“Love, Stargirl” <3

“Live today. Not yesterday. Not tomorrow. Just today. Inhabit your moments. Don?t rent them out to tomorrow. Do you know what you?re doing when you spend a moment wondering how things are going to turn out with Perry?

You?re cheating yourself out of today. Today is calling to you, trying to get your attention, but you?re stuck on tomorrow, and today trickles away like water down a drain. You wake up the next morning and that today you wasted is gone forever. It?s now yesterday. Some of those moments may have had wonderful things in store for you , but now you?ll never know.”

– Utdrag fra boka “Love, Stargirl” av Jerry Spinelli
***
Jeg elsker det når man møter en karakter i en bok eller en film eller en musikal som man bare blir så inderlig glad i, en som ikke bare er der på papiret, men setter igjen fotspor i sjelen og som man ender opp med å se på som sitt største forbilde. Sånn er det med Stargirl Caraway. Jeg traff Stargirl første gang da hun var hovedpersonen i boka “Stargirl” av Jerry Spinelli, en bok jeg har lest flere ganger og som er en av mine yndlingsbøker noensinne. Hun sa smilende “hallo” fra landet sitt mellom linjene, vinket til meg fra forsiden der hun sto i lyset fra en enslig stjerne, lot meg følge hennes historie (som også var Leo Borlocks historie, men aller mest handlet om Stargirl) og fylte meg med inspirasjon. Jeg prøver bevisst å være som Stargirl, hun som lever så mye sterkere enn andre, som feirer de små øyeblikkene, som alle syns er merkelig og jeg bare syns er magisk. Og så kom det en oppfølger til boka “Stargirl” og jeg var veldig bekymret for i “Stargirl” var hun et enigma, nesten for god til å være sann og i følge anmeldelsene jeg leste var Stargirl veldig annerledes i oppfølgeren “Love, Stargirl”, mindre fortryllende, mer realistisk og jeg var redd for at oppfølgeren ville bryte trolldommen, ødelegge Stargirl som hun eksisterte i tankespillet mitt. Og det stemmer, hun er mer realistisk og mindre eventyrlig i “Love, Stargirl”, men hun er fortsatt den Stargirl den første boka lærte meg å elske og så elsket jeg også oppfølgeren.

Jerry Spinelli skriver sånn jeg drømmer om å skrive, språket hans er enkelt og samtidig dypsindig, setningene er slike kloke setninger som man kan grunne over, det blir så lett og fortryllende, åpent og med en sjelden evne til å observere, skildre ting så man glir inn i det hele lik farger som glir inn i hverandre på et akvarellmaleri.Og noen eksempler på dette i “Love, Stargirl” er:

“Do not follow me! Let’s just be fabulously where we are and who we are. You be you and I’ll be me, today and today and today, and let’s trust the future to tommorrow. Let the stars keep track of us. Let us ride our own orbits and trust that they will meet. May our reunion be not a finding but a sweet collision of destinies!”

og

“I began to feel again something that I had been only dimly aware of before. It was a small, surprising sense of disappointment even as he was kissing me, but the violins were so loud at the time I could hear nothing else. Now the disappointment was returning and with it the realization that the magic had come only from the moment, not from him. It was different with you. In the eyes and ears of my heart, you and the magic are one and the same. The setting never mattered. On the sidewalk in front of my house, at the enchanted place in the desert, walking the halls at school- where I was with you, I heard violins.”

og

“A mockingbird has moved into our neighborhood. It perches atop a telephone pole behind our backyard. Every morning it is the first thing I hear. It is impossible to be unhappy when listening to a mockingbird. So stuffed with songs it is, it can’t seem to make up it’s mind which to sing first, so it sings them all, a dozen different songs at once, in a dozen different voices. On and on it sings without a pause, so peppy, even frantic, as if its voice alone is keeping the world awake.”

Det er tryllestøv og stjernestøv og bringebærkyss og bamseklemmer de formuleringene, de er så vakre, så bedårende, fyller meg opp og ut og alt jeg kan er å ta det inn, inspireres. Og er det ikke fint med bøker som inspirerer deg? Som fyller deg opp og ut, som gjør deg 100 % tilfreds. Som får deg til å sveve =D

“Love, Stargirl” er en sånn bok. Det forteller om Stargirl som skriver verdens lengste brev til Leo Borlock, hennes første og største kjærlighet, gutten som også er han som en gang knuste hjertet hennes utilsiktet. I boka “Stargirl”, som forøvrig aller helst bør leses før “Love, Stargirl”, er Stargirl en man ønsker å være. I “Love, Stargirl” er hun fortsatt en man ønsker å være, men også en man i enda større grad kan se seg selv i siden hun her blir til noe mer enn et enigma, hun blir mer realistisk. Man tenker seg liksom at det finnes en hel masse stjernemennesker, at man bare ikke har møtt dem enda eller at man har møtt dem, men ikke visst at de er stjernestøvbeduggede. Stargirl er jenta som går rundt med en rotte ved navn Cinnamon på skulderen, som spiller sanger hun finner på selv på ukulele, som legger småsteiner i en skål når hun er lykkelig og tar steiner ut av skålen når hun er trist og på det meste har tjue av tjue steiner i skålen sin, som er oppriktig interessert i mennesker og nesten aldri tenker på seg selv. Og i “Love, Stargirl” fortelles det i dagbokform fra hennes perspektiv om et år i livet hennes, et år der hun blir kjent med mange nye mennesker og det er herlig å følge hennes historie. Det er ikke det at det skjer så mye, men det er det med hvordan de små hverdagsmiraklene blir mye større liksom og hvordan alt fortelles på en måte som gjør at man ser magien i de små tingene selv. Og der hadde jo jeg en fordel i og med at jeg egentlig er ganske flink til å se magien i de små ting selv, men selv det mest kritiske og negative menneske hadde nok fått litt av hvert å tenke på av og følge Stargirl et stykke på veien. Jerry Spinelli skaper en karakter man føler med, føler for, en man vil følge videre etter siste side og han gjør dette med ordene i sin makt og hjertet helt på det rette stedet og man blir hele veien mer og mer betatt. Av historien, av de engasjerende karakterene som males frem for en og av Stargirl ikke minst. Og sånt er magisk <3

Og dette ble ikke helt anmeldelseaktig, heller litt rart og fullt av tankespinn, men det kler jo boka utmerket og da er det jo greit. Ellers gir jeg terningkast 5 til boka, men det er en veldig sterk femmer og jeg håper alle leser “Stargirl” og “Love, Stargirl” så fort som mulig =D
***
Da har jeg ikke noe annet på hjertet i grunnen, men jeg skal blogge igjen om noen dager og i mellomtiden håper jeg alle har det herlig og magisk og kommer så nær sin indre stjerneperson som de bare kan. Karolinsk hilsen fra meg <3

Diverse i en blanda miks ;)

Så, jeg har ikke så sterkt behov for å blogge, det bare føles som om det er på tide igjen. Og jeg kan jo bable om fascinerende tingester som har hendt.

For det første var jeg på musikalquiz på fredag og før den tok til var jeg så selvsikker som bare det. Jeg tenkte “musikalquiz, bwahaha, jeg skal slå alle ned i støvlene” og så gikk det ikke så bra akkurat. Det fine var at det var skikkelig koselig, jeg trådte opp der, sikret meg plass på bord syv sammen med et knippe mennesker som jeg ikke kjente, men som virket oppriktig koselige og minst like musikalinteresserte som meg og så ble det spilt to sanger fra “Next to normal” sunget av henholdsvis Frank Kjosås og Heidi Gjermundsen Broch før quizzen tok ordentlig til. Og det var skikkelig kult, det ble spilt spenningsoppbyggende pianomusikk og det ble stilt en rekke spørsmål og stemningen var flotters. Det som ikke var flotters var at det gikk til helvete. Eller ikke så ille, men det gikk i hvert fall ikke særlig bra for spørsmålene var innmari vanskelige og dreide seg at på til om musikaler jeg ikke har så veldig peiling på som “Tolvskillingsoperaen” og “Chicago”, “Hair” og “Cabaret” også “Jesus Christ Superstar” og det dreide seg i tillegg om slike faktating som jeg ikke kan skjønne at noen kan vite. Og jeg mener fortsatt at jeg har ganske god peiling på musikaler, men mitt spesialfelt er nok noe annet enn fakta som når en oppsetning sattes opp første gang og slikt. Og i tillegg så varierer jo interessen min litt fra musikal til musikal. Jeg er for eksempel ikke særlig glad i Andrew Lloyd Webber, men Jason Robert Brown derimot… Uansett er det viktigste at det var artig for det var det og jeg håper det blir flere quizzer etter hvert.

For det andre har jeg fått nok et bevis på hvorfor jeg aldri vil bli rik. Jeg bruker nemlig penger veldig ufornuftig. Nå har jeg regnet på det og funnet ut at jeg bruker over 100 kroner i uka på godteri (det blir liksom en sjokolade på t-banen og en liten godtepose på jobb på mandager og av og til en is hvis været er godt og vips så blir det en del hvis en teller sammen alt sammen). Og samtidig vil jeg ikke slutte med disse heller unødvendige kjøpene, jo mer ufornuftig et kjøp er jo bedre liker jeg å ha gjort det kjøpet sånn omtrentlig. Videre var det sikkert ikke nødvendig hvordan jeg dagen etter å ha sett “Next to normal” betalte 295 kroner i billettskranken på Det Norske Teatret og følgelig skal se samme forestillingen igjen på lørdag. Men på den annen side så blir jeg flinkere og flinkere til å ikke bruke penger på bøker, spill, filmer og cder (sistnevnte kan jeg forøvrig takke Spotify for og når det gjelder bøker så er jo tilfelle at jeg har over ti bøker på rommet mitt som ikke er lest og som jeg har kjøpt i løpet av det siste halvåret og da tenker jeg i grunnen at det smarteste er å lese ut de bøkene jeg har før jeg kjøper eller låner noe nytt) og jeg har på en måte skiftet mentalitet det siste året. Der jeg før tenkte at det smarteste var å kjøpe ting har jeg nå kommet frem til at det smarteste å bruke penger på er opplevelser. Det er rett og slett mye bedre å se teater, kino eller musikaler enn å kjøpe ting som bare tar opp plass jeg ikke har og i tillegg er det så fint å finne på noe annet enn å bare sitte hjemme foran dataen og kaste bort tida. Og uansett gleder jeg meg veldig til å se “Next to normal” igjen 🙂

Ellers så har jeg lånt hele tre musikalcder på hovedfilialen i dag og jeg tenker i grunnen alt for mye på musikaler, det er så ille at jeg helt seriøst tenker at det hadde vært kjempekult å skrive en blanding av roman og musikal og med det skape sjangeren “musikalroman”. Jeg har nettopp begynt å lese “Love, Stargirl” og mens de siste bøkene jeg har lest har vært litt “nja” så minner denne boka meg på hvorfor jeg elsker å lese. Jeg gleder meg allerede enormt mye til Nanowrimo selv om det er en hel måned igjen og jeg har allerede begynt å planlegge hva jeg skal kjøpe som premier til meg selv om jeg vinner og å begynne sånn planlegging nå kan umulig være sunt. Og jeg er med på denne konkurransen: http://www.as-king.info/2010/09/pizza-delivery-contest.html (jeg er Karoline, dvs. hun hvis navn fører til denne bloggen) så ønsk meg lykke til siden jeg har dødslyst på den boka som er premien. Seriøst, jeg elsket “Dust for 100 Dogs” (som jeg snart skal lese for tredje gang tenker jeg) og syns A. S. King er en genial forfatter som jeg skal få lest alt av og det hadde bare vært kongen av episk om jeg vant. Det er ellers bare å stemme på posen min her: http://www.dinpose.com/#/7396 (hint, hint, blafre med øyevippene på insmigrende vis selv om jeg ikke egentlig forstår meg på hvordan blafring foregår om ikke det er vinden som blafrer i gardiner da).

