Dumme ting og fine ting og tankespill =0)

Her er noen dumme ting og noen fine ting.

– Dum ting

Jeg var på en Nille-butikk for å kjøpe Halloween-godteri i tilfelle det kommer knask eller knep-mennesker i morgen og jeg tror jeg tapte 33 kroner der. Jeg fant nemlig ut at prisen for godteriet kom på hele 87 kroner og spurte hva prisen var om jeg tok vekk den ene tingen. Damen sa det ville bli tjue kroner mindre da så jeg sa at jeg ikke ville ha den ene tingen sånn at det bare ble 67 kroner. Så sa damen at hun skulle ha 87 kroner og jeg påpekte at dette ikke kunne stemme siden jeg ikke skulle ha den ene tingen og da nikket hun og så ga jeg henne en 100-lapp for å betale med og hun tok i mot penger og ga meg en kvittering jeg skulle signere siden det hadde blitt retur. Så spurte jeg om jeg ikke skulle få tilbake penger og hun sa at hun hadde gitt meg det jeg skulle ha tilbake så jeg pakket sammen tingene jeg hadde kjøpt og gikk rett utenfor butikken der jeg kontrollsjekket alle lommer og veska, lommeboka og handleposer og ingen av stedene fant jeg pengene damen hadde sagt at hun hadde gitt meg tilbake. Så jeg ringte mamma og forklarte situasjonen og hun sa jeg skulle kontrollsjekke og hvis jeg fortsatt ikke fant noe gå inn og forklare situasjonen. Men damen hadde i grunnen virket både gretten og lei og hadde hele tiden gitt meg følelsen av å være skikkelig vanskelig og håpløs så jeg turte ikke å gå tilbake, bare irriterte meg og kjente meg nesten på gråten siden det føltes litt urettferdig hele greia.

– Fin ting

Jeg gikk rett etterpå for å kjøpe smågodt til meg selv på Mix og en liten jente drev også med å plukke seg smågodt og bablet i vei til meg om at hun skulle til barnehagen på Halloween og om at hun skulle ta med smågodt og at hun likte den og den godtetingen veldig godt og den ikke så godt og spurte meg hva jeg likte og alt mulig. Hun bablet i ett sett og det var skikkelig koselig for barn kan være veldig søte og det oppmuntret meg veldig.

– Fin ting del 2

Jeg satt og lagde Playlist for oppdiktede karakterer i går på Spotify og dette er resultatet: Fox sin galaksemix. Fox som jeg skal skrive om skal nemlig være veldig glad i science-fiction og stjerner og planeter og slikt og derfor valgte jeg bevisst ut sanger med dette temaet på ett eller annet vis. Nå snart skal jeg lage Playlist for Lea og hun er mest glad i instrumental musikk av en eller annen grunn, men også singer-songwriter musikk siden hun driver med slikt selv. Og hvis noen har noen briljante ideer til ting hun kan ha på playlisten sin så er det bare å si i fra. Og jeg har tenkt å stå opp fem på halv seks(!) på mandag, skrive fra halv seks til halv åtte, spise frokost, sjekke nettet fort og drikke en tekopp eller to frem til litt over åtte da jeg skal dra på jobb der jeg starter klokka ni. Jeg har så lyst til å sette i gang med Nanowrimo nå at det er helt sykt.
***

Ellers så har jeg lest ferdig “Perks of being a wallflower” og den var nydelig. Så vakker og interessant og med en herlig hovedperson som jeg ble svært glad i. Og så er den så fint fortalt og har inderlig mange elskbare setninger og det er fint. Jeg håper Stephen Chbosky (forfatteren) gir ut noen flere bøker snart. Jeg ville lest dem 😉

Og jeg skriver dikt for tiden, tenker på lyktestolper, ble ganske trøtt nå nettopp merkfundig nok og er sannsynligvis bare minutter unna å lage meg solbærtoddy. Dessuten skal jeg ha taco til middag og det er lørdag og jeg har allerede i dag kjøpt meg julebrus fordi jeg ikke klarte å dy meg. Og livet er fint og nå skal jeg finne på noe annet enn blogging og så satser jeg på at mitt neste blogginnlegg teknisk sett er over 2000 ord unna 😉 Jeg advarer også om en viss fare for bloggforsømming i november, men jeg har mål om å blogge hvert fall to ganger i uka og skal prøve å opprettholde det. Vi bables…

Håper ikke det gjør noe at dette innlegget i grunnen ble ganske poengløst og meningsløst forresten. Jeg har sikkert noe mer spennende å melde neste gang jeg blogger =D

Karoline er “I følge med vinden” =0)

Det er så rart hvordan man kan ha dager da man føler at noe ikke er som det skal, som om verden er i ubalanse liksom, for så å bli ferdig med disse dagene og ende opp med å føle at verden ikke bare i balanse igjen, men også er mer i balanse enn før. Som om alt er fredfullt og idyllisk og man slutter å overanalysere alt, men tar ting som det kommer. Og akkurat nå er jeg litt trøtt, ikke det spor sulten og 100 % fornøyd og det er fint.

Og jeg tenker bare på Nanowrimo for tiden og det bekymrer meg riktignok litt at tanken på å skrive er mye lettere enn fysisk å gjøre det og i tillegg har jeg mindre tid til å skrive enn de foregående årene, særlig på onsdager da det er jobb og så trening og så venninnebabbel på msn og jeg ikke helt og holdent begriper hvordan en skal få tid til alt, men det vil nok gå greit og det er en stor del av meg som av en eller annen grunn føler at dette er et år der Nanowrimo vil gå veldig bra. Jeg har jo som regel tro på meg selv, men jeg har enda mer troen tilstede i år, kanskje fordi jeg har blitt så glad i karakterene mine. Det begynner for eksempel å se ut som om jeg vil utvikle en crush overfor Fox Kaspersen som er den mannlige hovedpersonen min og som jeg kan se så godt for meg at jeg stadig forventer å møte ham sånn rent tilfeldig på t-banen. Og jeg vet ikke om sånt er sunt, særlig ikke når fakta er at karakteren er femten år i historien, er oppdiktet og det av ulike andre grunner ville vært ganske umulig å treffe på ham. Men han er en fin figur, jeg gleder meg meget til å skrive om ham.

Ellers leser jeg “Perks of being a wallflower” av Stephen Chbosky og den er nydelig. Jeg har jo lest at den er ganske lik “Catcher in the Rye” som jeg leste for en snau uke siden, men jeg liker personlig “Perks of being a wallflower” best av de to rett og slett fordi jeg elsker skrivestilen og syns Charlie er en vidunderlig karakter som jeg føler enormt mye omsorg ovenfor på en måte. Dessuten fortelles ting i brevform og det gjør ting mer intimt egentlig. Og jeg har også lest en herlig bok ved navn “I følge med vinden” og den skal jeg bable litt om nå:

I følge med vinden av Abbas Kiarostami

Abbas Kiarostami er en filmskaper og fotograf fra Iran som jeg aldri hadde hørt om en gang før jeg rent tilfeldigvis kom over diktsamlingen hans på Stovner Bibliotek på lørdag. Der ble jeg tiltrukket av et cover som føltes like avslappende å betrakte som lett skybris på en tidlig sommerdag og inspirert av diktet som sto på baksiden:

“Edderkoppen
stanser arbeidet
et øyeblikk
og betrakter solnedgangen”

Så kort, så enkelt, men helt fortryllende malende. Det er en sånn tekst der man, uansett hva man ellers mener om edderkopper, kan kjenne seg igjen, føle at man en gang har vært edderkoppen som tok pause fra arbeidet sitt for å betrakte solnedgangen, føle seg så gjenkjent på en herlig måte og nyte dette øyeblikksbilde, et som bugner av varme og harmoni. Og basert på coveret og det diktet lånte jeg denne boka og i løpet av noen få timer neste dag var boka utlest for dette er en bok som går fort å lese til tross for sine 236 sider og dette skyldes at hver tekst er så kort og lettlest, mens det hele likevel er både dypsindig og klokt.

