The order of odd-fish <3

Kjære leser, det er søndag og søndager er kjipe siden det etter søndager er mandager og jeg ikke har ferie, men må gjøre kjedsommelige greier som jobb helt frem til uke 28 (da derimot vil verden by på Stavanger-tur og London-tur og vil følgelig være episkhet i så stor grad at jeg gleder meg fryktferdelig). Men ser man bort fra visse kjedelige ting så er livet jo veldig fint. Og jeg syns det er helt greit at Tyskland vant i går selv om jeg elsket Belgia inderlig mye og har dannet meg en liten teori. Saken er nemlig det at jeg egentlig syntes veldig mange av balladene i Grand Prix i år var veldig fine, men jeg tror at de (siden det var en hel del ballader egentlig) gikk litt i ett. Når det er flere ballader så glemmer man forskjellen mellom dem og så viste det seg i går at Europa ikke var i ballademodus, noe som man kan se ved at de aller fleste sangene blant topp ti var mer up-tempo og dette har jeg absolutt forståelse for. Grand Prix-sanger skal svinge og det er egentlig bedre at en sang i Grand Prix teknisk sett ikke er så bra, men fenger en enn at den er flott, men tretthetsskapende. Og ballader gjør seg best i musikaler uansett 😉
Men nok om Grand Prix og andre emner, jeg har nettopp lest ut en veldig genial bok og skal følgelig anmelde den og jeg begynner med en gang. Og siden jeg har en hemmelig drøm om at forfatteren av boka jeg skal anmelde skal lese anmeldelsen så vil anmeldelsen bli skrevet på engelsk (jeg har lagt til forfatteren på Twitter nemlig og det kan kanskje bidra til et sånt resultat, som jo hadde vært helt konge):


(Picture found here:

"JO LAROUCHE HAS lived her 13 years in the California desert with her Aunt Lily, ever since she was dropped on Lily?s doorstep with this note: This is Jo. Please take care of her. But beware. This is a dangerous baby. At Lily?s annual Christmas costume party, a variety of strange events take place that lead Jo and Lily out of California forever?and into the mysterious, strange, fantastical world of Eldritch City. There, Jo learns the scandalous truth about who she is, and she and Lily join the Order of Odd-Fish, a collection of knights who research useless information. Glamorous cockroach butlers, pointless quests, obsolete weapons, and bizarre festivals fill their days, but two villains are controlling their fate. Jo is inching closer and closer to the day when her destiny is fulfilled, and no one in Eldritch City will ever be the same."

(The synopsis that goodreads has is what I posted right above this parenthesis and I think it gives just enough information for any new reader and this in bit since the book seems quite undescribable to me, it's so imaginative that it's simply brilliant and I am in awe to James Kennedy and would polish his shoes and make him lunch any day just because he is awesomeness to an awesome extent.)

Anyway, this is a book about a young girl named Jo which is a very sympathetic and relatable character which you can easily put yourself in the shoes to, so to speak. She is quite normal compared to the other characters in the book, but that makes sense seeing as there is a great amount of senselessness going on otherwisely, so the reader is like Jo, an Alice in a rabbit-hole as well as a Lucy discovering Narnia, we're in the mist of madness and just enjoying the view.

And I reaaally liked this book, it wasn't impossible to put down, but it was impossible to not love in my opinion seeing as it was so random. It reminded me a bit of a book called "Abarat" by Clive Barker which I enjoyed a lot when I was younger, but this was much better written and even more imaginative. I've also heard that "The order of Odd-Fish" has traces of both Douglas Adams and Monty Python and I simply haven't read enough of Douglas Adams or seen enough of Monty Python to say for certain if this is true, but I can see that I understand why these comparisons has been made, "The order of Odd-Fish" is certainly very random, absurd and imaginative and very tongue-in-cheek too, I for one is a big fan of James Kennedy now. And when we talk of James Kennedy:

(Picture found here:

James Kennedy is epicness of epic proportions! I mean, just look at his website: It looks good, it's incredibly entertaining and the fact that he posts the fanart he has gotten from fans and has fan-art gallery shows makes him all the more wonderful in my opinion. He really, truly cares about his fans and that makes him totally loveable so I'm a fan and has planned to make some Odd-Fish fanart of my own just because it's that brilliant.

And the main reason for why I'm a "Order of Odd-Fish"-fan is the character Ken Kiang which is one of the books two bad guys and Ken Kiang is the bad guy one just has to love, the type of bad guy that really isn't that bad, but tries his hardest and I just want to give him a great big hug. And to excemplify Ken Kiangs wonderfulness I'm going to post an excerpt from "The order of Odd-Fish" that shows how insanely cool he is:

(This excerpt happens as Ken Kiang is following the heroes of the story as they try to escape from him in a plane. He is planning to kill them and they can hear him on their planeradio as he's counting down their minutes in an epic way):

The radio popped on again. "Ken Kiang here! It just occured to me – you're about to die. Rather makes you wish you'd spent more time cherishing life's little pleasures, doesn't it? Well, too late for that. And you're probably too panicked to remember those pleasures at all. But don't worry, I've drawn up a list! Let's remember them together." He cleared his throath. "Ah, warm summer days… your faverite song coming on the radio… a hot dog at the ballpark, extra mustard and relish…"
"I can't take it anymore!" said Sefino. "When will it all end!"
"In one minute ten seconds," crackled the radio cheerfully.
"The smell of freshly mowned grass… peppermints… shiny pennies…"
"For the love of Lenin, shut up, Kiang!" yelled Colonel Korsakov.
"Chamomile tea," droned Ken Kiang. "Funny puppies- oh, the silly things they do!… the smell of freshly baked bread… dandelions…"
I admit it, I laughed out loud as I read that excerpt, something that brought me quite a few stares as I was sitting on the subway train at the moment. But I loved that and Ken Kiang just continues on being epic, even deciding to write a musical at some point in the story and I adore him, I want to read a book just centered on him. And there is a chapter that tells how Ken Kiang came to the conclusion that he wanted to be evil and he is simply the coolest wannabe-villain ever =0) KEN KIANG FTW!

And other characters like Audrey and Sefino (a very vain cockroach) are just as brilliant and there's even a love-plot that is just subtle enough to not make the book a love story, but still makes the reader think: "yeah, Ian and Jo, sitting in a tree, k-i-s-s-i-n-g" in the bestest of ways. They're totally cute together.

So, basically what I'm saying is that this book rocks and that I think everybody should get it at once, it is really good and wellwritten and I would post more excerpts, but that would mean writing in entire chapters and I don't really feel like doing that. But I'm so glad that I bought this book at Tanum three weeks ago since I almost didn't. I wasn't that captured by the cover (my cover is different from the one at the beginning of this review), it was a little bit thicker and with thinner print than many other books I've read lately and I haven't been that into fantasy lately. But I bought it seeing as it seemed intriguing and at the beginning when I read it I liked it. Then I read chapter five and that was it, from page 60 and throughout the book until it ended at page 405 (or something like that) I loved it. "The order of Odd-Fish" is the kind of book where you're totally into it, laughing loudly, wanting to quote entire chapters to family members and just want everyone you know to buy it or at least put it on their "to read"-lists on Goodreads seeing as it's so epic and enjoyable. In short, this isn't my favorite of all the books I've read this year, but it's definitely the most imaginative and crazy one and that is a compliment =D

Other reasons to love "The order of Odd-Fish": feasts, weird hats, insult-guns, festivals, duels, newspapers, evil people, rituals and gods (oh my!), encyclopedias and appendixes, quests and so much more <3

So, I give a 5 and hope this review get people very interested in "The order of Odd-Fish". Now I'm going to finish this blog-post and blog again soon and then I'll probably write in norwegian again. Otherwisely I hope everybody has a nice day, hope James Kennedy will read this (one can dream, can't one?) and now I'm planning to make myself some sunberrytoddy (wouldn't that be the correct translation of the word "solbærtoddy"?) and maybe write an ode to Ken Kiang if my imagination decides to cooperate. See you all later, alligators =0)

Et lite innlegg som sannsynligvis vil sette et punktum for min grand prix-fiksering for en stakket stund :)

Jeg hadde virkelig tenkt å blogge igjen før dette innlegget, men så skjedde det ting og virkeligheten kom i veien og uansett spilte det ingen rolle for det har skjedd veldig lite interessant egentlig, Jeg fikk tak i autografen til Becky Cloonan (som har tegnet en av yndlingsene mine blant grafiske romaner) i stad og det var jo hyggelig, men ellers er det lite å melde. Og jeg har tenkt å skrive et ordentlig sofistikert innlegg enten i morgen eller på mandag, men nå trenger jeg bare å kommentere de siste fem sangene fra MGP bare for å gjøre meg ferdig med MGP-bablinga før finalen (en finale jeg forøvrig gleder meg skikkelig til, GO Belgia!) efterpå. Og jeg setter raskt i gang:

Kommentering av sangene som gikk direkte til finalen

Frankrike (Jessy Matador med Allez Ola Olé)

Vel, det er jo litt fengende, men det blir kjedelig ganske fort siden det egentlig bare er det samme omatt og omatt. Og teknisk sett burde denne sangen heller blitt brukt som bakgrunnsmusikk til en fotballkamp i Brasil enn til Grand Prix, den passer ikke helt inn liksom. Men det kunne vært mye verre så terningkast 3.

Spania (Daniel Diges med Algo Pequenito)

En mann med afro som egentlig er dritsøt (kunne til og med dristet meg til å kalle ham vakker) synger en sang på spansk og jeg skjønner ikke bæret, men det gjør ikke noe for den er veldig fin uansett. Videre er stemningen fortryllende drømmeaktig, sceneshowet merkelig fascinerende og jeg får litt "Amelié"-følelse av hele greia. Dog er det litt kaotisk, men sirkus-følelsen faller likevel i smak og Daniel synger ganske ålreit. Terningkast 5.

Storbritannia (Josh Dubovie med That sounds good to me)

Det fine er at Josh virker umiddelbart sympatisk og at sangen er litt mer uptempo, noe som er godt siden det er litt vel mange ballader ellers. Videre er refrenget fint. Likevel blir sangen litt fort kjedelig og jeg syns teksten er litt for banal for min del. Terningkast 4.

Tyskland (Lena med Satellite)

Jeg takler ikke engelskuttalen til Lena, det blir bare litt for skarpt trykk på ordene og ellers så er det også noe veldig rart ved den. Men ser man forbi dette og at stemmen hennes heller ikke faller helt i smak så er dette en veldig god låt. Den er helt enormt fengende, melodien fester seg med en gang og Lena er veldig sjarmerende. I tillegg er teksten egentlig ikke så ille, det er svært radiovennlig og jeg ender i det store og det hele med å være ganske positiv. Terningkast 5.

