Om en superhelt og den 28. juni =0)

Jeg har besøkt http://hubpages.com/hub/Famous-peoples-Birthdays-for-the-28th-of-June og grunnet lesing der skal jeg nå nevne noen kule eller mindre kule personer som er født på denne datoen. Bilder er funnet på samme side og de personene jeg skal trekke frem er disse:

Henry VIII (født 28. juni, 1491)

Born Henry Tudor
Dette er altså han engelske og noe brutale kongen som hadde seks koner og levde for flere århundrer siden og med bakgrunn i det jeg vet om historie og sånt høres han i grunnen ut som en litt usympatisk type. Blått blod er likevel ganske kult og han levde jo i en spennende tid sånn historisk sett.

Aileen Quinn (født 28. juni, 1971)

Born Aileen Marie Quinn
Person som er kul rett og slett fordi hun spilte Annie i Annie-filmen fra 1981 (som jeg tilfeldigvis var superfan av fra jeg var fem år til jeg var ni år og som jeg fortsatt ser med et stort smil, Annie er en herlig musikal). Ikke en person jeg har sett i noen andre filmer så vidt jeg vet og en kjendis jeg i grunnen vet veldig lite om, men hun er søt og hun spilte Annie og det er det som betyr noe.

Pat Morita (født 28. juni, 1932)

Born Noriyuki Morita
Episk, avdød person som jeg forbinder med "Karate Kid"-filmene, men også har sett i filmen "Thoroughly Modern Millie" med Julie Andrews (jeg er ganske sikker på at jeg leste på IMDB at han var med i den filmen), en film der han var betraktelig yngre, uten at det spiller noen rolle. En av mange grunner til at jeg i grunnen syns kloke gamle mentorer er kule karakterer i filmer og bøker.

Kathy Bates (født 28. juni, 1948)

 Born Kathleen Doyle Bates
En skuespiller jeg egentlig liker veldig godt, jeg har i hvert fall likt henne i alle filmene jeg har sett henne i og en person som jeg tror er ganske så sympatisk. Spesielt fantastisk var hun i "Misery", men generelt sett kul og et fint bevis på hvor interessante personer som er født 28. juni kan være.

Inne på siden står det også en rekke andre kjente og mindre kjente navn og blant de som ikke står der vet jeg også at maleren Rubens var født den 28. juni, sånn hvis det skulle være av interesse. Dobby fra Harry Potter skal forresten også være født 28. juni i følge hva jeg har lest og det er jo kult!

En annen person som er født 28. juni er en ung forfatterspire med brunt hår og brune øyne. Hun er mest kjent for å ha nesa i en bok mesteparten av tiden, men kjennetegnes ellers av en viss fascinasjon overfor lyktestolper og en tendens til å bruke en knallrød lue og skjørt hvis været er fint. Dette unge eksemplaret av arten "homo sapiens" er glad i internettet, nintendo og prokrastinering, liker å tegne og tenker litt for ofte at hun er genial. Ellers mangler hun evnen til å fullføre noe som helst, obsesser stadig vekk over musikaler som "Spring Awakening" og skal til London om snaut to uker, noe som nok vil nevnes på bloggen hennes en god del fremover. Og denne rariteten av et individ er altså meg 🙂

Med andre ord er dette mitt lille "Go, Karoline, it's your birthday, gonna party"-innlegg fordi jeg føler man har lov til sånt den dagen man fyller 25 år.
***
Ellers har jeg ikke så mye på hjertet, men jeg har det finfint og tenkte sånn plutselig på superhelter i stad med det resultat at jeg begynte å fundere på hvordan theme-sang en serie ved navn "Birthday Girl" kunne hatt og skrev et forslag. Når det gjelder melodi er det egentlig å tenke seg en generisk superheltserieintromelodi for det er meningen å ta ting litt på kornet og ellers være episk. Og så var det jo veldig kult å skrive dette kvart på åtte på morgenen med trøtte øyne etter de fire timene søvn jeg hadde i natt (søvn var plutselig umulighet nemlig), det var moro! Så her presenterer jeg herved "Birthday Girl!" =D

Birthday Girl
(Bittelitt inspirert av "Perry, the Platypus"-sangen på "Phineas & Ferb" siden jeg, grunnet en anmeldelse av den serien som Ingrid fra http://blomsterspiser.blogspot.com/ skrev på Filmfront som jeg har lest uten å kommentere, har sett en del episoder av det i det siste. Melodien inne i hodet mitt til denne teksten er dog litt annerledes, men det er like fullt en inspirasjonskilde.)

The evilminded scientist can never rest,
she always kind of likes to put him to the test
with a twirl
She is Birthday Girl

She's on the scene with something pretty in her hair,
the villains know that they have something real to fear
with a curl
She is Birthday Girl

Normal as the day she seems,
nobody would ever dream
that she would be the most powerful yet,
eating some candy, she's not on a diet,
yeah!

The music starts to play and she is on her way,
she really likes to show up just to save the day
with a swirl
She is Birthday Girl

Birthday Girl, it's the twenty-eight of june
Birthday Girl, it's a fairy tale
Birthday Girl, it is such a catchy tune
without fail

Save a whale

And with a twirl
She is Birthday Girl
***
Og ideelt sett hadde jeg hatt en tegning av superhelten "Birthday Girl" som kronen på verket, men evnen min til å tegne forsvant litt i stad og det ble bare kluss da jeg forsøkte så det blir ikke noe av. Men hvis noen er inspirert er det bare å tegne i vei =D

Dancer in the dark <3

Jeg er random og full av tanker og aller mest lykkelig selv om jeg midlertidig følte meg heller antilykkelig i stad, men det varte i ti minutter og så koste jeg med den ene katten (av to) jeg og moren min igjen(!) skal være kattepasser for og vips var alt glemt og nå er jeg veldig tilfreds i grunnen. For livet mitt er så fint og jeg er jo nødt til å gjøre litt kjedelige fornuftige ting som jeg ikke vil, men alle har jo noen sånne kjedsommeligheter i livet sitt siden livet ikke kan være 100 % moro hele tiden selv om det klart hadde vært det aller mest foretrekkbare. Og nå er ting fint siden jeg hadde en kjempekoselig bowling-pizza-ta ting som det kommer kveld i går med to venninner og jeg har bursdag om bare tre dager (og nå tenker jeg mer og mer "bursdag!!! JIPPI!!!" fremfor "å så gammel jeg blir", noe som i grunnen sikkert er en sunn utvikling) og det igjen er helg =D Og jeg skal ikke prate om gårsdagen selv om den var vidunderlighet (til tross for at jeg stinka like mye som en muggen ost i bunnen av en søppelkasse i bowling i går, men "you win some, you lose some"), i stedet skal jeg anmelde filmen jeg nå har sett (selv om filmfront ikke vet det enda, jeg skal holde den siden litt på pinebenken der) siden den fortjener en anmeldelse. Og jeg setter like greit i gang siden det nok blir en litt laaang anmeldelse. Derfor blir den på en måte også avslutningen på dette innlegget, men det er kanskje like greit siden klokka allerede er over halv tolv på kvelden og jeg kanskje har andre ting jeg liksom vil få tid til før jeg legger meg også.
***

En unik musikal

Jeg elsker musikaler og følte liksom at det var på tide å se 'Dancer in the dark' siden det var en musikal jeg ikke hadde sett før, den hadde fått flotte kritikker og den rett og slett hørtes veldig interessant ut. Og så lånte jeg den da og nå har jeg sett den og jeg tror det er en av de mest deprimerende musikalene jeg noensinne har sett, noe som i dette tilfelle faktisk er et kompliment.

