Kan noen pakke for meg?

Forklaringen på innleggstittelen er det selsomme faktum at jeg i morgen skal dra på hytta på Stavern der jeg og moren min skal være i to uker. Og jeg har enda ikke begynt å pakke… At vi bare har Nrk på hytta gjør meg egentlig ikke noe for jeg merker at jeg i det siste har vært utrolig uinteressert i tv-titting. Selv SYTYCD bryr jeg meg veldig lite om (selv om det har sin naturlige årsak i at denne sesongen er forbannet og at den ene danseren som virkelig var verdt å følge på måtte droppe ut på grunn av skade og da er det ingen grunn til å se på, dessuten leser jeg så mye spoilere på nettet at nyhetsverdien blir omtrent ikke-eksisterende) for tida og hvis jeg først ser på tv er det aller mest praktiske Disney Channel siden man der slipper å tenke (noe som i grunnen er litt behagelig siden jeg egentlig tenker alt for mye). Men så er jeg utrolig glad i internett og det har vi ikke der (selv om jeg kan få tittet innom nettet så smått grunnet nett-tilgang ved en matbutikk, men det er bare snakk om kvartersturer max fire ganger i løpet av to uker så jeg vil nok være litt out of the loop) og av den grunn må jeg pakke datamaskin til å skrive på mulige romanprosjekter, min søte bærbare dvd-spiller, maaasse filmer, maaange bøker, litt spill til Nintendo DS-en min og maaange cder (vi har cd-spiller der heldigvis). Og ikke noe av det har jeg begynt å pakke enda…

Jeg skulle hatt en robot, en som hadde en umiddelbar forståelse for hva slags filmer, bøker og cder som ville komme til å friste meg under hytteturer og så der og som hjalp meg med å pakke, organisere og i det hele tatt få noe gjort. Den hadde ikke trengt å være pen, hadde ikke en gang trengt å likne særlig på meg (selv om det i grunnen hadde sett litt kult ut), alt den hadde trengt var å hjelpe meg for bør en ta sekk eller mange bæreposer og hvilke musikalcder bør en pakke i vesken så de kan spilles for full musikk i bilen? Det er mange spørsmål, vel så mange svar og igjen, jeg skulle hatt en robot.

Og forøvrig så hadde jeg egentlig ingen storslått plan for dette innlegget utenom å altså nevne at jeg skal to uker på hytta og vil være lite på nettet av den grunnen og at det altså vil bli en ny bloggferie, noe jeg satser på at lesere vil takle helt utmerket 🙂 I disse to ukene håper jeg alle har det finfint og så bables vi rundt niende august eller deromkring da det på den negative siden vil være tilbake til virkeligheten, men på den positive siden vil være bare rundt tre ukers tid før "Toy Story 3" kommer på kino og jeg ellers har ymse andre kino-planer sannsynligvis og i tillegg vil kunne begynne en ny "låne tre filmer i uka på hovedfilialen"-periode, aspekter som gjør at livet nok bare vil fortsette å være herlig =D

Nå har jeg ikke noen fancy ide til avslutning så jeg poster et dikt jeg skrev forleden dag og så går vi de neste ukene i møte på poetisk vis!

Kronblader

Tenk deg hele himmelen som en blomst
med kronbladene som faller av,
blir til stjerner
og skinner så hvert indre eureka skrus på

tenk på at det en dag vil bli høst
og husk nattehimmelen på sene desemberkvelder

at kronbladene er så mange og himmelen så dyp
med nye frø som triller inn i galaksens kriker og avkroker,
bærer med seg ekkoet av andre himler som nå er bare stjerner

I’ve experienced EPICNESS because of Rhys Thomas and his darling publishers + a review gone english =D

Dearest readers, this post will be in english seeing as I'm going to post something in english later on in this blogpost and there must be order and stuff like that. Hope that's alright and now I'll dig right into it. Not so long ago I read a book called "The Suicide Club" and I LOVED it, I underlined great sentences, were on the edge of my seat and put on the "shelf of awesomeness" as soon as I finished it, meaning that it at this point in time stands beside my six other favorite books ever on a shelf. And then I wrote this post about it: http://akimamontgomery.blogg.no/1278790408_the_suicide_club_av_r.html and now something epic has happened. It just so happened that the authors (Rhys Thomas) publishers came across my review and awesomely enough they translated it to english so that Rhys Thomas (who is british if I'm not totally mislead in some way or another) could read it. And that alone is EPIC! Then they contacted me on Facebook telling me about all this and also telling me that they were willing to send Rhys Thomas newest book to me. So far so good and this last sunday I found a message from Rhys Thomas himself on Facebook where he thanked me for my review and asked for my mail-address so he could send me the english translation so that I could post it on my blog. Then he would link to it on his Facebook-page and on his blog meaning more exposure for my dear www.akimamontgomery.blogg.no, something that is a great bonus in my opinion. And I sent him my mail-address, got the translation attached to a mail I got and he asked me to send my address so that they can send his newest book to me free of charge. So it's totally EPIC WIN! all the way. Getting in touch with a cool author that is really thankful for my review, getting a book for free soon (that I'd already decided that I at some point would have to read seeing as I'm planning to read EVERYTHING Rhys Thomas ever publishes), exposure for my blog; in short everything is epic about it and all I did was review a book I really loved 😉

And now I'm going to post the english translation of my post about "The Suicide Club", enjoy!

The Suicide Club by Rhys Thomas = EPICNESS! 

"Call me Ishmael. Apparently, you have to have a good line to start a book so I stole that one from Moby-Dick, which is a book about a whale that I've never read."

So begins The Suicide Club by Rhys Thomas and from this epic start it only goes uphill (and also downhill, but in a whole other way which I?ll come back to). And I am so glad that I bought this book, which I did for just one reason, namely that a character in the book writes a note to the main character in the book in which it says "My mother says I'm not allowed to speak to you anymore" and then the main character answers by writing on the note "Are you going to listen to her?? and she responds by drawing the two of them like Eskimos and writing underneath "Eskimo Friends" and earlier in the book it has turned out that is the name of her gang and so she has drawn something that means that she wants them to continue to meet. And I?m explaining myself really badly but it is a really sweet drawing which is actually in the book too as an illustration, almost to create the illusion that perhaps this is not pure and simple fiction and it is such a moment that shines with naivety and a beautiful childlike harmony, something the book otherwise doesn?t exactly have so much of.

 And I LOVE this book (and it feels almost slightly wrong to love a book with a title like this, but I can?t do anything about that), and I?m going to talk more about it in a way that may seem long and subjective and with a badly hidden agenda that what I want most of all is that YOU, dear reader, will run to the train or the tube or to a horse and carriage for its sake, so that you get yourself to Norli bookshop in the centre of Oslo and buy this book at once (or order it on the net and or put it on your must-read list or whatever). It is absolutely the coolest, loveliest, most intense and engaging book that I have read all year long.

The Suicide Club is author Rhys Thomas?s debut novel and this is the synopsis on the back cover:Craig Bartlett-Taylor was always trying to kill himself, but when he took an overdose at the back of Mrs Kenna's classroom, Richie thought he'd finally succeeded: it was a real-life Worst Case Scenario. But then the new kid, Freddy, steps in and saves Craig's life, and for Richie the lure of this mysterious newcomer is irresistible. Freddy is like nobody Richie has ever met. Dark, sardonic and dangerous, he gives flight to Richie's imagination, introducing him to a way of life he'd never thought possible.But when a night-time prank goes gut-wrenchingly wrong, Richie begins to question Freddy's motives, and all too soon he finds himself committed to a sinister pact, with inescapably tragic consequences. It's true that Freddy saved a life – but could he take one, too? With great wit and an unflinching eye for the muddle and drama of adolescence, "The Suicide Club" is a pitch-perfect portrait of teenage disaffection that sets boy against boy, imagination against reason – and, ultimately, life against death.

 I can?t actually tell you too much more about the plot because I want you to experience this book for yourselves and besides that, it?s the type of book which one doesn?t love because of what happens in it but because of the writing style and how intense it is. Because it is intense. I read an awful lot, but I have not experienced the type of experience that this book gave me in a long time, maybe never. It was so intense that I underlined beautiful passages and sentences (of which there are loads), wrote notes in the margin when something extra fascinating happened and all told it was so amazing and engaging that it was almost indescribable. I had major problems putting the book to one side because something was happening in it the whole time and that?s not to say that there was masses of action, but that there was such a murmur about the book (if one can use such a word about a book). As I said, it was intense and in such a way that even when quite daily occurrences are being related, other gruesome things are also happening like people committing suicide and a guy killing the school?s mascot (an eagle) and it is so dramatic the whole time, but it?s done in such a fashion that it makes an even stronger impression because it?s told in the same manner as the book?s less dramatic moments, and that lends such a simplicity to the book which at the same time is both sexy and exciting and makes everything so alive and moreover so genuine. I hope people understand what I mean as I feel it?s really hard to write about this book since it meant so much to me but at the same time it deserves to be talked about, it deserves obsessing over and its own fan sites and masses of attention. It?s just so good.

