Et litt sånn derre oppsummerende innlegg om 2010 :)

Heisann, jeg kom frem til at det var på tide at jeg blogga igjen så her er jeg. Og jeg har ikke blitt invitert til noen nyttårsfester (sutre, sutre), men skal på musikal i morgen og se “Next to normal” igjen (jippi, jippi) så jeg er happy uansett. Og egentlig liker jeg litt tanken på å starte det nye året med å se på “Kongelig Varieté” og deretter se film og spille “Epic Mickey” og sjekke internett og kanskje muligens deppe bittelitt over at det bare er snakk om en helg igjen før det er tilbake til jobb og virkeligheten og mine seriøse planer om å være ganske sunn neste uke siden jeg er så lite sunn når jeg har ferie. Men mest vil jeg nok være happy for det er masse å glede seg over i verden egentlig og nå har jeg masse nye bøker og filmer og klær og generelt sett masse nytt og fint som jeg ikke hadde på denne tida for en uke siden. Eksempelvis så eier jeg “En brøkdel av helheten” på engelsk (og jeg hadde egentlig lyst til å kjøpe den på norsk fordi jeg har lest den på norsk og alltid syns det føles litt rart å lese noe på engelsk hvis jeg har lest det på norsk først og vice versa, men når den kosta 129 kroner på engelsk og 349 kroner på norsk så var beslutningen ganske opplagt liksom) og det er fint. Nå skal jeg sette den rett inn i hylla sammen med VERDENS MEST EPISKE BØKER EVER!!! og det blir vakkert og så skal jeg lese den igjen i januar antakelig for å teste om den er like fin på originalspråket, noe den sikkert er. Men nok om det.

Jeg fant et utfyllingsskjema her: http://nattfallsidioti.blogspot.com/2010/12/2010-way-i-rolled.html og siden det å finne på noe fantasifullt å blogge om krever en intelligens jeg tydeligvis ikke har nå så tenkte jeg at jeg kunne ta å fylle ut det skjemaet selv og jeg setter like godt i gang med en gang:

Hva gjorde du i 2010 som du aldri har gjort før?
Så “Spring Awakening” tre ganger, hadde praksis på en butikk der jeg fra januar skal jobbe fast (noe som blir litt kjedelig, men fint og veldig praktisk da), var på akvarium i London (har vært på akvarium og i London, men de to tingene har ikke blitt kombinert før i år), ble kontaktet på mail av en forfatter fordi forlaget hans hadde funnet anmeldelsen min av boka hans og oversatt den til engelsk så han kunne lese den og så ha litt korrespondanse med denne forfatteren som resulterte i at han sendte meg den nyeste boka hans free of charge (det var helt konge i grunnen), sikkert mye annet som jeg ikke kommer på nå.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
England (London <3) og Sverige (Gøteborg <3), dvs har jeg besøkt begge favorittbyene mine i år.

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Vet ikke helt faktisk, hadde spørsmålet vært bare hva jeg ønsket meg hadde det vært lettere (å endeligvis få noe publisert, gi ut bok, slike ting) egentlig.

Hvilke datoer i 2010 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Onsdag 27. januar 2010 for da var jeg på førpremieren på “Spring Awakening” og fikk møte skuespillerne etterpå og kunne få bilder av meg selv ved siden av Adil og slike episkheter. OMG!!! det var fantastisk!!! Musikal <3 Ellers så var 24. juni en veldig fin dag da jeg feira 25 årsdagen min med å bowle med episke mennesker 😉

Ble du forelsket i 2010?
Niks, men jeg ble litt småbetatt av opptil flere forfattere fordi bøkene deres var så vidunderlige. Og så crusha jeg litt ekstra mye på Adil rundt januar-februar i år da 😉

Hva var ditt favorittprogram på TV?
X-Factor og Phineas & Ferb tror jeg nok, men jeg så i grunnen ganske lite på tv i år. Ellers er dette året da jeg fikk tak i Glee og Pushing Daisies på dvd og jeg har sett mye Buffy takket være kule onkler man kan låne dvd-er av.

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Tror kanskje jeg må si “The Suicide Club” selv om alle tretten bøkene jeg nevnte i mitt forrige innlegg er sterke kandidater (og “En brøkdel av helheten” er en veeeldig sterk kandidat). Men den boka var noe helt spesielt og det at jeg på en måte ble litt kjent med forfatteren via Facebook og Twitter og sånt gjør liksom alt enda bedre. Så ja, jeg velger “The Suicide Club” =D

Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
Sangen “Picking Oranges” med Leddra Chapman og den artisten i seg selv. Har lyttet masse til musikken hennes på Spotify og syns det er herlig musikk som gir fin stemning. Ellers er dette året da jeg fant musikalen “Bare” på youtube her: http://www.youtube.com/watch?v=1G1lsRA5fX0 (om homofil kjærleik på en katolsk privatskole) og det var også et fint musikalsk funn. Og jeg fant ellers mye annen musikk jeg ble veldig glad i på Spotify også så jeg syns 2010 har vært et fint år musikalsk sett 🙂

Hva ønsket du deg? Og fikk?
Billetter til å se “Next to normal” 23. september sammen med bestevenninnen min, den var herlig første gangen og andre gangen og vil sikkert være vel så herlig i morgen =D Ellers ønsket jeg å se “Spring Awakening” flere ganger enn bare en gang og det ønsket ble jo oppfylt til de grader for å si det sånn 😉 Og jeg ønsket å klare Nanowrimo for fjerde gang og det gikk flotters (og nå tenker jeg litt på å skrive en bok igjen i januar, men vi får se hvordan det går)!

Hva gjorde du på bursdagen din?
Var på jobb, hadde en helt alminnelig dag, men spiste Taco til middag og fikk masse gratulasjoner så det var fint.

Hva har holdt deg i mental balanse?
Å lytte til sangen “Totally Fucked” fra Spring Awakening hver morgen før jobb, det gir i alle fall masse energi og det er jo praktisk. Men generelt sett så tror jeg at jeg egentlig er naturlig balansert mesteparten av tida uansett, med visse unntak selvsagt, men likevel.

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Vet ikke helt, ble vel heller mer kjent med personer som til en viss grad allerede var en del av livet mitt.

Ønsker og planer for det nye året:
BLI PUBLISERT (pliiis la meg greie å fullføre noe som jeg blir såpass fornøyd med at jeg tør å sende det til et forlag som igjen kanskje liker det littegrann veldig mye…) er det største ønsket. Ellers ønsker jeg å lese mange herlige bøker, se masse fint teater og musikal og kino-messig sett og jeg vil at Egil Olsen skal ha konsert i Oslo igjen siden jeg ikke dro på den forrige konserten hans og angrer på det og de tjue minuttene han spilte under Oslo Musikkfestival har overbevist meg om at en konsert med ham hadde vært helt konge. Planer for 2011 er å skrive Nanowrimo og helst noen bøker utenom november også og jeg planlegger å se “We will rock you” på Folketeateret (jeg og mamma og den nevnte onkelen min skal spleise med det resultat at jeg og mamma skal se den, det mangler bare å fysisk kjøpe billetten, men det burde vel ikke være så vanskelig). Dessuten skal jeg og mamma til Syden i påskeferien så det er vel den tingen jeg kan begynne å telle ned dager mot nå 😉 Osv. og osv. og osv.
***
Og da har jeg svart på det skjemaet, det var sikkert fascinerende lesning. Nå skal jeg sannsynligvis sjekke de nettstedene jeg sjekke sånn ca tusen ganger i døgnet og se film efter hvert og lese ferdig den fine boka som jeg leser på for øyeblikket og så skal jeg blogge igjen til helgen. I mellomtiden håper jeg alle har det awesome og godt nyttår siden jeg nok ikke vil blogge igjen før i 2011 =D

 

De 13 bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg i år :)

Det er andre juledag… En del av meg er så nær å spørre folk hva de ønsker seg til jul sånn ca hele tida før jeg plutselig kommer på at “å ja, vi har alt åpnet gavene, nå er det et år til neste gang det spørsmålet blir aktuelt” og nå vil jeg høre litt barnslig ut, men jeg var først bittelittegranne skuffet fordi jeg ikke fikk noe særlig av det jeg ønsket meg og det ellers var mindre gaver enn det har pleid å være, det føltes i alle fall sånn. Men skuffelsen gikk fort over for jeg fikk jo noen veldig fine ting som noen veldig fine klær og litt ting som jeg ikke visste at jeg ønsket meg, men som var veldig kule. Dessuten ble alle veldig glade for det de fikk av meg og det er det viktigste 😉 Like fullt er jeg veldig glad for at jeg fikk gavekort på Steen og Strøm og jeg er veldig glad for at jeg fikk penger for hallo, shopping. Jeg mener ikke å virke veldig materialistisk, men shopping er gøy og det blir fint med de nye filmene og bøkene jeg nok har tenkt å skaffe meg på tirsdag. I tillegg bestilte jeg julegave til verdi av til sammen tusen kroner på julaften til meg fra meg, noe som innebærer at jeg snart vil få en pakning med tre bøker og en cd i posten fra Amazon, i tillegg til at jeg skal se “Next to normal”-musikalen igjen(!) på fredag, noe som blir episk =D Å, det er fint å unne seg selv ting!

Ellers så har jeg nå sett masse på tv de siste to dagene og funnet ut at julefilmer er enormt uforutsigbare og spennende og nesten alltid har høy kvalitet. Å, nei, jeg er ikke det spor ironisk, nei da, ikke i det hele tatt… Uansett så jeg “Elf” i stad og den var faktisk ganske søt så det er jo fint. Men til poenget. I fjor postet jeg dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1262094993_et_blogginnlegg_som_b.html og nå tenkte jeg å gi dette innlegget en oppfølger. Det kan jo selvsagt hende jeg leser noe enormt fantastisk i løpet av de neste fem dagene, men jeg tror likevel at vi har kommet såpass langt ut i desember at det går an å oppsummere de 13 bøkene som har gitt meg mest i 2010 og det tenkte jeg like greit å sette i gang med straks. God fornøyelse!

De 13 bøkene som har gitt meg mest av bøkene jeg har lest i år (i villkårlig rekkefølge)

1) Historien om Herr Sommer av Patrick Süskind

En bok jeg anmeldte her: http://akimamontgomery.blogg.no/1263840160_historien_om_herr_som.html som jeg forelsket meg skikkelig i. Søt og med et lett, men flytende og vakkert språk og sterk gjenkjennelseseffekt er dette en bok jeg ble svært glad i og så absolutt har mål om å få lest flere ganger. Og det hele handler om at denne boka har en slags beskjeden form for sjarm der den er så kort og liten og forsiktig, men fortryller deg mens du leser og gjør at du bare må smile, blir rørt og smelter som snøfnugg i håndflaten, luftkyss på kinn. Med andre ord var det en virkelig nydelig bok som ga meg en herlig opplevelse. Dessuten var illustrasjonene superskjønne.

2) Solanin av Inio Asano

Også denne boka anmeldte jeg: http://akimamontgomery.blogg.no/1266159113_solanin.html og i et år da jeg ikke leste så veldig mange grafiske romaner leste jeg likevel denne som var i manga-stil hele veien og den var fantastisk. Her fortelles det en veldig realistisk historie og alt er nakent, ekte og upolert og det er en stund siden jeg leste denne boka, men jeg husker fortsatt følelsen den ga meg, hvordan den var så lett å kjenne seg igjen i, så virkelig at det nesten var ubehagelig og med karakterer man ble virkelig glad i og et ufattelig fint og poetisk språk som gjorde at det ble en nytelse å se, lese, oppleve. Og det var en sånn bok med fine øyeblikksbilder, en sånn bok som føles litt som en film i bokform, en sånn bok der man følte noe mens man leste og som følgelig virkelig fortjener en plass på denne lista.

3) Girl with the glass feet av Ali Shaw

Det virker kanskje rart med all denne linkinga mi, men jeg bare tenker at anmeldelsene mine, i de tilfeller der jeg har anmeldelser, gir mer et inntrykk enn bare slike korte kommentarer som dette så derfor: http://akimamontgomery.blogg.no/1270847658_med_eller_uten_ftter_.html. Av alle bøkene jeg har lest i år er nok dette den mest mystiske, trolske og fortryllende og det er ment som et oppriktig kompliment for denne boka var oppriktig magisk. For det første er konseptet (gutt møter jente, jente er i ferd med å bli forvandlet til glass, hva skjer nå?) genialt og for det andre var det bare så gjennomført stemning i denne boka, det blir så malende fortalt på en måte og det gjør det til en herlig litterær opplevelse. Og ja, det finnes bøker jeg har lest i år som har vært mer lettleste og bøker som har vært mer siterbare, men hvis man vil lese en fortryllende historie som nesten føles som å lese et litt trist eventyr så er denne boka helt perfekt.