Dette er filmen om Selma som er en tsjekkisk immigrant som også er alenemor og i ferd med å bli blind. Hun jobber på en fabrikkjobb for å tjene penger sånn at sønnen hennes (som har samme sykdom som henne og også nok vil bli blind en dag) kan få en operasjon som vil redde synet hans. I tillegg elsker Selma musikaler og dagdrømmer frem store musikalnumre inne i hodet sitt av lyder hun hører rundt seg og sånn ellers. Og så kommer hun i konflikt med naboen sin Bill som beskylder henne for å ha stjålet penger fra ham (selv om fakta er noe ganske annet) og denne konfrontasjonen skaper skikkelig drama.Og mer har jeg ikke tenkt å røpe bortsett fra at det i det hele tatt er lenge siden sist jeg ble så glad i en karakter i en film som det jeg ble i Selma. Selma er en sånn person som kanskje er litt naiv og for uskyldig for en hard og brutal virkelighet, i alle fall er hun en av de mest oppriktig velmenende personene jeg har sett i en film på lenge og det gjør skjebnen hennes bare enda mer deprimerende.

Selma spilles med glans av artisten Bjørk som for øvrig er en artist jeg aldri helt har forstått meg på. For jeg syns 'It's oh, so quiet' er en kjempekul sang, men ellers så har jeg ikke helt kommet inn i det med musikken hennes. Men her, i 'Dancer in the dark' er hun perfekt. Riktignok har jeg også her et noe schizofrent inntrykk av henne sangmessig for til tider syns jeg hun synger heller rart, men så er det andre ganger der det blir utrolig vakkert, nærmest overjordisk, litt som om jeg ser for meg stemmen hennes som et løvblad som treffer vannflaten og lager små krusninger på ytterst inspirerende vis. Når det gjelder skuespillet er det derimot helt klart fantastisk, Bjørk ER Selma i filmen, man glemmer fullstendig at det er film og skuespilleri og alt føles helt reelt. Og det er jo også litt derfor man blir så glad i karakteren Selma, hun føles så ekte for deg og dét er ekte kunst. Med andre ord; Bjørk hadde fortjent Oscar for denne rolleprestasjonen. (Dessuten er det jo verdt å nevne at Bjørk i følge noe jeg tror jeg har lest har skrevet sangene og følgelig passer de jo henne perfekt mesteparten av tiden og.)

Videre er også de andre skuespillerne fantastiske og da vil jeg særlig trekke frem Catherine Denevue som spiller Selmas nære venninne og Joel Grey som har en ganske liten rolle, men til gjengjeld er innmari episk. Og i det hele tatt er skuespillet flott hele veien og samme med fotografiet som er mer nøkternt og skittengrårealistisk mesteparten av tiden, men i musikalsekvensene er mer fargerikt og storslått. Nå forklarer jeg meg veldig dårlig da, men poenget mitt er uansett at fotograferinga og filmingen også er fantastisk.

Som jeg nevnte elsker jeg musikaler og det var jo litt derfor jeg lånte denne filmen, men her opplevde jeg en ny ting. For når jeg ser musikaler så er jeg jo veldig klar over at det er en musikal jeg ser, men her føltes det ikke som en musikal. Det føltes som en dramafilm og så var alle sangene bare en ekstra bonus liksom. Litt derfor tror jeg dette er en av de musikalfilmene som i stor grad kan appellere til de som ikke er så glad i musikaler egentlig. Videre glir musikalnumrene veldig godt inn i historien siden de er fantasiene til en person som elsker musikaler. De føles som helt naturlige elementer når de kommer rett og slett.

Så jeg likte denne filmen, likte den veldig godt til og med og har så desidert lyst til å se den igjen ganske så fort. Og likevel manglet det noe som jeg ikke kan sette helt fingeren på, men som gjør at jeg terningkastmessig sett lander på en femmer og ikke en sekser. Men herre meg bevares, en femmer er jo så absolutt utmerket og dette er en film jeg virkelig anbefaler siden den er veldig, veldig bra!

Ord i blodet (eller min tekst om Skrivebua)

Heisann, selv om denne setningen i seg selv virker ganske så trygg er den bare begynnelsen på et slags steinras av ord som vil få dette innlegget til å flyte over sine bredder. Jeg føler nemlig at det er på tide at også jeg skriver en tekst om Skrivebua siden dette utmerkede nettstedet er i fare for å mangle økonomisk støtte og jeg for alt i verden vil redde dette nettstedet som jeg personlig har et svært nært forhold til. Og så kom jeg i skrivemodus i går og vips var en laaang tekst om Skrivebua skrevet og den skal jeg poste her nå og så skal jeg blogge igjen om noen dager =D
***

Ord i blodet

Det finnes en ung jente med ord i blodet, en som har geniale setninger og dialoger spillende som et evigvarende Soundtrack inni hodet sitt og som elsker bokstavene; forlengs så vel som baklengs. Denne jenta smugleser under pulten i mattetimene på ungdomsskolen, finner på dikt og noveller som gir henne den herlige følelsen av at nettopp hun er genial og får stadig vekk nye ideer til konsepter og figurer; figurer hun deretter tegner og analyserer på dypsindig vis og lager på The Sims til sin egen store fornøyelse. Og alt handler i bunn og grunn om forfatterdrømmen, dette brennende ønsket om å skrive noe en dag som andre vil se på som betydningsfullt, noe som kan glede, inspirere eller bare være mer enn godkjent underholdning for den viktige leseren. Derfor blir den unge jenta glad når hun en tidlig aprildag i 2004 oppdager Skrivebua.

Hun har for øvrig oppdaget dette nettstedet før, men nå er det på ordentlig. Nå er det medlemskapsmuligheter og egen profil man kan skaffe seg og i et tilfelle av impulsivitet blir hun medlem den sjette april selv om hun i utgangspunktet er litt tvilende til hvor fabelaktig dette egentlig er. Så sender hun raskt inn et dikt, som hun i ettertid vil se på som elendig, men som hun der og da ser seg ganske fornøyd med. Samme dag sender hun også inn en historie og så titter hun innom i ny og ne de neste dagene for å se om hun har fått noen kommentarer. Likevel flyr måneden av gårde uten oppmerksomhet, glir unna som en sleip ål og fyller henne mer og mer med en tanke om at dette kanskje ikke var så vidunderlig likevel. Og så er det like før hun glemmer hele nettstedet da hun en maidag samme år finner ut at den historien hun sendte inn den sjette april er blitt kåret til en av månedens vinnere for april. Hun smiler henrykt, leser teksten for sin mor med dårlig skjult stolthet og ser på dette som et bevis på at hun kanskje kan dette med skriving, at det kanskje er det rette feltet for henne.

Og etter hvert som månedene går bruker hun Skrivebua stadig oftere, nyter det oppriktig hver gang hun får en kommentar og kommenterer andres tekster med en like stor fornøyelse. Hun skriver om forfatterdrømmer og eventyrlighet, ønsket om å slippe å bli voksen og drømmen om et personlig Narnia i klesskapet sitt, dikter i vei og det er ikke akkurat sånn at hun skriver noe særlig bra i begynnelsen, men like fullt får hun oppmuntrende kommentarer og blir bedre og bedre for hver tekst hun skriver og hun elsker dette. Etter hvert blir hun kjent med andre diktere på dette flotte nettstedet, venner hun har den dag i dag, og hun utvikler seg enormt sånn hun ser det. Når hun starter tenker hun aldri på oppsett eller hvor man skal sette avsnitt og slike ting, men etter hvert begynner tekstene hennes å få et mer og mer ordentlig oppsett og diktene blir mer rytmiske og flytende. Og der hun i begynnelsen har masse fantasi, men manglende system begynner hun å få fantasien under kontroll, holder den i stramme tøyler og lar tingene hun skrive leke seg frem på papiret, men likevel ha noe orden i alle fall; selv om det selvsagt kan være snakk om en orden bare hun kan få øye på. Uansett er det viktige at hun lærer, hele tiden og hun syns riktignok opptil flere skribenter på Skrivebua er mye bedre enn henne selv om de kan være så mye som syv år yngre, men likevel kan hun se sin egen progresjon og kombinasjonen av utvikling, inspirasjon, tilbakemeldinger og et utrolig hyggelig fellesskap gjør at hun elsker Skrivebua.