The book?s main character is a young guy called Richard Harper and he tells the story in the first person and I think this is great as I like the first person narrative in books a lot (even if I am actually better at writing things in the third person myself) and Richard Harper becomes so genuine and alive for me that it was almost scary; he is in any case absolutely one of the most realistic characters I have read about and that may have something to do with how self-analytical and thoughtful he is. Here we have a character that does stupid things, certain things he doesn?t mean to do, who acts before he thinks, and he recognises this in himself but can?t stop himself, and that is so easy to relate to. That even if you don?t necessarily do so many stupid things yourself, if you are too sensible, whatever way you express what you?re thinking it will sound stupid in any case, because that?s how it comes out in words and so you may regret it and think that it would have been much better if you had just kept your mouth shut. This feeling is so well expressed that it makes you have so much sympathy for Richard Harper even if he makes choices that you feel are so wrong that you want to scream at him to leave it alone. He is basically so human and has so much self-doubt, he wonders whether he actually is bad and analyses himself the whole time and that just makes him so human, so totally human that it?s almost painful, but most of all engaging and emotional.
 Here are some parts of the book which show how epic it is (with small commentaries in brackets):

"Little cotton-wool balls of cloud were in the sky and I knew that the day was going to turn into one of those days that you look back on because something magical happens and it gets ingrained into your memory. Nothing ever happens on such days; there's just something in the air, you know?"

(I think that?s so great because it?s so easy to recognise and I?ve really thought that myself before)

"I returned to my window and looked down to the patio. I wondered what would happen if my skeleton fell limply on to it. It would take only a few seconds, perhaps less. The act of jumping would be instantaneous – that's all it would take; a snap decision, over in an instant. I had no intention of actually doing it, of course, but it started me thinking. Is killing yourself a slow steady climb, a decision reached by degrees? Or just an opportunity meeting a circumstance – the right place at the right time? One moment of madness or clarity and it could all be over, surely. I looked long and hard at the patio, at the lines running at right angles to one another between the slabs."

 (What I like here is how it describes a situation when you are sitting and looking at something you?ve seen a thousand times before but it inspires new thoughts and it?s just such experiences that make the most recognisable things feel completely new)

"The whole room was turning like those slow-motion cameras that photograph the stars wheeling in the sky over the course of a whole night."

 (Beautiful)

"I'm glad I still feel the pain because it reinforces the fact that I'm still human, but I don't feel any happiness any more. That end of the spectrum is closed to me now."

(So sad but at the same time I recognise the thought that you can feel happy about having feelings at all, even if they are unpleasant ones, as they show that you?re human, but that may be because I?m not particularly emotional, I hardly ever cry and I can seem colder than I am because inside feelings aren?t necessarily visible on the outside. And it?s a little bit that way with Richard Harper in the book too: he?s full of feelings but sometimes he isn?t able to show them and therefore seems more apathetic than he really is)

"His words were so lucid they flowed over me like syrup. All of the others were now staring at their sheets of paper like they were in a trance. I took my friends in, one by one, a turn of the head for each of them. Their faces flickered in the candlelight, each in their own little world. My head spun a little with the vodka and nicotine. I forgot that I was holding the cigarette in my left hand and, as I looked at it's sulphuric embers and at the smoke washing up, out, twirling, spinning, pirouetting into the sky with the cryptic symbolism that I would never know but would always feel, I looked upon the opening line of Freddy's paper: The Official Charter of the Suicide Club."

(I think this description of the cigarette is so beautiful, so original that I melt a little every time I read it)
"The air was cool and refreshing, the clouds low and threatening rain. The wind was up and it felt like the whole atmosphere was writhing with life, like it was desperate to, I don't know, do something. Like it was restless. Just like me."

 (At the same time that this is poetic and creates amazing images, it?s also so natural and wonderful, the whole book has this combination and it makes for a really magical reader experience)

"Added to this, I loved his philosophy. I know at our age lots of people spout their teenage musings, and there was an element of that to Freddy, but it didn't dampen the impact of what he said. What he believed ang true in me. He saw the world as a beautiful, poetic place where anything was possible, just as long as you didn't let anything get you down. If you looked into his tunnel of belief you didn't have to worry about what was going on to the right and the left. There was no room for explanation, for science, for coldness. Humans couldn't be explained."

(So wonderfully written)
"It was one of those nights where the air seems heavier than normal, like it's pregnant with rain."

(Beautiful)

"I kept looking at the water in my glass. There were two bubbles stuck to the bottom. I watched them closely. At last one of them set itself free and headed for the surface. As soon as it went. its friend joined it and they scorched for the surface, wobbling as they went to their inevitable deaths."

(Wow! This reminds me of how I feel I can see something and so stare intensely at a pattern on a wall or something, it?s like something you can see yourself reflected in, but you can?t put it into words, and yet here it is. A good vibe or something)
*
 And I could quote a whole load more of the book because it?s so quotable and so full of original sentences, but I can?t quote the whole book because that would be a bit too much so I?ll leave it be with the excerpts I?ve given and talk more instead a bit about other aspects of the book. I?ve mentioned that is brilliantly written, has a main character that I became completely engaged with and that it?s extremely intense, but it?s more than that too. It gives me the feeling that I?ve been involved in something that wasn?t totally safe and that was so exciting. If you are so into a book when you are reading, it?s a bit like a trance, and then when you put the book to one side you have to blink a few times before coming back to reality. Another interesting thing was that it is one of the most depressing books I have read as it starts with a near suicide and just goes downhill from there as I?ve mentioned. Things seem to be more or less hopeless, but there is just a sliver of hope and even if the ending isn?t exactly 100% idyllic it seems as though things are getting better and that?s great. In that way it actually becomes a really optimistic book as there is light on the horizon and even if things aren?t going to get completely perfect it means that the book becomes extra realistic because that?s the way things are. Things work out as a rule, however hopeless everything can seem, and at the same time the world doesn?t ever suddenly seem like a fantastic place. The world is a combination of good things and bad things and it?s a case of meeting the positive with a smile and the negative with the hope that things will get better, because after all you at least have hope and that?s better than nothing. And I was actually a little bit worried about the ending of the book because it?s anything but a predictable book and you could never see how it would end, but I love the ending (even if I hate it a little because in the end it is an end and I think there is something depressing about finishing a book you really like), it feels so right in a way and I love that in a book.

In addition the book really seems about everything that is young and that is perhaps the only negative thing about it in that it contains references to things which are here and now, and will not necessarily seem current say in twenty years? time, so it could be that it will later will outdated. But I liked the popular references and I liked how the book was at times so realistic in its young people?s speech and style, like it could have been in a blog or something, that was in any case to my taste. I also love the character of Toby (and that has nothing to do with youth speech or anything like what I?ve just been talking about, but it was just another thing I wanted to mention). 

 So I don?t have much more to say other than to underline how I?m using the world ?love? a lot now, but it is actually the right word to use for The Suicide Club by Rhys Thomas, a little like how I discovered Spring Awakening last year, and how there was a feeling that we belonged together in some way. I don?t know when I will read The Suicide Club again, but I know that I will always remember it for the magical experience it gave me and how it made me feel extra alive, like when you have wind in your hair, it was that kind of experience in book form and gave that impression. So this long, winding piece has tried to put into words something that feels impossible to put into words because it?s so special. And I will read more by Rhys Thomas, he?s now one of my favourite writers and I?m so happy that I found this book in Norli. There are some small things you could criticise but the good things are so good. What a great book. Imagine that if I could one day write something that gives someone the same feelings that The Suicide Club gave me, then the world would be perfect! (Insert daydream about writerly epicness here?)
***
And the conclusion is Rhys Thomas is one of the coolest persons imagineable (well worth reading books by and equally worth obsessing about) and I'm a lucky girl!

Kjære leser, jeg har vært i London og her er litt om det og litt om mine finfine innkjøp <3

Oi, er du her allerede, kjære leser? Det var litt tidligere enn jeg forventet, men bevares, de er så absolutt velkommen. Bare sett deg godt ned i stolen/sofaen/på benken/alt annet det kan tenkes at du sitter på så lenge du sitter siden det er det desidert mest komfortable og så skal jeg by på dette innlegget. Jeg har dessverre ikke noe å servere, men jeg ser du har med deg den tekoppen/brusflasken/vannglasset/isteen (stryk ut det som ikke passer og så håper jeg det går greit for deg hvis ingenting passer for jeg vil nødig at du skal mangle evnen til å konsentrere deg om skriveriene mine grunnet tørst) og da skal nok alt gå greit. Sånn, har de det fint nå? Så bra =D Da skal jeg begynne å bable om ting jeg gjorde i forrige uke. Å, du vet det allerede? Ja, forresten, jeg nevnte det jo så smått i mitt forrige innlegg. Beklager, det går litt over styr av og til. Men jeg kan jo fortelle littegrann hvis det er oki doki. Det er det? Så fabelaktig! Da setter jeg i gang, du må unnskylde at jeg er litt treg med å komme til poenget.

