der karoline svarer på spørsmål om bøker og bare er litt Nanowrimofiksert og ellers er i godt humør, sånt humør der man flyter

Soundtrack: Picking Oranges med Leddra Chapman fordi jeg elsker den sangen så mye for tida

jordbær og vaniljeis på tippen av tunga, tankene plutselig så fokusert på bare en ting alene, verden snudd på hodet og hun opp ned, gående med himmelen under seg og bakken over seg, seende opp på blomster og nyklippet gress, seende ned og et gulv av skyer, hvitt dun mellom det klare forglemmegeiaktige blå, hun svever, hun flyr og hun vil for alt i verden unngå å lande og nettopp sånn er det, fortryllende på en måte og alt på grunn av et delt blikk som varte kanskje brøkdelen av et sekund, så kort tid, men likevel har rukket å forandre alt

Det over er et bittelitte utdrag fra noe jeg skrev i Nanowrimo-historien min på torsdag om begynnende forelskelse og bare en liten bit av noe mer, men jeg likte det så godt og det er kanskje en fin begynnelse på et lite innlegg som aller mest er sommerfugltanker og bablesymfonier 🙂

Og jeg har ikke skrevet nok de siste dagene siden det er så mye vanskeligere å prioritere historien sin når man tross alt har vunnet og man i grunnen har ganske god tid til å bli ferdig. Med det sagt skal jeg få skrevet en hel massevis på kafé i morgen, det er i alle fall målet mitt og jeg skal bli ferdig og det er kanskje sunt at jeg ikke stresser så mye lenger. Og jeg har jo 60 000 ord nå, det er jo fint.

Ellers så likte jeg den nyeste Harry Potter-filmen, den var kjempespennende og jeg syns Luna var det beste ved den, Luna og faren hennes og historien om de tre brødrene. Dessuten var det moro under scenen med Nagini på det loftet fordi jeg forutså at den, når man trodde den var borte, ville sprette frem mens bestevenninnen min skvatt skikkelig. Og så satt hun der med hjertebank og alt sammen mens jeg begynte å fnise skikkelig. Artig, artig! Sånn for å skifte tema helt så lånte jeg åtte bøker på biblioteket i stad og de ser veldig interessante ut og det er også artig =D

Og når man snakker om bøker fant jeg dette innlegget på en blogg jeg i det siste har begynt å lese en del: http://kathleen-bean.blogspot.com/2010/11/sprsmal-og-svar-om-bker.html og tenkte at jeg ville svare på de samme spørsmålene sånn for moro skyld så da bare setter jeg i gang:

1. Hvilke bøker leser du akkurat nå?
Nå leser jeg “Den andre hendinga” av Kurt Johannessen som er en fryktelig merkfundig bok, men også underholdende siden han velger å ta oppriktig på alvor ting som hva et sukkerkorn tenker hvis han ligger i en sukkerpose som legges opp-ned opp i handlevogna og følelsene til knekkebrød i en knekkebrødpakke som har falt tre ganger på to dager. Det hele med søte illustrasjoner og fin nynorsk og titler som gjerne tar mer plass enn det under dem. Veldig rar bok altså, men underfundig og fin og sikkert noe som man kan lese ut på noen timer mens man koser seg og forundres.

2. Hvor liker du best å lese?
I badekaret med en tekopp ved siden av meg og noe småsnacks <3 Det er herlig 🙂 I grunnen har jeg ikke lest så mye i det siste, men jeg skal lese massevis resten av året så det blir fint.

3. Hvilken bok skulle du ønske ville bli filmatisert?
Aller mest vil jeg jo at enkelte musikaler jeg elsker skal bli filmet, aller helst rett fra scenen sånn at man kommer så nære man kan å se det på den beste måten; live uten fysisk å se det live. Men av bøker er det “Stargirl” jeg aller helst skulle sett filmatisert. Videre tror jeg både “Arial Footlight” og “The Dust of 100 Dogs” er såpass filmatiske at de kunne blitt herlige på lerretet og ellers så vet jeg ikke helt nå.

4. Hva er favorittboken din?
“Jeg savner deg, jeg savner deg” av Peter Pohl kanskje, men jeg har vel i grunnen åtte favoritter som hver hadde fortjent førsteplassen av ulike grunner. Likevel, “Jeg savner deg, jeg savner deg” er noe helt spesielt, det er en av de bøkene jeg vil at alle i hele verden skal lese, den er så trist og fin og vidunderlig skrevet 🙂

5. Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?
Det er vel egentlig ikke sånn at jeg planlegger hva jeg skal lese så nøye, det blir bare det som jeg føler for der og da. Men jeg ser frem til å lese bøkene jeg lånte på biblioteket i stad da, særlig en ved navn “Brøkdelen av helheten” av Steve Stoltz som umiddelbart røsket tak i oppmerksomheten min da jeg var på biblioteket i stad. Den har visst fått veldig gode kritikker og jeg bladde litt i den i stad og den ser veldig lovende ut. Men jeg tar ting som de kommer bokmessig sett 😉

6. Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Den fineste forsiden på en bok er så desidert “The Dust of 100 Dogs”. Det er jo også en bok jeg er veldig glad i, men den har virkelig verdens råeste forside, jeg mener bare se:

Jeg liker også forsiden på boka “Historien om Herr Sommer”, boka “Stargirl” og boka “I skyggen av en ruin” veldig godt bare for å nevne noen andre gode eksempler på bøker med fine forsider (som i tillegg er fine bøker praktisk nok). Samtidig så har både “The Secret History” og “The Suicide Club” ganske kjedelige covere, men er fantastiske bøker likevel så det varierer jo litt. Uansett syns jeg særlig at coveret på boka “The Dust of 100 Dogs” av A. S. King er episk =D
***

Men da har jeg svart på litt fine bokspørsmål og nå skal jeg straks dra å kjøpe aviser eller se film eller skrive eller noe annet og så skal jeg blogge igjen om noen dager. Vi bables!

All my friends are superheroes

I dag skal jeg se Harry Potter and the Deathly Hallows part 1 etter jobb. Dette er noe som jeg så absolutt gleder meg over og jeg tror så absolutt at det kan bli veldig fint. Jeg er litt bekymret for om jeg rekker den siden den starter halv seks og jeg slutter halv fem, men det funker sikkert, jeg merker at jeg ikke har lyst til å bekymre meg i dag. Og det er flott med sånne ting som nok vil gi meg en skikkelig lørdagsfølelse på en helt alminnelig tirsdag.

Ellers så har jeg nå ca 57 000 ord og jeg har egentlig skrevet alt for lite de siste dagene og tror nok ikke jeg får skrevet så mye hverken i dag eller i morgen, men på torsdag, fredag og i helgen derimot, ordene vil boble fra tastaturet (satser jeg på) =D

Og nå tenkte jeg å skrive en kort anmeldelse av en kort bok som jeg leste i sommer og som jeg nå leser på nytt sånn for moro skyld.

All my friends are superheroes av Andrew Kaufman


Denne boka kjøpte jeg i London fordi den hadde et fint cover og teksten på baksiden fikk den til å høres fin ut og det er den også, kort riktignok med sine knapt 107 sider, men ganske episk på opp til flere måter.

For det første er plottet fint og det er som følger.

All Tom?s friends really are superheroes. There?s the Ear, the Spooner, the Impossible Man. Tom even married a superhero, the Perfectionist. But at their wedding, the Perfectionist was hypnotized to believe that Tom is invisible. Nothing he does can make her see him. Six months later, she?s sure that Tom has abandoned her. So she?s moving to Vancouver. She?ll use her superpower to make Vancouver perfect and leave all the heartbreak in Toronto. With no idea Tom?s beside her, she boards an airplane. Tom has until the wheels touch the ground in Vancouver to convince her he?s there, or he loses her forever.

A funny, sweet story, All My Friends Are Superheroes will remind you the greatest superpower of all is love.

Så dette er altså en bok om kjærlighet og superhelter, med andre ord Epic Win allerede og det fortelles så inderlig fint med fine setninger og hele avsnitt man får lyst til å sitere etterpå og noe av det som gjør det så flott er at ting tas så bokstavelig. Det er for eksempel en scene der hovedersonen Tom sitt hjerte blir vasket og noen forsøker å reparere det og dette skjer så konkret som det høres ut, magen til Tom blir åpnet opp og vasket med konkrete redskaper i en ubetalelig scene som slettes ikke blir ekkel av den grunn, heller fin og rørende.

Og “rørende” er et riktig ord veldig mye av tida siden dette er en sånn bok som hører til på TvTropes “Crowning Moment of Heartwarming”-side, den er i grunnen rørende hele veien og man blir utrolig glad i karakterene man blir introdusert for og det er fint.

Andrew Kaufman har for eksempel noen korte anekdoter om forskjellige superhelter som man ikke ville forestilt seg på forhånd. Som “Someday”. “Someday” er en superhelt som ikke oppdager kreftene sine før hun begynner å si ordet “someday” på slutten av setninger som “I will be a famous writer” og slikt og så krymper litt. Og så blir hun litt mindre for hver gang hun avslutter en setning med ordet “someday” og til slutt blir hun borte og dette blir beskrevet på et lite avsnitt og er ingen viktig del av handlingen, men bare er eksempel på en superhelt i denne boka, men jeg ble så utrolig glad i “Someday” likevel fordi hun i grunnen er veldig lett å kjenne seg igjen i =D

Og så forteller Andrew Kaufman om en onsdag i tre vanlige personers liv da de finner ut hva som er superevnen sin og man tenker nesten ikke over at det er onsdag hver gang før på slutten av kapittelet da hovedpersonen Tom ønsker at det var søndag, men det ikke er det fordi det er tirsdag.