Den unge jenta er en drømmer og til hverdags er hun jenta som sitter mye for seg selv og ellers ser på sosialisering som noe komplisert, noe vanskelig som er forklart i en guide som alle unntatt henne nok fikk i det øyeblikk de ble født. Hun får ikke med seg hva som skjer i klassen; hvem som dater hvem, hvem som gjør ditt og hvem som gjør datt og føler stadig at hun egentlig liker lærerne bedre enn klassekameratene selv om klassekameratene er hyggelige nok. Men lærerne kan hun snakke med mer ordentlig, de lytter til henne og virker nærmest som kloke ugler der de står foran sine katetre. Og hun beundrer dem, ser på dem som fyrtårn i en kaotisk hverdag som ved senere ettertanke ikke var så kaotisk likevel. Den unge jenta er også litt usikker på seg selv, noe hun gjemmer veldig godt, men likevel så vet hun med seg selv at hun ikke er spesielt pen og heller ikke særlig skoleflink, hun mangler dessuten den nevnte guiden for sosialiseringsetikette og er egentlig flink i veldig lite. Men det er tre ting hun føler hun kan og det er å tegne, å lese og så er det å skrive. Og dette sistnevnte særlig engasjerer henne for hun kan mangle ordene fullstendig i lengre perioder. Ha skrivesperre og føle at det blanke arket er som en mur og dessuten umulig å rive ned. Men så løsner det og av og til er ordene med på leken, danser sine valser og tangoer over papiret og fyller henne med en sånn herlig følelse av at det er dette alt egentlig handler om. Dette som man kaller å skrive, denne symfonien, dette spillet der man maler frem bilder, tanker, inntrykk med de 29 spillebrikkene kalt bokstaver. Og Skrivebua er som et fristed der alt dreier seg om dette spillet og ingenting annet egentlig spiller noen rolle. 20 år og fra Oslo eller 14 og fra Kirkenes? Uvesentlig; alt som betyr noe er skriften og de lange eller ikke så lange linjene, alt som ligger usagt og intenst i lufta og alle de fine formuleringene som man kan lese, skrive og inspireres av mens man smiler, kommenterer en annens tekst og på dette viset blir bundet sammen av en felles lidenskap. Det er noe magisk ved slikt.

Så skjer det som alltid skjer, nemlig at eventyret tar slutt. Den unge jenta er plutselig ikke så ung lenger og det skremmende, fryktede tallet 21 kommer. Med tårer i øynene skriver hun sin avskjedstekst og undrer seg på hva hun skal ta seg til nå, sukker over dette som hun mister og funderer på hvorfor man absolutt må bli for gammel for en side man har blitt så glad i. Men tiden går videre, den unge jenta besøker Skrivebua ofte bare for å lese og skriver videre uansett, blir med på Nanowrimo november 2006 og vinner det for første gang (og har i ettertid klart Nanowrimo to ganger til) og poster tekster på Deviantart og Dikt.no før hun omsider får sitt nettsted i form av bloggen http://akimamontgomery.blogg.no der hun gjerne poster dikt og historier; sånn i tillegg til å skrive om masse annet som bøker og musikaler og ymse annet ellers. Livet går sin gang, nye opplevelser står for tur og nye vennskap blir sådd, men det som fortsetter å være det viktigste i verden er ordene om de så leses eller skrives eller bare obsesses over.

Likevel savner hun av og til Skrivebua, sitt tidligere hjem som hun fortsatt tenker bare positive tanker om og som hun nå har lest at er i fare. Skrivebuas samarbeid med ABM-utvikling har nemlig gått ut nå og da kan det hende det mangler penger til å drifte Skrivebua videre. Dette kan bety slutten på et nettsted som har gitt den unge jenta så mye inspirasjon og glede at det kunne rommet et helt bibliotek, slutten på et nettsted der hun fortsatt leser i vei med stor fornøyelse og beundring over hvor mange store skrivetalenter det er rundt om i Norge, slutten på et nettsted som har bidratt til å få personer den unge jenta er veldig glad i publisert og slutten på et virkelig unikt miljø som hun ønsker at skriveglade barn og unge skal få glede av i årevis fremover.

Og det er derfor den unge jenta med ordene i blodet skriver denne teksten, sin hyllest til Skrivebua og sitt ønske om at Skrivebua skal forbli denne artikulerte oasen som det er. Og i første omgang ønsker hun bare at alle skal melde seg inn i denne gruppa: http://www.facebook.com/#!/group.php?gid=105718976144052 og skrive under på denne underskriftskampanjen her: http://www.facebook.com/l.php?u=http%3A%2F%2Fwww.underskrift.no%2Fvis.asp%3Fkampanje%3D2904&h=acddcNkkSlgzxA7f9T0QIuQyWjw fordi alle monner drar og det virkelig er en sak verdt å kjempe for. Og den unge jenta avslutter med det denne teksten og håper på at alt ordner seg til det beste og at Skrivebua vil være en del av hundrevis av skriveglade ungdommers liv i flere år, nei gjerne flere århundrer fremover.

Med vennlig hilsen den unge jenta, eller som hun ellers heter, Karoline Heldal-Lund, en jente som var Akima på bua og som virkelig ønsker å hjelpe til, om det så skulle innebære salg av det åttende underverk (les ?Spring Awakening? cd) eller noe slikt!

Bevis på at kongelig historie kan være fascinerende og generell babbel forøvrig =D

Ps: Dette innlegg er muligens ikke pg-rated og jeg oppfordrer lesende barn til å ha med foreldre sånn i tilfelle. Det er ikke så veldig ille innleggsmessig ellers, men det siteres fra en artikkel som ikke er redd for å være i det litt vel detaljerte hjørnet. Det som derimot er pg-rated er gratulasjonen til kronprinsesse Viktoria som jeg tenkte å sende her siden Viktoria er en av de kongelige personene jeg faktisk liker litt siden hun er så menneskelig og det er litt befriende. En ondsinnet del av meg håper riktignok at noen vil si "nei" hver gang det er snakk om bryllup blant kjendiser bare fordi avisoverskriftene etterpå hadde vært så festlige, men jeg er glad ingen sa "nei" denne gangen likevel.
***
Men altså! Jeg tenkte å starte dette innlegget ordentlig med å sitere litt fra artikkelen Magasinet i Dagbladet i går hadde om historien til den svenske kongefamilien og setter like greit i gang og her handler det altså om kong Gustav III:

"Det var ingen hemmelighet at kongen foretrakk vakre menn, framfor vakre kvinner, og en av hans tjenere kunne fortelle at han hadde fått jobben fordi han 'legat afklädd i säng med kungen"

og (etter at det har blitt beskrevet i detalj hvilke problemer kongen hadde med å klare samleie med sin dronning kommer dette:

"Denne gang ble hoffstallmester Munch bedt om å bistå under selve akten. Han vegret seg, det samme gjorde dronningen, men Sveriges framtid sto på spill, og de bøyde av for kongens vilje. Da Munch skulle legge kongens kjønnsorganer til rette, oppdaget han at kongen hadde unormalt trang forhud. I tillegg var dronningen meget trang 'och konjugal förening icke utan sveda och möda kunne ske."

og videre har vi dette om hans sønn, kong Gustav Adolf:

"Kongen var, i motsetning til sin far, sterkt opptatt av erotikk, og det i en slik grad at enkelte i hans nærhet, ba ham roe seg ned for å 'kona drottningens hälsa'."