Og nå skal jeg ikke bable noe mer, men jeg skal blogge igjen om noen dager og i mellomtiden må alle som en ha det utmerket =D

Next to normal <3

Eg har sett ein musikal, ein framsyning i regi av Det Norske Teatret og den skal eg prata om her. Og fra og med denne setningen skal jeg vende tilbake til bokmål fordi jeg i grunnen er ganske dårlig på nynorsk og ender opp med å gjøre det for nynorsk på en måte sånn at resultatet blir ganske håpløst. Men nok om det. Jeg har sett en musikal, elsket en musikal, skal bable om den i et innlegg der risikoen for en viss lengde er nokså stor og er kjempehappy (selv om været dog ikke er noe å rope “hurra” for i dag, grått og regn, akk…)

Next to normal

Det var en vanlig junikveld i 2009 da jeg koste meg med å følge lenker på Amazon. Jeg leste om en musikalcd, ble opplyst om liknende musikalcder, leste om de og fulgte denne prosessen videre og videre frem til jeg fant en musikal som het “Next to normal”. Jeg bet meg fast i ordene om at det skulle handle om en bipolar dame og hennes familie og fortet meg hen til youtube for å se på klipp der jeg ble fascinert av sangene “Everything Else” og “Superboy and the Invisible Girl”, såpass fascinert at jeg bare dager senere bestilte cd med “Next to normal” og cd med “Spring Awakening”. Med “Spring Awakening” er jo historien velkjent for lesere av bloggen min. Jeg ble obsessed med musikken, fikk helt dilla og fikk enda mer dilla da jeg fikk sett den noen ganger i januar/februar i år og det er fortsatt min desiderte favorittmusikal. Med “Next to normal” var ikke kjærligheten like umiddelbar. Jeg lyttet til cden en gang i blant, syntes det var en god story, men følte på en måte at den ikke passet helt som musikal og den følelsen hadde jeg aldri opplevd med musikaler før da. Da jeg lyttet til cden så likte jeg musikken og alt sammen og, mens jeg ikke elsket sangene slik jeg elsket sanger i eksempelvis “Spring Awakening”, så følte jeg at det var en enda sterkere fortelling som ble fortalt, godt hjulpet av hvor realistisk det blir formidlet. Man får virkelig et innblikk i livet til en familie der et medlem har en psykisk lidelse og hvordan en slik diagnose ikke bare går utover den som har den og man får bare av å lytte til musikken et forhold til alle karakterene på en måte som er nærmest magisk. På samme tid følte jeg, nettopp på grunn av temaet som ble tatt opp og forholdet man får til karakterene, at jeg ønsket at det hadde vært en tv-serie eller noe som varte lenger enn en musikal for en musikal kan ikke vare i ti timer selv om det ikke hadde gjort meg noe som helst og det føles som om man ikke får nok, det er som å få servert et kakestykke og så ha lyst på hele kaka. Så fant jeg ut at “Next to normal” skulle settes opp i Oslo på Det Norske Teatret og ga cden et nytt forsøk og ble mer begeistret enn jeg hadde blitt før. Jeg hadde aldri en gang forestilt meg at dette var en musikal jeg noen gang ville få sett og nå lå muligheten foran meg. Og nå, nå har jeg jo sett den og min første tanke da jeg forlot salen var “jeg MÅ få sett denne musikalen igjen!” Dessuten har jeg ombestemt meg, jo historien i “Next to normal” kler virkelig godt å være en musikal og viser at musikalmediet kan være noe mer enn bare folk som bryter ut i sang i tide og utide. Det kan være like tankevekkende som et hvilket som helst teaterstykke, kanskje mer grunnet all dybden som ligger i musikken. Og jeg er så glad for at det finnes musikaler som “Spring Awakening”, “Next to normal” og “The last 5 years” som viser hvor mange muligheter som ligger i musikaler. Men nå skal jeg komme til poenget, anmeldelsen min av “Next to normal” på Det Norske Teatret…

Alt begynner med storslått orkestermusikk, et veldig sceneteppe som løftes opp og et gigantisk hus på en meget stor scene som med en gang får deg til å føle deg litt liten der du sitter i salen, men det på en god måte. Det blir på en måte enda sterkere enn på kino siden man får det så tett opptil seg og med den sterke musikken og den tilstedeværelsen som bare kan oppleves når noe er live og rett foran seg så blir det veldig suggerende og mektig for en spektator i publikum. Og man blir fort introdusert for familien, en familie som virker helt normal, men der det ligger ting og murrer under overflaten. Her har vi mor, Diana, med følelsene utenpå og tankene høyt og lavt fra de store topper til de dypeste bunner. Her har vi far, Dan, som er familiens trygge havn og prøver å holde alt sammen selv om ting rakner som gamle strømpebukser. Her har vi datter, Natalie, som er 16 år og flykter inn i musikken og bare ønsker å bli sett og her har vi sønn, Gabe, som er som attenåringer flest med festing, fotball og bandøving blant annet. Og utover i historien får vi visst mer og mer at det bildet vi presenteres for i første sang ikke er det rette bildet og det blir som et puslespill der biter sakte, men sikkert faller på plass og man får et mer og mer helhetlig bilde av familien som det handler om. Ellers har vi doktorne som prøver å hjelpe på hver sine måter og Henry som blir Natalies støtte og det mest søte og romantiske i stykket sånn jeg ser det. Og jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på handlingen eller karakterene, vil bare si at dette antakelig er den musikalen jeg har sett med det aller sterkeste plottet og med de mest nyanserte karakterene og det er ment som et kjempekompliment.

Og hovedgrunnen er musikken som igjen viser meg hvorfor jeg generelt sett er ganske kritisk til Andrew Lloyd Webber. I Lloyd Webber er melodiene virkelig umiddelbare, men hvis man ser forbi musikken så er plottet fryktelig tynt. I “Next to normal” er det på en måte omvendt, utenom at musikken slettes ikke er tynn, snarere flott og insmigrende, levende og interessant. Nei, det er ikke så umiddelbart, “Next to normal” er ikke en musikal der man kommer syngende ut og melodiene fester seg med en gang. Men de setter seg likevel, det er mer som om de bare fester seg med et lim som tørker saktere. Hvis man begynner å tenke over nyanser og ser på musikalen som en slags film der det er en score som er som en rød tråd gjennom hele greia så ser man hvordan “Next to normal” briljerer. Sangene er fantastisk formidlet og det kommer repriser av melodier der det som en gang handlet om noe plutselig handler om noe helt annet og videre har vi tekstene. Bare se her: http://www.youtube.com/watch?v=BAmqgDVST2g&feature=related på sangen “Eg sakner fjella” sunget av Heidi Gjermundsen Broch, her har vi en sang som kan tolkes helt konkret som om hun savner fjellene og skogen og det blir i seg selv en fin sang. Når man legger til at det også handler om å savne følelsene etter at medisinen har gjort at en ikke føler noe så blir det en enda bedre sang. Den kan handle om to forskjellige ting uavhengig av hverandre og det viser at teksten er fantastisk og er også noe jeg har merket meg på cden med musikken på engelsk. Tekstene har så mange nyanser og toner og det gjør at det er en musikal man alltid kan komme tilbake til og hver gang finne noe mer. Og andre bevis på dette er jo sangen til Gabe, “Eg er til”, som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=NLinoxaJ9rs, en sang som er supertøff i første akt og creepy på en herlig måte i andre akt. Og “Next to normal” er langt i fra å være den eneste musikalen med så herlig nyansert og intens musikk, men den er en av de musikalene som takler dette veldig godt og hvis man da også tar i betraktning at orkestreringen er helt rå og at alle aktørene synger fantastisk så blir det en virkelig magisk opplevelse live.

