Episke sanger fra “Shrek: The Musical” =D

Jeg skulle ha blogget igjen før nå, men jeg har ikke greid å få helt tid til det de siste dagene og dessuten har det skjedd veldig lite spennende. Ellers så elsker jeg biblioteker, men det er jo ikke noe nytt og jeg har funnet en ny musikal å fascineres av og det er "Shrek: The Musical". Nei, jeg har ikke sett den og jeg har ikke en gang cden enda, men jeg ha tilbragt nesten bekymrende mye tid de siste dagene med å lytte til mange sanger fra denne musikalen på nettet og gjerne hørt noen utvalgte opp til flere ganger og jeg tenkte å bable om de fem sangene fra denne musikalversjonen av Shrek som jeg liker best sånn siden jeg egentlig har pratet litt for lite om musikaler i det siste.'

Fem episke sanger fra "Shrek: The Musical"


Hvis man følger denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=s8XsEEuQfWI&feature=related så kan man se denne sangen fremføres og da er det jo direkte åpenbart at denne sangen er helt konge. Det er Fiona som er i tårnet sitt, ikke sant, og så synger en barneversjon av henne først, deretter en tenåringsversjon og etter det Fiona som voksen om prinsessene i eventyrene de leser og hvordan de tror de vil bli reddet denne dagen. Og sånn sett så er det jo nesten en litt trist og sår sang siden barne-Fiona har vært i tårnet i 23 dager, tenårings-Fiona har vært i tårnet i 958 dager og voksen-Fiona har vært i tårnet i 8423 dager (jepp, jeg kan teksten bortimot utenat allerede) og hun i hver av de aldrene er like sikker på at i dag vil være dagen da hun blir reddet. Det gjør at man får så vondt av barne-Fiona for eksempel som sikkert aldri hadde forventet at hun ville være i det selsamme tårnet 8400 dager senere. Og samtidig så er melodien fantastisk, teksten genialt komisk og skuespillerne som synger er jo vidunderlig talentfulle. Jeg har i alle fall fått helt dilla på denne sangen, den er herlig <3


Denne sangen kan man se og høre her: http://www.youtube.com/watch?v=sZWGsOJhBs4&feature=related og den er nydelig og utrolig rørende, i tillegg til at man blir litt bergtatt av Brian D'Arcy James (som har et episk middelnavn forøvrig) som Shrek for han synger utrolig flott og med perfekt innlevelse. Dessuten blir det til, det jeg har lest gjerne kalles, en 'distant duet' på slutten da Fiona (forvandlet til et troll slik hun blir om natta, noe som alle som har sett filmen sikkert vet) er med på å synge og da bygger musikken seg opp mot et crescendo på utmerket vis og man sitter igjen med gåsehud når de siste tonene klinger. Også er jo teksten nydelig da. Kort oppsummert, denne sangen er <3


Denne sangen kan man høre her: http://www.youtube.com/watch?v=mxyBxOZapjs og det handler, som tittelen røper, om når ordene feiler, når man ikke vet hvordan man skal formulere noe, en følelse som er lett å kjenne seg igjen i og som er med på å gjøre denne sangen så fin. Ellers er teksten vakkerhet og utrolig morsom, man vil bare gi den syngende Shrek en god klem og jeg liker hvordan teksten ikke går som man forventer, det gir det hele litt ekstra spenning. Og jeg syns det er kjempesøtt i det hele tatt når en karakter ikke er så artikulert og sånt. At denne sangen er sykt romantisk er ellers en ekstra bonus.


Her kan man høre denne dritkule sangen: http://www.youtube.com/watch?v=Kp-iuLsmyJE&feature=related og den er kjempefengende og vekker assosiasjoner til både musikalen "We will rock you" og "Rent" og da særlig sistnevnte, noe som bare er positivt. I denne sangen har Shrek og Fiona en krangel om hvem som har hatt det verst og det er veldig underholdende å lytte til. Og teksten er også her meget genial og engasjerende og litt på kanten på en kul måte, Brian D'Arcy James og Sutton Foster (som altså er hun som spiller Fiona i musikalen) har flott samspill og det er jo fint hvordan de i denne sangen finner ut at de har mer til felles enn de først forventet. Det er herlig og så går sangen plutselig over i en prompe- og rapeduett med Shrek og Fiona, noe som er bedre enn det høres ut. Og det er jo fint med de sangene i musikaler der man først ser tegnene på kommende kjærleik!

"This is how a dream come true" kan man se her: http://www.youtube.com/watch?v=EZ09X8huUQc og det er her snakk om sangen Fiona synger i musikalen da Shrek redder henne fra tårnet (og nå oppdaget jeg at ordet "redder" er det samme begge veier, episk!) og er en artig og koselig sang med finfin melodi. Det er utmerket humor å høre Fionas tanker om hvordan hun hadde planlagt å bli reddet og alt er rett og slett komedie av høyeste kvalitet. Fine sangen <3
***
Og det var dett, de fem sangene jeg liker best fra "Shrek: The Musical" og jeg håper alle lesere ser episkheten ved dem vel så godt som meg. I alle fall er det fine sanger og neste gang jeg bestiller noe på Amazon så må cd med "Shrek: The Musical" så desidert være en av tingene.

Ellers har jeg nå rundet ligaen og i det hele tatt kommet skikkelig langt på Pokemon SoulSilver og jeg har i det hele tatt hatt en ganske så fin uke =0) Og med det så avslutter jeg dette innlegget og så skal jeg prøve å ikke vente så lenge med å blogge igjen!

Høst og tankespinn

Er det ikke rart når man føler at man er i en utvikling, når man er litt bekymret, men mest av alt spent og dagene er mer komplette enn de pleide å være, du ser bøker og filmer som du ikke ville følt noen interesse for bare måneder tidligere og du mer og mer innser hvor kjedelig og meningsløst livet egentlig er, men samtidig liker at du innser dette fordi du da blir mindre skuffet? Du ser at livet egentlig bare er den samme greia dag ut og dag inn, men der du før tenkte at alt ville forandre seg til slutt og bli så magisk som i bøkene du leser, så tenker du nå at det kanskje ikke vil bli noe særlig annerledes uansett og da gjelder det å bare nyte de fine små øyeblikkene. Og der tenker jeg nå at jeg er så forbasket heldig for jeg har så lett for å finne ting å glede seg over, være seg et blad eller en fin sang på Spotify eller bare en inspirerende lyktestolpe. Da gjør det ikke noe at det ikke gikk noe bra i den derre skrivekonkurransen til Bokvennen der man skulle skrive noe om "løsrivelse", da spiller det ingen rolle at jeg fikk en sånn liten mail om at de hadde kandidatene klare og at de var kontaktet for jeg er lykkelig uansett, jeg. Og jo da, jeg har kjent et ørlite snev av skuffelse, men jeg vet om flere skrivekonkurranser som jeg skal være med på og hvis det er meningen at jeg skal bli forfatter en dag så vil det jo skje. Det er bare å skrive, drømme og lese massevis og nyte livet så godt man kan samme hva som skjer. Og nå har jeg vært utrolig flink til å trene i det siste, det og å gå tur og det er sykt å tenke på at jeg for ett år siden ikke trente i det hele tatt og nå trener jeg to ganger hver uke og får oftere behov for en liten tur, sånn i tillegg til at jeg har mye mer energi. Jeg er med andre ord fornøyd med meg selv for tiden og ellers så tenker jeg mye, men det er for så vidt litt fint det og. Dessuten så er det vår og det er så inspirerende og i stad gjorde jeg noen smarte kjøp på en bokhandel for man kan jo aldri få nok bøker. Jeg kan hvert fall ikke det. Og det er vår og jeg funderer og livet er egentlig veldig fint <3

Men i alle fall tenkte jeg å la dette være et sånt innlegg der jeg poster noe jeg har skrevet og jeg skal poste den historien som var bidraget mitt til "Løsrivelse"-konkurransen siden jeg jo kan gjøre det nå, nå når det ikke er noen andre planer for den historien. Jeg skrev om kjærlighet og høst og litt sånt og tror kanskje det ikke ble så alt for ille, skjønt hva vet vel jeg. Uansett så føler jeg liksom at det er på tide å ha et kreativt innslag her igjen og jeg håper det faller i smak (og det er vel årstidsmessig litt feil tidspunkt for denne historien, men det gjør nok ingenting). God fornøyelse i alle fall og så vil jeg blogge igjen ganske snart sikkert 🙂

Høst

 

I det øyeblikk jeg våkner vet jeg at Høst har kommet. Jeg trenger ikke å åpne vinduet og trekke inn frosten i et veldig innpust for å vite det, det bare føles på en måte, jeg kjenner det liksom i hele meg og jeg gleder meg til å treffe henne igjen. Vi er egentlig ikke venninner for hun er der bare i to hele måneder og virker nokså uoppnåelig der hun går, kanskje fordi hun er så vakker, kanskje fordi jeg er det helt motsatte. Men hun vil være der på pulten foran min når jeg omsider vil entre klasserommet og ha på et skjørt som hun har sydd ut i fra et lappeteppe og som derfor består av grønne og røde og oransje kvadrater og sånn sett minner om når man ser ned på åkre fra vindussetet på et fly, man ser lappetepper da og. Hun vil også ha en langermet genser uten hette, men med hals, skjerf som hun ikke tar av seg innendørs og en kåpe som er rød og får meg til å tenke på Frankrike og alpeluer og som vil henge pent og pyntelig over stolryggen, oppfordrende til beundring. Jeg kjenner forventningen yre i hele meg for i dag skal jeg tørre å foreslå at vi kan dra på kafé sammen og drikke kakao eller te eller kaffe eller noe annet som vil føles sofistikert og høstaktig samtidig og minne henne om hvor magisk hun er. Og hun vil kanskje ikke se det selv en gang, hvordan hun er det mest inspirerende man kan komme over der hun hopper i sølepytter, smånynner på sanger hun har diktet selv og drømmer seg så langt borte i mattetimene at jeg bare vet at hun akkurat da er på en sky langt der borte og prøver å drømme litt sterkere sånn at vi kan dele sky, være sammen i en drøm. Hun gjør meg poetisk, får meg til å filosofere litt mer enn hva som er strengt nødvendig og får meg til å revurdere den gudstroa jeg forkasta da jeg var tolv, det må være noe som forklarer henne. Jeg tar en dusj, men en veldig rask en, tar på meg yndlingsskjørtet mitt, den grønne hettegenseren og den nydelige røde lua som gir meg følelsen av å være i en film siden såpass stilige ting umulig kan tilhøre virkeligheten fullt og helt. Så spiser jeg frokost sammen med et glass appelsinjuice, dette også raskt og kaotisk, kaotisk nok til at moren min reagerer og spør hva jeg stresser for. Jeg svarer ikke for jeg tror ikke hun husker hvordan det var å være ung, hun er over tjueto år eldre enn meg, hun snakker i kaffeflekker og slitte lommetørkler, hun vil ikke forstå. Hun nikker som om hun har lest tankene mine, men det kan hun umulig ha gjort, de er så godt gjemt og jeg blir ferdig med frokost og jeg drar.