Norge (Didrik med My heart is yours)

Didrik synger jo bra og sangen er fin, men jeg gir en blank kanarifugl i hele sammensuriet og jeg syns bare noe mangler. I mine øyne er det beste i ballader når sangen bygger seg oppover hele tiden, at det bare øker mer og mer i episke proporsjoner inntil det når ett vannvittig crescendo der man sitter med gåsehud og det som verre er. I "My heart is yours" derimot mangler crescendoet, det tar ikke i stor nok grad av og blir bare nok en ballade i nok et MGP. Terningkast 4 og igjen, fin sang, men ikke nok for meg.
Og nå skal jeg spise middag og så skal jeg lese aviser og på det viset få tiden til å gå frem til klokka ni da jeg skal entre sofaen og kose meg grasalt. Ha en flotters Grand Prix-kveld alle sammen og så bables vi =D

Diverse oppdateringer av mer eller mindre meningsløs art =0)

Jeg har egentlig ikke tid til å blogge, men gjør det likevel bare for å komme med noen spennende oppdateringer fra mitt fascinerende liv. Og oppdateringene er som følger:

1) I skrivende stund er det bare litt under en time til jeg sitter benket i sofaen med hockey pulver, sjokolade og semifinale nummero uno av MGP. Og jeg har vært i MGP-modus hele tiden i det siste og gleder meg skikkelig til i kveld og torsdag kveld og ikke minst lørdag kveld som jo er den store dagen. Ellers så har jeg spådd at Norge kommer på 18. plass i år og har så absolutt på geföhlen at jeg får rett. Jeg heier forøvrig på Belgia aller mest i år! MGP er gøøøy 😉

2) På hovedfilialen til Deichmanske Bibliotek har de mulighet til å spille SingStar for brukerne og JEG har rekorden for øyeblikket (6760 poeng). Hvis alt går som jeg håper blir denne rekorden alt annet enn slått, noe som kan bety at jeg kan kalle meg uoffisiell SingStar-mester i Oslo i mine samtaler med meg selv fremover.

3) Boka jeg leser på er episkhet. Den heter "Order of Odd Fish" og er skrevet av en fyr ved navn James Kennedy og jeg var først litt skeptisk siden boka var tykkere, hadde mindre skrift og ikke ropte "les meg" like høyt som enkelte andre bøker jeg har lest i det siste. Men så hadde den et interessant cover og hjemmesiden til James Kennedy var genial og i tillegg hørte den herlig merkfundig ut og derfor begynte jeg å lese på den i går.

Jeg har nå lest nesten 70 sider og den begynte helt greit, men uten at jeg var riktig betatt. Så kom kapittel fem som forteller om hvordan skurken Ken Kiang bestemte seg for å bli ond og da var jeg fan. Når nevnte Ken Kiang i kapittel seks så har tenkt å bombe bokas helter sønder og sammen mens de prøver å fly fra ham og begynner over flyradioen med å prate om hvordan heltene han skal drepe nå sikkert angrer på at de ikke nøt sine lykkelige øyeblikk nok og så begynner å ramse opp fine ting som de han har tenkt å drepe ikke vil oppleve lenger så var jeg helt i himmelen og lo til og med høyt, noe jeg ikke så ofte gjør med bøker (det at jeg lo ga meg forøvrig noen rare blikk siden jeg satt på t-banen) og følgelig gleder jeg meg til å lese videre. "Order of Odd Fish" anbefales med andre ord!

4) Jeg blir 25 år i slutten av juni og fikk den fenomenale ideen om å kjøpe en for tidlig bursdagsgave fra meg til meg og bestilte følgelig fire bøker og en cd fra Amazon. Der valgte jeg at pakningen helst skulle bruke mellom 16 og 32 dager og siden pakningen ble bestilt 10 mai var min konklusjon at pakningen nok ville komme i begynnelsen av juni, noe som var meningen. I dag (etter kun 15 dager) kom denne pakningen og det er litt tidligere enn beregnet, men på den annen side betyr det at jeg kan høre på denne cden etterpå:

(Nå har jeg gått rundt og ledd ond latter av denne arten i en liten stund: "Shrek musikal-cden er miiin, mwahahahin". Jeg er med andre ord veldig rart skrudd sammen, men det tror jeg sikkert bare er en fordel i lengden =D

I tillegg til det nye eksemplaret i musikalcdsamlingen min er jeg nå den glade eier av:

(Engelsk utgave av den geniale boka "Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder" av Josh Lieb, en bok jeg forøvrig anmeldte her for noen måneder siden. Nå er den boka mwahahahin!

(En bok ved navn "The Gates" som skal handle om en tolvåring som ser noen naboer åpne portene til helvete, noe som staver ordet "katastrofe" ganske tydelig. Skrevet av forfatteren bak den nydelige "The book of lost things" og i følge hva jeg har hørt både underholdende, kul og full av fotnoter er dette en bok jeg virkelig gleder meg til å få lest.)

(Fordi den er skrevet av forfatteren bak "13 and a half lives of Captain Bluebear" og tittelen "The city of dreaming books er så vakker. Derfor!)

I tillegg til disse tingene har jeg gjort et av mine desidert smarteste kjøp noensinne. Visstnok så skal jo verden gå under støtt og stadig og derfor trenger man en guide for hvordan man skal takle undergangen eller snarere livet etter undergangen. Og da har vi dette:

("Apocalypse how" av Rob Kutner, en bok som i følge forsiden har målet om å "turn the end of times into the best of times", med andre ord en bok med mål om å vise deg hvordan verdens undergang eller liknende apokalyptiske greier kan ha sine fine sider også. Og jeg har bladd litt i denne boka allerede og den ser ekstremt underholdende ut, virkelig en bok man oppriktig talt behøver å ha i boksamlingen sin.
Med andre ord har jeg fått tak i nye ting og er rå på SingStar og oppdaterer uten å ha noe fornuftig å si, med det resultat at det likevel blir et langt og bablete innlegg, typisk karolinsk rett og slett. Jeg håper forøvrig disse ymse oppdateringene var av interesse og ønsker alle en fortsatt fin dag!

Nå er semifinale 1 veeeldig nære… <3

Karoline har lest en nydelig bok og fortsetter kommentering av sanger fra Eurovision Song Contest i år

"En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.

– utdrag fra boka "Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig" av Kim Hiorthøy
Jeg har lest en veldig fin bok ved navn "Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig" og jeg startet dette innlegget med et utdrag fra den som falt veldig i smak. Like fullt kunne jeg egentlig sitert hele boka for det var en sånn nydelig, underfundig bok som er fryktelig tynn, men som gir deg en hel masse og man får så lyst til å kunne skrive på den måten. Skrive kort, men dypsindig, la det ligge akkurat så mye usagt mellom linjene at man leser den samme teksten flere ganger for å merke seg alle nyansene. Og jeg var bittelitt usikker først siden jeg har hørt så mye positivt om "Du kan ikke svikte din beste venn…" (forkorter tittelen for enkelhets skyld) at jeg lurte på om den kanskje ville være en ørliten skuffelse, men den er virkelig veldig fin og har nydelige korte tekster og fine illustrasjoner som har noe melankolsk ved seg som pirrer nysgjerrigheten og jeg skal ikke skrive en lang anmeldelse her siden jeg egentlig har andre planer for dette innlegget, bare måtte nevne litt om den og så håpe at det er nok. Jeg tar med et kort utdrag til og det er veldig kort, men innmari fint skrevet:

Om natten, hvis det er sent nok, kan du høre en lyd i trærne som minner om radio.
Og nå har jeg egentlig ikke tenkt å skrive om så veldig mye rart, men bare poste mine formeninger om sangene i den andre semifinalen Grand Prix-messig sett og grunnet en blanding av latskap, at det tar så lang tid å finne frem 17 linker til youtube og det faktum at det er veldig lett for lesere å søke opp sangene selv så bare poster jeg kommentarer uten linking til sangene og håper det går greit:

Eurovision 2010 (mine tanker om sangene som skal være med i andre semifinalen) 

Litauen – InCulto med Eastern European Funk

Merkelig, men faktisk ganske fengende sang fra landet som en gang ga oss Grand Prix-klassikeren 'We are the winners (of Eurovision)'. Det starter med rare lyder og en mildt surrealistisk stil og fortsetter med å være umusikalsk og teit, men likevel virkelig underholdende. Og for en gangs skyld gjør det meg ikke noe at sangerne ikke kan synge, saken er at jeg kommer til å få refrenget 'Get up and dance to a eastern european kind of funk' på hjernen. Terningkast 4.

Armenia – Eva Rivas med Apricot Stone  

Her begynner det med en skikkelse som ser ut til å ha planer om å spille 'ånden av fremtidens jul' i 'Et Juleeventyr' som spiller fløyte og så er fokuset på en gitarist før sangerinnen setter i gang med en sang som teknisk sett ikke er så ille. Hun har en helt grei stemme, sangen har noe sydlandsk og mystisk ved seg, i tillegg til en fin melodi og det er aldri dårlig. Det er heller ikke særlig interessant i lengden. Og egentlig kjedet jeg meg litt ganske fort. Men det er en god stemning i sangen og den har det lille løftet vårt norske bidrag mangler. Terningkast 4.

Israel – Harel Skaat med Milim

En kjekk mannlig sanger som synger på israelsk og en fin melodi er mitt første inntrykk. Etter hvert som sangen fortsetter så tenker jeg 'hm' og det er egentlig positivt ment. For dette er et ganske bra bidrag og melodien er ikke bare fin, men forholdsvis nydelig med et snev av melankoli som er litt forførende. Her har vi en sang som så smått minner meg litt om 'My heart is yours' siden det også her er en ballade og en ung mannlig sanger, men her er det løftet som 'My heart is yours' mangler og det blir til og med et magisk øyeblikk av crescendo og en stemning en musikal verdig. Terningkast 5.

Danmark – Chanée & N'evergreen med In a moment like this

Dette er en veldig kul sang, god rytme, en melodi som fester seg fort og får deg til å svinge hodet i takt med musikken. Problemet er at jeg har en følelse av å ha hørt noe veldig likt før, men utenom det er jo dette ganske flott egentlig. Sangerne har god kjemi og synger fint sammen, det er en god helhet i alt sammen og ikke minst er det ekstremt radiovennlig. Terningkast 5.