Jeg elsker denne boka littegrann fordi den har en perfekt slutt og begynnelse, forteller en interessant historie som gjør at man nyter de 107 sidene boka består av og tar temaet superhelter oppriktig på alvor samtidig som boka er fullstendig original og superheltevnene er noe helt annet enn de vanlige tingene. Som “Falling Girl”, hvis evne er å falle fra ting eller “The Stress Bunny” som absorberer alt stresset til folk på fester slik at de kan slappe av helt, noe som igjen gjør at hun blir invitert til alle fester som dukker opp. Og hele boka er superlett å lese og kjempeengasjerende hele veien og det eneste som er dumt er at den er alt for kort, men til gjengjeld gjør det at det er veldig greit å lese denne boka flere ganger.

Så, fine boka <3 Og den mangler det lille ekstra som gjør at en bok fortjener terningkast 6, men den får en sterk femmer og er en bok jeg syns alle burde lese fordi den er gjennomsøt og vakkerhet og fint skrevet og har elementer som superhelter og ekte kjærlighet og er oppriktig original.
***
Beklager at jeg ikke har med utdrag fra boka, men jeg kan ikke velge et når alt er like fint akkurat nå og jeg har ikke tid til å begynne å skrive noen utdrag uansett siden det tross alt er veldig kort tid til jeg må la nett være nett og pakke for en ny arbeidsdag selv om det er fem minusgrader og bare tanken på å gå ut byr meg oppriktig i mot. Og jeg skulle egentlig ønske man bare kunne ta fri fra jobb hele november for å skrive på Nanowrimo, men da hadde jeg sikkert vært enda mer sprø enn jeg er fra før og det hadde nok ikke vært helt sunt. Men jeg liker fine bøker og har lånt to grafiske romaner på Serieteket og sett flotte filmer denne helgen på dvd og neste gang jeg blogger er det nok en viss sannsynlighet for Harry Potter-tematikk så det blir fint.

Ha en fin dag alle lesere og håper dere har det magisk <3

Karoline feirer at hun har over 50 000 ord med å prøve å deprimere folk =D Hi hi ;)

Jeg har over 50 000 ord nå så jeg har vel på en måte vunnet Nanowrimo. Og det er episk selv om jeg brukte en dag mer på å nå 50 000 ord i år enn i fjor og egentlig ekstra imponerende siden jeg ikke egentlig har hatt så mye tid til å skrive i år grunnet lange arbeidsdager og at jeg i bittelitt større grad har et liv. Så jeg har altså vært veldig flink til å prioritere 🙂 50 000 ord!!! Go me! Heia heia =0)

Historien min er enda ikke ferdig da, den er over halvferdig, men jeg tror nok det blir rundt 20 000 ord til før den er klar, men jeg er fortsatt i skrivemodus og planen min nå er jo å sette meg på kafe fra fire til syv på søndag for å skrive blant annet, i tillegg til at jeg har tenkt å får skrevet litt til i dag og så har man jo alltids morgendagen. Ellers så skal jeg spise potetgull og leie film denne dagen og i tillegg må jeg bli ferdig med bursdag- og julegave til bestevenninnen min som jeg sannsynligvis skal se “Harry Potter” med på kino på tirsdag etter jobb. Og i det hele tatt tror jeg nok jeg vil ha litt av hvert og drive med denne helgen, noe som jo også er flott.

Og nå skal jeg i grunnen ikke blogge noe særlig mer, men heller være litt absurd og velge å feire over 50 000 ord med å deprimere folk forhåpentligvis. Jeg tenkte nemlig å poste et übertrist utdrag fra historien min som vil være litt av en spoiler siden en person dør der og sånt og det egentlig kommer ganske tydelig frem akkurat hvem som møter denne ubarmhjertige skjebnen og grunnen til det er rett og slett at jeg veldig gjerne ønsker meg tilbakemeldinger på om det er trist nok, for jeg har prøvd å gjøre det virkelig deprimerende og det faktum at jeg personlig ble deppa og fikk tårer i øynene av å skrive det sier ikke så mye siden jeg er så nær karakterene mine. Men hvis noen andre leser det og den samme virkningen kanskje tar plass vet jeg at jeg har klart målet mitt om å gjøre ting ganske deprimerende og kjipt og kan si meg fornøyd med andre ord. (Ja, jeg høres ganske morbid og forferdelig ut nå, beklager, håper dere fortsatt liker meg.) Så her er utdraget, god(?) fornøyelse (tittelen er hentet fra en sang med samme navn som ikke har noe med saken å gjøre, men bare skyldes at jeg i del 3 har latt alle kapitlene ha navnet til en sang på en playlist som jeg babla nøyere om i mitt forrige blogginnlegg) og hvis dere blir triste av å lese mot all formodning håper jeg dere muntres opp ganske fort for øvrig:

– Rainbow Bells –

 

Resten av juli og de aller første dagene av august klarer Lea å la være å bekymre seg for ting og i stedet nyte sommeren. Og hun finner på ting med Fox og smiler og alt føles fint og flott. Men likevel, den fjerde august bråvåkner Lea med en sterk følelse av å ha mistet noe viktig, noe som ikke kan mistes for alt i verden og hun puster inn og ut noen ganger for å roe seg, men kjenner tilløp til panikk like fullt. Og når klokka er seks på kvelden og hun har en avtale med Fox i parken ankommer hun møtestedet med hjertet i halsen og en følelse av at det henger en svart tegneseriesky over hodet hennes. I alle fall er humøret hennes forholdsvis dårlig og hun bestemmer seg for å satse på at det ikke vil fargelegge situasjonen.

 

‘Hei, Fox,’ sier hun da han setter seg ved siden av henne på benken, benken der de møttes og som de fortsatt tenker på som deres sted, en slik benk som for alle andre virker helt alminnelig mens den for dem er noe magisk og fortryllende, litt som en slags hemmelighet som de kan dele og sette pris på.

‘Heisann,’ sier Fox med et smil, han er i grunnen i svært godt humør selv om været er ganske grått, ikke akkurat regn, men tomt og passivt. Men vær og vind spiller liksom ingen rolle, Fox er tilfreds for det er ferie og det er fint vær og det er bare snakk om dager før han kan kalle seg selv femten og et halvt, noe som av en eller annen grunn høres mye mer ut. Og han har følt litt på bekymringene som Lea også har hatt, men besluttet at dette skal bli hans skoleår, at ting rett og slett skal bli direkte utmerket. Og ting har det med å gå som han vil også, hvis han ønsker ting hardt nok selv om han er helt trygg på at det er rent tilfeldig. Like fullt er det fine tilfeldigheter og ting kan gjerne fortsette på den måten for hans del.

‘Jeg trodde jeg var et romvesen da jeg møtte deg, det er så rart å tenke på,’ sier Fox og rister på hodet over seg selv.

‘Større mirakler har sikkert skjedd,’ sier Lea og får et litt drømmende uttrykk selv om det fortsatt ligger ekle tanker og ulmer under overflaten.

‘En dag drar du kanskje til månen,’ legger hun til.

‘Månen ja, der er det sikkert oppriktig fascinerende,’ sier Fox og smiler bredere, lar tankene fly som ville fugler mot fjerne horisonter og ser seg omkring med fascinasjon over alt øyet kan se. Så kaster han et blikk bort på Lea og smilet forsvinner.

‘Er det noe galt?’ spør han for Lea har plutselig noe vemodig over uttrykket sitt og det slår ham straks at det kanskje egentlig har vært der hele dette møtet selv om det så langt for så vidt kun har vart noen minutter.

‘Nei da,’ sier Lea og tenker tilbake på øyeblikket da hun våknet denne morgenen og følte panikken slå til, følte at noe var blitt borte og ble så redd at hjertet banket fort og bekymringene nærmest kjentes innunder huden, innunder alt. Hun tenker på hvordan hun prøvde å få seg se til å innse at hun bare bekymret seg unødig, minnet seg selv på at alt gikk bra, hun husker tankene som spant og spant til hun nesten fikk vondt i hodet og kjenner at hun igjen er redd. Og det verste er at hun ikke vet hva hun er redd for, hun bare er redd og da er det ganske håpløst å gjøre noe med det. Men ‘nei da’ sier hun, svelger og smiler tappert. Med andre ord lyver hun og en del av henne hater seg selv for det, men hun kan ikke ødelegge magien med å dele tankene sine for de henger ikke på greip, de bare surrer rundt i hodet hennes og er tydelig tilstede og hun bestemmer seg for at hun må tenke på noe annet for da vil hun glemme dem.

‘Tenk at det er bare ca to uker igjen av ferien,’ sier Lea og skifter tema så Fox kanskje ikke vil legge merke til hvor falskt svaret hennes på spørsmålet ‘er alt i orden?’ var.

‘Ja, det er rart, tiden går så fort,’ sier Fox og inni seg sukker han for han vet at det er noe Lea ikke forteller ham og hun tror hun kan lure ham, men han har kjent henne i ni år, han har med andre ord ingen problemer med å gjennomskue henne. Men samtidig vet han at Lea må ta ting i sitt eget tempo, omsider vil hun nok fortelle hva som er galt så han er med på leken.

«’det er litt fascinerende da, hvordan minuttene går uten at man merker det en gang,’ sier Fox.

‘Ja og vips er man atten og vips er man gift og vips sitter man på et eller annet sykehjem og dør av kjedsomhet,’ sier Lea og hører selv at stemmen hennes lyder bitter selv om hun i grunnen ikke er bitter i det hele tatt, heller bare i dårlig humør og redd på en frustrerende måte uten noen spesiell grunn.

‘Vi skal ikke på sykehjem, vi skal jo til Månen, vi,’ sier Fox lett.

‘Hvis månen fortsatt finnes om sytti år da,’ sier Lea og nå er humøret hennes plutselig enda dårligere og hun får en sånn rar følelse av at hun vil at Fox skal være sur han og, det føles så irriterende at han må være så positiv når hun på sin side ikke klarer å skyve bort de dumme tankene. Det føles så smålig og barnslig og likevel får hun lyst til å irritere ham og nå merker hun at det begynner å virke litt for han biter tennene sammen og hun kan formelig høre hvordan han messer ‘alt går bra, alt går bra, alt går bra’ inne i hodet sitt fordi han ikke takler å bekymre seg, han pleier oftest å nekte det plent.