4) Jeg er et ubeskrivelig ondt geni og jeg vil bli elevrådsleder av Josh Lieb

Anmeldt her: http://akimamontgomery.blogg.no/1271006054_om_tur_og_drmmer_men_.html og en bok som var så genial og så underholdende skrevet at jeg brukte noen dager etterpå til å obsesse skikkelig over bokas forfatter som rett og slett var nødt til å være gudommelig eller noe for å skape noe så til de grader genialt (en følelse jeg gjenopplevde i desember med “En brøkdel av helheten”, noe jeg vil komme tilbake til). Tittelen i seg selv er jo episk siden den er så kul og lang og tøff, men boka generelt var fullstendig perfekt frem til de siste seks sidene som jeg derimot hatet dypt og inderlig. Og nå eier jeg denne boka i engelsk versjon utmerket nok og den skal definitivt leses flere ganger og jeg digger hovedpersonen og konseptet og alt med denne boka (unntatt de siste seks sidene som jeg med lite hell prøver å fortrenge) så ja, den måtte jo hvert fall med på denne lista.

5) Primtallenes ensomhet av Paolo Giordano

http://akimamontgomery.blogg.no/1273778177_primtallenes_ensomhet.html Som den anmeldelsen sikkert viser så falt denne boka i smak for å si det sånn. Her har vi en nydelig bok om vennskap og primtall og ensomhet som jeg ble veldig glad i rett og slett fordi det er en bok som akkurat som “Solanin” har dette ekte og nakne ved seg. Det er en bok der man lett kjenner seg igjen og ikke er sikker på om man vil kjenne seg igjen, en som gjør det matematiske til noe vakkert og poetisk og en bok der ting ikke ender godt, der alt ikke blir magisk bedre som ved et trylleslag og dette såre, vemodige, men akk så realistiske bare gjør historien enda bedre. Dessuten hjelper det at Paolo Giordano er blant flere forfattere jeg i år har blitt litt betatt av.

6) Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig av Kim Hiorthøy

Her har vi en tynn, liten og veldig melankolsk bok med fine, små illustrasjoner og en litt vemodig stemning som jeg også ble veldig glad i. Og det er ikke en sånn bok der det egentlig skjer så mye, det handler mer om hvordan boka var enormt nydelig skrevet og i tillegg var både rørende og skjør og en fantastisk oppvisning i hvor flott det kan være med minimalisme. Virkelig en bok jeg syns alle bør lese.

7) The order of Odd-Fish av James Kennedy

Plutselig, en dag i mai, ble jeg kjempefan av forfatteren James Kennedy. Og alt som skulle til var å lese den svært siterbare og herlig merkfundige “The order of Odd-Fish” som jeg her har anmeldt nøyere: http://akimamontgomery.blogg.no/1275248253_the_order_of_oddfish_.html og som også var meget, meget genial. Hovedgrunnen er den ene av bokas skurker, Ken Kiang, som var en karakter jeg ble utrolig glad i. Han minner meg om skurken i “Phineas & Ferb” og det sier på en måte alt, han er rett og slett en perfekt små-klisjéaktig wannabe villain som alene gjør boka til en fornøyelse å lese. Men forbi det så er og blir det en veldig kul bok med masse elskbar humor, engasjerende handling og en enorm randomhet som jeg i dette tilfellet fant vidunderlig. Så ja, les den, nåååå!!!

8) Å telle duer av Marie-Sabine Roger

Denne boka forteller enkelt og greit en søt liten historie om vennskapet mellom 45 år gamle Germain og den gamle damen Margueritte som møtes da de begge er i parken og teller duer og så oppstår det et vennskap mellom dem der de leser bøker sammen og sånt. Og det skjer i grunnen ikke så mye i boka, men stemningen er utrolig fin og hele historien er bare så inderlig søt, koselig og bare fin rett og slett. Ellers så ble jeg veldig glad i karakterene og da særlig Germain som kanskje ikke er så smart, men likevel er klokere enn folk gir ham credit for og virkelig har hjertet på rett plass. Legger man så til den herlig muntlige fortellerstilen og at den virkelig inspirerte meg så blir det jo til at det var en mer enn godkjent leseopplevelse og en bok jeg absolutt anbefaler.

9) The Suicide Club av Rhys Thomas

Jeg tror kanskje denne anmeldelsen sier alt: http://akimamontgomery.blogg.no/1278790408_the_suicide_club_av_r.html, men dette var altså en bok jeg leste i juli som jeg ble ikke bare litt glad i, men veldig glad i, såpass glad at jeg skrev massevis av notater i margen og obsesset over den helt enormt en periode og rett og slett var helt i himmelen. Og jeg ble jo bare mer glad i denne boka da jeg oppdaget av forlaget som ga ut boka hadde oversatt anmeldelsen min sånn at bokas engelske forfatter fikk lest den og kontaktet meg og til og med fikk sendt den nyeste boka i posten til meg helt gratis 😉 Episk! Uansett kan jeg jo fort prøve å oppsummere grunnene til at jeg elska denne boka og grunn nummer 1 er hvordan jeg seriøst fikk lyst til å sitere hele boka sånn omtrentlig fordi jeg syntes det var så enormt mange setninger i den som var vakkerhet deluxe. Videre så likte jeg bokas hovedperson utrolig godt siden han ble så levende for meg og lett å kjenne seg igjen i. Og i tillegg så har boka en slik stille intensitet ved seg som er nærmest berusende, det er en bok der tingene som skjer formidles på en måte som gjør at man blir helt sykt engasjert mens man leser og dessuten går veldig mye til helvete i historien og det føles så fint og riktig. Så jeg er veldig, veldig glad i denne boka med andre ord.

10) All my friends are superheroes av Andrew Kaufman

Anmeldt her: http://akimamontgomery.blogg.no/1290495368_all_my_friends_are_su.html og en av de få bøkene jeg har lest mer enn en gang i år, uten at det er så veldig imponerende siden det er en ganske tynn bok. Men den er i alle fall veldig fin, svært original og gjennomført meget søt. Dessuten liker jeg hvordan en hel del ting tas ganske bokstavelig i boka, noe som gir hendelser en uventet vri og hvordan det er konseptet “superhelter”, men på en ny måte, boka tar kjent tematikk på en original måte og det er elskbart, virkelig. I tillegg liker jeg skrivestilen, de mange utrolig skjønne setningene og den perfekte slutten som gjør at man blir helt “å, så rørende” der man leser. Fine boka.

11) The secret history av Donna Tartt

http://akimamontgomery.blogg.no/1286738863_the_secret_history_3.html Her har vi en bok som sporenstreks havnet på lista over yndlingsbøkene mine (noe som også skjedde med “The Suicide Club” og “En brøkdel av helheten”) og grunnen til det er enkelt og greit at dette er en veldig fin bok. Velskrevet, med den samme stille intensiteten til “The Suicide Club” og karakterer som er utrolig fenomenale og interessante på alle måter. Videre er denne boka en gullgruve for shippere med sub-text til den store gullmedaljen opp til flere steder og når den i tillegg er innmari smart, en intellektuell thriller som virkelig engasjerer og er nydelig skrevet med en masse avsnitt man får lyst til å sitere så er det ikke det spor rart at dette er en bok jeg virkelig anbefaler. Og også dette er en bok der alt går til helvete og man bare nyter turen rett og slett så ja, veldig, veldig verdt å lese selv om tittelen er litt kjedelig.

12) Perks of being a wallflower av Charles Chbosky

En nydelig skrevet bok som jeg skulle ha lest lenge før jeg fikk somla meg til å gjøre det og som jeg ble veldig glad i. For det første elsker jeg skrivestilen skikkelig, det er en sånn bok som er rørende, litt trist, veldig vakker, svært inspirerende og oppriktig interessant hele veien og jeg håper Stephen Chbosky skriver mange bøker senere for jeg liker hvordan han skriver svært så godt. For det andre ble jeg så glad i bokas hovedperson, man får bare lyst til å gi ham en stor klem og fortelle ham at alt vil ordne seg og det er så fint når bøker gir deg den følelsen. Så jeg likte denne boka og er glad for at jeg leste den.

13) En brøkdel av helheten av Steve Toltz

Du husker det jeg har nevnt om å elske forfattere. På grunn av denne boka elsker jeg Steve Toltz, jeg forguder ham, jeg vil pusse skoene hans og ta oppvasken for ham og alt på grunn av en bok som til gjengjeld var blant de aller beste bøkene jeg har lest i år, ja kanskje noensinne. Her har jeg anmeldt den: http://akimamontgomery.blogg.no/1292017542_en_brkdel_av_helheten.html og den anmeldelsen anbefaler jeg folk å lese siden den inneholder utdrag fra boka og utdrag fra boka generelt sett er lik episkhet siden dette er kongen av siterbarhet. Jeg fikk lyst til å poste hele boka som utdrag fra boka, så masse episkhet var det og grunnene til det er flere. For det første er jo dette en ekstremt bra skrevet bok, den har et muntlig språk som fascinerer, besnærer og får deg til å le høyt og med det få rare blikk på t-banen. For det andre elsker jeg bokas to hovedpersoner og syns historien boka forteller rett og slett er helt sykt engasjerende fortalt. Og for det tredje er bøker rett og slett nødt til å være noe helt fantastisk når de inneholder setninger som denne: “Jeg fikk en sånn forferdeligvakkerskummelskremmendejævligvidunderligsinnsykhittilukjenteuforiskspennendegysendesublimkvalmendesensasjonellteksepsjonell følelse som er vanskelig å beskrive når man ikke kommer på det rette ordet.”: <3<3 <3 Anbefales!!!
***

Og med det har jeg plutselig kåret de 13 bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg i år og det skal sies at det er bøker som jeg har lest som har fått terningkast 6 som ikke er med på denne listen og bøker som “bare” har fått terningkast 5 som er med, men det dreier seg om inntrykket i ettertid, de bøkene som jeg nå ser tilbake på og tenker “å, for en herlig leseropplevelse” og alle de bøkene som er med på denne lista er sånne bøker. Bøker der man smiler, bøker der man blir betatt, bøker som har gitt meg noe og derfor fortjener å trekkes frem. Så, jeg har lest mye fint i år og her er et utvalg av det beste 😉

Da var det vel egentlig ikke noe mer, men jeg vil nok blogge igjen om noen dager og håper alle har det utmerket i mellomtida =D

der Karoline svarer på utfyllingsdingseboms hun har funnet og forøvrig ønsker alle en utmerket jul =D

JEG HAR FERIE!!! Ti dager unna å vende tilbake til virkeligheten, ti dager unna kjedsomhet, ti dager jeg skal fylle med skriving, lesing, film og musikalobsessing blant annet (ikke nødvendigvis i den rekkefølgen) og det er AWESOME =D Og i morgen er det julaften, milde melkespann, det er helt magisk og jeg vant marsipangris i stad (eneste aberet er at jeg virkelig ikke har lyst på marsipan akkurat nå, men det får så være). Ellers lytter jeg mye til musikken jeg babla om i mitt forrige innlegg (verdt å lese hvis du har lyst på musikalsk oppmuntring, just saying) og andre episkheter og nå er jeg så fantasiløs bloggingsmessig at jeg har tenkt å svare på en utfyllingsgreie jeg først fant på bloggen melodies and desires og deretter på http://kathleen-bean.blogspot.com/ sånn for moro skyld. Så god fornøyelse og det er bare å inspireres av en, to og nå hvert fall tre:

UTFYLLINGSDINGSEBOMSFINHET

Når jeg pusser tennene bruker jeg en noe slitt rød tannbørste

Når jeg lager mat, noe jeg gjør ytterst sjelden, blir det boksmat eller frossenpizza. Jeg kommer med andre ord til å få store problemer når jeg flytter hjemmefra.

Jeg er redd for ild (tør ikke tenne lys og sånt), men kan samtidig lett ende opp med å bli sittende å stirre på flammer lenge siden jeg tenker meg at det er ildalver som danser inne i flammene og det rett og slett er ganske hypnotiserende. Ellers er det ikke så mange ting jeg er redd for, jeg er heller sånn generelt pysete i de fleste tilfeller. Også har jeg alltid vært redd for å få diabetes og blir mer og mer redd for tannleger og hater å ta sprøyter.

Den verste følelsen er de gangene da jeg plutselig ender opp med å tenke en dum tanke og så en annen dum tanke og så hoper det seg opp til en hel masse teite tanker kjemper om oppmerksomheten oppe i hodet mitt. Og det varer aldri så lenge, men det er skikkelig ille når det står på.

Den beste følelsen er når man har skrevet og er veldig fornøyd med det man har skrevet. Også elsker jeg følelsen når jeg leser en bok og virkelig elsker den og vil bable om den til alle som en. Jeg elsker også følelsen jeg får av sangen “Totally Fucked” fra musikalen “Spring Awakening”, uansett utgangspunkt får den meg til å bli helt i ekstase og det er derfor jeg sørger for å spille den minst en gang hver eneste dag sånn omtrentlig.

