Oppsummeringsinnlegg 1B

Jeg blogget i går og hadde tenkt å blogge i morgen, men så fikk jeg lyst til å blogge i dag og dermed ble alt bytta litt om på uten at det forøvrig spiller noen som helst rolle. Uansett pleier jeg jo å starte måneden med å oppsummere litterære og filmatiske opplevelser for den foregående måneden, men det slo meg sånn nå at jeg egentlig like greit kan ta meg av det innlegget siste dagen av en måned også for det er grenser for hvor mye man rekker i løpet av et par timer og jeg betviler sterkt at jeg kommer til å se noen nye filmer eller lese ut noen uleste bøker i løpet av januars siste timer. Og derfor er jeg på plass nå 🙂 Og januar har vært en ganske fin måned både bok og filmmessig så det er jo bra og nå skal jeg like greit sette i gang.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Horns av Joe Hill

Interessant og underholdende bok med et fascinerende konsept som jeg likevel ble ganske lei av og som jeg følte at var litt vel random på den måten at det føltes alt for tilfeldig hva som skjedde. Likevel en bok med enkelte djevelsk gode elementer. Terningkast 4!

– Draum om hausten av Jon Fosse

Veldig nydelig og melankolsk skrevet med flott nynorsk, poetisk og skjønt drama som jeg likte godt. Jeg ble dog litt forvirret på slutten, men det kan være bare meg altså. Terningkast 5!

– Spanking Shakespeare av Jake Wizner

En bok jeg anmeldte her: http://akimamontgomery.blogg.no/1294957785_den_ene_grunnen_til_a.html som var underholdende skrevet og både grov og humoristisk på en fin måte, men som likevel ikke er en bok jeg føler man virkelig trenger å lese. Det man derimot trenger å lese er et dikt som er i boka som er et av de desidert mest geniale diktene jeg noen gang har lest og det har jeg tilfeldigvis postet i innlegget jeg linker til som utdrag fra boka sånn for behjelpelighets skyld liksom. Men en kul bok, absolutt. Terningkast 5!

– Kassadamer jeg har elsket av Kristian S. Hæggernes

En bok jeg lånte kun på grunn av tittelen (jeg sitter litt i kassa selv) og som var ganske fin og viser at Kristian S. Hæggernes både er flink til å skrive og til å skape sympatiske karakterer. Likevel syns jeg det ble litt vel mye orgasmesnakk (selv om det bare kan skyldes at jeg er for prippen) og at hovedpersonene til tider var litt for hetero hvis det gir mening (det er masse gutter som er kjempeopptatt av jenter der), men det er små skjær i sjøen for en bok som jo i hovedsak var en oppriktig fin leseropplevelse. Terningkast 4!

– Girl meets boy av Ali Smith

Anmeldt her: http://akimamontgomery.blogg.no/1296080854_girl_meets_boy.html og nok den desidert fineste boka jeg har lest så langt i år. Nydelig skrevet med et språk som sprudler av fantasi er dette en bok jeg så absolutt anbefaler, ikke minst fordi den forteller om homofil kjærlighet på en måte som gir meg veldig lyst til å bli lesbisk og dessuten skildrer mennesker på betagende vis. Terningkast 6!

– Orm og øgle av Joy Cowley (illustrert av Gavin Bishop)

Teknisk sett mer en bok for barn, men en veldig søt bok, veldig adorabel og sånt og fint skrevet med nydelige illuastrasjoner og to karakterer som man blir svært glad i. Terningkast 4!

– I dag er ein fin dag av Ingrid Z. Aanestad

Veldig fint skrevet nynorsk bok som skildrer hverdagslivet på en poetisk og øyeblikksmagisk måte. Blir dog ikke særlig mer enn en ganske fin bok og er fort lest og fort glemt, men likevel verdt å lese og gjør deg litt småmisunnelig på akkurat hvor dyktig noen kan være til å skildre magien i det alminnelige. Terningkast 4!

– Jeg trenger deg mer enn jeg elsker deg og jeg elsker deg så himla høyt av Gunnar Ardelius

En av de bøkene jeg på en måte kjente ganske godt før jeg leste den grunnet at jeg har hørt om den på blogger, lest utdrag, sånne ting og en bok som er virkelig fin på en ganske melankolsk og rørende måte. Tidvis er ting så fantastisk formulert at du blir litt betatt og det er ellers en sånn bok som er minimalisme på sitt beste. Terningkast 5!

FILMER

– Vals for Bashir

En veldig sterk film der det meste stemmer. Her har vi en animert dokumentar og den har et viktig tema samtidig som den har god musikk og også tar seg tid til oppriktig drømmende sekvenser som er med på å gjøre den ytterst severdig. Terningkast 5!

– Gjøkeredet

Ja da, jeg skulle ha sett denne filmen for lengst, men bedre sent enn aldri. Jack Nicholson er rå og denne filmen viser det inntil fingerspissene, samtidig som den er vellaget og har litt av det meste. Terningkast 5 (og femmeren er svært sterk)!

– Wilbur wants to kill himself

Veldig fin film, rørende, morsom og velspilt med interessante karakterer og en twist på slutten som man ikke forventer, men som i ettertid virker opplagt. Til tross for den noe ukoselige tittelen så blir man faktisk oppmuntret av denne perlen av en film og dessuten skjer mye av handlingen i et antikvariat med masse bøker, det trekker jo alltid opp. Terningkast 5!

– Kolya

Nydelig tsjekkisk film som aller mest minnet meg om “Cinema Paradiso”, noe som ikke akkurat gjør den noe mindre attraktiv. Og de to hovedrolleinnehaverne er fantastiske. Terningkast 5!

– Tangled

Fantastisk Disney-film som jeg allerede har sett to ganger og som fikk meg til å le og gråte, bli ganske betatt og ga meg den samme følelsen som da jeg var liten og så “Lille havfruen” og “Skjønnheten og Udyret”, magi på den beste Disney-måten. Anmeldt her forresten: http://akimamontgomery.blogg.no/1295795610_tangled_karoline_har_.html. Den anmeldelsen sier vel det meste 🙂 Terningkast 6!

– Trollmannens læregutt

En av de filmene som jeg ikke hadde så høye forventninger til, men som overrasket positivt. Jo da, den vinner ikke noen pris for originalitet og han som hadde hovedrollen hadde litt irriterende stemme, men det er en søt film, hyggelig og genuint underholdende og vellaget etter min mening hvert fall. Dessuten er det en sånn eventyrfilm som har masse sjarm og magi og jeg likte den. Terningkast 4!

– Heathers

Mørk ungdomskomedie fra sent åttitall som har masse sarkasme, er ubehagelig til tider på den beste måten og dessuten viser at high school-filmer kan være intelligente og velspilte samtidig. Likevel følte jeg noe manglet og den holdt ikke interessen min ved like hele tiden. Uansett vel verdt å se. Terningkast 4!

– Wendy and Lucy

En sånn stillferdig og utrolig minimalistisk film om en ung kvinne og hunden hennes der det ikke skjer så mye, men stemning og fotografi er så gjennomført fint og man ser Amerikas skyggesider på en måte som er usentimental og interessant. Føltes litt lenger enn de knapt åtti minuttene den varer og er litt vel stille til tider, men en film som man absolutt får mye ut av å se hvis man vil ha noe mer stillferdig og virkelighetsnært. Terningkast 4!

***

Så dette har vært en ganske fin start på året film og bokmessig og jeg har all tro på at 2011 kan bli et fint år rent kulturmessig sett. Jeg velger i hvert fall optimisme som vanlig =D Og nå har jeg egentlig ikke så mye annet å legge til, men jeg blogger nok igjen om noen dager og så får alle ha det supert i mellomtiden.

 

Cinema Blues-utdrag og litt bla bla bla forøvrig =D

Arg, jeg liker ikke at fine blogginnlegg (som det før dette) er ukommenterte, arg ganger arg arg arg i mente!

Ok, nå når jeg er ferdig med den teite delen av dette innlegget kan vi gå inn på de anti-teite tingene nemlig generell babling. Jeg er god på sånt. Det er søndag. Jeg liker ikke søndager for det er siste dagen før hverdagslivet igjen er på plass og dessuten dagen før mandag som er den ukedagen jeg liker minst for tiden. Blant annet gjør trening og litt annet jeg må gjøre at jeg ikke har noe tid til å spille Nintendo på mandager og det i seg selv er jo en god grunn til å være litt småskeptisk til denne ukedagen (som har det med å føles som om den kommer ekstra ofte). Men resten av uka liker jeg og særlig fredager og lørdager da alt er fint og inspirerende. Ikke minst har jeg oppriktig kino-dilla for tida og nå har jeg for eksempel sett “Tangled” i norsk versjon hele to ganger og jeg er veldig, veldig glad i den. Jeg syns den er direkte genial faktisk og magisk og vidunderlig og jeg skal gi meg før dette innlegget drukner i superlativer =D Og egentlig har jeg ikke så mye spennende å bable om før jeg igjen skal blogge på tirsdag (nesten garantert i grunnen, da er det første februar og oppsummeringsinnleggstid) så jeg tenkte at jeg kanskje kunne la meg inspirere av http://nattfallsidioti.blogspot.com/ og poste et utdrag fra det prosjektet jeg holder mest på med for tiden. Det heter Cinema Blues og handler om en syttenårig gutt ved navn Melchior Olstad (ja, jeg bruker Melchior som navn på karakterer stadig vekk) som er en sjenert fyr med få venner, men en oppriktig fascinasjon overfor film. Så treffer han tilfeldigvis den mystiske Cinema Blues (som er som en muse på en måte) og de utvikler et spesielt vennskap dem i mellom. Legg til klassevenninnen Emilie som han etter hvert også blir kjent med og du får noe som jeg i en ideell verden har et førsteutkast av innen 1. mars grunnet denne konkurransen: http://www.schibstedforlag.no/no/System/I-bokhandelen/Artikkelliste/Romankonkurranse/. Legg merke til hvordan jeg sa “en ideell verden”, jeg har nemlig bare 25 sider skrevet så langt og med andre ord mye igjen. Men jeg vurderer også å sende av gårde Nanowrimo-historien min for i fjor selv om det er et førsteutkast bare det og, men vi får se hva som skjer. Uansett har jeg jo så mange ideer til ting jeg kan skrive på at det er helt vilt, samtidig som jeg mangler tålmodighet og ikke klarer å holde meg til én ide særlig lenge om gangen (noe som sikkert vil gjøre at det tar tusen millioner år før jeg blir forfatter, men jeg har god tid. Det er når jeg blir førti jeg vil ha en skikkelig depresjon om jeg ikke har fått utgitt noe og det er nesten 15 år til 😉 I alle fall er “Cinema Blues”-konseptet ett konsept jeg virkelig har litt tro på og derfor tenkte jeg å poste dette utdraget som fungerer litt som en prolog og introduserer de personlige sangene (en viktig del av historien, “Cinema Blues” skal handle en hel del om musikk og). Og det er ganske bablete og stream-of-conscious aktig og med lange setninger og enda lengre avsnitt, men det er en grei begynnelse på noe i hvert fall og kanskje interessant nok for så vidt. God fornøyelse uansett og så avslutter jeg dette innlegget og blogger igjen på tirsdag antakelig. Og nå skal jeg nok se litt på film og nyte resten av søndagen. Vi bables!