‘Og så går verden under og vi dør alle mann og zombier tar over,’ legger Lea til og Fox eksploderer.

‘Må du være så negativ?’ utbryter han med en stemme som bobler av frustrasjon.

‘Må du være så positiv?’ spør Lea tilbake og Fox reiser seg og går fort frem og tilbake mens han babler i vei.

‘Hvorfor kan du ikke bare smile, ta livet med ro og ta ting som de kommer? Jeg er så drittlei av at du alltid er så negativ og i tillegg er du teit fordi du ikke ser hvor lite teit du er,’ sier han og får utløp for nervøs energi via gåingen frem og tilbake.

‘Fordi alt faller sammen,’ sier Lea med tårer i øynene, ‘snart begynner skolen igjen og etter det er det videregående og jeg vet ingen ting, verden er så ute av kontroll og hva om noe går galt.’

Fox blir roligere og setter seg ved siden av Lea igjen og tar hånda hennes og sier med en stemme som er ment som veldig betryggende, ‘man kan aldri helt vite, men som regel så går alt bra, du må bare stole på det, dessuten er jeg her uansett.’

 

I en ideell verden hadde alt ordnet seg der, Lea hadde lagt hodet sitt inntil Fox sitt hode og de hadde delt en stille stund på en benk under en gråkledd himmel. Så hadde de smilt til hverandre og følt seg trygge og all frustrasjon hadde rent vekk som sand mellom fingre, forsvunnet og etterlatt en øm følelse av trøst og harmoni og en jente som en gang var en robot og en gutt som var et romvesen som delte øyeblikksmagi og kjente på at livet egentlig var innmari fint.

 

Dette var ingen ideell verden for Lea kan se dette drømmebildet helt tydelig for sitt indre blikk og vet hvor enkelt det hadde vært å gripe øyeblikket til å skape denne slutten som hun aller mest ønsker seg tross alt. Og likevel hører hun seg selv si ord som hun virkelig ikke mener, ord som skjærer gjennom lufta som en sirene, en alarm, et infernalsk tordenvær og som hun angrer med en gang, ikke minst fordi hun så til de grader ikke mener dem.

‘Å, du skjønner ingenting, noen ganger så hater jeg deg litt,’ hører hun og hun skjønner ikke med en gang at det er hun selv som ytrer det, men forstår at det er slik det er da hun ser Fox sitt ansikt, ser hvordan smilet hans er der først og så blir borte på et blunk på grunn av disse forbannede ordene som hun ikke mener, men som hun nettopp har sagt uten å skjønne hvorledes det gikk til.

‘Jeg mente det ikke, unnskyld, jeg bare snakket for fort, jeg…’ begynner Lea, famler med ordene og ser hvordan de ikke rekker frem til Fox som får et uttrykk hun aldri før har sett hos ham, et så inderlig trist uttrykk at hun føler hjertet sitt knuse av å se det. Han sier ikke noe, men begynner å gråte, en stille gråt som vises mest av tårene som renner nedover kinnene hans og snufsene, snufsene til en gutt som nettopp har opplevd noe han ikke en gang har hatt mareritt om fordi det har virket så fjernt, snufsene til en gutt som nettopp har mistet hjertet sitt i bakken og nå ser det ligge i tusen biter utover og tenker at han aldri i verden kan greie å pusle det sammen.

‘Fox, du vet jeg ikke mente det,’ sier Lea, nå med en ny panikk som gror frem hos henne, fyller hele henne, redselen for at Fox ikke skal forstå. Han svarer ikke nå heller, men reiser seg og går sakte fra henne mens hun ser etter ham og roper «Fox, Fox!» Så stopper han og snur seg og betrakter henne med et undrende uttrykk, litt som om han ser henne fra langt unna, som om han ser henne gjennom et knust speil eller et slikt tivolispeil som gjør at hun ikke ser ut som seg selv.

‘Du hater meg?’ sier han med et barns stemme, en uskyldig stemme som bare gir Lea enda dårligere samvittighet.

‘Nei, jeg mente det jo ikke, jeg bare sa noe dumt, alle kan jo si dumme ting,’ sier Lea, prøver å sende Fox et trøstende smil, håper at han skal innse at hun bare snakket tull og hun klarer nesten å overbevise seg selv om at Fox vil forstå, rett og slett fordi han tross alt er Fox, hennes beste venn i hele verden. Han kan rett og slett ikke unngå å forstå.

‘Noen ting sier man ikke en gang for tull,’ sier Fox med en kald stemme og løper sin vei da, løper av gårde, bort fra Lea og hennes unnskyldninger, bort fra en virkelighet som er snudd på hodet, bort fra alt. Og mens Fox løper så innser han at han vet at Lea ikke mente det, han vet at hun ikke hater ham og samtidig klarer han ikke å tilgi henne for hvordan kan hun si slike grusomme ord til ham, han har ikke gjort noe galt, han prøvde bare å oppmuntre og han kjenner hvordan det irriterer ham så inderlig at Lea ikke klarer å tenke positivt, se verden som det vellet av muligheter den er og forstå at hun er verdifull, alt for verdifull til å si sånne superteite ting og såre sin aller beste venn. Og han lar tankene fly hit og dit mens tårene fortsatt renner og ankommer bilveien uten å se det en gang. Han bare løper videre, ut i veien, uten noe mål i det hele tatt, vil bare bort og blir borte da han hører et ‘nei’ som virker som det er strukket ut liksom og et ‘pang’ og plutselig ser et par lys og så ingenting…

 

Igjen står Lea og venter på at hun skal våkne for nå har hun nettopp hørt det ekleste smellet i verden og hun ser etter Fox og kan ikke se ham før hun legger merke til en person som ligger så stille så stille like ved veikanten og bilen har stanset og hun hører noen si ‘å nei, å nei, å nei’, men det lyder så fjernt og snart hører hun lyden av en ambulanse som er på vei og hun vet at det har vært en ulykke og prøver å trøste seg selv med at alt sikkert er bra med Fox for hun kan ikke leve uten ham og uansett så har det enda ikke kommet noen rulletekst…

Vakkerhetsmusikk til Nanowrimo og generell glede

Hi hi, jeg har for øyeblikket 42 466 ord på Nanowrimo og neste gang jeg blogger vil jeg vel ha nådd nye høyder siden jeg har tatt helt av. Jeg fant til og med frem dataen da jeg ble kjørt til jobb i morges av faren min og å skrive på Nanowrimo på biltur har jeg ikke prøvd før. Og målet nå er å nå 45 000 før jeg legger meg i morgen så jeg har nok å drive med egentlig, akkurat nå føler jeg bare veldig for å prokrastinere litt og prioritere andre ting enn skriverier. Som musikk. Jeg tenkte rett og slett å ta for meg en av playlistene jeg har på Spotify og skrive kort om hver sang og linke til youtube og slikt fordi jeg nå har funnet direkte elskbar musikk som faktisk mot all formodning ikke er fra musikaler. Dessuten er de sangene jeg har tenkt å ta for meg på en måte det jeg ser for meg som soundtrack for historien min og det er jo også litt gøy. Så da setter jeg i gang:

Sanger som ikke er fra musikaler som jeg for tiden syns er herlige og som jeg gjerne lytter til mens jeg skriver på Nanowrimo <3

 

1) Picking Oranges med Leddra Chapman (http://www.youtube.com/watch?v=FICo2ZBkJac)

Jeg har blitt så utrolig glad i denne sangen de siste månedene. For det første synger Leddra Chapman nydelig med en sånn klar, melodisk og litt mystisk stemme som jeg finner svært inspirerende å lytte til. For det andre så er det en innmari vakker melodi, det er noe eventyrlig og flytende ved seg, man lytter og alt føles harmonisk og lett og man får en så varm og god følelse av å lytte i vei at man gjerne spiller denne samme sangen flere ganger på rad, den funker ypperlig til sånt. Og teksten er også fin, litt nostalgisk på en måte som jeg finner svært tiltalende. Så jeg liker virkelig denne sangen <3

2) Cheesy Little Love Song med Justin Taylor (http://www.youtube.com/watch?v=cjgSqVuhXx0)

Denne sangen lyttet jeg til fordi den hadde et fint navn og det er en veldig behagelig sang, sånn avslappet laid-back sommerlig sang der man tar livet med ro og bare lytter nikker med hodet til takten og bare nyter fin musikk enkelt og greit. Dessuten blir det ekstra stilig når plystringen kommer inn i bildet og sjarmen er komplett. Bonus er at Justin Taylor både spiller gitar fint og har en kul stemme, sånn i tillegg til at han virker oppriktig sympatisk bare på grunn av stemmen hvis det gir mening.

3) You should be in that med Ana Nogueira (http://www.youtube.com/watch?v=BIrWKS-ii-A)

Ok, denne sangen er på en måte fra en musikal siden den er fra en web-serie ved navn “The Battery’s Down” som har opp til flere musikalaktige øyeblikk, men jeg har den med på denne listen uansett og det er virkelig en genial sang. Ana Nogueira, som er veldig ukjent for meg ellers, synger så sjarmerende og er så genuint underholdende i denne sangen som er oppriktig morsom på den beste måten og videre er teksten festlig og engasjerende og sluttpoenget er genialt så ja, dette er en elskbar sang, så absolutt.