Jeg er flink til å skrive, tegne, si alfabetet baklengs og generelt sett være karolinsk 🙂

Jeg er dårlig på alt som krever kordinasjon, sosiale situasjoner og på å ikke ta meg nær av det når andre sier noe dumt til meg eller gjør noe sårende. Jeg har funnet ut at jeg tilgir veldig lett, men jeg glemmer ikke så en del av meg er fortsatt veldig fornærmet på en klassekamerat som tok tyggis i håret mitt da jeg var elleve.

Jeg hører på ymse episkheter på Spotify =D Og veldig mye musikalcder 🙂

Jeg snakker pen oslosk? Jeg snakker i hvert fall veldig pent til å bo på Stovner, det er i hvert fall det inntrykket jeg har fått.

Jeg liker masse forskjellig. For eksempel musikaler, bøker og lyktestolper <3

Kjærlighet er noe ganske magisk i grunnen, i hvert fall i enkelte filmer og bøker og musikaler som får det til å virke å så fortryllende.

I sommer var jeg i London noen dager og det var fantastisk, jeg skulle ønske jeg var skikkelig rik og kunne dratt dit hver måned, sett to musikaler hver gang og sørget for å bli låst inne på Waterstone bokhandelen 😉

Sist jeg gråt husker jeg faktisk ikke akkurat nå, men de ofteste gangene jeg gråter er det sånn “le så man begynner å gråte”-gråt og det er mest fint.

Når jeg vil tenke tenker jeg og hvis det ikke virker så tenker jeg ikke.

Når jeg baker neste gang blir det sikkert pepperkaker. Nesten alle jeg lagde for to uker siden er spist opp alt.

Akkurat nå skriver jeg på dette blogginnlegget og ser frem til å se “Grevinnen og hovmesteren” for n-te gang. Dessuten gleder jeg meg sykt til “Donald Duck og vennene hans feirer jul”-greia bare på grunn av at de der alltid har et utdrag fra en kommende Disney-film og det i morgen sikkert vil innebære “Tangled” (ja da, jeg har blitt obsessed med den filmen alt, omg kan det ikke bli februar nååå?)

I dag skal jeg se “Grevinnen og hovmesteren” og kanskje en film eller noen episoder med Buffy eller noe annet episk, alt ettersom hva jeg føler for.

I kveld skal jeg gjøre det jeg nevnte på det forrige punktet, det var kveld alt da jeg skrev om i dag.

I morgen er det JULAFTEN!!!

Min mobiltelefon har et veldig kult bilde av den ene frosken fra “Stand by me”-musikkvideoen til Timon og Pumba 😉

Hvis jeg var et dyr ville jeg antakelig vært katt, jeg tror jeg kunne vært veldig flink til det.
***
Og dett var dett og livet er fint og nå har vi lånt Nintendo Wii av pappa og derfor spilte jeg “Epic Mickey” i to og en halv time i stad, noe som er noe av det smarteste man kan bruke to timer på egentlig, det spillet er jeg kjempeglad i 🙂 For øvrig kommer mitt neste blogginnlegg til å komme etter julaften antakelig og dermed avslutter jeg dette innlegget med å ønske alle som en god jul og en herlig fangst i morgen, måtte det bugne av episkheter under juletreet, måttte morgendagen by på god mat og enda bedre usunn kos av slaget godteri og potetgull, måtte dere ha fin familiehygge og være glade og inspirerte.

Kort oppsummert: ha en flotters julaften!!! =0)

 

Bli glad av-musikk =D

Livet er en koselig dings 🙂 Jeg glemmer det noen ganger da jeg tyller meg inn i teite tanker og føler meg misfornøyd med alt, men så går det over og jeg kommer inn på rommet mitt og lytter til elskbar musikk og sjekker alle nettsidene jeg leser fast og så erstattes alle de dumme tankene av de fineste av de fine og smilet leker på leppene og jeg drømmer meg langt, langt bort og ting er fint. Og nå er det bare fire dager til jul og det er veldig kult selv om det også betyr at jeg begynner å få fryktelig dårlig tid med å pakke inn gaver og å gjøre ferdig gaven til mormoren min, en gave som forhåpentligvis blir såpass episk at jeg kan poste den på nettet og få en hel masse komplimenter =D Forøvrig har jeg allerede åpnet gaver fra en fetter Petter og pappa og derfor har jeg elskbare nye klær og enda mer elskbare nye penger som forhåpentligvis vil være akkurat en sånn ting som kan føre med seg at jeg kan dra på musikal på Nyttårsaften, en ting jeg seriøst har begynt å vurdere siden det absolutt ikke er nok å se “Next to normal” bare to ganger 😉 Men nå bare babler jeg og jeg har jo et poeng med hele dette innlegget faktisk.

Jeg posta dette innlegget: http://akimamontgomery.blogg.no/1289861024_vakkerhetsmusikk_til_.html for en liten stund siden og jeg tenkte å følge det innlegget opp med et innlegg i samme stil der temaet vil være “bli glad av”-musikk siden det er enkelte sanger som alltid muntrer meg opp. Og jeg tenkte jo litt som så at hvis det først muntrer opp meg så kan det kanskje være til nytte for leserne mine også, noe som gjør en sånn liste bare enda mer aktuell. Så da setter jeg i gang, en, to,tre, oppmuntring!!!

Sanger som alltid får meg i godt humør

1) The Wizard and I fra musikalen Wicked (http://www.youtube.com/watch?v=SDbdT3Mibxo&feature=related)

Jeg har elsket musikalen “Wicked” siden 2007 og var helt i himmelen da jeg så den i sommer i London og dette er en av mine absolutte favorittsanger fra “Wicked” og er soleklart med på lista tatt i betraktning at den jo virkelig er en sang man blir i strålende humør av å lytte til. For det første er melodien episk og herlig og teksten er så god den også og tatt i betraktning hva som skjer senere i musikalen så blir dette også en sang man kommer tilbake til nettopp fordi Elphaba er så håpefull da og det er så fint å se henne i et håpefullt øyeblikk siden det er en hel masse håpløshet i ettertid. Og se, jeg fant klipp på youtube der awesome Idina Menzel synger, da kan det ikke bli annet enn fabelaktig 🙂

2) Love Song med Sara Bareilles (http://www.youtube.com/watch?v=qi7Yh16dA0w)

En av de artistene jeg ikke vil nøle med å trekke frem om jeg skal trekke frem artister jeg liker er sanger og låtskriver Sara Bareilles. Jeg syns hun synger fantastisk, jeg elsker tekstene og jeg syns selve musikken i seg selv er herlig og nå for tida har jeg lest at hun har gitt ut en ny cd i USA som jeg virkelig må få tak i snart siden det ikke er noen grunn til å tro at den ikke skulle være flotters den også. Og Sara Bareilles beste sang etter min mening er “Love Song” som har en herlig ironisk tekst og et godt budskap, vakker musikkvideo og en melodi der man liksom ikke kan unngå å kose seg mens man lytter. Fine sangen 😉

3) Anything I’m not (http://www.youtube.com/watch?v=DCEhJViyMDo&feature=related)

Lenka oppdaget jeg rent tilfeldig på Spotify for ikke så lenge siden og jeg har alt rukket å få sans for musikken hennes. Hun har en litt barnslig stemme, men det er bare fint og musikken hennes er søt, sjarmerende og har noe lett ved seg som appellerer hvert fall til meg. Og dette er sangen jeg vil trekke frem særlig fordi den er herlig. For det første er det lett å kjenne seg igjen i teksten, melodien på sin side er glad på Marit Larsen-måten og det eneste skjæret i sjøen er at sangen grammatisk sett ikke henger helt på greip hele veien tekstmessig sett og det er jo et ganske lite skjær i en stor sjø som ellers består av glade og lykksalige bølger som nynner i vei mens de koser seg.

4) Dot med Egil Olsen (http://www.youtube.com/watch?v=MRltCsHXwtg)

Jeg forelsket meg sporenstreks i “Nothing like the love I have for you”-cden til Egil Olsen en høstdag i fjor og hørte ham spille live i et kvarter under musikkens dag i Oslo og har angret i flere måneder på at jeg ikke dro på konserten han hadde i sommer og har absolutt tenkt å få det med meg hvis han har noen konserter i Oslo neste år fordi han er så søt og sympatisk og musikken hans er nydelig og særlig denne sangen. Teksten er jo så søt og banal at man nesten får hull i tennene av den, men det gjør liksom ingenting og man blir sittende smilende og fortryllet mens man lytter og det er en herlig følelse. Dessuten er musikken ekstremt episk med strykere og harmonisk tryllestøv drysset over hele sangen og det er med andre ord en veldig opplagt sang å ha med på denne lista.

5) It wasn’t me med Shaggy (http://www.youtube.com/watch?v=HxWvVPPkMQA)

Ok, denne sangen har lenge vært en Guilty Pleasure for meg, men jeg vet ikke om jeg gidder å føle meg skyldig lenger for dette er på alle måter en enormt fengende sang. Shaggy er råkul, han andre synger kjempefint, teksten er teit, men det er noe av sjarmen og musikken er genial og igjen så er det dette med at dette er en sang som til de grader fenger. Jeg blir alltid i godt humør av denne sangen og derfor er den med på denne listen, dessuten ender jeg opp med å synge med inne på rommet mitt (ikke på rappinga, men det andre) og den tiltaler den delen av meg som egentlig foretrekker at radioen er på NRJ hvis jeg sitter på med noen som kjører bil. Ja, denne sangen fortjener så absolutt å få være med på denne lista 😉

6) So much better fra Legally Blonde: The Musical (http://www.youtube.com/watch?v=V_gZ5Uktcis&feature=related)

“Legally Blonde: The Musical” er en av de musikalene jeg oppdaget sommeren 2008 da jeg oppdaget at man kunne se hele musikalen på nettet, noe jeg selvfølgelig benyttet meg av og som har ført til at jeg nå er en stor fan av denne musikalen. For det første er det en kul historie og i tillegg er det en av de musikalene jeg har på cd og som jeg altid er i det rette humøret til å lytte til, det funker fett uansett. Og de to viktigste grunnene til dette er a) Emmeth Borle som i over to år med rette har vært på toppen av lista over musikalkarakterer jeg ville datet med en gang & b) denne sangen! “So much better” har herlig melodi som er skikkelig episk og en kul tekst selv om det blir mye gjentakelser og i tillegg er den bare generelt sett genial hele veien gjennom. Så “So much better” måtte så definitivt være med på denne lista, jeg tror ikke det er mulig å lytte til den uten å smile. Dessuten se: klippet jeg linker til er animasjonaktig, yay <3

7) Totally Fucked fra Spring Awakening (http://www.youtube.com/watch?v=hZ9nozM83ng&feature=related)

Jeg elsker Spring Awakening, har jeg nevnt det? Å, bare en million ganger, ja ja, da blir dette nummer en million og en, det er da koselig 😉 Men seriøst, det er den desidert mest elskbare, episke musikalen EVER og en av hovedgrunnene til det er denne sangen som jeg lytter til minst en gang hver dag sånn omtrentlig og som er “få energi før jobb”-sangen min og jeg holder nå på med å lage en tegneserie som skal demonstrere Karoline mens hun lytter til denne sangen siden jeg er helt med, kaster med hodet, spiller luftgitar, synger med, trommer og klapper til takten, danser i stolen, ingen andre sanger gir meg energi på samme måte som denne sangen. Dessuten blir man glad av den for det er så awesome og kult og rått og vidunderlig genialt og bare <3 “Totally Fucked” er rett og slett den beste miks av kul tekst, tøff synging og kongegenial melodi så ja, denne sangen er bare så rock on, kul, desidert en sang til å bli glad av. Bla bla bla bla bla!!!

8) Something that I want med Grace Potter (http://www.youtube.com/watch?v=ArvyUV1PwkU)

Jeg fant denne sangen da jeg lyttet til musikk fra “Tangled” på Spotify og denne skal visstnok spille under rulleteksten på filmen og den er AWESOME!!! A) Grace Potter har råkul stemme, B) hun hetter “Potter” til etternavn, da bare må man være kul, C) alt fra melodi til tekst skaper en sang som er kjempeherlig. Melodien på sin side er så munter og boblende at man får lyst til å danse og teksten er kul og alt er bare oppriktig vidunderlig rett og slett. Og så ser hun jo ufattelig kul ut da på det klippet jeg linker til med gitaren og luggen og den følelsen man av og til får av å se noen opptre som viser at de virkelig elsker å gjøre det og da smitter det over på den som ser på også. Så ja da, dette er en kul sang, vær så god får at jeg gir dere enda en sang å obsesse over!