Og altså, skuespillerne. De er en annen grunn til at dette er en opplevelse alle bør få med seg. For det første har vi Heidi Gjermundsen Broch (som jeg ikke har sett i noen musikaler før av en eller annen grunn). Hun har en stemme som er vel så flott som Alice Ripley sin (Alice Ripley synger på den engelske cden min) og har en innlevelse som gjør at man nærmest føler smerten hennes selv, de høye toppene og de lave dalene, er med henne hele veien og ser det håpløse i situasjonen hennes. Og bare for å si det sånn, Heidi Gjermundsen Broch er fantastisk, helt fantastisk, man får gåsehud omtrent når hun tar i og stemmen hennes glir perfekt mellom kraft og trygg ro, glir perfekt gjennom alt. Videre har vi Jon Bleiklie Devik som faren, en skuespiller som får frem familiefaren som prøver å balansere alt på et utmerket vis, som ikke vet helt hva som bør gjøres, men som prøver og virkelig gjør sitt beste. Charlotte Frogner på sin side er Natalie og hun er Natalie, hun er en tenåringsjente på seksten, sytten som aller mest ønsker å bli sett og som i tillegg strever med all sin usikkerhet og følsomhet og som man bare føler så veldig for fordi alle har vært tenåring og lett etter anerkjennelse, søkt etter bekreftelse på at man er verdifull og blir sett. Og Natalie er på en måte min favorittkarakter i denne musikalen fordi hun er den man lettest kan se seg selv i (hvert fall hvis en selv er ung) og derfor også blir den man får mest lyst til å trøste mens man sier at alt vil ordne seg, det vil det i alle fall til en viss grad. Og så har vi Frank Kjosås som har rollen som sønnen Gabe, en rolle som desidert må være en virkelig krevende oppgave, og han er jeg i ferd med å utvikle en crush overfor tror jeg. A) Frank Kjosås er pen, oppriktig pen og det at han har litt androgyne trekk gjør ham på en måte enda mer attraktiv (det er jo det som gjør Cillian Murphy så pen også). B) Frank Kjosås synger ekstremt bra. Noen har liksom helt naturlig noe virkelig melodiøst ved stemmen sin som gjør at de kunne synget navnene i telefonkatalogen og likevel fått det til å høres vakkert ut og når arrangementet og sangene han synger også er så flotte som de er så blir det som en drøm å være seer og lytter til. Og han gjør en genial rolleprestasjon som Gabe, svinger fra det elskverdige til det litt skremmende og gjør det med så mye liv og tilstedeværelse at man blir helt betatt. Videre har vi Lasse Kolsrud som de to psykiaterne og mens jeg først ikke var så begeistret har jeg i ettertid kommet frem til at han var fantastisk. Han gestalter to roller uten at man tenker det minste over det og han spiller virkelig de karakterene man aller mest kan kjenne seg igjen i siden psykiaterne jo ser ting fra utsiden og det gjør vi i publikum også. Og han har ikke de sangene som treffer deg dypest inne i hjerteroten sånn som de for eksempel Natalie og Diana, men han synger 100% rent, viser at han har en stemme som kan favne vidt og bredt og blir i tillegg en aktør som er med på å gjøre stykket så realistisk siden han viser de ulike sidene ved psykiatrien og man likevel aldri blir oppfordret til å trekke noen konklusjon, men ser at det har sine gode sider og sine dårlige som alt annet. Til slutt har vi Thomas Bye, en skuespiller jeg faktisk ikke hadde hørt om en gang, men som jeg også sikkert kan ende opp med å få en crush overfor. Han er Henry, søte, gode Henry som blir Natalies støtte og er kul i den beste betydningen av ordet og som virkelig gjør at man sitter igjen og ønsker seg en Henry i livet sitt, en som ser at verden er langt i fra rett, men vil være rett for deg. Og Thomas Bye synger så behagelig liksom og er så real og god at man blir oppriktig glad i ham og glad for at Natalie har en som ham som en støtte i sitt ellers så kaotiske liv.Kort oppsummert, alle skuespillerne er episkhet deluxe =D

Med andre ord er “Next to normal” en virkelig flott forestilling der musikk og spill og story er utmerket formidlet og scenografien er flott og inviterende, orkestreringen gjør det hele enda bedre og det du helst vil er at det aldri skal ta slutt. Og hvis jeg skal kommentere på noe sånn pirk som at noen av sangene ikke har kledd oversettelse like godt som de andre (men sånn vil det alltid bli når man oversetter noe fra et annet språk og det er ikke noe stort problem) og at det i mine ører er litt rart med nynorsk siden det jo er et skriftspråk. Det er jo egentlig ingen som snakker nynorsk, de snakker dialekt og med for eksempel Henry som snakker rett frem oslo-mål (sånn hørtes det ut for meg hvert fall), men på nynorsk så blir det litt rart siden jeg liksom forventer dialekt også. Men det er bare meg som ikke er så vant med teater på nynorsk og ikke noe feil fra teatrets side da. Og det er jo bare pirk. Når alt kommer til alt er jeg jo først og fremst bare veldig fornøyd, veldig sikker på at jeg har sykt lyst til å se forestillingen en gang til og videre er dette en musikal som er tusen ganger bedre live enn på cd og klipp på youtube så løp og se den, løp, løp! Og sist, men ikke minst er dette en av de musikalene som virkelig passer for alle, virkelig, jeg tror rett og slett det er umulig og se den og ikke relatere seg til noen. Så terningkast 6 <3
***
Og da er jeg ferdig med å skrive grundig anmeldelse og skal nok blogge igjen på søndag tenker jeg. Vi bables!

Musikalbabbel og liste over musikalkarakterer som fortjener en god klem i grunnen :)

Jeg har begynt å telle timer. Før telte jeg uker og dager og nå teller jeg timer frem mot torsdag klokka 20:00 da jeg skal se “Next to normal” på Det Norske Teatret. Og generelt sett har jeg en hel del å glede meg over som at jeg tilfeldigvis plutselig har funnet ut at jeg har fri på fredag (langhelg med andre ord) og på fredag så er det jo Oslo Kulturnatt og da skjer det og en hel del. Dog er det aller beste med fredag en greie som ikke er del av Oslo Kulturnatt, nemlig dette: http://www.facebook.com/event.php?eid=157623364252473&index=1. Det skal være et timelangt gratis arrangement før fredagens “Next to normal”-forestilling (som jeg skal dra på uten å se forestiillingen etterpå siden jeg ser den dagen før) og der skal de ha kongen av episkhet. De skal ha musikal-quiz der musikalsterke deltakere kan vinne premier. Seriøst, det er min arena og jeg har liksom på følelsen at jeg kan klare meg veldig fint på musikalquiz, jeg tror det skal gå inderlig fint. Og i dette innlegget har jeg ikke tenkt å gå gjennom noen punktvis og supernøye plan for fremtidige dager denne uka, men jeg bare nevner dette sånn fordi det gjør meg litt sånn hyperventilere-happy for tiden. Forøvrig er det bare å glede/grue seg til fredag da jeg har storslåtte planer om å skrive en laaang og superanalytisk og dypsindig anmeldelse av “Next to normal” siden jeg da vil ha sett den. Og jeg er ellers så sykt glad for at den blir satt opp i Norge for “Next to normal” var i ferd med å bli en musikal jeg hadde et veldig nøytralt forhold til, men nå er jeg nesten like obsessed som med “Spring Awakening” og spiller cden hele tida og nynner på melodiene på jobb (noe som ingen enda har oppdaget heldigvis) og jeg har søkt opp “Next to normal” sånn opptil flere ganger på Tv Tropes i det siste i tilfelle det skulle åpenbare seg noe nytt som jeg ikke har lagt merke til før. Musikaler, musikaler, musikaler <3
***
Og nå tenkte jeg å bable om et tema jeg ikke har nevnt noe i det hele tatt dette innlegget, nemlig musikaler (ha ha ha, så morsom jeg er, ironi FTW!). Rettere sagt fikk jeg det for meg at det ville være noe interessant i en liste over de fem (jeg bruker tallet fem for lite, derfor) musikalkarakterene som aller mest fortjener en god klem og jeg setter like greit i gang med en gang.

De fem musikalkarakterene som aller mest trenger en god klem (fare for spoilere)

1) Moritz Stieffel fra Spring Awakening

Moritz er en karakter fra musikalen “Spring Awakening” og fortjener en klem fordi han a) stryker på en eksamen uten at det er hans feil, i stedet skyldes det hans svin av noen lærere, b) faren hans har en så drøy overreaksjon angående denne strykinga at det er helt fryktferdelig, c) han er misforstått, følsom og usikker og jeg vil så gjerne trøste ham og at det ikke skal bli noen grunner for sangen “Left Behind” i musikalen, selv om det er en av de fineste sangene. Og nå skal jeg linke til et klipp på youtube som er med på å vise hvorfor Moritz er den musikalkarakteren jeg i aller høyest grad skulle trøstet, nemlig dette: http://www.youtube.com/watch?v=iqzjZSPrkBk (scenen med faren og sangen etterpå “And then there were none”). Og i tillegg har vi jo dette klippet fra den enda mer episke norske oppsettingen av “Spring Awakening” (som jeg har sett tre ganger, nei jeg kommer aldri til å bli lei av å tenke på det): http://www.youtube.com/watch?v=rCg-IFuDXT0 (og der har vi bonusmateriale i form av at Adil er kjempesøt <3).

2) Eponine fra Les Miserables

Kort oppsummert; Marius er skikkelig søt (særlig på “Tenth Anniversary Concert”-dvden med Michael Ball), men han er en søt idiot som velger kjedelige Cosette fremfor den mye mer interessante karakteren Eponine og så synger hun hjerte-smerte-sangen “On my own” som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=hEcOZJfnThw (på linken synger Lea Salonga for hun er kulest og har vakker stemme). Hver gang jeg hører den sangen tenker jeg at jeg bare skulle hatt evnen til å gå inn i musikalen og trøste henne (eventuelt overtale Marius om at Cosettes personlighet er like tynn som et lommetørkle, dessuten har Eponine kulere antrekk, jeg har personlig hatt litt lyst på en sånn diger kåpe og sånn hatt helt siden første gangen jeg så dvden med “Tenth Anniversary Concert”). Og så møter hun en sånn ublid skjebne som føles inderlig urettferdig bare litt senere i musikalen og har allerede kicket mer ass enn alle de andre kvinnelige karakterene i “Les Miserables” i grunnen.

3) Elphaba fra Wicked

Hun er omtrent eksakt det man finner hvis man slår opp i et leksikon på ordet “misforstått” (hvis det er et leksikon med litt peiling på musikaler vel og merke) og har dessuten rå stemme både på cden og da jeg så Rachel Tucker spille henne i London i sommer og fortjener egentlig opptil flere klemmer på ymse steder i musikalen deriblant her: http://www.youtube.com/watch?v=3g4ekwTd6Ig og her: http://www.youtube.com/watch?v=lGxNyzDxIbk (Idina Menzel har dritrå stemme og jeg hadde skiftet legning for Kristin Chenoweth når som helst). Og hun mener godt hele tiden frem til “No good deeds” og så misforstås omtrent alt hun gjør som galt og da ville hvem som helst klikket litt til til slutt og videre er Elphaba engasjert og omsorgsfull og smart og det gjør henne enda mer episk.

4) Shrek fra “Shrek: The Musical”

Ja, det er en musikalversjon av “Shrek” og den har jeg på cd og Shrek er enda mer kul i musikalen enn i filmene faktisk, godt hjulpet av de fine sangene han synger og at Brian D’Arcy James som spiller ham a) synger fantastisk og b) har et genialt mellomnavn (og mellomnavnet har jo egentlig ingenting som helst og si, men likevel). Shrek er litt usympatisk, men han har en grunn til det. Han har blitt misforstått gjennom hele livet sitt akkurat som Elphaba (de to er faktisk veldig like sånn hvis man bare tenker på at de begge har grønn hud og overser at de er i helt forskjellige musikaler og er ganske så ulike ellers) og er egentlig veldig lett å relatere seg til og han fortjener aller mest en stor og god klem her: http://www.youtube.com/watch?v=GAXETHdYoEc (etter den sangen) og her: http://www.youtube.com/watch?v=sZWGsOJhBs4&feature=related (særlig sistnevnte klippet vekker en stor “å, du fortjener en trøstende klem”-følelsen vil jeg tro.