Sveits – Michael von der Heide med Il Pleut de L'or

Her har vi en skikkelig beat hele veien og den er egentlig litt irriterende og ellers syns jeg personlig vokalisten Michael har noe feminint ved seg, skjønt det ikke har noe med saken å gjøre. Uansett så er det jo en melodi her og det i seg selv er jo en kunst når det er snakk om Grand Prix. Men i mine øyne faller sangen likevel ikke helt i smak, den er for eksempel totalt uinteressant, ikke særlig original og jeg skulle i dette tilfellet gjerne skjønt teksten, men jeg kan bare si jeg elsker deg og to, tre ord på fransk og det fører en ikke så langt på vei. Jeg syns heller ikke at Michaels stemme er noe å rope 'hurra' for og gir terningkast 2.

Sverige – Anna Bergendahl med This is my life

Anna kan faktisk synge (selv om stemmen hennes ikke helt er min stil) og har en god tilstedeværelse på scenen, likevel syns jeg dette er et ganske kjedelig bidrag. Sangen har fin melodi, særlig i begynnelsen, og jeg liker at Anna tydeligvis kan traktere en gitar, men teksten er fryktelig banal og det er ikke akkurat spennende å se på. Likevel trekker det opp hvor tydelig det er at Anna virkelig elsker å stå på scenen og det er forholdsvis bar. Terningkast 4.

Azerbaijan – Safura med Drip Drop

Det første jeg må si er at danserne er patetiske, det er liksom mer overdrevet og dramatisk enn i ?Twilight? og det sier alt. Videre er refrenget og teksten på sangen totalt idiotisk, ?You smell like lipstick again? er faktisk noe av teksten for eksempel. Det fine er at Safura synger bra og at melodien er ålreit, men hovedsakelig syns jeg dette er et uinteressant bidrag. Terningkast 2 siden det rett og slett er for pompøst.

Ukraina – Alyosha med Sweet People

Alyosha kan synge og melodien er kul og interessant og derfor er jeg i utgangspunktet positiv i begynnelsen. Og etter hvert som sangen beveger seg videre syns jeg det slett ikke er dårlig, men det er ikke nok for meg uansett. Jeg mister interessen ganske fort og teksten er alt annet enn fascinerende. Terningkast 3.

Nederland – Sieneke med Ik Ben Verliefd (Sha-la-lie)

Melodien er dansevennlig, gir tivolistemning og minner om grand prix-sanger sånn de var for en del år tilbake og i det hele tatt er det noe litt surrealistisk ved det hele som gir meg en følelse av å være inne i en tørketrommel som er i gang. Og det er jo fengende refreng og ikke så ille, men det blir noe slitsomt og det er grenser for hvor spennende det er liksom. Terningkast 3.

Romania – Paula Seling & Ovi med Playing with fire

Her har vi noe jeg vil kalle et tandem-piano og en tekst som er ufattelig dårlig. Legg til en slitsom melodi og det at sangerne ikke synger så ille klarer ikke å redde dette fra å være et bidrag som ikke faller særlig i smak. Det er bare så slitsomt og masete og refrenget er håpløst. Terningkast 2.

Slovenia – Ansambel ?lindra & Kalamari med Narodnozabavni Rock

Folkemusikk møter rock i en ganske så rar sang som i det hele tatt har et oppriktig schizofrent uttrykk. Og man får liksom ikke helt taket på hva som menes med denne sangen, noe som ikke blir bedre av at det synges på romansk. Det positive er at særlig den kvinnelige sangeren har en veldig fin stemme og at det jo er ganske fengende. Og jeg ender av en eller annen grunn med å like det litt til tross for den merkelige sammensetningen som ikke helt fungerer. Terningkast 4.

Irland – Niamh Kavanaugh med It's for you

Niamh (som er et navn jeg syns er oppriktig fint for øvrig) har en god tilstedeværelse på scenen og dette er en fin sang med irsk egenart og en god melodi. Jeg syns ikke det er særlig originalt og teksten er nesten litt frustrerende siden den er en gedigen klisjé, men det er ganske bra. Likevel taper sangen seg utover etter min mening og det er jo fryktelig uengasjerende egentlig og jeg har lyst til å like den, men den er en ballade som kunne fått en til å sovne, hadde det ikke vært for hvordan Niamhs stemme til tider er reddende sterk. Terningkast 4.

Bulgaria – Miro med Angel Si Ti

Miro synger fint og melodien viser fort at den er interessant og starter veldig spennende. Etter hvert blir den mer up-tempo og da blir det litt mer kjedelig, men helhetsmessig er dette fint. Dog stopper sangen veldig brått og det mangler det lille ekstra som kunne løftet sangen fra å være fin til å være kjempefin. Dessuten er også denne sangen i kategorien kjedsommelig. Terningkast 3.

Kypros – Jon Lilygreen & The Islanders med Life looks better in spring

Jeg syns vokalisten Jon har en fin stemme og at det er tydelig at han er svært musikalsk og med harmonisk koring og en fin melodi så er jo dette en fin sang, men under refrenget får jeg litt følelsen av at noe skurrer. Og det er veldig sympatisk selv om det ikke er særlig spennende. Terningkast 4.

Kroatia – Feminnem med Lako Je Sve

Tre jenter er på scenen og kunne alle tre klesmessig sett vært hentet rett fra ?Svanesjøen? og de synger greit nok, men det er på en måte alt. Jo da, sangen har et fint sceneshow og melodien er fin, men dette er jo også lite engasjerende i lengden. Forøvrig er "Feminnem" et veldig teit bandnavn egentlig, det gjør at jeg ser for meg Eminem i kjole med blonder og jeg tror ikke det var helt det inntrykket de har ønsket å gi. Terningkast 3.

Georgia – Sofia Nizharadze med Shine

Positivt: Sofia kan synge veldig fint, melodien har et inspirerende Disney-preg og stemningen er herlig. Teksten er faktisk litt poetisk og interessant og jeg blir litt betatt. Negativt: Det er egentlig ikke noe særlig å klage over ved denne sangen. Jeg liker melodien og det meste og jeg tror til og med sangen vil vokse for hver gang jeg hører den. Terningkast 6.

Tyrkia – maNga med We could be the same

Det begynner bra og utvikler seg til en melodisk sjarmerende sang med litt rap som krydder til en sang som i det hele tatt er rocka, fengende og kul rett og slett. Det er veldig fint og jeg er fort litt fan. Terningkast 5.
Da er det plutselig bare snakk om fem sanger jeg ikke har kommentert enda og så langt ser det ut til at Belgia, Albania og Georgia har falt aller best i smak hos meg. Og ut i fra sangene jeg har hørt ser det ut til at dette blir et år med en hel masse ballader og i hovedsak personer som har ålreite sangstemmer (noe som i seg selv ikke er en selvfølgelighet når det gjelder Grand Prix). Faren med alle balladene er jo at det kan bli litt kjedsommelig i lengden, men på den annen side vil jo sangene som er mer up-tempo skille seg ut, en ting som gjør at jeg tror Danmark for eksempel kan klare seg veldig fint i år. Men nå skal jeg finne på noe annet og ikke minst finne ut akkurat hva jeg skal lese nå siden bøker har en sånn fæl tendens til å bli lest ut og så skal jeg blogge igjen om noen dager. I mellomtiden ønsker jeg folk fortsatt god pinse =0)

Babbel, mine tre favoritter på Norske Talenter og Sjømannen

En veldig fin ting i livet mitt er at jeg endelig har fått tilbake mini-pcen min. Jeg har jo mamma sin større bærbare data som jeg bruker på rommet mitt stadig vekk, men jeg har også en liten Acer-data som er så liten at jeg får plass til den i veska og sånt og den har altså vært på reparasjon i månedsvis, men nå er den vel hjemme hos meg igjen og dermed kan jeg sette den på cd-spilleren min sin plass og la den spille masse musikalmusikk på Spotify, mens jeg bruker denne dataen til internett. Det er episkhet. Noe annet fint er at jeg var innom biblioteket for å levere litt bøker (nærmere bestemt seks bøker, deriblant to som jeg ikke gidder å lese enda) og etter det hadde jeg altså bare den ene boka jeg leser på nå igjen og i teorien skulle jeg jo ikke låne noe siden jeg har hvert fall rundt syv, åtte bøker som jeg enda ikke har lest og som er kjøpt i løpet av i år og i fjor siden jeg også er veldig dårlig på å gå innom bokhandler uten å kjøpe noe. Men så er det jo meg vi snakker om her og bøkene er som x-ene på skattekart, noe man bare må lete etter. Og så tittet jeg jammen meg i tre timer på Stovner biblioteket og lette frem syv skatter som jeg har lånt og ser inderlig frem til å lese så snart jeg er ferdig med boka jeg leser nå, en bok jeg forøvrig liker og misliker samtidig. Bøker er gøy og nå har jeg til og med endeligvis fått lest "Skrivefest" av Tove Nilsen (en bok jeg har hatt lyst til å lese i over tre år) og den ga meg bare enda mer leselyst, sånn om jeg trengte mer av det liksom. Bøker er fint, bøker og musikalmusikk og å leke poet <3

Forøvrig er livet fint og jeg gleder meg personlig veldig til neste uke. Tirsdag er det semifinale 1 av Grand Prix og torsdag er det semifinale 2 og lørdag 29ende er det altså den store finalen =D Videre skjer det andre awesomeheter i neste uke og det er dette: Det er et tegneserie-arrangement ved Grünerløkka filial og der er det utstillinger, salg av tegneserier og grafiske romaner og foredrag og liknende. Og det tøffe er at en som skal være der er amerikanske Becky Cloonan som har tegnet "Demo", en bok jeg her har omtalt: og det er fantastisk så jeg skal ta med meg "Demo" (som jeg kjøpte sent på høsten i fjor eller noe sånt) i håp om å få autograf eller noe sånt, det kan jo hende sånt skjer og lytte med storslått interesse til foredraget hun er med på. Ååå, det blir kult!

