musikal jeg elsker til tross for at jeg med den, som med en hel masse andre musikaler, bare har hørt den på cd. I Sverige KAN de altså se den musikalen og tidligere har de satt opp "Rent" i Sverige, "Avenue Q" (har jeg lest i alle fall) og en hel masse musikaler som er kjente nok hvis man bare er litt musikalinteressert, men som IKKE er satt opp i Norge enda og det irriterer meg å være norsk når jeg tenker på hvor langt etter vi ligger. Jo da, det har bedret seg. I år skal hele to teatre sette opp den ikke-så-kjente musikalen "Spring Awakening" (den ene av de oppsetningene har jo jeg til og med sett og den andre har jeg sykt lyst til å få sett selv om den skal settes opp i Trondheim). Og til høsten settes den enda mer ukjente musikalen "Next to normal" opp på Det Norske Teater, mens Stephen Sondheims "Company" for tiden settes opp i Bergen. Så det bedrer seg jo, men i alt for lang tid har norske teatre satset på det tryggeste musikalmessig sett. For eksempel har vi "Les Miserables"! Som musikal er jo det en gullgruve for teatre, den er kjent både for musikalfans og de som i utgangspunktet ikke er så into musikaler, den har en oppriktig fascinerende historie og setting og den har flott musikk og med tanke på alt dette så er det nok en musikal som vil fylle salene. Så, på den andre siden, har vi "Spring Awakening" (som er det beste eksempelet jeg kom på nå). Her snakker vi om en virkelig fin musikk med musikk som til tider er såpass rocka at den kan appellere hos selv den mest musikalskeptiske og som tar ungdom mer på alvor enn få ting annet. Men den er mindre kjent hos folk flest og hvis man skal begynne å beskrive den så er det vanskelig å fortelle om den på en måte som vil vekke nevnemessig med engasjement. Og i mine øyne er den likevel en bedre musikal enn "Les Miserables", nettopp fordi den er så utrolig lett å kjenne seg igjen i. Alle har vært ungdom en gang og derfor kan man se seg selv i usikkerheten til de forskjellige karakterene og musikken har så enormt med driv at man er helt med. Men den er mindre kjent og tatt i betraktning at de aller fleste ikke er så opptatt av musikaler så er det nok skummelt for teatrene og satse på noe mer ukjent. Samtidig så øker respekten min for et teater hver gang de gjør nettopp dette for jeg føler at det viser at de bryr seg om folk som meg som elsker musikaler og som for eksempel er mye mer glad i Jason Robert Brown enn Andrew Lloyd Webber og derfor håper jeg at teatrene i Norge tør å gjøre som svenskene og satse på mer ukjent og nytt etter hvert som tiden går for jeg har aldri egentlig fått inntrykk av at svenskene generelt sett er mer glad i musikaler enn nordmenn, men de tør tydeligvis å satse og det syns jeg er veldig inspirerende. Og nå er målet mitt å vinne massevis i Lotto sånn at jeg bare kan dra av gårde til Gøteborg for å se "Last 5 years" i svensk utgave. Det er jo alltids lov å drømme 😉
***
Det som er fint da, det er at det bare er tirsdag, kan hende jeg får mer tiltakslyst i morgen og plutselig får ånden over meg og skriver den påskekrimmen jeg har mål om å få skrevet snart eller gjør ferdig de sangene jeg må få skrevet til et annet prosjekt jeg holder på med. Man kan aldri vite hva skjebnen bringer tross alt. Og nå skal jeg avslutte dette muligens totalt uinteressante innlegget som sikkert interesserer folk midt i ryggen og lage meg en kopp solbærtoddy og så vil alt ordne seg… Livet er jo egentlig finfint! =D

Bibliophilia og tankevev =0)

Soundtrack: Bride's Lament (The Drowzy Chaperone)

Noen ganger tenker jeg over hvor forskjellige bøker er og hvordan forskjellige bøker egentlig har en personlighet i seg selv. Vi har noen bøker som er ganske beskjedne med forsider preget av minimalisme og en aura av stillhet omkring seg, bøker som er rolige og forsiktige og nærmest stråler av uskyldighet. Vi har bøker som formelig roper etter oppmerksomhet, som har forholdsvis pompøse titler, masse farger eller har forfatternavnet i digre bokstaver, bøker som roper etter oppmerksomhet i så stor grad at man kan begynne å lure på om de egentlig er veldig usikre på seg selv. Vi har bøker som virker veldig sofistikerte med titler som i seg selv kunne blitt (og sikkert blir) gransket opp og ned i mente av litteraturstudenter og forskere og så har vi bøker som man tror er overfladiske, men som viser seg å være akkurat det omvendte. Og så har vi bøker man elsker og det har jeg skrevet om.

Jeg har gjort andre ting også. Skrevet sanger, lest, tenkt med glede på Pokemon-spillet jeg har bestemt meg for å kjøpe i morgen, smilt over at det straks er ferie og fått en genial ide til teaterstykke jeg skal prøve å skrive i april til Script Frenzy som jeg tror kan bli veldig kult siden det for eksempel skal oppstå en homofil kjærlighet mellom den avdøde Djevelens barnebarn Damian Evil og den vel så døde Gud sitt barnebarn Gabriel Od (håper navnegenialiteten er åpenbar for alle lesere) og det ellers skal dreie seg om tidløse temaer som eventyr, det gode og det onde og masse mer. Og selvsagt fikk jeg denne ideen da jeg var på jobb for det virker som om jeg er i det mest kreative hjørnet når jeg er på jobb og ikke egentlig kan sitte og tegne eller skrive eller liknende. Typisk!  Men jeg gleder meg altså til april selv om Script Frenzy sikkert vil gå like til helvete som hver gang jeg har forsøkt det før, men det er da lov å prøve og jeg elsker tanken på et teaterstykke (eller en film) med et slikt tema.

Men så har jeg også skrevet en novelle og den tenkte jeg å poste her selv om jeg egentlig ikke har redigert noe særlig og det godt kan tenkes at det er litt skrivefeil siden evnene mine til gramatikk ikke funker like godt om kvelden. Dog syns jeg den var litt interessant og jeg tenkte å dele den med dere her nå. Forøvrig er det bare å glede seg for på søndag skal jeg begynne å skrive årets påskekrim (som jeg ikke vet hvordan skal bli enda, men som jeg skal skrive likevel siden det er en av mine nyere tradisjoner) og den vil sannsynligvis være å finne her onsdag eller torsdag i neste uke hvis alt går etter planen så det er bare å følge med. Men nå skal jeg poste novellen min, en novelle som altså handler om en av de bøkene man elsker. God fornøyelse!

Bibliophilia

Det skjer en gang i blant at hun skriver. Da vet hun ikke hvorfor hun gjør det, men så gjør hun det likevel og hun tenker at det er slik det er å elske. Noe man gjør uten og egentlig å trenge å vite hvorfor.

Hun elsker. Elsker skyggene i taket om kveldene og hvordan hun kan se opp på himmelen og finne en banan der mellom stjernene. Elsker støvet som har samlet seg mellom linjene i yndlingsboka hennes, den eldgamle som tydeligvis aldri er utlånt fra biblioteket, noe som gjør at hun alltid finner den når hun går innom og det gjør hun stadig. Hun låner ikke noe, bare går frem til denne yndlingsboka, tar den forsiktig ut av hylla og åpner opp på en tilfeldig side, setter seg rett ned på gulvet og vet at hun likevel ikke er i veien for noen for dette er bibliotekets desidert stilleste sted, det er her man er virkelig alene og man nærmest finner lyden av sin egen pust særdeles støyende. Og det er her hun sitter og lar fingeren gli over gamle sider som virker eldre enn evigheten og mye mer fornuftig. Hun leser, men ikke med øynene, hun lar fingrene lese. Ikke er hun i ferd med å bli blind og ikke kan hun blindetegn, men bare ved å la fingrene 'lese' kan hun lett konkludere med hva slags penn boka er skrevet med (fjærpenn, man kan kjenne det på strøkene), bokas alder (støvet og hvordan hun kan kjenne kalligrafien alt er formidlet med forteller henne at boka nok er en god del år gammel) og i tillegg har sidene den gamle rue konsistensen som bare godt voksne bøker har. Og det er dette hun elsker. Hun har aldri lest ett ord i yndlingsboka si, bare kjent den og bare ved hjelp av det fornemmet kan en vel si, følt at denne boka handler om noe mystisk, vakker, ja kanskje noe magisk. Og når hun tar en finger med støv på opp mot ansiktet og så lar støvet falle fra fingeren sin lik sand mellom to hender hører hun noe hviske ordet 'kjærlighet' og da spiller det ingen rolle at ingen andre hører det. Hun vet det og hun gjemmer på det som en hemmelighet.  