9) Stand by me med Ben E. King (http://www.youtube.com/watch?v=WBK0i83ip78)

Ok, jeg linker jo ikke til Ben E. Kings versjon, men den enda mer episke Timon og Pumba-versjonen, men uansett hvilken av disse to versjonene det er snakk om så er dette min absolutte yndlingssang av alle sanger i hele verden. Jeg elsker melodien som slentrer seg av sted, teksten er vakkerhet deluxe og den blir sunget kjempefint av Ben E. King selv om den barnslige delen av meg elsker Timon og Pumbas versjon mest, ikke minst fordi den er kjempemorsom med alt som skjer med Pumba og jeg digger froskene <3 Dette er vel hovedgrunnen til at frosk er på femteplass på min liste over yndlingsdyr vil jeg tippe 😉 Og det er rett og slett bare en ufattelig fin sang som alltid får meg til å smile 🙂

10) Get a life med Susanne Georgi (http://www.youtube.com/watch?v=6zukfWaIggY)

Denne sangen oppdaget jeg under MGP 2009 og det er en av mine desiderte favoritter blant Grand Prix-sanger fordi den er veldig, veldig kul enkelt og greit. Videre synger Susanne Georgi utmerket og er sjarmerende, melodien er herlig, enormt radiovennlig og svært fengende og musikkvideoen som jeg har linka til er også kul. En kan selvsagt legge til at det er veldig lett å kjenne seg igjen når en sang heter “Get a life” siden det for min del er noe jeg ikke alltid føler at jeg ærlig kan si at jeg har 😉 Men uansett er det liksom ikke å komme bort i fra at denne sangen er en sang som lett får en i godt humør og det er kult!
***
Og her kan man finne denne listen på Spotify: bli glad av musikk så god fornøyelse!

Ellers er det ikke så mye annet å melde, men jeg vil høyst sannsynlig blogge igjen på torsdag, jeg skal nok se film litt nå og jeg gleder meg til jul! Vi bables =D

Kongen av Bastøy =D

La meg se, jeg er trøtt, klokka er litt over halv tolv, jeg har fått for meg at jeg kan fylle morgendagen til randen og jeg lytter mye til fin musikk på Spotify. Videre har jeg skrevet litt på et konsept som er nytt og gammelt samtidig og nyter julekalendertida og har spilt en del “Robot Unicorn Attack” på Facebook, et spill som sannsynligvis vil drive meg til vanvidd til slutt. Også ser jeg mye Buffy siden jeg kan låne sesonger av snille onkler og gleder meg til jul og alt det der. Så ting er hovedsaklig fint 🙂

Men jeg skal ikke drive med så mye snikksnakk, jeg har nemlig vært på premieren av “Kongen av Bastøy” i dag og satt på lykkeplassen min i sal 1 på Colosseum mens mørket senket seg over salen og filmens magi tok til. Og til tross for at jeg den siste timen har følt meg skikkelig trøtt har jeg likevel fått laget en anmeldelse av denne filmen og den skal jeg poste her nå. God fornøyelse!

Kongen av Bastøy

Året er 1915, Norge. Alt begynner med litt poetisk skildring av hvaler og harpuner som får meg til å tenke på «Moby Dick» før filmen tar til og vi med en gang føres til institusjonen Bastøy som er umulig å rømme fra og byr på skjebner som er både kalde og ubarmhjertige. Hit har den syttenårige sjømannen Erling blitt sendt og fra første sekund der jobber han for å komme seg unna. På reisen sin mot friheten får han venner som Olav (veteranen på Bastøy som starter filmen som en ganske annen enn den han er på slutten) og Øivind og det hele blir et storslagent eventyr med snø og kulde på alle kanter i et frossent landskap som er alt annet enn trivelig. Og jeg har ikke tenkt å prate så mye mer om handlingen, i stedet kan jeg komme inn på stemningen for den er filmens store styrke. Man føler smerten, kulden, alt dette inn til margen og filmens herlige fotografi og musikk er ting som er med på å gjøre dette til en utrolig stemningsfull film. Det er en film man føler når man ser den og det gjør den jo så absolutt severdig.Og det at det forteller om gutter på en institusjon som ikke bare er oppdiktet, men som faktisk fantes og i følge hva jeg har lest var verre enn hva filmen får frem gir et sterkt inntrykk, i hvert fall på meg.

 

Videre er skuespillet eksemplarisk. Steffan Skarsgård maler et menneskelig, men guffent portrett av bestyreren, Kristoffer Joner skaper en oppriktig usympatisk skikkelse som man likevel får en viss sympati med og alle de unge skuespillerne gjør en utmerket innsats de også og da er det jo særlig Benjamin Helstad og Trond Nilssen som utmerker seg som filmens hovedpersoner. Og man blir engasjert i karakterene, man vil dem vel eller uvel og interesserer seg for dem. Personlig ble jeg også veldig fascinert av karakteren Ivar (eller G5) som var en veldig interessant figur på veldig mange måter. Og rolletolkningsmessig sett burde vel denne filmen ta storeslem under Amanda 2011

 

I det hele tatt er det altså mye som er gjort riktig i «Kongen av Bastøy». Alt fra skuespill og karakterskildringer til foto, musikk og klipp gjør dette til en film som for det første er god og stemningsfull og for det andre er engasjerende hele veien igjennom og ubehagelig på en god måte. Så hvorfor er jeg likevel litt skuffet?

 

En ting er at jeg personlig savnet håpet i historien. Det ble for ukoselig og håpløst og stemningen til tider. Samtidig er det en del av meg som ønsker at filmen skulle vært enda mer ubehagelig å se på og det er nært beslektet med min andre kritikk av filmen. Den er litt for rett frem. Tross alle filmens gode kvaliteter er det fortsatt en ganske klassisk historie som fortelles og en blir sittende å ønske at regissør Marius Holst hadde tatt mer sjanser og fortalt historien på en litt mer uforutsigbar måte for det er et godt råmateriale han har å jobbe med. Filmen er basert på virkelige hendelser og det gjør at man rystes der man sitter i kinosalen fordi alt det grusomme kjennes så inderlig og det er så mye som er på plass. Og likevel føles det litt for enkelt og klassiskt, enkelt og greit. Videre er det en film som jeg føler det holder å se en gang, noe som dog ikke er ment som en kritikk av filmen, mer en konstatering fra min side.

 

Samtidig er det mest fint å si og der jeg lurte litt på en firer har jeg omsider kommet frem til at «Kongen av Bastøy» så absolutt fortjener en femmer for det er en veldig bra film og den føles såpass episk og Hollywoodsk (noe som her er en positiv ting) at det nesten er rart å tenke på at den er en norsk film. Dessuten klarer den det viktigste, nemlig å skape en medrivende opplevelse og forholdet mellom karakterene Olav og Erling er i seg selv interessant nok til å være absolutt verdt prisen for kinobilletten. I tillegg likte jeg at det var en scene i filmen som fikk meg skikkelig til å tenke på Titanic og den rørende metaforen filmen begynner med som blir så opplagt på en herlig måte på slutten av filmen. Så dette er en på mange måter svært god film, jeg tror vel at jeg bare ønsket meg enda mer enn det jeg fikk.
***

Så det er anmeldelsen min av denne filmen, en anmeldelse jeg håper skapte et inntrykk av filmen på en god måte selv om jeg i grunnen syns det er lettere å anmelde bøker og musikaler enn filmer. Og jeg har så absolutt tenkt å få sett mye film de neste ukene, det har etter hvert dukket opp så mange filmer jeg har lyst til å se at det nesten er litt overveldende, men bare nesten. Og jeg har forøvrig ikke noe annet spennende å melde, men blogger nok igjen om noen dager. Ha det flotters alle sammen i mellomtiden! =D

Nintendojulehistorie og generell babling :)

Siden sist har jeg lest en og en halv ny bok, spist usunne ting alt for mye (ja da, jeg skal liksom være sunn på hverdager jeg, si det til pepperkakene, smågodtet på jobben, sjokoladen i kalenderen min, maltesers-posen som jeg i teorien skulle spare til jul, men allerede har spist opp, det er så mange fristelser og jeg klarer rett og slett ikke å dy meg), sett litt på Buffy (har lånt sesong 4-6 igjen!) og nå gleder jeg meg til jeg snart endelig får litt ferie jeg og, noe som skjer om litt over en uke. Forøvrig skal jeg se “Kongen av Bastøy” på kino på fredag, noe jeg gleder meg til og i juleferien tyder alt på at jeg vil få lånt Nintendo Wii av pappa og det er av storslått viktighet siden det vil innebære at jeg kan spille massevis av “Epic Mickey” som forresten er et spill jeg er virkelig glad i, det er herlig <3 Og jeg har ellers begynt å spoile “Tangled” som kommer ut i Norge i februar veldig mye for meg selv og det er sikkert innmari smart 😉

Men en litt rar ting er at jeg i hele november hadde skikkelig julestemning, men så har det liksom ikke vært så mye av sånt i desember og jeg har for eksempel lyttet ganske lite til julemusikk i år egentlig. Og det kan hende jeg bare har fått litt juleoverdose ved tanke på at det har vært superjulete der jeg jobber i over en måned nå, men uansett tenkte jeg at jeg fikk lyst til å komme i julemodus akkurat nå og en utmerket måte å komme i sånn modus er å poste en julehistorie jeg skrev i fjor til en konkurranse på Nintendos norske nettside der man skulle skrive om Mario, Peach, Bowser, Link og Zelda som feirer jul sammen. Jeg vant ikke og hadde glemt hele historien da jeg rent tilfeldig fant den igjen nå nettopp og tenkte som så at jeg kunne poste den her og med det ha litt julekos her ti dager før julaften. Så god fornøyelse, det er ikke akkurat noe av det beste jeg har skrevet, men det er greit nok og passelig julete så derfor:

 

Bowser, Peach og en jul utenom det vanlige

 

Det var en mørk, men alt annet enn stormfull kveld da Peach satt foran skrivebordet i et rom høyt oppe i slottet hun bodde i og skrev et brev i lyset fra et stearinlys. En liten del av henne følte at det kanskje var dumt av henne å skrive et brev for hun hadde sendt brev flere ganger før, for så å bli fanget av Bowser og nå var det snart jul og det passet dermed ekstra dårlig å bli kidnappet. Men så måtte noen sende invitasjonene når det gjaldt julefeiringa og verken Link eller Mario hadde spesielt fin håndskrift og følgelig lå det i Peach sine hender, noe som for så vidt ikke gjorde henne noe. Hun syntes uansett at det var veldig koselig å skrive brev.

Kjære Mario!’ skrev hun og fortsatte i sirlig, men likevel lett leselig skrift.

Du er velkommen til julefeiring her på slottet sammen med Link og meg. I tillegg vil Link helt sikkert bringe Zelda, men det blir jo koselig, hun lager jo så gode kaker i Ocarina-form og i tillegg er hun så hyggelig. Feiringen vil vare fra julaften og til og med første juledag og det er selvfølgelig nok av gjesterom for alle som kommer. Jeg håper du kommer og sender varme klemmer fra meg til deg.

Hjertelig hilsen Prinsesse Peach’

Peach leste gjennom brevet sitt en to, tre ganger før hun skrev brev til Link også. Hun ville ha sendt til Luigi også, men han var for tiden veldig forelska i Prinsesse Daisy og skulle feire jul med hennes familie, noe som var litt vemodig, men ikke noe å gjøre med. Når Peach var ferdig med begge brevene og dessuten hadde tatt dem i konvolutter og satt på frimerker og hele pakka smilte hun fornøyd for seg selv, meget fornøyd som hun var med situasjonen. Peach hadde en klar og finfin følelse av at hun hadde ting under kontroll, denne julen ville ting bli som forventet, denne julen ville alt ende?

‘Ding Dong!’ Lyden fra ringeklokka klang gjennom slottet og avbrøt Peach sitt tankespill med det resultat at hun ventet et minutt for å se om noen andre åpnet døren og deretter resignerte og gikk ned selv for å åpne. Mens hun gikk sukket hun litt over det at hun måtte reise seg og åpne nå, hun hadde jo sittet så behagelig. Men hun smilte så naturlig hun bare kunne og åpnet døren, for så å bli ganske så sjokkert av hvem som sto utenfor. Aldri hadde hun ventet at Bowser bare skulle ringe på døra hennes sånn uten videre tross alt.

*

Bowser hadde regnet med at det at han plutselig og uanmeldt ringte på døra til slottet der prinsessen han så mange ganger før hadde kidnappet ville overraske, men Peach sitt uttrykk tok virkelig kaka. Det var litt som om haka hennes plutselig hadde falt ned på skuldrene hennes, så åpen var munnen hennes og da hun omsider fikk lukket munnen og lagt hånda foran den var øynene vel så åpne som gapet hadde vært.

‘B-b-bowser?’ fikk prinsessen stammet frem til slutt og Bowser bukket og sa galant ‘meg i egen onde person.’ Deretter lo Bowser sin karakteristiske latter, noe som ga Peach åpenbar gåsehud for hun skalv litt av bekymring og Bowser stoppet momentant.