 

 

Et lite utdrag fra “Cinema Blues”-konseptet mitt

 

Som såpebobler, flytende i et hav av toners spill kan sanger fremstå som særdeles inspirerende. En dag er du kanskje på en konsert og så er det ikke så mange der og hele stemningen blir en slags intim sfære der det føles som artisten synger kun for deg, som om hele resten av publikummet er meget forseggjorte kulisser der materialene er helt andre elementer enn pappmasjé og det like gjerne kunne vært pappmasjé likevel fordi de svinner hen, blir som skygger som glir unna deg og alt som gjelder, alt som betyr noe er det øyeblikket som du der og da deler med den eller de som står på scenen, et øyeblikk som igjen har magien til et eventyr eller en Disney-film rett før momentet der trolldommen brytes og den lenge etterlengtede lykkelige slutten kommer. Eller så er du på en annen konsert der det er haugevis med folk eller på en musikal med usedvanlig talentfulle utøvere, uansett hva så handler det hele om musikken og hvordan man av og til flyter på tonesatt magi, lar en fin tekst ta deg til en annen verden som kanskje er meget langt borte i virkeligheten, men der og da føles nær og all tvil bare er biter av et eventyr der de sakte men sikkert viskes vekk, erstattes av bare den vidunderlige trolldommen akkurat en slik sang kan bringe med seg, letter som en ballong fra en barnehånd eller en fugl fra en gren og forlater noe som allerede er glemt, tryllet bort sammen med alle former for logikk og systemer, overtatt av følelsen av å flyte, av å bo i en drøm. Og drømmen er som en danser, følger en selsom koreografi som du bare vet at du aldri vil forstå deg på, men som gir deg noe mer likevel, kanskje lykke, noe så lett og inspirerende som lykke og samtidig så vanskelig for virkeligheten er full av fallgruver og lykken balanserer til daglig på en meget tynn line mellom virkelighet og fantasi og trikset er å ha lykken mest på den realistiske siden uten å samtidig miste lykkefølelsen av den grunn, uten å være realistisk på den måten at man ser bare begrensninger, men finne perfekt harmoni. Det er vanskelig, veldig vanskelig faktisk og gjør det bare så uendelig mye mer åpenbart hvor flott det er med musikk da, noe som kan omslutte deg fullstendig sånn at du ikke tenker på realisme eller urealisme, bare nyter. Slike sanger er som påskeegg, dukker bare opp en sjelden gang i blant og er like finfint hver gang, særlig hvis en i utgangspunktet har et svært godt forhold til godteri, noe en titt og ofte gjerne har og. Slike sanger er bringebær og late sommerkvelder på verandaen, stille kvelder da man helst vil bare skrive og la ordene fortelle alt, vakre inspirerende metaforer i finfine bøker som gjør at en ønsker å sitere i vei og reflekterte luftkyss fra en duggfrisk morgendag. Og alle har en spesiell sang som er særlig spesiell, en sang som treffer dem et sted mitt i hjertet og i dypet av sjelen i tillegg og som alle andre har slike sanger et hjem. Nemlig Sangtopia.


Sangtopia var ikke noe spesielt stort land, men det var stort nok og tok igjen alt det manglet på størrelse ved å være særdeles vakkert. Om morgenen kunne en betrakte solen stige opp fra sin nattlige dvale, strekke seg og snart nok dandere himmelhavet med sitt gylne og inspirerende lys, lys som riktignok også kunne være blendende, men her fokuseres det mest på det positive. Denne solen skinte så gjerne ned på noen av Sangtopias mange åkre der korn ble dyrket til den store gullmedaljen og sikkert noen sølvmedaljer også og i tillegg var Sangtopia en verden av blomsterenger med de mest inspirerende vekster. Magnoliaer og hestehov, ville tulipaner (noe som vakte assosiasjoner til Oz for enkelte og da gjerne folk som hadde sansen for både musikaler OG popkulturelle referanser) og solsikker, rødkløver, krokus og nelliker, ville roser uten torner, forglemmegei og selvfølgelig løvetenner og det var i tillegg bare begynnelsen. Sangtopia kunne like gjerne blitt kalt Vekstopia for det blomstret som bare rakkern der, trærne danderte veiene på dekorativt vis og sommerfugler fløy fritt og nøt hele spetakkelet. Og til dels var nok grunnen til det at en ny plante dukket opp hver gang en ny sang ble sunget og med Sangtopias befolkning i høyeste grad opptatt av musikk mesteparten av tiden var det masse sang og musikk der. Melodiene klang mellom små hus som minnet en om små spanske byer der gatene var trange, men inspirerende og en kjente solen i nakken og i ansiktet og fikk fregner på nese og kinn hvis en således var disponert. Videre var det som en sitring i luften, slik at når musikken kanskje plutselig manglet så var det likevel lovnaden om at det ville dukke opp musikalske gleder før en ante det. Det var hele tiden dette budet om forventning og magi og tryggheten en kunne føle på at det var musikk mellom alle linjer og over alle tak, at musikken i bunn og grunn var det aller sikreste av alt. Eventyrlig bant musikken et nett mellom høy og lav, ung og gammel, uavhengig av hudfarge, legning og religion, bant dem alle i Sangtopia sammen i et felles nettverk og en følelse de alle delte av å være deler av et musikalsk puslespill som de nesten ikke ønsket at skulle gå opp siden det å pusle med alle bitene var så gøy. Slik var det og det fine var at alle i Sangtopia egentlig var sanger i menneskeform, sanger som en gang skulle forlate Sangtopia for et år og bruke det året til å være litt som en muse for den utvalgte personen de var sang til.

 

Det skjedde nemlig en gang i blant at en person og en sang klikket, hadde det så fint i sammen at det ble som et streif magi eller en regnbue komplett med gryter med gull etter en regntung og grå høstkveld. Og hver sang som dro til menneskenes verden fikk lov til å være en veileder og en guide for et år, få innblikk i en skjebne og dele drømmer, tanker, ord med sin person som fantes der ute; kanskje under et eiketre under et inspirerende spill over skyer, en person som ikke visste det, men snart ville oppleve sin egen personlige metamorfose i form av en sang i menneskeform som kom inn i dens liv, pratet og ble kjent med denog hjalp den videre. Da ble denne personlige sangen den som muligens hjalp deg ut av skallet du kanskje hadde lukket deg inn i, den som viste deg åpningen og kunne få klemt fingrene dine såpass langt inn at resten av åpningen sånn omtrentlig gikk av seg selv. Det var med andre ord en viktig jobb og ikke noe å skimse av, en jobb passende for kongelige og astronauter og generelt inspirerende personligheter med musikken i hjertet og drømmen om å hjelpe like i nærheten. Og en av disse sangene skulle straks dra, hadde pakket koffert og opp til flere klesskift og bøker skrevet av Sangtopias mest fascinerende forfattere, deriblant bøker med titler som ‘Noe litt merkelig vi kaller ensomhet’ eller ’10 % melankoli blant duften av vanilje’, med andre ord bøker som nok lød like filosofiske og flytende som de var. Denne sangen var en av de sangene som gjorde seg best om den var spilt på piano, men også kledde ukuleler like bra som iskrem passer å spises på varme sommerdager. Hun hadde noe flytende ved seg, noe lett, men insisterende og til og med et anstrøk av noe jazzy, en slags kul mentalitet som gjorde at teksten hennes nok var ideell å synge på utenfor en kafé mens rytmene gled mellom fortau og gatelykter og folk på gata stoppet i beundring eller generell inspirasjon, flytende de og siden sanger kan være så glidende, understrømmer og havskum og summen av talte dager, tilfeldigvis vidunderlig og deilig som en lett sommerbris på samme tid. Men det visste hun ikke, hun visste bare at hun begynte å bli klar til å dra, pakket og klar, hun visste bare at hun skulle oppleve et eventyr, et der drømmene føles et skritt nærmere og en blir del av noe mer, et eventyr som pirrer og beruser sansene, et eventyr som minner om regnbuefragmenter i taket og geniale filmer der man etterpå forlater kinosalen mens man er i transe, nærmest som om man har blitt løftet ut av realiteten og inn i noe annet. Akkurat slik var det og hun gledet seg og gruet seg samtidig, men aller mest var hun full av forventning og tenkte stadige tanker om hvor likt og ulikt alt annet Jorden ville være og hvordan hun ikke på noen måte mistenkte at mennesker overhodet hang på greip, de slo henne ikke som naturlige ‘henge på greip’-typer, selv om det der til menneskenes forsvar kan innvendes at hun ikke egentlig syntes noen hang på greip. Alt var merksnodig og fundamentalt forvirrende og en sabla miks av spørsmål; salig miks og for så vidt kanskje. Og nå ventet hun bare på øyeblikket hun ville sendes av gårde til Jorden, sitt menneske, den hun i et år skulle lære å kjenne. Hun kjente nå at hun gledet seg mer enn hun gruet seg for hun følte nemlig forventningen som kriblende og ilende samtidig og tenkte som så at inni henne bodde det tusen edderkopper som ventet på å slippe fri, en tanke som fikk henne til å vurdere å aldri spise noe mer, en tanke som igjen gikk over det øyeblikket hun så en annen sang nynne, sånt trøster. Det ville nok bli spennende og etter hvert som kvelden senket seg over Sangtopia dro hun endeligvis. Straks var en unggutt på Jorden neste stopp. Hun følte seg klar for alt.

Girl meets boy

Siden sist har jeg lest litt bøker, spilt litt Nintendo og generelt sett hatt det hyggelig og hverdagslig og livet er en fin ting for tiden. Jeg er i en sånn periode da jeg føler meg veldig tilfreds med det meste i grunnen og de siste dagene har jeg begynt å komme inn i musikalmodus igjen etter en liten pause fra sånt. Merkelig hvordan slike pauser aldri varer lenge for meg 😉 Og nå har jeg ikke så mye spennende å melde så jeg tenkte bare å anbefale en bok jeg har lest som jeg likte veldig godt. Så da kommer anmeldelsesmodusen og så avsluttes hele innlegget sånn plutselig etter det før jeg blogger igjen til helgen (mest sannsynlig på lørdag). God fornøyelse =D

Girl meets boy av Ali Smith

 

«She had the swagger of a girl. She blushed like a boy. She had a girl’s toughness. She had a boy’s gentleness. She was as meaty as a girl. She was as graceful as a boy. She was as brave and handsome and rough as a girl. She was as pretty and dainty and delicate as a boy. She turned boys heads like a girl. She turned girl’s heads like a boy. She made love like a boy. She made love like a girl. She was so boyish it was girly, so girly it was boyish, she made me want to rove the world writing our names in every tree.»

 

Jente møter gutt. Det er den samme gamle historien eller er det egentlig det.

 

«He was the most beautiful boy I had ever seen in my life. But he looked really like a girl. She was the most beautiful boy I had ever seen in my life.»