 

Når jeg omsider entrer skolegården kjenner jeg en liten vind ta tak i meg og liksom lugge meg lett i håret, noe som videre viser at Høst har kommet for hun bringer med seg lekne vinder og frostkyss og et magisk fargespill av rødt og brunt og oransje som inspirerer og skjerper sansene. Og jeg vet at med henne vil alt rive seg løs, bladene fra trærne, kulden fra grepet sommeren har hatt over den, alt vil løsrives og bare på grunn av henne, men hun vet det ikke. Hun ser hele verden forandre seg i ett bunnløst blikk, men vet ikke at det skyldes hennes ankomst. Jeg tenker på Høst og himmelspill og har snart ikke bare entret skolegården, men også skolebygningen og jeg lytter til døra som slamrer igjen etter meg i det jeg går inn, føler at jeg setter hele livet i bevegelse på ny, slamrer også døren til klasserommet igjen etter meg, føler meg i slamremodus. Klasserommet er det samme gamle, men det er som om også det har blitt farget i nye valører, nye skygger leker seg mellom pultene, tavlen rommer gåter og eventyr og mange runder med hangman så snart det blir friminutt og læreren forlater åstedet. Jeg bare setter meg ned og vet der og da at jeg er lykkelig for jeg tror det er dette lykke handler om, det å sitte i et klasserom mens man kaster stadige blikk mot døren i håp om at en spesiell skal komme inn. Lykke handler med andre ord om forventning, det å vite at noe vil skje og også vite at det har skjedd før, men likevel vil føles som en førstegangsopplevelse, like nytt og magisk som hver eneste morgen når en solstråle lurer seg inn gjennom et vindu på gløtt og vekker meg stille ved å kile meg på kinnet. Og så entrer Høst og hun har det samme antrekket hun alltid pleier å ha på, men noe nytt over blikket hennes, et streif av melankoli som jeg ikke kan huske og jeg får lyst til å passe på henne som om hun var et uskyldig barn og jeg en mor, noe sånt noe, jeg betrakter henne i smug mens hun går gjennom klasserommet, hele tiden med det samme såre blikket, før hun til slutt setter seg på pulten foran min. Hun henger den røde kåpen sin over stolryggen med mindre eleganse enn vanlig, finner frem notatboka si, noe jeg hører siden iherdig skribling snart nok kan høres fra personen på pulten foran min, og jeg bestemmer meg for å hoppe i det og reiser meg og begynner å gå. Det er snakk om et langt skritt eller to små for å nå Høst, men det føles som mange tusen skritt, som om hun er på en annen galakse og jeg må ta minst to, tre romskipsturer for å nå henne. Men til slutt når jeg henne likevel og jeg kremter. Hun snur seg mot meg og jeg tenker 'faensånydelighårethenneser' og tror kanskje jeg lett kan drukne om jeg begynner å betrakte øynene hennes, tjern av grønnbrunt som virker dypere enn evigheten, skjønne perler i et ansiktshav og jeg kremter litt til før jeg gir opp for tungen min føles ekstra tung og stemmen min føles som den er tatt av tidevannet og ikke har noen planer om å vende tilbake. Og jeg går tilbake til plassen min mens jeg hater meg selv en god del, setter meg og vet med meg selv at mine tidligere tanker kun var fantasier for jeg kommer jo ikke til å reise meg, kommer ikke til å prate til henne, kommer kun til å drømme om å tørre ting jeg aldri vil tørre. Og årene vil gå og sjansene vil sikkert dukke opp støtt og stadig og jeg vil være like teit og jeg kommer aldri til å dra på kafé med Høst og dele disse magiske øyeblikkene som jeg så ofte drømmer om. Og jeg finner frem min egen notatbok og skriver 'idiotidiotidiot' opp til flere ganger siden det er det jeg så alt for tydelig er.

Og jeg aner ikke at det hun skrev i notatboka si var 'i dag skal jeg tørre å prate til Sommer som sitter bak meg og har hår som minner om løvetann og øyne som minner om forglemmegei' og at hun nå når den samme konklusjonen som meg, nemlig at hun ikke vil tørre å ta sjansen.

om bøker og om litterære karakterer og i det hele tatt en god del tankespill

Jeg har et så rart humør for tida for det glir så lett fra glede til bekymring og så tilbake til glede igjen og hele veien er det også alle disse tankene for de tar aldri pause for tida. Hele hodet mitt er fylt av tanker om alt mulig rart og det er nærmest så en kunne fått vondt i hodet av mindre, men jeg får ikke hodepine. I stedet begynner jeg å arve noen av min mors hypokondertendenser for jeg var sliten i beinet mitt og var liksom inne på teorier om alt fra forstuelse til jeg vet ikke hva før jeg skisserte ubehaget for min mor og hvordan det hang sammen med mine stadige forsøk på å overleve dansetimer i det siste og fant da ut at jeg rett og slett er støl. Og jeg har liksom ikke tenkt at stølhet eksisterer for jeg har aldri trent hardt nok til å bli det før og jeg har bare tenkt at det er et mytisk begrep som sporty folk bruker for å virke mer sporty, men nei da. Forsøk på hip hop og afrikansk dans og liknende mystfistikasjoner har ført til at det ikke er et så mytisk begrep lenger. Det er rett og slett på ordentlig.

Men jeg skulle egentlig snakke om bøker for hele meg er bøker for tiden. Jeg leser jo fort i utgangspunktet, men denne måneden har det vært helt sykt. Jeg har lest ut syv bøker så langt i april, er godt over halvveis med bok åtte som jeg begynte på i går, men som er skrevet så bra at jeg har store problemer med å legge den fra meg og jeg føler liksom kjærligheten til litteratur enda dypere enn vanlig, nærmest som om det er en slags fortryllelse, nærmest som om hvert ord jeg leser tar tak i meg, drar meg under overflaten og leverer meg tilbake skamslått, men fylt av begjær samtidig. Og herlighet, jeg bruker jo til og med ordet "begjær", et ord jeg aldri ellers bruker, men det føles så gjennomborende og viktig og som om alt man trenger i livet finnes mellom linjene i bøkenes verden. Og så har jeg tenkt litt på dette med bøker og kommet frem til noen rare greier som jeg skal prøve å forklare for å forstå meg på det.

Jeg har funnet ut at de karakterene jeg ønsker å være som alltid er jenter. I alle fall er liksom både Luna Lovegood og Stargirl og Belle (Disneys Belle) og de figurene jeg selv har funnet på og som jeg er mest fascinert av alltid jenter. Og jeg vet ikke om dette får meg til å virke veldig lite hetero eller noe sånt, men i det hele tatt har jeg lagt merke til at de karakterene i bøker som blir beskrevet som vakre, som for en fortellerperson blir beskrevet som spesielle og som videre skildres så magisk at de kunne vært hentet rett fra et eventyr, disse karakterene er alltid hunkjønn. Og det er også disse karakterene jeg ønsker å være som. Jeg ønsker å være en slags personifikasjon av Stargirl Caraway i virkeligheten, gå rundt og være som på en annen planet og inspirere folk. Det jeg aller mest vil er vel å være litt som en muse, en som ikke nødvendigvis har skapt noe flott selv, men som andre inspireres av og det er derfor jeg setter koselige post-it lapper på lyktestolper også, jeg tenker at noen kanskje kan oppmuntres av det og så føler jeg meg snill siden jeg vil oppmuntre og nå prater jeg meg bort. Uansett er det alltid kvinnelige karakterer i bøker eller filmer jeg ønsker å være som.