‘Beklager, det er vel gammel vane,’ sa han og så tenkte han på at han hadde en plan med hele dette besøket og bestemte seg for å komme til poenget.

‘Jeg kommer for å melde om at jeg ikke har tenkt å kidnappe deg igjen før om minst tre måneder på en betingelse,’ sa Bowser morskt og med sin brummende stemme, en stemme som regelrett naturlig hørtes litt sint ut.

‘Å?’ sa prinsessen forundret. Så la hun til, ‘hva er betingelsen da?’ Bowser svarte med å gni seg i hendene og deretter le litt, han kunne liksom ikke dy seg. Når det gjaldt de faktene som var typiske for folk som til daglig var ‘bad guy’ på dagtid så var det som om de alltid satt litt igjen, han kunne rett og slett ikke skru av behovet for å le litt ondt og gni seg i hendene i ny og ne. Det var på mange måter like naturlig som å puste. Så kom Bowser til poenget og han trodde nok, og det med rette, at dette ville overraske like mye som at han hadde ringt på døren.

‘Betingelsen er at jeg kan feire jul sammen med deg,’ sa han og Peach ble om mulig enda mer forundret. Det kunne umulig være ofte at en som kidnapper deg støtt og stadig inviterer seg selv til julefeiringen din. Samtidig var det noe i henne som sa henne at hun ikke burde si ‘nei’ og for alt hun visste kunne Bowser være mye koseligere under hyggeligere omstendigheter. Likevel følte hun seg litt skeptisk.

‘Du lover at du ikke vil kidnappe meg på minst tre måneder?’ spurte hun endelig og Bowser nikket. Peach tok hånden sin sakte mot Bowser sin og så tok de hverandre omsider i hånden. Nå hadde de en avtale og julebordet måtte dekkes for en til.

*

Før en visste ordet av det var juleaften i gang og Mario hadde pusset mustasjen sin opptil flere ganger, noe han gjerne gjorde når han ville se ekstra flott ut. Og nå sto han og trippet utenfor døren til slottet mens han smilte over hvor koselig det hele ville bli. Han, Link, Zelda sannsynligvis og ikke minst, Peach og han håpet i sitt stille sinn at det ville bli mye tid der det kun var han og Peach. Det ville i så fall vært toppen! Mario gledet seg til juletida og feiringen, gavene og den gode maten og han følte at han fortjente denne fredfulle tiden etter alle de gangene da han hadde reddet prinsessen fra Bowser. Nå trengte han virkelig litt ferie. Så han ventet og snart nok åpnet noen døren. Hvem som åpnet overrasket dog skikkelig for der, rett innenfor døren sto Bowser og Mario ble inderlig overrasket.

‘Hvor, hva, hvordan?’ spurte han og Bowser gliste.

‘Jeg skal feire jul her i år,’ sa han. Så fikk han en mistenksom mine, ‘hva gjør du her da?’

‘Det er jeg som skal feire jul her,? sa Mario med groende irritasjon i stemmen.

‘DU? Jammen jeg trodde jeg ville ha prinsessen helt for meg selv?’ utbrøt Bowser.

‘Det har du de gangene du kidnapper henne, din forvokste firfirsle,’ sa Mario med temperament i massevis. Bowser ble sintere og sintere selv og det var ikke snakk om lange stunden før både Mario og Bowser var røde i ansiktet av sinne og sto og stirret på hverandre mens de nærmest vibrerte av frustrasjon. Det ville nok blitt litt av en slåsskamp dem i mellom, ja, hvis ikke det var for at prinsesse Peach akkurat da kom ut, så uttrykkene til Mario og Bowser og sa med klar og sterk stemme ‘dere er begge mine gjester her denne julen, men hvis dere skal krangle får dere stikke begge to for sånt orker jeg ikke se og lytte til i jula.’

‘Ok,’ sa Mario og Bowser surt og det ble ikke noen kamp. Men de sendte stadige blikk som kunne drepe i retning hverandre.

*

Etter noen timer kom Link, som brakte Zelda som forventet, og det var praktisk nok akkurat i tide til maten. Snaut to minutter etter at Link og Zelda hadde ankommet var det nemlig tid for middag og alle tok plass rundt et langt rektangulært bord som var dekket til randen av julemat og god drikke.

‘Forsyn dere,’ sa Peach og ingen var vonde å be og snart nok var alt som hørtes slafsing, slurping og utsagn som ‘å så godt’ og ‘nam, nam’. Peach likte dette, hun hadde laget mesteparten av maten helt selv og følte det som en storslagen kompliment at den altså falt så godt i smak. Mens hun spiste tok hun seg tid til å lett betrakte de andre besøkende siden måten noen spiste på kunne fortelle en god del om en person. Bowser spiste ganske så grisete og udelikat med store fakter og masse søl. Mario hadde litt mindre søl og spiste mer kontrollert, men svært ivrig og mye på kort tid. Link spiste ikke så mye, men når han først tok noe smilte han veldig etter hver porsjon og virket litt forundret, litt som om denne maten var noe han ikke var vant med og det var han kanskje ikke heller, Peach visste ikke hva som ble servert i Hyrule. Og Zelda spiste en del, men i veldig rolig tempo der hun tok lang tid til å fordøye hver bit og virkelig nyte smaken før hun fortsatte. Det var interessant å følge med på følte Peach og smilte litt til mens resten av maten sakte, men sikkert ble spist. Og snart nok var alle ferdige med å spise og var klare for gaveåpning.

Den første gaven var fra Peach til Link og var en lommekniv, noe Link likte veldig godt. Han var svært glad i redskaper og fikk da også bruk for dem i en rekke situasjoner.

‘Takk,’ erklærte Link på sitt sedvanlige småhøytidelige vis og delte ut en gave til Zelda som viste seg å være et ‘Zelda’-spill (‘så du kan redde deg selv du og,’ som han sa) og så fortsatte det med en gave fra Mario til Peach og videre utover helt til det bare lå en gave igjen under juletreet. Denne var pakket inn i et ildrødt papir og Peach tok den opp for å se til sin store overraskelse at den var fra Bowser. Men det sto ikke noe om hvem det var til.

‘Hvem er det til?’ spurte Peach usikkert.

‘Alle sammen,’ sa Bowser og etter kort diskusjon endte Peach opp med å være den som åpnet gaven. Denne gaven viste seg å være en ildblomst (‘for gamle minners skyld,’ forklarte Bowser lett). Det ble takking og Peach tenkte i sitt stille sinn at noe måtte ha forandret seg med Bowser, han hadde jo vært forholdsvis hyggelig denne dagen og hun husket ham ikke på den måten. Og de hadde hatt det koselig alle sammen og verden var finfin og juleaktig og kvelden fløt av sted med kos og småprat og store smil på alle ansikter. Men så, like før klokken ble halv tolv på kvelden spurte Bowser om han kunne snakke med Peach bare de to, noe hun ikke forsto, men under tvil gikk med på.

‘Jeg må innrømme noe,’ sa Bowser da de var alene på kjøkkenet.

‘Hva da?’ spurte Peach.

‘Jeg inviterte egentlig meg selv til deg fordi jeg ikke ville feire jul alene,’ sa Bowser og Peach så forundret bort på ham.

‘Men har du ikke en familie da?’ sa hun undrende.

‘Jo, men jeg har kranglet med dem og så ville jeg ikke feire jul alene og fant ut at jeg sikkert kanskje ville få feire jul her om jeg foreslo en sånn avtale,’ sa han og Peach nikket og sendte ham et omsorgsfullt smil.

‘Så koselig at du ville feire jul med oss da,’ sa hun smilende, ‘du er egentlig ikke så ille, du.’ Bowser smilte selv og så fant han frem en pose drops.

‘Vil du ha et forresten?’ spurte han og Peach sa blidt ‘ja’ og tok i mot et drops mens hun tenkte på hvordan Bowser tydeligvis var full av overraskelser. Han kunne faktisk være en ganske hyggelig og ålreit fyr og? Mer rakk hun ikke å tenke for hun hadde nemlig tatt og spist dropset da hun falt om i en dyp søvn. Bowser gliste og la en lapp på bordet. Så løftet han prinsessen forsiktig opp før han for til kjøkkenvinduet, som var et av de vinduene som var så høye at de like gjerne kunne vært dører, og åpnet det og gikk så stille han kunne ut før han forsvant inn i nattens mull og mørke med en Peach som igjen var kidnappet.

For ja, han hadde ønsket å feire jul sammen med noen andre enn familien sin, en familie han virkelig hadde kranglet med, men han hadde også ønsket å kidnappe prinsessen på nytt og dette var en metode han ikke hadde brukt før for å få kidnappet henne. Dessuten var det bare så utrolig gøy å kidnappe henne, direkte festlig faktisk og han hadde en genial plan i hodet sitt som innebar underjordiske ganger og en del elementer som han faktisk ikke hadde brukt før, noe som var en annen grunn til at han likte planen sin. Bowser lå sin karakteristiske latter mens natten lukket seg omkring ham som om han var en side i en bok som ble bladd om.

*

Neste morgen gikk Mario som vanlig tidlig inn på kjøkkenet for å ha en storslått frokost og fant til sin forbauselse en lapp på bordet. Den leste han mens uttrykket hans ble stadig mer innbitt.

‘Heisann Mario,’ sto det og så sto det:

‘Jeg har kidnappet prinsesse Peach igjen, jeg, håper det går bra. Det var bare så fristende, jeg har en plan jeg gleder meg til å putte deg i gjennom og jeg har jo vært forholdsvis grei siden jeg la igjen en ildblomst til deg. Og den er praktisk siden noen av goomba-undersåttene mine uansett går meg på nervene og det derfor er like greit at du skyter dem med ildkuler. Dessuten vil du aldri i verden greie å slå meg denne gangen OG jeg fikk hatt en kul jul så dette gikk som fot i hose.

Bwahahahahilsen Bowser!’

‘Arg!’ utbrøt Mario frustrert og så sukket han, nå måtte romjulen tilbringes med å redde prinsesser fremfor å se på tv. Så, etter at han hadde sittet og ergret seg i to minutter, fylt i stor grad med tanken ‘dumme Bowser, her hadde jeg nesten begynt å tro han hadde forandret seg?,’ smilte Mario. Om ikke annet så ville det sannsynligvis bli flere muligheter til å spise sopper som gjorde ham stor og det ville bli fint. De smakte tross alt like godt som pizza.

***

Og det var historien og jeg håper den falt i smak. Forøvrig er dette en utmerket julemusikkplaylist her og jeg avslutter dette innlegget med et smil og litt juleplaylistelinking (=D) og så blogger jeg igjen om noen dager: christmas song list

Laaang anmeldelse av “En brøkdel av helheten” som er grunnen til at jeg forguder Steve Toltz =0)

Ok, X-Factor-fikserte innlegg interesserer ingen, den er grei. Jeg kan godt nevne nok en gang at jeg heier på Hans og så er temaet ute av verden for denne gang. Og jeg har uansett mye viktigere ting å prate om. Som at jeg har en ide, jeg hadde et sånt storslagent Eureka-øyeblikk i morges og nå har jeg begynt planleggingen så smått og vil følgelig sannsynligvis sette i gang med et nytt bokprosjekt, noe som er på tide siden det jo nå er hele seks dager siden jeg ble ferdig med Nanowrimo-historien min. Det er jo lenge siden, nå må jeg straks skrive massevis igjen (etter litt mer planlegging og en hel masse prokrastinering selvfølgelig 😉

Men nok om alt det der, jeg har et overordnet tema for dette innlegget og det er boka “En brøkdel av helheten” av Steve Toltz som jeg nå dessverre har lest ut og skal skrive et episk blogginnlegg om og da setter jeg like greit i gang med en gang:

“EN BRØKDEL AV HELHETEN” AV STEVE TOLTZ <3

“En hører aldri om idrettsfolk som har mistet luktesansen i en eller annen tragisk ulykke. Med god grunn. For at universet skal kunne gi oss tøffe lærepenger som vi senere i livet ikke har noen som helst nytte av, må idrettsutøveren miste beinet, filosofen må gå fra vettet, maleren må miste synet, musikeren må bli døv, og kokken må få tunga revet ut. Lærepengen jeg har fått? Jeg har mistet min frihet, og befinner meg i dette merkelige fengselet, hvor det aller vanskeligste å takle – bortsett fra å venne seg til at en aldri har noe i lomma og at en blir behandlet som ei bikkje som har pissa på en eller annen helligdom – er kjedsomheten.”