Hver dag går hun og lytter til den gamle boka som med sine rue sider og støvansamlinger mellom linjene forteller henne om kjærlighet. Da føler hun at hun lever i flere tider samtidig, litt som om hun har et ben i 2010 og et annet i 1969 eller 1920 eller 1814 eller hvilken som helst annen tid hun der og da føler seg hjemme i. For det forandrer seg stadig. Noen dager er det som om hun mentalt sett er en skuespillerinne på Broadway i 1927, kledd i sofistikerte gevanter og med en sangstemme som får menn til å utbryte 'wow' og kvinner til å se på henne med dyp misunnelse pakket inn i drepende blikk. Andre ganger er hun i tankene en bohem i New York, kanskje en litt nevrotisk Woody Allen-type i kvinneform som har briller og langt ustelt hår og drikker rødvin mens hun lider for kunsten, kunsten som i dette tilfellet nok er poesi eller usedvanlig vemodige sanger. Og hver dag tar tankene hennes med til en ny tid i historien, kvinnefront, Vietnam-krigen, en spion i Tyskland under andre verdenskrig, hva som helst. Og selvsagt er det bare fantasier, men de føles så levende. Når hun sitter der er det som om alle bøkene omkring henne puster ut historiene sine, fortellingene de bærer på og så puster hun dem inn og da blir de også en del av henne. Og noen ganger er det så mye lyd omkring henne at hun nesten får vondt i hodet og da lukker hun yndlingsboka si hardt for da stilner alle bøkene som om de skjønner at hun mener alvor. Så, når stillheten er total, åpner hun forsiktig opp yndlingsboka si på ny og lar igjen fingrene gli over lange og kortere linjer og så eksisterer det igjen en hviskende stemme i rommet, men bare en og den tar henne med inn i historien. Og når hun omsider må legge fra seg boka er det som å våkne fra en vakker drøm og det tar henne alltid litt tid og vende tilbake til virkeligheten. Men hun er alltid virkelig tilbake etter en stund. 

I det siste har boka tatt større plass i tankene hennes. Når hun sitter på t-banen til jobb ser hun ut av vinduet og tror plutselig hun ser boka, men så er det bare et synsbedrag. Når hun er på jobb hører hun av og til boka hviske 'kom' og ser forvirret opp, men det er ingen som hvisker omkring henne. Når hun sitter og ser på tv drømmer hun seg bort og tenker på hvordan ingenting hun ser på film eller tv noen gang klarer å vekke fantasien hennes på samme måte som yndlingsboka si på biblioteket og hun tenker at det må bety at den virkelig er det som gir henne kjærlighet i livet. Og så føler hun seg oftere ensom for hun vil så gjerne at livet hennes skal handle om noe mer enn å dra fingeren over støv i en bok og deretter kjenne historie kile henne på kinnet. Det føles så meningsløst i lengden og hun føler sterkere og sterkere at hun trenger noe nytt. Derfor tar hun en beslutning. Den er spontan for hun tar ganske sjelden noen beslutninger i det hele tatt og derfor føler hun at det kreves litt ekstra spontanitet når hun en sjelden gang gjør det, men den er oppriktig passende og litt skummel. Neste gang hun er innom biblioteket skal hun ikke bare lese yndlingsboka med fingrene, hun skal også lese den med blikket slik hun gjør med alle andre bøker. For kanskje det er det den ønsker og kanskje det også er det hun kan gi den. Det er en dristig plan og hun vet ikke helt om hun kan det, men hun skal nå en gang prøve.  

Natten før dette skal skje ligger hun oppe til langt på natt og tenker. Skyggene i taket føles lengre enn de pleier, stillheten er tyngre, tankene krangler med hverandre om hvem som skal dominere i hjernen hennes og hun tror kanskje hodet hennes er i ferd med å eksplodere. For hva bærer setningene på, hva bærer de med seg? Så langt har boka tatt henne litt hit og dit og ikke landet i en spesiell verden og når hun leser boka vil alt være så fastsatt og måneder med tankespinn vil være forbi. Dette skremmer henne, mangelen på muligheter, at en dør vil åpnes og en annen lukkes igjen, at hun vil vite ting sikkert. Og hun klarer ikke la være å bekymre seg for at boka vil fortelle en historie hun ikke vil høre egentlig, ting har en slik tendens til å skuffe henne. Hun er tanker og bare tanker og stjernene virker tomme denne kvelden, litt som om bekymringene snur dem på hodet og tømmer ut alt lyset i dem. Kanskje det er det livet egentlig handler om. Alt man mister når man får noe nytt, hvordan all ny kunnskap også betyr tap av uskyld? Hun undrer seg og alle undringene er møll og det i seg selv er ille nok for vanligvis er de sommerfugler og oppriktig inspirerende å betrakte der de flyr omkring. Og hun klarer ikke å sette like stor pris på møll selv om de egentlig fortjener det, de kan ikke noe for at de er kledd i kveldens mørke skumringstoner og ikke fargenes fragmenterte spill. Og alle disse tankene som bare vokser seg større og større og lille, skjøre henne som passer på dem og spør seg selv om hun vil takle å vite og konkluderer med at hun nok kanskje gjør det. 

Og nettopp derfor befinner hun seg på biblioteket neste dag og det er den vanlige tiden, skjønt den føles alt annet enn vanlig. Vanligvis er tiden på biblioteket som en slags stille elv som flyter saktere enn annen tid og gjør at tiden føles som den er fylt med mer innhold i løpet av kort tid enn ellers. Da er tiden også litt som en skilpadde som går taktfast fremover i langsomt, men behagelig tempo, da er tiden en vals og nå er den en disko og da er det bortimot umulig å holde oversikt. Sekundene virrer frem og tilbake, bumper borti hverandre, alt er et evig kaos og hun hører hjertet sitt banke opp til heftige tangorytmer innunder brystet sitt da hun går bort til den sedvanlige lille plassen sin på biblioteket, tar ut boka hun så langt har elsket og setter seg ned. Og nå føler hun det som om hun er på date med noen hun bare har pratet med tidligere for det er litt samme scenarioet her. Før har det bare vært hennes tanker og inntrykk som har skapt hele opplevelsen, nå er det boka selv som vil fastsette henne i en tid og hun har ingen rådighet over hvilken. Men likevel sitter hun her nå, spent og nysgjerrig og redd og åpner boka på en tilfeldig side før hun som så mange ganger før lar fingeren gli over ordene før den til slutt stopper ved en setning. Hun ser ned og leser høyt setningen fingeren har stoppet ved og så ler hun plutselig høyt, smiler blidt etterpå og lukker boka med et smell før hun reiser seg og tar boka med seg for å låne den. Det var tydeligvis ingenting å bekymre seg for. 

Fem minutter senere ligger det en bok i en hvit plastpose og på den boka står det blant annet en setning som går som følger; 'dette er en historie om bibliophilia'…

Little Otik

Jeg har sett en film og av alle ting så er det en tsjekkisk skrekkfilm med elementer av eventyr, så vel som komedie og den skal jeg bruke dette innlegget på å anmelde. Ellers så leser jeg på en kvasi-interessant bok, skriver på en novelle der resultatet ikke blir like bra som tanken inni hodet mitt, noe som er typisk siden jeg også stadig for ideer til tegneserier eller figurer jeg kan tegne og hva jeg prøver å skape og hva som det blir til kan varierere så til de grader. Og så er jeg lei av virkeligheten selv om den er fin for livet mitt er egentlig sykt lite innholdsrikt og jeg har egentlig ikke lyst til å bli mer sosial eller noe sånt heller for egentlig så liker jeg det jo sånn som det er. Og jeg gleder meg til fredag for da kommer et nytt Pokemon-spill som jeg har tenkt å kjøpe (for det høres kult ut og ingen butikker har tydeligvis "Fragile"-spillet jeg hadde litt lyst på og da velger jeg å bruke pengene mine på Pokemon-spill i stedet) og ellers så er det veldig lite spennende å melde. Derfor bare setter jeg i gang med anmeldelsen av filmen jeg nå altså har sett til min store fornøyelse 🙂