Samtidig har jeg funnet ut at de karakterene jeg egentlig føler jeg har mest til felles med alltid er gutter. Vi har Jarle Klepp fra "Mannen som elsket Yngve", Aksel Vinding fra "Til musikken" av Ketil Bjørnstad, Jesse Aarons fra "Bridge to Terrabithia", Miles fra boka "Looking for Alaska", Bastian Balthazar Bux fra "Den uendelige historien". Disse karakterene som er så forskjellige, men alle er fascinert av et menneske og som alle har en iboende usikkerhet overfor hva de kan få ut av livet sitt og hvem de er. Og jeg er heller fascinert av flere enn en spesiell, men jeg vet med meg selv at jeg er den som fascineres av andre og ikke den som andre fascineres av (uten at det er ment som en klage) og jeg kjenner meg så inni hampen godt igjen i usikkerheten til disse mannlige karakterene og flere med, mer enn med kvinnelige karakterer med mange fellestrekk og det slår meg som rart, men samtidig interessant. Og det er ikke det at jeg egentlig virker så usikker, men jeg merker mer og mer at jeg egentlig bare blir mer og mer usikker på hva jeg vil og hvem jeg er og om jeg er god nok og liknende ting for hver dag som går og det er kanskje der det ligger. Når jeg leser bøker om gutters usikkerhet så føles den på en rar måte nærmere meg enn med jenter. Og det har kanskje litt med at jeg i bunn og grunn aldri har vært særlig jentete. Jo da, jeg har aldri vært spesielt guttete, jeg er usportslig, forsiktig og klatrer eller klatret lite i trær, dessuten er jeg veldig glad i å ha på skjørt eller kanskje ta en blomst bak øret, men jeg har aldri brydd meg om sminke og slike ting. Og når jeg som yngre lekte med barbier lekte jeg aldri de klassiske greiene med kjærlighet som tema og sånt, men jeg elsket å leke at barbiene hadde sangkonkurranse og så var det selvsagt hun forsiktige som alltid hadde sittet med nesa midt i en bok som plutselig slo til med en sangstemme som gjorde de andre fra seg av begeistring. Eller så lekte jeg at den ene barbien min (som het Søvnrose) hadde et mareritt om natten, våknet fra det og så viste det seg at hun hadde masse i feber og så ble hun skikkelig syk og hele handlingen var egentlig hentet rett fra en Lurlene McDaniel-bok. Uansett (sorry for alle digresjoner) så har jeg ofte følt at det hadde vært mye mer praktisk å være gutt for de får mindre mas når det gjelder utseende har jeg inntrykk av, de slipper mensen, de kan stå mens de tisser (noe som høres mye mer praktisk ut enn vår metode) og jeg har ikke noe i mot å være jente, men jeg mistenker at jeg egentlig har en mer maskulin enn feminin hjerne i mange tilfeller. I alle fall er de karakterene der jeg tenker "å, shit, dette er som å lese om meg" nesten alltid gutter og de bøkene jeg har elsket mest er tilfeldigvis skrevet av gutter de også og det er litt rart, men kanskje jeg ikke er alene om det, jeg vet ikke.

Og kanskje har det noe med at det er veldig lett å beskrive en jente så hun høres interessant ut, man kan liksom snakke om skjørt eller blussende kinn, fregner på nesa eller langt bølgete hår og få det til å høres ut som en interessant karakter uansett hvor masse klisjeer man pøser på med. Med gutter så må man derimot grave dypere og da er det gjerne heller personligheten i større grad som gjør en mannlig karakter inspirerende. For jeg elsker Kuzco, Emmeth fra musikalversjonen av "Legally Blonde", Moritz og Melchior fra "Spring Awakening" og Javert fra "Les Miserables" bare for å nevne noen og det handler ikke om utseendet i særlig stor grad i noen av de tilfellene. Jo visst syns jeg de har et appellerende utseende i de fleste tilfeller, men jeg liker dem på grunn av personligheten. Og det er kanskje litt derfor det er så lett å leve seg inn i en mannlig karakter siden det er personligheten man ser først og så utseendet, mens det med jenter er utseende eller væremåte som ofte skisseres frem først og så oppdager man personligheten utover i boka senere… Jeg vet ikke og jeg bare funderer og jeg tror egentlig dette er nok et sånt blogginnlegg som virker ganske meningsløst og rart, men jeg bare må sette ord på disse tingene som jeg tenker på og så har det kanskje noe ved seg likevel.

Uansett så leste jeg ferdig boka "Til musikken" av Ketil Kjørnstad i går og ble litt betatt for det var nærmest som en symfoni av en bok, i alle fall var det så intenst på den stille måten, sånn jeg liker det best, og i tillegg var det så åpenbart hvordan forfatteren så vel som karakterene elsker musikken på en måte man nesten ikke kan forstå seg på, men som var ytterst vidunderlig og følge. Og så leser jeg nå på "Som om ingenting" av Katarina Von Bredow og den er svensk og handler om en nittenåring ved navn Elin som forelsker seg i faren til bestevenninnen sin og jeg merker at jeg liker Katarina Von Bredow for alle bøkene jeg har lest av henne har på ett eller annet vis handlet om umulig kjærlighet og hun skriver om kjærlighet på en så levende måte at jeg bare må avslutte dette innlegget med å poste et kort utdrag fra "Som om ingenting" (advarsel, utdraget er på svensk, håper ikke det gjør noe). Forøvrig så er jeg ikke forelsket selv, men dette utdraget får meg til å tenke på personer jeg kjenner som er det og det er jo også interessant på et vis:

Fra "Som om ingenting"

"…Jag kanske inte alls er kär. Jag kanske bare har cancer, eller så. Det vore jo bra. Det finns det mediciner mot. Varför har forresten ingen uppfunnit en medicin mot den vanligaste av alla världens åkommor? Det är ju bara kemi, det har man ju lest om. Ett ämne som utsöndras i hjärnan. Borde vara hur enkelt som helst att gøra ett pillar som snabbt setter stopp för prosessen. Man borde kunna gå til en läkare och säga att man er olyckligt kär, en sjukdom lika banal som öroninflammation, få ett recept i handen och så skulle allt va över. En tablett mot förnedringen…"

Havfrueforplantning og ymse annet

Jeg blogga i går og følte for å blogge igjen nå og siden jeg i går kunne by på et mer tenksomt og dypsindig innlegg kom jeg frem til at jeg må ta noe lett og mer overfladisk i dag, sånn for å ha en balanse og sånt. Derfor skal jeg nå poste en tegning jeg tegna i stad der jeg tar for meg et særdeles viktig tema, nemlig forplantning hos havfruer. Jeg skjønner nemlig ikke helt hvordan havfruer og kentaurer og liknende skapninger får til å få avkom og derfor har jeg fundert litt og resultatet av denne funderinga ser dere her:

Sånn siden teksten er ganske uklar siden det er tegnet med blyant og printeren vår er litt håpløs så er mulighet 1 altså at havfruer har underliv, men at de fra naturens side er utstyrt med glidelås som fører til at det ser ut som om overkroppen går rett til halen, uten noe sted i mellom for reproduksjonsmanøvrer og toalettbesøk. Mulighet 2 derimot er den jeg personlig tror mest på, nemlig skjell-teorien. Her er ideen at når en havmann og en havfrue danser så tett at halene deres berører hverandre så blandes dna fra havmannen og havfruens hale og blir til et skjell som faller fra dem. Dette skjellet utvikler seg videre til ett egg og voíla! Ut fra egget kommer naturligvis havmannen og havfruens barn og så er det en evig livets sirkel på dette viset. Jeg har på den uklare tegningen over prøvd å illustrere disse to mulighetene og jeg håper det er i alle fall litt tydelig, uansett så var det veldig morsomt å tegne det og det er nesten bekymringsverdig hvordan jeg faktisk har tenkt nøye over dette temaet. Men så er det også et seriøst tema, virkelig noe som må på dagsorden. Forøvrig har jeg utviklet en teori som jeg tidligere har nevnt på Facebook om at moren til Ariel i "Den lille havfruen" har vært utro en god del ganger siden hun har rødt hår og kong Triton egentlig har rødbrunt hår og mange av døtrene deres har helt andre hår- og øyenfarger. Og man kunne forklart det med arv fra besteforeldre, men når en datter har svart hår og en har brune øyne, mens en annen har blå så virker det ganske så mistenkelig. På den annen side viser det jo at Disney er med i tiden siden de ikke viker unna å indirekte ha temaet utroskap med i filmene sine 😉
***
For øvrig har jeg vært råflink i dag, jeg sto opp halv syv (selv om jeg ikke trengte å dra hjemmefra før halv ni), fra kvart over syv til nærmere åtte ryddet jeg i hyller på rommet mitt, ryddet og ordnet og slike ting. Så var det jobb fra ni til halv fem og deretter dro jeg rett på Condis treningsenter og tok en time Street Fusion (dvs. Hip Hop under ekstra fancy navn). Så jeg har både trent og ryddet i dag og føler nærmest at jeg fortjener en medalje. I hvert fall så imponerer jeg meg selv sånn sett. For øvrig leser jeg en herlig bok kalt "Til musikken" av Kjetil Bjørnstad for tida og liker den skikkelig godt, så godt at jeg tenker "hvorfor i huleste har jeg ikke lest noe av Kjetil Bjørnstad før, han skriver jo nydelig, intenst og med lidenskapen overfor musikken åpenbart liggende mellom linjene på besnærende vis"… I alle fall får jeg den fine følelsen av at jeg har funnet en forfatter jeg vil lese så mye som mulig av og det er en utrolig herlig følelse, dessuten har jo Kjetil Bjørnstad skrevet en hel masse bøker og dermed er det jo uendelig praktisk om jeg blir Bjørnstad-fan, noe jeg allerede er vel i ferd med å bli.

Videre har post-it lapp på lyktestolper-prosjektet mitt gått på en liten smell siden jeg plutselig oppdaget at grønn tusj ikke holder seg så godt i regn. Så nå må jeg nok lage nye lapper til lyktestolpene jeg så langt har dekorert, men det er jo intet stort problem. Jeg tror det hele vil gå finfint 🙂 Og jeg har egentlig hatt en ganske fin dag i dag, med sol i sinn og fred i sjel og i morgen skal jeg sannsynligvis spise hockey pulver og det blir jo også flott. Men nå skal jeg lage meg en kopp solbærtoddy og tenke på andre ting enn havfruer og så skal jeg blogge igjen om noen dager. Føl dere dog fri, kjære lesere til å foreslå andre muligheter når det kommer til temaet forplantning hos havvfruer, jeg er nysgjerrig på hva slags teorier andre har å komme med =D

Om virkeligheten…

Jeg tror ikke jeg er skapt for virkeligheten. Jeg smiler hele tida, er lykkelig, blir megahappy over småting som fine musikalgreier jeg finner på nettet, litteratur og lyktestolper og har det kjempefint, men samtidig så er det som en flukt på en måte. For når jeg tenker på livet med et litt mer dypsindig blikk så slår det meg liksom hvor meningsløst det hele er. Man våkner, drar på jobb, drar hjem, får timene til å gå på ett eller annet vis og så er det på'n igjen neste dag og så tar jeg meg i å tenke "er dette livet mitt?" og vet at svaret er "ja" og at det er sånn for alle, det er dette som det å bli voksen innebærer. Og jeg lengter tilbake til da jeg for noen år tilbake levde i den tro at jeg kunne bli hva jeg ville og gjerne masse på samme tid. Forfatter, illustratør, bibliotekar, musikalskaper og uendelig mye mer. Før så jeg bare muligheter, nå ser jeg flere og flere begrensninger og jeg vet det er en god ting for det viser at jeg er i ferd med å bli mer realistisk, men jeg liker det ikke likevel. Det er rett og slett ikke noe moro når den lille undertrykte realistiske siden av meg stadig oftere stikker hodet frem og prøver å få et ord med i saken. Og det gjelder ikke bare sånne ting. Det gjelder hvordan fornuften i går gjorde at jeg endte opp med å trene selv om det frista uendelig mye mer å sitte på nettet og andre ting og i tillegg så blir jeg jo faktisk litt stolt av det, stolt av å gjøre det mest modne i en situasjon og det er skummelt.