Slik begynner “En brøkdel av helheten” av Steve Toltz, en bok som heter “A fraction of the whole” på engelsk og som jeg har tenkt å lese igjen i januar hvis mitt overordnede mål om å enten få denne boka til jul eller kjøpe den selv rett etter jul går i orden. Jeg elsker nemlig, nei forguder, net bedårer denne boka og den har spasert rett inn på listen over de beste bøkene jeg noensinne har lest fordi den er så inni gusjegrønne granskauen genial. Siden det er en biblioteksbok så fant jeg fort ut at jeg jeg ikke kunne skrive kommentarer i margen hver gang jeg fant noe episk og derfor kjøpte jeg massevis av post-it lapper og la det inn hvert sted jeg fant en setning eller et avsnitt jeg syntes var fantastisk. Nå har jeg lest ferdig alle bokas nesten 600 sider og brukt opp over to hele pakninger med post-it lapper og det sier på en måte alt. For er det én bok som er siterbar deluxe så er det denne, det er sikkert!

På Cappelen-Damms side om boka står dette:

Normale familier er like alle sammen, men alle gale familier er gale på sin egen måte.

Mens han skriver seg gjennom de mildt sagt uvanlige hendelsene som førte til hans far Martins bemerkelsesverdige bortgang, gjenforteller Jasper Dean sin egen barndom med opprørende intriger og sjokkerende oppdagelser; om sin berømte forbryteronkel Terry, om sin mystiske, fraværende mor, og om Martins vedvarende kamp for å sette sitt merke på verden.

Fra Australias utkantstrøk til det bohemske Paris, fra Thailands jungel til labyrinter, asyl og forbryterreir, fra den første kjærlighetens høyder til de tapte ambisjoners dyp: En brøkdel av helheten er et uforglemmelig eventyr, vittig og velskrevet, handlingsdrevet og filosofisk, hesblesende og ettertenksomt.

Forfatteren er debutant, og et stort fortellertalent.

Det er med andre ord bokas synopsis og mens det skal sies at det var forsiden som sugde til seg oppmerksomheten min så hjalp altså synopsiset altså for det får det til å høres ut som en interessant bok og det er den, dessuten er den helt ekstremt underholdende, medrivende og en oppriktig nytelse å lese fra ende til annen. Og en av grunnene er at boka er så full av setninger som er <3 og noen av dem tenkte jeg å poste nå:

“Vi hengir oss til negative tanker, helt uforstyrret av at det antakelig er like kreftfremkallende å si ‘jeg suger’ om og om igjen, som det er å suge i seg en kartong Camel uten filter.”

“Han så ut som om en verdensmester i kunstløp hadde kjørt over ham tusen ganger.”

“Når den nærmeste legen din ber for å få pasienter, kan en bare håpe på at gudene hans ikke hører etter.”

“Den lite beleste Terry, som far en gang hadde påstått at ikke klarte å pisse navnet sitt i snøen engang, hadde på en eller annen måte intuitivt oppdaget fellene som lå i å frykte døden og ganske enkelt tråkka utenom dem, som om de var hundebæsj i en godt opplyst gate.”

“Det luktet krydret mat, og overalt ante vi narkotika og prostitusjon, for som reisende flest hadde vi tatt med oss våre forutinntatte holdninger på reisen, og unnlot å deklarere dem som farlig materiale som burde settes i karantene ved innreise, slik vi burde ha gjort.”

“Jeg gikk hvileløst rundt i gatene og prøvde å late som om jeg så Infernoet i flammer både her og der, men det fantes ikke mange nok rødhårede kvinner på én åtti i Sydney, og jeg endte opp med å forveksle henne med noen lattervekkende stedfortredere.”

“Jeg elsket meg selv for at jeg så optimistisk gikk framtida i møte, og jeg hatet meg selv for at jeg kom fram og føkka opp alt.”

“Interiøret i Sydneys kasino ser ut som om Vegas fikk en løsunge med underbuksa til Liberace og at ungen ramlet ned ei trapp og smalt hodet inn i bladet på en spade.”

“Er det min feil at hun ikke forsto hvordan hjertet hadde tilranet seg betydning på bekostning av hodet, at heftige, lidenskapelige følelser faktisk kommer fra det urgamle limbiske systemet i hjernen, og at jeg bare forsøkte å unngå å referere til hjertet som magasinet for alle mine følelser, fordi det når det kommer til stykket, bare er ei klissen, blodig pumpe og et filtersystem?”

“Jeg har mye glede av luft, og aller finest er det når sollyset treffer svevende støvpartikler slik at en kan se atomenes virvlende dans.”

Slike fenomenale setninger kryr det av og det var antakelig grunnen til at jeg satt med tårer i øynene da jeg leste bokas siste setninger og klemte boka hardt inntil meg da siste setning var lest av ren og skjær takknemlighet. Og i tillegg til herlige setninger som er elsk så blir man veldig glad i Jasper og Martin som er bokas to hovedpersoner og der kan en begynne å kritisere hvordan disse to personene blir skrevet på veldig lik måte sånn at de blir litt for like, men det vil jeg ikke. Og en annen herlig ting med boka er at den egentlig har en hel del digresjoner. En karakter forteller og så kommer det plutselig 170 sider der faren til denne karakteren forteller om oppveksten sin og senere kan det være en hel del som er dagboken til en karakter også videre og så videre, uten at man av den grunn mister oversikten. I stedet opprettholdet det bare den følelsen av at man aldri vet hva som kommer, ting kan forandre seg helt fra en side til en annen og det gjør lesingen kolossalt engasjerende. Og jeg hadde ekstremt lite lyst til å bli ferdig med denne boka, hadde det ikke vært for alt det andre jeg har mål om å få lest skal du faktisk ikke se bort i fra at jeg hadde begynt hele boka på nytt fra side en med en gang nå. Så jeg skal lese absolutt alt forfatteren Steve Toltz skriver noensinne for hvis dette er debutten hans så ser jeg Nobelpriser i litteratur og vel så det i framtida hans for jeg elsker skrivestilen i “En brøkdel av helheten”, det er så treffende og artig og veldig rått og upolert liksom, det bobler over av fantasi og det er et veldig muntlig og direkte språk som samtidig viser klokskap og at Steve Toltz er en seriøst smart dude liksom.

Og nå skal jeg poste noen utdrag fra forskjellige steder i boka som videre forklarer dens heltestatus hos meg:

“Jeg ser for meg at dommedag går ut på at Gud kaller deg inn på et bittelite hvitt rom med en ukomfortabel pinnestol som du setter deg på & får fliser i låra fordi du sitter så anspent & urolig. Han kommer inn og smiler og ser ut som en togkonduktør som har ferska deg uten billett & så sier han at det bryr meg ikke om du trodde på meg eller min sønn eller noen andre i min store slekt & det bryr meg ikke om du ga rikelig til de fattige eller om du kneget med lukket hånd for her har du et skjema hvor du skal fylle ut minutt for minutt for minutt hva ditt liv på jorda har bestått i. Så drar han fram et ark og så sier han: Les dette, og så får du forklare hva du holder på med. Skjemaet mitt ville sett slik ut:

14. juni

09.00 Våkna

09.01 lå i senga & stirra i taket
09.02 lå i senga & stirra i taket

09.03 lå i senga & stirra i taket
09.04 lå i senga & stirra i taket
09.05 lå i senga & stirra i taket
09.06 lå i senga & stirra i taket
09.07 lå i senga & stirra i taket
09.08 rulla over til venstre
09.08 lå i senga & stirra i vegge
n
09.08 lå i senga & stirra i veggen
09.08 lå i senga & stirra i veggen
09.09 lå i senga & stirra i veggen
09.10 lå i senga & stirra i veggen
09.11 lå i senga & stirra i veggen
09.12 lå i senga & stirra i veggen
09.13 lå i senga & stirra i veggen
09.14 lå i senga & stirra i veggen

09.15 bretta puta, satte meg opp & så ut av vinduet
09.16 satt i senga & så ut av vindut

09.17 satt i senga & så ut av vinduet

09.18 satt i senga & så ut av vinduet

09.19 satt i senga & så ut av vinduet

Og så ville Gud si at Livet er jo en gave & du pakker jo ikke engang opp gaven din!! & så ville Herren tukte meg.”

“Utenfor begynte jeg å grine. For noe styr! Nå ble jeg nødt til å bli rik og berømt, slik at hun kunne angre på at hun dumpa meg. Enda en ting man må gjøre i løpet av dette korte, travle livet. Jesus. Det balla på seg.”

“Det finnes teater, det finnes amatørteater, og så finnes det gjenger med folk som støter borti hverandre i et mørkt rom og som ber deg betale for privilegiet det er å sitte og krympe seg i to timer. Dette var av den siste typen, og hvert sekund gjorde vondt.”

“Vi gikk gjennom en liten lysning hvor gresset var så kort at det så ut som grønn sand, så førte jeg henne bort til en hule. Jeg gikk inn, hun fulgte etter. Det var mørkt og kjølig der inne.
‘Hva skal vi her inne?’ spurte hun mistenksomt.
‘Det er noe jeg gjerne vil vise deg. Se her. Det er hulemalerier.’
‘Er det sant?’
‘Ja jøss. Jeg lagde dem selv i forrige uke.’
‘Å.’
‘Hvorfor hører du så skuffet ut? En trenger vel ikke være femti tusen år gammel for å male litt på en hulevegg.’
Det var da hun bøyde seg fram og kysset meg. Og det var det.”

“Vi samlet oss rundt graven og ventet på at presten skulle begynne, i den typen stillhet som er så stille at et kremt kan skremme livet av deg. Jeg syntes skoleuniformene fikk oss til å se ut som postansatte som var samlet for å postlegge en kollega hjem til Gud. Jeg så for meg “Returneres avsender” stemplet på kista. Presten satte i gang. Minnetalen nådde meg gjennom et kaffefilter, i dråper. Han beskrev Brett som ‘trett av denne verden’ (sant), ‘sårbar og skjør’ (også sant), og ‘lengtende etter å møte Herren, sin Frelser’ (neppe). Til slutt annonserte han melodramatisk at ‘selvmord er en dødssynd.’
Et øyeblikk her!
Okei, så tok Brett livet av seg, men han besvarte også Hamlets spørsmål uten å rive hjertet ut av seg, og selv om selvmord er en synd, så belønnes besluttsomhet. Æres den som æres bør. Brett svarte på Hamlets dilemma like enkelt som å krysse av i ei rute.
Å være
X Å ikke være”

“Jeg har for mye fritid. Fritid gjør at folk begynner å tenke. Og tenking gjør folk selvsentrerte til det morbide, og så sant du ikke er vanntett og feilfri, fører overdreven selvsentrerthet til depresjon. Det er derfor depresjon er verdens mest utbredte lidelse, etter slitne øyne av å se porno på internett.”

“Hvem var faren min? Universets innmat. Den feite svoren. Et munnsår i tidens skjeft.
Han var lei seg for at han aldri fikk noe stort historisk navn, som pave Innocens VIII, eller Lorenzo de’ Medici.
Han var den første som fortalte meg at ingen ville kjøpt livsforsikring hvis den hadde hett dødsforsikring.
Han mente at den beste definisjonen på grundighet var å la asken sin bli begravd.
Han mente at folk som ikke leser bøker, ikke vet at en rekke døde genier venter på at de skal ta kontakt.
Han mente at det ikke finnes noen lengsel etter livet lenger, bare etter livsstil.
Om Gud – han mente at om du bor i et hus, så er det bare av formell interesse å vite navnet på arkitekten som har tegnet det.
Om evolusjon – han mente at det var urettferdig at mennesker er på toppen av næringskjeden, all den tid det fortsatt tror på det som står i avisen.
Om smerte og lidelse – han mente at man kan utholde alt. Det er bare frykten for smerte og lidelse som er uutholdelig.”

“‘Jeg har for min del gåtti dekning,’ sa hun. ‘Alle vil at jeg skal ta en beslutning om hva jeg skal gjøre. Skal jeg gi meg i kast med å drive dette kjempekonsernet eller skal jeg ikke?’
Har du lyst?’
‘Noe av det kunne sikkert vært kult. Det hadde vært gøy å drive et filmstudio. Jeg lagde jo en kortfilm en gang, husker du det?’
Jeg husket. Det var en forjævlig, pretensiøs smørje av abstrakte bilder og forutsigbar symbolikk om en rik mann som overtaler en fattig kvinne til å selge ham det ene brystet sitt, og etter at han har fått kjøpt det, sitter han i favorittstolen sin og kjæler med det og kysser det for å gjøre brystvorta stiv, men da den ikke vil hovne, blir han så desperat og frustrert at han slenger brystet på grillen og spiser det med tomatsaus.
‘Hva tror du, Jasper? Kunne jeg ha drevet et filmstudio?’
‘Å ja. Absolutt.'”

“Rømlingen var omtrent på alder med meg, med store, vakre øyne, altfor store for det dratte ansiktet. Han hadde langt, mykt hår og lange, myke øyevipper. Alt ved ham var langt og mykt.
‘De sier dere er australiere,’ sa han.
‘Det stemmer.’
‘Jeg vil gjerne ta et australsk navn. Kan du finne på et for meg?’
‘Klart det. Hva med… Ned.’
‘Ned?’
‘Ned.’
‘Okei. Nå er jeg Ned. Kan du si det nye navnet mitt til meg og se om jeg snur meg?’
‘Javisst.’
Ned snudde seg bort fra meg. ‘Shane!’ ropte jeg, som en test. Han gikk ikke på den. Etterpå prøvde jeg å kalle ham Bob, Henry, Frederick, og Hotpants21, men han reagerte ikke. Så ropte jeg ‘Ned!’, og han spant rundt med et sinnssykt glis i ansiktet.”