Tirsdag 13. juli var en fin dag. Jeg husker ikke været, men det var for så vidt ikke i tankene mine i det hele tatt. Det som derimot var i tankene mine var ferie, den tirsdagen tok jeg og moren min nemlig toget til Stavanger. Selve togturen var i grunnen ikke så spennende, men dramatikken begynte så snart vi ankom Stavanger, der moren min fikk den geniale ideen at hun kunne ramle ned tre trappetrinn. Dette var et smart valg fra hennes side siden det skaffet henne umiddelbar oppmerksomhet, noen sjarmerende arr og ekstra mye bekymring fra min side hele resten av turen da jeg ba henne pent om å ikke falle hver gang hun skulle gå ned eller opp en trapp. Etter det var det ikke noen form for drama før flere dager senere da vi så på storslått og høyverdig teater, dvs. musikalen "Wicked", men andre ingredienser var det mye av. Vi hadde for eksempel sightseeing, altså at meg og onkelen min gikk rundt i Stavanger og tittet mens jeg sikkert imponerte kraftig siden jeg greide å la være å shoppe, fylt som jeg var med en drøm om å spare shoppingen til London, en drøm som så absolutt gikk i oppfyllelse. Og jeg så mange episoder av Buffy igjen og fikk endeligvis sett "Bowling for Columbine" og "Kung-Fu Panda" som jeg ikke hadde sett og det var interessant og fint også. Men Stavanger er bare en bikarakter i denne oppsummeringen, London var det virkelig fine og det er det ti gode grunner til:

1) Vi var heldige med været for det var mesteparten av tiden riktig behagelig, hverken for varmt eller for kaldt og med frisk vind som rufset håret vårt til på en herlig måte.
2) Alle tre restaurantene vi spiste på var på hver sin måte utmerkede og den ene var ekstra koselig og het "Giraffe" og hadde kjempegod mat, deilig sommerlig musikk med afrikanske rytmer og nydelig design som virkelig oppmuntret.
3) Musikalbesøk sto på plakaten og derfor har jeg nå sett "Wicked" og den var episkhet. Jeg syns riktignok at plottet var litt stresset gjennom og det vekte ikke tårer og latter og alle følelser på samme måte som "Spring Awakening" på Oslo Nye, men de var dritflinke til å synge, musikken var så flott at det var helt magisk og historien har jo alt man trenger så jeg er kjempefornøyd!
4) Vi besøkte akvarium med haier og skillpadder og liknende fascinasjonsobjekter og det var fint og inspirerende. Dessverre så jeg ingen frosker og det var av naturlige grunner ingen elefanter til stede, men det er kult å se haier svømme forbi deg bak glass og slikt og det var mye å se på.
5) Jeg har fått tak i mange blader og det var ikke alle bladene som var like gode kjøp, men god underholdning er det jo uansett hvis man føler for å lese noe litt overfladisk.
6) Det var masse gateartister like ved Themsen så vi så folk i Disney-kostyme eller folk som danset elektrisk boogie eller liknende og jeg elsker sånt, gateartister syns jeg er stilig.
7) Hotellet hadde internett sånn at jeg kunne være litt oppdatert i hvert fall. Jeg vet, jeg er alt for nettavhengig, men hva kan man gjøre…
8) Jeg var på en HMV (en stor butikk med masse cder og filmer og spill og sånt noe) og der kjøpte jeg noen nye filmer.
9) På den samme HMV-butikken hadde de mange musikalcder og jeg gikk litt berserk og kjøpte like greit ti nye cder.
10) Jeg var på Waterstone og akkurat den Waterstone-butikken jeg var på er Europas største bokhandel og hadde seks etasjer og var med andre ord et paradis for en bibliofil person som meg. Der gikk jeg enda mer berserk og kjøpte tretten bøker. Det var gøy! Å bære kofferter da vi i går skulle hjem fra London var litt mindre gøy, men det gikk nå på et vis så livet er fint. Og jeg har tretten til bøker å velge mellom neste gang jeg skal lese på noe.

Så det har altså vært en finfin tur og nå er jeg hjemme og det er litt mindre finfint, men det går greit og dessuten skrev jeg et dikt jeg ble ganske fornøyd med i stad og en episk ting har hendt som jeg skal bable om i mitt neste blogginnlegg så jeg er happy! Og nå er dere alle sikkert fryktferdelig nysgjerrig på hva jeg har kjøpt så det skal jeg nevne her nå, avslutte blogginnlegget med å nevne alle mine nye innkjøp:

Filmer Karoline har kjøpt i London

– The Imaginarium of Doctor Parnassus

Kjøpt fordi jeg for så vidt likte filmen da jeg så den på kino selv om jeg ikke skjønte så mye av den. Var ikke særlig dyr og har et nydelig cover og derfor kjøpte jeg den.

– Mysterious Skin

Kjøpt fordi Nattfall har snakket så pent om den og jeg i grunnen er enig i at Joseph Gordon-Lewitt er pen. Høres ellers interessant ut og selv hvis det ikke skulle være min type film så vil den passe godt inn i filmsamlingen min.

– Little Shop of Horrors (musikalfilmen altså)

Kjøpt fordi jeg har sett den ene versjonen av filmen på flere butikker, men musikalfilmen har virket umulig å få tak i og nå fant jeg den og derfor kjøpte jeg den. Gleder meg til å se den selv om Ellen Greene har den mest spesielle sangstemmen jeg noensinne har hørt og jeg ikke helt er sikker på om det er noe positivt.

– Pushing Daisies sesong 1 & 2

Kjøpt fordi jeg liker den serien, bare har sett første sesong og Kristin Chenoweth er med. Dessuten var de to sesongene bare litt dyrere enn en sesong er i Norge og det gjør det jo i grunnen til et smart kjøp.

Cder Karoline har kjøpt i London

– 39 steps

Kjøpt fordi den hadde et kult cover og jeg tenkte at jeg kunne kjøpe noe som var helt ukjent for meg og. Trodde det var en musikal med crim noir-detektivplott, visste seg å være cd med mest instrumental musikk og ikke spesielt interessant. Vil dog være perfekt hvis jeg skulle trenge stemningsskapende musikk uten sang til når jeg skriver på noe så vil være perfekt under Nanowrimo.

– John Barrowman at his very best

Kjøpt fordi John Barrowman synger veldig bra og han på cden jeg kjøpte skal synge masse musikalsanger. Dessuten en av de mennene som er så pen at det nesten er litt synd han er homofil og jeg syns folk som kommer i den kategorien er ganske interessante egentlig.

– In the heights

Kjøpt fordi det er en musikalcd jeg har lånt over syv ganger fra musikkavdelingen på Deichmanskes hovedfilial og musikken er skikkelig engasjerende i den musikalen. Dessuten er sangen "95 000" genialt underholdende og alene grunn nok til å like musikalen.

– Sister Act (musikalen)

Kjøpt fordi det er en musikal jeg har lyttet litt til på Spotify og musikken er ganske så fengende, noe som ikke er noen overraskelse siden Alan Menken står bak musikken og han har laget masse episk musikk før (musikken i "The little mermaid" for eksempel, bare for å komme med et godt eksempel). Er nok en musikal der man må være litt i det rette humøret, men god underholdning vil det hvert fall være.

– Forbidden Broadway (Special Victims Unit)

Kjøpt fordi det er en cd med masse sanger som gjør narr av musikaler ved å ha nye tekster til kjente musikalmelodier. Mest morsomt hvis man i utgangspunktet har en del peiling på musikaler og til tider fryktelig artig.

– Beauty and the Beast (musikalen)

Kjøpt fordi jeg elsker musikken i den filmen og i musikalen har Susan Egan (dvs. Megara) hovedrollen og hun har dritkul stemme. Veldig smart kjøp siden det er noen ekstra superskjønne scener der Belle og Udyret leser sammen og det bare gjør det enda mer romantisk å lytte til.

– Company

Kjøpt fordi det er en veldig interessant og sofistikert musikal signert geniet Stephen Sondheim (han står bak musikalen "Sweeney Todd" og beviser ikke det genialitet så vet ikke jeg) og dessuten er det helt fantastisk å lytte til Raul Esparza synge "Being Alive".

– Spamalot

Kjøpt fordi det er en fryktelig underholdende Monthy Python-inspirert musikal og den har en del veldig kule sanger. Dessuten er Christian Borle med på den cden og han er veldig søt og har finfin stemme. Og Sara Ramirez synger fantastisk!

– Kristina

Kjøpt fordi det er den engelske versjonen av musikalen "Kristina från Duvemåla" som Benny og Bjørn fra Abba står bak og Helen Sjöholm har skikkelig bra stemme. Har i tillegg veldig vakker musikk og opptil flere episke sangnumre så vel verdt å kjøpe.