Og jeg er på en merkelig måte redd for utvikling for jeg vil ikke miste meg selv og jeg tenker at om jeg blir mer organisert eller tenker mer realistisk på ting så vil jeg kanskje ikke klare å være meg selv for hvem er egentlig "selvet". Jeg er ikke den samme personen som jeg var for et år siden lenger. Tilsynelatende er jeg det kanskje, men under overflaten er jeg en helt annen person nå. Og er jeg fortsatt Karoline om jeg blir mer fornuftig, mer ryddig, mer reflektert og mer realistisk eller er det sånn at den barnslige, ulogiske og rotete Karoline er den som er meg og at jeg derfor ikke kan forbedre meg på noen av de punktene? I følge en venninne lever jeg ikke i virkeligheten, men sannheten er at jeg lever mer og mer i virkeligheten for hver dag som går for nå ser jeg på det nærmest som en flukt når jeg leser eller spiller nintendo eller ser på film, at jeg bare skyver bekymringer til side, rømmer inn i en annen verden og unngår alle tankene om ting jeg må rydde opp i, tankene på at jeg må bli mer selvstendig, tankene om at jeg vil få masse problemer når jeg ikke kan gjemme meg lenger. For jeg er 24 år, bor fortsatt hjemme, kan ikke lage annen mat enn boksmat og frossenpizza, har egentlig ganske lite ansvar og når jeg flytter for meg selv vil alt skremme vettet av meg. Regninger, lage middag hver dag selv, vaske tøy, ta oppvask, det er så mange ting som følger med og jeg er håpløs og det fortrenger jeg. Jeg setter meg og spiller nintendo eller leser og unngår å bekymre meg for en stund og så tenker jeg på bekymringene igjen og forter meg å finne frem et blad å lese i, alt for å slippe og møte alvoret for det skremmer meg. Jeg trenger å finne et Narnia i et klesskap eller et Fantasia i en bok for i en magisk verden hadde jeg følt meg mye mer hjemme. I virkeligheten kommer jeg derimot til kort…

Og jeg vet at jeg er i ferd med å våkne, sakte, men sikkert så ser jeg ting mer og mer som de er og det er kanskje derfor jeg begynner å skifte litt syn på dette med skrivingen også. For der jeg før hadde veldig store ambisjoner så er det litt annerledes nå. Jo da, jeg har veldig lyst til å bli forfatter en dag, men det er ikke like viktig som det var og bare tanken på en deadline eller å måtte prestere, tanken på å måtte skrive selv når inspirasjonen ikke er der skremmer meg og jeg liker at skrivingen er så lystbetont som mulig. For tiden føles bare tanken på å skrive en bok fjern og umulig, men å skrive koselige post-it lapper og feste dem på lyktestolper eller å skrive små stream-of-conscious tekster uten mål og mening gleder meg og om jeg aldri blir forfatter så vil det være litt synd, men ikke noen stor tragedie for jeg skriver for å ha det gøy. Og jeg vil heller at det skal være en nytelse når jeg dikter frem bilder med ord enn at det skal være noe der det må være bra og ordentlig og jeg føler bare et mer avslappet forhold til det og jeg vet ikke om det er en god ting eller en dårlig ting, men det er en utvikling uansett. For jeg er ikke en person som greier å skrive hver dag, jeg er ikke hun som alltid fikk fantastiske karakterer i norsk eller hun som føler at å skrive er like viktig som å puste. Men jeg er hun som kanskje har perioder der hun ikke skriver så mye, men alltid kommer tilbake til det, hun som klarer Nanowrimo, som elsker ord og som vet at skrivingen alltid vil være en viktig del av livet mitt. Og kanskje det rett og slett er nok for meg for tiden…

Og jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, vet ikke om jeg sier noe intelligent her heller, men jeg føler at jeg som regel aldri viser min mer sårbare, tenksomme side og det er meg det også. Jeg merker i det hele tatt at jeg har tatt feil i mange år for jeg har alltid tenkt at jeg kjenner meg selv veldig godt, men egentlig så kjenner jeg meg selv mindre og mindre for hver dag som går. Man har så mange sider og jeg tror egentlig jeg bare viser den drømmende, positive siden ved meg vanligvis og det er vel og bra, men det er ikke bare det som er meg. Og jeg håper ikke jeg virker veldig overfladisk mesteparten av tida siden jeg babler i vei om musikaler og bøker og liknende, men det er så mye lettere å skrive om sånt. Nå når jeg skriver dette innlegget og føler meg mer reflektert og tenksom så leter jeg mer etter de rette ordene og så har jeg følelsen av at jeg er for klagende og teit og i det hele tatt. Men jeg bare tenker og så prøver jeg å sette ord på det og så blir det som det blir.

Uansett så er jeg likevel lykkelig når alt kommer til alt, jeg bare funderer litt og jeg tror at alt vil ordne seg. Og i neste uke skal jeg jaggu prøve å nyte hverdagens kjedsommelige momenter mer og det vil jeg bare vinne på i lengden. Og forøvrig ønsker jeg alle lesere en fortsatt fin dag uansett hva =0)

det er vår!!! og jeg babler og jeg er lykkelig <3

For tiden er jeg så lykkelig fordi det er vår. Verden føles så åpen om våren, så lett og jeg går rundt og drømmer meg bort og smiler og inspireres. Og jeg hadde egentlig tenkt å holde det hemmelig, men bare må nevne det, hvordan jeg nå har satt post-it lapper på to forskjellige lyktestolper. På den ene skrev jeg "Heisann! Jeg har sett deg gå forbi en del ganger før og ville bare fortelle deg at jeg syns du er vakker. Hilsen en helt tilfeldig lyktestolpe." og på den andre skrev jeg "Heisann! Jeg ønsker deg virkelig en oppriktig vidunderlig dag. Hilsen en helt tilfeldig lyktestope". Og jeg har ikke sett noen stoppe opp for å lese, men jeg liker det veldig godt, dette med å dekorere lyktestolper og jeg går rundt og håper at noen blir oppmuntret av dem. Tenk så herlig det hadde vært om noen var i dårlig humør og så leste en post-it lapp på en lyktestolpe og så ble lykkelige… Og jeg tenkte å putte opp post-it lapper ulike steder i Oslo og skrive oppriktig koselige beskjeder på hver av disse post-it lappene og så kanskje ta bilder av lyktestolpene med post-it lapper etter hvert for å dokumentere prosjektet mitt. Jeg tror det er dette våren gjør med meg, den inspirerer og jeg tenker på litterære karakterer jeg elsker som Stargirl eller Luna Lovegood og prøver å tenke som dem og syns det er veldig lett i lengden. Og sola skinner og jeg er fri og jeg leser,ser film, spiller Pokemon SoulSilver og skriver og da er med ett livet enda ett hakk mer magisk =0)

Forresten så har jeg nå lånt en miniserie på biblioteket ved navn "The Singing Detective" på grunn av at tittelen og konseptet hørtes genialt ut og jeg blir stadig minnet på hvor utrolig glad i biblioteker jeg er, de har jo så inderlig flott utvalg når det gjelder filmer og bøker og nå bruker jeg Stovner biblioteket i hovedsak til å låne bøker og så bruker jeg hovedfilialen til filmlåning og det nyter jeg. Det er så mange opplevelser som bare venter på meg, så mange nye inntrykk å få, så mange muligheter. Livet er fint og jeg har lest massevis i det siste i tillegg og det er jo også en storslått glede i livet.

Ellers så skal jeg kanskje dra på kino til helgen, men det er ikke helt sikkert og det kan godt hende jeg lar det være og sparer det litt. Men hvis det blir noe av så kommer det til å nevnes senere her i alle fall så det kan dere jo bare vite. Og jeg merker at jeg egentlig ikke har så mye på hjertet nå, men det er noen dager siden sist jeg blogga og jeg følte for å bare bable litt løst og fast. Og jeg kan jo skryte av at jeg var flink i går, jeg tok nemlig to ulike dansetimer etter hverandre og trente med andre ord fra klokka 18:00-20:00. Og nå har jeg vært dritsliten i det venstre beinet i hele dag grunnet all treningen, men jeg føler samtidig at jeg var ordentlig flink og i det hele tatt har noen ting endra seg i det siste. Jeg har for eksempel fått litt lyst til å gå turer på grunn av været (selv om tur betyr noe helt annet for meg enn det for eksempel gjør for bestevenninna mi). Jeg begynner å miste evnen til å overse rot, men har samtidig ikke fått helt evnen til å gjøre noe med saken, noe som er frustrerende som bare rakkern. På rommet mitt ser jeg rotete hyller og mangler motivasjon til å gjøre noe med det, samtidig som jeg irriterer meg over at de er som de er. Så jeg håper jeg blir blind for rot igjen, det vil være uendelig mye mer behagelig i alle fall. Ellers så har altså jeg og moren min vært kattevakt, men de kattene ble henta på lørdag og jeg savner dem skikkelig. Og jeg tror sannsynligvis jeg bare er nødt til å ha en katt når jeg flytter for meg selv, en svart inne-katt som kan hete Minimaximum og som jeg kan kose med mens jeg spiller Pokemon-spill på sengekanten. Det er en sånn fryktferdelig appellerende tanke.