 

Dette er historien om Anthea, søsteren hennes Imogen (det er så vakre navn i denne boka) og Robin som slettes ikke er en gutt slik Anthea først tror, men en jente, uten at det spiller noen som helst rolle. Så det er en bok om homofil kjærlighet og en av de vakreste bøkene med det temaet jeg har lest. En sånn bok med nydelige setninger som smyger seg beskjedent inn i hjertet ditt og blir der. En sånn bok som gjør at du får lyst til å bli lesbisk etterpå eller i hvert fall tenker på heterofile forhold som mye mindre inspirerende. En sånn bok som man elsker, ikke på grunn av handlingen nødvendigvis, men på grunn av språket som er nydelig og fantasifullt og intenst på den mest stillferdige måten tenkelig.

 

Og jeg er så glad jeg ikke la den fra meg for i begynnelsen var jeg veldig nære å gjøre det. Ikke fordi boka var dårlig sånn sett, men språket tar litt tid å komme inn i og forfatteren Ali Smith har en ganske kreativ tilnærming til tegnsetting der det ikke skrives «» eller ? foran eller i mellom hva folk sier og der paranteser kommer litt sånn plutselig på en. Og jeg er dårlig på å forklare, men oppsett og slikt føltes litt uvant og rart og det hang jeg meg opp i litt i begynnelsen. Men så begynte det å flyte. For det er en sånn bok som er veldig berusende, etter hvert er det som om alt flyter sammen, blir en helhet malt med akvarellfarger, alt blir vakkert og malerisk og ordene er tryllestøv og eventyr, alt på samme tid. Og aller mest er det bare herlig.

 

«Girl meets boy» er boka Ali Smith skrev til et prosjekt der man skulle ta utgangspunktet i en myte og dikte ut fra det og hun har tatt utgangspunktet i en myte om noen som het Iphis (som jeg ikke har tenkt å gjenfortelle her, men som er ganske så interessant) fra Ovids «Metamorfoser» og så gitt det sin moderne vri og resultatet har blitt veldig inspirerende. Og det handler om Anthea og Robin og deres kjærlighet og har blant annet den fineste sexscenen jeg tror jeg har lest noensinne (ikke at jeg har lest så mange sexscener for den saks skyld, men likevel). Samtidig handler det like mye om Antheas søster Imogen som først sjokkeres av det homofile forholdet, men så lærer å se skjønnheten i det og akseptere søsteren sin sitt valg fullt og helt og hun er på mange måter den karakteren det er lettest å kjenne seg igjen i. Og grunnen til det er at hun, Imogen, er personen som opplever den store utviklingen i boka sånn jeg ser det, hun som forandrer seg og sitt syn på ting, hun som skifter retning. Vi er alle i en evig metamorfose og det er der vi kan se oss selv i Imogen. Og det er en stund Imogen ikke er sikker på hva som er det rette ordet for hva Robin er (om det er «gay» eller «homosexual» eller hva) og dette kulminerer i en fantastisk scene, nemlig denne:

 

«Tell me what it is, I say.
It’s water, Robin Goodman says.
No, I say. I mean, what’s the correct word for it, I mean, for you? I need to know it. I need to know the proper word.
She looks at me for a long time. I can feel her looking right through my drunkness. Then, when she speaks, it is as if the whole look of her speaks.
The proper word for me, Robin Goodman says, is me.»

 

Jeg elsker det, det er så sant. Det bare viser så inderlig godt hvordan seksualitet bare er en del av deg, ikke noe som definerer deg og jeg elsker at en bok kan vise dette så klart i en scene som setter fotspor i hjertet så vel som i sjela og får deg til å smile med tårer i øynene fordi det er så nydelig formulert.

 

Ellers har boka masse popkulturelle referanser til ting som for eksempel Spice Girls, Buffy og Pirates of the Caribbean, den er bare 160 sider lang og lett å lese (hvis formatet virker rart i begynnelsen så fortsett, du kommer inn i det og denne boka er så til de grader verdt det) og den har karakterer man blir virkelig godt kjent med og glad i og et språk som gjør at jeg så definitivt må få lest mye av Ali Smith fremover.

 

Så ja, dette er en fantastisk bok som fortjener terningkast 6 og som jeg anbefaler på det sterkeste. Og nå skal jeg avslutte med et siste lite utdrag:

 

«The second-hand bookshop used to be a church. Now it was a church for books. But there were only so many copies of other people’s given-away books that you could thumb through without getting a bit nauseous. Like that poem I knew, about how you sit and read your way through a book then close the book and put it on the shelf, and maybe, life being so short, you’ll die before you ever open that book again and its pages, the single pages, shut in the book on the shelf, will maybe never see light again, which is why I had to leave the shop, because the man who owned it was looking at me oddly, because I was doing the thing I find myself doing in all bookshops because of that maddening poem, taking a book off a shelf and fanning it open so that each page sees some light, then putting it back on, then taking the next one along off and doing the same, which is very time-consuming, though they don’t seem to mind as much in second-hand shops as they do in Borders and Waterstones etc, where they tend not to like it if you bend or break the spines on new books.»


Tangled (Karoline har sett Disney-film, elsket den og har blant annet 10 gode grunner til dette) =D

Jeg prøver å skrive for tiden, prøver og av og til går det, av og til ikke. Og så drømmer jeg bort og prokrastinerer og alt sammen, men i bunnen av alt ligger ord for hele meg er ord og jeg leser mye for tiden og jeg føler egentlig at jeg tross alt er i en ganske inspirert periode uansett. Og livet er livet og Nintendo er like gøy og denne helgen hadde jeg egentlig ingen planer, men i går var jeg både på biblioteket og på kino.

Det var nemmelig førpremiere på “Tangled” (norsk versjon, “To på rømmen”, jeg bruker den engelske tittelen uansett) og da bare måtte jeg dra dit for jeg elsker denne filmen (jeg visste på en måte at jeg ville elske den lenge før jeg så den). Jeg har elsket den i flere måneder, telt ned dager, uker, måneder, latt tanken på det hele være som et forførende stoff som jeg har tyllet meg inn i. Og nå: muligheten til å se den og som tenkt så gjort, noe som kulminerte i en kinosal med massevis av småbarnsfamilier og noen få tenåringer. Og så meg da, 25 år og like barnslig lykkelig som seksåringene, helt oppe i himmelen mens mørket senket seg og Disney-logoen dukka opp og magien tok til. Og nå elsker jeg “Tangled” enda mer!

TANGLED (10 GRUNNER TIL AT DENNE FILMEN VAR <3 I TILFELDIG REKKEFØLGE)

1) Animasjonen (http://www.imdb.com/title/tt0398286/mediaindex?page=2)

Hvis man følger linken kan man se stilbilder fra filmen og de burde jo vise klart og tydelig at animasjonen er fantastisk. Det er så fargerikt og inspirerende at en blir rent fortryllet og man blir bare “ja, dette er sånn en Disney-film skal være” og ja, jeg liker egentlig tegnet film bedre enn dataanimert film, men jeg liker dataanimeringen her altså, den er virkelig flott. Det eneste jeg kan kommentere på er at jeg også her syntes 3D-brillene var totalt unødvendige i lengden og at fargene hvert fall i begynnelsen var skarpere uten 3D-briller på, men det kan også være bare meg). Og se http://www.youtube.com/watch?v=qFrT56swAds, den traileren viser videre hvordan animasjonen er herlig, det er helt skjønt å se på, virkelig fortryllende. I tillegg viser traileren dette:

2) Dubbingen

Jeg har vært relativt anti-dubbing i en del år nå. Dette gjelder hovedsaklig hvis det er levende mennesker (selv om å titte mye på Disney Channel har gjort at jeg takler det bedre), men også animerte filmer pleier jeg å foretrekke på originalspråket (unntaket er animasjonsfilmer fra nittitallet som jeg så først på norsk uansett). Samtidig har jeg en sånn greie med at jeg vil like Disney-filmer på flere språk enn et, noe som er grunnen til at jeg uansett hadde tenkt å se “Tangled” i norsk versjon før jeg så den på engelsk. Like fullt var jeg småbekymret da jeg satt i salen siden jeg allerede har lyttet til sangene og sett klipp på engelsk massevis. Men bekymringen var unødvendig. Dubbingen her var nemlig fantastisk. For det første har skuespillerne veldig lik stemme som i de engelske klippene jeg har sett, men forbi det så var det så sterk kvalitet på det hele. Sangene var fantastisk oversatt til norsk, stemmegiverne hadde herlige stemmer å lytte til (det eneste som mangla var Helge Jordal i en sentral rolle, alt ellers var perfekt) og jeg syntes det rett og slett var flott. Og min hypotese om at filmer alltid er best på originalspråket gjør jo at jeg gleder meg enda mer til jeg skal få sett “Tangled” på engelsk for hvis det liksom er terningkast 6 på norsk, tenk deg da hvor episk det vil være på engelsk, det vil sprenge skalaen 😉

3) Musikken

Jeg ELSKER musikken i denne filmen. Elsker på samme måte som musikken i “Den lille havfruen” og “Skjønnheten og Udyret”, elsker på den måten at jeg har hatt denne sangen: http://www.youtube.com/watch?v=EGdgThuQ8e0&feature=related på hjernen i over en måned (sikkert litt inspirert av at jeg liker å si uttrykket “jeg trenger et liv” og kanskje kjenner meg litt igjen, men og fordi den generelt er vakkerhet deluxe) og syns denne duetten: http://www.youtube.com/watch?v=lMcclaSefrg&feature=related er den vakreste Disney-duetten siden “A whole new world” (dessuten minner scenen meg om “Kiss the girl”-scenen i “Den lille havfruen” og er ikke det et pluss så vet ikke jeg). Og jeg elsker ikke musikken noe mindre nå etter at jeg har sett filmen. Og “Prinsessen og frosken” var fin for så vidt, men denne filmen og musikken i den er ti tusen ganger bedre. Dessuten har jeg funnet ut at jeg forguder Alan Menken (som har laget musikken til denne filmen OG “Skjønnheten og Udyret” OG “Den lille havfruen”), han må være guddommelig eller noe sånt, seriøst hvis livet mitt hadde vært en film skulle han ideelt sett laget musikken =D “Tangled” har et ekstremt nydelig soundtrack som jeg på ett eller annet tidspunkt må få kjøpt tenker jeg og jeg syns det er vidunderlig inspirerende å lytte til.

4) Rapunzel

Karakteren Rapunzel er herved min nye favoritt blant Disney-figurer. Før var Belle favoritten, men Rapunzel er enda bedre for hun leser hun og, men i tillegg er hun kul og tøff, utrolig søt (minner meg om Ariel en hel del faktisk) og hun er i tillegg en Disney-figur det er utrolig lett å kjenne seg igjen i. Se her for eksempel: http://www.youtube.com/watch?v=kotWRUeLxEQ&feature=more_related,  det viser jo at hun er ganske episk og i tillegg har hun en scene rett etter at hun har dratt fra tårnet der hun veksler mellom “jippi, jeg er fri fra tårnet der jeg har levd hele livet mitt” og “å, jeg er verdens verste datter, mamma vil aldri tilgi meg for at jeg drar” en liten stund og det er dårlig forklart, men slike vekslende følelser angående ting har vi jo alle hatt til tider. Også liker hun synging og tegning og lesing og masse annet gøy og har fin stemme og det er i det hele tatt mange grunner til at hun nå er min nye favoritt blant Disney-figurer. Dessuten har hun magisk hår som kan lege folk og som lyser når hun synger, det er jo genialt!