5) Rod fra “Avenue Q”

Han er i skapet (i den i nyere tids mest kjente betydning av dette uttrykket og å spoile det burde nesten ikke være å regne som spoiling en gang) og elsker sin kjære Nicky og dette kommer til uttrykk i denne sangen her: http://www.youtube.com/watch?v=nSyb8Nm3joE og så leser han bøker om musikaler og John Tartaglia er dritkul og så vil man bare trøste søte lille Rod som har sine følelser og uttrykker dem i en sånn supersøt og sjarmerende sang. Og så er han fra en veldig genial musikal og er kjempemorsom i alle sangene der han bidrar og ja. Jeg syns rett og slett Rod fortjener en god klem han og.
***
Dette var altså en liten musikalliste som jeg egentlig dypest sett tenker at umulig kan interessere så mange, men som var morsom å skrive hvert fall, dessuten har jeg ikke pratet nok om musikaler i det siste og det må man gjøre noe med vøtt 😉 Og nå skal jeg lage solbærtoddy og lytte til fine sanger og finne på andre ting og så babler jeg i vei på ny på fredag tenker jeg, da lastet med nye inntrykk!

Egne tanker om Märtha-saken i media og sånt

Denne helgen har jeg vært på en del arrangementer i regi av Oslo Bokfestival og mens noen ting skuffet meg så var noen ting igjen mer episk enn forventet og uansett så var det i alle fall hyggelig å titte rundt i boktelt og liknende og i går fikk jeg kjøpt meg en ny notatbok og en skikkelig kul ting som liksom skal holde boka åpen for deg mens du leser på en måte. Ellers så har moren min bursdag i dag, det er bare fire dager til jeg skal se “Next to normal” på Det Norske Teatret og jeg drikker brus og spiser ballerina-kjeks akkurat nå. Livet er finfint!

Men jeg tenkte nå å bable litt grunnet utspillet til Märtha-Louise om å snakke med de døde og sånt fordi jeg har en hel del tanker om denne saken. Kort oppsummert har Märtha-Louise gått ut i et intervju og sagt at hun kan snakke med de døde. Etterpå har media gått bananas, noe for eksempel denne artikkelen viser: http://www.tv2underholdning.no/gkn/martha-refses-av-biskoper-og-eksperter-3287780.html, men en del har også vist sin støtte. Selv er mitt syn på saken litt delt. Og mine tanker om saken skal jeg dele opp i litt underoverskrifter for å gjøre det litt oversiktlig.

Tro

Tro er subjektivt og kan ikke bevises. Selv tror jeg på astrologi og liknende og en liten del av meg har veldig lyst til å tro på feer, magiske verdener som Narnia og Julenissen, men jeg tror ikke på engler eller at man kan ta kontakt med de døde og jeg er dessuten en kombinasjon av agnostiker, ateist og humanist (har ikke helt bestemt meg for hvem av de tre kategoriene jeg hører til). Generelt sett er jeg uansett ikke en person som tror på så mye rart, men heller er mer realist når det gjelder slikt noe (til gjengjeld er det omtrent det eneste punktet der jeg er realistisk, jeg er dagdrømmer deluxe ellers). Og min første reaksjon når jeg hørte om saken var at Märtha var sprø. Siden har jeg gått litt bort fra denne tanken for jeg kan ikke motbevise noe av det som påstås, jeg kan velge å ikke tro på det, men jeg tenker at tro kan ikke bevises, men heller ikke motbevises. For i mange tilfeller når det gjelder tro tenker jeg at en kan komme med de sakligste argumenter en kan tenke seg, men hvis man har en sånn følelse av at noe er der (som en Gud eller noe annet) så vil denne følelsen bare forsvinne om den troende selv slår den fra seg. Og for alt jeg vet så kan de merkeligste ting eksistere, hvem vet tross alt.

Placebo

Samtidig så tenker jeg at mye er følelse også. Og her tenker jeg på Joralf Gjerstad som et eksempel. De siste årene har han vært i vinden en hel del fordi han visstnok har helbredet folk via varme hender. Og vel og bra om folk har blitt bedre, men hvor mye er hendene og hvor mye er placebo-effekt? For eksempel er det dette fenomenet ved at om noen prater om sykdom så føler en seg plutselig syk selv og jeg tror mye av Gjerstad-effekten handler om dette, det at man tror så sterkt at det vil virke at det virker. Og problemet da er jo at få eller ingen tenker at noe er placebo-effekt når det tar til, det er det samme med horoskopet; hvis det stemmer så tolker man det som et bevis på at horoskop stemmer, ikke at det er rent tilfeldig. Jeg tror det er det samme med Märthas engleskole, at hvis man drar på en skole og skal få kontakt med engler og kursdriverne er veldig overbevisende så vil man kanskje nettopp få en følelse av at det stemmer når det kan være fri fantasi og bare en følelse.

Det Märtha gjør feil

Og det er der Märtha-Louise gjør noe feil. Det å skape skoler for å ta kontakt med engler eller gå ut i media og si at det er enkelt og greit å få kontakt med de døde tiltrekker seg mennesker som virkelig ønsker å tro. Sårbare mennesker som slettes ikke er dumme, men som kanskje har mistet noen og ser et håp i Märthas budskap “du kan få kontakt med de døde, du kan møte englene”. Og det disse menneskene trenger er ikke et fåfengt håp, men trøst. For nedturen psykisk kan kanskje bli enda tøffere hvis du kjøper budskapet om engler og å snakke med de døde og så blir brakt tilbake ned på jorda etterpå. Sånn sett blir det på en måte utnytting det som foregår, det å starte engleskoler og ta betalt for folks overtro. Det virker på en måte litt kynisk.

Om kritikken

Jeg tenker også at det er rart at Märtha virker så overrasket over kritikken. Særlig fordi hun er kongelig så tenker jeg at det ikke burde komme som en bombe når det kommer kommentarer. Man kan ikke gå ut i media å si at man kan prate med de døde eller engler eller liknende og så bare forvente at det ikke vil bli rabalder. Ikke minst fordi Norge er et land der det egentlig skjer veldig lite spennende og media kaster seg over det med en gang det er det minste tegn til noe å kommentere. Samtidig syns jeg medias håndtering av saken har vært helt teit. For nå har gud og hvermann uttalt seg og egentlig skulle det bare ha gått stille for seg og ikke skapt noe babbel. Som tidligere nevnt så er jo tro subjektivt og sånn jeg ser det så er ikke problemet at Märtha tror på å snakke med de døde eller engler. Det er det at hun bruker det til å tjene penger og at hun prater om det som er problemet, men selv det er en ting som kunne ha gått under radaren. Men det som skjer når media lager en stor sak ut av det er jo at alle blir opptatt av det. De sårbare menneskene jeg nevnte tidligere blir dratt til tanken om døde og engler som ildfluer mot en utelykt og alle som tror de er noen uttaler seg med en selvsagt ekspertise og bare bidrar til at det blir en større sak enn det som det er. Og det virker bare teit når prester og andre uttaler seg om faren ved det Märtha gjør (prester fordi de selv tror på noe større enn seg selv og en kan spørre seg hvorfor en tro plutselig er mer verdifull enn en annen, hva gjør at troen på Gud er mer verdt og mer realistisk enn troen på engler og døde?) (andre fordi jeg rett og slett ikke ser faren i å tro på noe, jeg ser faren ved å bruke det kommersielt, ja, men tro i seg selv er ikke noe problem i mine øyne). Da blir det nærliggende å tenke på barnelærdommen om å ikke bry seg med ting som ikke angår deg (der det er en hel del unntak fra regelen selvsagt, men det likevel er en sannhet i at det er enkelte ting en ikke trenger å uttale seg om eller bry seg med, deriblant Märthas tro).

Mobbing

På samme tid er jeg helt uenig med Märthas uttalelser om at det er noe mobbing i mediakjøret. Jo da, det har blitt vel mye oppmerksomhet overfor noe som enkelt og greit kunne blitt oversett, men kritikken dreier seg hovedsaklig om sak og ikke prinsessen selv. Et heller dårlig eksempel kanskje er dette blogginnlegget der jeg ikke mener å kritisere prinsessen hovedsaklig, mer komme med en kommentar til det hun gjør og det er det media har drevet med hele veien og. Sånn jeg ser det hadde det først gått over grensen til å bli mobbing om media hadde drevet personkritikk av prinsessen á “å, prinsessen er så dum altså som tror på engler, for et nek”, for da hadde kritikken gått på Märtha som person. Men selve prinsessen dreier det meste av kritikken seg ikke om, heller bekymring for hva hun driver med og da blir det noe annet. Noe av kritikken syns jeg dog grenser til erting og da sikter jeg til de som mener prinsessen bør si fra seg tittelen sin på grunn av det hun driver med for det er jeg uenig i. Märtha har aldri valgt å være prinsesse og bør etter min mening ha den samme muligheten til å drive med hva hun vil som alle andre. Jeg syns samtidig det er litt suspekt at hun er veldig villig til å være prinsesse når hun skal gi ut bøker, men ikke ellers, men det er en helt annen greie dog og generelt sett syns jeg ikke det at hun er prinsesse er noe problem i saken.

Kongelighet

Og angående dette med at hun er prinsesse så spør jeg meg selv “hva betyr prinsesse” i vår samtid? Nå har ikke monarkiet noen reell makt og det er bare fine titler, andre oppgaver enn de fleste og slottsbeboelighet som egentlig skiller kongefamilien fra alle andre. Personlig er den eneste grunnen til at jeg vil stemple meg selv som monarkist at jeg syns kongefamilien fra eventyrene høres så fint ut og at jeg har en sånn skrekktanke om at vi hadde endt opp med Siv Jensen som president kanskje om vi hadde republikk i stedet og sånn sett syns jeg det er helt greit at kongelige driver med det de ønsker for det mest kongelige med de kongelige ligger vel egentlig i navnet “kongelig”, jeg syns de er som alle andre ellers.

Konklusjon

Så min konklusjon er vel tre ting. A) Prinsessen bør få drive med og tro på hva hun vil, men ikke bruke det kommersielt fordi det er mange sårbare mennesker som kan brytes ned av å tro på noe som aller mest sannsynlig er umulig og hun burde heller ikke bli overrasket over oppmerksomheten og burde heller ikke omtale oppmerksomheten som mobbing fordi det er å utvanne begrepet og mobbing er mye verre enn det Märtha opplever i media. B) Media bør la være å lage en stor sak ut av noe så lite og folk trenger ikke å uttale seg om alt mulig, noen ganger er det like greit å holde kjeft. C) Folk kan for min del tro på hva de vil (helst bør de ikke tro på scientologi siden det er ordentlig skummelt tenker jeg dog, men det blir jo noe annet igjen da), men det er like greit å holde det for seg selv for ingen vil ta deg alvorlig (og de som gjør det er igjen de som trenger trøst, fremfor et nytt håp som antakelig ikke fører frem til noe og bare gjør nedturen ekstra ille etterpå) og uansett er tro noe som er så personlig at det ikke trenger å bli offentliggjort.