Little Otik

"Little Otik" er regissert av Jan Svankmeyer og er en tsjekkisk film som blander skrekk, humor, drama og eventyr på et ekstremt fascinerende vis i en film jeg personlig likte veldig godt selv om den er utrolig udelikat og merkelig. Kort oppsummert handler det om paret Bozena og Karel som mest av alt ønsker seg et barn, men ikke har noe hell med seg. Samtidig har de naboer som for eksempel den unge jenta Alzbetka som er veldig fascinert av babyer, sex og eventyr og hun blir en viktig del av denne historien etter hvert. I alle fall, Karel finner en trerot som likner litt på en baby og han kutter litt her og der så den likner mer på en baby for å spøke litt med sin noe desperate kone. Men da hun ser treroten så overrasker hun ham med å late som om det er ekte og til og med later som om hun er gravid i flere måneder før hun lar trebabyen bli født og da blir treroten levende på grunn av Bozenas morsinstinkter. Problemet er at denne tre-babyen (som får navnet Otik) har en glupsk apetitt som går utover Bozena og Karels katt og deretter postmannen og etter det låser Karel Otik inne i kjelleren med en ide om at den der skal sulte i hjel. Da er det neste problemet bare at Alzbetka finner babyen og adopterer den som sin egen med å gi ham mat og etter hvert tilbyr hun den mer…

Det ser kanskje ut som om jeg har oppsummert veldig mye av historien her, men det er mye mer ved den og det føltes nødvendig å forklare premissene en del her. Uansett var konseptet, som fikk meg til å tenke på "Little Shop of Horrors", bare enda mer genialt, så interessant i mine øyne at jeg bare måtte låne denne filmen på biblioteket i går og jeg har ikke angret. Denne filmen er nemlig kjempeherlig. I første omgang så er den innmari ekkel og udelikat og her likte jeg det utrolig godt. Det er mye fokus på slurpingen når noen spiser noe, det vises alt for mye detaljer når det gjelder maten folk spiser (som ser ekstremt lite fristende ut) og man får se både blod etter Otiks ofre og restene etter hans menneskemåltid og samtidig så føles det merkelig passende. Dette er en av de få filmene der det at man får se for mye detaljer man ikke helst vil se egentlig faller i smak og det gir jo filmen masse personlighet og gjør at den er simpelthen umulig å være likegyldig til. Ellers så er den så genialt laget. Det er masse underfundige elementer som animasjonen når den gamle og pedofile Mr Zlabek ser unge Alzbetka og tar briller på for å se lårene hennes tydeligere, noe som er like ukoselig som det høres ut eller hvordan det er animert at Otik spiser eller skriker eller andre ting. Og det beste er jo at denne filmen har mye lavere beløp enn alskens skrekkfilmer fra Hollywood, men gir et mye sterkere inntrykk, ikke minst fordi den har en sånn kreativitet som er herlig å se og det enkle gjerne er det beste. Dessuten er det i mine øyne en sånn film som ikke mest er "iik, så skummelt", men mer "hæ, dette var rart, interessant og morsomt, men det gir også en sånn uggen følelse og vil sikkert gi meg skrekk for trerøtter og babyer" og det mener jeg som et kompliment. 

Og jeg merker at problemet med å anmelde denne filmen er å skrive om den på en måte som gjør at folk skulle bli interessert for dette er absolutt ikke en film for alle og enhver. Hvis du ikke takler blod eller å se ekkel mat eller lyden av slurping eller tanken på å se en trebaby fortære mennesker levende slår deg som direkte ufyselig så vil denne filmen passe deg fryktelig dårlig. Men hvis du elsker novellene til Roald Dahl, liker det litt makabre og eventyrlige og ser det fascinerende ved konseptet så vil denne filmen være perfekt. Og den er en veldig god film på mange andre måter også.

For det første så er skuespillerprestasjonene fantastiske for man tenker aldri et sekund på at det er film, man bare er helt med og blir dratt virkelig inn i karakterenes verden. Og særlig Kristina Adamcová som var ti år da filmen ble spilt inn i 2000 og som har den svært sentrale rollen som unge Alzbetka gjør en fabelaktig innsats og dessuten liker jeg at hun ser så alminnelig ut. Barneskuespillere i Hollywood er gjerne så pene og glansbildeaktige, men tsjekkiske Kristina Adamcová er litt lubben og ser ut som en hvilken som helst tiåring og det er så herlig, det gjør ting mer realistisk. Men opptil flere andre skuespillere kunne jeg ha trukket frem for alle er utmerkede og gjør filmen til den genialiteten den er. For det andre er det utrolig bra filmteknisk og ikke bare på grunn av de animerte momentene som harmoniserer perfekt med den vanlige filmingen, men også fordi det er så realistisk. Jo da, det er en trebaby som spiser mennesker, men filmen er samtidig så realistisk og ekte at man tar tingene helt på alvor, man tror virkelig på denne verdenen som denne filmen så fint formidler. For det tredje liker jeg mangelen på musikk for det er musikk, men ikke så mye og det kommer ikke noe typisk skrekkfilmmusikk når Otik spiser måltidene sine og det gjør også disse scenene mer realistiske og gir bare mer stemning. Og for det fjerde så liker jeg at historien er basert på et eventyr og følger dette eventyrets historie i veldig stor grad, men i et ellers lite eventyrlig miljø og med karakterer som i hovedsak er alt annet enn eventyrlige, men heller spesielle og samtidig veldig alminnelige

Jeg ble forresten ikke redd av filmen selv, til tross for at jeg fant enkelte scener svært ukomfortable (og da sikter jeg mest til middagene til Alzbetkas familie som er de minst uappetittelige måltidene jeg har sett på film på lenge, kanskje noen gang) og ikke akkurat syns restene etter Otiks måltider så veldig delikate heller. Men jeg ble utrolig fascinert for dette er en film som spikrer øynene dine fast til skjermen nærmest, man kan liksom ikke la være å se uansett hva som skjer. Og ikke minst syns jeg denne filmen var fryktelig underholdende for Otik er egentlig veldig søt på en litt forstyrrende måte (litt på samme måte som "Suicide Bunnies" gir deg følelsen av at du ikke bør finne dette morsomt, men så syns du det er morsomt likevel), karakterene er interessante og jeg elsker hvordan eventyr, skrekk, komedie og drama kombineres med et resultat som er oppriktig interessant. Dessuten har jeg sett veldig få tsjekkiske filmer, men hvis flere er som denne ser jeg gjerne masse mer.

Hvis jeg skal kritisere på noe så er det at filmen er litt lenger enn den hadde trengt å være og dessuten tar det litt lang tid før plottet kommer ordentlig i gang. Men fra det minutt Otik blir levende og utover er filmen 100 % engasjerende og før det så er den jo fortsatt bra. Det andre er at jeg ikke likte begynnelsen spesielt godt, men det er smak og behag. Ellers så gjør jo denne filmen at du, hvis du i utgangspunktet ikke er interessert i barn, bare blir enda mindre interessert i det, men det er ikke noe problem, bare noe jeg nevner. Men det er i det hele tatt mye mer jeg likte ved denne filmen som er og blir noe av det mest fascinerende man kan tenke seg. Dessuten er den ekkel, morsom, genial, fantasifull og nesten umulig å beskrive, men nå har jeg i alle fall forsøkt.

Og jeg anbefaler folk på det sterkeste å se "Little Otik" for du kommer til å ha en mening om den garantert og den er så original at den virkelig fortjener å bli sett. Terningkast 5!

Firmin: Adventures of a metropolitan lowlife (en anmeldelse av en bok som var <3)

Jeg har noen perioder der min mangel på et liv irriterer meg, men for tiden liker jeg det veldig. Ærlig talt så nyter jeg å sitte i timer utover kvelden og lytte til musikalmusikk eller sitte og lese, slike ting og av og til se litt på film i tillegg. Og jeg nevnte lesing, noe som er relevant for nettopp dette innlegget siden jeg skal bruke det på en anmeldelse av en bok. Jeg skal nemlig anmelde "Firmin: Adventures of a metropolitan lowlife" og jeg setter like greit i gang med en gang.

Firmin: Adventures of a metropolitan Lowlife av Sam Savage


Denne boka ropte på meg fra bokhylla på en Ark Bokhandel i sentrum i første omgang på grunn av coveret som var rødrosa og ga meg en øyeblikkelig følelse av at det her var snakk om en så langt uoppdaget klassiker. Videre syntes jeg Sam Savage var et veldig festlig navn av en eller annen grunn og sist, men ikke minst så likte jeg teksten på baksiden og hvordan det var en sånn blurb (eller hva de nå kaller det) der Philip Pullman skrøt skikkelig av den og når en forfatter jeg liker er positiv til en bok så blr man ganske lett nysgjerrig selv. Og så kjøpte jeg altså denne boka veldig spontant og det har jeg ikke angret et sekund på. Denne boka er nemlig fenomenal.