Videre står det om konger som faller av hester og dør, intriger og renkespill og er i det hele tatt nok dramatikk for en såpeserie og i det hele tatt fant jeg altså ut i går, da jeg leste Magasinets utmerkede artikkel om det svenske kongehusets historie at historie kan være vel så spennende som "Les Miserables" eller en helaftens film fra Hollywood. Det er virkelig alle ingredienser til stede; fra homofili til utroskap og videre til konger som skal ha forført unggutter og kongelige tragedier og alt sammen ført i pennen på en måte som får deg til å rødme litt der du sitter, samtidig som en del av deg fryder deg for det gir liksom samme glede som å lese sider på tvtropes, bare at det er i en avis og er historie. Jeg anbefaler med andre ord alle å få tak i Magasinet for 19. juni og lese artikkelen "I de beste familier" for det var virkelig fascinerende lesning 😉
***
Forøvrig hadde jeg jo tenkt å blogge på torsdag, men så ble det plutselig ikke noe av og så dro jeg en tur på hytta fra fredag til i dag og da er jeg på bloggen min nå i stedet. Og det har hendt veldig lite interessant siden sist egentlig, men jeg har greid siste bossen på "Super Mario World"-spillet mitt og ser på meg selv som genial av den grunn og jeg har vært smart og lyttet en del til det åttende underverk (les "Spring Awakening"-cden min) og det har vært vidunderlighet (jeg venter fortsatt på at Melchior Gabor skal komme ut av cden og ringe på døra mi og at vi så skal stemme i med "All that's known" og oppleve dyp kjærleik oss i mellom, men jeg mistenker at det blir med tanken, litt på samme måten som den samme fantasien med Emmeth Forrest fra Legally Blonde-musikalen eller Javert fra Les Miserables, sistnevnte selvfølgelig i Philip Quasts skikkelse =D). Jeg har også lest ut boka "The City of Dreaming Books" av Walter Moers og den skuffa meg bittelitt fordi den hadde en direkte fenomenal tittel, men egentlig var litt kjedelig i mine øyne og for fantasifull (hvis den fantasifulle meg i det hele tatt kan få lov til å kritisere noe sånt ved en bok). Dessuten leser jeg nå en bok med noveller og der var det en genial en av Ray Bradbury som minnet meg på at jeg egentlig har veldig lyst til å lese noe sci-fi snart, men ikke sånt som skjer i verdensrommet. Jeg vil at det skal skje på jorden og at det heller skal figurere elementer som roboter eller være sånn som i den fantastiske "Flowers for Algernon" der atmosfæren egentlig er veldig realistisk, men science fiction likevel er helt riktig kategori å putte boka i. Angående "Flowers for Algernon" så sendte jeg nettopp av gårde anmeldelsen min av den boka (som er en anmeldelse som også har blitt postet her på bloggen min) til Dagsavisen siden de i år har et slags prosjekt der de poster anmeldelser av bøker og jeg ser på meg selv som ganske god på bokanmeldelser. Så føl dere fri til å krysse fingrene for at en anmeldelse skrevet av meg dukker opp i Dagsavisen for det hadde jo vært ganske så episk egentlig =0)
***
Men nå skal jeg egentlig ikke blogge noe særlig mer og heller lage solbærtoddy og lese og skrive litt kanskje og sånt og så skal jeg blogge igjen snart. I mellomtiden håper jeg alle som en har det supert og så bables vi! 🙂

Beslutninger og fornuftighet i et sedvanlig virrvarr av babbel og tankespill for et metaforisk piano som ikke er stemt =D

(Hi hi, tittelen min er ganske lang og meningsløs egentlig, det er gøy <3)
(Hi hi del 2, dette innlegget er fullt av digresjoner og er særdeles bablete, det er mer gøy <3 <3)
Hi hi del 3, denne parantesen her er bare med fordi jeg liker tallet 3 bedre enn tallet 2, det er mest gøy <3 <3 <3)

Men til poenget nå (tror jeg).
Siden sist har det vel egentlig ikke skjedd så mye, men det er bare to dager siden sist jeg blogga så dét er kanskje ikke så rart. Men jeg har tatt noen meget viktige beslutninger da og nummer 1 er dette. Jeg skal IKKE se Harald Zwarts versjon av "The Karate Kid" uansett hvor sjarmerende sønnen til Will Smith er. Det er ikke det at jeg har noe som helst i mot Harald Zwart (utenom at det er litt patetisk hvordan filmene hans alltid får litt ekstra omtale i norske medier bare fordi han er norsk), jeg syntes jo for eksempel den første Cody Banks-filmen var helt grei underholdning, men jeg har tatt et standpunkt og det er at jeg syns det å lage nye versjoner av gamle filmer er teit. I tillegg syns jeg det er litt sånn korrupt for i mine øyne utstråler det tanken "jeg vil tjene PENGER!!!" i mye større grad enn "jeg vil lage en fin film" eller "jeg vil prøve å fortelle noe dypsindig om menneskeheten via film-mediet" og sånt og jeg er ikke så naiv som jeg en gang var lenger, jeg innser jo at ting handler om penger for de fleste (jeg er jo egentlig veldig glad i penger selv egentlig), men jeg syns det blir så teit når det er så pinlig åpenbart at det er det som er motivasjonen for ting man gjør. Og jeg syns det er bedre å lage nye filmer, i stedet for nye versjoner av en eldre film og greit nok, jeg så nyversjonen av "Fame" i fjor høst (hallo, musikk og dans og sånt, Karoline-magnet med andre ord), men likevel er originalen best i de aller fleste tilfeller. Nå skal jeg innrømme at jeg personlig ikke var den største tilhengeren av "Karate Kid"-filmene fra 80-tallet (jeg hadde ingenting i mot dem, bevares, men jeg var mer interessert i musikaler og animasjonsfilmer allerede da jeg var yngre, med andre ord har jeg ikke forandret meg noe særlig sånn sett), men broren min som er fem år yngre enn meg elska dem. De og "Free Willy" og "Balto" blant annet så han en hel massevis på hytta gjennom oppveksten min og følgelig har jeg blitt litt glad i "Karate Kid" bare av innflytelse liksom. Og det desidert mest episke med dem var Pat Morita (som jeg syntes var kulhet deluxe) og der har vi en annen grunn til at jeg ikke skal se nyversjonen av "Karate Kid" uansett hva. Pat Morita er ikke med. Nå kan en selvsagt innvende at det er ganske naturlig siden han døde i 2005, men allikevel. Det blir liksom ikke det samme uten en gammel japansk fyr med skjegg og sans for bonsai-trær som er som en slags levende lykkekake med dypsindighet og gjennomklokhet og hele pakka. Så, nei, jeg skal ikke se "The Karate Kid" 2010-versjonen, det har jeg bestemt meg for!

Beslutning nummer 2 er dette: Jeg skal IKKE kjøpe Donald Duck kryssordblad igjen på veeeldig lenge, muligens aldri. Jeg kjøper det nemlig av og til og da av en eneste grunn og det er at man kan vinne premier. Men så glemmer jeg alltid, med kanskje to unntak ever, å sende inn og da er hele bladet verdiløst i mine øyne. For jeg syns de fleste oppgavene er så utrolig enkle at jeg går direkte inn for å løse dem på en måte som gjør at det blir litt vanskligere (via for eksempel å prøve å klare alt sammen inne i hodet og bare skrive inn løsningssetningen på en måte) og selv om jeg elsker ordspill og liknende syns jeg egentlig at kryssord er ganske kjedelig (med et lite unntak når det gjelder selvbyggerkryssord som jeg syns er kjempegøy og jeg liker også letekryssord og kodekryssord ganske godt). Og i mine øyne blir det når alt kommer til alt litt sånn at den eneste grunnen jeg ser til å løse kryssord er om man kan sende inn svaret og kanskje vinne noe og når man ikke en gang har et snev av risiko for å vinne noe så forsvinner moroa med det helt. Noe som igjen viser forskjellen mellom kryssord og for eksempel sudoku som jeg liker mye bedre, der har jeg ikke det spor av seiersønsker eller særlig med konkurranseinstinkt, der er gleden over å ha løst en oppgave seier nok. Dessuten syns jeg det er uendelig mye mer som er mye smartere å bruke penger på enn Donal Duck Kryssord uansett.