Og det var mine tanker om saken…
***
Ja, jeg trenger et liv i stedet for å skrive slike laaange analytiske innlegg som dette, men det er kanskje interessant, hva vet vel jeg. Og neste uke skal jeg mest sannsynlig blogge på onsdag og lørdag og ellers finne på litt episke ting og livet er kult og nå skal jeg gjøre andre ting så vi bables =D

Litteraritetsorientert innlegg ;)

“og noe du sa forleden da du kom hjem fra det fantastiske hotellet i Hardanger, noe du sa som vi alle sier fra tid til annen: kunne du bodd sammen med meg i et tomt hus med ingen andre i nærheten?, uten telefon?, uten radio?, uten fjernsyn?, uten aviser?, og jeg svarte ja, selvfølgelig svarte jeg ja, det var jo ikke et ordentlig spørsmål

men kunne du vært et av to trær i en bortgjemt hage?, kunne du gitt opp å være menneske og heller vært et tre hvis jeg var det andre?, kunne du vært ett av flere millioner fnugg i et tett snødrev?, hadde det holdt?, kunne du gitt opp alt annet for bare å kunne danse litt med meg på vei gjennom atmosfæren?, danse litt i lyset fra lyktestolpen?, dale i noen minutter for så å smelte sammen på fortauer?

og jeg sa ja, selvfølgelig sa jeg ja, det var jo ikke et ordentlig spørsmål”

– utdrag fra “Nils-Øivind Haagensen skriver” av Nils-Øivind Haagensen
*
Jeg har noen få forfattere jeg har bestemt meg for at jeg skal lese alt av og de er A. S. King, Rhys Thomas, forfattere jeg kjenner fra nettsider som Skrivebua og nå også Nils-Øivind Haagensen. I boka “Nils-Øivind Haagensen” skriver kommer utdraget som jeg startet dette innlegget med og det er jo vakkerhet til de grader. Og jeg holder på å lese boka det utdraget kommer fra nå og den er veldig fin. Det er sånn enkelt, poetisk og med tekster som gjerne ligger og vipper på kanten mellom poesi og prosa, ingen store bokstaver, setninger som man forelsker seg i og det hele handler om hverdagslige magiske ting. Og jeg har lest en bok av Nils-Øivind Haagensen før kalt “Møt meg, møt meg” som handler om at han drar på interrail etter brudd med kjæresten og den er også fin og det ser i grunnen ut som om de aller fleste bøkene hans er sånne korte, poetiske bøker som ikke tar så lang tid og lese, men som er desto mer fine den korte stunden de varer. Og “kunne du vært ett av flere millioner fnugg i et tett snødrev?, hadde det holdt?, kunne du gitt opp alt annet for bare å kunne danse litt med meg på vei gjennom atmosfæren?, danse litt i lyset fra lyktestolpen?, dale i noen minutter for så å smelte sammen på fortauer?”, er ikke det bare det skjønneste en kan tenke seg beskrivelsesmessig sett?

Ellers så har jeg nå endeligvis lest ut “Moby-Dick” og min første reaksjon da jeg bladde om siste side var å le en sånn “gal vitenskapsmann”-aktig latter og utbryte “ta den, Melville, du prøvde å gjøre meg gal av hvalanatomi, men jeg holdt ut, jeg, du knekker ikke meg så lett” (noe som i grunnen er litt bekymrende). Men altså, det er en veldig flott bok, utrolig bra skrevet, noen fine ho yay-momenter i begynnelsen som involverer Ishmael og Quequeg, de tretti siste sidene er kolossalt spennende og kapitlene er korte nok til at man ender opp med å lese flere kapitler i slengen om man bare har tenkt å lese et kapittel. Dessuten er den egentlig ganske lettlest, den bare virker mye tyngre enn den er siden Herman Melville er verdens mest detaljerte forfatter ever. For det er han og det er det som er mye av grunnen til at boka tok meg to uker å lese (noe som er lenge til meg å være), han går så sykt detaljert til verks at jeg personlig var såå fristet av å legge fra meg boka opp til flere ganger. Dessuten har han hele kapitler om alt fra hvalens anatomi til hvalen i kunsten og så videre og det gjør boka til tider innmari uengasjerende. Men i det store og det hele så er jeg jo glad jeg leste den for det gir litt sånn bragging rights, det høres veldig proft ut å si at man har lest en klassiker i det hele tatt, da føler jeg at jeg er skikkelig kultivert.

Og angående kultiverthet, resten av dette innlegget skal dreie seg om hvordan jeg har tenkt å være skikkelig kultivert og kultur-orientert denne helgen. Det er nemlig dette: http://www.oslobokfestival.no/ denne helgen og jeg har pønsket og pønsket og har sannsynligvis et tett program denne helgen med det mål og få vært med på en hel massevis. Og nå tenkte jeg å skrive opp planen min siden den sikkert vil interessere folk grenseløst og i det minste vil være en særdeles god forklaring på hvorfor mitt neste blogginnlegg så godt som garantert ikke vil dukke opp før på søndag. Så her er planen altså:

Episk plan for helgen

FREDAG 17. september

kl. 08:00-15:00 – Jobb (morgenforberedelser og slikt før jobb gidder jeg ikke gå noe inn på)
kl. 15:00-15:30 – Gå på kafé rett nedenfor arbeidsplass, spise skolebolle, drikke vann, lese avis
kl. 15:30 – Ta t-banen til sentrum
kl. 16:00 – Se Styves Trio (dvs. en av pianistene fra Beat for Beat med band, musikalsk dings) i festivalteltet
kl. 16:30 – Litterær Pecha Kucha (jeg leser “kucha” som “kuda”, vet ikke hvorfor) på scene ved Spikersuppa (noen ytterst merksnodige greier, men Knut Nærum er del av det og han er i grunnen ganske kul så jeg har tro på det hele likevel)
kl. 17:00 – Kåseri om Gresk Mytologi med Terje Nordby (jeg er veldig glad i og fascinert av mytologi generelt sett så jeg tror det kan bli svært interessant)
kl. 17:30 – Ta t-banen tilbake til Stovner, gå på restaurant på Stovner Senter eller spise middag hjemme, ikke noen spesifikke planer forøvrig frem til
kl. 20:00 – Ta t-banen til sentrum igjen og gå til hovedfilialen der det er
kl. 21:00 – Deichmanske Litterære Nachspiel med ymse (jeg elsker ordet “ymse”) gjester og jeg ellers vet at en god venninne av meg skal dit og det er jo også et pluss

(Derefter drar jeg hjem, sjekker dataen, finner på jeg vet ikke hva frem til jeg legger meg.)

LØRDAG 18. september

kl. 11:00 – Linedance-trening (dette er ikke del av Oslo Bokfestival altså, selv om det hadde vært litt komisk om det var det)
kl. 12:00 – Hjemme etter trening, ymse hendelser av hjemlig art tar plass frem til
kl. 12:45 – Ta t-banen til sentrum
kl. 13:30 – Teste brettspillet Ligretto Dice ved festivalteltet, drive dank og kikke rundt etterpå frem til
kl. 15:00 – Memento Mori (foredrag om døden) på Litteraturhuset (fascinerende tema)
kl. 16:00 – Musikalsk lydboktrikk (konsert på trikken med Stephen Brandt-Hansen)
kl. 16:30 – Petter Schjerven (hvis etternavn har begynt å fascinere meg veldig i det siste siden det har så mange konsonanter på begynnelsen) om Nostalgisk Ordbok (dvs. en ordbok han visst har gitt ut om utrydningstruede ord i det niorske språket) ved festivalteltet (Petter Schjerven er så søt og virker så sympatisk og ordet “nostalgi” i seg selv er jeg så glad i at jeg automatisk blir nysgjerrrig på ett hvert arrangement der det ordet nevnes), etter dette har jeg ingen planer og skal bare gå rundt og ta det kuli frem til
18:00 – Forfattersentrums Forfatterskole ved Spikersuppa og Saras Telt (om skriving, dvs. kjempeinteressant og det eneste som er synd er at det bare varer en snau times tid)
19:00-21:00 – Spise middag og titte rundt og slikt frem til
21:00 – Teatersport på Litteraturhuset (med Harald Eia, Helen Vikstedt, Jan-Paul Brekke og Thorbjørn Harr, vil sannsynligvis være flotters underholdning og koster riktignok 150 kr, men det er nok verdt prisen.

(Etter det så skal jeg dra hjem til data og musikalcder og generell relaxation.)

SØNDAG 19. september

(Har offisielt sett ingen planer siden det er mammas bursdag den dagen også og jeg nok vil ha lyst på en dag der jeg slapper av også, sånn av hensyn til helgefølelsen mener jeg. Vurderer dog veldig å dra til operaen sånn at jeg er der klokka 19:00 siden det da er quiz og musikk der og hvis det er noen som vil være med meg på noe sånt er det bare å melde fra. Men hovedsaklig er det ikke noe bestemt program for denne dagen.)
***
Jeg har vel egentlig ikke noe annet på hjerte da, men vil altså blogge igjen neste gang på søndag etter all sannsynlighet. Og det kan selvsagt dukke opp endringer i planen min, for eksempel så er det filmquiz ved operaen klokka 19:00 på lørdagen og det krasjer jo skikkelig med forfatterskolegreia typisk nok, men det hadde vært utrolig gøy. Ellers så er det direkte vidunderlig hvordan det altså skjer en hel masse fint neste uke også (jeg skal på musikal 23. september og 24. september er det kulturnatt i Oslo og altså nok et arrangement der en masse skjer. Så livet er fint og vi bables =D