Kort oppsummert handler det om en rotte ved navn Firmin som tygger på bøkene omkring seg for å overleve og grunnet denne dietten lærer seg å lese og leser massevis, han blir vel egentlig oppriktig bibliofil. Og temaet "en bibliofil rotte" appellerte straks til den delen av meg som elsket "Ratatouille" og også den delen av meg som elsker bøker, en ganske så stor del egentlig. Så jeg begynte å lese og ble ganske fort betatt av denne lille historien om en liten rotte med store tanker og drømmer. Og jeg har ikke lyst til å oppsummere handlingen for det er på mange måter ikke handlingen som gjør at denne boka falt så i smak hos meg til tross for at handlingen i mine øyne er ganske så interessant. I stedet er det stemningen og skrivestilen som gjør det til en vidunderlig bok. Dessuten er Firmin i det hele tatt en herlig karakter.

Firmin er en ekte drømmer, en poetisk og filosofisk figur fanget i begrensningene en rottekropp byr på. Han drømmer om å være Fred Astaire sammen med Ginger Rogers, drømmer om å kunne kommunisere med menneskene som han er fascinert av (på ett tidspunkt prøver han til og med å lære seg selv tegnespråk) og prøver å forstå seg på verden og sin plass i den. Og det er bare noe med denne karakteren som gjør han instinktivt relaterbar, man hører historien fra hans vinkel og er på hans lag så til de grader og på mange måter er han en av de mest menneskelige figurene jeg har lest om på lenge ironisk nok. Dessuten fikk jeg veldig lyst til å passe på lille Firmin og det er da et godt tegn.

Men det kanskje mest appellerende med boka om Firmin er hvordan det er så inderlig tydelig at forfatteren, Sam Savage, virkelig elsker bøker, noe man får tydelig bevist av dette utdraget fra boka der Firmin snakker om bokhandelen han holder til i mesteparten av tida:

'Sometimes the books were arranged under signs, but sometimes they were just anywhere and everywhere. After I understood people better, I realized that this incredible disorder was one of the things that they loved about Pembroke Books. They did not come there just to buy a book, plunk down some cash and scram. They hung around. They called it browsing, but it was more like excavation or mining. I was surprised they didn't come in with shovels. They dug for treasures with bare hands, up to their armpits sometimes, and when they hauled some literary nugget from a mound of dross, they were much happier than if they had just walked in and bought it. In that way, shopping at Pembroke was like reading: you never knew what you might encounter on the next page — the next shelf, stack, or box –and that was part of the pleasure of it.'

Som en person som elsker å lese så faller det også veldig i smak når noen formidler sin egen kjærlighet overfor litteraturen på en måte som det er veldig lett å kjenne seg igjen i og sånn er det her. Sam Savages kjærlighet overfor bøker formelig bobler frem mellom linjene og det er så gøy og se. Og videre har boka om Firmin noe inderlig klassisk over seg for å si det sånn. Den ble gitt ut i 2006 og er sånn sett ingen veldig gammel bok, men coveret, hvordan forfatteren formulerer seg og selve stemningen får boka til å virke mye eldre. Man sitter liksom igjen med en følelse av å ha lest en skikkelig klassiker som har eksistert i flere årtier og det er ment som et kompliment. For tenk at det fortsatt kan skrives sånne bøker som i sideantall (230 sider) er forholdsvis beskjedne og som bare forteller en enkel og grei historie om en bibliofil rotte. Det er direkte magisk =D Og så er det så utrolig behagelig lesning, språket er forholdsvis enkelt, men samtidig sofistikert og man bare leser i vei uten å ville legge boka fra seg i det hele tatt. Det føltes faktisk oppriktig deprimerende da jeg hadde lunsj i stad og leste i vei på denne boka og så måtte legge den fra meg siden det var tid for å arbeide igjen og særlig siden jeg der og da bare hadde syv sider igjen av boka. Og det er også fryktelig synd at jeg plutselig leste siste side på t-banen etter jobb i stad.

Og det er ikke en sånn bok som forandrer verden eller noe sånt, men det er en sånn bok som er oppriktig koselig og direkte perfekt for alle som elsker bøkenes magiske verden. Det eneste som kan kritiseres med boka, sånn utenom at den tok slutt for fort, er at den har en litt uklar og rar slutt etter min mening, men samtidig så føles jo det litt passende det og så det er ikke noe stort problem. Og jeg syns dette var en bok som til tider var morsom, andre ganger trist og aller mest interessant deluxe og gir terningkast 6 siden det er en av de bøkene jeg har likt aller mest av alt jeg har lest i år og jeg altså elsket stemningen og hvordan kjærligheten overfor bøker var så tilstedeværende hele veien. Så boka om Firmin anbefales på det aller sterkeste. Den er <3
***
Ellers så har jeg funnet enda en musikal som er diggbar deluxe i mine øyne, uten at det sier noe siden jeg opplever en ny musikal å fascineres av bortimot hver bidige dag, og jeg har begynt på en ny bok siden jeg selvfølgelig er plent nødt til å holde på med en bok til enhver tid. Og så skal jeg kjøpe "500 days of summer" på dvd i morgen sannsynligvis og det blir jo supert så livet er topp. Men da skal jeg avslutte dette innlegget også bables vi 🙂

Øyeblikksalfabetet

Heisann, jeg er klar for å blogge og jeg skal bruke dette innlegget på å bable om ting som opptar meg for tiden i form av et lite alfabet. Og det skal jeg kalle øyeblikksalfabetet og sette i gang med rett og slett med en gang:

ØYEBLIKKSALFABETET (tar bare frem til Z)

A for Agent160FTW

– Jeg har fått profil på youtube, nemlig her: http://www.youtube.com/user/Agent160FTW?feature=mhw5 og den delen av meg som ser på meg selv som genial, en del som til tider er nesten bekymrende stor, syns brukernavnet mitt, all infoen om meg der og smaken min når det gjelder venner og favoritter er til og med veldig genialt og jeg får nesten lyst til å lære meg å filme ting bare for å ha noe å laste opp der selv. Og jeg liker i grunnen youtube veldig godt for tida, vi er gode venner rett og slett.

B for Bibliotek

– Jeg lånte åtte bøker på Stovner biblioteket i forrige uke og har lest to av dem alt, uten at det sier så mye siden den ene av bøkene var på 300 sider og den andre på 97 sider, men det er likevel kult og jeg kjenner alltid like godt at jeg vil flytte inn når jeg besøker Stovner bibliotek for det er så fin stemning og jeg er på en måte stamkunde der, bibliotekarene hilser til og med på meg hvis jeg ser dem på senteret og jeg oppdager en ny bok som virker vidunderlig hvert besøk sånn bortimot. Og så har vi hovedfilialen som jeg først og fremst har brukt til musikalcdlån, noe som blir noe unødvendig nå for tida grunnet at jeg har Spotify og siden jeg har en hel del musikalcder selv. Nå har jeg dog fått øynene opp for filmutvalget på hovedfilialen for det er masse film der. Det er musikalfilmer, dansefilmer, film for ungdom, film for barn og masse filmer ellers i andre etasjen. Jeg har for eksempel funnet ut at det fins masse obskure greier og filmer jeg aldri har hørt om, franske filmer, gamle filmer, de har så utrolig mange og man kan låne flere om gangen. Derfor har jeg lånt tre filmer nå, derav en fransk som heter "Mon Oncle" og som jeg bare har sett litt av, men som virker skikkelig fin siden den er klassisk nok til å være like gammel som moren min og har utrolig fin musikk og et plott som gjør at jeg gleder meg inderlig til å se resten. Og jeg føler det som om jeg opplever en filmrevolusjon for jeg låner filmer jeg aldri har hørt om og blir for eksempel mer og mer betatt av fransk film og biblioteker er herlige. Jeg vil flytte inn på bibliotek en dag aller helst 🙂

C for Cop Song

– Jeg har blitt veldig glad i denne sangen: http://www.youtube.com/watch?v=QekN5Ig_DRk&feature=related, "Cop Song", en sang jeg forøvrig nevnte for veldig kort tid siden, men det gjør da ikke noe. Den er så genial tekst- og melodimessig og jeg liker hvordan den får meg til å gynge hodet i takt og være helt med på notene, det er bra når sanger har den effekten.

D for Disney Channel

– Jeg ser egentlig veldig lite på tv for tiden, men til gjengjeld er nok det jeg ser desidert mest på Disney Channel og det er ikke det at seriene der er så interessante, snarere tvert i mot, men det passer så godt siden det er så overfladisk og det til tider er deilig å bare se på noe der man slipper å tenke så mye også. Dessuten sender de jo "Keiserens nye skole" og er det noe som er helt konge så er det jo det programmet 😉

E for Epler

– Jeg har en periode der jeg spiser masse appelsiner og nå for tiden er epler også en viktig del av kostholdet mitt og det er ikke for å være sunn, jeg bare er veldig glad i frukt som frokost og lunsj.