“I følge med vinden” er oversatt fra persisk og diktene i boka står skrevet både på persisk og norsk, noe som i mine øyne oppfattes som inkluderende og i tillegg ser det jo fint ut. Videre er hver tekst uten tittel, forholdsvis kort og minimalistisk (hvert dikt er på mellom fire og syv linjer) og uten noen rim og rytme og formbundethet generelt sett. Aller mest minner det om haikuer uten noe haikuoppsett (5-7-5 og så der) og dette underbygges av tekstenes naturfokus. Og dette hører kanskje muligens ikke så engasjerende, men det er faktisk det og i tillegg en av de fineste diktsamlingene jeg har lest antakelig.

Her brytes ingen barrierrer, ingenting bugner av originalitet og enkelte tekster er mer uinteressante enn andre, men helhetsmessig blir det likevel veldig fint og det skyldes hvor umiddelbare tekstene er. Det er øyeblikksbilder og det får de små tingene i livet til plutselig å føles litt mer magisk og det er inspirerende å se. Og her er noen flere utdrag for å virkelig formidle det brilliante i denne lille boka:

“Så godt
at den gamle skilpadden ikke ser
hvor ubesværet den lille fuglen flyr”
*
“Duens hvithet
svinner i hvite skyer
en snøværsdag”
*
“Solen slynger
sine første gylne stråler
mot det praktfulle sløret av spindelvev”
*
“Med neste vind –
hvilket blad står for tur
til å falle?”
***

Hele boka består av mange slike korte tekster og man blir så glad av å lese for verden er full av muligheter hvis man bare leter litt og denne boka er som små fotografier i litterær form, du vet sånne små bilder der man ikke prøver på noe spesielt, bare ser noe litt interessant og vil fange det i et bilde, slik er det på en måte med alle diktene i “I følge med vinden” også og man merker Abbas Kiarostamis bakgrunn som fotograf for dette er ordmalerier på sitt beste. Lett og flytende og bare pent rett og slett.

Og jeg vil med andre ord anbefale “I følge med vinden” på det sterkeste og gir den terningkast fem og håper alle lesere blir inspirert til å lese eller i det minste smile litt sterkere over hvor magisk det tross alt er med alle disse små tingene som man blir så vant til, men som i grunnen er helt fortryllende på sin egen hverdagsmagiske måte 🙂
*

Men da har jeg bablet litt om en bok og ymse annet og nå skal jeg lage meg en varm kopp solbærtoddy og så blogger jeg nok igjen om noen dager. God fornøyelse i mellomtiden =D



Om noe umåtelig vakkert :)

Jeg blogga i går, men er allerede tilbake siden jeg deltar i en konkurranse, nemlig denne: http://kristinakvaale.wordpress.com/2010/10/22/1-ar-og-22-dagars-jubileum-og-superkonkurranse/ fordi den virket oppriktig inspirerende og da valgte jeg tekstoppgaven fordi jeg føler meg mye tryggere på skriving enn fotografi og så har jeg sendt inn bidraget mitt på mail, men tenkte å poste det her på bloggen min også sånn for moro skyld. Tekstoppgaven gikk ut på å skrive om noe umåtelig vakkert og det første jeg tenkte på var høsten selv om det er litt klisjé og med utgangspunkt i det valgte jeg å skrive en tekst som liksom skal være en dialog mellom to personer uten navn om høsten og den tenkte jeg å poste i dette innlegget. Jeg håper det jeg skrev faller i smak og anbefaler alle å delta på denne konkurransen siden premien i grunnen er ganske awesome. Men nå skal jeg poste bidraget mitt og så skal jeg bable mer en annen dag.

Det umåtelig vakre mellom og utenfor linjene

“Høsten er faen meg en klisjé, syns du ikke?”
“Hva mener du?”
“Nei, med alle de fine fargene og dager der det bare blir kaldere og kaldere,
men sola skinner så fint at du paradoksalt nok kjenner at du lever sterkere ved
hvert minskende høsthjerteslag. Den dør og du lever og når vinteren kommer
er du helt hundre prosent tilstede.”
“Og hvorfor var den en klisjé igjen?”
“Fordi den vet det, jeg tror jammen meg den vet det, at den er akkurat så
vakker og inspirerende som den er på trass, nærmest som om den tenker at
den skal være selve klisjébildet på høst år ut og år inn nærmest for å terge
oss, den peker tunge til oss for hvert løvblad.”
“Jeg tror virkelig ikke høsten tenker så konspirerende.”
“Jommen det er akkurat det den gjør og den gjør det så overbevisende, greier
å bruke akkurat de rette effektene, en leken liten vind, tente lyktestolper
mens skumringen setter inn, enkelte regndager der regnbuen dukker frem
etterpå og sier sitt beskjedne hallo før den drar, den første snøen og
hvordan den fort forsvinner, men bare har mint deg på hvilken vei det går,
hvisket et lavmælt budskap om kommende vintertid.”
“Høsten kan jo ikke tenne lyktestolper”
“Jo da, de er Høstens verk de og, alt er gjennomtenkt inn til fingerspissene,
det er som om Høsten lager en faens Hollywood-film, hør hvordan vindens sang
minner om den bevende melodien til en fiolin, det er scoren, hør hvordan
regndråpene tripper på tak og vinduer, lett og forførende som et piano,
det er Høsten som pønsker ut hvordan den skal vinne Oscar for beste musikk,
lytt til Høsten, den er et helt orkester om man bare hører nøye etter.”
“Jeg har ikke tenkt på det sånn…”
“Nei, nettopp, det er jo det som er målet, at man skal ta det som en selvfølge,
de røde, oransje og gulgrønne løvene, malt frem som om Monét eller Manet eller
hva de nå heter alle sammen skulle stå bak, føle at noe mangler hvis Sommer glemmer
å dra eller Vinter kommer for tidlig på besøk, tenke at Vinters isbleke
skjønnhet, malt frem med glitrende blåtoner og frostkyssede kinn ikke er det
samme, aldri blir det samme som med Høsten og hvordan den ikler seg de mest
livfulle farger, som om den feirer seg selv med å la penselstrøkene leke seg
frem over papiret, malt som den er av barn som elsker sterke farger og smaken
av clementiner.”
“Clementiner?”
“Ja, Høsten er perfekt for å spise clementiner, særlig i november da Høsten er
mer på hell, da akvarellfargene Høsten er malt med glir inn i en mer og mer
gråbrun form, glir inn i hverandre og skumringen føles endeløs.”
“Å, nå fikk jeg lyst på clementiner.”
“Jeg og, merkelig er det ikke? Clementiner og en plate sjokolade og ti minutters
melankoli der du sitter på en balkong og det er natt, stjernene glitrer som
små ildfluer og du føler deg så liten at det er rart at du holdes igjen på gulvet,
ikke flyter din vei som en tapt ballong på vei for å besøke stjernene.”
“Hva tror du den ville fortalt stjernene?”
“Jo at Høsten er en forbanna klisjé, men at jeg ikke vil ha den på noen annen
måte for alt det klisjéaktige gjør den umåtelig vakker slik som nettopp dette
øyeblikket da jeg sitter her og prater med deg og alt føles mulig.
“Ja, akkurat nå tror jeg vi lett ville funnet Narnia.”
“Og der ville det kanskje også vært høst mellom linjene”
***