– Songs for a new world

Kjøpt fordi jeg er fan av Jason Robert Brown og det er en musikalcd med mange virkelig fantastiske sanger. Dessuten er vokalistene utrolig imponerende og tekstene er dype og gjennomtenkte de og.

Bøker Karoline har kjøpt i London

– All my friends are superheroes av Andrew Kaufman

Kjøpt fordi den så interessant ut og hadde et sjarmerende cover. Visste seg å være en nydelig liten historie om superhelter og kjærlighet og liknende episkheter og tok veldig kort tid å lese ut. Vil nok leses mange ganger siden den er liten, søt og veldig herlig skrevet.

– The secret history av Donna Tartt

Kjøpt fordi den har fått sykt gode kritikker og hørtes besnærende ut. Veldig tykk og ikke noe jeg har tenkt å lese med en gang, men noe jeg tror jeg vil like siden den høres litt mystisk ut på en god måte.

– Little People av Tom Holt

Kjøpt fordi den hadde kjempesøtt cover og visstnok skal handle om feer og slikt noe. Har fått litt bekymrende kritikker på Goodreads, men ser interessant ut og jeg tror den blir fint lesestoff uansett.

– All is illuminated av Jonathan Safran Foer

Kjøpt fordi den i følge Nattfall er helt fantastisk og jeg bare har hørt positive ting om den. Litt bekymret siden den typografisk sett ser ut som den vil ta litt tid å komme inn i, men jeg tror den er interessant og jeg er helt enig i at forfatteren har et veldig fint navn.

– Breathers av S. G. Browne

Kjøpt fordi den omtales på baksiden som en romantisk komedie med zombier og ser veldig engasjerende, morsom og fin ut. Dessuten er coveret direkte vakkert!

– Cavalier and Clay av Michael Chabon

Kjøpt fordi Imma snakket så pent om den og den så fin ut. Dessuten virker det som en sånn bok som ikke er så engasjerende i begynnelsen, men er helt konge når man kommer inn i den (hvis den konversasjonen jeg leste et sted midt inne i boka da jeg bladde litt i den i bokhandelen er noe å gå ut i fra). Og så hadde den kult cover.

– If on a winter night a traveller av Italo Calvino

Kjøpt fordi den snakker direkte til leseren og så veldig awesome ut (og i følge tvtropes så er den det og, awesome altså). Dessuten leser jeg på den nå og føler meg ordentlig intellektuell og det er kult.

– The mysterious Benedict Society and the Perilous Journey av Trenton Lee Stewart

Kjøpt fordi den er oppfølger til en bok som, til tross for at den nok er ment for litt yngre personer enn meg, virkelig falt i smak da jeg leste den.

– The sky is everywhere av Jandy Nelson

Kjøpt fordi den er veldig vakker utseendemessig og jeg har lest om den på nettet og syns den høres fin ut. Virker som en ungdomsbok etter mitt hjerte.

– Dreaming of Amelia av Jaclyn Moriarty

Kjøpt fordi jeg har lest nesten alt Jaclyn Moriarty har gitt ut og fordi jeg liker navnet Amelia veldig godt. Virker ellers som en svært underholdende ungdomsbok som i tillegg er tykk nok til at folk sikkert blir imponert når de ser meg lese på den.

– Love Stargirl av Jerry Spinelli

Kjøpt fordi det er oppfølgeren til en bok jeg virkelig elsker og handler om min desiderte favoritt blant alle litterære karakterer. Litt nervøs siden jeg har hørt litt delte meninger om den, men den har søtt cover og ser fin ut og jeg tror den vil være nydelig lesning.

– Leviathan av Scott Westerfield

Kjøpt fordi jeg likte "Uglies" av samme forfatter og det er første bok i en fantasy-serie. Dessuten tror jeg nok den kan være veldig spennende og det er jo en god ting.

– Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan

Kjøpt fordi jeg har lest alt annet John Green (mannen bak "Looking for Alaska") har skrevet og fordi jeg har hørt at den er skikkelig episk. Har bladd i den og den virker fabelaktig så den er nok blant bøkene jeg skal lese mens jeg er på Stavern.
***
Så jeg har fått tak i mye i London, kjære leser, ja det må jeg si. Å, sitter de der og måper? Sitter de der og tenker "milde matematiker, hun har jo vært aldeles sprø"? Leser, det går helt fint, de vet, jeg har hørt tals om min merkfundighet før, jeg og det gjør meg ingen verdens ting. Nå vil jeg jo ha enormt mye å kose meg med! Og nå, er dette innlegget ferdigskrevet, vips er det postet på nettet og de er fri til å lese som helst de vil. God fornøyelse da, kjære leser, kos dem og ha en fortsatt fin dag. Karolinsk hilsen fra meg =D

Uke 28 (Om planer og sånt) =D

Jeg har hatt en fryktelig lat helg der jeg hovedsaklig har spilt nintendo ds, lest eller vært på nettet og det har i grunnen vært ganske fint selv om jeg til dels føler at jeg kaster bort tida litt. Men likevel, livet er fint og jeg har funnet nydelighetmusikk på Spotify, deriblant en sang ved navn "Picking Oranges" sunget av en eller annen ved navn Leddra Chapman som jeg aldri har hørt om før, men som er en virkelig vakker sang som jeg har lyttet til opp til flere ganger i løpet av de siste dagene, deriblant akkurat nå og det er herlig, jeg anbefaler folk å lytte til den. Og så har jeg skrevet dikt fordi jeg plutselig har følt meg litt poetisk og et av de diktene tenkte jeg å avslutte dette innlegget med, men det er fortsatt en liten stund til avslutningen kommer siden jeg må komme med mine enkle forklaringer på hvorfor denne uka blir episk =D

Jeg skal til Stavanger (!) snart, kjøre litt buss og masse tog og ende opp på vestlandet der jeg og mamma skal tilbringe to dager hos den ene onkelen min (en onkel som er veldig, veldig kul siden han er engasjert, snill, kreativ og har en gigantisk dvd-samling). Der satser jeg på at det blir store doser filmtitting, spising av pizza fra Dolly Dimples og lesing (og en skal heller ikke se bort i fra at jeg ser mitt snitt til å se yndlingsepisodene mine av Buffy igjen). Med andre ord, det blir fint og det eneste som kan bli litt kjedelig er den laaange togturen til Stavanger, men tatt i betraktning at jeg har tenkt å ta med bok, nintendo ds, notatbok og blyant, kjøpe aviser og blader og kanskje også pakke med meg kortstokk og yatzy så tror jeg nok det vil gå greit. Og hele tiden på vei til Stavanger og i Stavanger har jeg i tillegg gleden over at jeg har det morsomt mens andre jobber og slikt og kan le smålig og ondskapsfullt så mye mitt hjerte ville begjære (om det altså skulle begjære det mot all formodning).

Og så er jeg altså i Stavanger, noe som er finfint og derefter, come thursday, går turen til London for mamma, denne nevnte onkelen min og meg. Mamma på sin side gruer seg jo til flyturen, men jeg gleder meg til alt for jeg ELSKER London, det er en av mine desiderte yndlingsbyer og jeg var der sist høsten 2005 og det føles jo uendelig lenge siden. Men nå skal jeg dit igjen og der skal jeg så absolutt prøve å huske å være litt flink til å ta bilder for det er jeg vanligvis ikke så flink til å få gjort. Enda viktigere dog er mine planer om å kjøpe maaasse bøker og musikalcder og jeg kan faktisk få shoppet en del og for jeg har faktisk en hel del penger på kontoen min nå. Det blir så moro 🙂 Og såå skal vi på musikal og se "Wicked" og jeg gleder meg sykt for jeg er kjempeglad i musikken i den musikalen og historien er vidunderlig og det er bare flott. Dessuten er jo "Spring Awakening" yndlingsmusikalen min, men "Wicked kommer på en klar andreplass (Les Miserables er på tredje plass hvis noen skulle lure) og da innebærer jo det at jeg skal se "Wicked" at jeg vil få sett begge favorittmusikalene mine i løpet av 2010 og det er jo episk (dessuten har jeg ikke sett "Wicked" enda og med tanke på hvor mye jeg har lyttet til den cden min så er det jo jammen på tide) og ting er fiiint! Så i London blir det shopping og musikaler og besøk på restauranter og rett og slett veldig gøy antakelig og der skal jeg altså være fra torsdag til søndag og igjen, jeg gleder meg!