Jeg har i det hele tatt begynt å tenke skremmende fornuftig når det gjelder penger, før kjøpte jeg mye mer blader og ting, men nå tenker jeg liksom over ting som hvor lyst jeg egentlig har på ting. Jeg kjøper ganske sjelden Nemi-blader for eksempel for jeg gir når sannheten skal frem blaffen i nesten alt som ikke er "Nemi" i de bladene og jeg leser ut et Nemi-blad på under ti minutter uansett. Jeg pleide å kjøpe Det Nye hver måned, men fant ut i februar at de av en eller annen hjernedød grunn har tenkt å satse mer på mote (som er det temaet jeg leser desidert minst nøye i alle blader egentlig) og nå består av kanskje 10 % annet stoff og 90 % mote og utseende-fiksering, en utvikling som også gjør meg litt bekymret for "Det Nye" sin fremtid, så vidt jeg husker tok jo Inside også og fokuserte mer og mer på mote og er det i butikkene nå? Niks! Jeg tror Det Nye er i ferd med å grave sin egen grav, merk mine ord. Og så hadde jeg en kort periode der jeg hadde dilla på et engelsk Nintendo-blad før det plutselig slo meg at det egentlig var veldig mye i de bladene jeg ikke interesserte meg for og at det uansett er alt for dyrt å betale 100 kroner for et blad, ikke minst fordi det finnes maaange sider på nettet med Nintendo-tematikk og da kan jeg jo få dosen min der og spare de 100 kronene. Og ved å følge denne irriterende groende fornuftigheten er det nå et eneste blad jeg kjøper fast hver måned og det er [Mag] og det har hatt noen numre som har interessert meg veldig lite det og, så det kjøper jeg mest på grunn av potensiale siden det av og til dukker opp utgaver av det som er virkelig interessante. Dessuten er det kanskje det eneste jentebladet for tiden som ikke enten er for mote-fiksert, for barnslig, for fragmentert (i denne gruppen kommer Topp og Woman som jeg ser på som fragmentert fordi jeg opplever dem som mer og mer Se og hør-aktig i og med at de tar for seg saker, men behandler ting på en litt for overfladisk måte der jeg syns det hadde vært bedre med mer grundig tilnærming liksom) eller for dyrt. Unntaket er jo kjendisbryllup der Se og Hør er veeeldig grundige, for grundige nesten egentlig, jeg gir i hvert fall f i bryllupsvalsen til Petter Stordalen eller hvem som spilte. Dog, det må være moro å være så rik! Men [Mag] blir jo bare dyrere og dyrere det og da så jeg vet ikke… I alle fall har jeg nå nektet meg selv å gå innom bokhandler før etter bursdagen min siden jeg ikke klarer å gå innom de uten å kjøpe noe og strengt tatt har veldig mye jeg må få lest nå (noe som gjorde det desto mer fornuftig at jeg lånte bøker igjen på biblioteket på lørdag, noe jeg nesten angrer på siden jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få tid til alt). Hvis man kan utvikler bok-overdose så tror jeg kanskje jeg er litt i faresonen. Men med det sagt så varer fornuftigheten bare så langt, den stopper meg ikke fra å kjøpe is etter jobb fordi det er så varmt eller å kjøpe en bolle på kafeteria eller liknende. Og sjokolader har det med å rope på meg fra hyllene på Mix eller Narvesen så det er grenser liksom. Men jeg har blitt veldig flink til å ikke spise noe usunt de dagene jeg trener siden jeg føler at det hadde vært litt mot sin hensikt å trene og deretter kose seg med en sjokoladebolle eller en is eller noe sånt. Og jeg koser meg riktignok med snackerjacks i badekaret etter trening, men det er sukkerfritt så det gjelder ikke.

Og nå skulle jeg jo egentlig prate om ett eller annet ordentlig liksom, ta for meg et tema eller analysere en sang eller noe liknende, men så babler jeg i vei og nå føler jeg egentlig at dette innlegget er langt nok. Så av hensyn til alle som har lest helt hit og tenker med et sukk at "å, hvor mye lenger er det jeg skal holde ut da, godt at jeg syns Karoline er så genial ass, for ellers hadde jeg gitt opp for lengst" skal jeg sette punktum straks. Og så skal jeg blogge igjen snart tenker jeg og dere får ha det finfint i mellomtiden.

Karolinsk hilsen fra meg!

Snø og litt kort om duetellere <3

"For real though, imagine how it would feel going real slow down the highway of life with no regrets, no breaking your neck for respect or a paycheck. For real though, I'll take a break from the wheel and we'll throw the biggest block pary, everybody here. A weekend when we can breath, take it easy…"

– et vers fra sangen "96 000" (fra musikalen "In the heights"), en sang jeg oppfordrer alle til å gå å søke opp på youtube og lytte til sånn fem ganger etter hverandre selv om det vil innebære at dere går rundt og nynner på den i dagevis etterpå. Musikalambassadør Karoline slår til igjen, med andre ord.

Ellers så savner jeg Skrivebua veldig i dag og har til og med fundert på å late som om jeg var broren min som fortsatt ikke er for gammel sånn at jeg kunne fortsette å være der. Men det hadde føltes litt som juks og uærlighet og derfor tror jeg ikke det vil bli noe av, men det frister litt for jeg savner fellesskapet og det å få respons på alt mulig rart.

Og nå tenkte jeg å gi en blank kanarifugl i om jeg poster ting jeg har skrevet for ofte eller ei for jeg ble så utrolig inspirert i går morges da jeg satt og leste de siste sidene i boka "Å telle duer" av Marie-Sabine Roger. Det var en bok om en mann på 45 år ved navn Germain som ikke er spesielt smart egentlig og som bor i en campingvogn i bunnen av hagen til sin mor og lever et ganske kjedelig liv med en hyggelig kjæreste og noen venner, men ikke så mye mer. Så går han tilfeldigvis i parken og teller duer av og til og en dag sitter det en gammel dame der som driver med det samme og hun heter Margueritte. Og så utvikler det seg et nært vennskap mellom Germain og Margueritte der de snakker om livet og leser bøker sammen og det skjer egentlig ikke så mye i boka, men den er så herlig. Man blir kjempeglad i karakterene og det er en av de bøkene som er så stemningsfulle at man blir helt betatt, en bok som er så enkel og derfor så dyp og der det bare er vidunderlig koselig. Og "Å telle duer" er visst blitt film nå (men det ser ikke ut til at den har kommet på noen kinoer noe sted enda) og jeg tror det kan bli en veldig koselig film med en lun fransk stemning (boka jeg har lest er oversatt fra fransk) som jeg har veldig lyst til å få sett.

Og hovedgrunnen til at jeg likte "Å telle duer" så godt var språket i den. Historien fortelles nemlig av karakteren Germain og er så vidunderlig muntlig. Det er mer muntlig språk enn i det meste annet jeg leser egentlig, men det føles så riktig siden mye av poenget i historien er at karakteren Gerard syns å lese og å formulere seg er vanskelig og etter hvert begynner å se mer bruken av ord etter hvert som historien (som er bare 220 sider lang, men vakkerhet hele veien) utvikler seg. Og jeg elsket skrivestilen i boka og fikk lyst til å skrive noe liknende, prøve å skrive som om jeg var en mann som manglet ordene og prøvde å formidle noe uten et så veldig godt utgangspunkt og det er resultatet av det forsøket som jeg tenkte å poste her nå siden jeg til en viss grad føler at jeg fikk det til. Jeg syns det ble litt sånn utypisk meg hvordan det endte opp med litt banneord her og der og slike ting, men samtidig og litt mer dypt og tenksomt enn det ser ut ved første øyenkast sånn det er i "Å telle duer" også, der det fort viser seg at Germain egentlig er skikkelig tenksom og dypsindig, han har bare blitt undervurdert så mye at han har begynt å tro på det. Og ellers så er det jo nok et eksempel på hvordan jeg merkelig nok har skrevet en del som om jeg var en mannlig karakter i det siste og av en eller annen merkelig grunn nesten syns det blir enklere. I hvert fall er det veldig lett å leve seg inn i hvordan jeg tror en gutt tenker og det kan jo hende tolkningen min er helt bak mål, men likevel…