musikalartikkel og generell babbel

Jeg har VELDIG LYST på kommentarer til det forrige innlegget mitt siden jeg likte det ganske godt selv og svarte på utfordring fra Kristine/Nattfall der og sånt og egentlig så hadde jeg tatt en barnslig beslutning om å ikke blogge før det innlegget var kommentert siden jeg svært sjelden får kommentarer til gamle innlegg når jeg har posta et nytt ett. Men så klarer jeg ikke å la være å blogge lenger nå, behovet for å blogge var i hvert fall helt altoppslukende nå. Og jeg har følt meg enormt patetisk siden jeg de siste dagene nærmest har tigget om kommentarer på Facebook, men jeg skjønner bare ikke hvordan blogger der temaet bare er tull som dagens anntrekk og sånt stadig har sånn 20, 30 kommentarer på et innlegg, mens jeg som regel er heldig hvis jeg får to, tre kommentarer. Det er ikke det at jeg trenger så mye oppmerksomhet og jeg liker faktisk veldig godt at jeg ikke har så mange lesere, men om jeg bare kunne fått sånn tre, fire kommentarer på hvert innlegg hver gang hadde jeg vært fornøyd. For jeg vet faktisk at jeg skriver bra og jeg vet at det ikke er noe galt med bloggen min. I følge en venninne skriver jeg riktignok litt for lange innlegg og jeg mangler visst evnen til å fatte meg i korthet, men jeg er engasjert i de tingene jeg skriver om og jeg tror i alle fall at det skinner i gjennom. Så, visst dette innlegget kommenteres og du i samme slengen kommenterer mitt forrige innlegg er du en knupp og jeg er din største fan 😉
***
Men nok om det. Jeg liker egentlig livet mitt veldig godt nå. Jo da, jeg hadde et "jeg hater meg selv"-øyeblikk i går der jeg var lastet med de teiteste tanker, men når jeg har sånne øyeblikk så varer det heldigvis aldri lenge og aller mest så er jeg bare så fornøyd fordi det skjer så mye flott fremover. Som neste helg da jeg sannsynligvis har jævlig (unnskyld språket) mange planer grunnet Oslo Bokfestival og 23. september da jeg skal på musikal og dagen etter det igjen da det er Oslo Kulturnatt og det også er et drøss med arrangementer som roper "kom, Karoline, opplev oss, du vet du vil". Og jeg elsker høsten, jeg har tenkt at jeg liker sommer best, men høsten er jo den perfekte årstid for meg. Jeg er inne-menneske, jeg elsker varme drikker som te, kakao og solbærtoddy, jeg liker internett, lesing og filmtitting og jeg blir bare superinspirert når trærne ikler seg de flotteste gevanter og man kan kle seg i deilige varme jakker (som den fantastisk episke jakka jeg fikk i stad siden jeg har verdens beste mor). Og nå har jeg ellers fått en ide om å skrive innlegg om musikaler oftere og ta de for meg på et mer analytisk og saklig vis, noe jeg nettopp gjorde i en slags artikkel jeg nettopp skrev og som jeg skal poste her nettopp fordi jeg vurderer å sende den inn til avisa som kronikk om musikaler eller noe sånt. Og jeg har veldig lite peiling på både artikler og kronikker, debattinnlegg og saklighet generelt, men jeg HAR peiling på musikaler og jeg har veldig lyst på tilbakemeldinger før jeg eventuelt sender av gårde denne artikkelen til for eksempel VG. Så her er den og god fornøyelse:

Om å ta sjanser musikalmessig


Når det settes opp musikaler har det stadig vært faste gamle travere teatrene vender tilbake til. Dette er forståelig i og med at det nesten er umulig å sette opp for eksempel «Les Miserables» uten at både kvalitet og publikum er på plass og det er også fakta at Andrew Lloyd Webber er et navn som funker utmerket som trekkplaster. Personlig er jeg også veldig glad i nettopp «Les Miserables» og, mens jeg i grunnen ikke er så glad i Lloyd Webber som jeg ser på som ganske overvurdert, så ser jeg at han har et helt eget talent for å skape melodier som setter seg i bevisstheten. Som for eksempel «Memory» der vi kan berømme T.S. Elliott for teksten, men melodien virkelig bringer frem teksten på et vis som er bedårende. Og det er klart at å vende tilbake til noe som tidligere har fungert er en god ide. For det første er man nesten garantert et publikum, alt fra folk som har sett musikalen før til folk som bare har hørt at «oi, denne musikalen skal visst være flott» vil nok komme og som med alt annet handler det i bunn og grunn om økonomi når teatre velger hva de skal satse på og å si det er ikke kynisme, det er bare realismen i dagens samfunn. For det andre er det tross alt mange personer som egentlig ikke er så glad i musikaler og sjansen for at de skal dra på en musikal er nok i grunnen større når det er snakk om noe kjent og kjært enn når det er noe nytt som står på timeplanen. Videre er det jo lett å trekke den slutning at ting nok er populært av en grunn. Med for eksempel «Twilight»-fenomenet (selv om det ikke er snakk om en musikal) så treffer den riktig når det gjelder uttallige ungjenter og man kan like eller mislike serien i seg selv, men noe har den jo utvilsomt gjort rett. Og det er nok litt det samme med musikaler.


Samtidig er det lett å gå i den fella og være for trygg og jeg var en stund bekymret for at dette var situasjonen i Norges musikalverden. I fjor sattes både «Les Miserables» og «Jesus Christ Superstar» opp, musikaler som så absolutt har sine flotte sider, men som samtidig ikke viser den store originaliteten tatt i betraktning at begge disse musikalene er satt opp flere ganger før. Og riktignok var Folketeateret innovative og satte opp «Mamma Mia», men de hadde filmen rett bak seg og da var det kanskje ikke så overraskende likevel. Og generelt sett har jeg de siste årene følt at teatrene ikke tar nok sjanser. Riktignok ser jeg at å ta sjanser har sine fallgruver. For det første er det slettes ikke sikkert at folk vil dra å se en musikal hvis navn ikke ringer noen bjeller og utenom dette er oversettelsesjobben desto enklere hvis musikallåtene har blitt oversatt til norsk før for da har man noen eksempler å se til. Like fullt tenker jeg at det aldri bør handle kun om penger eller et publikum, musikaler som alle andre teaterstykker handler tross alt aller mest om å formidle. Og musikalene har et ekstra våpen i lomma i forhold til andre teaterstykker og det er musikken, det er dansen, det er det imponerende ved å ha utøvere som kan synge, danse og spille. I en musikal kan man bruke sangen til å formidle de vanskeligste følelsene, la melodiene sette seg under huden, underholde og skape en flott og inspirerende atmosfære. Kort sagt; man har en rekke muligheter når man setter opp en musikal og det er også lettere å unngå en spesiell sjanger med en musikal har jeg følelsen av. Det finnes komedier og det finnes drama og i en og samme musikal kan en finne begge deler, noe som igjen er en av grunnene til at jeg elsker dette mediet.


Likevel er musikalen et misforstått medium. Hvis man ikke er så glad i musikaler er det lett å tenke at det bare er en sånn rar greie der folk bryter ut i sang i tide og utide. Og musikalskaperne selv har i stor grad bidratt til dette bildet ved å skape musikaler som underholder, som er fulle av sjarm og liknende, men likevel fremstår som overfladiske ved senere ettertanke. Eksempelvis har vi musikaler som «Mary Poppins» og «Singin in the rain», musikaler fra musikalenes gullalder i Hollywood som er flotte og engasjerende, men ikke egentlig kan skryte av en dyp historie. Og hvis man altså har denne tanken om musikaler som en overfladisk sjanger vil en nok ikke ta seg tid til å lete i musikalenes verden og går glipp av det store spekteret som faktisk finnes. For det finnes en mengde musikaler som ikke har noe stort annet poeng ved dem enn å underholde med glans, men som de siste årene har vist så er musikalens muligheter uendelig mye mer. De siste årene har gitt oss blant annet «Last 5 years», «Spring Awakening», «Rent», «Avenue Q» og «Wicked», musikaler som er svært forskjellige, men som alle på hver sin måte viser at musikalsjangeren har større spekter enn hva førsteinntrykket tilsier. «Avenue Q» er for eksempel en av de musikalene som virkelig kan åpne musikalporten for de som ikke liker musikaler. Her har vi genial humor, dukketeater for voksne og tekster som virkelig får deg til å smile og dette på en måte som gjør at man gjerne søker opp sangene på youtube og i grunnen glemmer at det faktisk er snakk om en musikal. Med andre ord er den med på å vise at musikaler kan være noe helt annet enn «Phanom of the Opera» og «Grease». «Rent» og «Spring Awakening» på sin side tar opp viktige temaer og har et fascinerende persongalleri og Jason Robert Brown viser virkelig originalitet med for eksempel «Lasr 5 years» og hans andre musikaler som med sine gode melodier og gjennomtenkte tekster kan vekke assosiasjoner til en av musikalens store mestre; Stephen Sondheim. Sondheim på sin side viste at man kan lage musikaler om blodige paier og hevnlystne barberer (Sweeney Todd), personer som vil drepe presidenter (Assassins) og om eventyr gone bad (Into the woods) med en slik kvalitet at det er helt vidunderlig. Her har vi en musikalskaper som lager melodier som er flotte, umulige å synge hvis man ikke har veldig god sangstemme riktignok, men flotte like fullt og tekster som en kan analysere nøye. Og musikken her er kanskje ikke like umiddelbar som hos Lloyd Webber, men den er desto mer tankevekkende og gir deg igjen for tålmodigheten. Så det er mange musikaler som bryter med illusjonen om et overfladisk rart «oi, han brøt nettopp ut i sang»-medium.


Og de siste årene har musikalene stadig oftere vist at de kan handle om alt mulig rart. Eksempelvis har vi tidligere nevnte «Spring Awakening» som handler om seksuell oppvåkning og har sanger som gjør at man nesten får en rockekonsertfølelse. Eller så har vi «Next to normal» som forteller om en noe dysfunksjonell familie og blant annet tar opp psykiatri på en måte man aldri i verden forventer seg i en musikal. Og det er nettopp derfor musikalene må satse på nye ting. Hvis det bare letes litt så finner man skatter som er verdt å kjempe for, musikaler som viser at dette ikke er en overflatisk sjanger, men en sjanger full av muligheter. Med det i bakhodet er dette et år verdt å merke seg. Dette året startet med at Oslo Nye Teater satte opp «Spring Awakening», en musikal som har hatt stor suksess på Broadway, men aldri før var satt opp i Norge. Personlig har jeg elsket denne musikalen dypt og inderlig siden jeg fikk tak i cden i juni i fjor og var fra meg av lykke da jeg leste at den skulle settes opp i Oslo, men utenom det var dette også en flott ting fordi det viser at teatrene endelig satser på noe nytt. Og i ettertid var kanskje ikke «Spring Awakening» et så vellykket prosjekt som Oslo Nye Teater hadde håpet på, men for meg som så den var den en magisk opplevelse. Med strykerarrangement og rocka musikk, flotte tekster og fantastisk skuespill var det en opplevelse jeg alltid vil minnes med et smil og en teateropplevelse jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk. Utover året har flere teatre fulgt opp denne villigheten til å satse på noe nytt. I Bergen ble «Company» til Stephen Sondheim satt opp tidligere i år og mens denne musikalen ikke er like ny som «Spring Awakening» så er den så vidt jeg vet en ny opplevelse i Norge. Senere i høst skal så «Buddy Holly» settes opp på Folketeateret, en musikal som var ukjent selv for meg før jeg nå i det siste har lest meg opp om den og nå for tida har Det Norske Teateret imponert meg med valget om å sette opp tidligere nevnte «Next to normal», en musikal jeg skal se om tolv dager (noe jeg gleder meg utrolig til) og som ikke bare settes opp for første gang i Norge. Dette er også Europa-premieren så vidt meg bekjent. Med andre ord viser teatrene at de tør å ta sjanser og det er dette som vil utvide musikalfanskaren. Jukeboxmusikaler (deriblant «We will rock you» som har norgespremiere neste år) forteller historier via sangene til et band eller en artist, for eksempel Queens og da har vi plutselig vekket interessen til både musikalfans og Queens-fans, noe som jo utvider publikummet. Musikaler som «Spring Awakening» og «Next to normal» som tar opp temaer man ikke forventer seg i musikaler gjør at folk ser at musikaler kan være så uendelig mye mer enn «Annie» og «Cats». Musikaler som folk ikke kjenner til kan gjøre at de søker opp informasjon om denne musikalen på nettet og samtidig oppdager andre musikaler de ikke kjente til og så kanskje lytter til en og så en annen og så etter hvert tenker «jøss, det er jo masse flott musikk i musikaler, jo». Og at teatrene satser på nye musikaler som er mer ukjente er kanskje nettopp det som skal til for at det skal skapes flere nye og innovative musikaler. Man ser at man kan skape musikaler om bipolare morsskikkelser, om sex og orgasmer, om det aller, aller meste og det vil musikalmediet bare tjene på i lengden.