Men tanker får være bare tanker, ideer får komme og gå etter behov. Jeg får avslutte dette innlegget som bare er babbel, men kan hende jeg har noe mer intellektuelt på hjertet til helgen. Håper alle lesere har det bra, god vår, nå skal jeg snart spille litt mer Pokemon <3

om tur og drømmer, men mest av alt om “Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder” =D

Jeg har vært flink i dag og gått tur til Liastua som er et sted i skogen ikke så langt unna der de selger kakao og kvikk lunsj og man kan sitte på noen fine bord av tre og se ut gjennom vinduet på skog og sol og slike ting før man går tilbake. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke går dit oftere for det er koselig og ikke minst inspirerende siden jeg helt plutselig fikk en ide til konsept jeg kan skrive på mens jeg gikk og nå har over ti karakterer fremtenkt inne i hodet mitt som jeg gjerne vil tegne og i det hele tatt bli meget godt kjent med, deriblant en katt ved navn "Master of the universe" som kalles "Motu" for enkelhets skyld. Jeg elsker inspirasjon 🙂

Og så drømte jeg i natt at det var solfylt dag og at en jeg kjenner på noe jobbgreier som i virkeligheten er voksen og har blondt hår ringte på døren i form av en liten syvåring med brunt hår i musefletter, fregner på nesa og en manglende fortann og jeg likevel visste at det egentlig var denne personen fra arbeidsmiljøet og så gikk vi to en tur sammen og bablet i vei om ting og tang. Så fant hun ut at hun måtte ta t-banen til Valle Hovin og da var t-banestasjonen plutselig blitt som en gedigen labyrint av ganger og korridorer før vi omsider kom ut og fant ut at vi måtte ta en spesiell t-bane for å komme til andre siden av t-banestasjonen. Denne t-banen gikk vi inn i og det viste seg at det egentlig var en slags berg-og-dalbane (noe jeg hverken i virkeligheten eller i drømmer egentlig tør) og den kjørte opp en laaang og veldig skrå bakke før den gjorde det samme nedover og så kunne vi gå av og da sa vi "ha det" til hverandre og så gikk hun på t-banen mens jeg sto igjen. Deretter bestemte jeg meg for å bare gå over skinnene for å komme til andre siden for det valgte mange andre også og da måtte jeg gå til siden mange ganger siden t-baner og andre kjøretøy stadig dukket opp og mens jeg gikk over så jeg Maria Bonnevie av alle personer som gikk omkring i en lang kjole og leste replikker og senere så jeg en del andre kjendiser som sang for seg selv med høretelefoner på og slik og så var jeg til slutt framme på andre siden og kom på at jeg egentlig var på feil side for ellers dro jeg mot sentrum og så våknet jeg. Og jeg har hatt masse veldig rare drømmer i det siste, bare for noen dager siden drømte jeg at jeg smittet Kristin Chenoweth med en betennelse i øret som i hennes tilfelle var kronisk og to dager etter det drømte jeg at jeg hadde fått to ekstra hender og at man ikke kunne kutte de av siden det ville skade eplene. Og jeg håper det fortsetter for rare drømmer er veldig moro 😉

Men jeg skulle jo egentlig snakke om hverken skrivekonseptideer eller drømmer, men boka "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder", en bok jeg dessverre allerede har lest ut og som jeg her og nå skal anmelde (og som jeg en dag MÅ eie og sette på en æreshylle som jeg videre burde ha rød løper til, men alt til sin tid):

Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder av Josh Lieb


(Jeg fant ikke noe stort nok bilde av den norske versjonen av boka og bruker derfor et bilde av den engelske versjonen og det bildet fant jeg her: http://winfieldya.files.wordpress.com/2010/03/iamageniusofunspeakableevil.jpg.)

Er det ikke irriterende når en bok er herlig, genial og perfekt hele veien og så ender slutten opp med å være brå og stinke lang vei av "happy rørende ending på Extreme Home Makeover"? Jeg elsket de første 321 sidene av denne boka, men jeg oppriktig misliker de siste seks sidene. Heldigvis har jeg funnet en løsning og det er at NÅR jeg bestiller denne boka på Amazon (og det vil jeg nok gjøre til slutt siden jeg i hovedsak elsker denne boka dypt og inderlig) og så leser den igjen og igjen og igjen til jeg kan teksten utenat så skal jeg late som om boka slutter før kapittel 43. For alt annet ved denne boka er så episk, så vidunderlig og så underholdende skrevet at jeg vil bøye meg i støvet og gjerne polere støvlene til Josh Lieb som er forfatteren av "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder" (en bok jeg heretter vil omtale som "JEEUOGOJVBE" siden "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder" i lengden blir veldig slitsomt å skrive mange ganger). Så denne boka er seks sider unna perfeksjon, selv om den egentlig ikke kunne ha blitt fullstendig perfeksjon uansett. Det ville nemlig ha innebåret at denne boka aldri sluttet.

Anyway, dette er historien om den småfeite Oliver Watson som er den dummeste gutten i syvende klasse. Det er i alle fall det folk tror. I virkeligheten er Oliver akkurat det boktittelen sier, nemlig et ubeskrivelig ondt geni og han er også verdens tredje rikeste. Og her snakker vi ondt geni av kaliberet egen undergrunnsleir under huset sitt, knapper installert ved drikkefontenen som bare Oliver vet om og som gjør at han får ingefærøl eller sjokolademelk i stedet for vann, slike ting. Men på grunn av noen svært dyptsittende "daddy issues" så utvikler Oliver et ønske om å bli elevrådsleder og finner ut at det å få elever til å stemme på seg kan være mye, mye vanskeligere enn å styrte utenlandske diktatorer…

Teknisk sett er dette en bok for tolv-trettenåringer, men den passer for mye eldre folk også, ikke minst fordi den har en hel del popkulturelle referanser som ikke tolvåringer helt vil ta. Her snakker vi henvisninger til Archie, til musikere ved navn Captain Beefheart som jeg aldri har hørt om og en rekke annet. Men så har også forfatteren Josh Lieb skrevet for "The Simpsons" og "The daily show with Jon Stewart" og hvor mange andre bøker har kommentar av Jon Stewart på forsiden av den engelske versjonen der det står "If War & Peace had a baby with The Breakfast Club and then left the baby to be raised by wolfes, this would be the result. I loved it!"? Med andre ord er det ikke en hvilken som helst ungdomsbok uansett. Men genial er den uansett hvordan man vrir og vender på det.

For det første ELSKER jeg skrivestilen og tenkte å poste et utdrag som eksemplifiserer det brilliante ved den til fulle:

"Sannheten er at den dagen jeg entrer tronen – og ja, jeg kommer til å entre tronen – så vil ikke livet bli så mye dårligere enn det er nå. På noen områder vil det sannsynligvis bli bedre. Jeg kommer for eksempel til å forby sangen "Jingle Bell Rock", som alle forskere er enige i at er den verste sangen som noen gang er lagd. Straffen for alle som blir tatt for å spille den, vil blant annet være og lytte til "Jingle Bell Rock" gang på gang. Med denne ene loven kommer jeg til å forbedre julen med to hundre prosent."

eller 

"'Hva er ondskap?' spør du.
Til det svarer jeg 'Hvem er du? Friedrich Nietzsche?'
Til det sier du 'Øh… hæ? Jeg ikke skjønne.'
Deretter plasserer jeg deg inn i buret ditt igjen.

Jeg innrømmer glatt at jeg er ond. Jeg innrømmer det i hvert fall glatt når jeg er alene og ingen kan høre meg. Det betyr ikke at jeg torturerer kattunger eller pønsker på masseutryddelser av hele kontinenter med folk. Det er sinnssykdom, ikke ondskap. Og sinnssykdom er bare det vi kaller idioti som er helt ute å kjøre. 

Jeg er ond fordi jeg ikke egentlig bryr meg om hva som skjer med denne jorda. Jeg bryr meg ikke om hva som skjer med meg. Jeg har ikke noen særlig respekt for denne jorda eller de tobeinte skadedyra den er invadert av.

Jeg har en mistanke om at det er flere mennesker som er onde enn de som innrømmer det. De kan bare ikke noe for det." 

Og jeg kunne egentlig sitert hele boka, men skal la det være siden det hadde blitt veldig langt. Men poenget er i hvert fall klart, denne boka ER morsom, basta bom. Og jeg elsker hvordan Oliver forteller historien sin, ikke minst fordi han er en sånn forteller man ikke helt kan stole på og en virkelig genial og ondsinnet person som man allikevel på et eller annet vis heier på. Jeg likte ham virkelig til tross for at han ikke akkurat er særlig sympatisk i hvert fall og jeg er som sagt veldig glad i hvordan denne boka ble skrevet. Josh Lieb, jeg kan godt tørke bokhyllene dine og…

Videre så har "JEEUOGOJVBE" en hel del elementer jeg syns er veldig herlige i historier. Og jeg nevner i fleng:

Vakker tittel – Check
Fotnoter og artige illustrasjoner – Check
Interessant tema – Check
Onde genier – Check
Masse humor – Check

Med andre ord, "JEEUOGOJVBE" har alt man skulle ønske seg og det er derfor jeg har lyst til å eie den en gang og anbefaler den på det sterkeste. Terningkast er 6 (6- hvis man regner med kapittel 43, ren sekser hvis man later som om boka sluttet etter kapittel 42) og jeg håper alle kjøper seg denne boka så raskt de kan. Men nå skal jeg gå bort fra blogging og spise middag straks og så skal jeg kanskje skrive ut et bilde av Josh Lieb og henge det på døra til rommet mitt og si gi det komplimenter. For nå er jeg megafan av Josh Lieb kun basert på denne boka og skal avslutte dette kvasi-interessante innlegget med et bilde av ham.