Så er det tilbake til virkeligheten i en uke før jeg skal på hytta, men det er jo langt unna, nå er det mest London- og Stavanger-tur jeg tenker på og som jeg har telt ned til i ukesvis og nå er det plutselig så nære, så nære. Og siden jeg altså skal på tur og sånt vil internettmulighetene mine nok være noe begrenset, sånn i tillegg til at internett ikke akkurat vil være hovedprioriteten min når jeg er på ferie. Dermed vil jeg ikke blogge igjen før neste mandag, men det går sikkert greit. Og det kan godt tenkes jeg er innom internett, men bloggen min har en liten ferie altså =0)

Og nå skal jeg avslutte dette lille innlegget med et dikt jeg skrev forleden dag og det er dette:

Fargegjemsel

En regnbue banker seg ut av mitt bryst
med nyansenes sans for å åle seg frem,
jeg er lastet med farger fra drømmenes kyst,
men vet ikke lenger hva som er mitt hjem

Jeg mistet meg selv i en fargefylt dop
av inntrykk der alle systemer ble glemt
og i tankene spinnes et kaleidoskop
der magiske fnugg av pastell er blitt gjemt

I et ønske om å finne ut hvor man var
finnes bare et ekko når en går seg vill,
dette ekkoet av alle ukjente svar
som man en gang en tid kjente spørsmålet til

Nå er spørsmål så fjerne og svar en så nær
og en skimter seg selv i et tåkefullt speil
der ens gjenskinn forteller en at man jo er
selv om noe er borte og noe gått feil

Og da er kanskje noe blitt funnet på ny,
som en perle i glitrende skimt av magi,
kanskje resten så kan pusles sammen og by
på en helhet som ingen helt kan forutsi

Uansett er jeg litt som en fjær i det blå,
like lett, like skjør og samtidig så tyst
som en himmel før stormer som drager står på,
som en regnbue bankende ut av mitt bryst
***
Hvis noen har noen tips til bøker som det anbefales at jeg ser etter London er det forøvrig bare å nevne det. Jeg kommer jo til å gå rundt i digre bokhandler og da er det bare praktisk med tips. Det er ikke sikkert jeg følger tipsene, men det kan godt hende og hvis du altså har en forfatter du digger eller en bok du anbefaler på det sterkeste er det med andre ord bare å nevne det.

The Suicide Club av Rhys Thomas = EPICNESS!

"Call me Ishmael. Apparently, you have to have a good line to start a book so I stole that one from Moby-Dick, which is a book about a whale that I've never read."

Slik begynner "The Suicide Club" av Rhys Thomas og fra denne episke begynnelsen går det bare oppover (og også nedover, men på en helt annen måte som jeg skal komme tilbake til). Og jeg er så glad for at jeg kjøpte denne boka, noe jeg gjorde av en eneste grunn, nemlig at en karakter i boka skriver en lapp til hovedpersonen i boka der det står "My mother says I'm not allowed to speak to you anymore" og så svarer hovedpersonen med å skrive på lappen "Are you going to listen to her? og så svarer hun med å tegne de to som to eskimoer og skriver under "Eskimo Friends" og tidligere i boka har det kommet frem at det er navnet hennes på deres team og siden hun har tegnet det betyr det at hun vil at de fortsatt skal treffes. Og jeg forklarer meg veldig dårlig, men det er en veldig søt tegning som faktisk er med i boka som en illustrasjon for liksom å skape en illusjon av at dette ikke er ren og skjær fiksjon kanskje og det er liksom et sånt øyeblikk som glitrer av naivitet og skjønn barnlig harmoni, noe boka ellers ikke akkurat har så mye av.

Og jeg ELSKER denne boka (og det føles nesten litt feil å elske en bok med en sånn tittel, men jeg kan ikke noe for det) og skal bable videre i vei om den i dette innlegget som kan bli både langt og subjektivt og med en dårlig skjult agenda om at jeg vil at nettopp DU, kjære leser, skal løpe til tog eller t-bane eller hest og kjerre for den saks skyld, dra til Norli bokhandel i Oslo sentrum og kjøpe denne boka med en gang (eller bestille den på nettet eller sette den på to-read lister eller hva som helst). Jeg er betatt og dette er desidert den flotteste, herligste, mest intense og engasjerende boka jeg har lest i hele år!


"The Suicide Club" er debutromanen til forfatteren Rhys Thomas og dette er synopsiset på baksiden av boka:

Craig Bartlett-Taylor was always trying to kill himself, but when he took an overdose at the back of Mrs Kenna's classroom, Richie thought he'd finally succeeded: it was a real-life Worst Case Scenario. But then the new kid, Freddy, steps in and saves Craig's life, and for Richie the lure of this mysterious newcomer is irresistible. Freddy is like nobody Richie has ever met. Dark, sardonic and dangerous, he gives flight to Richie's imagination, introducing him to a way of life he'd never thought possible.But when a night-time prank goes gut-wrenchingly wrong, Richie begins to question Freddy's motives, and all too soon he finds himself committed to a sinister pact, with inescapably tragic consequences. It's true that Freddy saved a life – but could he take one, too? With great wit and an unflinching eye for the muddle and drama of adolescence, "The Suicide Club" is a pitch-perfect portrait of teenage disaffection that sets boy against boy, imagination against reason – and, ultimately, life against death.

Jeg kan egentlig ikke fortelle så veldig mye mer om plottet for jeg vil at alle skal oppleve denne boka selv og dessuten er det en sånn bok som man ikke elsker på grunn av hva som skjer, men på grunn av skrivestilen og hvor intenst det er. For intenst er det. Jeg leser veldig masse, men en sånn opplevelse som denne boka ga meg har jeg ikke opplevd på lenge, kanskje aldri. Her var det sånn at jeg streket under vakre avsnitt og setninger (noe det er masse av), skrev notater i margen der det skjedde noe ekstra fascinerende og i det hele tatt var så sykt engasjert at det er nesten ubeskrivelig. Jeg hadde store problemer med å legge fra meg boka fordi det skjedde noe hele tiden og det er ikke altså dermed sagt at det var massevis av action, men det var en sånn murring ved boka (om man kan bruke et sånt ord om en bok). Den var som sagt intens og det på en sånn stille måte der ting fortelles å, så hverdagslig hele veien og det samtidig skjer sånne grusomme greier som at personer begår selvmord og en fyr dreper skolens maskot (en ørn) og det er dramatikk hele veien, men så gjør det ekstra sterkt inntrykk siden det fortelles på samme måte som bokas mindre dramatiske øyeblikk, det gir en sånn ekkelhet til boka som på samme tid er både pirrende og berusende og gjør alt så levende og dessuten så ekte. Jeg håper folk forstår hva jeg mener for jeg syns det er ekstra vanskelig å skrive om denne boka siden den ga meg så mye og likevel så fortjener boka jo å bli bablet om, den fortjener obsessing og egne fansider, fanfiction og massevis av oppmerksomhet. Den er nemlig så fin <3

Bokas hovedperson er unggutten Richard Harper og historien fortelles i jeg-form av ham og det syns jeg er fint for jeg liker jeg-form i bøker veldig godt (selv om jeg merkelig nok klarer bedre å skrive ting i tredjepersonsform når jeg skriver selv) og Richard Harper ble så ekte og levende for meg at det nesten var skremmende, han er i alle fall en av de desidert mest realistiske karakterene jeg har lest om og det kan ha litt med hvor selvanalytisk og tenksom han er. Her har vi en karakter som gjør dumme ting, sier ting han ikke mener og handler før han tenker og han anerkjenner det selv, men klarer ikke å stoppe seg selv og det er så lett å kjenne seg igjen i. Og det selv om man ikke nødvendigvis gjør så mye dumt, men er for ærlig eller for personlig og av og til tenker at uansett hvordan jeg formulerer det jeg tenker så vil det høres dumt ut, men så må man sette ord på det likevel og så angrer man kanskje og tenker at det hadde vært mye bedre om man bare holdt kjeft. Denne følelsen liksom er så godt formidlet og det gjør at man har mye sympati overfor Richard Harper selv når han gjør valg som man føler er så feil at man vil skrike til ham om å la det være. Han er rett og slett menneskelig og han tviler på seg selv, han lurer av og til på om han faktisk er ond og han analyserer seg selv hele tiden og i bunn og grunn så er han bare menneskelig, så inderlig menneskelig at det nesten er smertefullt, men aller mest engasjerende og følelsesskapende.

Og nå skal jeg trekke frem noen utdrag fra boka for å gi flere grunner til at den er episk (med små kommenterer i parantes som ikke er i kursiv etter hvert utdrag for å si litt om hvorfor jeg liker det.):

"Little cotton-wool balls of cloud were in the sky and I knew that the day was going to turn into one of those days that you look back on because something magical happens and it gets ingrained into your memory. Nothing ever happens on such days; there's just something in the air, you know?"

(Det der syns jeg er så fint fordi det er så lett å kjenne seg igjen i det og jeg har tenkt veldig likt selv før.)

"I returned to my window and looked down to the patio. I wondered what would happen if my skeleton fell limply on to it. It would take only a few seconds, perhaps less. The act of jumping would be instantaneous – that's all it would take; a snap decision, over in an instant. I had no intention of actually doing it, of course, but it started me thinking. Is killing yourself a slow steady climb, a decision reached by degrees? Or just an opportunity meeting a circumstance – the right place at the right time? One moment of madness or clarity and it could all be over, surely. I looked long and hard at the patio, at the lines running at right angles to one another between the slabs."