Og nå skal jeg lage meg solbærtoddy og lese ferdig “I følge med vinden” som er den umåtelig vakre boka jeg leser akkurat nå og så håper jeg alle har det herlig <3 Det er også meget sannsynlig at jeg kommer til å se “Skjønnheten og Udyret” straks, jeg har den jo på dvd nå og det er magisk =D

om Winkie (stor forbokstav i tittel på innlegg er overvurdert)

Heisann, jeg har lite nytt å si, men hei og trallala og nå skal jeg snart se litt på film tror jeg. Videre har jeg lånt bøker fra Stovner biblioteket i dag og de ser finfine ut og jeg liker at det er lørdag og elsker kombinasjonen av smågodt og villa farris. Men nå har jeg lest ferdig en bok som het “Winkie” og den har jeg tenkt å vie resten av innlegget til siden den var en bok der jeg skiftet mellom hat og elsk fra hver side sånn omtrentlig og jeg syntes det var en spennende utfordring å anmelde en bok der jeg var så delt oppfatningsmessig siden det i grunnen oftest er lettere å anmelde ting man enten liker veldig godt eller ting der man er veldig negativ. Når man derimot har noen få ting man liker veldig godt og mange ting man syns er frustrerende er jo utfordringen anmeldelsesmessig der dog med det samme, men jeg tror jeg har formidlet hva jeg føler godt og det jeg føler er dette:

 

«Winkie» av Clifford Chase

 

Av og til liker jeg bøker veldig godt og av og til faller de ikke i smak i det hele tatt og mye av tiden ender det et sted i midten. Og så kommer de bøkene som du liker og irriterer deg grenseløst over samtidig og «Winkie» er en av disse.

 

«Winkie» er en bok jeg kjøpte fordi det skulle handle om en teddybjørn som blir terrormistenkt og dette konseptet slo meg som så merkelig at jeg bare måtte få lest det for å finne ut hvordan forfatter Clifford Chase hadde løst det. Og videre er dette en bok om Winkies liv og levned og jeg tenkte før jeg begynte å lese at dette sikkert ville være nostalgisk og fint.

 

Så begynte jeg å lese da og prosjektet fremsto så visst som lovende, det sto om Winkies eiere og med noen søte bilder i svart-hvitt og pene setninger virket det som en bok etter mitt hjerte. Og det er en hel masse fint med «Winkie». For det første er den til tider svært rørende og den bringer til tider tankene hen mot søte Disney-filmer som «Lilo og Stitch», noe som er flott. Videre har Clifford Chase virkelig skapt en sympatisk karakter i Winkie, en man heier på og som virkelig blir en figur som ser verden fra et utenforstående perspektiv og som kan se nyanser ved livet som ikke andre får øye på. I tillegg er den til tider veldig fint skrevet og bildene bidrar til at det blir en fin opplevelse. Likevel er denne boka langt fra å være perfekt og selv om jeg syns den fortjener terningkast 4 fordi de gode sidene tross alt er såpass gode så har den en rekke aspekter som gjorde at jeg irriterte meg skikkelig under mye av lesningen.

 

Det første jeg vil trekke frem som dumt er hvordan boka etter mine øyne ikke klarer å bestemme seg for hva den vil være. Jeg er åpen for at bøker kan inneholde flere elementer, men det blir litt schizofrent når en bok et sted er en oppvekstskildring for så å være ren satire andre steder og et fabulerende eventyr andre steder enn det igjen. Videre irriterte kapitteltitling og slikt meg grenseløst. Og det kan selvsagt være meg som er pirkete, men det var gjerne slik at et kapittel hadde et navn og så kom det noen kapitler som het 2 og 3 og så videre før det var et kapittel med et navn igjen og det så plutselig kunne være et kapittel med navnet 2 igjen. Ja, jeg forklarer det veldig dårlig, men poenget mitt er at jeg ikke på noen som helst måte fant kapitteltitlinga konsistent og i tillegg følte jeg hele veien at det manglet et kapittel eller noe siden ingen kapitler het 1. Og om ikke det var nok så var kapitlene i forskjellige lengder og det er en sånn greie jeg har et problem med i bøker fordi jeg faktisk liker en form for system i bøker og det i mine øyne fremstår som om boka er mindre gjennomtenkt hvis man følger opp et to sider langt kapittel med et på ti. Men igjen, det kan være det bare er meg som er vanskelig.

 

Det største problemet mitt er dog noe helt annet og det er at «Winkie» er så usaklig og det er en helt teit ting å kommentere på fra meg siden jeg ikke akkurat er så saklig selv. Men greia er at jeg kan gå med på at en teddybjørn blir levende og begynner å tenke selv, jeg kan til og med gå med på at den kan bli anklaget for grusomme forbrytelser av paranoide idioter. Det jeg ikke kjøper er at nevnte Winkie begynner å tisse og bæsje som mennesker, føder en miniteddybjørn ved navn Lille-Winkie og at anklagene mot ham etter hvert utvikler seg til at selv paven er i mot Winkie. Og greia er at det etter hvert blir så usannsynlig at jeg får en følelse av å lese skolestilen til en meget fantasifull tolvåring eller noens førsteutkast til Nanowrimo. For greia er at når man skriver Nanowrimo kan man gjøre hva man vil, veien ligger åpen framfor deg og du kan la alle mulige merkelige ting skje. Men når noe er utgitt forventer jeg mer, sånn er det bare og det er en ting med bøker som «Haikerens Guide til galaksen» og «Alice in Wonderland» for der er det merkelige bevisst, men samtidig virker det gjennomført hele veien. I «Winkie» derimot virker det ikke gjennomført, men mer som om Clifford Chase bare har tenkt at «ok, nå lar jeg teddybjørnen plutselig få sterke smerter og deretter få et barn» eller liknende merkfundigheter bare for å skrive noe. Kort oppsummert: boka virker uredigert og det er en kilde til frustrasjon.

 

Og det er synd for denne boka, selv om jeg virker ganske negativ, har mye fint ved seg, den er original og søt og jeg syns det dannes fine tidsbilder mange steder i boka i tillegg og at en del scener er oppriktig søte på samme måte som i «Den lille prinsen» og liknende vidunderligheter. På sitt beste er «Winkie» en nydelig og litt sår fabel om en teddybjørns liv og det er ment som et kompliment.

 

Så jeg har et ganske delt forhold til denne boka, en bok som jeg syntes var tidvis fin, men også fryktelig frustrerende. Men igjen så har denne boka fått ganske spredte tilbakemeldinger og det viser igjen at dette er en av de bøkene som man enten elsker eller hater eller har et blandet forhold til sånn som meg. Og det betyr jo i det minste at det er en bok man blir engasjert av og det er jo for så vidt en fin ting. Og det er jo også derfor jeg har skrevet denne anmeldelsen og så, kjære leser, får du vel bedømme selv om du vil lese om Winkie eller ei.