Men nå tenkte jeg egentlig ikke å bable så veldig mye mer, jeg tenkte å poste diktet jeg skrev på t-banen til jobb i går og så linke til mine tre favoritter fra årets sesong av "Norske Talenter" som nok er å finne på youtube siden det sikkert vil interessere folk dypt og inderlig. Og vi starter med å poste diktet, et dikt som heter "Sjømannen" og som jeg skrev fordi Tove Nilsen i "Skrivefest" nettopp hadde skrevet om hvordan en forfatter hun tok for seg hadde skrevet om figurene man av og til kan finne hvis man ser lenge nok på en vegg og det fikk meg til å tenke på seileren jeg har funnet ved å betrakte flisene på badet hjemme hos meg, en tanke som gjorde at jeg plutselig kjente sjøluft i neseborene så ordentlig at det nesten fortonet seg som uvirkelig at det ikke var på ekte og dermed måtte skrive om sjømenn og fliser. Og resultatet er dette:


Det bor en sjømann mellom flisene på badet,
alderen hans er noe ubestemmelig,
men øynene gjennomført kloke,
de har noe flytende ved seg
som om de er flaskepost på åpent hav,
slik vi alle er det 

Når jeg ligger i badekaret skvulper jeg litt ekstra
for jeg vet han liker det,
vet at det med en gang skaper sjøluft i neseborene,
måkeskrik, sjørøversanger, harmoni

Nå er han ikke lenger på sjøen,
men en ensom sjømann blant hvite og turkise fliser,
en dypsindig mann som tier,
men skriver lange dikt om erfaringene sine
og lar meg få lese

Han skriver så levende
at jeg kan se alt for meg,
det myldrende livet på kaia,
lukten av fersk fisk

og når jeg forlater badet har jeg en sjøstjerne i håret
og en sjømann har nettopp blunket til meg
før han ble borte

Når mamma entrer badet ser hun bare fliser
Ellers skulle jeg altså linke til årets tre kuleste ting på "Norske Talenter" og de er:
Her ser vi Arnfinn danse elektrisk boogie og jeg har sett en del liknende dans på SYTYCD og på youtube og sånt og syns det bare er dritkult og det er sånn jeg ser på og får skikkelig lyst til å kunne for det ser veldig stilig ut og fascinerer meg skikkelig. Tenk å kunne gjøre alle de rare tingene med kroppen sin, det må være skikkelig godt partytriks da. Dessuten er Arnfinn litt søt og fryktelig flink og jeg kommer sannsynligvis til å stemme på ham under morgendagens finale.
Jeg har linket til dette i et tidligere innlegg, men jeg syns det er noe av det mest herlige jeg har sett på lenge, det er jo helt magisk og utrolig fascinerende og jeg kan ikke fatte å begripe hvordan Erlend som man ser her ikke kom til semifinalene (eller finalen for den saks skyld). Dessuten syns jeg Erlend virker som en veldig interessant fyr, litt spesiell på en fin måte og han er veldig flink også. Og det har en litt sånn flytende stemning ved seg som virkelig appellerer. 
Fordi han gjør det å gjøre ting baklengs til en kunstform som er særdeles fascinerende så har jeg med Klaus blant topp tre. Jeg er veldig glad i ting som er baklengs selv, alfabetet baklengs og følgelig er jo Klaus sitt talent noe jeg virkelig setter pris på å se siden han har tatt det hele ett steg lenger. Og det er jo inderlig rart og merkelig og herlig på samme tid og hadde Klaus skapt et bakvendtshow hadde jeg så desidert dratt på det 🙂
Så det var mine favoritter og litt poetisk innslag og litt babbel og jeg vet ikke hva og da skal jeg avslutte dette blogginnlegget og finne på noe annet. Men vi bables =0)

Der Karoline leker fotograf :)

Gratulerer med dagen, Norge! I det siste har jeg følt en viss rastløshet som jeg ikke helt kan forklare. Men jeg har lyst til å finne på noe hele tiden, få kulturell substans og dro for eksempel i går på teaterkjellern ved Oslo Nye Teater og så et snaut to timer langt musikalshow og det var jo midt i blinken for meg, to talentfulle utøvere som synger sanger fra en rekke musikaler og jeg var følgelig i paradis. Og i dag var jeg ved Schous Kulturbryggeri der det ble spilt musikk, de solgte kake og brus og andre greier og jeg formelig nøt det å sette meg ved et bord med et kakestykke og en Pepsi Max (personlig er jeg jo egentlig mer Coca Cola-typen, men man tar det man får), høre på musikk, lese, følge med på barn som lekte og slo hjul for moro skyld like i nærheten og alt dette mens det var akkurat nok vind til at grenene på treet rett ved der jeg satt vibrerte lett. Og akkurat det øyeblikket følte jeg meg liksom ekstra levende på en måte, tiden føltes endeløs og alt føltes mulig og i det hele tatt har jeg hatt en veldig behagelig 17. mai.

Og jeg har en sånn inspirert periode for tiden, i hvert fall har jeg lyst til å skrive dikt hele tiden og samtidig gi blaffen i poetiske virkemidler eller regler for noe som helst, bare skrive ting akkurat sånn jeg føler noe der og da og så bare la det bli som det blir og verden er i det hele tatt ganske fin 🙂

Men nå tenkte jeg å la dette innlegget fortsette i fotografiske drag, jeg har lekt fotograf de siste dagene og resultater av dette skal her kunne bevitnes.

Ved inngangen til hovedfilialen til Deichmanske Bibliotek har det nå dukket opp en klageboks og det syns jeg er ganske så kult. Man skal altså kunne ta et ark, skrive en klage og legge den i klageboksen og så har prosjektet en nettside ved navn som jeg dog ikke har besøkt enda. Men jeg liker ideen veldig godt for av og til er det veldig godt å klage litt selv om man egentlig har det veldig bra, dessuten er det noe ved hele ideen med en klageboks som slår meg som befriende politisk ukorrekt og det er fint det også. Og jeg har ikke skrevet noen klage enda, men det kan godt hende jeg benytter sjansen, man kan jo sikkert alltids finne noe å klage over hvis man graver litt i sjela.

Jeg har jo et lite prosjekt der jeg skal sette post-it lapper på lyktestolper og det startet vel og bra før jeg møtte på et uforutsett problem. Når det regner (eller verre ting) så blir jo post-it lappene skrukkete og teksten uklar. Heldigvis hadde jeg en løsning klar og nå har jeg skrevet nye koselige beskjeder på post-it lapper og så laminert disse lappene og så har jeg gått bevæpnet med teip i veska og teipet fast laminerte post-it lapper på lyktestolper og her kan man se en jeg dekorerte på fredag på Hasle. Se så koselig 🙂

Her kan man se post-it lappen på det forrige bildet på nytt og dette bildet er tatt nærmere sånn at det skal kunne være tydelig hva som er skrevet på akkurat den lappen. Og nå er det bare å krysse fingrene for at noen virkelig blir oppmuntret.
Så har jeg tatt litt bilder på rommet mitt og det har jeg gjort før også, men noe har jeg forandret på ting og fått en ny hylle og har et nytt system i galskapen og derfor tenkte jeg å ha litt rombilder nå.

Her kan man skimte minidataen min (som har vært på reparasjon en stund, men nå er fit for fight hjemme hos meg igjen) og under det er altså den dypt eksklusive yndlingsbok-hyllen. Bortover på rad og rekke står seks bøker fremme og dette er de seks bøkene jeg elsker dypest og inderligst. Og jeg har veldig lyst til å få tak i et rødt tøystykke som jeg kan klippe til sånn at det på en måte fører en rød løper frem til de seks vidunderlighetene som har æresplassen.

Og her har vi nest-yndlingsbøkene, de bøkene jeg er utrolig glad i, men som akkurat ikke når opp tilå være med i hylla med yndlingsene. Det er selvsagt store muligheter for omskiftninger sånn etterhvert som tiden går.

Det flotte er at siden jeg har ryddet litt og omarrangert og sånt noe så har jeg nå fått ordnet det til at alle musikalcdene mine står på rad og rekke i en egen hylle tilpasset for deres behov. Og hvis man begynner å telle viser det seg at jeg nå har cder fra 19 forskjellige musikaler (og i begynnelsen av juni kommer sannsynligvis "Shrek: The Musical"-cden jeg har bestilt på Amazon og da vil antallet være 20) og det gir jo en hel rekke med muligheter når man er i musikalmodus, noe jeg er støtt og stadig. Og la oss holde oss til musikalhyllen litt til.

Å, det er så vakkert <3

Så tok jeg et bilde der mine fire favorittmusikalcder får full oppmerksomhet og der ser man Wicked-cden og Spring Awakening-cden blant annet og det er et vidunderlig inspirerende syn. Og så ser man litt av hyllen under der det, i tillegg til å være hjemmet til yndlingsbøkene mine, ligger en haug dvd-er som er lånt av den ene onkelen min og ellers står litt ymse krims-krams som jeg ikke har noen mer fornuftig plass til. Observante lesere kan her se at jeg har lånt enkelte virkelig finfine filmer av onkelen min (kort oppsummert, jeg har en fryktelig kul onkel) =D

Videre har jeg kastet notatbøker og det føltes virkelig litt feil, men på samme tid tok det aldeles for mye plass og nå har jeg forminsket mengden til det utvalget en ser her + den jeg har i veska mi. Og det er jo fortsatt en del notatbøker, så å ha et sted til tegninger og skriverier burde ikke være noe problem 🙂

Under senga har vi esken med det rare i, mon tro hva som skjuler seg her?

Cder som ikke er musikalmusikk (ja, det finnes faktisk noe musikk jeg lytter til som ikke er fra musikaler, ja jeg vet, jeg er like sjokkert som dere), men annen musikk. Her har vi Sara Bareilles og Marit Larsen og ymse annet (og det er også i denne haugen de to cdene jeg har med Disney-musikk bor, sånn i tillegg til en cd-mappe som også er nokså innholdsrik). Samleplater i det hele tatt bor her når det ikke er fra en ting, men flere ting, derfor bor det to cder med musikalmusikk her også.

I esken med det rare i bor det også flere bøker. I tillegg har jeg en del bøker inne på det som var broren min sitt rom og nå er bibliotek/kott (les roterom der vi slenger alt vi ikke har noe lurt sted til), det er vel egentlig veldig mange bøker som er mine der også. Hva kan jeg si, jeg er og blir bibliofil 😉
Så hadde jeg altså fått en ny reol på rommet mitt der jeg nå har dvdene mine på plass og der har jeg også skikkelig system, noen filmer her og noen der og dette har jeg også tatt bilder av.

Tv-sesonghyllen er ikke så veldig full egentlig, men inneholder viktige ting som Glee for eksempel. Forøvrig har jeg enda ikke sett noe særlig av The singing detective, men det vil komme efter hvert tenker jeg nok.

To hyller til musikalfilmer (YEAH!) er kjekt å ha. De hyllene skal nok bli fullere med tiden.

Filmer med levende mennesker som ikke er musikaler del 1. Her har vi Amelié og Den uendelige historien blant annet (og sistnevnte hadde jeg bare på vhs frem til i fjor høst, men nå har jeg den på dvd sånn at jeg kan se den oftere). Og videre har vi Imagine me and you og 500 days of summer her fordi de to nok er mine desiderte favoritter i sjangeren romantisk komedie og i det hele tatt er det i denne hyllen en hel rekke filmer jeg har sett massevis.