(Det jeg liker her er hvordan det beskriver en sånn situasjon der man sitter og ser på noe man har sett på tusen ganger før, men så gir det nye tanker og det er jo sånne opplevelser som gjør at selv det mest kjente opptil flere ganger kan kjennes helt nytt.)

"The whole room was turning like those slow-motion cameras that photograph the stars wheeling in the sky over the course of a whole night."

(Vakkerhet 1)

"I'm glad I still feel the pain because it reinforces the fact that I'm still human, but I don't feel any happiness any more. That end of the spectrum is closed to me now."

(Så trist og samtidig så kjenner jeg igjen den tanken litt om å føle lettelse over å kjenne følelser selv om de er ubehagelige siden de viser at man er menneskelig, men det kan være fordi jeg ikke er noe utpreget følelsesmenneske egentlig, jeg gråter sjelden og tenker at jeg kanskje kan virke mer kald enn jeg er fordi følelsene er på innsiden og ikke nødvendigvis syns på utsiden. Og sånn er det litt med Richard Harper i boka også, han er full av følelser, men noen ganger klarer han ikke å vise dem og virker dermed mer apatisk enn han er.)

"His words were so lucid they flowed over me like syrup. All of the others were now staring at their sheets of paper like they were in a trance. I took my friends in, one by one, a turn of the head for each of them. Their faces flickered in the candlelight, each in their own little world. My head spun a little with the vodka and nicotine. I forgot that I was holding the cigarette in my left hand and, as I looked at it's sulphuric embers and at the smoke washing up, out, twirling, spinning, pirouetting into the sky with the cryptic symbolism that I would never know but would always feel, I looked upon the opening line of Freddy's paper: The Official Charter of the Suicide Club."

(Det om sigaretten særlig er så vakkert syns jeg, så nydelig beskrivende at jeg smelter litt til hver gang jeg leser det.)

"The air was cool and refreshing, the clouds low and threatening rain. The wind was up and it felt like the whole atmosphere was writhing with life, like it was desperate to, I don't know, do something. Like it was restless. Just like me."

(På samme tid som det er poetisk og skaper fine bilder inne i hodet så er det også så jordnært og muntlig, hele boka har denne kombinasjonen og det skaper en oppriktig magisk leseropplevelse.)

"Added to this, I loved his philosophy. I know at our age lots of people spout their teenage musings, and there was an element of that to Freddy, but it didn't dampen the impact of what he said. What he believed ang true in me. He saw the world as a beautiful, poetic place where anything was possible, just as long as you didn't let anything get you down. If you looked into his tunnel of belief you didn't have to worry about what was going on to the right and the left. There was no room for explanation, for science, for coldness. Humans couldn't be explained."

(Så herlig skrevet <3)

"It was one of those nights where the air seems heavier than normal, like it's pregnant with rain."

(Vakkerhet 2)

"I kept looking at the water in my glass. There were two bubbles stuck to the bottom. I watched them closely. At last one of them set itself free and headed for the surface. As soon as it went. its friend joined it and they scorched for the surface, wobbling as they went to their inevitable deaths."

(Wow! Dessuten minner det meg om hvordan jeg av og til ikke vet hvor jeg skal se hen og så stirrer intenst på et mønster på en vegg eller noe sånt, det er liksom en sånn greie mange kan kjenne seg igjen i, men som ingen formidler i ord, men her er det. God fornøyelse eller noe sånt…)
*
Og jeg kunne sitert en hel masse mer ved boka for den er virkelig siterbar og full av nydelige setninger, men jeg kan ikke sitere hele boka for det ville blitt litt for mye selv for meg så jeg skal la det være med de utdragene og heller bable mer om andre aspekter ved boka litt. Jeg har nevnt at den er fantastisk skrevet, har en hovedperson som jeg ble kjempeengasjert i og at den er ekstremt intens, men det er liksom mer enn det. Den ga meg en sånn følelse av at jeg var med på noe som ikke var helt trygt og det var så berusende. Og man er så inne i boka når man leser, det er litt som en transe der man legger fra seg boka og må blunke noen ganger for å komme inn i virkeligheten igjen. En annen interessant ting ved boka er at den er noe av det mest deprimerende jeg har lest for den starter med et nesten-selvmord og derifra kommer det jeg nevnte i begynnelsen om at ting bare går nedover fra der av. Ting virker etter hvert bare mer og mer håpløst, men så er det et snev av håp likevel for om slutten ikke er hundre prosent idyll så virker det som om ting bedrer seg og det er det fine. Sånn sett blir det likevel en veldig optimistisk bok for det er et lys i horisonten og det at ting likevel ikke blir helt perfekt gjør at boka blir ekstra realistisk for det er sånn det er. Ting ordner seg som regel uansett hvor håpløst noe kan virke og samtidig så blir ikke verden plutselig fantastisk. Verden er en kombinasjon av fine ting og dårlige ting og da handler det om å møte det positive med et smil og det negative med et håp om at ting vil bedre seg for da har man i alle fall håpet og det er bedre enn ikke noe. Og jeg var faktisk litt bekymret for slutten på denne boka for det er en alt annet enn forutsigbar bok og man kunne aldri se for seg hvordan det ville ende, men jeg elsker slutten her (selv om jeg hater det litt for at det i det hele tatt er en slutt siden jeg syns det er noe deprimerende ved å bli ferdig med en bok man virkelig liker), den føles så riktig på en måte og jeg elsker det i bøker.

I tillegg så er boka veldig ungdommelig og det er kanskje det eneste å si noe negativt om for siden boka har referanser til ting som er aktuelle nå, men ikke nødvendigvis særlig aktuelle om for eksempel tjue år så kan det hende at den vil føles utdatert senere. Men jeg likte de popkulturelle referansene jeg da og jeg likte hvordan boka til tider var så realistisk ungdommelig språkmessig og stilmessig sett at det like gjerne kunne vært i en blogg eller noe, det falt i hvert fall i smak hos meg. Jeg elsker også karakteren Toby (og det har ikke noe med ungdommelighet i språket eller noe som helst av det jeg skriver om i akkurat dette avsnittet, men det var liksom også en ting jeg følte jeg ville nevne).

Og jeg har ikke så mye mer å si utenom å understreke hvordan jeg bruker ordet "elsker" mye nå, men det er faktisk det rette ordet å bruke for "The Suicide Club" av Rhys Thomas funket litt på samme måten som da jeg oppdaget "Spring Awakening" i fjor, at det klikket, at jeg hadde møtt på en sjelevenn, at vi hørte sammen på en måte. Jeg vet ikke når jeg vil lese "The Suicide Club" igjen, men jeg vet at jeg alltid vil huske den for det var en magisk opplevelse og det er som om å føle seg ekstra levende når man har vinden i håret, det var en sånn opplevelse i bokform og derfor dette innlegget. Derfor dette lange, snirklete innlegget som prøver å sette ord på noe som nesten føles umulig å sette ord på fordi det var så spesielt. Og jeg skal lese mer av Rhys Thomas, han er fra nå av en av mine yndlingsforfattere og jeg bøyer meg i støvet og takker ingen spesiell for at jeg fant denne boka på Norli. Den er <3 og jeg gir den terningkast 6 (for det er sikkert småting en kunne kritisert, men de gode tingene er så gode at en sekser er høyst fortjent. Å, fine boka 🙂 Tenk om jeg en dag kunne skrevet noe som ga noen den følelsen "The Suicide Club" ga meg, da hadde verden vært perfekt! (Innsett dagdrømming om samme forfattermessige episkhet her…)
***
Ellers så skal jeg ikke bable om noe annet nå, men jeg skal prøve å få blogget igjen på mandag og så bables vi. Karolinsk hilsen fra meg! =D

Ymse musikalgenialiteter på youtube og annen babbel =D

Jeg har tenkt litt siden jeg tenker for mye og jeg lurer på om noen personer (og med noen mener jeg "meg") er kulere på nettet enn i virkeligheten. Utenfor nettet føler jeg at jeg sier ufattelig mye rart og dumt og i tillegg er for personlig, for selvsentrert og for merkelig, men på nettet føler jeg at jeg er så mye mer artikulert og i tillegg sier masse flere ting som kan kategoriseres som episk. Det har selvsagt en sammenheng med at man kan kladde mer før man skal skrive noe på Facebook eller en blogg og dermed kan det jeg sier virke mye mer gjennomtenkt, men uansett så syns jeg at jeg er mye mer episk i skriftlig form enn hva jeg er ellers. Og dette er bare en tanke forøvrig og jeg kan jo ikke se meg selv utenfra på samme måte som andre og jeg skriver heller ikke denne tanken for å sanke trøst eller noe sånt, jeg bare funderer.