Og da bare poster jeg den historien min og avslutter med det dette innlegget =D

Snø

Det er rart for når jeg ser på kalenderen viser den da sigelig juni og
hvis jeg strekker hue ut av vindu mitt er det sommervinder jeg
kjenner og det er da for pokkers sol også. En sku tro hele tankene
ville være et helsikes junivær også, men nei da. Tankene er skrudd
på, det skal sies, på full styrke også, men de, tankene altså, de
er fulle av snø. Inni hue ser jeg snøfnugg, det ene etter det andre
og da må man liksom følge litt med da vøtt for ingen av dem er like.
Man kan nesten begynne å tro at de er det, men da vøtt er'e man ser
den lille ekstra greia ved det ene snøfnugget, som om den har et ekstra
hakk eller noe sånt, jeg e'kke sikker på hva man skal kalle det der.
I alle fall er det alltid forskjeller ute og går og nå får jeg liksom
lyst til å ta en digresjon om klokker som går og går og ikke kommer
til døra, men det har jo desidert ikke en verdens ting med saken å
gjøre. Men det er liksom det med å holde seg til poenget som er litt
kjedelig i grunnen, sjøl om jeg ser hvorfor folk tar seg bryet med det.
Uansett er hele greia at jeg tenker på snø likevel, snø og hvordan
det er litt sånn magisk. Du veit hvordan det faller så lett, legger
seg så tungt, sover lettere enn det sovner hvis en kan si det sånn
og tenker seg billedlig talt at det er som en søvn, at de sovner
etter hvert som de daler og akkurat det øyeblikket de treffer bakken
er i det særdeles midlertidige mellomlandet mellom virkelighet
og drøm. Det er en jævli sannsynlig tanke, forklarer også langt
på vei hvorfor det er så deilig å legge et snøfnugg på en bar håndflate
for det er jo grasalt kaldt, men de smelter liksom inn i deg, ikke
sant. Og man smelter jo inn i søvnen hen, bortsett fra at det er
mye mindre dramatisk enn med heksa i trollmannen fra Oz da. Og
kanskje har det smelta akkurat så mye snø inn i meg at jeg er
frossen innenfra og ut, det ville forklare hvorfor jeg fryser litt
selv nå når sola koker opp et helsikes spetakkel og selve himmern er
svidd gummi. Men det bidrar jo videre til at jeg tenker på snø da
og jeg tror det er fordi jeg er litt koko, jeg er i hvert fall ganske
idiot sånn i lengden. Jeg er ikke artikulitert eller hvordan de nå
en gang sier det ordet og tankene kommer litt sånn hulter til bulter,
men de kommer da i hvert fall, jeg er sikker på at noen har tanker
som ikke en gang rekker toget og det må da være verre. Samtidig
så er'e jo noe med at tankene er så uransakelige, de bare er der når
de er der og da kan man jo ikke styre noe særlig og vil de kretse som
en flokk med gribber over ord som snø så gjør de jo det. Jeg tenker
nå en gang på snø og fnugg og kuldespill og det er vel bare fordi
det plutselig passa seg sånn i følge skjebnen.

Det kan selvsagt skyldes at du lagde snøengler med glorie sist jeg så
deg også, men faen heller, jeg har da ikke tenkt å bli nostalgiker heller…

Glass og positiviteter =0)

Glass

Blankt speiles måneglimmer,
solens mange regnbuer,
fragmentene av ubrukt dag
og øyeblikk vi en dag vil dele

Ser inn i evigheten,
speider etter gjenskinnet av oss selv
og verden er speilvendt

men blank
*
Det over skrev jeg rett etter at jeg så ferdig filmen "Glasblåsarns barn", en film som var nydelig,et svensk eventyr (og Helge Jordal var med og jeg har en fascinasjon overfor Helge Jordals stemme som jeg har nevnt før og som gjorde at det at han var med var en ordentlig bonus) og jeg prøver så godt jeg kan å være mer minimalistisk for tida for jeg syns det er så alt for lett å overforklare. For tiden vil jeg skrive dikt som er enkle, men dypsindige og da er jo den lille utfordringen at man ikke akkurat bare kan bestemme seg for å være dypsindig og særlig ikke når man egentlig heller oppriktig talt er en mer naiv og overfladisk type som tar ting alt for bokstavelig og rett og slett er særdeles lite minimalistisk av seg i utgangspunktet, heller omvendt. Men det er utrolig fint å forsøke likevel og "Glasblåsarens barn" var en sånn film som virkelig inspirerte og minnet meg på at jeg virkelig må få lest mer av Maria Gripe for jeg har egentlig bare lest en eller to bøker av henne. Med andre ord ble min mentale liste over bøker jeg bør lese plutselig enda lengre.

Men altså (sånn for å skifte tema veldig plutselig) så fant jeg en utfordringsgreie på bloggen til Nattfall der man liksom skulle si seks positive ting om seg selv og poste et bilde og det følte jeg for siden jeg, til tross for at jeg har et ganske godt selvbilde, kan finne en hel masse mindre positive ting med meg selv like fullt. De negative sidene tenkte jeg dog ikke å fokusere på, i stedet skal jeg spre om meg med lovord angående meg selv. Hi hi =D

Seks positive ting om meg

1) Jeg er flink til å skrive. Ikke skriver jeg hver dag og riktignok er jeg enda mer flink til å prokrastinere, men når alt kommer til alt så er jeg flink til skriving. Jeg kan skrive en bursdagssang til moren min på fem minutter under bursdagsselskapet hennes, er på side ni på en historie jeg holder på med som skal handle om en mannlig hvitveis som ikke visner og følgelig blir vervet som hemmelig agent og malt blå fordi alle blåveis selvsagt er hvitveis i forkledning, jeg klarer Nanowrimo veldig bra og jeg har hodet fullt av ideer og harddisken full av dikt og noveller og påbegynte konsepter. Og for å være litt mer høy på pæra så vil jeg til og med påstå at jeg har en ganske fin skrivestil også, lett å lese, men full av sjarm og fine karolinske formuleringer som kan underbygge min indre barnslighet og naivitet på en fin måte.

2) Jeg er god til å finne det positive i ting og se magi i sånne småting som å trykke på bobleplast eller blåse såpebobler, se regnbuer i taket når sola faller inn akkurat slik og lukte på blokklys som dufter vanilje fordi de gir meg lyst på vanilje og jordbær, blåse løvetannfrø ut i lufta og å ligge i boblebadet etter trening med en tekopp, snackerjacks og lesestoff og føle at tiden er satt på pause, alt som eksisterer er der og da. Og jeg er av og til sur eller gretten jeg og, men det varer aldri lenge for man kan ikke være sur så lenge sola skinner eller man har solbærtoddy i en stor rød kopp med elefant på eller har en bok man leser på som er vidunderlighet. For livet er et eventyr og i eventyr ender det som regel godt!

3) Jeg er flink fordi jeg trener to ganger i uka. Jeg. Trener. To. Ganger. I. Uka. Må si det på en sånn måte bare for liksom å understreke det hele for her snakker vi tross alt om meg, Karoline Heldal-Lund, en person som kanskje er både bibliofil, kreativ og trivelig, men så absolutt aldri har vært noe sportslig i det hele tatt. Men nå har jeg i over et år trent to gange i uka på Condis treningsenter og det er absoutt noe å være stolt av. Og jeg liker til og med Linedance-timene bare for å gjøre det enda mer sykt. Heia meg sier bare jeg altså 😉

4) Jeg har utrolig peiling på musikaler. Ikke at det er noen overraskelse for noen som leser bloggen min, men likevel, det er veldig lite jeg ikke vet om musikaler og jeg får alltid 90% riktig minst hvis jeg tar tester om hvor mye jeg vet om musikaler i aviser eller på nettet. Sånn på rappen kan jeg for eksempel nevne at det finnes musikalversjon av både "Dr. Jekyll & Mr. Hyde", "Little Women", "Jane Eyre", "Sofies verden" og "Lord of the rings" og at det visstnok skal komme en musikal om Spiderman, at det visstnok finnes en "Jerry Springer: The Opera" (som jeg har lyst på å ha på cd, men cden koster over 500 norske kroner på Amazon og det er for dyrt i mine øyne), musikalen "Les Miserables" ble først skrevet på fransk og deretter oversatt til engelsk og det har nå kommet en oppfølger til musikalen "Phantom of the opera" som er satt opp i London. Og det er bare et utvalg fra mitt rikholdige lager av musikalkunnskap.