Filmer med levende mennesker som ikke er musikaler del 2. Her er filmer jeg ikke har sett så mange ganger (selv om det er noen unntak her som jeg har sett mange ganger) og "2001: A space Odyssey" og "Eternal Sunshine on the spotless mind" må jeg innrømme at jeg ikke har sett enda (jeg har sett ca halvparten av sistnevnte, men ikke sett hele) og de skal jeg se innen jeg fyller 25, det lover jeg, det har bare ikke bydd seg den rette anledningen enda. Forøvrig bor det noen filmer med levende mennesker og to, tre animasjonsfilmer inne på biblioteket/kottet også, i tillegg til at jeg fortsatt har en hel del vhs-er der inne som er mine og som jeg ikke har sett på fryktelig lenge.

Og her har vi Disney-hylla og jeg gleder meg allerede nå til høsten i år siden "Skjønnheten og Udyret" fra oktober av igjen skal være tilgjengelig på dvd i Norge og jeg dermed kan få tak i den og så vips ha Disneys 30 animerte klassiker i hylla. Videre vil jo også "Prinsessen og frosken" stå i denne hylla om noen få måneder hvis alt går som jeg ønsker.

Her er hyllen for animasjonsfilmer som ikke er signert Disney og i tillegg bor Pixar-filmene mine her. Se så koselig de har det <3
Videre skal jeg avslutte dette innlegget, et innlegg som kanskje ikke er så veldig interessant, men pytt pytt, med tre andre bilder. Vi starter med et bilde fra vindushylla.

Her har vi det nyeste medlemmet i elefantsamlingen min og han sitter for ordens skyld sammen med en blyantspisser, såpeboblevidunderligheten og den nydelige røde koppen som har et elefantbilde på og som jeg bruker kun til solbærtoddy. Det er andre ting med på bildet siden det er litt rotete i vinduskarmen min, men de viktigste tingene er de tingene jeg nevnte og de gleder mitt hjerte så vel som min sjel.

Her har vi et bilde av meg med elefanthatten jeg laget i tiende klasse på hodet. Jeg syns jo at jeg ser ganske teit ut på bilder og at tennene mine ikke har noen fin farge og alt det der, men på den annen side er jo dette bildet veldig meg da og elefanthatten min er så episk at vi må ha den med på et bilde til.

Ser vi bort i fra litt komplekser når det gjelder farge på tenner så er jeg egentlig ganske fornøyd med dette bildet. Men det viktigste her er jo ikke meg, men hatten, elefanthatten 🙂 Alle burde virkelig ha en elefanthatt altså!
Så det var en rekke bilder og jeg håper det i alle fall var litt interessant, uansett har det vært gøy å leke fotograf de siste dagene. Men nå skal jeg ta og finne på noe annet i blogging og så bables det på nytt fra dette karolinske hjørnet om noen dager tenker jeg =D

Karoline babler om sin nye header og grand prix omtale del 1 =D

Nå har jeg laget min desidert kuleste header ever i mine øyne. Og det startet med at jeg ikke egentlig hadde noe spesifikt å ta meg til i går kveld og så fant frem tegnesaker og notatboka mi og tegnet i vei og så har jeg scannet det inn på data og har en versjon av dette bildet som profilbilde på Facebook. Derefter har jeg i dag laget blogg-edition der jeg har med den tynne rammen, fargelagt himmelen mer og laget det på siden om "Akima Montgomerys karolinske paradis" og så der og jeg tenkte å forklare litt rundt omkring siden det egentlig er ganske symbolsk hele greia. Personen på bildet er et selvportrett av moí som jeg syns er veldig meg, rød genser, rødt hårbånd og et dagdrømmende uttrykk. Og så tenker jeg på bøker og der har vi titler på et utvalg bøker jeg er veldig glad i og i tillegg tenker jeg på musikaler og der står det navnet på et knippe musikaler jeg er veldig glad i. Videre har vi med løvetann og lyktestolpe selvsagt og til høyre har vi fem små dyrefigurer og det representerer de fem yndlingsdyrene mine (elefant, katt, meitemark, ugle og frosk). Rundt kanten av tegningen er det noter og titler på noen sanger jeg er veldig glad i og sist, men ikke minst har sola solbriller siden jeg har fått litt sansen for å tegne sola på den måten for tida. Og det hele er jeg personlig fryktferdelig fornøyd med siden det er så veldig meg rett og slett og jeg lenge har hatt et mål om å ha en header som i så stor grad som mulig er tegnet for hånd og ikke på data. Det er ikke perfekt, når det gjelder proporsjoner og sånt er det sikkert riktig håpløst, men jeg syns det er så riktig og den aller mest karolinske headeren jeg har hatt her egentlig. Og "You watch me, just watch me, I'm calling. I'm calling and one day all will know"-teksten er hentet fra sangen "All that's known" fra Spring Awakening og er med fordi jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i den strofen, dessuten er det noe veldig kick-ass ved det hele, en dag skal man vise verden liksom, vær på vakt for en dag skal jeg blåse dere av banen. Anyway så følte jeg et lite behov for å forklare det hele og jeg håper det er i hvert fall halvparten så kult som jeg liker å tenke at det er.

Forøvrig er det for øyeblikket to uker til Grand Prix og siden jeg er Grand Prix-fan føler jeg at jeg må vie litt oppmerksomhet til dette temaet. Derfor har jeg tenkt å ta for meg sangene i to blogginnlegg før hele kalaset slår til og da skal jeg rett og slett ta for meg sangene i den første semifinalen i dag og så skal jeg neste helg ta for meg sangene i den andre semifinalen og noen dager før finalen skal jeg ta for meg de sangene som er garantert en plass i finalen uansett. Og nå har jeg skrevet i vei og har kommentarer til sangene i den første semifinalen klare og det skal jeg poste nå (og dette er selvsagt veldig subjektivt, men det er helt ålreit):

Eurovision 2010 (mine tanker om sangene som skal være med i første semifinalen) 

Moldova – Sun Stroke Project & Olia Tira med Run Away

Veldig typisk moderne Grand Prix-låter, altså vokalist som ikke kan synge, østeuropeiske rytmer i samspill med techno i et slitsomt potpurri der felespill selvsagt følger med. Jeg får ikke helt taket på melodien, hvis det i det hele tatt egentlig er noen og jeg blir mest av alt lettet når det hele er over. Terningkast 1.

Russland – Peter Nalitch & Friends med Lost and forgotten

Instinktivt slår tittelen meg som en gedigen klisjé og melodien underbygger dette inntrykket til gangs der det er tungt og dramatisk og pompøst som bare rakkern. Plusset er at han som synger har en litt sjarmerende gatemusikant-look, men det hjelper ikke når fakta er at han hverken synger spesielt bra eller er særlig god i engelsk. Når man i tillegg legger til det veldig "jeg har gitt opp verden og vice versa"-uttrykket til den syngende Peter blir resultatet terningkast 2 og jeg kunne gitt treer egentlig, men det er litt for deprimerende til det.

Estland – Malcolm Lincoln med Siren

Dette er en veldig merkelig sang. Den starter egentlig ganske stakkato siden sangeren, som forøvrig er litt søt, synger noe og så blir det stille og så er det sang og så etter en stund tar sangen plutselig av og det svinger litt mer før det går tilbake til det rolige og mystiske igjen. Legg til fire mannlige korister, en tekst av det noe banale slaget og en spesiell stemning og så sitter du igjen med en sang som får meg til å klø meg forvirret i hodebunnen. Og det er litt synd for det er egentlig ikke så veldig ille. Det er bare litt for rart for meg. Terningkast 3.

Slovakia – Kristina Pelakova med Horehronie

Starter fint med en litt sånn trolsk stemning og har faktisk en melodi som fester seg ganske så umiddelbart. Det er litt fint at sangeren synger på slovakisk (selv om jeg ikke skjønner noe) for det er mye finere i mine ører om noen synger på et språk de kan ordentlig enn når de prøver å synge engelsk uten å få det til og i det hele tatt er dette en sang jeg syns er litt fin, det er gode rytmer, en fin stemning og et interessant nok sceneshow. I lengden blir det likevel litt kjedelig og Kristina har heller ingen særlig interessant stemme, hun synger helt greit, men det er det. Like fullt er det slett ikke så ille og jeg gir terningkast 4.

Finland – Kuunkuiskaajat med Työlki Ellää

Denne sangen er på finsk, har et veldig folkemusikkpreg og synges av to blondiner som faktisk kan synge. Her er det trekkspill, klapping, felespill og hele pakka og en melodi som i alle fall er litt fengende. Det tar allikevel ikke så veldig lang tid før jeg begynner å kjede meg og det er ikke fordi det er så mye galt med sangen, heller at det egentlig er fryktelig uoriginalt. Terningkast 3.

Latvia – Aisha med What for?

Det starter med en litt interessant melodi som vekker interessen litt og med trekkspillrytmene i samspill med settingen som vekker assosiasjoner til 'For et hundeliv' i musikalen Annie så har det noe eget ved seg i hvert fall. Men jeg syns egentlig vokalisten er en av de irriterende sangerne som skriker mer enn hun synger og teksten er så banal og håpløs at det ødelegger en del det også. Og jeg ender dermed opp med terningkast 3 og sukker over tittelen som i mine ører er så lite grammatisk korrekt at det nesten gjør vondt i sjela mi.

Serbia – Milan Stanković med Ovo Je Balkan

Min første tanke er at sangeren likner litt på Andrew Lloyd Webber, sånn om Andrew Lloyd Webber hadde vært yngre, hadde hatt platinablondt hår med pannelugg og hatt det for seg og synge sanger som helt tydelig nok er en hyllest til Balkan. Her er det en veldig pussig melodi, dansere i folkedrakter og østeuropeiske rytmer og det hele er inderlig uforutsigbart og meningsløst. Jeg blir dessuten lei av Milans stemme veldig fort. Terningkast 3 .

Bosnia & Herzegovina – Vuka?in Brajić med Thunder and lightning

Her starter det veldig dramatisk og det viser seg fort at dette er en sang som er mer rockeband enn folkemusikk og det er ganske så fengende med en melodi som fester seg, en vokalist som kler sangen og en stemning som er nesten befriende lite Grand Prix-aktig. Terningkast 4.

Polen – Marcin Mroziński med Legenda

Her er det igjen veldig dramatisk, men på en helt annen måte enn med Bosnia og dette er en sang jeg ganske fort liker siden den gir meg en veldig musikalfølelse med dansere i bakgrunnen, en fin tekst og en klar intensitet ved det hele. At Marcin har en god stemme og melodien er fin og har et mystisk drag ved seg er også et pluss. Terningkast 5, faktisk.