4) Dancing every night med Paper Aeroplanes (http://www.youtube.com/watch?v=5JnrQK3IHA0)

Paper Aeroplanes synger veldig fint og er en sånn artist som virkelig har særpreg i stemmen sin, noe som er ment som et kompliment og videre er denne sangen genuint fengende. Man er liksom helt med fra første tone og koser seg i gjennom hele sangen og både teksten og melodien er fin og rytmisk og interessant. Så dette er finhet 🙂

5) My love will clap its hands for you med The Candle Thieves (http://www.youtube.com/watch?v=7-tjaVjFDxA)

Denne sangen begynner så fint og lett og harmonisk og så tar den mer av og man er helt med på notene, smiler og har det gøy. Og denne sangen liker jeg mest på grunn av den geniale tittelen som jeg er litt forelsket i og så er det bare en ekstrapremie at det synges fint, spilles pent og teksten er vidunderlig og inspirerende og med noe skjørt, men samtidig fortryllende ved seg som jeg liker.

6) Live med Paul & Storm (http://www.youtube.com/watch?v=_1m3ESXdmdw)

Denne sangen fant jeg først på Tvtropes faktisk ved en ren tilfeldighet og det er veldig episk siden det på en måte har en sånn søt Frankenstein-aktig handling der den som synger liksom er en vitenskapsmann som bestemmer seg for å lage sin perfekte kvinne via “hard work and science” så med andre ord forteller teksten en skikkelig genial og vakker historie og melodien underbygger alt på ypperlig vis med å være utrolig rørende og nydelig. Fine sangen <3

7) Winter Flowers med Martha Tilston (http://www.youtube.com/watch?v=WYa4vqX9PU4)

Dette er en litt vemodig, men samtidig svært nydelig sang med finfin tekst som har noe dypsindig og filosofisk ved seg som jeg syns er ganske så interessant. I tillegg synger Martha Tilston svært fint og melodien er litt monoton, men på en fin måte altså, det er i grunnen mest en sang som fyller meg med melankoli på en god måte siden slikt kan være mest herlig noen ganger.

8) Lullaby for a stormy night med Vienna Teng (http://www.youtube.com/watch?v=bZd2kgLZtfA)

Jeg elsker pianobasert musikk, det er noe ekstra melodisk ved pianoer og så syns jeg piano i seg selv er et inderlig poetisk ord og denne sangen er pianobasert og har en nydelig og virkelig vakker melodi, lett og insmigrende, slik melodi som smelter inn i deg på samme måte som snøflak på håndflaten om vinteren. Det er også fint sunget og teksten er herlig og jeg syns det er litt bittersøtt, men mest fint. Så, ja, også en inspirerende melodi.

9) The song with the violins (http://www.youtube.com/watch?v=nH7E1j20lmo)

Egentlig er det en annen versjon enn den jeg linker til som jeg har funnet på Spotify, men dette er uansett en fin sang og også her er det ganske komisk og søtt og med en sjarmerende tekst om fioliner og sanger og ymse annet. Videre er melodien så lett og perleaktig, en typisk slik melodi der man bare må smile og den gir deg godt humør og det er jo i grunnen mye i seg selv.

10) Rainbow Bells med Elisa (http://www.youtube.com/watch?v=lR2hcjV7XRU)

Denne sangen fant jeg for ikke så lenge siden og den starter så interessant, litt mystisk liksom og vanskelig å forstå seg på, noe som er godt ment. Og jeg syns denne sangen er så fascinerende og derfor er den med på denne lista. Det er også flott sunget og med en interessant tekst og melodi og refrenget syns jeg er dødskult med hvordan det synges ut med så mye kraft og vilje. Jeg syns i det hele tatt at denne sangen er skikkelig rå og har herlig navn og det er jo bra.
***
Musikk er fint! Og jeg er glad i Spotify for der har jeg funnet så mye herlig musikk jeg kanskje ikke ville ha funnet ellers. Og her er linken til spotify-playlisten min med de sangene jeg bablet om over: sanger jeg plutselig finner her  på Spotify som er nydelighet <3

Ellers så går dagene som de går og livet er i grunnen mest fint og inspirerende og nå skal jeg snart legge meg etter å ha sjekket noen få småting først og derfor skal jeg blogge igjen en annen gang. I mellomtiden må alle ha det fint og så håper jeg dere er inspirert dere også og har fin musikk til å fylle øyeblikk med magi for eksempel =D

Please don’t ignore Vera Dietz

Dear reader, this blog post will be written in english and I hope that’s okay. Since my last blog post (which way too few people read, just saying) I’ve reached 35 835 words on Nanowrimo and met epic Skrivebua-members, listened to “Spring Awakening” and eaten candy and now I’m going to review a book I just finished. Enjoy!

***

PLEASE IGNORE VERA DIETZ by A. S. King

“Vera’s spent her whole life secretly in love with her best friend, Charlie Kahn. And over the years she?s kept a lot of his secrets. Even after he betrayed her. Even after he ruined everything. So when Charlie dies in dark circumstances, Vera knows a lot more than anyone, the kids at school, his family, even the police. But will she emerge to clear his name? Does she even want to?

Edgy and gripping, Please Ignore Vera Dietz is an unforgettable novel: smart, funny, dramatic, and always surprising.”

That is basically how the book presents itself and it makes it sound really intriguing and it is too, intriguing I mean. A. S. King has in this book created a masterpiece again.

I first heard of A. S. King in autumn of 2008 when I found out about a book by her that was to come out spring 2009 named “The Dust of 100 Dogs”. I ordered “The Dust of 100 Dogs” the moment it came out and I loved it. For one thing it had an awesome cover, but more than that it was a really enjoyable read and with pirates and dogs, oh my, it was very much epic. So I got really interested when I heard that a new book was on its way and then I was lucky enough to win it and long story short, now I’ve finished “Please Ignore Vera Dietz” and can say for certain that one shouldn’t ignore her, actually you should do completely otherwise and give her lots of attention.

The first thing that came to mind when I got the book “Please Ignore Vera Dietz” in my hands was that the cover certainly grabs your attention. It makes you interested and that is  a good thing. And as I read it I found out that it’s a wonderful book. In turns intriguing, exiting, touching and funny it makes for a compelling read.

One of the reasons is Vera which is a really cool character. She’s smart and witty and far from perfect and that makes her so real, she’s one of those characters one can relate to and feel for and that in itself makes the book worth reading. But more than that; A. S. King has managed to write a book that in many ways is about grief and yet never goes sentimental and that is meant as a compliment because most people writing a book about a girl that has lost her best friend would be tempted by sentimental scenes written in hopes of having the reader tear up and A. S. King never falls victim to that temptation. It’s quite the opposite actually, “Please Ignore Vera Dietz” is more to the point and simple to read and yet much more touching that your average “girl has lost her best friend, watch how she’s coping”-book because of A. S. Kings talent for letting the most important thing be to tell a story, wonderful sentences is just a bonus.

Plus it’s incredibly entertaining because of how it’s almost like a puzzle, you get one piece after another and never knows the whole story until the end where it adds up and A. S. Kings tells the story in a totally entertaining way by letting you hear from different view-points; mostly Vera, but also brief words from the pagoda (I can’t explain it, google it, it is epicness), Vera’s father and the dead kid, Charlie. The book also has really cool flow charts and some flash backs that works very well and it all adds up to a book that is great in so many ways, one can’t count them all.

Other cool things is the relationship between Vera and her father that is wonderfully portrayed and the way this is one of those books where everything goes to hell basically, but still ends on a hopeful note. And the characters make mistakes, but yet you care for them and wish them the best and that’s cool too.If I am to complain about anything it is that “Please Ignore Vera Dietz” didn’t intrigue me in the same way as “The Dust of 100 Dogs”. I really liked it, but it lacked a certain magic that I saw a lot of in “Dust of 100 Dogs”, but that could be just that I missed the pirates and supernatural elements, this was a more realistic book and very different from “Dust of 100 Dogs” while still being just as wellwritten and clever. Another thing is that I found some characters a bit underdeveloped and I wanted the book to be longer and answer more questions. Then again I like an open ending with a bit of hope to it and this book was that in a nutshell and it was also fascinating. Plus I think A. S. King is epic, I read her blog and follow her on twitter and has found out that she is one of my three facorite alive authors (the other two is J. K. Rowling and Rhys Thomas) now =D

And in short, don’t ignore “Ignore Vera Dietz”, read it and enjoy it. On a scale from one to six where six is the best I give it a five and I’m going to continue reading everything and all A. S. King writes. She is cool!
***

karoline har en indre hypokonder, babler om Nanowrimo og poster et nytt utdrag fra historien sin :)

En gang besvimte jeg på kjøpesenteret. Det var tre dager før jul og det visste seg etterpå at jeg hadde feber og jeg følte meg bare skikkelig svimmel og så besvimte jeg. Og skremte vettet av moren min og virket sikkert helt teit og var tretten år. Siden har jeg blitt sånn svimmel to ganger uten at det har ført til besvimelse, den ene av dem da jeg satt på toget i retning Danvik Folkehøgskole for en reunion juni 2007 og det var sykt varmt og jeg plutselig hadde en ekkel følelse av at det var dotter foran øynene mine og jeg ikke kunne se klart og jeg i tillegg var skikkelig svimmel, noe som var veldig ubehagelig. Men det gikk over etter ti minutter og så var jeg i utmerket form på reunionen og alt var i orden liksom. Den andre gangen var i går etter trening, jeg hadde vært på sykkel 1 og var paranoid hele treningstimen grunnet mensen og skrekken for at det syntes og sånt, men alt var som det skulle frem til timen sluttet og jeg begynte å dra derifra og følte det som om jeg gikk på gyngende grunn og så kom ut og kjente meg så svimmel at jeg trodde jeg skulle besvime. Og jeg gikk hjemover og veien føltes milelang og jeg måtte stoppe opp flere ganger fordi jeg var så svimmel og så føltes det som om jeg ikke kunne se klart og jeg blunket noen ganger og alt var tåkeaktig. Men det gikk over og jeg kom hjem og var ikke svimmel lenger, bare skikkelig svett og klam og jeg fortet meg på dataen for å sjekke lommelegen og liknende nettsider og skremme meg selv med å bli overbevist om at jeg hadde fått lavt blodtrykk eller holdt på å utvikle diabetes eller noe liknende obskurt og teit. Og så la jeg meg ned på senga og prøvde å roe meg ned før jeg la meg i badekaret og gråt fordi jeg hadde blitt så redd av alt sammen. Men så har jeg jo følt meg kjempefrisk og opplagt etterpå så jeg begynner å lure på om jeg bare er litt sprø eller noe sånt eller bare alt for hypokonder for jeg overanalyserer alt for tiden. Jeg var slapp og uggen noen dager for to uker siden og øm i hele kroppen og ble like paranoid da så jeg tror jeg bare er merkelig. Men det kan hende jeg bare trengte å spise noe for jeg spiste noen drops og fikk i meg noe søtt med en gang jeg kom hjem og det hjalp så det er jo fint.