5) Flynn Rider

Og så har vi en rå helt i Flynn Rider som er en karakter man også blir veldig glad i. Se: http://www.youtube.com/watch?v=7–2ej2A-Vo&feature=channel! Han er råkul og utrolig kjekk og flott og fabelaktig (jeg er litt betatt av ham i grunnen), men han er også morsom, har litt uflaks til tider som er gøy å se på, han har et flott navn (spoiler: Flynn Rider er et pseudonym, men det er jo et flott navn det og), han utvikler seg gjennom historien fra en tyv med for sterk tro på seg selv til en ekte helt og han er gatesmart på samme måte som for eksempel Aladdin. Dessuten er det et sted i filmen der han nettopp har funnet ut at Rapunzels hår er magisk der hun nettopp har helet et sår i håndflaten hans med håret sitt og han etterpå spør om han vil få superkrefter nå. Dvs. han ville definitivt vært fan av superhelter og sånn hvis han hadde eksistert i vår verden og på denne tida. Det er jo kult 😉

6) Maximus og Pascal

Maximus er hesten som i begynnelsen er Flynn Riders verste fiende, men etter hvert utvikler et bedre forhold til Flynn for å si det sånn og byr ellers på en del av filmens artigste øyeblikk. Man kan bli bedre kjent med Maximus her: http://www.youtube.com/watch?v=-5JNIV09jy4&feature=channel og han er jo flott. Dessuten minner han meg om hesten i Disneys “Ringeren fra Notre Dame” litt og det er jo gøy! Og så har vi Pascal (som er et flott navn forresten) som er Rapunzels kameleonkjæledyr og som blir introdusert her: http://www.youtube.com/watch?v=sZ_mVjtQ-j8&feature=channel og som må være en av de søteste animerte sidekicksene ever (en av de søteste figurene ever generelt). Han ga meg for eksempel veldig lyst på en kjæledyrkameleon og ellers så er han bare så genial med sin smarthet (som når han kamuflerer seg ved blomsterpotta), sin mistenksomhet, sin sjarm generelt og nevnte jeg at han er adorabel for det er han til de grader. Han er så søt at han alene er verdt billetten i seg selv.

7) Mother Gothel

Her: http://www.youtube.com/watch?v=1-QpUKOjTTc&feature=related introduseres Mother Gothel og som man kan se er utseendet hennes i seg selv grunn nok til å digge henne. Hun ser nemlig ut som om man skulle animert Cher i Tim Burton-stil og det er jo ganske episk! Videre er hun selvopptatt, ond og veldig opptatt av å holde seg ung (uten å trene for det eller spise sunt, hun foretrekker magiske virkemidler i stedet) og både på engelsk og på norsk har hun rå stemme (veldig Broadway-musikalaktig på en måte jeg selvsagt liker). Hun har også en slem sans for humor og er den koselige mennesketypen som liksom ville sagt noe positivt til deg på en sånn måte at du hadde gått rundt og følt deg helt teit etterpå, virkelig hyggelig å ha med å gjøre med andre ord. Og jeg digger henne, jeg syns nå at dette må være en av Disneys beste skurker og på toppen av det hele er jo sangen hennes, som man kan høre her: http://www.youtube.com/watch?v=eBGZrm3dcf0, veldig flott. Samtidig så er hun jo oppriktig glad i Rapunzel, hun er bare mer glad i makt og sånt så man føler litt med henne uansett hvor ond og fæl hun er. Men med det sagt setter man veldig pris på at hun ikke er sin mor etter å ha sett filmen likevel 😉

8) Enhjørninger i tre

I “Tangled” så er det en restaurant kalt “The snuggly duckling” (eller “Den trygge Andungen” på norsk) som er ganske ukoselig ved første øyekast, men viser seg å være veldig koselig under overflaten og der er det en sang om drømmene til de som er på denne restauranten og under den kommer det frem at en av folka der lager miniatyrenhjørninger i tre. Videre kommentarer er overflødig med andre ord, enhjørninger i miniatyr er så episk at det absolutt er en god grunn til å se filmen.

9) Humoren

Dette er en av Disneys morsomste filmer, det er åpenbart. Her snakker vi humor av samme kaliber som i “Et kongerike for en lama” og Dreamworks “Road to Eldorado” og sistnevnte særlig var en film denne filmen minnet meg en del om (noe som er bra). Man ler høyt flere steder og humoren er i tillegg humor som kan appellere like godt til barn som voksne, noe som for eksempel Pixar er meget gode på.

10) Historien

Historien i filmen er jo ganske forutsigbar, men det gjør ingen verdens ting for den er flott og eventyrlig og veldig klassisk Disney på en måte som jeg syns er herlig, samtidig som den også har sider ved seg som gjør at det blir alt annet enn overfladisk. Så ja, denne filmen har masse, masse fint ved seg historiemessig sett!
***

Det er med andre ord mye å like i denne filmen og jeg kunne trukket frem håret til Rapunzel som en episk ting, tekstene på sangene, jeg kunnne egentlig bablet i vei i timesvis for jeg elsket denne filmen. Det er definitivt den fineste filmen jeg har sett så langt i år og jeg gir den selvfølgelig terningkast 6! Videre syns jeg at Oscar-komiteen burde anerkjenne animasjonsfilmer mer og gi prisen “Best Movie” til “Toy Story 3” og prisen beste animasjonsfilm til “Tangled” og nå gleder jeg meg allerede til å se “Tangled” igjen for det skal jeg definitivt. Den er en magisk opplevelse, eksepsjonelt fabelaktig!!! =D <3

Men nå har jeg bablet lenge nok for i dag så nå er det nok på tide å lese eller sjekke andre nettsteder eller spille mer Nintendo. Vi bables 🙂

 

Bla bla bla, litt generell babling om planer og ymse annet =D

Uff, blogg som jeg forsømmer deg (eller det er jo ikke helt sant for jeg skreiv et blogginnlegg i forigårs, posta det til og med og så sletta jeg det ti minutter senere fordi jeg plutselig kom i det veldig kritiske hjørnet, men det gjelder vel egentlig ikke) og jeg har ikke noen unnskyldning en gang. Jeg har ikke et liv i spesielt stor grad så jeg kan ikke skylde på det. Jeg jobber, jeg trener to ganger i uka, jeg går på biblioteket i ny og ne og jeg leser i vei (for øyeblikket er det “Girl meets boy” av Ali Smith som det går i), så livet mitt er omtrent det samme som det har vært lenge og like fullt nedprioriterer jeg blogging for tida. Skal skjerpe meg fremover, målet mitt er å blogge to til tre ganger i uka. Det fine er at siden det er fem dager siden sist jeg blogga så fikk innlegget før dette masse kommentarer og sånt er <3 Jeg er alt for glad i kommentarer 😉

Anyway, noe som har skjedd er at det for faren min ikke er noe stress med å få levert tilbake Nintendo Wii til ham for han spiller aldri uansett. Dette resulterer i at jeg har spillemuligheter veldig mye og særlig nå når broren min har dratt i militæret(!) og tven altså er ledig for spilling hele tida når jeg er hjemme. Noe som forøvrig er farlig siden både “Epic Mickey”, “Donkey Kong Country Returns” og “De Blob” er særdeles fengende og lett kan kapre oppmerksomheten min i både to og tre timer (noe som gjør at jeg følgelig aldri skal ta sjansen på å spille før jobb), men det er vel for så vidt greit, uansett er Nintendo vidunderlig (selv om min sans for Nintendo gjør at jeg omtrent ikke tar sjansen på å gå på større Narvesen-filialer siden faren for da å bruke 100 kr på Nintendo-blad er overhengende og jeg virkelig ikke trenger å bruke opp massevis av penger på noe så unødvendig som blader). Nei, skal man bruke penger er nok det smarteste å bruke det på bøker, filmer, teater og kino og de to sistnevnte står faktisk på timeplanen massevis framover.

Planen er å se førpremiere på “Tangled” (norsk versjon) i morgen (fant ut om det i stad, ble ekstatisk) for eksempel og det blir herlig <3 Og ideen min var jo å se den på norsk på premieren og engelsk dagen etter, men dette er enda bedre (og grunnen til at jeg vil se den på norsk først er rett og slett det at hvis jeg ser den først på engelsk så vil jeg ikke takle å se den med norske stemmer siden, men jeg vil uansett takle å se den med engelske stemmer og dermed er det best å se den på norsk først for da vil jeg alltid takle den på to språk). Så skal jeg definitivt få sett “Burlesque” på premieren neste fredag og ukene etter er målet å få sett “Tangled” på engelsk og “Black Swan” (om det skjer samme helg eller to uker etter hverandre vil vise seg, uansett er jeg veldig i kinomodus nå). Og så har jeg endeligvis fått tak i billetter så jeg og moren min skal se “We will rock you” på Folketeateret tolvte februar så det er jo ingen grunn til at tida fremover ikke skulle ende opp med å bli ganske fin arrangementsmessig sett. Og det er kanskje altså litt mindre teater på timeplanen, men det er der så det er jo bra. Å finne på ting er bra 🙂

Så i grunnen er kanskje livet mitt ganske hverdagslig for tiden, men jeg har det mye gøy og føler meg genial i tide og utide og det er flott. Og nå tenkte jeg å ikke bable så mye mer for jeg har ikke så mye fornuftig å si, men jeg kan jo enkelt og greit bare avslutte dette bablende innlegget her med et lite dikt jeg skrev for ikke så lenge siden og så blogger jeg nok igjen på søndag siden jeg garantert vil ha mye på hjertet etter å ha sett “Tangled” =D C you later, alligator!!!

Anatomy of a snow flake

hvis jeg bare leter lenge nok
vil jeg kanskje finne en klone av deg,
en som er helt lik deg utenpå og inni,
som smaker likt, lukter likt, tenker likt

merke meg proporsjonene,
kjenne med alle sanser at du er funnet

for du er ikke kald og smelter ikke inn i huden min
når du treffer en bar håndflate,
den jeg strekker ut når hele verden er pakket inn i desember

og det gjelder bare å tro og å håpe,
samtidig telle snøflak

“Totally Fucked” tegneseriedingsinnlegg

Heisann, lesere, god dag! Jeg leser for tida på “Kassadamer jeg har elsket” av Kristian S. Hæggernes (holdt egentlig på med en annen bok som jeg greide å miste, men får man ikke lest på en ting leser man bare i vei på noe annet, null problem) og den er herlig (skjønt det at jeg personlig ofte sitter i kassa på butikken der jeg jobber kan ha noe med det å gjøre) og veksler ellers mellom filmtitting og internett, nintendo og skriverier i en slags fornøyelig blanding og det er fint. Uansett tenkte jeg å bruke dette innlegget til å glede en venninne av meg som av en eller annen grunn syns omtrent alle innleggene mine er for lange (pussig, jeg er jo såå kortfattet) og bruke mesteparten av dette innlegget på en slags tegneserieaktig dings jeg har laget siden jeg ganske ofte føler for å finne på noe kreativt. Dessuten gjenspeiles det at jeg liker å tegne alt for lite i innleggene mine.