Belgia – Tom Dice med Me and my guitar

Å, så fint, her har vi en sanger som ser umiddelbart sympatisk ut (jeg er bittelitt betatt tror jeg) og som synger veldig fint og dette er en fryktelig pen sang. Det er en veldig enkel sang med en tekst som er ganske rett frem, men det gjør seg veldig godt her og melodien er nydelig. En kan selvsagt innvende at det ikke er spesielt originalt og at dette er en av de sangene som høres ut som tusenvis av andre sanger, men det er så behagelig og fint. Dessuten fikk jeg lyst til og bare lytte til den ti ganger etter hverandre nå og det sier jo noe det og. Terningkast 6.

Malta – Thea Garrett med My dream

Jeg pleier nesten alltid å like Maltas sanger i Grand Prix og dette er intet unntak. Det er jo en nesten irriterende banal tekst og jeg klarer ikke helt bestemme meg for hvor godt jeg liker stemmen til sangerinnen, en sangerinne som for øvrig likner en hel del på Liza Minelli i mine øyne uten at det har noe med saken å gjøre, men jeg syns melodien redder det hele. Det er en utrolig fin melodi og en interessant nok opptreden og jeg får en sånn deilig Disney-følelse som jeg alltid liker å få. Og i det hele tatt er det såpass komfortabelt å lytte til at jeg slår til med terningkast 5.

Albania – Juliana Pasha med It's all about you

Kult, her har vi en sangerinne med skikkelig rå jazzy stemme og god engelskuttale og videre er melodien dritkul og innmari fengende. Teksten på sangen er også fin og jeg er rett og slett helt med. Dette er jo en sånn sang jeg gjerne søker opp på Spotify for så å lytte til massevis og det er en stor kompliment. Jeg syns dette var veldig, veldig stilig egentlig og derfor gir jeg med et smil terningkast 6.

Hellas – Giorgos Alkaios & Friends med OPA

Dette er igjen veldig Grand Prix og i tillegg skikkelig teit. Han som synger kan synge greit nok og det er jo litt fengende, men jeg mistet interessen etter bare noen sekunder. Og det blir fort veldig slitsomt og masete og kaotisk ikke minst. Dessuten skjønner jeg ikke bæret og det gjelder alt fra hva de synger til sceneshowet til musikken, ingenting gir mening i det minste og jeg sukker tungt og gir terningkast 2.

Portugal – Filipa med Azevedo Há Dias Assim

Sangerinnen kan synge, melodien er fin og det hele er likevel litt kjedelig. På den ene siden er det jo flott, flygel på scenen, det synges på portugisisk og høres bare av den grunn sikkert mye mer sofistikert ut enn det ville hørtes ut på engelsk og det hele er gjennomtenkt hele veien. Men flygelet tas jo ikke i bruk, det hele er ganske uinteressant i lengden og jeg syns det lille ekstra mangler. Dog er det jo greit nok og jeg gir terningkast 4.

Makedonia – Gjoko Taneski med Jas ja Imam Silata

Melodien er fin og dette er mer rocka igjen, med plutselige innslag av rap uten at det blir kaotisk av den grunn. I stedet syns jeg denne sangen har noe engasjerende ved seg og man tramper lett takten litt med foten. Dessuten har jeg litt følelsen av at dette er en sånn låt som vil vokse for hver gang man lytter til den, noe som også er bra. Det største problemet er vel at det ikke er helt min type låt og det er en subjektiv greie. Terningkast 4.

Hviterussland – 3+2 med Butterflies

Når denne sangen begynte syntes jeg først det var veldig kjedelig for ja, sangerne er flinke og melodien er fin, men det er ikke noe spennende i det hele tatt. Etter hvert så kommer det dog et skikkelig crescendo i sangen og det er rett og slett ganske pent å lytte til. Dessuten har sangen en veldig fin stemning ved seg. Og det er ikke noen særlig original sang, heller ikke noe som man tenker over i ettertid i spesielt stor grad, men det er pent og inspirerende og jeg gir derfor terningkast 5.

Island – Hera Bjørk med Je Ne Sais Quoi

Jeg syns Hera Bjørk virkelig kan synge og det er jo en ganske bra sang egentlig, like fullt er den ikke helt min smak og jeg tenker i mitt stille sinn at jeg har hørt akkurat samme greia før, dessuten syns jeg jo det er fengende, men jeg mister interessen fort og det er ikke egentlig noe galt med sangen, den bare faller ikke helt i smak. Med det sagt så tror jeg virkelig dette er en sang som kan få folk til å ta opp telefonen og stemme og det er også en mer enn brukbar melodi på det hele så jeg ender opp med terningkast 4.

Forøvrig har det ikke skjedd så mye spennende siden sist utenom at jeg har fortsatt lyktestolpe-prosjektet mitt og nå leser en bok som egentlig ikke interesserer meg så mye som jeg hadde håpet. Dessuten har jeg bestilt litt ymse greier på Amazon og skrevet to, tre dikt og ellers har jeg det jo finfint og nå skal jeg jammen meg lage solbærtoddy og spise en sjokoladebolle eller to og så bables vi. Ha en fin dag alle sammen =0)

Primtallenes ensomhet <3

Jeg elsker musikaler. Det er ikke noe nytt, men jeg ble minnet på det da jeg nettopp begynte å lytte i vei til noen vidunderligheter på Spotify (som den dødsvakre sangen fra "Little Women: The Musical" som jeg oppdaget i går eller "Falcon in the dive" som jeg nå kommer til å lytte til tre ganger etter hverandre mens jeg skriver i vei på dette innlegget) og ble fortryllet. Og jeg sjekker Oslo Nye Teaters hjemmeside flere ganger hver uke i håp om å finne ut hvilken musikal de skal sette opp januar 2011 og ellers følger jeg med på "Jakten på Julia" på Svt 1 siden det er akkurat som Drømmerollen som gikk for noen år siden, bare svensk og søker opp ordet "musikal" på google hver dag i tilfelle noen aviser skulle skrive om det temaet. Ellers så leser jeg og skriver og nyter noen fridager benefit of Kristi Himmelfarts og sånt. Og jeg har kanskje noen fenomenale planer til helgen om å dra på et arrangement jeg har lest om, men jeg kan komme tilbake til det senere siden jeg ikke husker navnet på det og ikke gidder å søke det opp. I stedet skal jeg slutte å bare bable og fokusere på litteratur. Jeg skal nemlig også her anmelde en bok og jeg setter like greit i gang med en gang:

Primtallenes ensomhet av Paolo Giordano

"Primtall kan bare deles på 1 og på seg selv. De står der på plassen sin i den uendelige rekken av naturlige tall, klemt mellom to slik som alle, men et skritt bortenfor de andre. De er mistroiske og ensomme tall og derfor syntes Mattia at de var vidunderlige. Iblant tenkte han at de havnet i denne rekken ved en feiltakelse, at de var fanget akkurat som perlene i et halskjede. Andre ganger, derimot, fikk han mistanke om at også de aller helst ville ha vært som alle andre, bare hvilket som helst tall, men at de av en eller annen grunn ikke greide det. Dette siste streifet ham helst om kvelden, i det kaotiske flettverket av bilder som oppstår før søvnen kommer, når sjelen er for svak til å lyve for seg selv."

Utdraget overfor (ovenfor?, jeg tror jeg aldri helt kommer til å bli hundre prosent sikker på hva som er riktig når) er hentet fra boka "Primtallenes ensomhet" og etter hvert kommer det frem at det finnes noen tvillingprimtall, tall som 11 og 13 eller 41 og 43, tall som står nesten ved siden av hverandre, men aldri kan komme hverandre helt nære siden det alltid er et primtall i mellom dem. Og Mattia og Alice er altså som tvillingprimtall, to ensomme sjeler som knytter et dypt bånd, men aldri kan nå helt frem til hverandre.

Da jeg hørte om denne boka ble jeg med en gang veldig interessert for jeg elsket konseptet og da jeg kjøpte boka så syns jeg det også var kult at det sto litt om forfatteren som faktisk er søt, bare tre år eldre enn meg og som holder på med noe så intellektuelt som doktorgrad i partikkelfysikk. Jeg ble rett og slett veldig fascinert av boka og forfatteren og alt sammen før jeg hadde lest så mye som en side og da jeg så begynte å lese var jeg i begynnelsen enormt begeistret. Paolo Giordano kan virkelig skrive. Skrivestilen minner meg faktisk litt om skrivestilen til Alfonso fra Skrivebua (en referanse noen lesere vil ta og andre ikke) siden det er denne balansen her. Det skinner hele tiden igjennom at den som skriver er veldig smart og virkelig forstår seg på ting som matte og slikt, men samtidig er det likevel en veldig følsomhet i det hele, et slags vakkert samspill mellom hjerte og hjerne som gjør seg veldig godt i litteratur. Og jeg er elendig i matte og ikke akkurat så veldig glad i det heller, men jeg har samtidig fryktelig sansen for det når noen får matte til å høres poetisk ut. Når noen kan skrive om temaer som primtall eller pi eller kvadratrøtter og plutselig få det til å høres magisk ut. Da blir jeg både trollbundet og fascinert. Med det sagt så er ikke "Primtallenes ensomhet" en mattebok, dypere sett handler det heller om menneskelige relasjoner.

Og det starter veldig bra. Paolo Giordano (hvis navn jeg liker veldig godt, det høres så inderlig italiensk ut og jeg går rundt og smaker på det, litt som Aximili i Animorphs) har skapt to karakterer man virkelig bryr seg om siden de er så ekstremt menneskelige og uperfekte. Mattia er et matematisk vidunderbarn som opplever at hans tilbakestående tvillingsøster, Micaela, forsvinner sporløst mens han skal passe på henne når han er åtte og skyldfølelsen etter dette blant annet gjør at han lukker seg inne og ikke tør slippe noen innpå seg. Alice derimot har en far som har alpinisambisjoner på hennes vegne, men blir halt for livet etter en ulykke i barndommen. Hun vokser opp som en impulsiv, usikker og sårbar person med et meget anstrengt forhold til mat. Og nå har jeg røpt en del, men likevel ikke, det bare er så mye å si om denne boka, en bok som tross alt gjorde veldig inntrykk på meg. Alice og Mattia er så sykt realistiske personer og de er litt sånne karakterer man ikke vil kjenne seg igjen i siden de er som puslespillbiter som ikke passer inn, de snakker til den delen av en selv som føler usikkerhet og utilstrekkelighet, de får deg liksom til å se hvordan det faktisk ikke er alt som ordner seg og at ting sjelden går helt som forventet. Og jeg vet ikke om jeg får helt frem hva jeg mener, men det er jo egentlig uansett ment som et veldig kompliment til forfatteren for det er en kunst å skape karakterer som Alice og Mattia. Videre er også de andre karakterene i boka også interessante og det syns jeg er veldig bra for når en bok i så stor grad egentlig handler om bare to personer så hadde det vært lett for Paolo Giordano å ende opp med at bokas andre karakterer var endimensjonale. Men alle er realistiske og velskrevne.