Ellers er jeg jo mest tilfreds for tiden, blid og fornøyd med tilværelsen og til tross for paranoiatanker og sånt så har jeg jo i grunnen hatt masse energi i det siste. Dessuten går det jævlig bra på Nanowrimo og jeg liker ikke å banne, men det føles som det rette ordet liksom, det er som om ordene bobler ut av meg, jeg er så inspirert og jeg har i skrivende stund 22600 ord og over 67 sider og det har vært så lett. Og jeg tar jo omtrent alltid helt av når det er Nanowrimo, men det har virkelig vært noe helt ekstra med i år, det er nærmest så jeg blir bekymret for jeg vet ikke om det er sunt å skrive så mye en gang. Det verste er jo at jeg liker det meste av det jeg har skrevet også. Det eneste nå er jo at jeg er litt bekymret fordi det er snakk om bare fem sider til før jeg er ferdig med del 2 der det er fra synspunktet til ulike objekter og så begynner del 3 der det eneste jeg har planlagt er at en karakter skal dø på slutten av den delen og at det skal omhandle en sommer. Utenom det er ting mye mer uklart enn ting har vært så langt og i del 3 må det til og med skje ting. Jeg kan ikke bare skrive ord etter ord fra perspektivet til en poetisk lyktestolpe, det må være handling og henge mer sammen og da blir alt med ett mye vanskeligere. Men det vil vel sikkert gå fint, ting går som regel bra.

Og nå tenkte jeg å poste et nytt utdrag fordi det gjør dette blogginnlegget mye mer meningsfullt med en gang og denne gangen er det fra perspektivet til en ballong i et bursdagsselskap Lea er i. Med andre ord er det muligens litt ballongpoetisk og sånt og jeg satser uansett på at det faller i smak og nå poster jeg det så god fornøyelse. Jeg advarer dog om setningen:

“Jeg kunne fløyet, fanget i flukten med vinden som kiler tråden jeg
sitter fast i lett, den tråden som nå henger nedover som en edderkopp
som henger i en tråd fra et edderkoppspinn, kanskje driver med
strikkhopp for alt jeg vet før den sakte, men sikkert lirer seg oppover
med sin selsomme tålmodighet som i grunnen bare er besnærende og
fullkommen som inspirasjonsmateriale.”

 

Jeg oppdaget den nettopp og den er direkte håpløs, men jeg satser på at resten er bra nok til at jeg kan tørre å poste det her uten å bli flau som bare rakkern. Jeg vil nemlig dele skriveriene mine med verden og aller mest syns jeg i grunnen at det er mest morsomt at jeg på ett eller annet tidspunkt syntes den setningen ga mening. Håper resten er mye mindre patetisk!

  • Fra en ballongs perspektiv

 

En skulle bare kunnet sveve sin vei, gli forbi alt og ende opp et sted der ute i universet der alt var nytt og av den grunn magisk og stjernene gled forbi de og, du var blant dem, del av noe mer, en sentral brikke i et slikt eventyr som gjør at man bare venter på «og de levde lykkelig alle sine dager» fordi det føles umulig at noen andre slutter kan dukke opp. Tenk å bare være i lufta, en bit av et større puslespill, helt fri som fuglene og de lekne vindene som danser mellom løvfylte trær og stråkledde åkre, gylne øyeblikk fra en bedugget sommer, tenk å betrakte alt det ovenfra, se ned på verden og se at den er utrolig fascinerende sånn egentlig med sin natur og sine områder som danderer fantasien med lette tanker på geledd, marsjerende uten noe militært ved seg, fredlig heller, men akk så høytidelig. Jeg kunne fløyet, fanget i flukten med vinden som kiler tråden jeg sitter fast i lett, den tråden som nå henger nedover som en edderkopp som henger i en tråd fra et edderkoppspinn, kanskje driver med strikkhopp for alt jeg vet før den sakte, men sikkert lirer seg oppover med sin selsomme tålmodighet som i grunnen bare er besnærende og fullkommen som inspirasjonsmateriale. Jeg tenker på edderkopper og de inspirerer meg, tenker på de mange drømmene jeg er fylt med, noe ingen tenker over, tenker på hvordan jeg inni tankene mine akkurat nå svever, hilser på alle stjernene i galaksen en etter en og kjenner luftens frie flyt gjennombore alt, tenker meg bortenfor de syv hav og de mest realismeorienterte øyeblikk, bare tenker, men det er i grunnen fint. Og det er så masse en kan tenke på, så lett å tenke så en ikke lenger er tilstedeværende der en er, men bare finnes i tankenes verden, en annen verden ulik denne, denne verdenen som er så full av liv og latter, men samtidig kaos og du som trakter etter harmoni, tenker deg til det før noen minner deg på hvor du er.


Hun griper tak i meg og jeg er ikke lenger borte, men er tilbake i virkeligheten og jeg ser meg forvirret omkring før jeg husker hvorledes det er. Jeg er en ballong, det var slik det var og jeg har stått fast i taket og latt tankene fly mens jeg har ønsket at taket skulle svinne hen så jeg kunne sveve lenger opp og ikke bare vugge litt oppover og nedover med toppen som duver i mot taket så jeg nærmest blir svimmel og får vondt i hodet. Men duvingen stanser litt da jeg bæres av gårde, bæres mot noe annet, mot en liten krok like ved en bokhylle der det tilfeldigvis står en stol som er stor og myk og som hun slenger seg oppi med et fornøyd smil, som om hun i grunnen er lettet over å komme bort fra bursdagsselskapståket. Så slipper hun meg løs og betrakter meg mens jeg glir opp til taket igjen der jeg blir stående mens hun observerer meg med et uttrykk som røper fascinasjon så vel som genuin interesse. Så ser hun bort fra meg og lar blikket sitt flyt hen mot bokhylla som er stappfull av bøker og blader og liknende flottheter og der trekker hun frem en bok som jeg kan se at er stor og støvete og tydeligvis ikke lest på en god stund og så åpner hun den på en tilfeldig side i midten og blåser forsiktig vekk støvet som fyller boka og alle linjene. Dette viser henne og meg at denne siden er fylt med en illustrasjon på toppen og under det et eventyr og jenta stråler opp og begynner å lese i vei med iver, åpenbart klar på at å lese eventyr er en mye smartere bruk av tiden enn å leke med klassekamereater i bursdagsselskaper.

 

Jenta sitter i lyset fra en vegglampe som får det brune håret hennes til å glitre. Jeg kan se at det er ganske kort nå og litt guttete på en måte som kræsjer litt med hvordan hele resten av henne er ganske jentete, en søt rød kjole og både halskjede og ring i hvert øre. I lyset fra lampa er det litt som om det ligger en sol i håret hennes som glimter til, men det tror jeg bare er en slags illusjon og uansett spiller det ingen rolle. Aller mest er det fint. Jenta har grå øyne, sånne øyne som egentlig tross alt er veldig vakre, som kråkesølv og glitterlim og tåkespill over hav som kruser seg. Hun har øyne som glitrer særlig nå, oppslukt som de er i ord som får alt til å gli, det er som om veggene og taket og omgivelsene omkring henne løser seg opp og så svever hun opp mot stjernene med en bok i hodet og også dette er bare en ilusjon, men noen ganger så føles de så mye mer virkelige enn virkeligheten. Og når verden er som den er da så er det litt som i en film, man bare forventer at bakgrunnsmusikken skal begynne å spille med toner som farger timene i alle fargene i regnbuen før de lander på et skjær av blå nyanser som mer enn noe annet virker melankolsk, men så er det akkurat det som gjør det aller mest verdifullt. Det spiller ingen rolle om man er en jente som må være rundt ti år og høyst tilstedeværende i bøkenes verden fremfor virkeligheten eller en knallrød ballong i taket over stoler og vegglamper og lesehester da, vi er ett fordi vi drømmer. Ett også fordi vi slutter å drømme da en stemme bryter fortryllelsen.

 

«Lea, nå skal vi spise. Lea, hvor er du?» sier en mild stemme som bare kan tilhøre en voksen person. Så står en dame like ved og smiler, «så det er der du er. Du kan lese mer senere, nå er det mat og så skal vi spise kaker, du må jo være med på det.»

«Jeg kommer,» sier Lea med en stemme som langt på vei røper at den setningen egentlig inneholder flere ord som forblir usagt, setninger som «jeg skal bare lese ferdig denne historien» og «kan jeg ta med boka, den er på det aller mest spennende». Men hun sier ikke mer enn at hun kommer og som sagt så gjort og plutselig er jeg igjen alene i taket med alle ballongtankene mine. Likevel føles det litt finere nå for noe har fylt tilværelsen min litt og det kan gjøre en stor forskjell i grunnen. Og jeg lar tankene gli litt til, snart er jeg blant stjernene igjen, med akvarelltankene der alt løser seg opp.