F for Fotogen

– Jeg skulle ønske jeg var det. Fotogen altså. Jeg liker å bli tatt bilde av, men det blir stadig mer åpenbart at jeg ikke aner hvordan man skal se ut og jeg er i det hele tatt mer og mer kritisk. For eksempel så liker jeg ikke hvordan jeg smiler siden man ser for mye av overleppa og så syns jeg liksom at det er vanskelig å være naturlig også for jeg merker det omtrent alltid når jeg blir tatt bilde også. Og jeg var dritmisunnelig på en og samme person gjennom de første to årene på videregående blant annet fordi hun alltid så skikkelig fin ut på klassebilder. Jeg så alltid helt teit ut, jeg.

G for Godteri

– Jeg er veldig glad i det og lett fristet. I går fikk jeg et besnærende sug etter sjokolade og lørdager har jeg fått som vane å kjøpe masse smågodt + en pakke hockeypulver. Og jeg tror jeg alltid kommer til å være like glad i hockeypulver i det hele tatt og smågodt er jo genialitet deluxe, masse små godtegleder som kan mikses til din fornøyelse liksom.

H for Hår

– Jeg har klippet håret mitt og jeg har omsider fått inn noe bilde på dataen, skjønt det er et inderlig teit et.

Og det var altså litt lenger enn skulderen og nå er det kortere. Kjedelig er det fortsatt, særlig siden jeg har arvet sånn tynt og fint og uformelig hår fra moren min, men det ser litt ekstra bølgete ut nå da og det er jo fint.

I for Inderlig

– Jeg elsker ordet "inderlig" for tiden og bruker det massevis, før ordet "grusomt", for seg selv og kort og godt i de fleste passende og mindre passende situasjoner. Men det fortjener det, det er et inderlig kult ord.

J for Jeg

– Jeg bruker ordet "jeg" en del i dette innlegget og det er ikke grunnet enormt ego, men det bare passer seg sånn bare.

K for Katter

– Jeg hadde besøk av katter i helgen og jeg og moren min skal snart være kattevakt i to uker og jeg gleder meg skikkelig. Katter er fine dyr!

L for Livet -En t-banetur

– Jeg skriver på en musikal med den tittelen for tida og jeg har skrevet syv og en halv sang av femten så langt og skal snart begynne å føre ting inn på data. Og jeg har begynt på musikaler før, men denne gangen tror jeg faktisk det kan bli noe resultat og det er tøft. Dessuten føler jeg meg så flink når jeg har en ny sang klar for jeg er jo litt flink da, har skrevet syv forskjellige nye sanger på tre ukers tid og er godt i gang med sang nummer åtte og det er til og med et konsept min venninne mente var bra og hun sier ikke sånt bare for å være grei så det beviser jo alt liksom. Kule, geniale meg 😉

M for Musikaler

– Jeg er like obsessed med musikaler som alltid og lytter i vei på Spotify, på cder og ellers mens jeg drømmer meg bort. Og det er så utrolig fint hvor mange musikaler som finnes. Jeg oppdaget for eksempel "Evil Dead: The Musical" forleden dag: http://www.evildeadthemusical.com/site/ (av alle ting) og det skal komme både "Adams Family"-musikal og "American Psycho"-musikal bare for å nevne noe. Det er med andre ord de merkeligste ting man kommer over hvis man først er kjempefascinert av musikaler.

N for Nintendo

– Jeg spiller ikke så mye spill for tiden i grunn, men jeg har seriøse planer om å kjøpe meg et nytt spill snart og ikke minst skal jeg levere inn brukte spill på en eller annen spillbutikk. Og det gjør meg svært lykkelig å være Nintendo-fan for tiden siden det kommer opptil flere spill som høres fullstendig episke ut dette året (nytt "Pokemon"-spill og "Epic Mickey" for eksempel) og Nintendo Official Magazine er et fryktferdelig kult blad selv om det koster 100 kroner og egentlig er for dyrt. Jeg syns alle burde like Nintendo, jeg 😉

O for Ord

– Jeg blir stadig minnet på at jeg elsker ord, ikke minst siden boka jeg leser på er fylt med så fine ordsammensetninger og sånt, den er herlig og appellerer til den bibliofile ordelskeren i meg. Og "fryktferdelig" er nok et ord jeg bruker mye for tiden, fint ord det og.

P for Pizza

– Jeg spiste Pizza Pepperoni til middag i går og det var veldig godt. Pizza er i det hele tatt noe jeg har sansen for nå for tiden, det er en finfin matrett 🙂

Q for Qwerty

– Jeg leste det ordet (om det kan kalles et ord) nå nettopp, det sto så fint stilt opp på tastaturet hvis du skjønner.

R for Rotte

– Jeg leser om en rotte for tida og den rotten lærer seg å lese via å spise på bøker, noe som gir herlige assosiasjoner til "Ratatouille" (eller hvordan det nå en gang skrives igjen, har ikke filmen foran meg nå). Og den boka jeg leser nå er faktisk gitt ut for bare noen få år tilbake, men cover og skrivestil gir en følelse av at det har vært en klassiker i flere år og nettopp dette og forfatterens åpenbare kjærlighet overfor bøker gjør at jeg virkelig liker den boka jeg leser nå. Den er kjempefin og skal antakelig anmeldes så snart jeg er ferdig med den.

S for Spotify

– Jeg lytter massevis til musikk på Spotify for tiden. På fredag satt jeg for eksempel i tre timer i strekk og lyttet til musikalmusikk 😉

T for Talent

– Jeg ser også på "Norske Talenter" for tida siden jeg alltid har et lite håp om at det vil by på noe virkelig talent og jeg er ikke sånn overmåte imponert så langt. Programlederne for eksempel, de er elendige, jeg klarer ikke å like Mia Gundersen noe særlig uansett og hun irriterer meg siden hun elsker det uansett hvor dårlig det enn er hvis den som opptrer er et barn eller ganske ung. Og jeg savner i grunnen Jan Fredrik Karlsen siden han er så ærlig og engasjert, man kan være så enig eller uenig med ham som man bare vil, men han har engasjement og det hjelper faktisk en hel masse og Alex Rosén er jo kul, men litt for laidback liksom. Men det er litt søtt hvordan han kan fokusere på noe sånt som en deltakers lue mens de andre fokuserer på stemme og slikt. Uansett så kommer det jo av og til oppriktig talentfulle folk på "Norske Talenter" og jeg har blitt litt særlig betatt av denne greia: http://www.youtube.com/watch?v=AzVG0LRPnmw. Han heter Erlend, er nitten år og ser oppriktig sympatisk ut og kontaktsjonglerer og det er jo direkte magisk og se på og minner meg om å se folk spille på glass, det gir litt samme stemning og se det. Og jeg skulle ønske jeg hadde noe talent selv (jo da, jeg kan vel skrive og tegne, men jeg vet nå ikke helt om jeg vil gå så langt og kalle meg et talent når det gjelder de tingene for mange er jo mye flinkere enn meg). Men talent er stilig og kontaktsjonglering er nydelig:)

U for Ung

– Jeg tror jeg alltid vil føle meg som om jeg er ung. Og jeg er jo det fortsatt egentlig, siden jeg har tenkt å bli minst 100 har jeg jo masse tid på meg, jeg er jo ikke 25 år enda en gang 🙂

V for Voksen

– Jeg er jo teknisk sett voksen, men jeg har så negative assosiasjoner til det ordet av en eller annen grunn og har ikke lyst til å bli det, dessuten syns jeg man burde kunne velge sånt selv, i stedet for at folk bare skal tenke at man skal være fornuftig og moden og slike greier bare fordi man er over 20. Faren min kommenterte til og med om at jeg liksom burde ha vokst fra hockeypulver og godteri og det trenger man da hvert fall ikke. Huff…

W for Wii

– Jeg skal spille litt Wii neste gang jeg er hos faren min tenker jeg siden jeg er litt redd han skal bestemme seg for å kvitte seg med den siden ingen spiller på den for tida, noe han ikke kan siden det bare er måneder om å gjøre før det kommer ekstremt gode grunner til å spille Wii og "Fragile Dreams" høres jo fint ut for eksempel.

X for Xylofon

– Jeg burde egentlig være veldig lett utfordring når det gjelder hangman for "xylofon" er desidert det ordet jeg lager oftest der.

Y for Yr

– Jeg kommer til å bli yr av glede når jeg om kanskje ikke så alt for lenge helst kan plukke en løvetann og pynte noe med den eller sette den fast på en gren eller bare bære den med meg i lomma. Jeg vil ha vår!!!