Og jeg mener ikke at man skal gi blaffen i de gamle, gode, men ha en balanse. Satse på «Les Miserables», men også «Spring Awakening», la ønsket om å formidle skinne gjennom uansett. Og så la meg for min del føle en yr glede over nye satsninger som gjør at drømmen om en dag å se «Last 5 years» bare føles så mye nærmere for når de tør å satse nå så tør de kanskje satse senere også og om noen år er det kanskje Jason Robert Brown og Stephen Schwarts man ser på norske teatre. Uansett; jeg er klar, jeg! =D

***

Og så skal jeg blogge igjen om noen dager uansett hva som skjer kommentarmessig sett og i mellomtiden satser jeg på at alle har det toppers og at artikkelgreia mi om musikaler får deg til å like musikaler enda mer enn du gjorde før 😉

Panthera-konkurranse og utfordring =0)

Jeg liker ting for tiden, vet ikke hva det er jeg liker, men jeg er veldig tilfreds og energisk og syns generelt at livet er ganske så flotters for tida, ikke minst fordi det i dag er kun 16 dager til jeg skal se musikalen "Next to normal" sammen med min bestevenninne. Og dagen etter skjer det en hel massevis i Oslo, men det kommer jeg tilbake til siden. Nå skal jeg snart svare på utfordringsdings, men først skal jeg poste mitt bidrag til en konkurranse jeg leste om. Jeg fant nemlig dette: http://pantheralife.blogg.no/1283856839_stor_konkurranse.html og jeg er a) fan av Panthera og b) glad i konkurranser og når jeg så da i tillegg legger til at premien i grunnen så ganske fin ut så var det ingen tvil. Og det man skulle var altså å tegne Panthera-logoen på sin egen måte og det har jeg gjort her:


Panthera-logoen består jo av fire røde tigerstriper (tror det er det) på svart bakgrunn og jeg har valgt å løse oppgaven ved å tegne de fire røde tigerstripe-greiene på en bakgrunn som liksom skal være regnbuefarga og innmari roggbif og så ha snakkeboble fra den ene tigerstripe-greia der det står "Panthera" og så la hver ha øyne og munn og signere med autografen jeg bruker hvis jeg tegner ting; Karo Art! (vanligvis med stjerne etter "Karo", men den glemte jeg). Det gir kanskje muligens lite mening og sånt, men det ble da litt sjarmerende og heia for tusjer og fargeblyanter og massevis av farger. Og da er jeg hvert fall med i konkurransen og det er jo fint =D

I tillegg så har jeg altså blitt utfordret og utfordreren er Kristine (http://nattfallsidioti.blogspot.com/) som altså er en meget frekk person (nei da, syns ikke det). Det jeg skal er å nevne ukjente fakta om meg selv, noe som er vanskelig, men jeg biter tennene sammen og gjør mitt beste.

Ting få vet om meg (eller det kan hende flere vet det enn få, men jeg tror det er unevnt på nettet i alle fall)

1) Jeg er skikkelig flink til å finne på nye tekster til kjente melodier. Bevismateriale a) http://vakring.wordpress.com/2007/10/20/news-and-dumbledore-and-all-that-jazz/ (da jeg på en blogg jeg hadde i en fjern fortid skrev en sang om at Dumbledore var homofil og brukte en melodi fra musikalen "Wicked), bevismateriale b) den EPISKE teksten jeg skrev til melodien "Gud, hvor du er deilig" av Bjelleklang for noen år siden som omhandla Idol og het "Å, om jeg bare kunne synge" (jeg har i ettertid glemt teksten til min tekst og hvor denne teksten er blitt gjort av, men jeg husker begynnelsen og refrenget kjempegodt og synger det hver gang jeg hører melodien i stedet for den ordentlige teksten), bevismateriale c) sanger jeg har laget til konfirmasjoner, bursdager og andre arrangementer som jeg har funnet på i løpet av fem til ti minutters tid som regel og brukt kjente barnesangmelodier som  tekstgis på nytt karolinsk vis. Veldig praktisk talent som fungerer utmerket for å imponere folk 😉

2) Jeg har gjort to ulovlige ting ever og det ene har vært sniking på t-banen (men det har skjedd veldig få ganger og jeg har aldri ment å snike), mens det andre skjedde da jeg var ti år og stjal leken fra et Donald-blad som var åpent i en butikk siden vi abonnerte på Donald hjemme hos meg på den tiden og leken ikke fulgte med bladet vi fikk. Etter sistnevnte så var min første reaksjon å skryte til broren min på fem år som ikke trodde på meg og mente at jeg bare hadde gjemt leken for ham i stedet. Min andre reaksjon var utrolig dårlig samvittighet som har vart i årevis siden.

3) Jeg har et litt rart forhold til religion og sånt. Jeg tror ikke på noe og klassifiserer meg selv som ateist, men jeg liker av en eller annen grunn tanken på å be til noen og ha noen som lytter og derfor ber jeg noen ganger av totalt selvsentrerte grunner á "Kjære Gud, som jeg ikke tror på, gjør sånn at det og det skjer". Og det funker selvsagt ikke, men det er liksom en liten del av meg som håper at noen lytter likevel. I tillegg hadde jeg som barn en evne til å ønske på meg sykdom hvis jeg virkelig ville slippe skolen en dag og det var at jeg tenkte på sykdom og så dukket feber og forkjølelse opp ikke så lenge etter siden jeg hadde tenkt på det. Men så hvis jeg tenkte på sykdom eller følte meg litt slapp og virkelig ikke ville bli syk kunne jeg si "kjære en eller annen, gjør at jeg slipper å bli syk eller føle meg dårlig. Aminos okei, thank you" (og da sa jeg "aminos" i stedet for "Amen" siden "Amen" var kristent og jeg ikke var kristen selv, "aminos" derimot hørtes ut nesten som "Amen", men hadde ingen religiøs kontekst og derfor var det greit) og det virka. Ellers sånn religionsmessig sett så hadde jeg en periode da jeg var ni år da jeg trodde på Gud grunnet bibelhistoriene vi hørte på skolen og derfor trodde jeg ikke på dinosaurene siden jeg ikke kunne få dem og "Adam og Eva" til å stemme overens, men det var en veldig kort stund da. Jeg kan også her nevne at jeg alltid har vært veldig glad i bibelske eventyr. Jeg har jo ikke vært særlig religiøs noen gang, men jeg syntes historiene var så fine og særlig "Kain og Abel" der jeg personlig alltid har likt Kain best. Og hvis dere har hengt med hele veien når det gjelder denne bablinga er jeg forøvrig imponert.

4) Jeg tenker til tider at jeg ikke var barn ordentlig da jeg var det og at jeg var dårlig på å være ungdom når jeg var det og at jeg igjen er håpløs på det og være voksen nå når jeg er det. Greia er jo at jeg egentlig har vært den samme hele veien, hun litt barnslige som leser og lever i sin egen verden uansett alder og ikke lekte noe særlig som barn, aldri dro på fester eller var opptatt av de tingene som de andre i klassen min da jeg var ungdom og nå syns alt som hører med det å være voksen er vanskelig og ukjent. Og det bekymrer meg av og til selv om jeg jo alltid kommer frem til at alt ordner seg uansett.

5) Jeg har et omvendt forhold til overtro som innebærer at jeg bevisst går under stiger og tenker at det sikkert vil bli en lykkedag hver fredag den trettende, sånn i tillegg til å like katter aller best når de er svarte. Samtidig har jeg laget min egen overtro i at jeg er fullt og helt overbevist om at resten av kvelden blir utmerket hvis jeg drikker Cola og får brusing i nesa. Ja, jeg er nok litt merkelig 🙂

6) Jeg hadde et "Peter Pan"-dataspill da jeg var yngre der man kunne spille en rekke småspill og lese gjennom historien og jeg elsket det kapittelet der Tingeling var døden nær siden man i stedet for å klappe for å redde henne måtte trykke veldig fort på space-tasten. Så når man trykket på space-tasten hørtes lyden av klapping og det likte jeg så godt at jeg leste akkurat det kapittelet flere ganger hver gang jeg spilte det spillet. Og sånn angående spill så savner jeg de dataspillene jeg spilte som barn skikkelig og særlig et som het "Det magiske jordbæret" som var vidunderlig.

7) Jeg har fått dilla på å lukte på duftlys som lukter vanilje 🙂
***
Og det var et utvalg fakta som antakelig nok var ukjentheter og nå skal jeg altså poste dette innlegget og lytte til musikalmusikk på Spotify. Vi bables! (Ps. jeg gidder ikke å tagge noen, men hvis du føler deg kallet er det bare å ta utfordringen altså.)

Mary & Max <3

Denne helgen har jeg vært alene hjemme, sett to filmer, lest videre på "Moby-Dick" og sittet massevis på nettet uten å gjøre noe fornuftig. Med andre ord har det vært en helt typisk helg. Og så var jeg på biblioteket i går og innom Creare-møte. Men nok om det. Jeg har sett en fantastisk film (som jeg har tenkt å se igjen etterpå) og den skal jeg på omstendelig vis bable i vei om nå.