Jeg ble blåst opp for noen timer siden da verden var en regelrett juniformiddag og jeg sakte men sikkert kjente at jeg ble vekket til live fra dvalen eller hva det nå var jeg var i før oppblåsningsmomentet. Blåst opp med iver og engasjement av den samme damen som hadde sagt i fra til lesehesten at det var mat, tydelig med en plan om at jeg og en hel masse andre ballonger skulle være effekter under et bursdagsselskap, noe jeg forøvrig ikke hadde noe i mot. Jeg husker øyeblikket da jeg var ferdig oppblåst så godt, hvordan jeg så meg omkring og tok alt inn, betraktet iscenesettelsen rundt meg og syntes det var fint. På bordet lå det en lang hvit duk av papir som man kunne tegne på, rundt omkring på bordet lå fargestifter for unge illustrerende sjeler, omkring meg var det opp til flere ballonger, det brant i telys og det sto skåler med godteri lett tilgjengelig, skåler som jeg må si at hadde den effekt at de gjorde meg fornøyd,litt som om bare det å betrakte dem var nok til å fylle hele deg med glede, velkommen glede som spredte seg overalt. Jeg telte dem og kom frem til at det var ni pappkopper, ni papptallerkener og det magiske tallet generelt sett var tydeligvis ni selv om bursdagskaka jeg så vidt hadde fått se var dandert med ti lys og en del av meg derfor følte at det skulle vært en gjest til slik at alt hang mer sammen. Men ting var som de var og aller mest tok meg jo i å tenke at bursdageri grunnen fortonet seg som en koselig greie, en tanke som ble ved meg en liten stund før selskapet kom ordentlig i gang og jeg skiftet mening til at burdagselskaper var mest mas og kaos og jeg hadde lyst til å drømme meg langt, langt bort.

 

Jeg er langt borte, i en drømmeverden logikken ikke når frem til da jenta som hadde lest og altså het Lea kommer tilbake til meg.

«Hei,» sier hun og smiler til meg med et smil som virker svært fortrolig og forteller meg nok til at jeg vet at vi på en måte kan regne hverandre som venner. Så setter hun seg godt til rette i stolen igjen og sukker.

«Ida vil at jeg skal være med å leke fordi det er bursdagselskapet hennes og det er sånt man liksom skal gjøre da, men jeg har mer lyst til å lese. Å, ting hadde vært mye morsommere om Fox var her, fillern for den dumme ideen om jenteselskap,» sier hun og jeg vet ikke hvem Fox er, men merker hvor inderlig sanne disse ordene føles for jenta som sier dem.

«Du er heldig du, ballong, du slipper å leke kjedelige leker som boksen går med en du vet bare inviterte deg fordi hun inviterte alle jentene i klassen når sannheten ellers er at vi aldri prater sammen.»

Jeg kan høre bitterheten i disse ordene og vil si noe støttende, noe som trøster, men ordene mangler. I stedet kan jeg bare vugge litt opp og ned og håpe at det tolkes som en form for støtte. Men det virker jo som om det hjelper litt, eller i hvert fall at mitt nærvær i seg selv er en slags trøst for jenta smiler til meg og så finner hun frem boka igjen og flykter nok en gang inn i bøkenes magiske verden, en sånn verden der alt føles mulig. Og hun virker fullstendig i harmoni når hun leser, det er ingen annen måte å forklare det på. Der hun sitter med boka, med smilet lekende på leppene, med tankene i fantasiens verden er hun i grunnen litt som meg for vi er begge i en annen verden akkurat da og det binder oss sammen. Vi er begge drømmere som akkurat da er enda lenger unna virkeligheten enn ellers og da er alt skjønt og inspirerende.

 

Og etter selskapet spør jenta som altså heter Lea om hun kan ta meg med, noe hun får lov til og så snart hun har kommet litt unna huset der selskapet tok plass slipper hun meg. Hun vinker og jeg glir lenger og lenger fra jorda, snart er Lea en maur, snart noe enda mindre, snart er hun til og med borte, nå skal jeg besøke stjernene, jeg skal hilse om du vil…

 

et noenlunde oppdaterende innlegg som fokuserer veldig mye på Nanowrimo egentlig ;)

Jeg er helt tom bloggmessig sett for tiden, tømmer ut hjernen mens jeg skriver på Nanowrimo og så funker den dårlig til alt annet etterpå. Og jeg har gått bananas, jeg har skrevet så mye denne uka at det nesten bekymrer meg og har for øyeblikket 17 021 ord og egentlig planer om å skrive mer i dag. Det veldig fine nå er jo at jeg nå skal skrive litt fra perspektivet til en koffert og sjelden har vel uttrykket “å tenke koffert” stemt mer med andre ord 😉 I tillegg liker jeg det meste av det jeg har skrevet og er på side 52 og elsker å lese på Nanowrimo-forumet og føle meg brilliant.

Ting jeg har funnet ut om meg selv denne uka:

  1. Jeg er faktisk mest inspirert om morgenen og det har funket helt ypperlig å stå opp klokka halv seks hver morgen fra mandag til torsdag og skrevet før jobb. Før har jeg alltid trodd at jeg er et kveldsmenneske, men det viser seg mer og mer at det er om morgenene jeg har mest overskudd og kreativitet på lur og det skal jeg ta til etterretning.
  2. Jeg blir faktisk trøtt av å stå opp halv seks og så være på jobb i over syv timer fra ni-tida sånn omtrentlig og jeg har alltid vært en sånn person som nekter for trøtthet, som aldri har villet innrømme det når jeg blir trøtt. Men de siste månedene har dette forandret seg og det er vel kanskje like greit. Det fine er jo at jeg, der jeg tidligere ofte ikke har fått sove når jeg har lagt meg og ligget oppe en stund og hørt på cd og prøvd å sove, nå sovner som en stein i det sekundet hodet treffer puta for tiden siden jeg står opp skikkelig tidlig for å skrive på Nanowrimo og sånt og det er i grunnen praktisk.
  3. Jeg kan være enormt disiplinert, sette meg for å skrive og uansett humør eller grad av opplagthet eller liknende kverne frem 2000 ord på rundt halvannen times tid og siden jeg har mye mindre fritid enn i fjor så er jeg også flinkere til å prioritere og det er fint.

Og nå har jeg blitt fullstendig betatt av en kafé der jeg satte meg etter jobb med bærbar data og alt på fredag og skrev i vei, en kafétur jeg også tok i dag og jeg har funnet ut at det å skrive på kafé er helt herlig. Jeg liker å sette meg på en kafé på Hasle der de har kjempegod kakao, gode skoleboller, dagens aviser som man kan lese helt gratis, og de spiller fin musikk og stemningen er både fredfull og inspirerende og det perfekte er at de har strømuttak og nettforbindelse så du kan sitte og kose deg med å skrive i vei og så sjekke internett og oppdatere angående hvor mange ord du har på Nanowrimo-nettsida og liknende. I tillegg er han ene som jobber der ordentlig søt og veldig hyggelig og sympatisk, servicen er god og det er bare snakk om et kvarters t-banetur fra Stovner. Så jeg skal jaggu dra dit så ofte som mulig, aller helst vil jeg flytte inn, det er såpass fint =D

Ellers har jeg kjørt mye t-bane i dag, vært på Grønland kulturstasjon og spist indisk mat som lunsj på Furuset, kjøpt sjokoladeboller og støttet røde kors via å kjøpe en rød nese til 25 kroner som jeg tviler på at jeg noen gang kommer til å bruke, spist pizza på restaurant og sett en hel del på Disney Channel så jeg har fått en hel del ut av dagen utenom å skrive 1800 ord. Og nå drikker jeg julebrus fordi det er så godt og jeg har lånt tre filmer på biblioteket og jeg er alene hjemme og jeg har ikke noe fornuftig å si lenger. Men vi bables og jeg vil nok blogge igjen snart (men hvis det tar fire, fem dager før det skjer så har jeg altså en god unnskyldning i Nanowrimo) =D

Nå skal jeg finne på noe…

Når en robot og et romvesen møtes (et innlegg som inneholder et eksklusivt utdrag fra årets Nanowrimo-historie) =D

 

Akkurat nå kunne jeg skrevet videre på Nanowrimo, til tross for at det hadde vært dumt siden jeg da lett hadde endt opp med å glemme å legge meg og voíla vært enda trøttere etterpå. Uansett har jeg i skrivende stund 7008 ord og 23 sider og det er jeg veldig fornøyd med. Nanowrimo er gøy! Ellers så har jeg nå sett “Trolljegeren” og den var svært underholdende og kul og det er jo bra. Og jeg har hatt skikkelig lørdagsfølelse på en tirsdag og det er jo også litt artig i grunnen.