5) Jeg er flink til å tegne. Noen ting er jeg håpløs på å tegne for så vidt, men hovedsaklig så er jeg flink. Ikke sånn kjempefantastisk eller noe sånt, men flink tatt i betraktning at man faktisk skjønner hva det skal forestille når jeg tegner noe og er god til å tegne ansikter og jeg står jo bak de aller fleste headerne mine selv også. Dessuten liker jeg å tegne kjempemye og dermed øver jeg på det en del og nå er jeg skikkelig flink til å tegne stilleben og skyggelegge og i det hele tatt. Go me!

6) Jeg reddet en frosk en gang. Og jeg kysset den i tilfelle den ville bli en prins, men den forble bare en frosk og takket meg med å tisse på håndflaten min. Men likevel, uten min hjelp hadde den kanskje ikke kommet seg tilbake til tjernet den kom fra så det var en fryktelig god gjerning.

Og så har vi bilde:

Et bilde fra jul 2008 som viser at jeg dessverre ikke er særlig fotogen, men som i det store og det hele er greit nok og ganske så karolinsk =D
***
Så da har jeg nevnt positive ting ved meg og postet bilde (og gidder ikke å tagge noen, men føler du for å ta utfordringen er du helt velkommen) og bablet litt om ymse annet og nå skal jeg altså avslutte dette innlegget og gå og legge meg siden jeg egentlig må tidlig opp i morgen, noe jeg glemmer mens jeg holder på her. Og så bables vi!

humør, Egil Olsen (artisten, ikke fotballfyren) og tanker om en eventuell filmversjon av det åttende underverk :)

Det er så rart for da jeg våknet i dag var jeg ukarakteristisk nok i ganske dårlig humør. Jeg tenkte at i dag var jeg en nei-gris og så tenkte jeg dumme tanker mens jeg var på jobb og var overbevisst om at jeg bokstavelig talt ville dø av kjedsomhet. Og det er litt rart, men noen ganger er det en del av deg som vil forbli i dårlig humør, som nesten nyter det litt og for meg funker det aldri i lengden. Etter en stund glemmer jeg alltid at jeg egentlig er i dårlig humør og kjeder meg og så dukker sånne ekte smil opp og så ender jeg nesten opp med å glemme å ta pause fordi jeg er så inne i det jeg gjør og det er så fint. Og når det verste med livet mitt er at jeg av og til kjeder meg veldig så har jeg det jo ganske så bra. Og så er det juni og jeg elsker juni og det er bare tre uker til bursdagen min nå og det er også fint å tenke på selv om jeg blir eldgammel. Men jeg gleder meg likevel og i det hele tatt; juni er flotters!

Og i forigårs var det lørdag og da var det noe kalt Oslo Musikkfest og masse konserter rundt om i Oslo og jeg dro til noe kalt Kanonhallen som viste seg å være snaut ti minutters gange fra Hasle t-banestasjon (noe jeg skulle ha funnet ut før jeg gikk av på Karl Berners Plass og surret rundt og holdt på å gå i sirkler i nesten en halvtime siden jeg har så sykt dårlig stedsans). Der spilte Marte Wulff og hun har jeg ikke lyttet noe særlig til før, men hun hadde kjempefin stemme og var veldig søt og bohemisk. Men viktigst var artisten før henne; Egil Olsen. Jeg har pratet om ham før da jeg anmeldte cden hans "Nothing like the love I have for you" her: http://akimamontgomery.blogg.no/1254832424_nothing_like_the_love.html og selv om jeg har lyttet mye mer til musikalcder enn hans cd de siste månedene så er likevel "Nothing like the love I have for you" noe av det nydeligste jeg har kommet over og følgelig likte jeg det når jeg leste at Egil Olsen (og jeg snakker ikke om fotballfyren, andre har visst det samme navnet) var en av de som skulle spille i Oslo. Og han hadde en liten konsert, spilte fem, seks sanger (deriblant vidunderlige "Dot") og var rett og slett episk og han er veldig søt. Dessuten hadde jeg med cden hans og han signerte den og det er jo kongegenialt og nå har jeg lyst til å bli Egil Olsen-groupie. Han skal nemlig ha konsert i Oslo om to uker og det er bare litt over 125 kr for billetter så jeg vurderer veldig seriøst og dra dit. Det står om konserten her: http://www.rockefeller.no/jd170610.html og jeg skal vurdere litt opp og ned og nå en konklusjon i løpet av et par dager.

Ellers så lytter jeg for øyeblikket til musikalcd med "In the heights" og jeg tør sverge på at det er minst sjette gangen jeg har lånt den cden og i det hele tatt har jeg en liten mistanke om at jeg nok er en av dem som låner musikalcder på hovedfilialen oftest, men det er gøy og "In the heights" er en episk musikal og i følge det jeg har lest så skal den visst filmes og det kan bli skikkelig genialt. Og når vi snakker om filming så har jeg hørt at musikalene "Wicked" og "Spring Awakening" også skal filmes og sistnevnte særlig er jo jeg fryktelig spent på. For det er jo yndlingsmusikalen min og tenk om den blir Hollywoodifisert og de kutter alt som kan virke støtende og lar være å ta med sanger på grunn av noen ord som ikke tolvåringer bør høre. Og når "Spring Awakening" eventuelt blir film skal jeg så desidert se den, men i mine øyne kan de ikke kutte eller forandre noe som helst for sex-scenen og orgasmene er faktisk veldig viktige og en av yndlingstingene mine ved "Spring Awakening" er jo at den er vågal og tar opp temaer som er litt tabu, dessuten har jeg en ekkel følelse av at de sikkert hadde kuttet ut gay love-greia til Hanschen og Ernst fordi det teknisk sett kan sees som et lite biplott (selv om det selvfølgelig er minst like viktig som alt annet siden også det handler om hvordan nye følelser kan bryte frem under ungdomstiden). Og Moritz MÅ spilles av John Gallagher Jr. (hvis ikke de kan få tak i Adil som spilte ham i Norge, sistnevnte hadde jo vært superepisk!), Wendla MÅ spilles av Lea Michele og Melchior MÅ spilles av Jonathan Groff (skjønt noe få andre alternativer er tilgivelige i det tilfellet). Og jeg har en sånn skrekkvisjontanke inni hodet mitt med Zac Efron og 100% happy ending som skremmer meg så mye at jeg helt bokstavelig talt kjenner grøsset på ryggen, men jeg krysser fingrene for at de gjør det riktig (selv om det egentlig ikke høres ut som en så veldig filmbar musikal i mine øyne). Med "In the heights" er jeg derimot ikke det spor nervøs for den har jeg et mer avslappet forhold til, den er bare en musikal, "Spring Awakening" er verdens åttende underverk (og det minner meg på at jeg må lytte til den cden igjen nå straks og så synge med av full hals mens jeg gleder meg over å ha verdens beste musikalmusikk i øregangene).