(Jeg syns det er litt søtt hvor lite søt han er, det er litt som han ene værmelderen på Nrk 1 før som var sinnssykt karismatisk siden han var like karismaløs som en brødskive med gulost. Bildet av Josh Lieb er forøvrig funnet her: http://nymag.com/images/2/daily/entertainment/08/03/13_josh_lgl.jpg og viser en mann som må være guddommelig eller noe sånt siden han har skrevet en så genial bok som "JEEUOGOJVBE" eller "I am a genius of unspeakable evil and I want to be your class president" som boka heter på engelsk. <3)

Med eller uten føtter av glass <3

Heisann! Jeg har hatt en sånn dag i dag der jeg er litt merkfundig og absolutt ikke henger helt på greip. I stad for eksempel holdt jeg på med noe pakking av noe brød fra Pågen av alle mulige ting og på de brødene var det merkelapper der det stod Trekorn og plutselig kunne jeg ikke unngå og tenke at det hadde vært inderlig arrtig om man bare satte inn noen bindestreker. Så i stedet for trekorn kunne det stått tr-ekorn og da ville konteksten være noe helt annet og hvis man gjorde det samme med Pågen kunne det blitt På-gen og så lo jeg masse inni meg fordi det ikke var noe Av-gen å spore og da kunne man følgelig ikke slå brødene av. Og jeg vet ikke om det er andre som tenker sånne ekstremt rare ting sånn helt uten videre og det minner meg litt om hvordan jeg tenker på grunnloven hver gang jeg ser klokkeslettet 18:14 og hvordan jeg helt plutselig kan sitte en morgen og bare føle at det vil bli en sånn dag der magien ligger mellom linjene så vel som under overflaten og egentlig ha fullstendig rett. I dag har jeg i alle fall følt bevisst at jeg har vært vidunderlig merkfundig, men også i veldig godt humør, godt hjulpet av at det betente øret mitt er mye bedre og at det tross alt er fredag. Og så fant jeg en bok som jeg bare måtte låne da jeg skulle låne filmer på hovedfilialen i går siden den het "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder" og den begynte jeg på i morges mens jeg tenkte på hvordan jeg må være et ekstremt heldig menneske som finner bøker med såpass vakre titler. Og når vi snakker om bøker tenkte jeg å anmelde en bok her nå som jeg ble ferdig med i morges, rett før jeg begynte på den boka jeg altså leser nå. Så god fornøyelse, nå skal jeg anmelde i vei:

The girl with Glass Feet av Ali Shaw


Noen bøker blir man betatt av før man en gang har begynt å lese. Dette var en sånn bok. Kombinasjonen av en fascinerende tittel, en nydelig forside og et utrolig originalt konsept fikk meg til å føle meg svært heldig da jeg så denne boka i en bokhandel i Gøteborg og bare måtte kjøpe den for pengene jeg hadde fått til shoppingbruk av faren min. Og nå har jeg lest den og jeg er fortsatt litt betatt.

Dette er en bok om Ida MacLaird som sakte, men sikkert er i ferd med å bli forvandlet til glass (derav tittelen), Midas Crook som hun møter når hun drar tilbake til øya der hun tror metamorfosen begynte og deres kjærlighet. I tillegg dreier det seg om en typpe bille med vinger som jeg ikke aner hva man skal kalle på norsk, maneter, menneskeskjebner og å gjøre det beste ut av det livet man har.

Og det er kanskje merkelig, men jeg var nesten bekymret for å begynne å lese på denne boka siden den føltes som porselen, noe skjørt og en sånn opplevelse som krever varsomhet, tålmodighet og drømmende modus. Heldigvis så er jeg i drømmende modus bortimot bestandig uansett så det gikk jo fint. Uansett så vil jeg ikke oppsummere så mye av handlingen, men jeg kan i hvert fall si at jeg syntes konseptet var noe av det mest geniale jeg har kommet over på lenge og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at alt annet ved boka var vel så fascinerende.

For det første har Ali Shaw (som jeg via google fant ut at er en mann født i 1982 som er litt søt) en veldig god evne til å skape interessante karakterer. Særlig Midas fascinerte meg med sin sky og unnvikende personlighet. Her har vi en person som gjemmer seg bak kameraet sitt og som under overflaten har et varmt og godt hjerte, men grunnet traumer og sjenanse ikke tør å åpne seg for andre og må lære seg å tørre og elske før det er for sent. Og så har vi Ida, en mer åpen og nysgjerrig person som kjemper mot en stille metamorfose, men som tør å satse på livet og kjærligheten uansett hvor usikker varigheten er. Og alle de andre mindre karakterene er i seg selv interessante og levende og blir svært reelle for leseren. Dette er en av de fine tingene med denne boka.

For det andre er "The girl with Glass Feet" svært vakkert skrevet. Det er ikke det at den er så fengende egentlig, den tok meg en stund å lese og den er skrevet på en måte som krever at man er litt i den rette stemningen siden ting går sakte, det er mange detaljer og grensen mellom det virkelighetsnære og det magiske er ganske så tynn, men den er så stemningsfull. Selv om det slett ikke er noen perfekt bok så har den likevel noe ved seg som man ikke ser så ofte, en slags virkelig underfundig stemning. Handlingen tar plass på en øy som på baksiden av boka blir beskrevet som fortryllet og det er vel nettopp det denne historien er; fortryllende. Og Ali Shaw formidler ting på en måte som gjør at man tror på alt sammen og lever seg helt inn i historien og selvfølgelig stadig må smile over at man er så heldig at man leser noe så unikt og fascinerende.

For det tredje liker jeg lengden på kapitlene, beskrivelsene og sist, men ikke minst så elsker jeg slutten. Det er en sånn slutt den romantiske delen av meg elsker selv om det på mange måter er en ganske vemodig slutt, uten at jeg skal forklare hvorfor. Det er liksom en sånn bok der du syns hvordan ting ender til slutt er helt riktig selv om noen
ting kanskje er litt triste og det er en sånn bok du føler at du nok ikke kan lese så mange ganger, men som du samtidig aldri kan kvitte deg med, snarere tvert i mot, dette er en sånn bok du vil at folk skal legge merket til i bokhylla di siden den har dette tryllestøvet sprinklet mellom linjene og denne duften av magi som gjennomborer alt.

Og jeg syntes det var en utrolig fin bok. Ikke like engasjerende hele tiden, men vakker og med nok eventyrlig stemning til at jeg sitter fornøyd igjen og gir terningkast 5. Jeg er nok fortsatt litt betatt av "The girl with Glass Feet" =D
***
Ellers er jeg for øyeblikket litt trøtt, men jeg kommer nok ikke til å legge meg med det første likevel og jeg er også utrolig fornøyd på grunn av en ganske liten og uviktig ting som likevel i mine øyne var en veldig artig oppdagelse. Det er en side som heter Minreaktor.no der man kan registrere seg og legge ut tekster eller bilder eller andre kreative ting og der kaller jeg meg Akima og har lastet opp noen tekster. Og nå står en tekst jeg lasta opp der i går øverst på listen over "Best likt" her: http://www.minreaktor.no/no/tekst. Det er ikke sånt at det spiller noen rolle i den store sammenheng, men jeg syns det er veldig kult at noe jeg har skrevet tydeligvis har falt i smak hos noen andre sånn helt tilfeldig. Litt kult er det jo…

Og nå skal jeg ikke blogge noe mer i dag, men vi bables og jeg ønsker alle en utmerket helg =0)

Fine ting og dumme ting i mitt fascinerende liv =D

Tydeligvis tiltrakk påskekrimmen min for i år seg mye færre folk enn i fjor, noe som jeg for så vidt ikke gidder å irritere meg over siden den tross alt ikke var så bra. Hvis noen har lest den, men bare ikke har kommentert er det bare å si i fra og nevne mailadressen de har og så kan jeg sende løsningen til den eller de på mail, noe som gjør at det fortsatt er mulig for senere lesere å lese krimmen uten at jeg har ødelagt spenningen ved å røpe for mye på bloggen min. Gid, så smart jeg er!

Men nå skal jeg bable litt om ting som gleder meg for tiden og ting som jeg syns er dumt og jeg skal begynne med de tingene som jeg syns er dumt.

1) Jeg var i begravelse i dag. Den som ble begravet var søstra til mormoren min og jeg er ikke helt sikker på hva slags slektskap det betyr at hun har til meg, men det var i alle fall ikke noe koselig. For det første var begravelsen absolutt verdig, men jeg må innrømme at jeg fant den ganske kjedelig siden den var veldig religiøs og jeg er det stikk motsatte. Med det sagt så er jeg åpen for at det kan finnes en Gud, men jeg tror bibelen er ren fiksjon, jeg tenker at om Gud hadde hatt noe som helst i mot homofili og liknende så ville det ikke eksistert og jeg tror egentlig mer på at man blir gjenfødt i form av sommerfugler når man dør enn at man kommer til en himmel eller et helvete. Anyway så er ikke begravelse noe hyggelig og etter begravelsen dro vi et sted der vi fikk brus, snitter og kake og bare småprata med hverandre og da fant jeg de tre talene som ble holdt mye mer rørende enn alt presten i kappellet hadde sagt, sikkert fordi det var mer hjerte i det og samtidig var det så vemodig for de beskrev denne døde søstra til mormoren min på en måte som gjorde at jeg syntes det var oppriktig synd at jeg egentlig bare har møtt henne noen få ganger. Og så hater jeg at alle går i svart og at folk har tårer i øynene og er triste og at ordet "kondolerer" brukes i store summer og har bestemt meg for at det i min begravelse, noe som forhåpentligvis er sytti år frem i tid minst, så skal folk ha fargerike klær, Jesus skal ikke nevnes i det hele tatt og i stedet for at alle skal gå rundt og være triste eller kondolerende så skal de være glade og feire livet som var. Og jeg tror liksom litt på at døden bare er en del av livet og egentlig ikke noe å være så redd for, men heller som en slags evig søvn eller noe sånt og det gjør tanken på det mindre skummel og ekkel i lengden. Med det sagt har jeg nå bestemt at ingen jeg kjenner skal få lov til å dø før om minst fem år for jeg vil ikke i begravelse igjen på så lenge som mulig.