 

Uansett skal jeg nå gi kosedyrene mine en god klem og så babler jeg igjen en annen gang 😉

litt forskjellig rett og slett :)

Siden sist har det i grunnen skjedd ganske lite, men jeg har hatt det fint likevel. Livet er så behagelig for tida liksom og det er så herlig og jeg leser og lytter til fin musikk, jobber og planlegger karakterene jeg skal skrive om og nå har jeg fått tak i en Nanowrimo-fiksert header. Å som jeg liker Paint MS <3 Og se; maaasse farger, karolinskhet og en Piet Mondrian-aktig stil, jeg liker header’n min, jeg 🙂

Ellers så har jeg nå fått tak i “Skjønnheten og Udyret” på dvd, filmen med den karakteren jeg kjenner meg aller mest igjen i og som jeg også er mest misunnelig på (jeg vil ha det biblioteket og Udyret!), filmen som jeg elsket som barn før jeg på et eller annet tidspunkt mistet vhs-en min og som jeg nå er kjempehappy over å kunne ha stående på Disney-hylla mi blant filmsamlingen. I tillegg kjøpte jeg en fransk film som het Paris 36 bare fordi den hadde et veldig fint cover og den ser jeg litt på nå, men bare litt siden en enda større del av meg sitter og leser frem firkantøyne ved hjelp av internett. Jeg har en mistanke om at min kjennskap til nettsiden Tvtropes vil være ganske så farlig i november (bare lese litt om “crowning moments of heartwarming” for eksempel, voíla; timene flyr). En annen ting som vil være farlig er Nanowrimo-forumet og dette spillet: http://armorgames.com/play/6450/epic-coaster. Det er et typisk sånn “bare et forsøk til”-spill og den dagen jeg oppdaget det første gang ble jeg sittende i en halvtime… Men det er gøy!

Og jeg har veldig lyst til å ha en lat helg nå, kjøpe smågodt, pakke meg inn i et teppe siden jeg syns det er nesten like kaldt inne som ute for tiden, drikke solbærtoddy og se film eller lese. Og når man snakker om lesing så er boka jeg holder på med nå fin. Den handler om en Teddy-bjørn som blir terrormistenkt, med et slikt tema er det vel bortimot garantert at resultatet vil være engasjerende. Og riktignok har boka noen meget irriterende sider og, men aller mest er den søt og nostalgisk og gir deg lyst til å gi alle kosedyrene dine en god klem. Dessuten er det en agent i den boka som heter Mary Sue og det syns jeg er ustyrtelig komisk 😉

Det er i grunnen ikke så mye mer å si, men jeg skal få blogget i løpet av helga og så får alle ha det supert i mellomtiden =D Karolinsk hilsen fra meg!!!

øyeblikksmagi, ideer, litt episkhet og ymse annet :)

Øyeblikket akkurat nå er et av de rolige øyeblikkene da verden er litt mer magisk enn ellers. Jeg har  brus ved siden av meg, jeg har en stor pose smågodt og jeg er fullt og helt tilfreds. Riktignok skulle jeg ønske det skjedde noe mer i livet mitt for det er i grunnen ganske kjedelig for tida, men samtidig så er det jo egentlig det jeg liker best. De beste minuttene i livet mitt sånn fra dag til dag er når jeg går fra t-banen til jobb og ikke fordi jobb for den saks skyld er en så engasjerende affære hele veien, men fordi det er da tiden omtrent står stille eller ikke stille, men går saktere. Trærne og høstfargene omkring meg, roen som nærmest vibrerer i lufta, tankene som flyr av gårde som projektiler eller saktere, lik såpebobler, hvordan det er som om hele verden er innpakket i en melodi spilt på et eldgammelt piano som har stått i årevis på noens loft, samlet støv og likevel spinner verden inn i de vakreste tilstander av melankoli og virtuositet når lette fingre trakterer det på ny. Og akkurat nå er jeg innendørs på rommet mitt og det er ganske likt som de stille stundene mellom t-baner og butikker, rolig og vart og åpent, et blankt ark som kan fylles med alt. Og jeg drømmer meg bort, puster inn og så ut og prøver å visualisere pusten som om det skulle vært en fysisk ting eller et barn, det er som en fødsel minus alt det ekle, et nytt pust er et nytt liv eller kanskje ikke, men i alle fall et nytt tegn på liv og jeg smiler over pusten, smiler over hvor mye jeg er akkurat nå. Det er øyeblikk da man er ekstra takknemlig for at man er til og dette er et av de. Selv om det ikke er så spennende hele tiden, selv om jeg i grunnen kan være litt patetisk og dårlig til å bruke tida fornuftig, selv om så allikevel.

Og jeg teller ned uker, dager mot november, måneden da jeg skal skrive en hel massevis på grunn av Nanowrimo. Det fine er at jeg har en ide og jeg tenkte ikke å bable detaljbelysende om alt sammen, men nevne det jeg liker aller best med ideen min. Jeg skal skrive om en gutt som heter Fox og en jente som heter Lea som blir bestevenner da de er seks år gamle fordi Fox da er overbevist om at han er fra en annen planet, mens Lea personlig tror hun er en robot. Så skal det handle om sommeren da de er femten og alt forandrer seg og deretter sommeren etterpå og jeg har tenkt å røpe veldig lite detaljer akkurat nå. Men en sånn ide jeg har som jeg liker veldig godt er det jeg kaller ting-ideen. Jeg tenkte å oppsummere årene fra Fox og Lea er seks år frem til rett før sommeren da er femten via episoder fra livene deres fortalt av ting. Da kan Leas ryggsekk for eksempel fortelle om de første ukene hennes i første klasse og Fox sin t-skjorte kan fortelle om noe som hendte sommeren da Fox var ni år og liknende og jeg forklarer det dårlig, men greia er jo at tenk på ting. Hvis man tenker at alt fra hvordan noen ligger når de sover til hva de gjør når de er alene på rommet sitt forteller noe om et menneske så kan det å fortelle noe fra for eksempel et kosedyrs perspektiv være en genistrek. En cdspiller på nattbordet ditt ser deg når du sover og kan beskrive hvordan du ligger eller ganger hvis du har hatt en håpløs dag og ligger oppløst i tårer på senga. En ballong i taket under et bursdagsselskap kan se om du sitter og prater med de andre eller om du har funnet frem et blad eller en bok og sitter og leser. Og der en du kjenner er farget av en viss formening om deg kan en benk du går forbi hver dag etter skoletid beskrive deg fra en fullstendig objektiv vinkling. Og jeg gleder meg sånn til å utforske dette og har en sånn ide om at det kanskje kan gjøre at man virkelig føler man kjenner Fox og Lea når man leser om sommeren da de er femten og alt forandrer seg, sommeren som snur verden på hodet. Og i tillegg tenker jeg å la en person i historien jeg skal skrive dø i en scene jeg allerede gruer meg fryktelig til å skrive siden den vil være så trist og dramatisk at jeg forhåpentligvis vil få meg selv oppriktig deprimert og så bruke dette samme grepet med at ting forteller for å oppsummere det neste året. Jeg mener tenk hvor rørende og deprimerende det vil være hvis kosedyret til en død person forteller om en periode i månedene som følger, forteller om armkroken den ikke lenger kan ligge i, sånne ting. Dessuten vil dette gjøre at historien er realistisk, men likevel får en magisk-realistisk twist og det er fint. Og jeg forklarer meg ikke så bra, men sånn jeg ser det for meg så kan det bli ganske fint tror jeg 🙂