Greia er nemlig den at jeg er bittelittegrann glad i en musikal ved navn “Spring Awakening” (noe som forøvrig er en grov underdrivelse siden mitt forhold til denne musikalen har vært på det verste obsessestadiet i over halvannet år nå) og etter hvert har det blitt mer og mer åpenbart for meg at denne musikalen gjør noe med meg og da sikter jeg særlig til sangen “Totally Fucked” som alltid gir meg masse energi og strålende humør. Og det gikk opp for meg at det nok hadde vært litt interessant å studere meg i møte med sangen “Totally Fucked” siden jeg blir helt sånn hopper og danser i stolen, headbanger, spiller luftgitar, du veit hele pakka når jeg lytter til den sangen og inspirert av det lagde jeg en tegneserie en gang i desember. Så har jeg hatt mål om å tegne denne tegneserien på nytt med skrift som er fysisk mulig å lese og der alt ikke åpenbart er tegnet ned på en t-banetur eller to og i går fikk jeg ordna sammen det og kan dermed by på en episk og storslått (her slår vi vidt og bredt om oss med superlativer) tegning av meg selv i møte med sangen “Totally Fucked” som sikkert vil være totally engasjerende fra ende til annen. Og med det vil jeg bare oppfordre alle til å følge denne linken: http://www.youtube.com/watch?v=wS7q1T36t6w eller denne: Duncan Sheik ? Spring Awakening og lytte i vei mens dere titter på dette:

Og ja, proporsjoner er ikke min sterke side og det er langt i fra perfekt, men det er jo litt kreativt og sjarmerende da og jeg er allerede storfan av Dr. Eitstein Tiks som er den som liksom har gjort studien (hvert fall i tegneserieland). Ja, det var egentlig alt, et litt random og forhåpentligvis fornøyelig blogginnlegg på en søndag og så blogger jeg igjen om noen dager og håper alle har det utmerket i mellomtiden =D

Blablablablablablablablablablablablablabla! (dette gir totally mening om dere lytter til sangen) <3

Den ene grunnen til at jeg kjøpte boka “Spanking Shakespeare” og små sukk over å legge fra seg ting på et “lurt” sted ;)

Siden sist har det skjedd en irriterende ting. Jeg leste på den fantastiske grafiske romanen “Jimmy Corrigan” og hadde kommet nesten halvveis da jeg la den på et lurt sted enten på t-banen til jobb eller på veien til jobb fra t-banen eller i en handlevogn på Meny, uansett hva jeg gjorde så var boka søkkborte da jeg så etter den i pausen. Og jeg har allerede gitt opp håpet om å plutselig finne den igjen, særlig fordi jeg ikke hadde merka den eller noe sånt, jeg gidder ikke å kjøpe den samme boka to ganger og løsningen min da er å begynne å lese på noe annet og så låne den på biblioteket om noen måneder eller noe sånt. Med andre ord er jeg løsningsorientert 🙂 Det mest irriterende ved det (bortsett fra at det alltid er synd å miste ting (som bøker man alt har blitt veldig glad i og allerede hadde begynt å planlegge framtidig blogging om)) er egentlig det at jeg er hos faren min nå og ikke har noen bøker her, noe som innebærer at jeg ikke har noe å lese på i pausen på jobb i morgen. Ergo kommer jeg til å dø av kjedsomhet…Ja ja, jeg finner vel på noe. Man kan spille nintendo DS (jeg har forresten rundet det tredje Professor Layton-spillet nå, men skal finne fler ting der og sånt efter planen), skrive, tegne figurer, kjøpe avis rett før jobb, det burde følgelig gå greit. Det som er fint er at jeg har maaaasse lesestoff hjemme så det finnes i det minste alltids alternativer. Like fullt, jeg liker ikke å miste ting, det burde være umulig 😉

Angående bøker så tenkte jeg å bable litt kort om en annen bok her, nemlig en bok ved navn “Spanking Shakespeare” av Jake Wizner som jeg nylig leste ut. Og egentlig hadde jeg skrevet en lang anmeldelse, men jeg føler egentlig for å fortone meg i korthet og heller ha et veldig langt (men episk) utdrag fra boka til slutt. Synopsiset er som følger:

Spanking Shakespeare av Jake Wizner handler om 17årige Shakespeare Shapiro som er forbannet med et fornavn som aller mest er flaut å ha, to forskrudde foreldre, en lillebror som er mer populær enn ham og allerede har dame og hele pakka og et liv fulgt av en masse uflaks. Det er i hvert fall det Shakespeare mener om det og dette takler han ved å skrive siden dette er den ene tingen han føler at han takler. Og i boka følger vi Shakespeare gjennom hans siste år på High School og i tillegg er boka krydret med Shakespeares skriverier.

 

Med andre ord er ikke temaet det mest originale i verden og mens boka er full av sjarm og humor og artigheter blir den litt for lik mange litt edgy tenåringsfilmer og andre ungdomsbøker til å virkelig gjøre noe sterkt inntrykk på meg. Likevel er den meget engasjerende hele veien så det er jo fint 😉

Men sannheten er jo at jeg upedagogisk nok ikke har tenkt å anbefale folk å kjøpe denne boka. I stedet vil jeg oppfordre folk til å følge denne linken: http://www.amazon.com/Spanking-Shakespeare-Jake-Wizner/dp/0375855947/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1294955947&sr=8-1 for på Amazons nettsider har de tilfeldigvis muligheten til å lese utdrag fra bøker i enkelte tilfeller. Og med boka “Spanking Shakespeare” har man tilfeldigvis sjansen til å lese noe som må være minst en tredjedel av boka via denne funksjonen og da får man et veldig inntrykk av om dette er en bok som passer for deg eller ei. For min del fant jeg ut om “Spanking Shakespeare” i 2009 en gang og så leste jeg det utdraget mange ganger og syntes det var fengende, men det var bare en grunn til at jeg faktisk kjøpte boka omsider og det var et dikt som bokas hovedperson skriver til ei jente han er litt betatt av. Dette diktet er grovt, intellektuelt og dritmorsomt samtidig og er alene grunnen til at boka får en femmer i stedet for en firer og det diktet tenkte jeg å poste her som et utdrag fra boka liksom og så kan jo dere, kjære lesere, selv komme frem til om dere vil gjøre mulighet a) kjøpe boka og ha den i bokhylla, b) bare lese utdraget mange ganger og tenke at det holder, c) gjøre noe annet og så vet dere i hvert fall hvor høy grad av episkhet boka når i sine mest lyse øyeblikk.Så her er det poetiske utdraget fra “Spanking Shakespeare”, et ekstremt genialt dikt:

This poem, I do hope, is not an intrusion

I mean it to please, not disillusion

I know of your deep love for literature

so forgive me for being a bit immature

 

We can start way, way back with the epic bard Homer

who wrote about Helen while nursing a boner

And even though Homer was totally blind,

he was blessed with something beyond a sharp mind

 

Shakespeare (the first) while writing King Lear

got totally hammered guzzling beer

And in between poems, word has it that Keats

liked to cavirt betwixt oft-soiled sheets

 

Milton himself was a miserable louse

whose favorite hobby was to egg Shakespeare’s house

And with whom did Miton engage in this fun,

sometimes Ben Johnson, sometimes John Donne

 

Dante’s Infernohoused souls hot and sweaty,

but his own hell was worse after too much spaghetti

Every great writer needs inspiration,

Dante’s came from acute constipation

 

Not many folks know that George Bernard Shaw

could often be found wearing a bra

And rumor has it that E. Allan Poe

took a trip out to Walden to visit Thoreau

 

Emerson looked on norms with defiance

while alone in his room he pursued self-reliance

And many years later, there followed Ayn Rand

who did more than just write with that self-absorbed hand

 

I don’t know much philosophy, but I know that Descartes

was renowned in his day for the way he could fart

But even Descartes was not nearly as smelly

as that malodorous scoundrel Percy Bysshe Shelly

 

I heard a recording of the brilliant James Joyce,

did you know that the man had a real girly voice?

But Melville was manly, his neck was real thick,

he had hair on his back, and of course Moby-Dick

 

In her great depression, Sylvia Plath

neglected to take either shower or bath

And while Spencer revised his great Faerie Queene

he failed to maintain good oral hygiene

 

Dorothy Parker caused quite a stir

when her agent came over looking for her

«Go away» she called out, «I’m fucking busy

and vice versa,» she moaned in a delirious tizzy

 

I thought I might take some time to peruse

a few books that were written by my fellow jews

I knew after reading Portnoy’s Complaint,

Roth may be a jew, but kosher he ain’t

 

And what about Isaac Bashevis Singer?

He didn’t eat pork, but he sure was a swinger

As a young man of twenty he shunned other jews

and partied all night with his man Langston Hughes

 

Winter nights in New Hampshire you could find Robert Frost

at the local saloon, where he liked getting sauced

And in his spare time, old Joseph Heller

liked making up jokes about Helen Keller

 

Not many folks knew that the great Norman Mailer

grew up in Kentucky in the back of å trailer

And while in Connecticut touring Mark Twain’s

I looked in his closet, saw handcuffs and chains

 

Take pity, Celeste, on a struggling bard

My mind might be soft, but my pencil is hard

My pen has been leaking all over my hand

Please be my paper; that would be grand


Yay, diggbart dikt deluxe ass, sånt liker jeg =D Og det var all bloggingen i denne omgang, men jeg kommer sterkt tilbake så det er bare å glede seg =D Bables!