2) Jeg har fått skikkelig vondt i det venstre øret mitt av alle ting, noe som irriterer meg siden det er jævlig (unnskyld språket) ubehagelig. Det jeg tror er at det er en betennelse i øret eller noe sånt, men uansett så har det drevet meg til vanvidd de siste dagene. Og det begynte på søndag, men da tenkte jeg at det sikkert ville gå over og nevnte det ikke med et ord til moren min siden jeg ikke liker det når folk bekymrer seg for meg, men de siste to dagene har det føltes som en nærmest bedøvende smerte og jeg er sikkert drama queen som lager big deal over ikke noe, men det er veldig ukomfortabelt og føles litt sånn urettferdig siden jeg virkelig ikke føler jeg trenger betennelser i øret nå. Og jeg har opplevd å få vondt i øret noen få ganger før og tilfeldigvis skjer det alltid med det venstre øret mitt og jeg syns det er ganske urettferdig.

3) Jeg kommer ikke til å klare Script Frenzy. Hvert år siden 2007 har jeg prøvd og hvert år gir jeg opp etter tre dagers tid siden det å skrive manus er utrolig mye vanskeligere enn å skrive Nanowrimo i mine øyne. Dessuten så er jeg ikke noe glad i regler og i manus er det så mye regler om hvordan ting skal se ut og det er også ekstra fokus på ting som dialog og slik og man kan liksom ikke få mange sider med å beskrive i vei sånn som man kan med Nanowrimo. Men nå har jeg dog fått en liten ide om å skrive en ny Nanowrimo i stedet for Script Frenzy som jeg kan begynne på i morgen for da skriver jeg fortsatt på noe og det er tross alt det viktigste, da slipper jeg å få dårlig samvittighet siden jeg ikke klarer å følge reglene for hvordan manus skal se ut til punkt og prikke og da kan jeg for eksempel lage noe kreativt som en brev-vekslingsroman eller noe sånt og der har jeg faktisk en ide til hva jeg kan skrive også. Men uansett så syns jeg det er veldig vanskelig å skrive for tiden for jeg føler meg så lite fantasifull nå og jeg er ikke noe flink til å tvinge meg selv til å skrive og det er så vanskelig å vurdere om noe man skriver er bra eller fullstendig idiotisk. Dog er det kanskje meningen at det skal være vanskelig siden det da føles ekstra magisk når ting flyter og ordene er med på leken. For når man er inne i kreativitetsmodus så føles absolutt alt mulig og man setter ekstra pris på den følelsen når man først har følt seg litt fortapt mellom linjene….

4) At enkelte syns jeg er superbarnslig siden jeg spiller Pokemon-spill og liker animerte filmer. Og jeg skal innrømme at min fascinasjon over Pokemon SoulSilver ikke er det mest modne i verden, men jeg føler at det blir feil og kalle det barnslig for spillet er faktisk et spill som virkelig kan passe for alle med sin blanding av strategi, samling av Pokemoner og utmerkede vanskelighetsgrad. Dessuten er det digert og kan gi timesvis med underholdning og så er det direkte vakkert. Og jeg syns ikke det er noe barnslig at jeg elsker filmene til Disney og Pixar heller. Bare fordi noe er animert betyr ikke dermed at det ikke kan passe vel så godt for voksne som for barn og med de siste filmene til Pixar tror jeg faktisk de eldre har fått mer glede av det enn barna siden det er dype historier og på grunn av temaene som tas opp. Dessuten hvis det altså er så utrolig barnslig av meg å like de tingene jeg liker så hva så. Det skader jo ingen at jeg liker de tingene jeg liker og jeg syns alt for mange tenker at de må være skikkelig fornuftige og kjedelige bare fordi de har nådd en viss alder når sannheten er at det egentlig er en god ting hvis alt som skal til for at du blir oppriktig lykkelig er at du klarer en gym på Pokemon SoulSilver. Da er du jo oppriktig lykkelig desto oftere =)

Ting som er bra er derimot disse tingene:

1) Jeg skal på teater snart og se "Den Stygge" på Det Norske Teateret og det tror jeg kan bli riktig hyggelig. For det første så er det hyggelig å finne på ting og for det andre så høres konseptet for stykket fenomenalt ut og man kan lese mer om dette konseptet her: http://www.detnorsketeatret.no/Default.aspx?TabId=65&PlayId=352. Jeg elsker teater, musikaler og slike kulturelle ting, det var et veldig godt tilbud siden det var 100 kroner billetten og det er gratis ekstra greier før forestillingen der noen gjester diskuterer angående stykket og tidens skjønnhetsideal og liknende fascinerende temaer. Følgelig tror jeg dette kan bli direkte utmerket.

2) Jeg leser på en bok som har et så magisk konsept at det er helt vidunderlig. Og den har riktignok ikke vært så veldig fengende til nå, det er ikke en sånn bok som roper "les meg, les meg" sånn som "Mixing Part" av Erlend Loe gjorde da jeg leste den på torsdag og den fenget i så stor grad at jeg jammen meg leste ut hele boka på bare noen få timer. Men boka jeg leser nå heter "The Girl with the Glass Feet", har en helt nydelig forside og handler om noe så underfundig som en jente som sakte, men sikkert er i ferd med å bli forvandlet til glass og en gutt hun møter og så oppstår det romantiske følelser mellom dem og det blir et kappløp med tida og slike ting og det er så vakkert konsept at jeg er helt betatt selv om jeg bare har lest snaut åtti av de nesten 300 sidene boka består av og jeg nesten er redd for å lese siden det alltids er en viss risiko for at en bok høres mer vidunderlig ut enn den er. Men den er fin så langt i alle fall.

3) Jeg kommer sannsynligvis ikke til å klare å dy meg særlig mye lengre for det er noen bøker på Amazon som bare skriker etter å bli kjøpt av meg og jeg syns egentlig ikke jeg har brukt SÅ mye penger i det siste. Og det at jeg fortsatt, etter å ha pælmet en hel haug med bøker opp i en søppelsekk som skal gå til ett eller annet loppemarked, egentlig har ganske så mange bøker er liksom ingen grunn til å la være for herlighet, de tre bøkene på ønskelista mi der høres utrolig vidunderlige ut og jeg blir bare mer og mer bibliofil for hver dag som går liksom. Og nå har jeg lånt nye bøker på Stovner Biblioteket og jeg tenker i det hele tatt veldig mye på bøker og slikt for tiden. Å lese er nok verdens mest brilliante ting!

4) At jeg så hestehov fra bilen i stad. Det gir meg håp om at det faktisk vil bli vår, håp som bare forsterkes av forsiden på en avis i stad som talte om veldig bra vær til helgen. Jeg ble grepet av skikkelig panikk i forrige uke da det snødde litt en dag, men nå føler jeg liksom at det har føltes ganske så vårlig i går og i stad regna det og det er også en oppgradering værmessig sett. Så jeg tror kanskje vi ikke er i Narnia før Aslan kom likevel 🙂
***
Så med andre ord er det fine ting i livet mitt og mindre fine ting og jeg skal prøve å fokusere på de fine tingene selv om øret mitt er ubehagelig som bare f… og jeg har hatt min mest tiltaksløse påske ever antakelig. Og nå skal jeg slutte å bable her, lage meg en tekopp og kanskje begynne å planlegge litt sånn at sannsynligheten for å få skrevet noe denne måneden blir desto større. Håper alle lesere hadde en i alle fall litt fin påske og så skal jeg sannsynligvis blogge igjen om et par dager =0)

Karolines storslåtte påskekrim for 2010

Jeg hadde egentlig mål om å få skrevet en hel masse denne ferien, men jeg har skrevet lite og egentlig har jeg brukt mesteparten av ferien på å spille Pokemon SoulSilver, det er sykt hvor fengende det spillet er. Men jeg har også lyttet i vei til musikalsanger på Spotify og nå har jeg et påskeegg som gjør at jeg småspiser godteri i ett sett så livet er topp allikevel. Jeg har med andre ord ikke så høye krav til verden nå, små ting er nok til å gjøre meg happy. Det fine er at de siste timene har jeg vært flink og nå er årets påskekrim klar. Jeg gidder ikke en gang å prøve å bedømme kvaliteten på den, jeg bare poster den her, jeg. God fornøyelse:

PÅSKEKRIM 

Det forsvunne påskeegget 

Det var en regntung ettermiddag i begynnelsen av april da Agent 160 slo døren sin igjen og slang seg ned på stolen foran skrivebordet sitt, et skrivebord fylt til randen av papirer og bøker og ymse annet. Agent 160 hadde egentlig likt regnet da det var morgen for hun var lei snøen, lei vinteren, ville at påskeferien skulle snu vinter til vår. Etter at det siden hadde regna hele dagen var hun derimot litt lei og hun fikk litt vondt av regndråpene på vindusruta si som kom dit og så ble borte. Deres liv var så nådeløse, så kortfattede, så fort forbi og hun håpet i så måte at hun var noe helt annet enn en regndråpe. Men nok om det, nå satt Agent 160 i stolen sin og tenkte på alt og ingenting mens dråpespillet lekte videre og tankene var endeløse brønner av begjær, sånn uten begjærdelen altså. Det var nemlig fredag og langfredag og Agent 160 gledet seg dypt og inderlig til å spise godteri i massevis neste dag, ikke minst fordi godteri rent selvfølgelig var en av verdens syv underverker. Og med tanken på godteri romsterende i vei inne i hodet sitt og med vann i munn satt Agent 160 bare og drømte seg bort, uvitende om at livet hennes ville bli forandret for alltid eller i alle fall for resten av påsken. Og alt dette på grunn av litt banking på døra.