Ellers har jeg tenkt meg på litt museer fremover. Blant annet skjer dette: http://www.nasjonalmuseet.no/no/?module=EventCalendar;action=Event.publicOpen;ID=43&template=exhibitionView_no. Museet for samtidskunst åpner i disse dager en utstilling om science-fiction og de skal i forbindelse med det ha en del arrangementer fremover og jeg har etter hvert store planer om å få med meg en del av dette. For skjer det ikke noe så må jeg finne på noe og dermed sørge for at noe skjer likevel. I tillegg har jeg tenkt meg hit i morgen: http://www.barnekunst.no/no/. Barnekunstmuseet der man kan se flott kunst laget av barn og ungdom fra hele verden. Jeg har vært der en gang for lenge siden, men jeg vil gjerne dra dit igjen fordi det er et veldig fint museum, jeg personlig ofte syns kunst laget av barn og unge er mye finere enn kunst voksne lager og for inspirasjon. Så jeg skal begynne å dra mer og mer på museer i helgene tror jeg.

Og nå var det ikke noe mer, men jeg skal poste noen klipp til youtube som er episke:

– http://www.youtube.com/watch?v=_xTjEvptMgU
Jeg ser ganske sjelden på programmet “De Ukjente” på Nrk 1, men jeg har sett litt og det går kort sagt ut på at det er to kjendispaneler og de skal komme frem til yrkene på seks ukjente. Og her var altså yrket “musikalartist” og de måtte velge en av de ukjente som de mistenkte for å være musikalartist og så skulle den personen prøve seg i det yrket. Det kule da er jo at den som blir valgt er en mann som altså ender opp med å synge “Come what may” fra Moulin Rouge i duett med Didrik Solli Tangen og dette er fryktelig morsomt å se på. A) jeg liker Didrik Solli Tangen ti tusen ganger mer etter dette og B) se så god innlevelse de har og hvordan intensiteten formelig bobler omkring dem (selv om de ser ut til å være på nippet til latterkrampe tidvis) =D Med andre ord en episkhet som burde nevnes på Tv Tropes sin side om Ho Yay 😉

– http://www.youtube.com/watch?v=Tr9R8i_XeLk
Og her har vi et klipp fra en musikal jeg virkelig burde bable mer om; nemlig “Drowsy Chaperone”. Jeg har ikke sett denne musikalen og kjenner den bare fra Spotify og Youtube, men det har vært nok til at jeg har funnet ut at denne musikalen like godt kunne vært skrevet med meg i tankene. Den handler nemlig om en mann som kjeder seg og ikke har noe å gjøre og da muntrer han seg selv opp med å lytte til cden med yndlingsmusikalen sin. Så får vi se scener fra denne musikalen som mannen lytter til utarte seg i stua hans og det blir veldig meta siden det er en musikal om en mann som lytter til en musikal liksom. Og i “Drowsy Chaperone” fremfører Sutton Foster (som er en musikalskuespiller jeg blir mer og mer fan av) blant annet sangen “The Bride’s Lament” som altså er klippet jeg lenker til og denne sangen er genial. For det første er den fullstendig meningsløs og det gjør den ekstra artig. For det andre så er det veldig kult hvordan sangen stadig kommenteres av mannen som lytter til musikalen der denne sangen dukker opp, han synger til og med litt med. Veldig morsomt, memo til meg, begynn å obsesse mer over “Drowsy Chaperone”, lytt til den oftere på Spotify, tenk stadig over at du er nesten bekymrende lik mannen som lytter til musikalen og funder på om dette er bra eller dårlig…

Noen flere klipp tenkte jeg ikke å ta nå og dette innlegget går mot slutten, men jeg skal blogge igjen om noen dager og så må alle ha det utmerket i mellomtiden =D

jeg er heldig og regnbuer er inspirerende og dette innlegget har egentlig ikke noe poeng =D

Heisann, livet er fint, kjedelig, men fint. Ok, så skjer det i grunnen veldig lite spennende “in the epic world of Karoline”, men bladene på trærne er så fine og det er bare tre uker til november og Nanowrimo og jeg har vunnet en konkurranse og det er episk. Jeg fant nemlig denne konkurransen: http://www.as-king.info/2010/10/can-i-take-your-order.html og da skulle man gjette på hvilken pizza-kombinasjon hun hadde valgt og jeg tippet nærmest og vil følgelig få A. S. Kings nyeste bok (som kom ut i dag(!) i USA) i posten en eller annen dag ganske snart. Og det er kult for jeg er superfan av A. S. King som jeg følger på twitter (via twitter har vi småbabla littegrann faktisk) og som altså er forfatteren bak boka “Dust of 100 dogs” som er en bok jeg leste to ganger i fjor og snart nok må lese på nytt kjenner jeg og som er en av mine absolutte favorittbøker. Og A. S. Kings nyeste bok høres i grunnen minst like episk ut og jeg hadde allerede planlagt at det skulle være en av premiene mine etter Nanowrimo (om jeg vinner, men det skal jeg jo selvfølgelig), men nå får jeg tak i den enda tidligere uten at det vil koste meg et øre og det er jo herlig da. Så jeg er happy!!! (Nevnte jeg at boka jeg har vunnet også vil være signert?) <3

Og jeg leser “Catcher in the rye” for tida og den er fin og jeg liker fortellerstemmen utrolig godt, det er så åpenbart at det er en hovedperson som er veldig smart, men bare gir f… og det appellerer i grunnen en del til meg og jeg innser at jeg burde lest denne boka for lengst, det bare tok sin tid. Nå er jeg bare på kapittel 3 da og jeg har ikke brukt særlig mye tid på lesning de siste dagene siden tusenvis av ideer til Nanowrimo-plott kjemper om oppmerksomheten min og jeg, så snart jeg har begynt å detaljplanlegge en historie, stadig får nye ideer. Uansett ender jeg opp med å sitte og tegne figurer og skrive synopsiser og liknende stadig vekk for tida…

Ellers så har jeg tenkt å la blogg være blogg nå og poste en kort merksnodig tekstdings før jeg deretter lager meg en tekopp og finner på noe annet, men jeg følte at jeg trengte å gi dere en oppdatering og i tillegg får jeg sannsynligvis ikke blogget igjen før tidligst fredag så da kommer jeg på besøk nå. Og jeg satser på at det neste blogginnlegget mitt blir mye mer spennende og poster herved den lille teksten som på mystifistisk vis dreier seg om regnbuen og er en av de tekstene der man bare skriver i vei og det slettes ikke gir mening, men så gjør ikke det noe som helst og dessuten er stream-of-conscious herlig 😉