Historien følger altså Alice og Mattia fra barndom til de er voksne og hvordan de misforstår hverandre, er sammen eller separert og videre frem til slutten og det er egentlig en veldig diskrét bok, en sånn der det ikke skjer så mye, men man må følge nøye med hele veien siden det ligger så mye mellom linjene. Og det er en fin bok som jeg uten å nøle anbefaler på det sterkeste. Likevel skjedde det en liten utvikling mens jeg leste for da jeg begynte trodde jeg at dette ville være en sånn bok jeg kom til å elske. I stedet endte det opp som en bok jeg likte veldig godt, men ikke elsket. Det er egentlig ikke noe galt med boka, men den er litt avhengig av riktig modus siden dette på ingen måter er som en Disney-film. Ting løser seg ikke og som sagt er boka veldig realistisk og også på den måten at man håper at ting skal skje for at ting skal ordne seg, men livet er ingen film, heller ikke denne boka og det går heller som det gjerne går i virkeligheten, at man snakker forbi hverandre, tråkker feil og det kan være en ganske brutal bok sånn sett siden Paolo Giordano holder metaforen gående hele veien, Alice og Mattia forblir primtall, forente i sin sårbarhet, men når alt kommer til alt er de alltid delt.

Etter side 200 så minsket interessen min også litt. Det ble litt kjedeligere uten at jeg helt kan sette ord på hvorfor. Det bedret seg igjen med de siste tjue sidene (boka har 286 sider), men dette er en bok som er bedre i begynnelsen sånn jeg ser det. Like fullt er det aldri noen dårlig bok og jeg kommer nok til å lese den igjen for jeg ble så glad i Mattia og Alice og jeg elsker fortsatt primtall-aspektet ved boka for eksempel. Dessuten så er det en utmerket bok hvis man som meg har en viss interesse for myers-briggs og personlighetstyper og sånt for det er tydelig at Paolo Giordano enten har en hvis kjennskap til sånt eller i det minste er en veldig god menneskekjenner. Og det er utrolig vakre beskrivelser i boka, observante, relevante og nydelige i sin ærlighet, sårbarhet og realisme.

Så jeg gir terningkast 5 når alt kommer til alt og håper tross alt at mine kjære lesere blir interessert uansett for den fortjener å bli lest. Du kommer kanskje ikke til å elske den, men sjansen er stor for at du blir berørt og igjen, tittelen. Jeg er litt forelsket i den tittelen tror jeg 🙂
Ellers har jeg tenkt å blogge igjen til helgen og i mellomtiden ønsker jeg alle en fortsatt utmerket dag!

Karoline tenker for mye og leker ellers bokanmelder ;)

Jeg har kommet frem til at været i Oslo er en vekt der det på den ene siden er sol og klar himmel og på den andre siden regn med snev av hagl og snø i. Og i dag har denne vekten vakla veldig for det har vært regn, så sol, så regn, så sol og frem og tilbake i ett sett hele dagen og mens været i seg selv var nokså varierende i forrige uke tar det variasjon til et nytt nivå denne dagen. For min del bare fascineres jeg, for det er ganske interessant hvordan været ikke klarer å bestemme seg, det minner egentlig litt om hvor ubeslutsom jeg selv er og hvordan humøret mitt i seg selv også har vært i det noe ubeslutsomme hjørnet de siste dagene. Jeg er i godt humør, det er ikke det, men av og til kommer jeg plutselig i det tenksomme hjørnet og da kan tankene være sånne oppriktig dumme tanker som man aller helst skulle hatt evnen til å skru av. For en person som jeg leser bloggen til og kjenner litt skrev i et blogginnlegg for noen dager siden om usikkerhet angående om hun var god nok til å skrive siden hun ikke kom inn på et skrivestudie hun hadde søkt på (og jeg beklager på forhånd hvis jeg bryter noen uskrevne regler ved å skrive dette her). Og denne personen ble kåret til månedens poet på Diktkammeret for noen dager siden, fikk utgitt bok i fjor og har i det hele tatt prestert mye mer i løpet av knapt tjue år enn jeg har greid på nesten 25. Og hva sier det når personer jeg ser på som folk som har fått til ting likevel er usikre, viser det at man aldri kan bli helt sikker når det gjelder skriving? Det som er problemet mitt er at jeg sammenlikner meg med folk selv om jeg prøver å la være og jeg klarer ikke unngå å tenke at det ikke vil bety så mye når (om?) jeg blir forfatter siden jeg kommer til å være minst 25 år før jeg blir det og så tenker jeg sånne enda mer idiotiske tanker om at det ikke hadde vært noe å huske meg for om jeg plutselig havnet i en bilulykke i morgen. Og jeg tenker av og til at en av de tingene jeg er aller mest redd for er å være meningsløs. Også skriver jeg da, prøver i hvert fall og så deltar jeg i skrivekonkurranser og tenker hver jævla gang at det denne gangen kanskje er min tur og ha flaks, men så går det ikke allikevel og sånn går tankene. Ned i sånne dumme korridorer av bekymringer før de plutselig kommer opp i lyset og jeg plutselig bare er happy igjen bare på grunn av en fint formulert frase i en bok av det inspirerende slaget eller en helt tilfeldig lyktestolpe eller bare fordi sola dukker opp igjen selv om den er midlertidig på besøk og dagen i ett lite magisk øyeblikk er kledd i et gyllent skjær som gjør at alt virker mulig. Og jeg burde ikke skrive om hvordan tankene mine holder på for jeg virker sikkert så ekstremt smålig og barnslig og selvsentrert og dessuten vet jeg jo, sånn hvis jeg tenker fornuftig, at J.K. Rowling var 35 år da den første Harry Potter-boka kom ut og jeg vet jo at jeg kan skrive. Uansett hvor mye det enn går i perioder og bølgedaler så er det når alt kommer til alt skrivingen som er det jeg brenner for og ingenting slår følelsen av å ha skrevet ord nummer 50 000 på Nanowrimo og vite at disse nærmere 200 sidene aldri i verden hadde eksistert uten meg, vite at jeg kan sitte med en bok i hånden under lunsjpauser og vite at ingen kjenner denne boka så godt som meg, vite at jeg er som en slags gud når jeg sitter foran tastaturet med alle disse figurene mine som små mark som kryper for min nåde. Jeg elsker ord, elsker dem, jeg smaker på dem, leser dem og blir fortryllet av bøkene jeg får tak i, prøver å formulere tanker, nyter det når jeg leser en bok og det er en tanke der som jeg selv har tenkt uten å klare å formulere det og føle en samhørighet med forfatteren der og da uansett om hun eller han sitter i et lite hus i England mens jeg sitter i leligheten i Norge og vi er timer, kanskje år unna hverandre, men deler noe bare fordi denne forfatteren har skrevet ord og jeg får lese dem. Jeg føler at ordene i så enormt høy grad kan forene sjeler og det er så magisk. Vi lever eller har levd, men ordene kan vi begge dele…
Men å, jeg har jo liksom planer om å bruke innlegg til å skrive om et tema og bare bable litt på forhånd og så blir tilfeldigvis småbablingen på forhånd heller en kakofoni som alene kunne vært et blogginnlegg i seg selv og jeg ber aller nådigst mine ærede lesere om å tilgi dette og bare tolerere som best de kan at jeg nå plutselig skifter tema til anmeldelsens store kunst, jeg har nemlig lest "The selected works of T. S. Spivet" og jeg skal prøve å i korte drag bable litt om den:

The selected works of T. S. Spivet av Reif Larsen

Dette er en bok skrevet av Reif Larsen som er en amerikansk forfatter (som så vidt jeg vet har norske aner uten at det har noe å si) og tydelig en interessant stemme i dagens samtidslitteratur. Han har skrevet en oppriktig fascinerende bok om tolvårige T.S. Spivet, en genial unggutt som lager kart over alt og i det hele tatt holder oversikt over det meste. Så vinner han en pris for kart han har laget og drar av gårde med tog fra Montana til Washington D.C. og vi følger altså T.S. sin reise gjennom denne boka.

Og det en hel mengde anmeldere har kommentert på er at T.S. Spivet ikke høres ut som en tolvåring. Dette skyldes vokabulariet hans (historien fortelles i jeg-form av karakteren T.S. Spivet) og en masse annet og har blitt noe av kritikken mot boka, en bok som dog ellers har fått veldig positive omtaler, og jeg syns dette er en helt idiotisk ting å kritisere. Sånn jeg ser det er det viktigst med interessante karakterer, hvordan det er skrevet og at historien er engasjerende og da er det for min del ett fett om en tolvåring høres ut som en overbevisende tolvåring. Jeg ser hvorfor det bemerkes for det skinner en hel del i gjennom at dette er en bok skrevet av en person som så absolutt ikke er tolv år gammel, men på samme tid tenker jeg at det hadde blitt krampaktig hvis denne historien hadde blitt skrevet og forfatteren hadde vært veldig opptatt av å gjøre T.S. Spivet barnslig nok, det hadde rett og slett ikke fungert. Og hvordan er egentlig en tolvåring, hvorfor er det ikke mulig at en tolvåring kan være moden og artikulert og som T.S. Spivet, man kan ikke generalisere og bare tenke at man er på en spesiell måte når man er en alder for alle er forskjellige. Videre føler jeg at det viktigste med T.S. Spivet (som har det fulle navnet Tecumseh Sparrow Spivet, noe som er litt for langt til å si hver gang) er de trekkene han har som gjør at han i mine øyne likevel er overbevisende som en karakter på tolv år, for han har dette behovet for at foreldrene hans skal forstå ham og ønsker aller helst og bli godtatt som han er og det er disse tingene som gjør at han er lett å kjenne seg igjen i uansett alder. Og han er så absolutt et barn, et veldig intelligent barn riktignok, men et barn like fullt.

Men jeg skal gå videre. Noe av det som gjorde at denne boka tiltrakk seg oppmerksomheten min var det interessante coveret og hvordan hele boka er full av notater og bilder i margene. Dette blir litt som fotnoter (og jeg elsker fotnoter), men er i margen i stedet og blir ledet til av piler og dette gjør at man gjerne hopper litt frem og tilbake på sidene med blikket når man leser for man leser den vanlige teksten, finner plutselig en pil man følger som fører deg til margen og så går man tilbake til teksten og så på'n igjen… Sånn er det gjennom hele boka og man skulle kanskje tro det ville bli litt slitsomt, men det fungerer utmerket og føles fort som en så nødvendig del av historien at man aldri i verden kunne sett for seg boka uten. Og jeg elsker dette med denne boka, det gir meg litt puslespillfølelsen og gjør i mine øyne at boka får noe ekstra.