Plutselig, sånn uten videre, hørte Agent 160 nemlig melodien til 'Napoleon med sin hær over alpene dro' formidlet via banking på døra inn til Agent 160s kontor og hun satte seg opp i stolen og sa med rolig og behersket stemme de tre mest storslåtte ord der og da, nemlig; 'døren er åpen!' Inn hastet en ganske lav og rund dame som liknet mest på et egg, sånn om et egg hadde hatt hår og klær og ansiktstrekk for øvrig altså.
'Jeg trenger din hjelp,' sa damen med en ganske pipete stemme som fikk Agent 160 til og umiddelbart trekke en konklusjon om at dette var en person som ALDRI måtte delta på Idol siden det da ville vært en overhengende fare for at tv-skjermen hadde blitt knust og det samme med alle kameraene.
'Vel, du vet at det er en liten forskjell på agent og detektiv?' sa Agent 160 som heller så for seg at hun snek seg rundt om gatehjørner mens Mission Impossible-musikken spilte en at hun drev med forstørrelsesglass på ekte detektiv-vis.  'Jeg driter, unnskyld språket, i forskjellen,' sa damen og Agent måtte fnise siden damens stemme var minst like pipete som stemmen til smurfene og tanken på en smurf som bannet mildt sagt slo henne som humoristisk. For ikke å snakke om surrealistisk. Så tok Agent 160 seg sammen og lyttet til damen som fortsatte i vei, uberørt av Agent 160s fnising.
'Men jeg har, hadde et påskeegg og noen har stjålet det, i alle fall har det forsvunnet og jeg tenkte at du kanskje kunne hjelpe meg,' forklarte damen. Agent 160 satte seg øyeblikkelig enda lenger opp i stolen og ansiktet hennes ble fullstendig alvorlig, stjålne påskeegg var tross alt en meget seriøs sak og noe som absolutt fortjente å bli tatt på alvor.
'Jeg skal hjelpe deg, hva må jeg gjøre?' sa Agent 160 momentant og damen smilte lettet. 'Takk, takk! Jeg er Priscilla Pipstad forresten,' sa damen og igjen fniste Agent 160.Etter at de hadde bablet litt detaljer og slike kjedsommelige greier som det ikke er noe poeng å gå inn på så ble de enige om at Agent 160 skulle komme til Priscillas hus neste dag og sove der en helg mens hun løste mysteriet. Denne ideen likte de begge og Agent 160 syntes særlig at ideen var utmerket, dessuten tok det en t-banetur på minst tre kvarter for å nå Priscilla og det ga masse dyrebar tid til å lese. Og hva var vel bedre enn det?
***
Med en gang Agent 160 hadde kommet inn i Priscillas ringe bolig, et passe stort og rosa hus som minnet mest om sukkerspinn, introduserte Priscilla Agent 160 for de fire andre som hadde vært i huset da det skjedde og som også tilfeldigvis var de andre som bodde der. Disse fire var for det første Priscillas butler Rex, en ganske høy og tynn mann med en nese som pekte mer oppover enn noen annen nese Agent 160 hadde sett før og en sans for kapper som ville imponert 'Kappenes hemmelige samfunn' ekstremt mye om det hadde vært noe sånt samfunn altså. For det andre var det Priscillas kokk André, en mann som var like rund som Priscilla og som hadde lyse krøller under kokkeluen sin og en like lys bart som brakte assosiasjoner til Super Marios bart. For det tredje var det Priscillas søster Matilda, en dame som var verken var tykk eller tynn, men noe i midten og som ellers var den typen som har veldig langt og tykt hår og noe trollaktig over seg, men likevel er pen. Og for det fjerde var det Matildas datter Emma, en jente på rundt ti år som var sin mor opp av dage, sånn utenom at hun hadde ganske kort hår gjemt under en caps og insisterte på at hun var gutt og skulle omtales som Emmeth (som hun derfor vil betegnes som resten av denne historien). I tillegg til disse fire var det Priscillas tykke hvite katt som Priscilla introduserte som Cumulus, et navn som var ganske logisk siden det var noe litt skyaktig ved den hvite lille katten. Og med persongalleriet klart fortalte Priscilla om hvordan hun sist hadde sett påskeegget klokken halv tre to dager tidligere på nattbordet sitt. Så hadde Priscilla sovet en ettermiddagslur på to timers lengde og da hun hadde våknet hadde ikke egget vært å spore. Følgelig kunne Agent 160 dedusere at egget hadde forsvunnet i løpet av de to timene og rett etter middag begynte hun prosessen med å utspørre alle i huset etter tur. Hun begynte å prate med butleren Rex, men før hun begynte samtalen så hun Cumulus spankulere forbi og smilte over hvor søte dyr kunne være. Så gikk hun og pratet med Rex og samtalen deres gikk som følger:

Agent 160 – For to dager siden tok Priscilla en ettermiddagslur på to timer. Hun la påskeegget sitt på nattbordet og når hun våkna var påskeegget borte. Spørsmålet mitt er da dette, hvor var du mellom halv tre og halv fem i forigårs?
Rex – Det er egentlig ikke noe poeng i å svare for meg.
Agent 160 – Hvorfor ikke?
Rex – Fordi jeg er butleren. Butleren får alltid skylden i krimgåter.
Agent 160 – Jeg kan love deg at jeg skal høre alles forklaring før jeg gir noen skylden.
Rex – Ok da. Jeg var i ferd med å vaske Priscillas bad. Noen må gjøre sånne drittjobber også.
Agent 160 – Da så. Nå skal jeg prate med de andre, takk for samtalen.
Rex – Ja vel og jeg er uskyldig altså, selv om jeg er butler.

Agent 160 gikk straks og fant sitt neste intervjuobjekt, nemlig kokken André i en samtale som gikk sånn her:

Agent 160 – Priscilla hadde altså et påskeegg i forigårs, et påskeegg som altså forsvant i forigårs mellom klokka halv tre og halv fem. Hvor var du da?
André – Jeg var på kjøkkenet og var allerede godt i gang med å lage middag for den dagen. En storslått middag om jeg får si det selv.
Agent 160 – Så bra. Du er altså veldig glad i mat.
André – Det er jo jobben min å lage det og jeg elsker mat og godteri og alt spiselig og dette minner meg på at jeg ikke kan prate lenger, jeg har en avtale med et kinderegg.
Agent 160 – Ok, takk for samtalen.

Nå hadde Agent 160 pratet med to stykker og hun skulle til å prate med Priscillas søster, Matilda, men først måtte hun bare innom toalettet en tur. Det fant hun ganske lett, godt hjulpet av skiltet på døra der det sto 'Toalett' og det var et veldig stort og eksklusivt toalett. Like fullt følte ikke Agent 160 for å være der særlig lenge for toaletter er ikke spesielt spennende sånn i lengden. Da Agent 160 skulle vaske hender oppdaget hun plutselig en flue i vinduet til badet som summet rundt. Det var en veldig liten flue, men den ga et stort inntrykk. Noe skurret følte Agent 160 og hun var ikke helt sikker på hva, men det gnaget på tankene hennes mens hun omsider forlot badet, fant frem til Matilda og begynte å utspørre den tredje mistenkte, et intervju som gikk som følger:

Agent 160 – Som du sikkert er klar over hadde Priscilla et påskeegg klokka halv tre i forigårs. Det sto på nattbordet hennes og da hun våknet to timer senere var det borte. Hvor var du da?
Matilda – Jeg liker jo ikke godteri en gang. Uansett, jeg var og så på leilighet siden jeg er litt lei av å bo sammen med søsteren min.
Agent 160 – Hvorfor er du lei av det?
Matilda – Hun er litt overlegen og så lager hun så stor sak ut av småting. Det er bare et påskeegg tross alt, herregud.
Agent 160 – Vel noen liker jo sånne ting da. Jeg elsker godteri for eksempel.
Matilda – Ja men likevel da. Kaller inn en detektiv bare på grunn av et påskeegg. Det er jo idiotisk.
Agent 160 – Skjønner, du syns altså det. Takk for samtalen.
Matilda – Takk selv.

Agent 160 følte ikke at hun hadde blitt stort smartere av de tre samtalene og håpet virkelig at samtalen med Emma, unnskyld Emmeth ville være mer behjelpelig. Og samtalen med tiåringen gikk som følger:

Agent 160 – For to dager siden hadde Priscilla altså et påskeegg og det la hun på nattbordet sitt mens hun sov en ettermiddagslur fra halv tre til halv fem. Når hun våknet var påskeegget borte. Hvor var du de to timene?
Emmeth – Hvordan skal jeg holde styr på det, jeg er ti? Jeg gjør så mye rart at jeg ikke har peiling på sånt da.
Agent 160 – Så du har ikke noe alibi.
Emmeth – Egentlig ikke, men jeg gjorde det ikke. Sverger altså. Hvem gidder å stjele et påskeegg?
Agent 160 – Det er jo det jeg prøver å finne ut. Har du noen tips da?
Emmeth – Vel, ja, det henger virkelig ikke på greip at Priscilla ville sovne med påskeegget liggende på nattbordet der alle kan se det. Hun elsker godteri, man skulle jo tro hun ville gjemt det bedre.
Agent 160 – Takk for tipset og intervjuet.
Emmeth – Ikke no stress.

Agent 160 hadde pratet med alle de fire og syntes det var lite åpenbart hvem som sto bak tyveriet. Like fullt syntes hun det var noe i Emmeths ord for Priscilla hadde virket veldig deppa over påskeegget og da skulle man jo tro hun ville ha gjemt det så godt hun kunne. Om ikke hun stolte veldig på de andre som bodde der da. Men likevel? Agent 160 gned seg i hodet av usikkerhet og la ikke merke til katten Cumulus som igjen spankulerte forbi, denne gang med en mer sakte gange som om den nettopp hadde spist et stort måltid. Og etter å ha tenkt litt til over saken så slo det Agent 160 at det teknisk sett kunne være hvilken som helst som sto bak tyveriet av påskeegget. Men du, kjære leser, vet kanskje hvem som er påskeeggtyven?
***