Om regnbuen

En gang fant jeg regnbuen under dyna mi der den lå, helt stille, og nynnet ordet
“roggbif” til en slags finurlig melodi jeg tror den fant på der og da. Jeg skjønte
at jeg måtte være stille, at det var et slags hellig øyeblikk og derfor bare lyttet
jeg, lyttet mens jeg holdt dyna så langt oppe at jeg kunne se at regnbuen var under
den, men likevel så lavt at den ikke merket at jeg var der. Og så lyttet jeg da og
tenkte på hvor magisk og merkelig det var at regnbuen bare kunne ligge der under
dyna mi sånn helt uten videre. Det eneste jeg syntes var litt trist var at den
ikke fikk uttrykt hele seg selv der den var for skyggene slukte fargeglansen i
stor grad og nå virket den mest grå og bokstavelig talt som en skygge av seg selv.
Og jeg lurte på om den i det hele tatt tenkte på det for jeg tenker jo så mye rart,
men hvor rare tanker regnbuer har aner jeg ikke en gang. Men de tenker nok for de har
så mange sider at de umulig kan være tankeløse og om ikke fargene viser seg utenpå så
er de jo fortsatt der, inspirerende og drømmende som bare regnbuefarger kan være. Og
jeg tenkte at regnbuen var rød og oransje og alle de andre fargene og det sikkert
også i hjertet og jeg tenkte at et hjerte i så mange valører virkelig måtte være
bankende og så smilte jeg. Så forlot jeg rommet og en fortsatt nynnende og tydelig
helt tilfreds regnbue og to timer senere så jeg den da jeg satt utendørs på en
benk og da nynna den ikke lenger, men var bare en regnbue, men det var fugler på
alle grener og jeg tør vedde på at de nynna samme melodi som regnbuen hadde hatt og
det beviste liksom alt. Og om natten er alle regnbuer grå, men de er alltid den samme,
selv når de ligger under dyna mi…

The Secret History <3

Det må innrømmes at jeg har litt problemer med fantasien når det gjelder hva i huleste jeg skal skrive om i bloggen min for tida. På en måte er det kanskje like greit tatt i betraktning at blogging overhodet ikke vil være blant mine hovedprioriteringer i november og i tillegg så virker det som om dette er en problemstilling jeg slettes ikke er alene om. Likevel har jeg ikke lyst til å svikte bloggen min helt og det er da det er så bra at jeg nå faktisk har noe helt utmerket å bable om. Jeg ble nemlig nettopp ferdig med å lese en bok og den var genial nok til at jeg bare må bable om den.

“The Secret History” av Donna Tartt

“I suppose at one time in my life I might have had any number of stories, but now there is no other. This is the only story I will ever be able to tell.”

– Utdrag fra “The secret history”

“The Secret History” er en av de bøkene jeg har visst om lenge, men som jeg likevel aldri ble interessert i å lese før i sommer da jeg leste “The Suicide Club” og den ble sammenliknet med “The Secret History”. Like fullt var jeg litt skeptisk for coveret ropte ikke etter min oppmerksomhet akkurat og jeg var litt redd for å bli skuffet siden omtalen når det gjaldt “The Secret History” var veldig god, den hadde fått så mye postiv kritikk at jeg tenkte det var for godt til å være sant. Og så begynte jeg å lese den da for ni dager siden og det viste seg fort at alle bekymringer var bortkastede. “The Secret History” er nemlig fantastisk <3

“The Secret History” handler om unge Richard Papen (merkelig nok heter hovedpersonen i to av de beste bøkene jeg har lest i år Richard, det er mystifistisk og har sikkert en eller annen dypere mening) som ved en ren tilfeldighet (han syntes skolebrosjyren var fin) starter på Hampden College og har et intenst år med greske studier sammen med en karismatisk lærer og fem andre jevnaldrende studenter der andre ingredienser er sterke følelser, intellekt og så litt mord som toppen av kransekaka.

Og jeg merker at jeg er ufattelig dårlig på å gi et synopsis av bøker for det er så mye mer enn det jeg skrev over og ikke minst er det en hel masse mellom linjene siden dette er en veldig allegorisk bok (der jeg er for dum til å ta allegoriene, men det er nå så). I alle fall starter boka med en prolog der vi med en gang får vite at en viktig karakter i boka er død og så blir boka et mordmysterium der spørsmålet ikke er hvem som gjorde det, men hvorfor og hva som førte til det og man kunne trodd at dette ville gjøre boka mindre spennende, men snarere tvert i mot. Og da hjelper det jo skikkelig at Donna Tartt skriver på en sånn måte at man ender opp med å irritere seg grenseløst over den karakteren som etter hvert ender opp myrdet til den grad at man begynner å tenke selv at karakteren fortjener skjebnen sin samtidig som man tenker “oi, hjelp! hva er det jeg tenker?” Med andre ord, boka er mindscrew deluxe og det gjør den til helt herlig engasjerende lesning. “The Secret History” er ellers delt opp i to deler, den ene delen handler om tiden opp mot mordet og den andre handler om alt som hendte etterpå der man virkelig blir visst at et mord gjør noe med et menneske. Og sånn sett minner den litt om “The Suicide Club” siden også dette er en sånn bok der alt går til helvete og man blir veldig interessert i hvordan reisen dit tar til.

Jeg er fan, jeg likte denne boka innmari godt, nøt den skikkelig, ser oppriktig frem til å lese den flere ganger og dette skyldes flere ting, men først og fremst at den faktisk er utrolig godt skrevet. La meg poste noen utdrag fra boka som eksempler:

“For if the modern mind is whimsical and discursive, the classical mind is narrow, unhesitating, relentless. It is not a quality of intelligence that one encounters frequently these days. But though I can digress with the best of them, I am nothing in my soul if not obsessive. ”
*
“It’s a very Greek idea, and a very profound one. Beauty is terror. Whatever we call beautiful, we quiver before it. And what could be more terrifying and beautiful, to souls like the Greeks or our own, than to lose control completely? To throw off the chains of being for an instant, to shatter the accident of our mortal selves? Euripides speaks of the Maenads: head thrown I back, throat to the stars, “more like deer than human being.” To be absolutely free! One is quite capable, of course, of working out these destructive passions in more vulgar and less efficient ways. But how glorious to release them in a single burst! To sing, to scream, to dance barefoot in the woods in the dead of night, with no more awareness of mortality than an animal! These are powerful mysteries. The bellowing of bulls. Springs of honey bubbling from the ground. If we are strong enough in our souls we can rip away the veil and look that naked, terrible beauty right in the face; let God consume us, devour us, unstring our bones. Then spit us out reborn.”

*
“… I realized that the childish impression I had always had of my father, as Just Lawgiver, was entirely wrong. We were utterly dependent on this man, who was not only deluded and ignorant, but incompetent in every way. What was more, I knew that my mother was incapable of standing up to him. It was like walking into the cockpit of an airplane and finding the pilot and co-pilot passed out drunk in their seats. And standing outside the Lyceum, I was struck with a black, incredulous horror, which in fact was not at all unlike the horror I had felt at twelve, sitting on a bar stool in our sunny little kitchen in Plano. Who is in control here? I thought, dismayed. Who is flying this plane?”
*
“Sometimes when I saw him at a distance – fists in pockets, whistling, bobbing along with his springy old walk – I would have a strong pang of affection mixed with regret. I forgave him, a hundred times over, and never on the basis of anything more than this: a look, a gesture, a certain tilt of his head.”

*
Alle disse utdragene viser hvilket flott språk “The Secret History” har. Intellektuelt, ja, men vakkert og med nydelig øye for detaljer og jeg elsker måten Donna Tartt skriver en bok som skjer på tidlig nitti-tall eller sent åtti-tall, ganske moderne tid uansett, men samtidig så prater og oppfører de seks hovedkarakterene seg som om de skulle levd 100 år før. Boka minnet meg litt om “The Picture of Dorian Gray” faktisk og det appellerte veldig til meg hvordan det hele tok plass i moderne tid, men med språk, karakterer og trekk som gjør det hele formelt og historisk på en utmerket måte. Det blir liksom det beste av begge verdener og perfekt for meg siden jeg personlig foretrekker at ting skjer i moderne tid, men samtidig merker at jeg liker språket i mer klassiske verker ganske godt. Og det er jo et positivt tegn at jeg sitter igjen etterpå og bare tenker at jeg vil skrive noe som, om ikke er helt som den, så i hvert fall la meg inspirere av “The Secret History” når jeg skriver Nanowrimo. Jeg syns i hvert fall det er bra.