Men nå skal jeg kanskje lage meg litt te eller noe sånt og finne på noe annet enn blogging og så babler jeg igjen senere og til da får alle ha det utmerket 🙂

Cloud cuckoo lander-innlegget mitt =D

Heisann, jeg har ikke så mye spennende å melde og jeg har skrevet to laaange tekster som jeg så har revurdert og så revurdert og kommet frem til at jeg kan bable om noen av de tingene jeg vurderte å bable om senere, sånn for å unngå et milelangt innlegg liksom. I stedet har jeg lest en del på tvtropes fordi det er genialitet deluxe og hele pakka.
Og jeg har funnet ut at jeg har lyst til å skape karakterer som passer her: http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/CloudCuckooLander en dag da og det er jo noe. Det er rett og slett en kategori for figurer som lever oppe i skyene og er litt merkelige og jeg elsker sånne figurer.

Og angående sistnevnte så må jeg innrømme at hovedgrunnen til at jeg har pynta noe lyktestolper med koselige beskjeder skrevet på post-it lapper ikke er et ønske om å oppmuntre andre (slik jeg har sagt før), men fordi det høres ut som en typisk Cloud Cuckoo Lander-ting å gjøre. Hele meg er fylt med et ønske om å minne om Stargirl fra Jerry Spinnelis bok med samme navn eller Luna Lovegood og dette har jeg til og med skrevet en sang om nå og den er sånn:

Cloud cuckoo lander-song <3

I want to be a cloud cuckoo lander,
one manic pixie girl in the skies,
weird, full of quirks and always quite random,
take everyone by surprise

Stargirl and Luna Lovegood is idols,
more unique than the rest are they too
I want to be like them so I simply
write little songs and sing them to you

I don't know if you can decide to be
a strange elusive flower with wings
or a fish out of water
or a dancer on air,
somehow something truly rare

I want to seem more lifelike than others,
never be boring, never feel sad
Make up another language and speak it,
oh, there is so much fun to be had

Lamp post is kind of epic and awesome,
I think they have a secret to tell
If I see certain words that seems crazy,
they must be magic spells

I don't know if you can decide to be
a strange elusive flower with wings
or a fish out of water
or a dancer on air,
somehow something truly rare

I just know that I don't wanna touch the ground,
but be a butterfly, fly away
and sing a fairytale song
that would fit during the ending of a Disney Movie
***
Og hvis jeg noen gang blir medlem av et band så håper jeg at vi synger sanger som denne sangen, med tekster som i stor grad er inspirert av tvtropes-besøk og der fokuset på merkelighet er større enn fokuset på fornuft og at ting henger ordentlig sammen. Og jeg merker at jeg skulle ønske jeg var i et band som spilte musikk inspirert av indie-musikk, pop-musikk og musikalmusikk og der noen andre sto for musikken og syngingen, mens jeg holdt meg mer i kulissene og skrev sangene, sånn i tillegg til å finne på ting vi kunne krevet før en konsert som ville gitt oss spalteplass i Dagbladets fredagsmagasins spalte om ting musikere ønsker før konserter fordi vi liksom kunne ønske oss veldig rare ting. For eksempel kunne jeg bestemt at vi skulle kreve en frosk før hver konsert som vi så kunne kysse siden de jo kunne blitt prinser som vi kunne bruke som roadies. Og nå liker jeg hvor fantasien min flr meg av gårde og med et smil over det på leppene skal jeg avslutte dette totalt episke (les: forholdsvis innholdsløse) innlegget siden jeg egentlig nok dessverre er nødt til å legge meg nå. Vi bables i hvert fall 🙂

Oppsummeringsinnlegg 5

På sedvanlig karolinsk vis er det en bitteliten del av meg som syns det er dumt at innlegget mitt om "The order of odd-fish" er ukommentert (i hvert fall i det jeg skriver dette innlegget), men så er det en større del som tenker "skitt au, jeg er klar for nye bloggingseventyr" og så er det nettopp det som skjer. Her er jeg, liksom 🙂

Anyway så har jeg det finfint og livet mitt er like alminnelig og innholdsløst som vanlig, men det gjør på en måte ingenting for nå skriver kalenderen juni og juni er yndlingsmåneden min. I bunn og grunn er det det viktigste. Og jeg leser "Paper Towns" av John Green (som jeg begynte på i morges) nå og den er finfin, jeg har mange ideer og jeg syns dette er en fin dag og nå sitter jeg her. Nå er det meg og tastaturet og et lite ønske om å oppsummere mai på litterært og filmatisk vis slik som jeg har gjort før med andre måneder. Og da setter jeg i gang:

Oppsummering av litterære og filmatiske opplevelser for mai (en måned der jeg har lest nesten bekymrende mye)

BØKER

– The selected works of T.S. Spivet av Reif Larsen

En fascinerende bok om unge genier, reiser med tog over store amerikanske strekninger og alt og ingenting samtidig som er ganske så umulig å beskrive, men så absolutt verdt å lese. Terningkast 5!

– Denne kjærligheten av Johann Grip

En fin diktsamling med kjærlighetstematikk som i mine øyne likevel blir litt for banal i lengden. Terningkast 4!

– Primtallenes ensomhet av Paolo Giardino

En vakker og fascinerende bok om primtall og relasjoner og ensomhet som var sår og nydelig. Terningkast 5!

– Kaja (1988-2008) av Olav Gunnar Ballo

En vakker skildring av et liv og en historie fra virkeligheten som berører. Terningkast 4!

– Mare Frigoris av Tor Ærlig

En dypsindig grafisk roman som gir meg følelsen av at det er en hel masse symbolikk på gang og som var både interessant og velskrevet og tegnet. Terningkast 4!

– Skrivefest av Tove Nilsen

En bok om litteratur og om det å skrive som passer perfekt for lesehester og forfatterspirer. Terningkast 5!

– Filmklubben av David Gilmour

En bok der jeg ikke vet helt hva jeg syns, men likte filmaspektet og ellers syns det var en helt grei bok, men med en del svakheter like fullt. Terningkast 3!

– Zookose av Rune Salvesen

En strålende fascinerende samling noveller som omhandler undergangen og har en dirrende intens stemning ved seg. Terningkast 5!

– Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig av Kim Hiorthøy

En nydelig bok som er tynn, men mer tankevekkende enn mange mursteinbøker kan drømme om. Virkelig vakker og velskrevet og i sin enkelhet ufattelig dyp. Terningkast 6!

– The order of Odd-Fish av James Kennedy

En bok jeg har anmeldt i innlegget før dette og som kort oppsummert er absurd, original og genial og en slags blanding av "Alice i Eventyrland", Abarat-bøkene, Douglas Adams og Monty Python og samtidig like artikulert som en hvilken som helst Harry Potter-bok. Terningkast 5!

– Møt meg, møt meg, møt meg av Nils-Øivind Haagensen

En veldig fin bok om å reise som er interessant og herlig skrevet med en stemning som er ganske så vidunderlig. Terningkast 4!

FILM

– Just my luck

En søt romantisk komedie som gir god underholdning og ikke akkurat er full av overraskelser, men som duger fint når man vil se film og ikke føler for å trenge å tenke. Terningkast 4!

– Rocket Science

En smart dramakomedie med en sympatisk hovedperson som er fin og interessant og på mange måter vel verdt å se. Terningkast 5!

– Moving North (10 short dance films)

En film som er akkurat det tittelen lover, ti kortfilmer med temaet dans på hvert sitt vis som er i varierende kvalitet, men hovedsaklig var fin. Terningkast 4!

– Tales of Beatrix Potter (starring the royal ballet)

En film der Beatrix Potters søte historier fremføres i danseversjoner akkompagnert av nydelig musikk og stemningsfullt fotografi. Terningkast 4!
***
Så en kan kort oppsummert konkludere med at jeg sviktet filmtittinga litt i mai, men til gjengjeld leste veldig mange bøker. Og en kan også la være å konkludere med noe som helst, uansett er hele poenget at mai har vært en måned med fine kulturelle opplevelser. Mai er fint rett og slett 🙂

Men nå skal jeg egentlig la babbel være babbel og finne på noe annet (som å skrive eller å lese eller andre greier) og så bables vi nok snart igjen. I mellomtiden ønsker jeg alle en finfin første juni og =D