Og ellers så lytter jeg til en del finfin musikk på Spotify for tiden og jeg har blitt så glad i Spotify. Det er jo et pluss at det er masse god musikalmusikk der, men utenom det så er det liksom en hel masse episk musikk som ikke er fra musikaler også og nå har jeg en sånn periode der jeg lytter til artister jeg ikke har hørt om før og så titter jeg på relaterte artister og finner andre artister som er helt ukjente og så lager jeg nå en ny playlist med singer-songwriter/pop/indie-aktige sanger som er fine og inspirerende og det er ultrafenomenal bruk av tida føler jeg. Ellers så kjeder jeg meg en del for livet mitt er kongen av innholdsløshet for tida, men neste uke blir utmerket og det gjør all kjedsommelighet tolererbar. Og så leser jeg på en genial bok skrevet av en som heter Rhys Thomas og der boka har tittelen "The Suicide Club" og på en måte føles det nesten litt feil å like en bok med en sånn tittel, men jeg kan ikke noe for det for den er så herlig skrevet og jeg elsker skrivestilen og jeg forguder Rhys Thomas litt akkurat nå og jeg elsker at jeg igjen leser en bok jeg virkelig, virkelig liker for det er så mange bøker jeg syns er greie nok, men ikke noe stort, men denne er flotthet! Dere kan med andre ord sannsynligvis forvente dere en anmeldelse når jeg er ferdig med den 🙂 Å, bøker er <3

Men nå skal jeg ikke bable særlig mye mer og i stedet skal jeg poste linker til youtube og ymse musikal-genialiteter der som musikal-humor og musikalsangnydelighet og liknende og det blir om ikke annet fantastisk moro å skrive om.

Ymse kule musikalgenialiteter på youtube

En ting jeg har fått hekta på er å lytte til Kyle Riabko (som har spilt Melchior i "Spring Awakening) synge sangen "Left Behind" fra samme musikal. Ellers så syns jeg jo Jonathan Groff er den kuleste Melchior-en generelt sett siden han synger på cden min, men akkurat med sangen "Left Behind" er det som å lytte til fløyel når jeg lytter til Kyle Riabko. Han er søt, spiller gitar fint og jeg har sett en nydelig versjon av "Left Behind" sunget av ham før, men nå har jeg funnet en enda finere versjon og den kan sees her: http://www.youtube.com/watch?v=mhahUC27FhA. Jeg får så sommerfølelse av å lytte til ham for det er så stilig og så inderlig og så vakkert og jeg har blitt litt betatt rett og slett, betatt av hvor fint det er. Og sangen er jo nydelig fra før, men her er det ekstra-nydelig liksom, så ja. Fint <3

En annen ting jeg har oppdaget er to humor-ting som er så gøyale at de neste hadde fortjent egne innlegg der jeg bare obsessa over de. Og det ene er denne: http://www.youtube.com/watch?v=_dprUZL-QvQ&feature=related. Her ser man en fenomenal kombinasjon av musikalen "Avenue Q" og musikalen "Fiddler on the roof" med skuespillere fra hver av oppsetningene. Poenget er da altså at de tar to musikaler som er veldig forskjellige og kombinerer dem med et resultat som er svært så artig. Selvsagt er det er fordel om man kjenner til begge musikalene godt, men det er nok å bare kjenne til en av dem og det er i hvert fall et potpurri av sanger fra hver av musikalene satt sammen i en ny setting med masse humor til som krydder. Og det høres muligens ikke like episk ut som det er, men det er episk, virkelig 😉

En tredje ting er en annen kombinasjon av musikaler og det er den som ga meg den skikkelige latterkrampen siden man her får se hvordan det hadde gått til hvis karakterene i "Spring Awakening" (og her har man også skuespillere fra den oppsetningen) hadde vært med i "Grease" og det er genialt. Selvsagt er det også her en stor fordel jeg har siden jeg kjenner musikalen "Spring Awakening" ut og inn og i tillegg har god kjennskap til "Grease" og, men det er uansett veldig festlig og kult og noe av det mest geniale jeg har kommet over på lenge. Men som "Spring Awakening"-fan er det altså ekstra fabelaktig og jeg har fått veldig dilla på å se på denne miksen opptil flere ganger og denne flottheten kan sees her: http://www.youtube.com/watch?v=7ClGq-HH4Xg. Som bonusmateriale for "Glee"-fans, en kategori jeg også kommer under så er Lea Michele med på både denne "Spring Awakening" møter "Grease-kombinasjonen og "Fiddler on the roof" møter "Avenue Q"-kombinasjonen og ellers så er jo Jonathan Groff også med på "Spring Awakening" møter "Grease" (og han spiller Jesse på "Glee" så "Glee" er på en måte godt representert). Da har vi altså et resultat i denne videoen som er superepisk og som jeg skal prøve å lete etter grunner til å bable om senere siden jeg liker det så godt. Forøvrig har "Spring Awakening"-fascinasjonen min gjort at jeg liker ting som jeg for noen år siden ville sett på som litt for grovt, men det er vel greit, man utvikler jo smakssansen hele tiden. I hvert fall, det er utmerket underholdning! Å, youtube er også litt <3
***
Og det var vel alt jeg hadde tenkt å linke til og bable om i dag og så skal jeg få blogget igjen snart for jeg må nesten være ganske aktiv på nettet denne uken siden jeg vil være mye mindre på nettet i neste uke (ferieplaner). Vi bables!

Et innlegg som i størst grad dreier seg om animasjonsfilmer som kommer i løpet av høsten og som jeg skal få sett

Siden sist har jeg ikke gjort noe fornuftig. Jo, jeg har skrevet litt, men det er så vanskelig å skrive og med en gang man kommer inn i flyten går det jo greit, men det er å komme dit og da. Og jeg har spillt Picross 3D på nintendo ds nesten bekymrende mye, det er bare såå lett å få helt dilla, jeg leser på en bok som er litt genial ("Apocalypse How", nå vil jeg med andre ord være forberedt hvis verden går under) og jeg kjøpte tre nye bøker i sentrum etter å ha levert biblioteksbøker, ergo er alle bøkene rundt meg mine, ingen tilhører biblioteker, egentlig litt behagelig akkurat nå siden mulighetene til å levere bøker vil være litt få fremover. Dessuten oppdaget jeg plutselig en ny bokhandel i går og det var jo litt artig 😉

Men nå skal jeg bable om filmer, nærmere bestemt animasjonsfilmer som kommer til høsten og som jeg SKAL se siden dette for alle som en sikkert vil være et passe interessant tema satser jeg på.

Animasjonsfilmer som kommer på kino til høsten som jeg skal få sett (jeg stoler på IMDB når det gjelder lanseringsdatoer i dag)

Toy Story 3

Pixars "Toy Story 3" som har premiere i Norge den 27. august (noe som er en av de tingene som får meg til å mislike sterkt å være norsk, den har jo allerede kommet ut på kino i USA og jeg tenkte "hm… kanskje den har kommet ut i London som jeg snart skal til," men nei da, der kommer den ut 23. juli som er fem dager etter at jeg kommer hjem igjen typisk nok) og som vil være episk. Og det er ikke de gode kritikkene som gir meg følelsen av at denne filmen vil være episk, det er også det at det er Pixar som står bak og de er som Christopher Nolan, de skaper oppfølgere som er bedre enn filmen de følger opp ("Dark Knight" er for eksempel bedre enn "Batman Begins" og "Toy Story 2" er bedre enn "Toy Story 1" etter min mening). Dessuten er jeg Pixar-fan og Pixar har enda til gode å lage en dårlig film, jeg liker ikke "A Bugs Life" særlig godt riktignok, men den er langt unna å være dårlig.

Og så har "Toy Story 3" en flott trailer som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=v_FfHA5whXc. Man blir jo rørt kjempefort og jeg liker hvordan Pixar har humor som passer for alle, i filmene til Dreamworks føler jeg at det er noe humor for barn og noe som er for voksne, men humoren hos Pixar er tidløs og det er herlig =D Så denne filmen skal jeg se og det på premieren helst!

Legend of Ga'Hoole

Har premiere 24. september i Norge og det er visst produksjonsselskapet bak "Happy Feet" som står bak denne filmen, noe som ikke forundrer meg siden animasjonen i Happy Feet var fantastisk og om en skal dømme etter traileren så er det vel så fantastisk animert i denne filmen, jeg mener bare se: http://www.youtube.com/watch?v=x_lMihSKkgA. Det er NYDELIG å se på og musikken bidrar videre til å gjøre at det lukter episkhet lang vei. Riktignok mistenker jeg at selve historien egentlig vil være litt vel klassisk, men den kan jo overraske, bevares.

Og det handler om ugler! Jeg digger ugler, de er på fjerdeplass på listen min over yndlingsdyr og er den desiderte favoritten når det gjelder fugler, godt hjulpet av alle uglegenialitetene i Harry Potter. Ugler er fascinerende og dessuten er de ikke brukt opp som dyr i animasjonsfilmer enda og det er også bra. Ja, denne filmen må sees altså 🙂

Despicable Me

En film som har premiere 24. september i Norge og en film der animasjonen ser fin ut, men det virkelig kule er plottet siden det høres genialt ut. Det er som skapt for en egen side på TvTropes siden temaet er en ond superskurk ved navn Groo (episk navn) som bestemmer seg for å stjele månen da han plutselig får ansvar for tre små foreldreløse jenter.