Men jeg hadde ikke tenkt å skrive et sånt innlegg som strekker seg milelangt nå, tenkte mer på å poste et utdrag fra Nanowrimo-historien min siden jeg faktisk i grunnen er ganske fornøyd med det meste av det jeg har skrevet. Og det jeg skal poste handler om stjerner og Fast Food på Månen og det første møtet mellom Lea og Fox som er hovedpersonene i årets konsept. Og jeg håper utdraget faller i smak og er sånn passe episk eller noe slikt noe. God fornøyelse! Ellers så skal jeg la dette utdraget avslutte dette blogginnlegget og så blogge igjen om et par dager. Og i mellomtiden håper jeg alle har det finfint:

 

UTDRAG FRA NANOWRIMO 2010 (om roboter og romvesner)

 

La oss dra til stjernene, la alt begynne et sted blant stjerner og planeter og så jobbe oss nedover rent perspektivmessig sett etterpå. Vi flyter der oppe, tyngdekraften er ikke den samme som den var og det er som om man ikke er bundet av noe, bare er fri på ekte sånn man kanskje aldri helt er ellers. Og det er vakkert der oppe, vakkert og stille, man forventer å se ballonger og en og annen fjær sveve fordi deg, like stillferdige som galaksen rent generelt sett, lett og flytende som skjøre bølger på et regnkruset høst vann, et lite tjern som vet at det snart vi fryse til is og nå ligger der og bare er stille, men ikke trist, heller melankolsk, så trygg på at den kun vil sovne, at disse tause høsttimene bare er rommet mellom bevissthet og søvn, et slags limbo der man snart vil drømme. Slik er det, stjernene blinker med en særegen melodi som snarere føles enn høres og månen er full og rund og velkommen for besøk så det er kanskje dit vi drar. Kan hende de har Fast Food der også og så kan vi sette oss på en McDonalds på månen og spise flytende Hamburgere som vi må holde igjen så de ikke bare skal drive av sted. Og så slipper vi dem kanskje fri sånn at de kan dra og besøke alle avkroker av melkeveien, hilse på Pluto og plutselig være blant fjær og ballonger og stadig en del av verdensrommet, det som vi alle betrakter en gang i blant, gjerne mens vi drømmer…

 

Nede på jorden, i en liten park i Oslo et sted sitter en gutt på en benk og tenker på stjernene. Han har et hull på venstre buksekne, mangler for tiden en fortann, håret hans er svart og står til alle kanter og noen har strødd et drøss med fregner over ansiktet hans litt som om han er grøten og fregnene kanel. Og det viktigste er at øynene hans er knallblå, men han hverken sitter eller står stille ofte nok til at noen rekker å merke seg denne detaljen som regel. Likevel er han stille akkurat nå og han er også alene. Sitter på denne benken mens mamma er like i nærheten og prater med en venninne hun møtte rent tilfeldig i en samtale som åpenbart engasjerer henne veldig for den må ha holdt på i minst 2000 år nå, det er i hvert fall det han tror. Han sender av og til blikk mot moren med babbelen som henger løst og vogna som tilhører hans treårige lillebror Mio, en gutt som av uante grunner fortsatt foretrekker å sitte helt rolig i en vogn og betrakte verden. Det er forresten ikke så rart likevel, det er en naturlig forklaring. Fox, som er gutten på benken med fregnestrøsselet og rufsehåret, er åpenbart fra en annen planet. For både ham og lillebroren kan ikke tilhøre samme art, noe slikt er omtrent like sannsynlig som at griser plutselig vil fly forbi ham akkurat nå, snøfte mens de flakser forbi ham med elegante vingeslag og rosa gevanter. Fox klarer aldri bestemme seg helt for nettopp hvilken planet han kommer fra. En dag kan det være Jupiter og neste dag kan det rett og slett være snakk om Pluto. Men det spiller ingen rolle, i dag er han sikker på at han kommer fra Månen. Han kan enda ikke lese. Dette er i grunnen ganske naturlig siden han bare er seks år og ikke har begynt på skolen enda siden det fortsatt er tidlig juli og sommer og han ville vært i barnehagen, men det er lørdag og han har fri. Like fullt irriterer det ham og han har så absolutt prøvd, mange ganger. Bladd gjennom alle bøkene de har hjemme i leiligheten der han alltid har bodd og prøvd å forstå seg på det. Fox vet at det som står i bøkene er bokstaver og at det er 29 av dem og at hans bokstav er F, F for Fantasi og Forglemmegei. Og han vet at om han bare hadde skjønt seg på disse 29 merkfundighetene så hadde han kunnet lese om Månen som han altså er overbevisst om at han kommer fra denne solfylte julidagen. Sånn ståa er nå så vet han ikke så mye om Månen, men i følge Fredrik i barnehagen som er veldig høy og i følge seg selv har peiling på absolutt alt så er Månen laget av ost og ikke hvilken som helst ost. Sånn ost som er gul og har litt hull i som om noen har vært bort i den med en hullemaskin, sånn ost som Fox av og til spiser i barnehagen og liker fordi han liker det meste, sånn ost er Månen laget av og alle hullene i den kalles visstnok kratere. Det mest ulogiske med denne teorien er jo at ost i Fox sin erfaring aldri ligger sånn løst, de ligger på brødskiver som allerede er dekorert med smør, som liksom siste instans før brødskiven kan spises i vei hvis ikke Fox altså får sjansen til å eksperimentere, noe han stadig gjør. Legger alt fra sjokolade til bringebær på en og samme brødskive og forventer at det skal smake vidunderlig etterpå siden hver av tingene tross alt er godt hver for seg. Han har brent seg på den ideen, særlig den gangen da han dekorerte en brødskive med appelsinskiver uten å bry seg noe særlig med at han tross alt var allergisk mot appelsin. Da fikk han en kraftig allergisk reaksjon og måtte på sykehuset og alt, men i ettertid har han alltid tenkt at det var verdt forsøket. Ikke minst fordi foreldrene hans hadde så mye sympati med ham etterpå at han fikk velge seg en ny film med det resultat at han nå har sett «Et amerikansk eventyr» over 100 ganger, han har telt. Fox tar seg litt i å håpe at han får en allergisk reaksjon rett før jul sånn at han kan få mer julepresanger for han syns aldri helt det er nok og særlig ikke nå når han har en sånn teit lillebror som alle er så glade i selv om han åpenbart er et oppriktig forskrudd individ. Ikke prater han noe særlig heller, bare sitter rolig og fylles med inntrykk, en tilværelse som stritter i mot all fornuft i Fox sine øyne. Men igjen, det hele henger på greip, Fox er bare fra en annen planet enn lillebroren sin, det forklarer alt. Fox syns det er synd at man ikke kan se månen akkurat nå, nå er den gjemt et sted bak sol og skyspill, løvetannfrø han har blåst av gårde som bærer på uttalte ønsker og ballonger som noen har mistet. Et sted forbi alt og Fox savner den. Han tenker likevel i sitt stille sinn at det kanskje er like greit siden Månen bare ville gjort ham sulten siden den tross alt er laget av ost og det er fortsatt et par timer til han skal spise middag. Like fullt skulle han gjerne sett månen og sagt til den at alt gikk bra her på Jorden. At de ikke trenger å sende noe romskip for å hente ham enda siden han snart skal begynne i første klasse og helst vil fullføre skolegangen før han drar tilbake til Månen og vinker til Jorden ovenfra, velvitende om at det sikkert bare vil ses fra den kinesiske mur. Og sånn sitter det altså et romvesen på en benk med tanker som triller uten mål og mening og en lillebror like i nærheten som tydeligvis ikke er informert om stjernene på samme måte…

 

I akkurat denne parken er det også en robot. Det er en jenterobot med skulderlangt brunt hår og med en søt lyseblå kjole, en sånn robot som ikke en gang egentlig er noen robot, men et menneske, men som altså tror hun er en robot fordi det virker så opplagt. Hun som tror hun er en robot heter Lea og er akkurat like gammel som Fox, men ingen har drysset noen fregner over ansiktet hennes eller malt frem rosekinn og hun har ingen løse fortenner selv om hun personlig tror det bare er snakk om tid før noe sånt dukker opp. Kusinen hennes Milla mangler nemlig flere tenner, men så pleier hun stadig å hoppe fra husker i fart så det forklarer sikkert en hel del. Lea på sin side holder seg for god for sånn barbarisk adferd og hun kjenner riktignok ikke til ordet «barbarisk», men ville nok brukt det om hun kjente det siden hun elsker slike ord. Lange og innviklede, perfekte for et ungt robotsinn. Lea er altså seks år, nesten seks og et halvt faktisk, født 13. januar og er for øyeblikket den desidert eldste av barna i barnehagen sin. Dette liker hun å tenke på, hun føler bevisst at dette er en sånn ting som gjør at hun er mye mer moden og sofistikert enn de andre barna hun kjenner og det er fint. Det er en typisk sånn ting som etter hvert vil føre til at hun tar over verden. Lea smiler, hun har et sånt lite smil der hun ikke viser tenner, men som er litt skjevt og litt skøyeraktig, nettopp et sånt smil som fungerer ypperlig om man vil ha is etter middag på en vanlig tirsdag eller vil være oppe i ti minutter til om kvelden. Og Lea kjenner godt til makten til et smil, vet at det er et mektig våpen og særlig hvis familien har besøk av Leas onkel, Moritz, som egentlig bor i Tyskland og kaller Lea for «liebling». Lea som tross alt skjønner tysk ganske greit siden hun bodde der til hun ble nesten fire år vet akkurat hvilke ord hun skal si på tysk som hun, sammen med et smil, kan bruke for å overtale Moritz til hva som helst. Selv å leke gjemsel. Så kan Lea gjemme seg et lurt sted sammen med en fin bok som hun ikke kan lese enda, men som hun så absolutt liker å bla i og så får Moritz dårlig samvittighet fordi han ikke finner henne før etter en lengre periode og unnskylder seg med å kjøpe tegneserier til Lea, noe som selvsagt alltid faller i smak. Men nå tenker ikke Lea på smil eller kule onkler, ikke på tegneserier eller hvor mye mer moden hun er enn andre. Nå tenker hun på roboter og hvordan hun er en. Hun liker tanken, roboter er stilige og tåler en hel del og hvis hun bare overtaler moren sin til å forstå at hun er en robot kan hun kanskje slippe unna å dusje før de får gjester. Lea har derimot kommet frem til at hun er en robot som tåler vann hvis så fremt i fall at det er badekarvann eller bassengvann, vannet i havet eller vannet i et glass med vann. Det er bare det helt spesifikke vannet i en dusj som vil gjøre at hun skades for livet grunnet ømme robotmuskler eller noe sånt. Og dette er en av de fine tankene, en av de som hun gjerne skulle puttet på flaske og kunnet plukke frem hvis hun har en dårlig dag og det er en del av dem også. Det er noen gode dager og noen dårlige og noen som er et sted i midten, men det er sikkert normalt. Passende nok er i hvert fall denne dagen i parken en fin dag. Og Lea nyter den på sitt passelig robotiske vis mens hun smiler sitt forsiktige smil og titter litt omkring. Så får hun øye på en gutt på samme alder som helt åpenbart er i egne tanker og som av en eller annen grunn suger til seg Leas oppmerksomhet. Og Lea forstår først ikke hvorfor, men så er det som om alt gir mening. Han må selvfølgelig være en robot han og.