Mary & Max


(bilde funnet her: http://www.afi.org.au/AM/Images/2009_Mary_and_Max/Mary_Max_Poster_200x290_V2.jpg)

En gang i 2009 skrev jeg dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1243010920_22mai2009.html og det dreide seg i stor grad om en kunstner ved navn Eric Drocker. Han har skapt noen vidunderlig inspirerende grafiske romaner ved navn "Flood" og "Blood Song" og man kan se eksempler på bildene hans her: http://www.drooker.com/drawings.html. Og det som kjennetegner bildene hans i de to nevnte grafiske romanene er at de gjerne er hovedsaklig i gråtoner, men med en eller to ting som er i farger, noe som er særdeles effektfullt. Særlig på et bilde av en hund og en sommerfugl i boka "Blood Song" blir det inderlig vakkert. Og grunnen til at jeg nevner dette er at "Mary & Max" bruker akkurat det samme grepet og skaper en monokrom (blir ikke det en riktig beskrivelse?) verden i gråtoner der enkelte små ting gjerne er for eksempel rødt, noe som gjør at hele atmosfæren bare føles så gjennomført og det inn til fingerspissene. Sånn sett minner det om blant annet "Amelié", en annen film der fargebruk er gjennomtenkt hele veien, noe som bare bidrar til magien. Og det er noe av det første man legger merke til i "Mary & Max", en film jeg har funnet ut at jeg bare må få skaffet meg på dvd siden jeg er betatt av den og syns det er en av de aller herligste filmene jeg har sett i år.

"Mary & Max" handler om den åtte år gamle Mary Dinkle som er ensom og ønsker seg en venn. Så begynner hun ved en tilfeldighet å brevveksle med den 44 årige Max Horowitz som er overvektig, har Aspbergers Syndrom og er minst like ensom som Mary og de utvikler et nært vennskap dem i mellom. Og det er vel plottet i en film som dårlig lar seg oppsummere siden den er en av de filmene som forteller om de nære ting og de små øyeblikkene og som i det hele tatt er så deilig u-hollywoodsk at det er en fryd. Det er en magisk film i og med at den er så realistisk og ekte som den er og animasjonen er fantastisk, mer stop-motion enn dataanimert i stilen og med genialt blikk for detaljer, noe som videre bidrar til gjennomførtheten.

Og mye av grunnen til at jeg likte denne filmen så godt er karakterene Mary og Max som begge er så perfekte i sin uperfekthet og som begge er svært enkle å relatere seg til, man kjenner seg igjen i dem og vil dem det beste hele veien. Dessuten så skiller de seg ut fra mengden begge to og man syns samtidig hele veien at de to i grunnen virker mye mer "normale" enn de som alle tenker på som normale og dette gjelder særlig Max som på grunn av sin Aspberger tar verden fryktelig bokstavelig, lett misforstår ansiktsuttrykk og prøver å holde system på alt. Hvis vi bare prøver å se verden litt fra hans synssted så er det jo ikke det minste rart at den virker som et særdeles merkelig og usystematisk sted.

Ellers er musikken oppriktig perfekt og stemningen flott og alt er jo flott laget. Og hvis man skal kommentere på noe så er det kanskje fortellerstemmen. Personlig har jeg faktisk veldig sansen for fortellerstemmer i filmer for de gir meg en fin "leser en bok"-følelse og jeg syns sånt er herlig. Men jeg vet at det er mange som ikke er så glad i fortellerstemmer og voice-over og de vil kanskje ha et problem med "Mary & Max" siden fortellerstemmen, særlig i begynnelsen, i stor grad er til stede. Utover filmen så blir den litt mindre tilstedeværende og for min del er det jo en av tingene jeg likte best, men jeg føler det er en fin ting å advare om.

Utenom dette så er det i grunnen ingenting å kommentere på og personlig syns jeg det er ganske behagelig hvordan filmen bare varer halvannen time siden jeg har funnet ut at jeg av en eller annen grunn har litt problemer med konsentrasjonen når det gjelder film. Men på halvannen time rekker man ikke å begynne å kjede seg noe som helst sted og i tillegg er det kort nok til at jeg (den dagen jeg omsider får tak i denne filmen siden jeg altså har mål om å eie den en eller annen gang) kan se den flere ganger på et døgn om ønskelig. Forøvrig så nevnte jeg jo "Amelié" lenger oppe og jeg er overbevist om at de fleste som likte den filmen også vil like "Mary & Max" siden de i grunnen har en del likheter. De har begge oppriktig interessante karakterer, gjennomtenkt fargebruk og fortellerstemme og begge deler denne sansen for detaljer. Dessuten begynner de ganske likt i hvordan de lar små ting introdusere karakterene og så blir det nok til at vi får et bilde av hvem de er på betydelig bedre vis enn om man fikk en lang avhandling der alt ble lagt på bordet. Det er de små tingene som virkelig definerer noen er vel det inntrykket man får og det er jo et fint inntrykk.

Så jeg gir terningkast 6 siden dette er en av de filmene som er rørende, trist og morsom, sjarmerende og intelligent og aller mest bare ufattelig søt fra ende til annen. Og hvis du ikke er overbevist linker jeg til disse to klippene på youtube for å overbevise: http://www.youtube.com/watch?v=D-aN6Kd6ynY og http://www.youtube.com/watch?v=GMJV-6X9avs&feature=related. Nevnte jeg at jeg elsker musikken, jeg gjør det. <3 på musikken (og stilen og animasjonen og historien og bare elsk på hele greia) =D
***
Og nå skal jeg straks spise middag (Pizza), overbevise mamma om at det er en god ide at vi to ser på "Mary & Max" mens vi spiser og få skrevet litt på ett eller annet og så bables vi. Karolinsk hilsen fra meg!!!

Oppsummeringsinnlegg 8

Siden sist har jeg sett teaterstykket “Spin Doctor” (som var bra forresten, en positiv overraskelse) og endeligvis begynt å lese “Moby-Dick” (på norsk siden den norske oversettelsen jeg fant på biblioteket hadde så fint cover og så behagelig skriftstørrelse og sånne ting til tider betyr litt for mye for meg), en bok som så langt ikke har vært så spennende, men det er jo fint og jeg har bare lest litt over femti sider så den blir nok bedre og bedre sikkert. Og så skriver vi sånn plutselig september nå og derfor har jeg tenkt å by på et nytt oppsummeringsinnlegg der jeg tar for meg nye litterære og filmatiske opplevelser i august. Da setter jeg like godt i gang med det:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for august

BØKER

– Jomfrudød av Jeffrey Eugenides

Boka filmen “Virgin Suicides” er basert på og en for så vidt fin bok som tidvis har oppriktig magiske beskrivelser. Likevel er den litt kjedelig og føles noe oppramsende til tider. Terningkast 4!

– Breathers av S. G. Browne

En engasjerende bok om zombier som er underholdende skrevet, men har en ganske teit vri på slutten. Likevel en av de smarteste valgene dine hvis du plutselig skulle få lyst til å lese om kjærlighet mellom zombier. Terningkast 4!

– The Mysterious Benedict Society and the Perilous Journey av Trenton Lee Stewart

Andre boka i en serie flere virkelig burde oppdage og et virkelig engasjerende eventyr med karakterer man blir glad i og gjerne følger med et smil om munnen. Terningkast 5!

– On the third day av Rhys Thomas

En bok jeg fikk gratis i posten og det alene gjør den interessant. Videre er den velskrevet og interessant og den perfekte bok hvis du tilfeldigvis skulle føle for å lese en sci-fi historie om en mystisk sykdom kalt “the sadness” som er riktig filmatisk til tider i tillegg. Terningkast 5!

– Første person og andre historier av Ali Smith

Fin og velskrevet novellesamling som bobler over av fantasi og skriveglede. Dog noe varierende kvalitet på novellene. Terningkast 4!

– Don Fridtjof av Anna Bache-Wiig (illustrert av Lisa Aisato)

Innmari tøff barnebok på rim om en skikkelig kul katt som passer for alle aldre og byr på virkelig herlige illustrasjoner. Terningkast 5!

– Hei horunger av Bård Torgersen

En av de bøkene som virket bedre ut da jeg lånte den på biblioteket enn da jeg faktisk leste den. Tidvis god underholdning, men hovedsaklig en oppriktig rar diktsamling med en tittel jeg ikke likte helt. Terningkast 3!

– The boy with the cuckoo-clock heart av Mathias Malzieu

Tidvis vakker bok med flott cover og konsept. Dessverre har den en masse svakheter og det var synd siden det var en bok jeg ønsket å elske. Terningkast 4!

– Zombies -Stories from the undead herd av John Skipp og mange andre

Antologi med noveller om zombier der konseptet er tøft og alle novellene er fortreffelig skrevet, men det visste seg å ikke være helt min type bok likevel, dog tror jeg nok mange andre kan elske den. Terningkast 4!

– Elefantene av Marcus Midré

Merkelig bok med finfin tittel som tidvis var inderlig poetisk og flytende i språket på en god måte. Terningkast 4!

FILMER

– Jakten på hukommelsen

Interessant dokumentar med et fascinerende tema som dog var noe rotete oppbygget i mine øyne. Terningkast 4!

– Nine

På den ene siden så ga skuespillerne alt og den var skikkelig eye-candy og se på, men på den annen side var det musikal og jeg holdt likevel på å sovne flere ganger, noe som ikke er noe godt tegn i grunnen. Terningkast 3!

– Engelen

Trist, vakker, rørende og tankevekkende film med flotte rolleprestajoner og noe poetisk ved seg som gjør den enda mer inspirerende. Terningkast 5!

– Step Up 3D

Flotte dansesekvenser i en film som er ekstremt uoriginal, men som underholder hele veien og som bruker 3D-effekter på utmerket vis. Terningkast 5!

– Himmelfall

Fin film som jeg syntes var litt kjedelig, samtidig som den jo kan berømmes for godt skuespill, meget god musikk og karakterer man blir engasjert i. Terningkast 3!

– Look both ways

Fin og vellaget film om liv og død og ting som finnes i mellom. Terningkast 4!

– 5 x 2

Gode skuespillere i et fransk romantisk drama som var originalt fortalt, men ikke holdt på interessen min særlig godt likevel. Terningkast 4!

– Toy Story 3

En film der jeg ikke syntes det fantes en eneste ting å kritisere og som ga latter, tårer og storslått underholdning ikke minst. Terningkast 6!

– American Splendor

Veldig søt rett og slett fordi den i grunnen ikke var så søt og med gode skuespillere og en hel del originalitet i tillegg. Terningkast 4!
***
Så, jeg har opplevd en hel del nye filmer og bøker i august, en måned som sånn sett kan beskrives som ganske fabelaktig. Og nå skal jeg lage meg solbærtoddy, spise snackerjacks og sjekke nett-greier og så babler jeg nok igjen til helgen. Vi snakkes =D