Om nøytralitet, Lady Gaga og karolinske tankespill (dvs. jeg tenker alt for mye og er for bablete, håper det går bra)

Kjære leser, siden sist jeg blogga har det skjedd meget lite av interesse utenom at jeg har blogget om Sara Bareilles nyeste cd, noe som ikke interesserte mange i det hele tatt og at jeg har blitt litt forkjøla og leser en veldig genial bok og endeligvis har fått sett filmen “Gjøkeredet” (Jack Nicholson er genial) og ikke så mye mer. Og så hadde jeg fritidsproblemer deluxe i går kveld og endte opp med å skrive en laaang tekst om mine tanker om nøytralitet og Lady Gaga og ymse annet som jeg posta på Facebook og nå skal poste her. Og da er det ikke noe mer jeg skal nevne siden de greiene jeg nå skal poste her er alt for langt i seg selv. Men god fornøyelse og ja, jeg tenker aldeles for mye! Dessuten er jeg kanskje ganske personlig her, men det er sikkert greit og ingen skal påstå at jeg ikke er reflektert i hvert fall 😉

 

Om nøytralitet, Lady Gaga og karolinske tankespill 😉

Innrømmelse: jeg liker å være nøytral til ting. Å ikke sette meg ordentlig inn i ting sånn at jeg slipper å ha en formening om noe. Og vi har for eksempel Knausgård. Det jeg har påstått som grunn til at jeg ikke har lest bøkene hans er at de er for populære og at jeg syns det å lese en mann skrive om sitt hverdagslige liv høres totalt uinteressant ut, det er jo mer et tema for en blogg. Og disse tingene stemmer for så vidt, men i nesten større grad egentlig handler det om at jeg er redd. For hvis jeg liker bøkene hans så føler jeg at ingen vil ta det alvorlig at jeg liker dem siden de er så populære, da tenker jeg at folk vil tenke at jeg liker dem bare fordi jeg må like dem liksom. Og om jeg leser dem og ikke liker dem så vil jeg føle meg dum fordi så mange liker dem, da vil jeg tenke at jeg selv tydeligvis ikke er smart nok. Og det er samme greia som har skremt meg fra å lese klassikere for hva om jeg finner dem totalt uinteressante, da er det nok jeg som er idiot siden det er så mange som elsker dem. Som dere skjønner så bekymrer jeg meg for mye for hva hadde det egentlig spillt for rolle hva andre hadde ment. Antakelig hadde de ikke ment noe som helst og likevel så bekymrer jeg meg. Og vi har for eksempel fenomenet «Twilight». Jeg har lest en bok og sett en film og syns boka var grei nok (jeg leste den lenge før hypen starta i Norge bare så det er sagt) og at filmen var enormt klisjéfylt, men jeg har ikke egentlig satt meg inn i det. Jeg har bare liksom tenkt at vampyrer skal være som i Buffy fremfor å glitre, men også her handler det litt om den samme bekymringen. For det er så mange på nettet jeg virkelig respekterer meningen til som oppriktig misliker «Twilight» at jeg ikke har lyst til å lese bøkene og risikere å like dem, hvor overfladisk det enn lyder. Og i og med at den personen jeg kjenner som virkelig liker «Twilight» er venninna mi som ellers hater å lese og liker helt andre ting enn meg så virker det på en måte som en bekreftelse på at «Twilight» ikke ville falle helt i smak hos meg. På samme tid får det henne til å lese, en person som ikke leser. Uansett hva man mener om «Twilight» må jo det bety at bøkene er fengende skrevet og alt skal ikke være fantastisk kvalitet og man skal heller ikke dømme ting før man gir det et oppriktig forsøk. Og en av de sangene jeg er desidert mest glad i er Shaggys «It wasn’t me», sånn i tillegg til at jeg leser «Se og hør» hver uke så det blir så feil av meg om jeg sitter på min høye hest metaforisk sett og føler meg mer kultivert. Jeg liker bare andre ting, det er alt.

 

Og i det siste har jeg mer og mer innsett at dette med å være nøytral til ting ikke fungerer så bra som det gjorde før. Jeg mener ikke at jeg nødvendigvis føler at jeg må lese Knausgård og Twilight med en gang av den grunn og man trenger ikke sette seg inn i alt, men å la være å lese noe eller se noe eller liknende for å unngå å risikere å enten like eller mislike det er mest teit og en idiotisk ting å bekymre seg for siden man alltid vil være uenig med noen om noe, samtidig som man vil være enig med dem om andre ting og vi har for eksempel «Moby Dick». I årevis hadde jeg lyst til å lese denne boka fordi den tross alt hørtes veldig fascinerende ut og jeg hadde på følelsen at jeg ville like den når jeg bare kom ordentlig inn i den. Samtidig var den veldig tykk og selv om jeg leser mye så leser jeg ikke like fort som jeg pleide og er av den grunn litt hesiterende når det er snakk om mursteinbøker. Men i september i 2010 fikk jeg endelig ræva i gir og endte opp med en stor leseopplevelse. Ja, den var for detaljert (om for eksempel hvalers anatomi) og kunne vært minst 200 sider kortere uten å miste så mye, men samtidig var de siste 30 sidene så enormt spennende at de alene var verdt å lese boka og den er faktisk mye mer lettlest enn den ser ut, i tillegg til å ha karakterer som oppriktig engasjerer leseren. Og jeg endte opp med å gi den terningkast 4 og det er jo ganske bra. Og jeg hadde likt den like godt uansett og det bare viser at andres meninger ikke betyr noe om du ikke lar dem bety noe. Dessuten er de fleste tingene en bekymrer seg for bare oppe i hodet ens uansett.

 

Og dette bringer meg inn på temaet Lady Gaga. Jeg har også her valgt nøytraliteten og ville vel fortsatt med det om ikke en jeg kjenner hadde skrevet om en konsert med henne på bloggen sin, noe som fikk meg til å prøve å evaluere mitt syn på Lady Gaga. Og jeg fant fort ut at det største problemet mitt med Lady Gaga er at jeg syns det blir så mye staffasje og kjøttkjoler i Se og Hør og sånt at man glemmer musikken. Det er litt som med Michael Jackson. Nå liker jeg musikken hans. Den er ikke det jeg lytter mest til eller noe, men nå er det musikken og dansen jeg tenker på først når jeg tenker på Michael Jackson. Da han levde var det nesa, rettsaker, masker, alt mulig annet og jeg glemte nesten at musikken hans var genuint fengende og at han var en ekstremt talentfull artist fordi det ble så mye utenom musikken som man forbandt ham med. Og det er det samme med Lady Gaga. Personlig liker jeg singer-songwriter typen musikk, sånn musikk der det er en artist og et piano (eller gitar eller ukulele eller noe annet) og der man forbinder artisten bare med musikken. Med Sara Bareilles og Marit Larsen tenker jeg aldri på noe de har sagt eller gjort eller bilder jeg har sett i aviser eller noe sånt, de er på en måte musikken deres. Og sånn var det med Lady Gaga også før hun ble Lady Gaga. Da var hun Stefani Germanotta og sang akkurat min type musikk og det var bare hun og pianoet og jeg har av og til tatt meg i å tenke at jeg skulle ønske hun hadde fortsatt den retningen for jeg syns ikke hun trenger rare antrekk og alt rundt. Jeg har sett andre klipp på youtube og hun er råflink på piano, har en meget god sangstemme og ut i fra det jeg har lest om henne og slikt så er jeg egentlig ganske enig med henne om mye. Så jeg liker Lady Gaga som person, det er mer alt det rundt som jeg finner litt forstyrrende. Men så tenkte jeg meg om etter denne konklusjonen og innså at det var noe enormt hypokritisk med denne tankegangen min for hvordan skal jeg, som elsker musikaler, noen gang sukke over at noen ikke er seg selv. Det henger ikke på greip for i musikaler er jo hele poenget at ingen er seg selv, alt er teater og staffasje og samtidig så lytter jeg til musikalcder og glemmer det helt. Med «Spring Awakening» så tenker jeg aldri at dette er komponert og skrevet og at det er skuespill, men tar det helt på alvor. Det er som om musikalkarakterene er levende for meg, Melchior og Moritz og alle de andre. Samme med andre musikaler. Det er jo nettopp det som gjør at jeg elsker bøker og musikaler fordi jeg glemmer at det er musikaler og bøker, det er ekte mens jeg ser det, leser det, lytter til det, da er det like livaktig som kjøtt og blod. Og det er da jeg innså at jeg rett og slett har angrepet Lady Gaga fra feil vinkling. Jeg har ikke lyttet til henne nok og når jeg har lyttet til henne så har jeg tenkt på feil ting som hvor overprodusert det er, hvordan tekstene etter min mening til tider er veldig banale og hvordan jeg syns mange andre ting er irriterende. Og egentlig er poenget med musikk at man skal stille seg et enkelt spørsmål mens man lytter og det er «er dette fengende?» og da er svaret klart «ja!» Uansett hva man mener om kjoler laget av kjøtt eller å dele opp ordet «romance» eller hvordan ting er produsert så er det fengende, ekstremt fengende faktisk. Selv med de sangene av «Lady Gaga som jeg ikke liker så godt som «Pokerface» og «Bad Romance» er det superfengende, man blir liksom sittende å nikke hodet i takt og være helt med uansett. Og det som har slått meg er jo at Lady Gaga er en levende musikal. Man skal ikke ta henne seriøst, man skal tenke at det at hun er en kameleon gjør henne til noe nesten bedre enn musikaler for de varer tross alt en liten cd om gangen eller en forestilling. Med Lady Gaga fortsetter teateret og man blir bare sittende spent mens man venter på hva som er neste sjakktrekk. Det er jo kjempespennende sånn sett og som et fenomen er det fascinerende og jeg er overbevist om at singer-songwriter artistene jeg elsker vil man ha glemt om tretti år (med enkelte unntak vel og merke). Lady Gaga vil man huske. Man vil kanskje ikke huske alle sangene hennes, men hun er en artist som akkurat som Michael Jackson og Elvis Presley er noen man vil huske i ettertid. Og vi som er unge nå får oppleve henne mens hun bare er i begynnelsen på karrieren sin, det er så kult. Vi vil kunne følge henne fra de første hitene frem til senere storslått musikk. Og hun har fortsatt sanger som er tett opp til singer-songwriter stilen som jeg personlig er så glad i, sanger som den nydelige «Speechless» for eksempel, så det viser bare at hun som artist er ytterst alsidig og spennende å følge. Så ja, ved senere ettertanke er jeg nok litt fan jeg og.

 

Så hele poenget mitt er vel kanskje at jeg har som mål for 2011 å slutte å bry meg om hva andre eventuelt tenker og i tillegg ikke dømme noe før jeg har gitt det en sjanse. Jeg trenger ikke å lese ting hvis jeg ikke føler for det og jeg har ingen planer om å bytte ut all musikalmusikken min med for eksempel Lady Gaga, men jeg skal lytte mer til henne og slutte å ta ting for alvorlig og der jeg før har kastet bort tida på pirking skal jeg stille meg selv spørsmålet «er dette fengende?». Det er det som er det viktigste med musikk sånn jeg ser det, at det engasjerer deg, får deg i stemning (god eller vemodig stemning alt ettersom). Det er jo derfor jeg elsker musikalmusikk. Og når det gjelder nøytralitet så er det helt lov, men jeg skal være nøytral når jeg vil være det, ikke av bekymring og teite grunner. For alt er lov å like og/eller mislike. Sist, men ikke minst: jeg skal slutte å være flau for at jeg elsker sangen «It wasn’t me», jeg kan like den så mye jeg vil for den rettigheten har man. Ja for det er som i kardemommeloven, man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, men forøvrig kan man gjøre hva man vil!