 

På en fin benk sitter det et romvesen ved navn Fox som tenker på Månen og ost og så sitter det plutselig to der da en jente setter seg ved siden av Fox og er en robot i jenteskikkelse. Og Fox merker ikke at noen andre har dukket opp før han hører jenta prate.

 

«Er du også en robot? For det kan ikke være bare meg,» sier Lea brått.

«Nehei, jeg er ikke robot, jeg er fra Månen,» sier Fox og smiler bredt og så overbevisende at Lea straks tror ham selv om hun egentlig ikke tror på romvesner. Og av en eller annen grunn prater de i vei som om de har kjent hverandre bestandig selv om dette er deres første møte, sikkert fordi de er litt unike begge to på en fin måte.

«Oi, jeg har aldri møtt et romvesen, har du noen magiske krefter?» spør Lea nysgjerrig.

«Magiske krefter? Det har trollmenn og hekser, det, jeg er fra Månen, vi har ikke magiske krefter,» sier Fox forklarende og sukker innvendig, dette må være en litt dummere robot.

«Så kjedelig da,» sier Lea med et hint av skuffelse i stemmen.

«Det e’kke kjedelig, siden jeg er fra Månen vil jeg bli hentet av et ekte romskip med en gang jeg er ferdig med skolen og så dra tilbake. Så vil jeg spise hamburgere på Månen og peke tunge til folk på jorden og ingen vil se det siden dere da vil være så langt unna,» sier Fox og smiler enda bredere, viser frem sin manglende fortann og er i grunnen såpass sjarmerende at all skuffelse Lea har hatt svinner hen.

«Kult! Det hørtes stilig ut. Jeg har heller ingen magiske krefter, men jeg kan sikkert skrus av og på siden jeg er en robot, jeg bare ikke hvordan enda,» sier Lea.

«La meg prøve,» sier Fox og vips har han dratt opp Leas t-skjorte litt bak og gransker Leas rygg nøye for å finne knapper.

«Jeg ser ingenting, bare rygg,» sier han med et snev av forundring. Lea sukker.

«Selvsagt, det stedet der man kan åpne opp for å skru av og på og skifte batterier er jo malt over, hele poenget er jo at jeg skal se ut som et menneske.»

Fox nikker for dette virker ganske fornuftig i grunnen. Han vet at om han hadde vært en robot hadde det sikkert vært samme greia, noe som ikke var åpenbart for andre enn noen få utvalgte. Så får han en ny tanke og blir nesten litt trist.

«Det er synd du ikke er fra en annen planet, jeg har aldri møtt noen andre fra Månen og de som er i barnehagen min syns jeg er rar siden jeg snakker om andre planeter mens de snakker om sandkaker og uviktige ting,» sier Fox. Lea får et alvorlig uttrykk over seg selv for de er like håpløse i hennes barnehage og hun har riktignok pratet lite om roboter der, men hun skiller seg likevel ut for sånt merker man.

«Jeg har aldri møtt en annen robot og du er den eneste jeg kjenner som er fra Månen,» sier hun forsiktig.

«Vel, det kan hende jeg er fra en annen planet enn Månen da, Pluto eller noe sånt, er faktisk ikke helt sikker,» sier Fox og blir ivrig og fortsetter, «men jeg er uansett ganske sikker på at jeg er fra en annen planet og kanskje romvesner og roboter kan bli gode venner.»

«Ja!» utbryter Lea og klapper i hendene i entusiasme, noe hun sjelden gjør, men dette er en passende anledning.

«La oss bli robot og romvesen-venner,» sier hun.

«Bestevenner til og med, du kan sikkert komme til middag en dag snart, bare jeg sier fra til mamma først,» sier Fox og så smiler de begge to, smiler sine robot- og romvesen-smil og sitter så og bare lar tankene fly på en benk et sted under sol og skyer og sikkert et dryss med stjerner lenger bak og høyt, høyt oppe.

 

Og de er seks år gamle og sola skinner og et sted i universet blinker en stjerne for å feire at et nytt vennskap er født. Det er noe magisk ved sånt, noe vidunderlig som stjerner og et univers som spinner og spinner og lar tankene fly, fly blant ballonger og en og annen fjær og de tusenvis av galakser vi enda ikke kjenner, men som man sikkert så straks kan besøke så snart man har drukket ferdig en sjokolademilkshake på Månen som dessert etter gravitetshamburgere og Cola på glassflaske. Og dette er bare begynnelsen, det vet både et romvesen, en robot og tusenvis av stjerner som gjerne vil lytte videre til hva som skjer nå…

Oppsummeringsinnlegg 10

Jeg er flink, jeg sto opp rett før klokka halv seks, skrev på Nanowrimo fra halv seks til ti over syv på morgenen, fikk 2740 ord og elleve sider og så har jeg skrevet videre etter jobb og nå har jeg 4550 ord til sammen. Det upraktiske med dette er jo at jeg var skikkelig trøtt ved ett, to-tida på jobb i stad siden jeg bare sov litt over fem timer i natt og sto opp over tre timer før jeg faktisk startet på jobb. I tillegg har jeg på geföhlen at jeg vil slukne med en gang når jeg legger meg i natt, men det er jo greit for da kan jeg prøve meg på samme greia i morgen. Men seriøst, jeg er ganske fornøyd med meg selv for jeg er allerede på side 17 i dokumentet og mens jeg syns de siste fem sidene var ganske håpløse syns jeg de elleve sidene jeg skrev i morges faktisk er ganske bra skrevet. Jeg liker dem hvert fall veldig godt og kan allerede nå røpe at sannsynligheten for at jeg deler utdrag fra Nanowrimo-historien min her på bloggen er ganske stor.

Ellers, sånn utenom Nanowrimo liksom, så leser jeg nå “Flowers for Algernon” igjen fordi den boka er vakkerhet deluxe og når den er lest ferdig skal jeg lese “Please ignore Vera Dietz” av A. S. King som jeg vant i en konkurranse og som er andreboka til en av mine yndlingsforfattere (tolk dette som at dere må bestille “The Dust of 100 Dogs” på nettet nåå, pronto, marsj!) og jeg gleder meg enormt til å lese den siden den ser episk ut og har skikkelig diggbart lysegrønt cover. Dessuten har jeg en bestevenninne som hadde lyst til å se “Trolljegerne” og i følge omtrent alle jeg spurte var argumentet for at vi skulle se den (“man bør finne på ting sammen med vennene sine”) mye bedre enn argumentene mine mot (“jammen Nanowrimo, jammen jeg liker så få norske filmer, jammen Nanowrimo en gang til”) og derfor så har det altså blitt til at jeg skal se den sammen med bestevenninnen min i morgen etter jobb. Og jeg er fortsatt litt skeptisk, men det blir sikkert hyggelig og jeg får nok tid til skriving likevel kjenner jeg meg selv rett.

Og nå skal jeg skrive et nytt sånt oppsummerende innlegg over nye litterære og filmatiske opplevelser i oktober og jeg setter med en gang i gang 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for oktober

BØKER

– The Secret History av Donna Tartt

En episk bok som virkelig engasjerte fra start til slutt og som var virkelig flott skrevet. Terningkast 6 selvfølgelig!

– Catcher in the Rye av J. D. Salinger

Herlig fortellerstemme i en bok som er vel verdt å lese, selv om jeg må innrømme at jeg fant den litt meningsløs. Men hvis man vil skape en karakter som virkelig blir ekte for leseren er jo dette pensum å lese for så vidt. Terningkast 4!

– Winkie av Clifford Chase

Tidvis eventyrlig og søt bok som samtidig var enormt usaklig og som jeg vekslet mellom å irritere meg over og like veldig godt nærmest fra side til side. Terningkast 4 (under tvil)!

– I følge med vinden av Abbas Kiarostami

En vakker og malende samling øyeblikkspoesi rett og slett. Terningkast 5!

– Perks of being a wallflower av Stephen Chbosky

En nydelig bok som jeg likte veldig, veldig godt og som er herlig skrevet. Terningkast 5 (og denne femmeren er meget sterk)!

– Stockholm sier av Victoria Durnak

Velformulerte øyeblikksmalerier som jeg ikke har tenkt noe særlig på i ettertid. Terningkast 4!

FILMER

– Tommy

Merkelig, men underholdende film med god musikk og en interessant nok historie. Terningkast 4!

– Stomp the yard

Enda jeg liker dansefilmer interesserte denne meg midt i ryggen og jeg syns det hele var en kjedelig og uengasjerende opplevelse. Terningkast 3!

– Hair

En kul musikal med engasjerende karakterer og en twist på slutten som jeg ikke forutså, men som egentlig var litt en blanding av kjip og perfekt. Fortsatt ikke blant mine favoritter musikalmessig, men vel verdt å se. Terningkast 4!

– Paris 36

Flott fransk film med herlige karakterer, fortryllende stemning og nydelig musikk som jeg likte svært godt. Minus for enkelte kjedelige øyeblikk og at filmen manglet en del på originalitetsfronten og føltes litt for lang, men hovedsaklig en film jeg syntes var rent magisk, ikke minst grunnet skuespilleren Nora Arnezeder som var perfekt (god skuespiller, flott sangstemme og i tillegg var hun innmari pen). Terningkast 5!
***

Jeg tror ikke at det vil bli så imponerende summer filmtitting og boklesning i november heller siden jeg egentlig har litt andre ting jeg må prioritere tross alt (skal liksom skrive en bok denne måneden), men hvem vet. Uansett liker jeg at det er november og særlig fordi den neste måneden etter november er desember og da er det julekalendere. Og livet er fint nå også, jeg har ideer og fantasien er på plass og jeg har et godt utgangspunkt når det gjelder Nanowrimo så det er flott. Men nå skal jeg gjøre noe annet og så blogger jeg nok igjen om noen dager. Vi bables =D