Så vi blander
1 superskurk
3 småjenter
100 + evil minions (er ikke sikker på hva som er det beste ordet på norsk for å betegne de små hjelperne hans)
1 ondt plott (stjele månen)
og masse humor

med det resultat at vi får en suppe av en film som ikke vil være det spor suppete, men nok heller genial. Dessuten superskurker = FTW som kjent 😉 Og traileren er jo også kul: http://www.youtube.com/watch?v=c_rUbqbhUEQ&feature=related. "IT'S SO FLUFFY!" Dette vil bli søtt også 🙂

Megamind

En film fra Dreamworks som har premiere i Norge 26. desember (med andre ord om tusen år) der vi nok en gang får servert en ond superskurk (det er ikke bare jeg som liker dem altså) og et annet plott som høres ganske fengende ut. Megamind er den onde skurken og slåss stadig vekk med helten Metro Man da helten dør og skurken kommer opp i dilemmaet "hva gjør jeg nå?" (og nå spoiler jeg egentlig ganske lite siden det står omtrentlig akkurat det samme på IMDB, men der på engelsk) og sånt. Brad Pitt er jeg ganske nøytral til i grunnen, men han er perfekt castet siden han har stemmen til helten som dessuten har et sånt stort Hollywoodsk Brad Pitt-smil, Will Ferrell har forøvrig stemmen til skurken. Og hvorfor filmer ikke oftere har skurken som hovedperson skjønner jeg ikke for de er de kuleste og slipper all samvittigheten til de gode, de kan bare gjøre hva de vil og trenger ikke å tenke "å, nei, tenk om jeg skadet en flue eller noen andre nå?" og det høres ganske komfortabelt ut.

Dessuten har også "Megamind" en kul trailer som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=yJtot_f-snU og jeg tror i grunnen det vil bli veldig komplisert for Oscar-utdelingsfolka neste år for jeg syns det er veldig mange animasjonsfilmer som ser episke ut denne høsten og i tillegg kommer jo Disneys "Tangled" som er basert på eventyret Rapunzel og som jeg ikke skal ha med på denne lista siden den i Norge ikke kommer ut før i februar neste år (noe som er alt for lenge å vente, men hva kan man gjøre?), men den vil jo også være en sterk kandidat. Og "Megamind" er også flott animert selvfølgelig og virker ganske så siterbar på en fin måte. Den blir nok morsom!
***
Og det var den lille oversikten min over kule animasjonsfilmer som kommer i løpet av høsten (begynnelsen av vinteren), en oversikt som gir meg glede og tilfredshet. Det er jo også andre filmer som jeg skal få sett i løpet av høsten (deriblant "Street Dance 3D" og "Harry Potter and the Deathly Hallows part 1") og i løpet av sommeren har jeg også veldig lyst til å få sett "Dogtooth" som man kan lese om her og som høres veldig fascinerende ut: http://en.wikipedia.org/wiki/Dogtooth_(film) og kanskje "Inception" (og hvis noen har lyst til å gå på kino sammen med meg og se en av de to sistnevnte er det forøvrig bare å si i fra) så filmmessig tror jeg dette kan bli et flott år!
*
Men nå skal jeg skrive, lese og drikke solbærtoddy og så skal jeg blogge igjen om noen dager (høyst sannsynlig på tirsdag eller onsdag hvis ikke skjebnen er spesielt lunefull). Vi bables!

Oppsummeringsinnlegg 6

Siden sist har jeg lagt en genial plan om å prøve å få skrevet en roman i løpet av en ikke så lang periode. Jeg kjenner jo meg selv rett og vet jo at jeg er elendig til å fullføre noe som helst (unntatt Nanowrimo i november), men det er en JulNoWrimo som er akkurat det samme som Nanowrimo, bare at det er på sommeren og jeg hadde bare blitt så utrolig fornøyd med meg selv om jeg kunne fått til det da og. Dessuten er det jo perfekt "sette seg på kafé mens man skriver"-vær egentlig, bortsett fra at jeg syns det er lettest å skrive inne på rommet mitt da. Uansett vet jeg bare at jeg trenger å skrive eller på annen måte gjøre noe konstruktivt for jeg har så mange tanker at det nesten blir tankeoverdose og jeg trenger kanskje å få dem ned alle tankene for å lette hodet sånn at man ikke bare svever av gårde i tankefullhet.

Forøvrig er mine andre hovedprioriteter bøker, film og spillet Picross 3D til Nintendo DS og sistnevnte er noe av det desidert mest avhengighetsskapende en kan tenke seg. Og i morgen må jeg gjøre ting jeg ikke har lyst til, men ellers er livet fint egentlig altså.

Men nu skal jeg ikke bable om tull og tøys, men skrive et nytt oppsummeringsinnlegg siden yndlingsmåneden min; juni plutselig er forbi. Vips og så var det juli liksom 😉

Oppsummering av litterære og filmatiske opplevelser for juni

BØKER

– Paper Towns av John Green

En veldig fin bok om hvordan man aldri helt kjenner noen og litt forskjellig ellers. Også fint skrevet i en perfekt ungdommelig stil. Terningkast 5!

– Speed til frokost av Frode Sander Øien

Svært velskrevet og god bok om oppvekst og ymse annet som fortelles på en original og interessant måte. Terningkast 5!

– Meldinger fra dødskloden av Gerd Kvanvig

For så vidt interessant, men litt for spesiell og ikke helt min stil. Terningkast 3!

– Å telle duer av Marie-Sabine Roger

Nydelig og søt bok om vennskap duer og litteraturens magi som var vidunderlig og herlig skrevet. Terningkast 6!

– City of dreaming books av Walter Moers

En bok jeg hadde lyst til å elske grunnet den geniale tittelen, men som jeg fant litt kjedelig og samtidig så var den paradoksalt nok litt for fantasifull. Den var velskrevet og hadde kule illustrasjoner dog og det var jo ikke dårlig, det bare fenget meg ikke slik jeg hadde ønsket. Terningkast 4!

– Surrogater av Bjarte Breiteig

Fine og velskrevne noveller. Terningkast 4!

– Drager og datamaskiner av diverse forfattere (Bing og Bringsværd er redaktører)

En fin samling fabelprosa som boblet av fantasi. Terningkast 4!

– Idas dans av Gunnhild Corwin

Nydelig skrevet om en kreftsyk tenåring og dessuten fra virkeligheten, noe som bare gjør det enda mer trist og rørende. Likevel skrevet så bra at man til tross for temaet blir glad i boken og gjerne leser videre. Terningkast 5!

– The Gates av John Connolly

Veldig underholdende om demoner og porten til Helvete og liknende lystig tematikk som var særdeles siterbar. Likevel var den ikke like engasjerende hele veien og det var en sånn bok som man liker mest på grunn av måten den er skrevet i stedet for karakterer og plott og slikt. Men den hadde fotnoter og det er alltid et pluss. Terningkast 4!

FILM

– Glasblåsarens barn

Nydelig svensk eventyrfilm med gode skuespillere og magisk stemning. Dessuten var Helge Jordal med og det er pluss i boka. Terningkast 5!

– Step Up 2 (The Streets)

Kjempeforutsigbar film som jeg likevel fant særdeles underholdende grunnet sympatiske karakterer og ikke minst; rå-kul dansing. Terningkast 4!

– Det regner kjøttboller

Fryktelig teit på den aller beste måten og flott animert, rett og slett en veldig kul animasjonsfilm som jeg likte veldig godt, dessuten var karakterene kule. Terningkast 4!

– Discoormene

Ikke spesielt god animasjonsfilm (eller film generelt) på noen måter, men grei underholdning og musikken var jo funky da. Terningkast 3!

– Dancer in the dark

Flott, men deprimerende musikal som var ganske så unik og hadde en utrolig sympatisk hovedperson og flotte skuespillerprestasjoner. Bjørk var fantastisk i den og musikken var fortryllende. Terningkast 5!

– Det levende slottet

Den Miyazaki-filmen jeg har likt best av de jeg har sett og en nydelig tegnefilm som forteller et fascinerende eventyr med interessante karakterer og bakgrunner som er som en magisk drøm å se på. Terningkast 5!
***
Og dette er altså de nye litterære og filmatiske opplevelsene i juni, en måned som gikk utrolig fort, jeg trodde jo at jeg ville rekke å se mange flere filmer for første gang. Men, men og juli er jo en herlig måned det og, jeg tror det blir fint. Og nå er det bare to uker til jeg er i London, jippi!!! JEG GLEDER MEG! Og nå skal jeg ikke bable særlig mer i dag, men jeg skal få blogga i løpet av helgen og ellers kose meg med forskjellige greier nå, deriblant solbærtoddy.

Hi hi (og nå startet jeg nettopp tre setninger etter hverandre med ordet "og", grammatikkoverordnede skikkelser, jeg beklager, men "og" er så perfekt ord av og til) og da får alle ha det finfint i mellomtiden =0)