Samtidig vet jeg at jeg sannsynligvis ikke kommer til å lese "The selected works of T. S. Spivet" flere ganger, det er på godt og ondt en engangsbok. Og litt av problemet er at slutten, som for så vidt er fin nok, likevel er ganske brå og virker litt midre gjennomtenkt enn resten og jeg er ikke alltid så glad i det når slutten taper seg litt for da får jeg en slags følelse av at forfatteren ble lei av å skrive og bare følte at nå måtte det hele da jaggu avsluttes. Og jeg har litt det problemet selv med noveller og bokgreier og liknende som jeg skriver så det er kanskje litt derfor det er en ting jeg har lett for å sukke over i bøker, jeg tenker liksom at ekte forfattere burde få til å unngå sånt. Videre sitter man igjen med en hel masse spørsmål etter at siste side er lest og jeg klarer ikke helt å se noen moral eller noe poeng ved boka og det er ikke noe stort problem, men det gjør videre at det ikke blir helt så fantastisk som en kunne ha håpet. Karakterene utenom T.S. Spivet er også noe endimensjonale. Sist, men ikke minst er det gjort noen rare valg i boka som at det midt i boka kommer et langt utdrag fra en bok som T.S. Spivet leser på mens han er på toget og dette senker flyten i historien føler jeg, det minner meg litt om de gangene jeg i Nanowrimo-historier har latt hovedpersonene mine skrive Nanowrimo selv sånn at jeg plutselig kan skrive en helt annen historie i historien og det er jo morsomt, men for en leser blir det litt forvirrende og unødvendig og jeg føler at hele det aspektet ved boka kunne ha manglet uten at det gjorde noe.

Så det er langt i fra en perfekt bok, men samtidig har den noe ved seg som gjør at jeg tross alt likevel ble oppriktig glad i den. For det første er Reif Larsen helt rå til å skrive. Det er skrevet på en veldig intellektuell, men samtidig lettlest måte og det er ikke minst en utmerket formidlingsevne i denne boka. Videre er det en original bok og en av de bøkene man har lyst til å eie bare fordi den vil se så pen ut i bokhylla. Og sist, men ikke minst er det en bok som føles som noe man må få lest, noe som også er et gedigent kompliment. Derfor ender jeg opp med terningkast 5!
Men nå, med generell teit babbel unnagjort og også en anmeldelse skrevet skal jeg avslutte dette blogginnlegget, lage meg en kopp solbærtoddy og lese videre på den vidunderlige boka jeg leser nå ("Primtallenes ensomhet", en bok som jeg så langt elsker og nok også vil anmelde etter hvert, ikke minst fordi den har den vakreste tittelen jeg har kommet over på lenge). Og så blogger jeg igjen snart og i mellomtiden håper jeg alle har det aldeles utmerket 🙂

Jeg har skrevet en musikal!!! Bow down to my eternal greatness (eller noe sånt) =D

Jeg syns i bunn og grunn at været i Oslo kan være veldig merkfundig. Tirsdag for eksempel snødde(!) det skikkelig og var vind og ordentlig guffent sånn i det hele tatt mens onsdag plutselig bydde på strålende solskinn. Torsdag på sin side var overskyet og grå og i dag var det kjempefint vær igjen. Det er med andre ord ikke det minste rart om folks immunforsvar ikke vet helt frem eller tilbake. Heldigvis har jeg holdt meg frisk og opplagt selv, vært bittelitt forkjøla de siste dagene kanskje, men ellers har alt vært utmerket og i tillegg har jeg i hvert fall vært i fantastisk godt humør i dag, humørmessig sett har jeg vært Champagne-brus som sprudler over og i tillegg har jeg pynta fem lyktestolper så langt og flere skal det bli. Og jeg elsker fortsatt tanken på at noen kanskje kan oppdage en post-it lapp på en lyktestolpe og oppmuntres. Det er litt det jeg av og til tenker at jeg aller helst vil; oppmuntre andre altså =)

Men nå skal det skrytes. Jeg har hatt et litt små-hemmelig prosjekt og det er å skrive en musikal. Det er selvfølgelig noe jeg har prøvd uten hell opp til flere ganger før, men nå har jeg faktisk et ferdig resultat og det heter "Livet (en t-bane musikal)" og da har jeg en sånn grunnleggende kvasifilosofisk tanke om at en t-bane tur kan være metafor for livets kretsløp, noe jeg går litt nøyere inn på inne på denne bloggen her: som er siden der jeg har postet denne musikalen siden det ville blitt et ekstremt langt blogginnlegg om jeg hadde postet den her. Og teknisk sett er det kanskje mer en song-cycle enn en musikal for det er mer en samling sanger satt inn i en kontekst egentlig og det er bare 15 sanger til sammen, men det er i alle fall det nærmeste jeg har kommet å skrive en musikal og jeg føler meg egentlig litt stolt over resultatet (selv om det sikkert er altfor ubeskjedent å si). Men det er liksom så gjennomtenkt, jeg har rolleliste, jeg har liste over sanger og hvordan stil jeg ser for meg at de har, jeg har femten nyskrevne norske sanger om alt fra hypokonderi til midtlivskrise og jeg har absolutt tenkt å følge opp prosjektet med andre musikaler, skjønt ideene er ikke helt der enda, men de kommer nok. Og jeg syns i det hele tatt at musikaler bare er enda mer artig når jeg har skrevet en slags musikal selv. Det er moro! Og nå tenkte jeg å poste to utdrag fra "Livet (en t-bane musikal)" for liksom å vekke mine leseres interesse i enda større grad. Her kommer de utdragene:

(Det er ganske rolig littegrann og så stopper T-banen på neste stopp og en mann går inn mens han ser veldig nervøs ut. Han prøver å la være å ta på noe, setter seg vaklevorent ned på en ledig plass og kremter litt før han unnskylder seg. Så legger han hånden for pannen på dramatisk måte og sukker før han steller seg opp og mumler "ikke noe å bekymre seg for, du er jo frisk." til seg selv. Så begynner tonene å spille opp til en ny sang, hans sang.)

Jeg e'kke hypokonder

-Nervøs mann som er hypokonder-

(Teksten rappes)

Jeg e'kke hypokonder,
det er det de tror jeg er
fordi jeg helst holder meg inne
siden jeg har kalde tær,
noe som sikkert tyder på
at jeg må amputere snart,
men jeg er ikke hypokonder,
jeg er bare redd for alt

Jeg e'kke hypokonder,
men det er visst sykdomstid,
jeg kjenner febervarmen stige,
snart er livet mitt forbi
og det er sikkert influensa,
kanskje en kreftsvulst eller to,
men jeg er ikke hypokonder,
jeg kun brygger nok på no

(Refrenget kommer så og det synges, ikke rappes)

Jeg tror jeg er syk,
pliis redd meg nå,
de tror jeg kun er psyk,
kan folk forstå

(Så kommer et nytt vers som rappes)

Jeg e'kke hypokonder,
men jeg føler meg så trett
og jeg er både ør og svimmel
og samtidig ganske svett,
dette kan faktisk være hjertet,
at jeg nå trenger et nytt,
men jeg er ikke hypokonder,
bare kanskje litt forknytt

(Refrenget kommer igjen og det synges, ikke rappes også nå)

Jeg tror jeg er syk,
pliis redd meg nå,
de tror jeg kun er psyk,
kan folk forstå

(Så synges det siste av sangen)

Jeg e'kke hypokonder,
nei, jeg e'kke hypokonder,
slettes ikke hypokonder

Yeah, yeah, yeah!
(I dette andre utdraget settes fokuset på noen ungjenter som sitter og titter på mobilene sine da et pip høres som tegn på at den ene av disse tre har fått melding. Hun leser den og det er sånn denne sangen tar til.)

Jeg fikk en sms


Jente – Å gud!
Venninne 1 – Hva, hva?
Jente – Herre, så tøft!
Venninne 2 – Var det…
Jente – Aha
Venninne 1 & 2 – Oi!

(Sang begynner)


Jeg har drømt om dette,
tenk at slikt kan skje
Verden er helt magisk
nettopp nå

Jeg har bedt og ønsket,
for en herlig dag,
jeg har fått en sms
fra ham

Han som er en vakker drøm
med øyne like blå
som forglemmegei,
han tenker på meg nå

Tenker på meg nå

Jeg har fått en sms fra ham
(venninner – du du ru, du du du ru)
Jeg har fått bevisst hans kjærlighet
(venninner – hans kjærlighet)
Alt er bare topp,
intet er en flopp,
nei, ikke no stress
Jeg har fått en sms

Alt er sol i hjertet,
livet er en sang
Ingenting kan stoppe meg
i dag

Han skrev "j liker d,
skal vi ha en d8",
dog med enda flere skrivefeil

Jeg gir F i grammatikk,
hans smil gjør meg helt ør
Å elske ham
er nettopp hva jeg gjør

Nettopp hva jeg gjør

Jeg har fått en sms fra ham
(venninner – du du ru, du du du ru)
Jeg har fått bevisst hans kjærlighet
(venninner – hans kjærlighet)
Alt er bare topp,
intet er en flopp,
nei, ikke no stress
Jeg har fått en sms

Og jeg bare smiler,
livet er en lek
når jeg fra ham har fått
en sms

Venninner – Du du du ru, fått en sms!
(Sangen slutter og de tre venninnene har en spontan og sammensveiset latterkrampe.)
Det kan alltid tenkes at jeg poster flere utdrag senere og så kan altså hele musikalen leses på: så god fornøyelse. Hvis noen har noen geniale ideer til noe annet jeg kan skrive en slags musikal om er det bare å komme med det forresten. I mitt forrige blogginnlegg hadde jeg forresten et annet musikalmessig tema og det var hvilken musikal jeg skulle velge når jeg til sommeren skal til London og med min utrolige flaks har fått lovet at vi skal se en musikal etter mitt eget ønske der og "Wicked" er den jeg har landet på etter å ha tenkt nøye over saken og fått kommentar og alt det der. Så nå gleder jeg meg til uke 28 skikkelig! Og i det hele tatt er det mye fint i livet mitt sånn egentlig, jeg glemmer det noen ganger, men sånn hovedsaklig liksom. Som en selvskrevet musikal-greie for eksempel 😉

Men nå skal jeg ta pause fra bloggingsscenarioet og prioritere ting som å se klipp fra "Shrek: The Musical" på youtube og sånt og blogge igjen om noen dager. I mellomtiden ønsker jeg alle en fantastisk helg =0)