“Han retta våpenet mot meg. Så kikka han opp på hånda mi & skakka litt på huet.
– Reisen, sa han. Jeg hadde glemt at jeg fortsatt holdt i boka.
– Céline, hviska jeg tilbake.
– Jeg elsker den boka.
– Jeg har bare kommet halvveis.
– Har du kommet til der hvor…
– Hallo, du får bare drepe meg, men ikke fortell meg åssen det går!”

Og jeg får lyst til å sitere hele boka i grunnen, men føler dessverre at jeg må gi meg med det nå. I stedet kan jeg erklære min kjærleik og mitt terningkast 6 og håpe at alle lesere av bloggen min snarest får lest dette mesterverket av en roman. Og hvis du enda ikke er overbevist så har denne boka tilfeldigvis verdens mest episke setning ever og det er den jeg skal avslutte dette noe obsessende innlegget med og den setningen er som følger:

“Jeg fikk en sånn forferdeligvakkerskummelskremmendejævligvidunderligsinnsykhittilukjenteuforiskspennendegysendesublimkvalmendesensasjonellteksepsjonell følelse som er vanskelig å beskrive når man ikke kommer på det rette ordet.”
<3 <3 <3 <3 <3 på den setningen i den episke boka som jeg som dere ser altså likte en smule for å si det sånn =D

Ett X-Factor-fiksert innlegg faktisk ;)

Heisann, akkurat nå slo det meg at jeg faktisk var nødt til å blogge igjen selv om en liten del av meg liker det forrige blogginnlegget mitt så mye at det nesten er synd å gjøre det til det nest siste, det føles som blogginnleggsdegradering liksom, men likevel. Bloggetid! Og jeg merker at jeg har veldig lite fornuftig å si. Jeg er litt forkjøla, men har samtidig masse energi, jeg er antakelig snart ferdig med den EPISKE boka jeg leser på dessverre, men jeg har seks andre biblioteksbøker jeg liksom i teorien har tenkt å få lest ganske snart og jeg kjøpte en bok som så supernydelig ut på lørdag så jeg skal nok klare meg post lesing på EPISKE boka også. Jeg har i det siste lyttet så mye til en og samme sang at jeg kan den så godt som utenat og går og nynner på den stadig vekk, jeg har kommet frem til at hvis livet mitt ble en film så skulle Alan Menken lage musikken (jeg skulle personlig gjerne stått for tekstene) og jeg savner Nanowrimo dypt og inderlig og har skikkelig lyst til å skrive på et eller annet storslagent prosjekt igjen. Samtidig føler jeg at jeg kanskje ikke burde skrive nå fordi jeg mistenker at omtrent alt jeg ville skrevet for tiden ville vært inspirert av “En brøkdel av helheten” i bekymrende høy grad 😉 Og så føles det som om jeg plutselig har tømt hodet mitt for alt som smaker av inspirasjon, i stedet er det et tomrom oppe i skallen og det må fylles opp merker jeg og jeg vet ikke hvordan, men det ordner seg sikkert.

Og dette innlegget er bare bla bla bla så langt og sånn kan det jo slettes ikke fortsette for jeg har en storslått plan for hele greia! Jeg skal nemlig ta for meg det dypt intellektuelle og stimulerende temaet X-Factor, nærmere bestemt bable litt om finalistene og hva jeg syns er deres fordeler og bakdeler, deres beste opptredner og litt annen synsing reint generelt siden jeg tenker så grundig over sånne ting at det i grunnen er mest skremmende. Så da setter jeg i gang, god fornøyelse:

OM FINALISTENE I X-FACTOR, SYNSING PÅ ET KAROLINSK NIVÅ

Om Atle

Atle er en av de finalistene jeg ikke begynte å legge ordentlig merke til før for tre, fire uker siden. Jeg vet ikke helt hvorfor det tok så lang tid, men jeg fulgte ikke så mye med de første finalerundene og i utgangspunktet ble jeg ikke blown away av Atles audition fordi han musikalsk sett var fra et annet landskap enn jeg pleier å lytte til og mer rocka enn musikken jeg pleier å like. Men så har han vokst enormt for meg de siste tre, fire ukene først og fremst fordi jeg syns han virker så enormt sympatisk. Han er så lett å like og jeg kan så lett se for meg at han i grunnen er en utrolig hyggelig fyr å henge med. Videre er han jo ganske kjekk og det faktum at han har valgt sanger i helt forskjellige stiler fra gang til gang viser at han har et stort repertoar å spille på. Og så er det jo sangen, som tross alt er det viktigste, der står Atle støtt som fjell med en fin, litt upolert stemme og en sterk musikalitet, han kan jo spille piano og sånt også.

Det som kan felle Atle er at han likevel safer litt sånn jeg ser det i og med at han i mine øyne gjør en del ganske uoriginale låtvalg og ikke alltid i like stor grad gjør låta til sin egen. I tillegg rører han meg ikke, jeg vet ikke hvorfor, men opptrednene hans engasjerer meg, ja, men de får meg ikke til å tenke over dem etterpå eller søke dem opp på youtube med en gang jeg har muligheten til det eller noe sånt. Opptrednene blir bare fine opptredner liksom, de gir meg ikke noe mer enn det.

Tross disse kritikkene er det mest positivt å si og jeg tror Atle lett kan vinne faktisk for jeg tror han er den finalisten som appellerer til flest og i tillegg er han så stødig og sympatisk og det er nok også en stor fordel.

Beste opptredner:
– Velvet (http://www.youtube.com/watch?v=07vYR2JlaRw)
Fordi han spiller piano fint og viser at han greier å synge falsett, i tillegg til at man ser hvor trygg han virker på scenen.
– Hun er forelska i læreren (http://www.youtube.com/watch?v=CJmySdPLzgs&feature=related)
Dette er egentlig en ganske fin sang og den viser at Atle faktisk kler svært godt å synge på norsk, dessuten viser den sjarmen hans og det er koselig å se på.
– Nå tennes tusen julelys (http://www.youtube.com/watch?v=eB9P2rdtHEQ)
Ok, en del av meg syns dette nesten blir for søtt, men samtidig så er det jo utrolig fint. Han synger så rolig og harmonisk her og det gjør at man får skikkelig stemning av å lytte, dessuten kler sangen stemmen hans godt.
*
Om Ann-Sofi

Ann-Sofi trollbandt meg på auditionen da hun gjorde en fantastisk versjon av sangen “At last” som gjorde at man med en gang så at her har vi noen med enormt potensiale. Så var det dette med å leve opp til potensialet da og det skjedde ikke før en god del uker inn i finalesendingene. Likevel ventet jeg på at det skulle komme og de siste ukene syns jeg Ann-Sofi har levert en hel del magiske øyeblikk. Greia er at hun har en helt fantastisk stemme, den er ikke helt utviklet enda og det er noen sure toner her og der, men potensiale er det massevis av og i tillegg føler jeg at hun har en veldig sterk tilstedeværelse på scenen, nettopp det at hun er litt usikker av og til gjør henne så menneskelig og derfor lett å like. Videre er hun sympatisk og sjarmerende og når hun først treffer så treffer hun skikkelig.

Litt av problemet er at jeg har en sånn følelse av at Ann-Sofi fortsatt er overrasket over stemmen sin, som om hun har fått et storslått potensiale i presang og ikke helt vet hvordan hun skal bruke den og det gjør at prestasjonene hennes varierer en hel del. Dessuten tror jeg ikke hun er helt klar for rampelyset enda og at hun må lære å kjenne seg selv og stemmen sin bedre. Jeg føler også at sangvalgene hennes ikke er så ektefølte som for eksempel hos Hans og er litt usikker på om hun vil skape musikk hun står for om hun vinner og det gjør meg litt bekymret. En annen greie er at jeg føler hun kanskje har litt for sterk stemme faktisk, men det kan hun jo ikke noe for.

Like fullt er hun den med desidert høyest potensiale til storhet av finalistene føler jeg og hun har greid kunsten å røre meg flere ganger og det trekker veldig opp. Og potensialet i henne kan hjelpe henne i finalen, hvis hun virkelig slår til i finalen kan det gå veien.

Beste opptredner:
– Speechless (http://www.youtube.com/watch?v=cxIwOeffku0)
Jeg har ikke noe spesielt forhold til Lady Gaga, men denne sangen er veldig fin og man merker at Ann-Sofi elsker den og det gjør at det blir en rørende og fin opptreden selv med litt surr. Dessuten kler den stemmen hennes veldig godt.
– My lullaby (http://www.youtube.com/watch?v=vXpxWNCfPQ4)
Ann-Sofi synger denne nydelige sangen utrolig fint og med god innlevelse og alt som behøves. Dessuten tar hun det rolig og jeg tror det er litt feilen hun gjør noen andre ganger med at hun vil så mye mens det enkleste ofte er det beste.
– At last (http://www.youtube.com/watch?v=ZwJtZpb3bRk)
Her blir det utrolig bra fordi man virkelig ser at dette er en sang som Ann-Sofi er veldig glad i for her flørter hun, ler, leker seg gjennom sangen og gir absolutt alt og man blir så inspirert av sånt. Og det er en veldig fin sang i tillegg.
*
Om Hans

De første ukene tenkte jeg ikke så veldig over Hans, jeg syntes han var flink, men det var det liksom, men så kom tredje finalerunden da jeg plutselig la godt merke til ham og uka etter da jeg begynte å tenke at “oi, Hans er jo rå” og uka etter det igjen var jeg bestemt på at han var min favoritt. Og når jeg skal beskrive hva jeg liker med Hans merker jeg at jeg nesten begynner med sånne uttrykk som “musikalsk integritet” og sånt som høres veldig pompøst ut, men det er faktisk slik. Jeg føler virkelig at Hans er komplett som artist allerede for han har allerede en musikalsk retning og jeg syns han er den som i høyest grad av alle finalistene velger sanger etter sitt eget hjerte og ikke noe taktisk tenkning. Videre synger han fint og er rå på gitar og han vet hvem han er og det tror jeg vil gjøre at han vil lage en plate som er helt fabelaktig om han vinner. Jeg liker også hvordan Hans egentlig virker ganske beskjeden, han er ikke den som gjør mest ut av seg, men på scenen kan han lage en herlig opptreden med sjarm, glimt i øyet og høy musikalsk kvalitet og han virker rett og slett som en oppriktig hyggelig fyr som fortjener alt godt.

Problemet er kanskje at han kan bli for anonym og i tillegg er det noen av låtvalgene hans der jeg har følt at han kanskje faktisk burde ha tenkt litt mer taktisk.

Men jeg merker at jeg har problemer med å finne noe å kritisere ved Hans for jeg liker ham i grunnen veldig godt og hovedgrunnen er kanskje innlevelsen hans, i enda større grad enn noen av de andre finalistene er han i sangene han synger og denne sterke sceniske tilstedeværelsen tror jeg lett vil hjelpe ham. Han har også en fordel i at han, i og med at han skiller seg ut blant årets finalister musikkstilmessigsett og sånt, er en man ikke går ut i fra at sitter trygt og derfor stemmer man og det gjør at han faktisk kan ha en god sjans til å vinne under finalen sånn jeg ser det.

Beste opptredner:
– Footloose (http://www.youtube.com/watch?v=XcAC1CfM99s)
Ser vi bort i fra at stemmen hans blir litt for skarp på enkelte av tonene så er dette en herlig opptreden, alt fra rockefoten til gitarspillinga er flott og her er det sjarm og engasjement så det holder, i tillegg til at det er skikkelig show og rett og slett utmerket underholdning.
– Moments (http://www.youtube.com/watch?v=bHtfXsYbWms&feature=related)
Her er innlevelsen og følelsen i sangen hundre prosent tilstede og det er en sånn nerve i det som synges at det blir ufattelig fint og magisk og se på, videre så kommer det igjen frem hvor inderlig musikalsk Hans er og hvordan han føler det han gjør hundre prosent, noe som videre fører til at den som ser på føler det.
– Santa Clause is back in town (http://www.youtube.com/watch?v=XWVc2YcYN_M)
Dette er superstilig med kordamer og kul synging, glimt i øyet igjen og en Hans som tar scenen fra første tone og eier den helt. Herlig!
*
Og jeg liker alle tre finalistene fordi de hver har sine ting de bringer med seg til konkurransen og jeg gleder meg til finaletitting. Men nå må jeg nesten legge meg altså, men forvent dere et storslagent innlegg om boka jeg leser på om noen dager, det er bare å begynne å glede seg.