Kaleidoscope Heart =D

Heisann, jeg har helg, endeligvis. Jeg har telt dager, timer, minutter og nå har jeg en hel helg der jeg kan finne på hva jeg vil og jeg har til og med tatt meg av ukas trening så nå henger ikke det over skulderne på meg heller. Og det jeg skal er å være veldig lenge oppe på kveldene, lese, skrive og spille mye nintendo og generelt sett nyte friheten og så være klar som rakkern for nye virkelighetsmanøvrer på mandag. Så ting er fint 🙂

Men det jeg egentlig tenkte å bruke dette innlegget til var å skrive en anmeldelsesdings angående den nye cden til Sara Bareilles som jeg fikk i posten for tre dager siden og har lyttet gjennom over ti ganger siden da (jeg har helt dilla). Og jeg anmeldte Sara Bareilles forrige cd her: http://akimamontgomery.blogg.no/1213022985_musikalsk_snadder_og_.html og tenkte å følge opp det med et innlegg i helt samme stilen, men bare muligens med mer linking i ny og ne. Jeg har nemlig etter hvert konkludert med at Sara Bareilles for tiden er min desiderte favorittartist, noe som skyldes ymse ting som at hun har en naturlig og kjempefin stemme som har mange nyanser, som at melodiene hennes er herlige, som at tekstene hennes er gjennomtenkte og fine og at det rett og slett er veldig fengende musikk i singer-songwriter/pop-stilen med elementer av jazz og en rocka touch i ny og ne. Med andre ord musikk som jeg for øyeblikket elsker (jeg har for eksempel lyttet mye mer til Sara Bareilles i år enn “Spring Awakening” og det er jo noe Sara Bareilles fortjener en medalje for eller noe sånt, det bare beviser hvor flott det er). Og noe musikk bare lytter jeg til, annen musikk tenker jeg over og må skrive i vei om og dette hører til den siste kategorien så jeg setter like greit i gang. God fornøyelse!

Formeninger om sangene på cden “Kaleidoscope heart”

1) Kaleidoscope Heart (http://www.youtube.com/watch?v=oSkoVfSxzIw&feature=related)

Denne cden begynner med det litt mystiske tittelsporet “Kaleidoscope Heart” som minner om sanger som “In came the light” på Marit Larsens cd “Under the surface” med å være en sang som er litt kortere enn de andre sangene og fungerer ypperlig for å sette folk inn i den rette stemningen før cden tar til ordentlig. Samtidig er den i seg selv en veldig god sang og minner meg faktisk en hel del om “Hide and seek” med Imogen Heep siden det er flere harmonier og denne balansen mellom å lyde veldig gjennomprodusert med musikkprogrammer, men samtidig ha noe rått ved seg. Og så er jo tittelen nydelig, jeg elsker formuleringen “Kaleidoscope Heart”, det gir et så vakkert bilde inne i hodet mitt. Likevel syns jeg dette er en av de sporene på cden som interesserer meg minst, noe som skyldes at den føles litt tommere enn de andre sangene (noe som selvsagt kan ha noe med at det er den korteste sangen på cden og da). Men det er mest fint og teksten er nydelig. Terningkast 4.
Beste strofe: Inside is not a heart, but a kaleidoscope…

2) Uncharted

Cden tar til skikkelig med den fengende og herlig poppa “Uncharted”. Dette er en særdeles radiovennlig låt og kanskje den sangen jeg føler er mest pur pop med fengende melodi som tydeligvis har til hensikt og sette seg på hjernen din og ikke slippe taket. Og jeg liker ordet “uncharted”, det gjør at jeg hver gang jeg lytter til denne sangen ser for meg at jeg er en eventyrer og at denne sangen rett og slett er det jeg oppdager, noe som gjør det innmari fint hvordan man finner mer og mer ved denne sangen for hver gjennomlytning. Terningkast 5.
Beste strofe: I’m already out of foolproof ideas so don’t ask me how to get started, it’s all uncharted…

3) Gonna get over you (http://www.youtube.com/watch?v=m5H-qIovNnw&feature=related)

Dette er definitivt en av mine favoritter. Her er det litt 50-tallsvibe føler jeg og man får liksom lyst til å danse mens man lytter, det er såpass fengende. Det er så flørtende, lett som en sommerbris og melodien er nynnbarhet deluxe, dessuten elsker jeg hvordan teksten tross alt har noe oppløftende ved seg, det er en håpefullhet i bunnen der og det er også med på å løfte denne sangen. Og jeg liker hvordan det alltid er noe naturlig med stemmen til Sara Bareilles, det virker aldri som hun trenger å gjøre den minste innsats for at det skal lyde stilig og fint og det er kult. Terningkast 6.

Beste strofe: Ooh, how am I gonna get over you? I’ll be alright, just not tonight. But someday, oh I wish you’d want me to stay. I’ll be alright, just not tonight, but someday…

4) Hold my heart

Her har vi en av de roligere sangene på cden, en sånn sang som er mer neddempet og sår, samtidig som den har en virkelig nydelig tekst. Dessuten kommer Sara Bareilles stemme veldig godt frem på denne sangen og melodien er interessant og god. Men jeg syns likevel at dette er en av sangene jeg liker minst og det bunner i at det er en av sangene der jeg føler det er mest gjentakelser og i tillegg føles refrenget veldig uoriginalt. Terningkast 4.

Beste strofe: Is anybody listening? Cause I’m crying. Is anybody listening?

5) King of anything (http://www.kovideo.net/king-of-anything-video-sara-bareilles-1155257.html)

For det første: jeg ELSKER(!!!) musikkvideoen til denne sangen (som man teit nok ikke finner på youtube), det er kanskje yndlingsmusikkvideoen til en sang jeg har sett noensinne grunnet hvordan det er klippet til og sammensatt og alt sammen. For det andre: jeg ELSKER denne sangen, de siste to ukene har jeg lyttet til den så mye på nettet at det nesten er oppriktig bekymrende og nå er det den sangen på cden som jeg definitivt setter oftest på repeat. Grunnen til det er at melodien er ekstremt fengende og “sette seg på hjernen på en fin måte”-vennlig og teksten er råkul rett og slett, den er som Sara Bareilles tidligere hit “Love Song”, en sånn sang som man får dilla på og virkelig nyter hvert øyeblikk av. Og igjen, Sara Bareilles stemme er herlig og jeg elsker pianodrevet musikk. Og så er jo refrenget übersjarmerende også da. Terningkast 6.

Beste strofe: Who cares if you disagree? You are not me. Who made you king of anything? So you dare tell me who to be. Who died and made you king of anything?

6) Say you’re sorry

Denne sangen har en utrolig fin melodi, den er så harmonisk og elegant liksom og får meg til å tenke på Shave Ice og fruktcoctail, den er forfriskende og mild og teksten er innmari smart og sofistikert i tillegg. Jeg liker også hvordan dette er nok en sang der temaet gjerne er litt sårt mens melodien er blid og sprudlende, jeg liker slike paradokser musikkmessig sett (en grunn til at jeg liker musikken til Marit Larsen veldig godt, hun er veldig flink på sånt). Terningkast 5.

Beste strofe: I used to believe that the storybook’s true. Now I don’t need it, at least not with you. So if you see him, the man ‘neath the mask. Tell him I’m leaving and not looking back…

7) The light

Her har vi en veldig piano-poetisk sang, stille og insmigrende med en skjør porselentone og en harmonisk melodiskhet. Dette er en veldig vakker sang og klinger veldig fint inne i hodet mitt. Og det største problemet mitt med denne sangen er at jeg føler at den noen ganger kommer til å ta av, gripe tak i et crescendo og så bare fortsetter det i den samme ringen og det er ikke noe stort problem, bare sangen som ikke tar av slik som jeg tar meg litt i å ønske at den skal. Mest syns jeg likevel dette er en veldig nydelig sang med fin tekst og fin pianospilling og alt det der. Terningkast 5.

Beste strofe: Such a beautiful mess, intertwined and overrun…

8) Basket case

Denne sangen har en fin melodi, den har noe litt countryaktig ved seg bare på grunn av den røffe naturligheten den er pakket inn i. Og melodien er ellers av det litt slentrende slaget, en sånn sang som surrer av gårde og er perfelt som bakgrunnsmusikk siden den ikke stjeler oppmerksomheten din på samme måte som de andre sangene, den er mer “ha i bakgrunnen mens du skriver eller leser”-sang, uten at det er ment som noe negativt. Og samtidig er det en av sangene som ikke interesserer meg så mye, den bare er der liksom. Men slett ikke dårlig.Terningast 4.

Beste strofe: I’m not an open book you can rifle through…

9) Let the rain

Der de fleste sangene er pianobasert så er denne sangen gitarbasert uten at det gjør noen forskjell fra eller til. Men det føles passende for dette er en av de røffeste sangene på cden, en av de mest sterke og drivende melodiene og med en tekst som er interessant nok og en avslappethet som gjør den til en fornøyelse å lytte til. Og den er bare så tøff, så rett på sak, så åpen og lett å leve seg inn i. Terningkast 5.

Beste strofe: Let the rain come down. Make a brand new ground. Let the rain come down. Tonight…

10) Machine Gun

Jeg liker veldig godt melodien i denne sangen, en sånn sjarmerende og genuin melodi som er nærmest som en dans der den triller av gårde, harmonisk og fascinerende med en netthet som er veldig fin. Jeg syns også “Machine Gun” er en ytterst original tittel og teksten på sangen generelt er fin og engasjerende. Og igjen, dette er kanskje en av de fineste melodiene på cden, her er teksten grei nok, men det er melodien jeg elsker. Terningkast 5.

Beste strofe: Tell me off in a letter, completely ignore me…

11) Not alone

Her har vi en melodi som er meget radiovennlig, stilig og sofistikert og det siste ordet er også relevant å bruke om teksten. Ja, dette er i det hele tatt en veldig smart sang som føles veldig gjennomtenkt og i tillegg er oppriktig underholdende. Og jeg liker hvordan det plutselig kommer litt snakking i sangen et sted der det virker ganske passende. Likevel føler jeg noe mangler selv om det er en sang med veldig mange gode kvaliteter, kanskje . Terningkast 4

Beste strofe: There is something in the shadows…

12) Breathe again (http://www.youtube.com/watch?v=lOwvpRZKR4I)

Jeg syns dette er en av de nydeligste sangene på denne cden, jeg syns for eksempel pianoet lyder så pent i denne sangen og at det er en så inderlig stemning i denne litt triste og rørende sangen som har så mye vakkerhet mellom linjene. Noe av grunnen er melodien som er så skjør som silkepapir og samtidig har noe unikt ved seg, noe mystisk og hypnotiserende og generelt er veldig fin. Men også teksten liker jeg utrolig godt, den er så fin og jeg er veldig glad i den. Terningkast 6.

Beste strofe: All I have, all I need. He’s the air I would kill to breathe. Holds my love in his hands, still I’m searching for something…

13) Bluebird (http://www.youtube.com/watch?v=HzcaTqopPGw)

En lett og melodisk sang avslutter cden, runder av med en sang som har noe virkelig poetisk og elegant ved seg og jeg vet jeg bruker sånne ord mye, men denne sangen er virkelig ekstremt vakker. Jeg elsker tittelen for det første (sanger som heter det samme som fugler har det med å være fine, har de ikke?) og jeg elsker også melodien. Her er det så enkelt og forsiktig, men samtidig så gjennomborende og Sara Bareilles stemme stråler, hun kler denne sangen minst like godt som jeg kler yndlingslua mi og den er veldig meg så det sier nok alt. Og bare lytt til teksten da, den er så nydelig og som dikt med melodi til, sårt og skjønt og drømmende i en salig miks. Virkelig en sang som er verdt å lytte til. Terningkast 6.