Z for Zelda

– Jeg slettet det jeg hadde greid på Zelda-spillet mitt til Nintendo DS i går siden jeg har tenkt å levere inn spill på Gamestop og det er litt rart. Nå er det helt tomt liksom.
***
Så det var litt info om ting som opptar meg for tiden og jeg skal blogge igjen om noen dager, men nå har jeg lyst på solbætoddy. Håper forøvrig dette innlegget var interessant lesning og ha en fortreffelig dag videre =0)

om hevn, katter og diverse ting og tang

Jeg har liksom hatt litt idesperre bloggmessig sett de siste dagene og heller ikke nå er jeg helt sikker på fullstendig hva jeg skal blogge om. Derfor tar jeg og bare babler og så svinger det seg kanskje inn på et hovedpunkt etter hvert.

For øyeblikket er jeg og moren min helgevakt for to katter ved navn Milla og Amadeus og de er veldig fine, men litt kjedelig besøk siden de gjemmer seg hele tiden og helt åpenbart er ekstremt skeptiske overfor å være et helt nytt sted en helg, noe de dog bør venne seg til siden de om noen uker skal være på besøk i hele to uker. Og jeg er ikke noe flink med dyr, i alle fall er dyr sjelden villige til å la meg kose med dem og det er dumt for det er det jeg mest vil og så har jeg litt rart forhold til katter for jeg syns de er virkelig flotte dyr og jeg tror nok kanskje jeg var en katt i et tidligere liv (hvis det er ting som tidligere liv altså), men samtidig så er de så mystiske og egenrådige og virker mye mer lunefulle enn hunder. Og når man først er inne på temaet katter og hunder så har jeg aldri likt "Tom & Jerry" noe særlig siden Tom ble plaget hele tiden og det tross alt var Jerry som startet det i ni av ti scenarioer. Og hvorfor lar de alltid katten være bad guy i tegneserier og film og liknende, det er fryktelig urettferdig og jeg har for min del alltid likt Tom ti tusen ganger mer enn Jerry. Og når de først hadde en tegnet langfilm da Tom & Jerry for en gangs skyld samarbeidet ble det totalflopp bare fordi Tom & Jerry snakket, det var jo noe av det beste. Men vi har i hvert fall kattebesøk og det er koselig tross alt selv om Milla har flyttet inn i klesskapet mitt og Amadeus åpenbart er verdens beste til å leke gjemsel.

Ellers så har jeg nå brukt alt for mye tid på å søke opp musikalmusikk på Spotify og så klarte jeg rett og slett ikke å dy meg da de hadde "Glee" sesong 1 til salg på en dvd-butikk for noen dager siden og endte opp med å kjøpe den, noe som har medført at jeg nekter meg selv å leie film eller gå på kino resten av mars. Å bruke biblioteket har jeg dog ingen begrensninger for så jeg får jo sett nye filmer likevel. Jeg så for eksempel en film som het "Election" for noen dager siden og den fant jeg veldig underholdende og i løpet av helgen skal jeg få sett to andre filmer jeg har lånt fra hovedfilialen. Og hovedfilialen har forøvrig utrolig bra utvalg av filmer. De har film ment for barn og unge, dansefilmer, musikaler og masse filmer om alt mulig rart i andre etasje og der har de en fin mengde filmer som jeg i utgangspunktet aldri hadde hørt om før også. Så det er spennende å være på filmjakt der.

Og så lånte jeg en hel masse bøker på Stovner Biblioteket på tirsdag og nå leser jeg på en av dem, men den er så rar at jeg ikke helt klarer å konsentrere meg om den og ender opp med å ta aldeles for mange pauser. Samtidig er den noenlunde genial og oppriktig original og beviser at Tor Åge Bringsværd nok er et usedvanlig interessant menneske. Jeg håper folk tenker det samme om jeg noen gang blir forfatter og at noen leser bøkene mine og tenker at jeg må ha være et interessant menneske selv. Og boka jeg leser nå heter "Den som har begge beina på jorda" (det er derifra sitatet kommer) hvis det skulle være av interesse.

Men nå skal jeg anbefale alle å søke opp "It's a bird… it's a plane…it's Superman" på Spotify for da finner man en musikal om nettopp Superman. Og denne musikalen er alt annet enn kvalitet altså, med sanger, handling og tekster som vinner en slags ny rekord i banalitet, men oppi alt dette har skurken (en fyr som har vært nominert, men tapt Nobelprisen i fysikk ti ganger og dermed vil ha hevn) en sang som heter nettopp "Revenge" og den er genial siden den er så ekstremt etter boka når det gjelder superskurker, det er liksom alle klisjeer på en gang. Hele sangen (hvis man kan kalle det en sang siden han mer snakker til bakgrunnsmelodi mesteparten av sangen) består av at denne skurken forteller om hvorfor han må ta hevn. og nå fant jeg en desto mer episk versjon av sangen på youtube der den melodimessig ikke likner noe særlig på Spotify-versjonen i det hele tatt, men der teksten er det samme og det blir enda mer herlig teit siden han ikke en gang forteller om hevnønsket sitt til helten, men bare sånn helt uten videre forteller i vei om at han må drepe Superman for å ta over verden for å destruktere Sverige siden de ikke har gitt ham nobelprisen og han så forteller hele historien før han egentlig forteller hele historien om igjen med melodiakkompagnement. Genialt på den derre "dette er så elendig at det blir fantastisk"-måten og når musikalen senere byr på en sang ved navn "Pow! Bam! Zonk!" er underholdningen komplett. Og jeg er så glad jeg kom over denne veldig underholdende musikalen siden jeg i morges satt og søkte opp musikaler på Spotify via musikal-lister på Amazon og fant særdeles rørende musikaler som heller deprimerer enn underholder. Da opprettholdes den gyldne balansen med andre ord.

Og nå skal jeg avslutte dette særdeles lite interessante innlegget og så skal jeg blogge igjen ganske snart. Vi bables 🙂

Dos epicos musicalos listos (kvasispansk navn på musikalplaylista jeg skal ta for meg)

Lesere av bloggen min har muligens fått med seg at jeg er mer enn normalt interessert i musikaler og hvis ikke så får de det sporenstreks bevist tenker jeg. Og jeg ser det irrasjonelle med musikaler veldig godt og skjønner skepsisen siden det jo er noe merkelig med folk som bryter ut i sang i tide og utide. Det er ikke alle som kan komme forbi det hinderet og greie og nyte opplevelsen slik det helst skal nytes. Og derfor må jeg bare bable i vei om musikaler siden jeg har tenkt å omvende nettopp deg, kjære musikalskeptiske leser og hvis du allerede er fan av musikaler skal jeg bare føre interessen mot nye høyder. Saken er nemlig den at jeg har en playlist med musikalsanger som er helt konge og som nå består av over 42 sanger. Denne listen er selvsagt ikke komplett siden det finnes en del musikalsanger som ikke er å oppdrive på Spotify, men den er ganske så utmerket likevel. Og nå har jeg begynt å dele den opp i mindre lister som skal bestå av ti sanger hver og da tenkte jeg å ta for meg disse listene i forskjellige innlegg og det første innlegget er altså dette. Så da setter jeg i gang (og jeg hadde egentlig tenkt å ha noen illustrasjoner jeg lagde i paint, men blogg.no var lite samarbeidsvillig så det ble det heller bildeløst):

Den episke musikalplaylista 1 dos epicos musicalos listos 1 

– "Don't rain on my parade" fra Funny Girl

http://www.youtube.com/watch?v=bJD6JNiXR5M Linken fører til den, i mine ører, beste versjonen av denne sangen og det er Glee-versjonen (som jeg forøvrig oppdaget for bare noen dager siden). Her synger Lea Michele med en slik innlevelse og lidenskap at det er fullstendig episk og hun synger i tillegg ekstremt bra og det er jo også topp. Og forøvrig liker jeg denne sangen siden den er sånn sang som er skikkelig storslått med sterk orkestrering og en sånn "Jeg skal faen meg vise deg"-mentalitet som gjør det hele oppriktig flott og stilig. Og denne sangen er kanskje mest kjent i Barbra Streisands versjon, men jeg liker denne bedre og jeg syns bare det er så utrolig mye følelse i sangen her og det gjør det vidunderlig å lytte til.

– "Defying Gravity" fra Wicked

http://www.youtube.com/watch?v=Y2wAyC1LPqI Linken her fører til en versjon der Idina Menzel og Kristin Chenoweth synger og det er så kult og stilig og denne sangen er vel selve definisjonen av episk, hvis man slår opp på ordet "episk" i en ordbok skulle man tro det var denne sangen en ville få presentert. Og jeg elsker "Wicked"-musikalen og har hørt cden så mange ganger at det er ikke morsomt en gang og jeg skulle ønske jeg hadde kunnet synge som Idina Menzel eller Kristin Chenoweth for de er så utrolig fantastiske. Ellers så liker jeg teksten her og melodien og jeg liker hvor dramatisk det er, det er så stilig.