Vi bables!!!

jeg er FERDIG!!! med Nanowrimo, har ønskelista klar og obsesser litt over boka jeg leser på for tiden =D

Hei! Jeg liker desember =D Jeg gjør det, jeg har den derre berømte og beryktede julestemningen og nå går jeg rundt og smiler til verden og føler at den smiler oppriktig fint tilbake og i dag har jeg hatt det ganske fint. Blant annet har jeg sittet på kafé i tre timer i dag og skrevet og der ble det plutselig til at Nanowrimo-historien min, som jeg egentlig trodde sikkert ville ha over tjue sider til møtte et meget naturlig punkt for å skrive “The End” litt før planen. Og voíla var det hele klart med en slutt som er akkurat passelig åpen og optimistisk og som i grunnen føles helt riktig selv om den ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt først. Og mens det skal innrømmes at jeg i grunnen begynte å bli veldig lei av hele historien min og har tørstet etter å skrive noe nytt så syns jeg samtidig i grunnen at slutten min ble mye bedre i år enn slutten for eksempel i fjor og det er jo fint. Så, hurra for meg, jeg har skrevet en roman på 69 154 ord på en måned og fire dager, det er slettes ikke dårlig og jeg liker resultatet veldig godt. Og nå går jeg rundt og tenker på hva jeg kan skrive nå for nå har jeg bare lyst til å sette i gang med et nytt storslått prosjekt, noe som enten beviser at jeg er gal eller at det nok virkelig er meningen at jeg på ett eller annet tidspunkt skal bli forfatter. Jeg satser på at det er en fin kombinasjon av de to 😉

Ellers så har jeg brukt 880 kroner mer i dag enn jeg planla med det resultat at jeg nå vet hva alle skal få til jul av de jeg pleier å kjøpe gave til. Det eneste som mangler nå er å lage gaven mormoren min skal få og å få skrevet ut Nanowrimo-historier og få pakket inn gaver og sånt. Med andre ord er jeg veldig godt i gang julegavemessig og det er jo deilig 🙂

Men nå tenkte jeg å poste julegavelisten min siden jeg har sett noen andre gjøre det og omsider begynner å finne ut hva jeg ønsker meg:

ØNSKELISTE JUL 2010

– PENGER!!!

– Tegne- og skrivesaker
– Gavekort på bokhandel (á Tanum, Norli eller Ark)
– Gavekort på spillbutikk (á Game Stop)
– Gavekort på cd-butikk (á Platekompaniet)
– Kinogavekort
– Godteri og usunne gleder
– Tur til Gøteborg eller København (eller tilsvarende koselige destinasjoner)

Filmer

– Step Up 3D
– Toy Story 3
– Mary and Max
– Fantasia
– Fantasia 2000

Spill

– Super Mario Allstars til Nintendo Wii
– Donkey Kong Country Returns til Nintendo Wii
– Professor Layton and the lost future til Nintendo DS

Bok

– A fraction of the whole (dvs. Steve Toltz episke bok, jeg blir glad for den
uansett språk)
http://www.amazon.com/gp/registry/wishlist/IK3QD4KVEFII (tingene på den lista)

Annet

Angående klær liker jeg skjørt og gensere godt og syns farger som rødt, lyseblått og
grønt er finfint, jeg liker også hårstrikker og fine luer godt.
Dessuten er det sikkert mange geniale ting jeg sikkert har lyst på, men bare ikke har tenkt på 😉
***

Og om jeg ikke får noen andre storslåtte ideer sånn plutselig så er dette listen min. Forresten leser jeg på en bok som heter “En brøkdel av helheten” som er skrevet av Steve Toltz og det er den boka som står på ønskelista mi (der med den engelske tittelen). Denne boka lånte jeg på biblioteket og jeg elsker den så mye at jeg ønsker meg den skikkelig for jeg vil lese den igjen og igjen og igjen og du skjønner tegninga. Dessuten legger jeg inn en post-it hver gang det står noe episk i den og nå har jeg lest 160 sider og lagt inn over 50 post-it lapper, det må jo være et positivt tegn. Og i morgen skal jeg bake pepperkaker og lage pepperkakehus og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et utdrag fra denne boka jeg leser på som er med på å bevise at den er helt enormt genial rett og slett  (dette er fra etter at et teleskop har blitt satt opp i byen der “En brøkdel av helheten” bor):

“Likevel gikk jeg tilbake til teleskopet hver kveld og gjorde meg kjent med himmelen i sør, og etter en stund forsto jeg at å se på at universet utfolder seg, er som å se på at gress gror, så jeg begynte å se på småbyfolket i stedet. Etter at de taust hadde gått opp og pirket rundt i ytterkantene av galaksen vår en stund og kanskje plystret anerkjennende, kom de ned igjen, gikk utenfor og røykte og snakket. Deres manglende kjennskap til astronomi bidro til at praten tok andre vendinger; astronomi er et felt hvor mangelen på alminnelig, ubrukelig viten – i dette tilfellet, navnet på stjernene – er en stor fordel. Det viktigste er ikke hva stjernene heter, men hvilke tanker de ansporer til.
Folk kom med fantastiske underdrivelser om universet, á la ‘skikkelig digert, får’n si’. Jeg tror de var lakoniske med vilje. De var fylt av undring og ærbødighet, og som en drømmende som har våknet, men ligger urørlig i senga og prøver å vende tilbake til drømmen, ønsket de ikke uforsvarende å riste seg selv våkne. Men etter hvert begynte de å snakke, og det var ikke om stjernene eller deres plass i universet. Jeg lyttet forbløffet mens de sa ting som:

‘Jeg burde tilbringe mer tid med sønnen min.’
‘Jeg kikket mye opp mot stjernene da jeg var ung.’
‘Jeg føler meg ikke elsket. Jeg føler meg likt.’
‘Jeg lurer på hvorfor jeg ikke går i kirka lenger.’
‘Ungene ble ikke sånn som jeg hadde venta. Høyere kanskje.’
‘Jeg skulle gjerne tatt med Carol på ferie, sånn vi gjorde da vi var nygifte.’
‘Jeg har ikke lyst til å være alene lenger. Det lukter av klærne mine.’
‘Jeg har lyst til å utrette noe.’
‘Jeg har blitt så lat. Jeg har ikke lært meg noe nytt siden jeg gikk på skolen.’
‘Jeg skal plante et sitrontre, ikke for min egen skyld, men for barnebarnas. Sitroner er framtida.’

Det var spennende å høre på. Det uendelige universet hadde fått dem til å se seg selv, om ikke i et evighetsperspektiv, så i hvert fall med litt mer klarhet. I noen minutter ble de berørt i sitt innerste, og jeg følte plutselig at jeg hadde fått belønning og kompensasjon for all skaden forslagskassa mi hadde forårsaket. Det fikk meg til å tenke også.”

Det utdraget fra “En brøkdel av helheten” er i mine øyne vakkerhet deluxe og i det hele tatt er nok dette den desidert mest siterbare boka jeg har lest på lenge. Dessuten er det både nydelighet som det over og genialitet og nok av øyeblikk da man ler høyt og med et herlig språk som er veldig muntlig på en god måte og en historie som bobler av fantasi og overskudd så elsker jeg denne boka, en bok som jeg sannsynligvis vil skrive en innmari lang anmeldelse av når jeg blir ferdig med den. Å, jeg elsker herlige bøker =0)

Men dett var dett og nå skal jeg finne på noe annet og så blogger jeg sikkert igjen om ikke så altfor lenge. Vi bables!


Oppsummeringsinnlegg 11

Jippi, det er desember og jeg elsker desember; julekalender, nedtelling mot jul, pepperkaker, julebrus, kos, god stemning og julemusikk. Jeg har denne episke julemusikken her: christmas song list og jeg har tre julekalendere og alt er med andre ord klart for desember. Det er headeren min og 😉

Det eneste som er synd er kulden som jeg er ekstremt lei av, seriøst så trodde jeg at jeg skulle fryse av meg tærne i går og ellers så var gårsdagen en dag som startet ganske teit med at t-banene hadde massevis av problemer med avsporing og stans som det førte til og jeg skulle starte på jobb klokka ni. Og så kom jeg til t-banestasjonen og fant ut at t-banen var innstilt og gikk til bussholdeplassen der bussen jeg hadde tenkt å ta gikk akkurat et øyeblikk for tidlig. Så trodde jeg bussen skulle gå neste gang klokka tolv på ni for det sto det og så sto jeg og ventet og så kom ikke bussen før tre minutter over ni og kom seg av gårde seks over ni og jeg prøvde å ringe jobben og si jeg ville bli forsinket og ingen tok telefonen. Og det var jo irriterende, men jeg tenkte at det sikkert ville gå finfint. Men bussen stoppet ikke der jeg skulle av fordi avsporingscenarioidioti hadde tatt plass ikke så langt unna der og dermed tok jeg bussen til Hasle og der gikk jeg til t-banestasjonen der banen omsider hadde begynt å gå til en viss grad igjen og jeg omsider fikk tatt banen til Vollebekk og endte opp med å komme på jobb over en time for sent. Og det ordnet seg jo, men det var innmari irriterende og så var jeg trøtt og sliten resten av dagen etter alt sammen.

Men ellers så har jo alt vært ganske så fint i det siste og nå har jeg over 66 000 ord og skal skrive videre selv om november er over. Det at november er over er forresten litt vemodig siden man i desember ikke kan oppdatere word-counten på Nanowrimo-nettsida og den altså vil fortsette å leve i den tro at jeg har 66 000 ord selv når jeg snart kanskje har 70 000 ord eller gjerne mer. Og det er jo ikke noe stort problem, men det er litt teit.

Uansett, nok om det, nå skal jeg oppsummere måneden november på bok- og filmfronten og det kan kanskje muligens bli interessant, hvem vet…

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for november

BØKER

– Please ignore Vera Dietz av A.S. King

Ikke ignorer denne boka, den er veldig fin og godt skrevet og svært original og lite klisjéfylt til tross for at den handler om temaer som har blitt behandlet flerfoldige ganger før. Dessuten digger jeg forfatteren. Terningkast 5!

– Brev til en ung forfatter av Mario Vargas Llosa

Hvordan kan en bok av en Nobelprisvinner med et så interessant tema bli så kjedelig? For så vidt godt skrevet, men det var så fagbokaktig og tørt. Terningkast 3!

– Syn av Kristin Ribe

Tidvis vakker, men ganske deprimerende bok som føltes lenger enn den var. Terningkast 4!

– Weird fishes av Jamaica Dyer

Vidunderlig tegnet grafisk roman som jeg følte hadde stort potensiale, men ikke levde helt opp til det. Like fullt en litt spesiell og original bok som er helt grei lesning. Terningkast 3!

– Herobear and the Kid av Mike Kunkel

En veldig søt og sjarmerende grafisk roman. Terningkast 4!

– Den andre hendinga av Kurt Johannessen

Random, merkfundig og noe unødvendig bok som likevel ga en noenlunde underholdende opplevelse og var litt søt med sine fine illustrasjoner og flotte nynorsk. Terningkast 4!

FILMER

– Trolljegeren

Original, vellaget og svært underholdende norsk film. Terningkast 4!

– På vei mot stjernene

Veldig fin film om teaterdrømmer og å tørre å være seg selv. Ikke spesielt original, men en fin film på mange måter med en hovedperson man bryr seg om. Terningkast 4!

– Dragetreneren

En sånn film som i grunnen har alle ingredienser som behøves siden den er godt laget, herlig animert, har episke ting som drager og både er rørende, actionfylt og engasjerende hele veien. Anbefales på det sterkeste. Terningkast 5!

– Streetdance 3D

Utrolig forutsigbar, men genuint underholdende dansefilm som jeg likte ganske så godt. Fin historie, flott dansing og interessante karakterer er og et pluss. Terningkast 5!

– Julenatt i Blåfjell

Søt og eventyrlig film av den nissete typen som ga god stemning. Terningkast 4!

– Harry Potter and the Deathly Hallows Part 1

God og spennende og ganske episk, men likevel er det noe som mangler som gjør at det ikke blir en femmer. Dessuten syns jeg problemet med de siste Harry Potter-filmene er at det skjer for mye for fort, men det kan være bare meg og da. Terningkast 4!

– A Christmas Carol (Jim Carrey-versjonen)

Utrolig flott laget og med en velkjent, men uansett direkte nydelig historie var dette en finfin film. Jeg syns likevel det ble litt for mye av det gode og kunne pesonlig klart meg uten en del actionfylte sekvenser som jeg ikke føler tilførte historien noe mer enn å se flott ut, men det er så absolutt en god film. Terningkast 4!
***

Med andre ord har jeg sett litt filmer og lest litt bøker i november også, jeg får på magisk vis tid til både det og å skrive på bokprosjekter, go me! Men nå skal jeg spise frokost og så blogger jeg igjen om noen dager. Vi bables! =D