Beste strofe: And so here we go, bluebird. Back to the sky on your own. Oh, let him go, bluebird. Ready to fly. You and I. Here we go…
*
Og da har jeg uttalt meg om hver sang for seg og helhetsmessig utgjør denne platen et reelt høydepunkt i mitt liv inne på rommet mitt der jeg hører på denne cden en hel masse altså siden det er så mange fine sanger og denne cden faktisk er ti ganger bedre enn Sara Bareilles sin forrige cd som i seg selv var og er veldig bra. Og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne se Sara Bareilles live en gang for hun synger så fint og er så flink på piano og skriver fine tekster og alt. Så ja, dette er en cd jeg absolutt anbefaler og hvis dere enda ikke er overbevist så vil jeg linke til dette på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=b1qD4LtaRIU&feature=fvw. Dette er Sara Bareilles egen personlige tolkning av Beyonce’s “Single ladies” og er ufattelig kult å lytte til. Jeg mener den originale versjonen i seg selv er jo fengende nok, men jeg syns det likevel er stilig med Sara Bareilles sin versjon og det viser at stemmen hennes er som poteten, kan brukes til alt og at hun er en dritkul artist. Og i tillegg virker hun så sympatisk, det er jo også et pluss. Og jeg må anmelde mer cder, det er gøy det og jeg overtenker ting så mye uansett og da er dette en produktiv måte å benytte det.

Men da har jeg anmeldt en cd på et vis og bablet i vei og skal nå forlate bloggen min for kvelden (natten =D) og finne på noe annet. Jeg har hvert fall ingen planer om å legge meg 😉

filmer som kommer på kino i januar, februar og mars i år som jeg er særlig nysgjerrig på =D

Jeg var i veldig dårlig humør rett før jobb i går fordi jeg ikke ville forlate Ferieland, men nå er jeg tilfreds og veldig happy for at jeg har fått en pakke som består av tre bøker og en cd fra Amazon. Bøkene ser jo episke ut på hver sin måte, men jeg er faktisk mer opptatt av cden fordi det er den nyeste cden til Sara Bareilles og jeg har kanskje ikke nevnt det så ofte, men jeg blir mer og mer fan av Sara Bareilles for hver dag som går. For det første har hun rå stemme og ellers så skriver hun gode tekster og har fine melodier og er fantastisk på piano og jeg har særlig sangen hennes “King of anything” på hjernen nærmest konstant i det siste (og akkurat som med “Spring Awakening” så tenker jeg at alle burde være fan) =D

Men dette innlegget skal dreie seg om noe helt annet, nemlig film. I 2010 føler jeg at mitt forhold til film utviklet seg i positiv retning. Der jeg alltid har likt film begynte jeg i 2010 å bruke mer tid på å se på film og jeg holdt oversikt over nye filmopplevelser hvert år. Og jeg er mer et bokmenneske enn et filmmenneske, det er ikke å komme bort i fra, men film er fint og særlig når alt tyder på at jeg vil dra mye på kino fremover siden jeg har funnet flere filmer som jeg ønsker å kanskje få sett fremover. Så nå tenkte jeg å følge opp et innlegg jeg skrev en gang i fjor eller romjul 2009 (husker ikke helt) og skrive en liten liste over filmer som kommer på kino januar, februar og mars i år som jeg syns virker spesielt interessante. Og da setter jeg i gang:

Filmer som kommer på kino januar, februar og mars i år som interesserer meg særlig mye

THE TREE (http://www.youtube.com/watch?v=bB-pUrRPFvQ)

Australsk-Fransk produksjon som har premiere førstkommende fredag og som visstnok handler om en familie som består av mor, far og fire barn. Så dør faren, men den ene av barna blir overbevist om at farens sjel lever videre i det gigantiske treet rett ved huset de bor i. Treet på sin side blir en karakter i seg selv der det nærmest tar over huset familien bor i. Sånn ca høres synopsiset ut og jeg hadde en sånn instinktiv følelse av at denne filmen ville være utrolig vakker allerede første gangen jeg hørte om den. Kanskje fordi jeg liker den tanken om sjeler som tar bolig i ting ganske godt, det og at traileren i stor grad er med på å gjøre at denne filmen høres ut som en veldig interessant, rørende og poetisk affære med enkelte magisk-realistiske elementer. Dessuten ser treet episk ut =D

BURLESQUE (http://www.youtube.com/watch?v=RXILxW6D_2s)

Film som har premiere 28. januar og der det visstnok skal handle om en småbyjente med store drømmer som drar til Los Angeles og etter hvert får jobb på en burlesque klubb. Også skal det visstnok være litt kjærlighet involvert og det skal være ganske musikalaktig og jeg gir egentlig blaffen i at plottet høres syltynt ut for traileren og det jeg har lest om den får denne filmen til å høres enormt underholdende ut og det er det viktigste. Og selv om en del av meg føler at Christina Aguilera har litt for sterk stemme (og jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg mener med det) så er det ingen tvil om at hun kan synge og dermed er det jo fint med en musikalaktig film med henne i hovedrollen. Og ellers så har Cher en stor rolle og musikken tror jeg vil være svært fengende og i det hele tatt er dette en film jeg har seriøse planer om å få sett på premieren mens jeg koser meg 😉

TANGLED (http://www.youtube.com/watch?v=hsJFEqOL1UI)

Hvis det er én film jeg gleder meg til i år så er det “Tangled” (eller “To på rømmen” som er den superteite norske tittelen, en tittel som likevel er bedre enn den svenske tittelen “Trassel” etter min mening)! Jeg har basically obsessa litt for meg selv og litt på Facebook i litt over en måned nå og verre skal det bli for jeg syns denne filmen ser episk ut. Jeg elsker Disney og Rapunzel er ekstremt søt og Flynn Rider er kul og jeg har fått kjempesansen for hele to forskjellige sanger fra soundtracket (som jeg har funnet på Spotify og lytter til stadig vekk) og jeg gleder meg, gleder meg, gleder meg!!! Og jeg har en sånn greie med at om jeg ser en film første gangen på engelsk så takler jeg den ikke på norsk, mens hvis jeg ser en film først på norsk så takler jeg den uansett på engelsk. Derfor er min storslåtte plan å se “Tangled” på premieren fjerde februar på norsk og så se den på engelsk lørdag femte februar. Så kan jeg obsesse enda mer. Hvis noer er i Oslo den helgen og vil dra på kino sammen med meg er det forresten bare å si fra 🙂 Men uansett, jaaaa, jeg SKAL definitivt se “Tangled”!

BLACK SWAN (http://www.youtube.com/watch?v=5jaI1XOB-bs)

Dette er kanskje den største overraskelsen på denne listen siden jeg ikke helt er thriller-typen, ikke har noe egentlig kjennskap til regissøren Darren Aronofsky og har hørt at den er ganske skummel. Men bare traileren alene får den til å se skikkelig engasjerende ut, sånn sitte på enden av stolen-intens liksom og dessuten har jeg bare hørt gode ord om denne filmen. En annen greie er at alt sammen foregår i et ballettmiljø og jeg kan ikke danse, har heller ikke særlig peiling på dans, men jeg har en viss fascinasjon for det likevel. Det er en grunn til at “So you think you can dance” er et av yndlingsprogrammene mine tross alt. Og jeg syns ideen om en thriller blant ballettdansere høres så god ut at jeg ikke kan skjønne hvordan ingen har gjort det før, sånn i tillegg til at dans er flott å se på og jeg liker hvordan denne filmen sikkert blir helt fascinerende rent psykologisk sett. Legger man også til at Natalie Portman er en veldig god skuespiller (som også er utrolig pen) så åpenbarer det seg flere grunner til at dette er en film jeg bare må få sett.

THE KING’S SPEECH (http://www.youtube.com/watch?v=-aS4hoOSlzo)

En film som har premiere 11. februar og som visstnok er basert på en sann historie om en Albert (Bertie) som stammer og er et medlem av kongefamilien som ikke helt tas på alvor. Så sier hans bror fra seg tronen og Albert må ta makten og får en utfordring siden han altså stammer og sånt og det trengs en motiverende tale siden det er begynnelsen på andre verdenskrig og sånt. Og plottet og filmplakaten solgte meg ikke helt, men så tittet jeg på traileren og ble overbevist for jeg tror i grunnen at denne filmen er svært morsom og interessant. Videre er Colin Firth og Helena Bonham-Carter i sentrale roller og begge disse er skuespillere jeg har sansen for så det lover også godt. Ellers har traileren fin musikk og tilbakemeldingene jeg har lest har vært gode så derfor. Men vi får se hva som skjer 😉

GNOMEO & JULIET (http://www.youtube.com/watch?v=yPQyg8XtGsw)

Denne filmen har premiere fjerde mars og har visst konseptet “Romeo & Julie” + hagegnomer med musikk av Elton John, ting som i mine øyne lyder sjarmerende og kult. Dessuten har James McAvoy (som også er kul) en av stemmene og det er også bra og traileren får den til å se ut som en underholdende og søt film som jeg virkelig har tenkt å få sett. Ellers så er hagegnomer søte ting, animasjonen ser ganske herlig ut og jeg tror bare rett og slett at denne filmen er ganske elskbar 🙂

NORWEGIAN WOOD (http://www.youtube.com/watch?v=tqiYXmpb41I)

Jeg har lest en eneste bok av Murakami så langt og det er “Norwegian Wood”, men den syns jeg til gjengjeld var fryktelig fin og velskrevet. Og nå kommer filmversjonen som i Norge har premiere 18. mars og jeg er ganske så nysgjerrig. Innrømmelse: jeg har aldri sett en japansk film før, men jeg har jo lyst til å utvide horisonten filmmessig og dette ser ut som et fint sted å begynne. I tillegg ser stemningen herlig ut og i traileren så elsker jeg musikken, fotografiet og japansk er egentlig litt fint å lytte til selv om det høres helt merkelig ut. Og skal man tro traileren er visst japanske mennesker veldig pene (hvis ikke de bare tilfeldigvis har valgt spesielt fine mennesker for å spille hovedrollene da) og eye-candy er jo alltids bra. Ellers så tror jeg rett og slett dette er en ganske vakker film og det er mest derfor jeg tror jeg har tenkt å se den.
***

Og her skulle jeg bare ta med filmer som kommer januar, februar og mars, noe som er like greit siden det i seg selv er en lang nok liste for å si det sånn. Men kanskje den følges opp i slutten av mars av en ny liste for senere måneder siden det sikkert er mye jeg vil se senere i år også. Uansett er dette filmene jeg i størst grad føler at interesserer meg av filmer som kommer på kino fremover 🙂

Og dett var dett. Nå skal jeg ikke bable noe mer, men lage meg en kopp med te eller noe sånt og kanskje spille litt “Epic Mickey” og så blogge igjen om noen dager. Håper forøvrig dette var et interessant innlegg og husk at jeg gjerne drar på kino med andre som vil se noen av de samme filmene som jeg, jeg vil finne på ting sammen med folk nemlig. Men ha det bra, vi bables 😉