Videre elsker jeg karakterene. Vi har først og fremst Richard Papen som er han som forteller historien og han er min absolutte favorittkarakter i boka siden jeg kan kjenne meg igjen i ham, dessuten er det alltid enklest å relatere seg til den som forteller en historie siden det er den personens synsvinkel vi tross alt ser alt sammen gjennom. Samtidig gjorde dette også at jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan fortellingen hadde sett ut gjennom øynene til en av de andre karakterene i boka. Hvilken historie ville Bunny (han heter egentlig Edmund, noe som er kult siden det gir meg fine Narnia-assosiasjoner til en av de kuleste figurene fra den serien) gitt oss om han fortalte? Hva ville vært Henrys versjon av det hele? Henry er forresten en annen interessant karakter og han er på en måte helten og anti-helten i historien samtidig. Han er den som setter alt i gang, som styrer spillet og blir en veldig fascinerende skikkelse for leseren siden man aldri blir helt klok på ham og man i grunnen ikke vet om man er ment til å like ham eller mislike ham. Dessuten er han på mange måter historiens bad guy og det gjør ham bare enda mer interessant. Francis er en annen karakter og han var den som interesserte meg minst av hovedpersonene selv om det skal trekkes frem at han har en herlig scene der han (som er homofil) kysser Richard (som bruker en del tid på å insistere på at han ikke er homofil, men som har en hel del momenter som viser at han nok i alle fall er bifil). I tillegg har vi tvillingene som var veldig flotte karakterer. De heter Charles og Camilla, de har en hel masse twincest-momenter (jeg merker at denne boka er en gullgruve for alle som digger enten Tv Tropes, å lete etter hemmelige følelser mellom karakterer eller digger begge deler) og der vi først blir visst at de er veldig like viser resten av boka oss at de egentlig er dypt forskjellige individer med helt ulike måter å takle situasjoner på. Her kan det også nevnes hvordan det oppstår masse følelser mellom karakterene siden Charles av og til har sex med Francis, men samtidig har følelser overfor Camilla, noe han igjen deler med Henry og Richard, noe som videre bidrar til det jeg nevnte om at denne boka er en gullgruve for shippere. Og særlig Camilla her blir et enigma for leseren, ikke minst fordi Richard altså liker henne veldig godt og man dermed ikke helt får sett henne i et objektivt lys noen gang. Og så har vi jo Bunny som virker veldig sympatisk i begynnelsen, men som man ender opp med å mislike mer og mer og nå bør jeg i grunnen ikke si noe særlig mer om karakterene, selv om det egentlig ikke er så farlig om det blir for åpenlyst hvem som ender opp med å møte en noe ukoselig død i skogen en mørk aprilkveld siden det jo fortelles alt i den første setningen i prologen.

Uansett er altså måten boka er skrevet på; språk, allegorier og alt fantastisk og videre er karakterene dypt engasjerende og selve konseptet meget sterkt. Videre liker jeg at boka åpenbart er inspirert av klassisk mytologi og historie og at jeg følte meg smart når jeg leste på den. Det er en fin følelse når en bok får deg til å føle deg intelligent og det gjør denne boka, dessuten er det jo dette med at den jo kødder med hjernen din til de grader. Den får deg til nærmest å heie på karakterene når de gjør dette mordet sitt og man begynner å si seg enig i hvordan det er noe vakkert i de mest groteske ting og alt sammen. I tillegg liker jeg hvordan boka var noe helt annet enn det jeg forventet meg for når man leser om boka forventer man seg til en viss grad en “Dead Poet Society” med gresk i stedet for engelsk, en sånn typisk “unik lærer som forandrer livet til elevene sine”-historie og i stedet er selve fortellingen mye dypere enn det og selve læreren har egentlig en mindre rolle i hele greia sånn jeg oppfattet det. I stedet er det mest en veldig intellektuell thriller med allegorier meg her og metaforer meg der og en slags analytisk historie om hva som kan føre karakterer til en handling som et mord og hva dette kan gjøre med dem etterpå. Dessuten er den utrolig filmatisk på en god måte, man får liksom følelsen av at alt skjer som en film foran ditt indre blikk og jeg håper og håper ikke at den en gang blir filmet (håper det fordi den hadde kledd filmmediet utrolig godt, håper det ikke siden jeg ikke skjønner hvordan de skulle kunnet gjøre boka rettferdighet). Og jeg vet ikke om jeg får det til å høres så engasjerende ut som det er, men det er engasjerende og en av de desidert mest fantastiske bøkene jeg har lest i år. Om den får en plass på hylla mi for favorittbøker? Ja da, erru gæern!

Så, jeg anbefaler altså “The Secret History” av Donna Tartt på det sterkeste (om du har lyst på Oscar Wilde på nittitallet eller en bok med dypt engasjerende karakterer eller liker sub-text meget godt eller liker å føle deg smart eller bare har lyst til å lese en skikkelig flott bok) og gir den terningkast 6 =D
***
Og nå skal jeg i grunnen ikke blogge noe mer, men finne på andre ting frem til det blir legge seg tid, men jeg skal nok blogge igjen til uka og i mellomtiden må dere alle ha det toppers (og så håper jeg dere snarest leser “The Secret History” siden Donna Tartt er et geni) <3

innlegg om Agent Blåveis IX

Jeg fikk i juni en ny bekjent, nemlig agent Blåveis IX, en hvitveis som tilfeldigvis blir malt blå og blir hemmelig agent. Han er en oppdiktet figur, men det glemmer han i grunnen stadig vekk og han er nå og finne både på twitter: http://twitter.com/AgentBlaaveisIX og Facebook: http://www.facebook.com/home.php?#!/profile.php?id=100001721341098&v=wall selv om det å skrive på tastatur ved hjelp av blader stadig viser seg som en ørliten utfordring. Men det er det fine med figurer som Agent Blåveis, han tar de utfordringer som dukker opp med et stort smil og en selvtillit som nesten er litt motbydelig, men bare nesten. Og nå har Agent Blåveis kontaktet meg og bedt meg om å poste et innlegg om ham siden han tenker at det vil få en kvinnelig blåveis og hemmelig agent ved navn Agent Lyseblå til å bli interessert i ham og jeg har jo sukket oppgitt og ristet på hodet og insistert på at bloggen min skal brukes til fornuftige ting som å bable om musikaler og bøker og sånt fremfor å være en kontaktannonse på et vis for en viss blåveis. Dette har dog ingen virkning og følgelig byr jeg her på dette innlegget; et innlegg som selvsagt ikke ville vært komplett uten et bilde av Agent Blåveis som man kan se her:

I tillegg ville han at jeg skulle nevne at han gjerne vil bli venn med folk både på Facebook og på Twitter og det har jeg i grunnen ingenting i mot. Det blir litt ensomt for en figur, selv en oppdiktet en, å bare ha noen få venner tross alt og jeg kan ærlig si at Agent Blåveis egentlig er en ganske real type (selv om han kan være litt høy på pæra, men ingen er perfekt så det er jo tilgivelig). Og jeg er når alt kommer til alt veldig glad for å ha blitt kjent med Agent Blåveis for han er tross alt blomst og hemmelig agent og en person som gestalter denne selsomme kombinasjonen kan umulig være alt for ille. Det er dog et aber, et skjær i sjøen for å si det sånn. Agent Blåveis er jo veldig grei mot meg og lar meg lese hans hemmelige dokumenter. Og nå har han begynt å tenke at det ikke er noen vits at hemmelige dokumenter skal være hemmelige. Først foreslo han at jeg bare skulle poste utdrag fra dokumentene hans her, men det viste seg å være litt for langt. Da kom han med en alternativ løsning, nemlig at jeg poster link til en note han har postet på Facebook og det gjør jeg altså her: http://www.facebook.com/note.php?created&&note_id=160133060673024. Der kan dere lese om Agent Blåveis IX sine eventyr hvis dere ønsker og jeg håper dere blir interesserte selv om det antakelig er det mest useriøse og randomme en kan tenke seg. God fornøyelse om dere velger å titte på det likevel og nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget og så satser jeg på at både Agent Blåveis IX og lesere av bloggen min liker innlegg som dette 🙂 Hvem vet, kanskje figurene jeg finner på under Nanowrimo får veldig lyst til å få oppmerksomhet på bloggen min? Alt kan skje 😉

Litt “Epic Mickey”-fiksering :)

I dag er jeg tilfreds kjenner jeg, alt føles mulig på en måte og jeg har lånt filmer på hovedfilialen som jeg ser frem til å se på. Og jeg har hatt en fin helg og tror sånn kanskje muligens at jeg har tenkt meg på kino på fredag og det blir jo i så fall også bra.

Men nå må jeg obsesse litt for det er jammen meg på tide. “EPIC MICKEY”!!!

Rundt desember omtrent i fjor leste jeg for første gangen om et spill som skal komme ut ved navn “Epic Mickey” som skal handle om Mikke Mus. At det skulle handle om Mikke kunne ha fått meg til å miste interessen før den hadde begynt siden jeg alltid har sett på Mikke som en enormt kjedelig figur siden han er så irriterende perfekt. Da er jo Donald mye mer engasjerende siden han er så menneskelig. Samtidig var ikke “Donald Duck”-spillet som kom til Nintendo 64 for en del år siden særlig givende (og spesielt ikke da jeg mista en sånn lagredings den hadde og dermed ikke får lagret noe, men må starte det fra begynnelsen hver gang jeg spiller det, noe som igjen fører til at jeg spiller det veldig lite) og da var det lett å konkludere med at et Mikke-spill sikkert kunne vise seg som enda bedre. I tillegg har jeg gode minner fra et Mikke Mus-spill jeg hadde på Super Nintendo som barn. Og så fant jeg noen lovende bilder og slikt, men var ikke helt overbevist før rundt mars eller der omkring i år. Da leste jeg en artikkel om spillet i Nintendo Official Magazine (som jeg av og til kjøper selv om det er penger i søpla tatt i betraktning den stive prisen; 100 kr) med bilder og det hele og ble frelst. Og siden da har jeg gledet meg mer og mer sykt til det skal komme.

“Epic Mickey” handler om Mikke Mus (og jeg burde egentlig bruke det engelske navnet på Mikke siden det høres bedre ut, men jeg er i norskt humør nå tror jeg) og hva som skjer da han stikker nesa si opp i saker han ikke har noe med, noe man kan se bevis på i denne traileren for spillet: http://www.youtube.com/watch?v=4-MnhFSHTxU. Deretter er det opp til ham å rydde opp i rotet han til dels er skyld i ved hjelp av pensel og sin egen frie vilje. Og sånn jeg har skjønt det så er visst mye av greia at man skaper sin egen skjebne, dvs. at om man velger å hjelpe de man møter på og skaper ting så blir enden på visa en ting, mens storyen videre blir noe annet om man velger å være selvsentrert og hvisker vekk ting mer enn man maler frem. Og dette momentet minner meg litt om “Kingdom Hearts” (som jeg riktignok aldri har rundet eller kommet så veldig langt på) der spørsmålene man blir stilt på begynnelsen har litt å si når det gjelder evner og sånt slik jeg har forstått det. Videre er jo hele dette momentet med Disney-figurer i et storslått eventyr også ganske “Kingdom Hearts”-aktig, men i mine øyne virker “Epic Mickey” enda mer lovende. Her har man et interessant eventyr og som traileren langt på vei viser så er det også flott grafikk (og jeg er veldig lite opptatt av grafikk, men det er jo et pluss når den ser fantastisk ut da), fin musikk og det ser bare veldig engasjerende ut. Og jeg har lånt litt flere bilder fra nettet for å vise grunner til at det ser veldig inspirerende ut:

Og se her: http://www.youtube.com/watch?v=Ovuo_7p2ntg <3 Det ser helt dritrått ut! Videre er mannen bak dette spillet Warren Spector som det står en del om her: http://en.wikipedia.org/wiki/Warren_Spector og jeg har personlig ikke hatt noe forhold til Warren Spector i det hele tatt, men jeg hadde hørt navnet og intervjuer jeg har lest med ham om “Epic Mickey” får både ham og “Epic Mickey” til å virke veldig kult. Og i tillegg godter jeg meg litt over at “Epic Mickey” kun kommer til Nintendo Wii (som jeg har hos faren min). Det går jo utover de som ikke har Nintendo Wii selvsagt, men det er veldig fint for sånne som meg som uansett forblir på Team Nintendo. Og jeg har jo prøvd andre konsoller, men det er liksom Nintendo som er min greie, sånn er det bare.

Ellers så har jeg lest denne siden massevis: http://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/EpicMickey, det er i grunnen en av favorittsidene mine på Tv Tropes og jeg har allerede lagt en storslagen plan om at jeg må nå 50 000 ord under årets Nanowrimo før 26. november da “Epic Mickey” episk nok kommer ut og jeg personlig vurderer å stå ute midt på natten i kø eller liknende sånne ting som jeg dessverre aldri endte opp med å gjøre da “Harry Potter”-bøkene kom ut. Og jeg får nok ikke spilt spillet før torsdagen uka etter, men jeg skal så desidert la “Epic Mickey” være en av premiene om jeg klarer Nanowrimo i år og la det bli kjøpt i det sekund det kommer ut om mulig.

Og det eneste aberet med “Epic Mickey” er vel det at spillet i følge hva jeg har lest skal være oversatt til norsk, noe som vil gjøre at det virker tusen ganger mer barnslig enn om det var på originalspråket. Men det tror jeg skal gå fint altså og generelt sett tenker jeg at dette er et spill som jeg tror vil være perfekt!

Ellers så kommer jeg nok til å by på et nytt “Epic Mickey”-sentrert innlegg når jeg faktisk har spilt det og ikke bare dagdrømt og obsesset over det så det er sikkert bare å glede seg =D Og det er i grunnen litt behagelig og glede seg skikkelig til noe som ikke har det spor å gjøre med musikaler og, det viser at jeg ikke er helt ensporet i tankegangen 😉
***
Men nå skal jeg lage solbærtoddy og så skal jeg nok blogge igjen enten onsdag eller torsdag tenker jeg. Vi bables!