– "Cop Song" fra Urinetown

http://www.youtube.com/watch?v=QekN5Ig_DRk&feature=related Linken fører til en av opp til flere geniale versjoner av denne seriøst kule sangen som jeg videre må obsesse masse over. Denne sangen er hentet fra musikalen "Urinetown" som kort oppsummert handler om en by der det koster penger for å tisse og politimenn går rundt for å fange de som prøver å ta sjansen på å tisse uten å betale for det og denne sangen synges av noen av disse politimennene, derav tittelen "Cop Song". Og jeg syns denne sangen er ekstremt underholdende med en sykt fengende melodi og en sånn tekst man får lyst til å lære seg utenat og siden synge i tide og utide. Kort oppsummert; denne sangen er genial 🙂

– "Krinoline" fra Henriette VIII og hennes seks ekte menn

Jeg fant ikke video med denne sangen dessverre, men den er hentet fra en norsk musikal av Ingrid Bjørnov og Benedicte Adrian som er veldig kul og som jeg hadde på kassett da jeg var yngre. Her handlet det om en prinsesse og hennes friere og så gidder jeg ikke å oppsummere mer av handlingen, men det var fine sanger og "Krinoline" er sangen til det som på mange måter er skurken og er en sang som er vel så episk som sangene til mange Disney-skurker.

– "Big Ass Rock" fra The Full Monty

http://www.youtube.com/watch?v=2X2JYAJoAmc&feature=related Linken viser den desidert beste videoen med denne sangen som jeg syns er fenomenal og som har gitt meg mer latterkrampe enn det meste annet egentlig. Dessuten er det en typisk sånn sang der du føler at det egentlig er galt å le siden det tross alt dreier seg om selvmordsmetoder og slike koselige temaer, men så ler du liksom likevel. Og bare følg linken, lytt og le for denne sangen er bare så awesome, den er jo det. Denne sangen er <3

– "So much better" fra Legally Blonde

http://www.youtube.com/watch?v=xaryQ7tVBXo&feature=related Linken viser en veldig god versjon av denne sangen som jeg stadig får på hjernen og som er veldig kul og sjarmerende og fengende ikke minst. Dette er nesten en sånn sang jeg vil advare mot å lytte til om du ikke vil høre "Is that my name in black and white, maybe I'm doing something right and I'll go so much better, hello much better and soon you all gonna know much better. I'm so much better than before" på repeat inni hodet ditt i dagevis etterpå. Så fengende er det. Og dessuten er den hentet fra musikalen "Legally Blonde" som er kjempekul og som er en sånn musikal som man kan høre på cd når som helst, mens man med noen andre musikaler trenger å være i den riktige modusen for det.

– "I'm not afraid of anything" fra Songs for a new world

http://www.youtube.com/watch?v=w077ndUNh5w Linken fører til Andrea Burns versjon av sangen og hun hadde den opprinnelig så det er ingen bombe at den kler stemmen hennes vidunderlig godt. Og ellers så er denne sangen med på min episke playliste siden den har den perfekte kombinasjonen av nydelig melodi og fantastisk tekst som i tillegg er veldig meningsfull, sår og vakker. Og den er bare så fiiin enkelt og greit!

– "Unworthy of your love" fra Assassins

http://www.youtube.com/watch?v=hgL6988XoNk Linken fører til en av de kuleste versjonene av denne sangen som Youtube har å by på og særlig mannen som synger der har dritbra stemme, skikkelig fin altså. Og ellers så er dette nok en sang som er genial for den har en nydelig melodi og den gir i første omgang inntrykk av å være en helt alminnelig kjærlighetssang. Så innser man at mannen synger til Jodie Foster og tenker at det er litt rart og når det senere viser seg at damen synger til Charlie Manson så skjønner man at disse menneskene ikke er helt A4 akkurat. Og det er derfor denne sangen er så genial siden det liksom er en rolig melodi som virker helt trygg og samtidig har vi for eksempel denne damen som med fullt alvor synger "I am nothing, you are wind and devil and god, Charlie, take my blood and my body for your love". Men så er jo også denne sangen hentet fra en Sondheim (mannen bak musikalen "Sweeney Todd")-musikal om personer som vil ta eller tar livet av amerikanske presidenter også da… Nevnte jeg at Stephen Sondheim er episk, han er det, episk deluxe 😉

– "I speak six languages" fra 25th annual putnam county spelling bee

http://www.youtube.com/watch?v=nthnxOejAfw&feature=related Linken viser en veldig bra versjon av denne sangen som jeg har fått veldig sansen for i det siste. Den er hentet fra en musikal som har et så langt navn at jeg nesten ikke orker å skrive det og som handler om en stavekonkurranse av alle temaer og man må jo være veldig flink for å fremføre denne sangen for hun som synger her går blant annet i spagaten, gjør karatetriks (eller noe sånt), synger et helt vers på noe jeg tror er japansk, skjønt jeg vet ikke sikkert, tar salto og synger like ufortrødent videre om at hun kan snakke på seks språk og i det hele tatt er god i alt. Og så har sangeren kul stemme og hele sangen er rett og slett veldig sjarmerende.

– "Being Alive" fra Company

http://www.youtube.com/watch?v=fjrA93_O6Dw Linken viser Raul Esparza (som har en sånn strek over u-en som jeg ikke vet hvordan man lager) mens han synger denne vidunderlige sangen fra musikalen "Company" (som er en musikal som er filmet på en dvd jeg vurderer å bestille fra Amazon etter hvert), en sang som jeg også blir mer og mer glad i siden den har dette episke ved seg og utstråler så mye følelse og sånt og er sånn sang man rett og slett ikke kan synge uten å ha masse lidenskap, innlevelse og god stemme ikke minst. Den fortjener liksom bare det beste. Dessuten synger Raúl Esparza så innmari bra ikke minst, her er det skikkelig gåsehud-faktor. Og så er teksten nydelig da og meningsfull og nok en grunn til å digge Sondheim!
***
Så det var de første ti på musikalplaylisten min og det er ikke nødvendigvis favorittene, de bare kommer først sånn rent tilfeldig. Og liste nummer 2 av minilistene mine kommer i ett senere innlegg så nå kan dere liksom leve i spenning =0)

Ellers så leser jeg en finfin bok for tida, jeg har planer om å levere og kanskje låne bøker på lørdag og jeg har skrevet en veldig fenomenal sang som heter "Jeg e'kke hypokonder" som jeg ikke skal avslutte dette innlegget med, men bare nevne for å pirre nysgjerrighet og så der. Og nå skal jeg gjøre noe så kult som å lage meg en kopp med enten te eller solbærtoddy og så skal jeg sikkert snart spise middag og det blir jo også fint. Kort oppsummert, livet er kult egentlig 🙂

Den røde sofaen og kvasi-fascinerende babbel

Jeg er så inderlig grusomt ubesluttsom. For bare noen dager siden skiftet jeg design og nå gjør jeg det igjen og bytter tilbake til en veldig vårlig header jeg hadde en periode i fjor vår som jeg følte at var like aktuell nå, særlig siden dette jo er en vårmåned, kong Vinter har bare ikke skjønt det enda. Og jeg er klar som et egg for vår nå og kanskje en veldig vårlig header får våren på gli. Lov å håpe 🙂 Og jeg har sett "Alice in Wonderland" nå og anmeldelsen min finner dere på filmfront og der er jeg rett og slett Karoline og lett og finne egentlig så jeg gidder ikke lete frem link til det nå. Men kort oppsummert var det verdt billetten i alle fall. Forøvrig har jeg klippet håret mitt og det skal jeg få visst bilde av snart, men kameraet vårt måtte lades og derfor kommer ikke bilde før om noen dager. Men dere skal få bilder altså selv om jeg har like kjedelig hår som før, det er bare kortere. Ellers har det skjedd lite spennende i det siste, men nå gleder jeg meg fryktferdelig mye til 19 mars da et spill som heter "Fragile Dreams" og høres helt vidunderlig ut kommet til Nintendo Wii, noe jeg da skal feire med å levere noen dvder jeg ikke ser på lenger og noen spill jeg er ferdig med til nærmeste Game Stop og bruke pengene det eventuelt gir meg + det jeg må legge ut selv til å kjøpe det for så å le ondskapsfullt og juble over at det er mitt, bare mitt. Deretter skal jeg kjøpe "500 days of summer" på dvd og så bare være happy over nye innkjøp. Så nittende mars blir en fin dag =0) Men nå skal jeg slutte å bare bable og komme til poenget.
***
Så hadde jeg egentlig en genial plan for dette innlegget, men den ville innebære å ha med bilder og blogg.no visste liten villighet til å la meg gjøre de tingene jeg ville så jeg tar det innlegget til uka. I stedet slår jeg til med et kreativt innslag siden jeg skrev en liten novelle i januar og den novellen tenkte jeg å avslutte dette innlegget med. God fornøyelse:

Den røde sofaen 

Hedvig satt i en rød sofa med fire, fem puter og et komfortnivå som måtte være på minst 86 %. Den var rett og slett uhyre behagelig og Hedvig måtte bare konkludere med at det var utrolig mye mer behagelig å sitte i sofaer enn å være ute i kulden. Hun hadde sett ut av vinduet tidligere på dagen og sett snøen fyke omkring mellom lyktestolper og alt annet, frostkysse kinn, være ekstremt tydelig til stede og hun var for sin egen del glad for at hun var innendørs. Der frøs man ikke nemlig, der var det varme mellom alle veggene og Hedvig ville gjerne forbli innendørs en god stund til av den grunn. Dessuten likte hun seg i den røde, stilige sofaen i et behagelig stoff og med nok puter til at man kunne hvile hodet mot to av dem, hvile føttene på to og ha en på fanget hvis man lå i sofaen. Den var følgelig perfekt hvis man ville drive med veldig bedagelig lesning. Sofaen Hedvig nå satt i var i et forholdsvis lite rom, der det likevel var plass til en stor bokhylle full av bøker. Disse bøkene minnet nesten mistenkelig mye om katalogene til 'Bokklubbens bøker' siden alle bøkene var på norsk og stadig hadde figurert på lister over norske bestselgere. Hedvig betraktet hyllen fra sin plass i den røde sofaen og noterte seg detaljer som at den var veldig ryddig i dag og samtidig veldig upersonlig, den var så alt for fin og ordentlig til å være i et hjem føltes det som. Men den kledde rommet, passet til sofaens rødfarge, var i det hele tatt veldig passende hvis en så objektivt på det. Hedvig lot fokuset gli fra bokhyllen og tilbake til sofaens behagelighet, et tema hun hadde på følelsen at hun alltid ville vende tilbake til etter hvert. Det var en veldig fin sofa, konkluderte hun, ikke bare på grunn av farge og komfort, men også fordi den var i en utmerket størrelse, stor nok for tre, fire personer samtidig og lang nok til at hun kunne ligge i den. Hedvig smilte over sofaer, over det koselige rommet hun nå var en del av og bare fordi hun følte for å smile sånn rent generelt sett. Det var en svært god måte å tilbringe kvelden, bare henne og sofaen og det fine rommet de begge nå var del av, som så mange andre ganger før. Hedvig trakk en konklusjon der og da om at her ville hun bli, resten av livet eller noe sånt.
***
Sikkerhetsvakten gikk gjennom hele IKEA for å sjekke at alle hadde dratt og at alt var som det skulle. Han kunne riktignok ikke huske en eneste gang der noe hadde vært det minste problematisk, men å sjekke hørte like fullt til jobben hans og dessuten ga det ham en sjanse til å titte litt uten mylderet av mennesker rundt omkring ham og det sedvanlige handlevognkaoset. Det var litt mer rolig her nå for å si det sånn. Mens han kontrollerte de fleste av IKEAs arealer tenkte han på hvor kaldt og brutalt det ville være å komme ut igjen. Det var begynnelsen av januar og ikke en spesielt varm januar heller og han var forholdsvis lettet over å befinne seg innendørs nå. Han smilte, her var temperaturen bortimot perfekt og omgivelsene var egentlig forholdsvis inspirerende, selv om han aldri ville innrømme det for kjæresten sin noen gang, hun skulle bare få leve i den tro at han, lik en mange andre gutter, fant interiør intenst kjedelig. Etter en stund hadde han kontrollert nitti prosent av lokalet og bestemte seg for å dra, klar for å komme hjem og ha fri. Så han låste og lukket og dro. Det han ikke sjekket var om noen satt i den fine røde sofaen i hjørnet i husholdningsavdelingen.
***

Oppsummeringsinnlegg 2

Se! Jeg har forandret designet på bloggen min bittelitt siden det er mars og jeg er veldig klar for vår. Håper folk legger merke til forskjellen og deler mitt ønske om vår og sol og å kunne plukke løvetann og sette dem fast på grener slik at det ser ut som at løvetann vokser på trær =0)

Siden sist har forøvrig veldig få spennende ting skjedd. Jeg har funnet ut hvordan jeg kan få tak i trepakning med Hockey Pulver, visdom som i mine hender er farlig, jeg gleder meg til fredag og jeg gleder meg ikke til i morgen da jeg må være med på åpningen av nye Holmenkollen av alle ting, noe jeg er dypt skeptisk til. Midt i alt dette har jeg et musikalprosjekt som jeg skal bable mer om når jeg har kommet lenger på det og jeg har det i grunnen fint. Men nå skal jeg komme med oppsumeringsinnlegg der nye film- og bokopplevelser i februar dokumenteres for deres fornøyelse. Og det ordner jeg nå egentlig like greit (og som dere kan se har jeg vært litt strengere med karakterene i februar uten at det av den grunn har vært en så veldig ille måned):

OPPSUMMERING AV NYE LITTERÆRE OG FILMATISKE OPPLEVELSER I FEBRUAR

Bøker

– No & jeg av Delphine de Vigan

En ganske spesiell bok med en interessant hovedperson som jeg ikke er helt sikker på
hva jeg synes om, utenom at jeg syns den sluttet litt brått, men samtidig hadde en
perfekt siste-setning 🙂 Terningkast 3

– Norwegian Wood av Haruki Murakami

Egentlig veldig fin bok om kjærlighet og studentliv og litt sånn bok der det ikke skjer
så mye, men samtidig skjer en hel masse. Terningkast 5

– Flight Volume 6 av diverse

En antologi med tegneseriehistorier som var veldig fin, men likevel intet høydepunkt
i Flight-serien. Men god underholdning. Terningkast 4

– Solanin av Inio Asano

Virkelig nydelig manga som er veldig realistisk, interessant, flott tegnet og fortjener
masse positive superlativer. Sterk gjenkjennelseseffekt er det og. Terningkast 6

– Skim av Mariko & Jillian Tamaki

Helt grei grafisk roman som forteller en vanlig ungdomsbokshistorie. Trekker ned at
den egentlig er litt for alminnelig, den er jo fin, men man har hørt akkurat den samme
historien fortalt før på mer interessante måter. Terningkast 3

– 13 reasons why av Jay Asher

Helt enormt fengende engelsk ungdomsbok om selvmord og diverse annet som var bortimot
umulig å legge fra seg, svært engasjerende fortalt og vekket masse tankespill.
Terningkast 5

– Hei, døden av Eduardo Doddo Andersen

En rørende, morsom og interessant bok om døden som var veldig fin og verdt å lese.
Terningkast 5

– Oder av Pablo Neruda

En vakker bok fylt med oder om alt fra sokker til kjærligheten som bugnet av
fantasi og hadde en del helt vidunderlige formuleringer. Terningkast 5

– Huset i snøen av Gro Dahle

Fascinerende bok om spøkelser og mysterier som jeg ikke er sikker på om jeg forsto,
men som var veldig godt skrevet, liker skrivestilen til Gro Dahle utrolig godt.
Terningkast 4

Filmer

– The Fantastic Mr. Fox

Genuint underholdende, vellaget og sjarmerende film som falt veldig i smak.
Terningkast 5

– Space Chimps

Underholdende, men noe rotete animasjonsfilm som var helt grei, men ikke spesielt
original og ikke så veldig engasjerende eller minneverdig. Til tider så animasjonen
også ganske amatøraktig uten at det var sjarmerende. Men kule stemmer på
figurene da 🙂 Terningkast 3

– Mozart and the whale

En fin liten film med interessante karakterer som likevel ikke var så veldig
minneverdig og som ikke var så bra som jeg hadde håpet. Men veldig fint tiltak
av regissøren, det fins ikke så mange romantiske komedier om personer med
Aspbergers Syndrom. Dessuten var den jo til tider veldig søt. Terningkast 3

– Prinsessen og frosken

Klassisk Disney som har alle ingredienser som skal til for å gi en meget fornøyelig
opplevelse. Terningkast 5

– La Belle et la Bete

Eventyret "Skjønnheten og Udyret" formidlet via en svart-hvitt film med levende
mennesker fra 1946 som var fin og interessant og med utrolig gode løsninger når det gjelder
teknikk og effekter og sånt til å være en så gammel film. Terningkast 4
***
Vi bables igjen snart =0)